Månedens laktosaur: Else Nielsen

- Jeg fikk avslag da jeg spurte om å få dele ut informasjon om ammehjelp på et svangerskapskurs på helsestasjonen. Begrunnelsen var at om jeg skulle reklamere for «mitt produkt» (morsmelk), så måtte også produsentene av morsmelkerstatning få slippe til.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»

Jeg tenker mange ganger på hva som hadde skjedd om ikke vi hadde tatt tak i dette med amming…

Jeg er vokst opp i en liten bygd i Steigen i Nordland og eldst av fire søsken som alle er født hjemme i stua, hvor alle ble ammet. Amming var en naturlig del av min hverdag som barn.

I 1970 var jeg gravid med mitt første barn, bodde i Oslo og hadde ingen nær familie der. Tror ikke jeg tenkte så mye på amming akkurat da. De fleste av mine venninner hadde større barn, og jeg tror ikke mange av dem hadde ammet.

Sagene helsestasjon, som jeg tilhørte, tilbød svangerskapskurs – og jeg meldte meg på der høsten 1969. På én av de siste kurskveldene ble Elisabet Helsing «smuglet» inn for å snakke om amming. Tror hun var venninne av fysioterapeuten, eller i alle fall en bekjent. Amming sto i alle fall ikke på programmet for kurset.

Elisabet snakket entusiastisk om at alle kunne amme. Det var bare spørsmål om kunnskaper og støtte. Jeg tror alle som var der ble oppglødd og tenkte gjennom saken, om man ikke hadde tenkt så mye på dette tidligere. Mine tanker om amming ble i alle fall vekket den dagen.

Vi fikk et inntrykk av at dette var noe vi ikke skulle ta opp med helsestasjonen, uten at det ble sagt direkte. Vi fikk en håndskrevet lapp av Elisabet med navn og telefonnummer vi kunne ringe om vi ønsket å snakke med noen om problemer som oppsto.

Jeg kontaktet aldri Elisabet, men telefonnummeret lå i nattbordskuffen min under hele ammeperioden. Alt hun sa stemte jo med det jeg husket fra min barndom.

I mars fødte jeg Cato på Josefinegaten fødselsklinikk. Dagen etter gikk turen, med drosje, til Ullevål sykehus.

Barseltiden ble ikke slik jeg hadde tenkt meg. Cato lå på et rom og jeg på et annet. Vi fikk bare låne barna i 20 minutter hver tredje time. Cato var alltid «god og mett» når han kom på besøk. Vi kunne bare kose oss, jeg hadde jo ikke melk likevel.

Alle hadde det vel slik den gangen, men jeg hadde vel ikke tenkt så mye på det. Det var mange forklaringer på hvorfor jeg ikke hadde melk. Blant annet ble min høye alder som førstegangsfødende brukt mot meg.

Etter fem dager skulle jeg reise heim, og hadde da bare klart 30 gram til ett måltid. Beskjed kom om å kjøpe melkepulver som måtte være klart når jeg kom heim.

Jeg sa at jeg ikke ville bruke melkepulver, og at bare jeg kom heim, så ville alt rette på seg. Elisabets ord hadde overbevist meg om at også jeg skulle klare dette.

Oppholdet ble forlenget med en dag, uten at noe i rutinene ble endret. Jeg lå i senga og gråt da en gammel pleier kom inn til meg. Hun lukket døra og sa at om jeg ønsket å amme, så ville jeg klare det. Millioner av kvinner har ammet sine barn i generasjoner, sa hun.

Så fikk jeg telefonnummeret til et firma hvor jeg kunne leie pumpe. Så kunne jeg pumpe meg mens barnet sov, og melkemengden ville øke om jeg ammet eller pumpet meg ofte.

Jeg var uendelig takknemlig for denne beskjeden, men lei meg for at ikke alle fikk vite dette. Selv leide jeg ikke pumpe, med det var en «sikkerhet» i tilfelle mitt barn ikke klarte å øke melkemengden.

Jeg ammet i ti måneder selv om jeg begynte å jobbe etter seks måneder. Tror lønnet permisjon den gangen var tre måneder.

Boken om amming kom ut i 1970, og den ble kjøpt og lest ut: En hvit bok med myke permer hvor en mor satt på ryggen av en ku og ammet. Boka lå under hodeputa og ble den som hjalp meg gjennom ammeperioden.

Ikke bare kunnskapen var viktig, men også oppmuntringen og bevisstgjøringen om at dette var det eneste riktige.

