Ammehjelpens innspill til statsbudsjettet 2025

Å opprettholde dagens nivå av støtte på 4,07 millioner til Ammehjelpen vil legge til rette for at mødre og barn i hvertfall får et minimum av den hjelpen de trenger og har krav på, uansett hva som skjer ellers i barselomsorgen.

Kapittel 714 Folkehelse. Post 79 Andre tilskudd

Ammehjelpen takker for forslaget om 2,8 millioner i driftstilskudd for 2025. Vi ber imidlertid om at tilskuddet på 4,07 millioner kroner over statsbudsjettet i 2024 opprettholdes og videreføres.

Vi trenger dette for å kunne holde liv i tjenestene våre og sikre en bærekraftig drift av Ammehjelpen i årene som kommer, samt å utvikle tjenestene våre i tråd med brukernes behov – og for å klare å ta støyten fra stadig dårligere kår for ammeveiledning i det offentlige helsevesenet.

I 2022 var vi i en kritisk økonomisk situasjon, men ble reddet av en innsamlingsaksjon via Spleis. Vi kan ikke havne der igjen.

Slik situasjonen er nå, fungerer vi nemlig både som en grunnleggende tjeneste for både mødre og helsepersonell, og som en «spesialisthelsetjeneste» når primærhelsetjenesten kommer til kort.

Hvem er Ammehjelpen?

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig, frivillig, humanitær organisasjon. I mer enn 50 år har vi jobbet for at alle som ønsker å amme skal få den støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi har i dag ca 250 frivillige ammehjelpere og 2 faste deltidsansatte i administrasjonen, til sammen 1,3 årsverk.

De siste fem årene har vi i snitt svart på ca 36 000 henvendelser pr år via telefon, epost og sosiale medier. Nettsiden vår har nærmere 650 000 brukere pr år, og Ammehjelpsgruppen på Facebook har snart 50 000 medlemmer. 

I en spørreundersøkelse vi gjorde i sosiale medier svarte 99 prosent av over 3000 respondenter at de «mange ganger» (86%) eller «noen ganger» (13%) har funnet info hos Ammehjelpen som gjorde at de slapp å kontakte helsestasjon, fastlege eller legevakt.

I tillegg til alt det andre vi bidrar med, så avlaster vi altså en hardt presset primærhelsetjeneste i betraktelig grad.

Hva er ammeveiledning?

Begrepet ammeveiledning rommer personlig veiledning rundt morsmelk, amming og problemstillinger rundt dette – inkludert veiledning rundt mating med flaske eller kopp, og trygg tilberedning av morsmelkerstatning – og veiledning av mødre som av ulike årsaker ikke kan eller vil amme.

Hvorfor er kyndig ammeveiledning viktig?

At kvinner får den veiledningen, støtten og informasjonen de trenger til å mestre amming, er god økonomi og et viktig miljø- og bærekraftstiltak, det er essensiell barnehelse, kvinnehelse og folkehelse.

Å kunne produsere melk til barnet er en grunnleggende funksjon som de fleste kvinnekropper har. De fleste av oss ønsker å amme helt uavhengig av helseeffektene – på lik linje med at vi ønsker å bruke beina våre til å gå med, og ørene til å høre med.

Amming er naturlig, men det er ikke alltid enkelt. Hvis mødre vil amme, så skal de få den støtten og informasjonen de trenger for å nå målet ditt – eller en forklaring på hvorfor det er vanskelig eller umulig å amme slik de ønsker.

Hvis det oppstår problemer, så har vi krav på hjelp – på samme måte som hvis vi har problemer med noen av kroppens andre funksjoner. Dette er dessverre ingen selvfølge.

Det er svært varierende kompetanse på amming blant helsepersonell som arbeider med barselkvinner. Det fører til sprikende råd, frustrasjon og psykisk uhelse i form av unødvendig ammestrev og uønsket ammeslutt.

Altfor mange kvinner strever unødvendig lenge eller må slutte amme før de var klare for det – noe som kan få store negative ringvirkninger for dem det gjelder – og for den generelle folkehelsen.

