Ammehjelpens innspill til forsterket innsats for sosial utjevning og mobilitet
Det er sosiale ulikheter knyttet til amming. Mødre med høyere utdanning og inntekt ammer i større grad enn mødre med lavere utdanning og inntekt. Dette kan bidra til å opprettholde og forsterke sosiale ulikheter.
Regjeringen vil redusere sosiale ulikheter og hindre at levekårsutfordringer går i arv. Regjeringen har igangsatt arbeid med en stortingsmelding om sosial utjevning og sosial mobilitet, særlig rettet mot barn og unge og familiene deres.
Dato: 28.06.2024
Ammehjelpen takker for muligheten til å gi innspill til denne viktige problemstillingen.
Vi kommer til å fokusere aller mest på helsestasjonenes rolle i ammeveiledning av mødre ettersom det er der størstedelen av ammeveiledningen skjer.
Ammehjelpen er en liten, frivillig organisasjon som jobber for å fremme amming og gi støtte til ammende mødre i hele Norge. Våre ca 200 frivillige ammehjelpere svarer på over 20 000 henvendelser i året og har 650 000 brukere på nettsiden vår.
Kan ammeveiledning bidra til å utjevne sosiale ulikheter?
Det er sosiale ulikheter knyttet til amming (Meld. St. 15, 2023). Mødre med høyere utdanning og inntekt ammer i større grad enn mødre med lavere utdanning og inntekt (FHI, 2020). Dette kan bidra til å opprettholde og forsterke sosiale ulikheter.
Regjeringen har satt et mål om å redusere sosiale ulikheter og hindre at levekårsutfordringer går i arv. Et viktig aspekt ved dette arbeidet inkluderer fremming av amming OG tilgang til god ammeveiledning.
Vår erfaring er at amming stort sett fremmes og støttes i helsetjenestene, men at tilgangen til kvalifisert ammeveiledning er begrenset. Dette kan bidra til å opprettholde et syn på amming som en kvinnes plikt, i stedet for hennes rettighet.
Hva er ammeveiledning?
Målgruppen for ammeveiledning er primært mødre som ammer – eller som ønsker å amme. Begrepet ammeveiledning rommer personlig veiledning rundt morsmelk, amming og problemstillinger rundt dette – inkludert veiledning rundt mating med flaske eller kopp, og trygg tilberedning av morsmelkerstatning – og veiledning av mødre som av ulike årsaker ikke kan eller vil amme. Det forventes at helsepersonell som veileder mødre har et bevisst forhold til holdninger og kommunikasjon rundt spedbarnsernæring, både morsmelk, morsmelkerstatning og fast føde (Folkehelseinstituttet, 2023).
Hvorfor er det viktig å legge til rette for kyndig ammeveiledning?
Regjeringen ønsker at kvinner i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen blir prioritert i helsefellesskapene. De trekker spesielt frem sårbare familier og mødre som har ekstra behov for oppfølging i barselperioden på grunn av psykiske plager eller problemer med amming (Meld. St. 9, 2024).
Amming har dokumenterte helseeffekter for både mor og barn, og kan spille en betydelig rolle i å redusere sosiale ulikheter.
Ifølge FNs barnekonvensjon (FN-sambandet, 2024) har barnet rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard. Det skal blant annet sikres at foreldre er informert om og har tilgang til undervisning om barns helse og ernæring og fordelene ved amming.
Samlet forskning viser at amming er viktig for barn og mors fysiske og psykiske helse, både på kort og lang sikt. Morsmelk er den optimale spedbarnsernæringen, og legger grunnlaget for best mulig vekst og utvikling hos barnet. Morsmelk reduserer risiko for mage- og tarminfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, ørebetennelse og overvekt. Det kan også redusere risikoen for blant annet krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes type 1 og 2 og inflammatorisk tarmsykdom.
Amming kan redusere risikoen for blant annet bryst- og eggstokkreft, samt hjerte/kar-sykdom og type 2 diabetes hos den som ammer (Helsedirektoratet, 2018).
Amming kan i tillegg være tett knyttet til fødselsdepresjon og andre psykiske reaksjoner etter fødsel. Forskning antyder at hvis ammingen går bra kan risikoen for fødselsdepresjon være lavere, mens den kan øke hvis ammingen er vanskelig. Når ammingen fungerer, kan det øke selvfølelsen og mestringsfølelsen. Dette gjenspeiles i tilbakemeldinger fra mødre som har strevd psykisk i ulik grad. Mange av dem beskriver ammingen som noe som bidro til å holde dem oppe (Ammehjelpen, 2023).
Morsmelkerstatning er et nødvendig alternativ når morsmelk ikke er tilgjengelig, men det øker risikoen for negative helseutfall hos både mor og barn og kan medføre ekstra økonomiske belastninger for familier med lav inntekt. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil det være viktig at flest mulig spedbarn får morsmelk, og at kvinner ammer, ettersom det gir generelt lavere sykelighet i befolkningen. Amming er også gunstig for miljøet (Helsedirektoratet, 2014).
