Månedens laktosaur: Grethe Borgen

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!» sa ei jordmor i Årdal da Ammehjelpa ble starta der i 1979.

Hvor var hjelpen?

Jeg bodde i industrisamfunnet Årdal fra 1976 til 1990. Og som hjemmearbeidende og etter hvert utearbeidende småbarnsmor og innflytter fra Lillehammer så jeg meg rundt etter foreninger og aktiviteter i bygda.

Da jeg ganske uforberedt ble mor til tvillinger oppsto behovet for råd og veiledning i stereo-amming. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å amme eldstejenta, men med to var det verre. Jeg innså raskt at dette fiksa jeg ikke, hvor var hjelpen?

Som nyinnflytta i Årdal kjente jeg ingen, og tanter og bestemødre med ammekunnskap var langt unna. Jeg fikk etter hvert hjelp fra jordmødre og helsesøstre – kontakter jeg hadde fått under svangerskapet.

Ammehjelpa i Årdal

Men – hva gjorde alle de andre småbarnsmødrene i bygda? De fleste var jo innflyttere som meg – og uten familienettverk til å hjelpe seg med amming. Jo – man startet ammehjelp i bygda.

Vi var flere småbarnsmødre i samme situasjon, vi kontaktet Ammehjelpen i Oslo, og registrerte oss som «Ammehjelpa i Årdal». (Dette var en nynorsk-kommune, må vite!)

Første reaksjon fra én av jordmødrene var som følger:

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!».

En slik replikk fikk meg til å anstrenge meg ytterligere for at Ammehjelpa skulle skape en forskjell for unge mødre i bygda.

Her var det ikke snakk om å gi seg i første omgang.

Vi studerte først all tilgjengelig litteratur om emnet før vi kunngjorde at vi i den lokale Ammehjelpa kunne bistå ammende mødre om de ønsket det.

Vi satte opp plakater på fødestua og tok raskt opp en fast besøksordning hvor vi delte ut brosjyrer og fikk fortalt hva vi kunne hjelpe med.

Den harde kjerne i denne gruppa var Ulrika Bergh (nå Widholm), Jessica Kathle og meg. Vi fikk raskt med oss flere interesserte damer både på Årdalstangen og i Øvre Årdal.

Fødselsførebuande kurs

Vi etablerte oss med faste møtekvelder og brosjyrer vi fikk fra Ammehjelpen sentralt. Vi ville utvide tilbudet for de ammende, og gikk etter hvert til innkjøp av brystpumpe til utlån.

Vi fikk kontakt med en fysioterapeut fra Årdal, Anne Brit Dræge, og fikk stabla på beina «fødselsførebuande kurs» for de gravide. Her deltok også fedrene på enkelte kvelder.

På denne måten fikk vi synliggjort den lokale Ammehjelpa og vi fikk god kontakt med de som venta barn i bygda.

De fleste fødslene skjedde på den lokale fødestua på Årdalstangen, men der det var venta kompliserte fødsler ble de sendt til sykehuset i Lærdal med ambulansebåt.

Etterhvert fikk vi et godt samarbeid med helsepersonell, jordmødre, helsesøster og de lokale legene i kommunen. Vi hadde styremøtene på rundgang hjemme hos hverandre, vi etablerte aldri eget lokale for foreningen i Årdal.

Og vi brukte mye tid på oppsøkende virksomhet også etter at mødrene var kommet hjem fra fødestua.

Jeg husker ei kokke som hadde fått tvillinger og ville amme. Jeg var på hjemmebesøk både for å tilby brukt spebarns-tøy etter mine egne tvillinger og for å prate om amming og utfordringer i så måte med to barn.

Hun fortalte at folk hadde spurt henne om hvordan hun hadde greid å få to unger på en gang.

«Det er samme oppskrifta – bare med flere egg!», sa kokka.

Sentralstyreverv

Ammehjelpsgruppa i Årdal fungerte godt, og etter noen år var vi klare til å ta på oss sentralstyre-vervet for Ammehjelpen i Norge.

En slik desentralisert styrefunksjon fungerte fint for oss. Vi hadde god kontakt med vår sekretær Anne-Karin Paulsen i Holtegata i Oslo. Post og telefon ble flittig brukt, og hun sendte ut papirer og brosjyrer, holdt styr på medlemsregister og andre papirer.

Det viktigste arbeidet i styreperioden var å avholde landsmøter. Jeg var med på et Landsmøte på Darbu ved Hønefoss og på Røros.

Jeg husker så vel at jeg nileste Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen» på togturen opp til Røros. Her skulle avstemmingenes framgangsmåte og regler pugges. Ville jo at alt skulle gå riktig for seg.

Heller ikke alle delegater og utsendinger var drilla i slike offisielle regler som avstemming- og vedtaksprosedyrer. Det gikk bra på Røros, og jeg lærte utrolig mye om lag- og foreningsarbeid som har kommet meg til gode seinere i livet.

Gruppa i Årdal hadde sentralstyrevervet i to år fra 1984 til 1986. Da satte jeg meg på flyet til Vigra for å møte den gjengen fra Ålesund som skulle ta over. Her ble det overlevert permer og materiell til dem, samt en orientering om styrearbeidet.

Møter som sitter

Det var fine år som ga oss godt kameratskap, kunnskap om viktigheten av amming, og drifting av en forening som Ammehjelpen.

Og utrolig mye latter og glede, og møter med barselkvinner. Møter som fremdeles sitter i meg som gode opplevelser jeg ikke ville ha vært foruten.

Ammesaken var viktig. Og vi følte at dette arbeidet var noe av det viktigste vi kunne bidra med for å fremme helse og trivsel for både mor og barn.

Og helt sikkert av betydning for selvsikkerheten til unge mødre i et industrisamfunn med stort sett tilflyttere uten egne nettverk på stedet.

Vi glemte jo aldri at morsmelk var best for barnet, det var jo hovedmotivasjonen for oss i Ammehjelpa.

Vi venninnene ble sveisa godt sammen. Den lille kjernegruppa som starta Ammehjelpa i Årdal har fremdeles god kontakt 40 år etter. Ulrika og Jessica fortsatte med ammehjelp etter at de flytta fra Årdal, jeg tok utdannelse i voksen alder og konsentrerte meg om det.

Om Grethe Borgen

Grethe (1951) er født og oppvokst på Lillehammer. Hun ble utdannet bibliotekar og har mellomfag i historie fra Universitet i Oslo. Hun jobbet som bibliotekar i Årdal, seinere ved Oppland fylkesbibliotek.

Fra 1998 var hun bibliotekar ved Lillehammer bibliotek – hvor hun også var biblioteksjef de fire siste årene før pensjonstid. I dag er Grethe leder av Fåberg og Lillehammer historielag, tilkallingshjelp på biblioteket og aktiv som litteraturformidler.