Regjeringen ønsker at kvinner i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen blir prioritert i helsefellesskapene. De trekker spesielt frem sårbare familier og mødre som har ekstra behov for oppfølging i barselperioden på grunn av psykiske plager eller problemer med amming (Meld. St. 9, 2024).

I den nylig fremlagte kvinnehelsestrategien er målene likeverdige helse- og omsorgstjenester og utjevning av sosiale helseforskjeller. Amming er ikke nevnt i strategien – men hvis de ønsker å nå målene sine, må kvinners rett til kyndig ammeveiledning inkluderes i arbeidet. Amming er et grunnleggende kvinnehelsetema.

Det er sosiale ulikheter knyttet til amming (Meld. St. 15, 2023). Mødre med høyere utdanning og inntekt ammer i større grad enn mødre med lavere utdanning og inntekt (FHI, 2020). Dette kan bidra til å opprettholde og forsterke sosiale ulikheter. Regjeringen har satt et mål om å redusere sosiale ulikheter og hindre at levekårsutfordringer går i arv. Et viktig aspekt ved dette arbeidet inkluderer fremming av amming OG tilgang til god ammeveiledning.

Amming er et neglisjert område i den norske barselomsorgen. Paradokset er at amming stort sett fremmes og støttes i helsetjenestene som det beste alternativet, men at mødre samtidig jevnt over får for dårlig veiledning når de opplever problemer.

Dette kan bidra til å opprettholde et syn på amming som en kvinnes plikt, i stedet for hennes rettighet.

Hvorfor er amming viktig?

Ifølge FNs barnekonvensjon har barn rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard. Det skal blant annet sikres at foreldre er informert om og har tilgang til undervisning om barns helse og ernæring og fordelene ved amming.

Samlet forskning viser at amming er viktig for barn og mors fysiske og psykiske helse, både på kort og lang sikt.

Morsmelk er den optimale spedbarnsernæringen, og legger grunnlaget for best mulig vekst og utvikling hos barnet. Morsmelk reduserer risiko for mage- og tarminfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, ørebetennelse og overvekt. Det kan også redusere risikoen for blant annet krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes type 1 og 2 og inflammatorisk tarmsykdom.

Amming kan redusere risikoen for blant annet bryst- og eggstokkreft, samt hjerte/kar-sykdom og type 2 diabetes hos den som ammer (Helsedirektoratet, 2018).

Amming kan i tillegg være tett knyttet til fødselsdepresjon og andre psykiske reaksjoner etter fødsel. Forskning antyder at hvis ammingen går bra kan risikoen for fødselsdepresjon være lavere, mens den kan øke hvis ammingen er vanskelig. Når ammingen fungerer, kan det øke selvfølelsen og mestringsfølelsen. Dette gjenspeiles i tilbakemeldinger fra mødre som har strevd psykisk i ulik grad. Mange av dem beskriver ammingen som noe som bidro til å holde dem oppe.

Morsmelkerstatning er et nødvendig alternativ når morsmelk ikke er tilgjengelig, men det øker risikoen for negative helseutfall hos både mor og barn og kan medføre ekstra økonomisk belastning for familier med lav inntekt.

I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det viktig at flest mulig spedbarn får morsmelk, og at kvinner ammer, ettersom det gir generelt lavere sykelighet i befolkningen. Amming er også gunstig for miljøet (Helsedirektoratet, 2014).

Hvem har ansvar for ammeveiledningen?

Hovedansvaret for å tilby informasjon og veiledning omkring amming ligger i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Ansvaret er delt mellom jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere, leger og annet helsepersonell – ingen har hovedansvaret.

Helsestasjonene står likevel i en særstilling, noe vi vil gå nærmere inn på her:

Helsestasjonen tilbyr 14 konsultasjoner i løpet av de første fem årene. 10 av disse skjer i løpet av barnets første leveår, de aller fleste hos helsesykepleier. I tillegg kommer ekstra konsultasjoner ved behov. Dette innebærer at helsesykepleiere har en avgjørende rolle i å beskytte, fremme og støtte amming gjennom informasjonsarbeid og ammeveiledning.

I Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjonstjenesten står det at helsesykepleier ved behov kan henvise videre til lege, fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog eller psykolog. Det er ikke nevnt hvem i spesialisthelsetjenesten helsesykepleier kan henvise videre til ved ammeproblemer hos mor, eller ved behov for tverrfaglig tilnærming rundt ammeutfordringer.

Det finnes nemlig ingen offentlige spesialister eller spesialisthelsetjeneste for amming som helsepersonell kan henvise mødrene til ved komplekse ammeutfordringer.

En helsesykepleier kan selvsagt henvise til lege hvis en mamma har sår på brystknoppene som ikke gror, eller gjentagende brystbetennelser – eller til en øre-nese-hals-lege ved behov for vurdering rundt stramt tungebånd. Men det er ingen i det offentlige spesialisthelsetjenesten som har ansvar for å se på helheten i ammeutfordringene, og for eksempel finne mulige årsaker til at sår og betennelser oppstår.

I retningslinjen står det at helsepersonell kan kontakte Nasjonal kompetansetjeneste for amming (NKA) ved spørsmål om råd og veiledning på vegne av mødre i forbindelse med amming. NKA ble for noen år siden omgjort til Enhet for amming, som nå er oppløst. (mer om dette under punktet om dagens situasjon).

Det står også følgende: «Dersom mor har ønske om eller behov for videre veiledning omkring amming, kan også helsesykepleier anbefale henne å kontakte Ammehjelpen (ammehjelpen.no).»

Ammehjelpen er som nevnt en frivillig organisasjon, og selv om det finnes ammehjelpere som også er helsepersonell, så er det ikke et kriterie for å bli ammehjelper.

Vi hjelper gjerne der vi kan, men vi er en frivillig organisasjon som gir mor-til-mor-støtte. Vi er ingen spesialisthelsetjeneste.

Hva lærer helsesykepleierstudenter om ammeveiledning?

Ifølge Forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning skal kandidaten «selvstendig veilede om ernæring, ernæringsutfordringer, amming og vekst og henvise videre ved behov». Dette er det eneste punktet der amming er nevnt. Ved den ene av helsesykepleierutdanningene inngår ernæring (inkludert amming og ammeveiledning) sammen med åtte andre hovedtemaer i et emne som gir 15 studiepoeng (VID, 2022). Vår erfaring er at studentene ved de ulike utdanningene har hatt alt fra 3 timer til 2-3 dager undervisning omkring amming og ammeveiledning.

Dette gjenspeiler etter vår mening ikke ansvaret som helsesykepleiere har for ammeveiledning i møte med mødrene på helsestasjonene.

Norske helsesykepleiere og jordmødre i en studie av Hamnøy et al. (2024) trakk blant annet frem tverrfaglig samarbeid og kunnskapsutveksling med hverandre som noe som styrket dem som ammeveiledere. De deltok i tillegg på kurs, og de brukte Ammehjelpens nettside for faglig oppdatering. Dette var viktig fordi de mente at grunnkunnskapen de hadde fått gjennom utdanningen ikke var nok til å gjøre dem trygge på ammeveiledning. Selv de mest erfarne av dem uttalte at de hadde behov for mer kunnskap om amming og ammeveiledning – til tross for at de jobbet ved en ammekyndig helsestasjon.

Dette kan blant annet tyde på at utdanningene i større grad bør prioritere ammeundervisning, noe som bekreftes av resultater fra en foreløpig upublisert masteroppgave (Lona, 2023): Kun én av tre jordmor- og helsesykepleierstudenter hadde et tilfredsstillende kunnskapsnivå om amming og ammeveiledning etter endt undervisning om temaet.

Dette er ikke en ny utfordring, men nå er situasjonen mer bekymringsverdig enn noen gang.

Hvordan er dagens situasjon?

Enhet for amming ved Folkehelseinstituttet har tidligere hatt ansvar for etter- og videreutdanning i ammeveiledning og en veiledningstjeneste for helsepersonell, men fra 1. januar 2024 ble de ansatte delt mellom FHI og Helsedirektoratet.