Hvem har ansvar for ammeveiledning?
Ammeveiledning er folkehelsearbeid. Folkehelseloven (2011) skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, utjevner sosiale helseforskjeller, og legger et grunnlag for bedre samordning av folkehelsearbeid.
Hovedansvaret for å tilby informasjon og veiledning omkring amming ligger i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen (Helsedirektoratet, 2017). Ansvaret er delt mellom jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere og leger – ingen har hovedansvaret. Helsestasjonene står likevel i en særstilling.
Helsestasjonen tilbyr 14 konsultasjoner i løpet av de første fem årene. 10 av disse skjer i løpet av barnets første leveår, de aller fleste hos helsesykepleier. I tillegg kommer ekstra konsultasjoner ved behov (Helsedirektoratet, 2017). Dette innebærer at helsesykepleiere har en avgjørende rolle i å beskytte, fremme og støtte amming gjennom informasjonsarbeid og ammeveiledning.
I Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjonstjenesten (2017) står det at helsesykepleier ved behov kan henvise videre til lege, fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog eller psykolog. Det er ikke nevnt hvem i spesialisthelsetjenesten helsesykepleier kan henvise videre til ved ammeproblemer hos mor, eller ved behov for tverrfaglig tilnærming rundt ammeutfordringene. Dette kan tolkes som at helsesykepleiere er forventet å kunne gi den veiledningen mødrene har behov for, også ved komplekse problemstillinger, eventuelt at amming i hovedsak er et privat anliggende som mor selv har hovedansvaret for.
Det står imidlertid at helsepersonell kan kontakte Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA) ved spørsmål om råd og veiledning på vegne av mødre i forbindelse med amming. NKA ble for noen år tilbake omgjort til Enhet for amming – som nylig ble oppløst og delt mellom FHI og Helsedirektoratet. Veiledningstjenesten er nedlagt, og helsepersonell har dermed ingen å kontakte (mer info om dette lengre ned).
Det står i tillegg følgende: “Dersom mor har ønske om eller behov for videre veiledning omkring amming, kan også helsesykepleier anbefale henne å kontakte Ammehjelpen (ammehjelpen.no).”
Ammehjelpen er som nevnt en frivillig organisasjon, og selv om det finnes ammehjelpere som også er helsepersonell, så er det ikke et kriterie for å bli ammehjelper. Vi er en mor-til-mor-organisasjon som hjelper andre mødre i spørsmål omkring amming. Vi ‘skal ikke ha en funksjon som “spesialisthelsetjeneste”.
Hva lærer helsesykepleierstudenter om ammeveiledning?
Ifølge Forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning (2021) skal kandidaten «selvstendig veilede om ernæring, ernæringsutfordringer, amming og vekst og henvise videre ved behov». Dette er det eneste punktet der amming er nevnt. På helsesykepleierutdanningen ved VID vitenskapelige høyskole inngår ernæring (inkludert amming og ammeveiledning) sammen med åtte andre hovedtemaer i et emne som gir 15 studiepoeng (VID, 2022).
Vår erfaring er at studentene ved de ulike utdanningene tidligere har hatt alt fra 3 timer til 2-3 dager undervisning omkring amming og ammeveiledning. Dette gjenspeiler etter vår mening ikke ansvaret som helsesykepleiere har for ammeveiledning i møte med mødrene på helsestasjonene.
Norske helsesykepleiere og jordmødre i en studie av Hamnøy et al. (2024) trakk blant annet frem tverrfaglig samarbeid og kunnskapsutveksling med hverandre som noe som styrket dem som ammeveiledere. De deltok i tillegg på kurs, og de brukte
Ammehjelpens nettside for faglig oppdatering. Dette var viktig fordi de mente at grunnkunnskapen de hadde fått gjennom utdanningen ikke var nok til å gjøre dem trygge på ammeveiledning. Selv de mest erfarne av dem uttalte at de hadde behov for mer kunnskap om amming og ammeveiledning – til tross for at de jobbet ved en ammekyndig helsestasjon. Flere undersøkelser viser at helsepersonell, spesielt leger, ofte har utilstrekkelig utdanning innenfor og opplæring i amming (Pérez-Escamilla et al, 2023).
Dette kan blant annet tyde på at utdanningene i større grad bør prioritere ammeundervisning, noe som bekreftes av resultater fra en foreløpig upublisert masteroppgave (Lona, 2023): Kun én av tre jordmor- og helsesykepleierstudenter hadde et tilfredsstillende kunnskapsnivå om amming og ammeveiledning etter endt undervisning om temaet.
Hvordan er situasjonen i dag?
Det finnes pr i dag ingen muligheter til å videreutdanne seg i ammeveiledning i Norge. Helsepersonell har ingen dedikert instans de kan kontakte i problemstillinger på vegne av mødre.