Lokalgruppe i Bodø

I 1973 var jeg flyttet til Bodø og hadde født mitt andre barn. Ammingen gikk selvsagt mye lettere denne gangen, men også nå var det «skjær i sjøen».

I Bodø var det allerede en Ammehjelpsgruppe, startet i 1970. Jeg hadde bestemt meg for å være heime med mine barn noen år og å studere ved Høgskolen i Bodø. Jeg var 35 år og hadde jobbet i nesten 20 år, men hadde alltid hatt lyst til å studere.

En liten annonse i Menighetsbladet viste at Ammehjelpen i Bodø trengte flere medlemmer. Jeg hadde masse ledig tid, men ikke barnehageplass, så det passet meg å jobbe hjemmefra. Dette ble starten på en spennende og lærerik tid.

Selv mente jeg at jeg hadde ganske mye erfaring med amming og ville gjerne dele mine kunnskaper. Jeg var heller ikke redd for å ta ordet på møter, og det ble til at jeg meldte meg til å besøke fødeavdelingen på Bodø sykehus.

Leger og jordmødre var positive til våre besøk, men barnepleierne var ikke så glade i oss. I etterkant har flere av dem sagt at det ble alt for mye spørsmål og mas når vi hadde vært på besøk.

Sett med mine øyne var besøkene på fødeavdelingene viktig i denne perioden. Mangel på kunnskap og litteratur var stor. Etter hvert hadde ikke mødrene til de unge fødende selv ammet, og de kunne dermed ikke føre over sine erfaringer.

Ammehjelpsgruppen i Bodø hadde møter hver måned hvor vi lærte opp de nye medlemmene til å bli ammehjelpere. Det var viktig ettersom det var mangel på litteratur om amming.

Vi noterte og anonymiserte alle spørsmål og svar vi fikk fra ammende kvinner og diskuterte dem. Hensikten var at alle skulle få så likt svar som mulig uavhengig av hvem de kontaktet. Tror også at vi etterhvert greide det ganske bra.

I ettertid har en helsesøster vært imponert over at vi ga så like svar. Du vet, på et lite sted som Bodø, hendte det at mødrene ringte flere av oss med det samme spørsmålet.

Helsestasjonene var en annen utfordring. Som småbarnsmødre var vi helt avhengig av å ha et godt forhold til helsesøstrene. Selv hadde jeg en jente som hele tiden lå langt under i vektstatistikken og måtte forsvare meg. Britt var et særlig aktivt barn og hadde ikke noe ekstra fett på kroppen.

Forholdet til helsestasjonene bedret seg etter hvert, men jeg vil ta med en liten episode fra 1970/80 tallet:

Jeg hadde fått tilgang til et svangerskapskurs, fordi jeg kjente fysioterapeuten, og av egen erfaring følte jeg at dette var riktig tidspunkt for å informere om Ammehjelpen og våre tilbud. Men så overtok kommunen kursene, og der ønsket ikke å ha mange forelesere, bare sine egne.

Jeg kontaktet da ledende helsesøster og ba om å få dele ut Bodøgruppens egen brosjyre om ammehjelp til deltagerne. Svaret var nei. Begrunnelsen var at om jeg skulle få drive reklame for MITT PRODUKT (morsmelk), så måtte også Nestlé og Collett slippe til. Reklamen fra melkepulverprodusentene var enorm.

Jeg tenker mange ganger på hva som hadde skjedd om ikke vi hadde tatt tak i dette med amming..?

Godt at verden har gått videre.
Masse hilsen fra Else Nielsen i Bodø.

Om Else Nielsen

Else Nielsen (1938-2022) kom fra Steigen i Nordland og var eldst av fire søsken som alle ble født hjemme i stua, hvor de ble ammet.

Nielsen gikk god gammeldags folkeskole. Hun fikk to barn som begge ble ammet, det siste i Bodø da hun var 35 år. Hun tok høyere utdannelse ved Nordland Distriktshøgskole i Bodø og fullførte seks år med økonomistudier.

Else Nielsen var leder i Ammehjelpens Bodøgruppe i mange år. Hun tok i tillegg på seg retting av 400 ammehjelpsoppgaver fra hele landet, på opp til 30 håndskrevne sider per besvarelse, og la ned minst 3000 timeverk i arbeidet.

Som datakyndig førte hun dessuten Ammehjelpens medlemsarkiv i en periode. Nielsen var aktiv ammehjelper på grasrotplan i over 40 år, fra 1973-2016.

Hun ble utnevnt til æresmedlem i 2018, på Ammehjelpens 50-års jubileum.

Her kan du lese historiene til flere av laktosaurene.