Enhet for amming ble oppløst, og både veiledningstjenesten, ammeveiledningskurs og videreutdanning i ammeveiledning er avviklet.

Helsemyndighetene tilbyr i stedet et e-læringskurs i ammeveiledning. AmmE-læring er grundig og faglig gjennomarbeidet, og er et kurs alle som jobber med ammende bør ta – men det er på et grunnleggende nivå.

Jordmødre og helsesykepleiere har pr i dag ingen muligheter til videreutdanning i ammeveiledning i Norge, og de har heller ingen offentlig instans de kan kontakte hvis de står i kompliserte ammecaser utenfor sitt kompetanseområde.

Svært få helsestasjoner har egne ammespesialister. Vi vet i skrivende stund kun om to helsestasjoner som har ansatt IBCLC (internasjonalt godkjent ammeveileder/ammespesialist).

Mange helsesykepleiere og jordmødre kontakter derfor Ammehjelpen i stedet.

Vi har fått tilbakemeldinger fra helsesykepleiere som synes situasjonen både er fortvilende og frustrerende. Det forventes at de skal tilby kvalifisert ammeveiledning og bli godkjente som ammekyndige helsestasjoner – og på denne måten bidra til at mødre kan følge de nasjonale anbefalingene rundt amming – men de opplever det som svært utfordrende å skaffe seg kunnskapen de trenger. Enkelte syns også det er tøft å bli møtt med kritikk av mødre som ikke opplever at de får den ammeveiledningen de har behov for.

En presset kommuneøkonomi og reduserte muligheter til faglig påfyll i offentlig regi bidrar blant annet til at produsenter av morsmelkerstatning og barnemat får innpass på enkelte helsestasjoner for å gi gratis undervisning og informasjon.

Noen helsestasjoner har klare retningslinjer for kontakt med industrien, inkludert spons, besøk og deltagelse på gratis foredrag – men dette gjelder ikke alle.

Nestlé (og andre produsenter av morsmelkerstatning og barnemat) har gjennom flere år bidratt til å sponse den årlige helsesykepleierkongressen ved å betale for stand. Der kan de snakke om produktene sine, knytte kontakt med helsepersonell og dele ut materiell. Nestlé tilbyr også gratis webinarer om blant annet amming, kolikk, søvn, allergi og innføring av fast føde for helsepersonell. Flere av foredragsholderne er norsk helsepersonell, mange av dem ansatt i den offentlige helsetjenesten.

Nestlé gjør dette fordi de vet at merkevarebygging og markedsføring fungerer.

Det er for eksempel ikke uvanlig at helsepersonell ved norske føde- og barselavdelinger, helsestasjoner og andre helseinstitusjoner kaller morsmelkerstatning for «nan» – som er Nestlés varemerke – selv om de snakker generelt om morsmelkerstatning, og ikke varemerket.

Det er ingen grunn til å tro at helsepersonell bevisst reklamerer for industrien. Vi stoler på at helsepersonell flest kan klare å skille mellom informasjon og markedsføring/reklame når de skal tilegne seg kunnskap og formidle det videre til foreldre. Men ingen er immune mot å bli påvirket. Og det er ingen produsenter som gir helsepersonell «gratis lunsj» uten å forvente noe tilbake.

Et kriterium for mor-barn vennlige sykehus og ammekyndige helsestasjoner er at WHO-koden følges.

Der står det blant annet:

• Markedsføring av morsmelkerstatning/tilskuddsblandinger, flasker eller smokker skal ikke forekomme i helsetjenesten.

• Helsepersonell skal ikke motta gratisprøver eller gaver fra produsentene.

• Helsestasjonens lokaler skal ikke brukes til markedsføring, presentasjon eller reklame for disse produktene, eller til utdeling av materiell fra produsentene.

• Det anbefales at fagmøter og konferanser for helsepersonell ikke er sponset av barnematindustrien.

Hva krever Ammehjelpen?