Enhet for amming ved Folkehelseinstituttet har tidligere hatt ansvar for videreutdanning i ammeveiledning og en veiledningstjeneste (e-post og telefon) for helsepersonell. Fra 1.1 2024 ble Enhet for amming oppløst og de ansatte delt mellom FHI og Helsedirektoratet. Både veiledningstjenesten og videreutdanningen er avviklet (Folkehelseinstituttet, 2023a). De henviser i stedet til nettkurset AmmE-læring (FHI, 2023b) for helsepersonell som vil oppdatere ammekunnskapene sine. I etterkant av nedleggelsen har vi i Ammehjelpen opplevd økt pågang fra helsepersonell som søker hjelp på vegne av mødre.
Det finnes i dag ikke offentlige stillinger som ammespesialister (IBCLC). Pr juni 2024 er det registrert 9 IBCLC i Norge. Over halvparten jobber privat. Dette skaper et skille der mødre med god økonomi kan kjøpe seg kvalifisert ammeveiledning.
Ammeveiledning med en ammespesialist er en tjeneste som burde vært tilgjengelig for alle som har behov for det, uavhengig av økonomisk status (Ammehjelpen, 2024).
Hvordan øke tilgangen på kvalifisert ammeveiledning?
Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen (2014) anbefaler blant annet individuell støtte med ammeveiledning i tråd med «Ti trinn for vellykket amming», og at dette skal være minstestandard for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.
Alt relevant helsepersonell skal utdannes og etterutdannes i henhold til disse kravene. Kvinner og nyfødte skal sikres tilgang til ammekyndig helsepersonell (Helsedirektoratet, 2014).
Følgende er nevnt i Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar (Meld. St. 15, 2023): «Innføring av mor-barn-vennlege føde-, barsel- og neonatalavdelingar og ammekyndige helsestasjonar og det at arbeidslivet blir lagt til rette slik at det er mogleg å amme i samsvar med helsefaglege råd, er viktige tiltak.»
For å øke kompetansen på amming og ammeveiledning i barselomsorgen har vi i Ammehjelpen i tillegg foreslått at amming, melkeproduksjon og ammeveiledning må anerkjennes som et eget fagområde, at det må opprettes egne stillinger for ammespesialister med tilknytning til barselavdelinger og helsestasjoner, helst med IBCLC-sertifisering, og at helsepersonell må få mulighet til å sertifisere seg.
Hvilke tiltak anbefaler Ammehjelpen?
For å fremme sosial utjevning og mobilitet, bør regjeringen styrke innsatsen for å gi alle mødre tilgang til kvalifisert ammeveiledning – med målrettede tiltak der det trengs. Ammehjelpen har gjennom sin frivillige innsats vist at støtte og veiledning kan gjøre en betydelig forskjell for mødres mulighet til å amme. Likevel er det behov for en mer systematisk og tilgjengelig ammeveiledning i helsetjenesten.
1. Styrke ammeveiledningen ved helsestasjoner og føde-/barselavdelinger:
– Kvalifisert ammeveiledning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomisk status.
– Bemanningsnorm for ammespesialister: Opprette øremerkede stillinger for ammespesialister, helst med IBCLC-sertifisering eller tilsvarende, ved alle helsestasjoner og barselavdelinger.
– Obligatoriske kurs i ammeveiledning for helsepersonell som jobber med ammende (AmmE-læring).
– Øke antall enheter som er godkjent mor/barn-vennlige og øke antallet godkjente ammekyndige helsestasjoner, i tråd med forskning og nasjonale anbefalinger.
– Gjenopprette veiledningstjenesten for helsepersonell som tidligere Enhet for amming hadde ansvar for. Dette vil blant annet kunne sikre et minimum av hjelp, også i små kommuner i distriktene uten tilgang på ammespesialister eller barselpoliklinikker.
2. Bedre opplæring av helsepersonell: Integrere mer omfattende ammeundervisning i utdanningene for helsesykepleiere og jordmødre, samt etterutdanning for eksisterende helsepersonell.
3. Tverrfaglig samarbeid: Tilrettelegge for økt samarbeid mellom helsesykepleiere, leger, barnepleiere, sykepleiere, psykologer, ernæringsfysiologer og ammespesialister for å sikre helhetlig veiledning ved ammerelaterte utfordringer.
4. Økt bevissthet og informasjonsarbeid: Kampanjer for å informere om amming og tilgjengelig støtte, spesielt rettet mot sårbare grupper.
5. Økonomisk støtte til frivillige organisasjoner: Støtte til organisasjoner som Ammehjelpen, som spiller en viktig rolle i å gi gratis og tilgjengelig veiledning til mødre, uavhengig av sosial status.
Vi mener at disse tiltakene vil bidra til å redusere sosiale ulikheter allerede fra barnet er født og sikre at alle barn får en best mulig start i livet. Vi håper at regjeringen tar disse innspillene til etterretning og integrerer dem i den videre utformingen av politikken for sosial utjevning og mobilitet.
Les mer om Ammehjelpen og hvorfor det er viktig at vi finnes.