✅ Ammeveiledning må anerkjennes som nødvendig helsehjelp . Mødre skal kunne forvente å få kyndig hjelp til amming når de henvender seg til primærhelsetjenesten, og kunne bli henvist videre til en spesialisthelsetjeneste for ammehelse ved behov. Ammeproblemer er ofte akutte, og mødre skal kunne forvente hjelp innen rimelig tid, også utenom helsestasjonens åpningstid.

✅ Amming, melkeproduksjon og ammeveiledning må anerkjennes som et eget fagområde . Det må opprettes egne stillinger til ammespesialister ved barselavdelinger og helsestasjoner, helst med IBCLC-sertifisering. En IBCLC har lang klinisk erfaring og et høyt teoretisk kunnskapsnivå innen blant annet melkeproduksjon, amming, annen ernæring, veiledning, kommunikasjon og problemløsning ved vanskelig amming.

✅ Alt helsepersonell som er i kontakt med ammende mødre må ha en grunnleggende, oppdatert kunnskap om amming. Utdanningen av jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere og leger må inneholde mer undervisning om amming, melkeproduksjon og ammeveiledning, og det må stilles krav til vedlikehold og oppdatering av kunnskap etter endt utdanning. 

✅ Fagmiljøene rundt amming (for eksempel tidligere Enhet for amming) må styrkes. Høgskolesektoren må få i oppdrag å etablere en videreutdanning i ammeveiledning. Helsepersonell må få tilbake muligheten til å rådføre seg med ammespesialister via telefon eller epost i sitt daglige arbeid.

✅ Alle norske sykehus må oppfylle kravene til «Mor-barn-vennlig standard», og alle helsestasjoner må være godkjent som ammekyndige. Pr. mai 2024 har 143 av 356 norske kommuner godkjente ammekyndige helsestasjoner, altså bare ca 40 prosent.

✅ Helsepersonell skal ikke motta informasjon om amming, flaskemating, allergi, innføring av fast føde (og problemstillinger rundt dette) av produsenter av morsmelkerstatning. Dette skal helsepersonell få av norske helsemyndigheter.

✅ Helsepersonell skal ikke motta økonomiske goder fra produsenter av morsmelkerstatning, for eksempel i form av betaling for stand som støtte til konferanser, gratis kurs eller prøver på morsmelkerstatning. Dagens praksis er i strid med WHO-koden.

✅ Ammefri må bli en reell rettighet. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om ammefri er pr i dag ikke etterlevd av store deler av norsk arbeidsliv, spesielt der hvor mange kvinner i reproduktiv alder er ansatt i turnusordninger.

✅ Ammeveiledning skal være gratis og ikke avhengig av sosioøkonomisk status. Slik situasjonen er nå finnes de aller fleste ammespesialister med IBCLC-sertifisering i det private helsevesenet. Dette mener vi både er bekymringsverdig og grunnleggende feil. Selv om de fyller viktige gap i barselomsorgen, mener vi at denne ekspertisen må være tilgjengelig for ALLE mødre.

Samfunnet har alt å vinne på å legge til rette for at alle mødre har mulighet til å følge de nasjonale anbefalingene omkring amming – uansett hva de jobber med, hvor de jobber, og hvilken sosial og økonomisk status de har.

Dette er en utfordring som det vil ta lang tid å løse – om den i det hele tatt blir løst.

Og fram til dette blir virkelighet, så er det essensielt at Ammehjelpen finnes.

Ammehjelpen trenger dagens nivå av støtte for å kunne:

• tilby gratis, faglig oppdatering av alle ammehjelpere, uavhengig av økonomisk situasjon og bosted for den enkelte ammehjelper. Dette er essensielt for driften og omdømmet, og for å kunne rekruttere og beholde ammehjelpere i organisasjonen.

• kompensere styremedlemmer (og andre med tidkrevende verv) for reell timebruk og tapt arbeidstid.

• ha faste ansatte i nødvendige stillinger og stillingsprosenter. I dag har vi to fast ansatte, daglig leder i 80 prosent stilling og nettredaktør/kommunikasjonsansvarlig i 50 prosent stilling.

• opprettholde og vedlikeholde hjelpetjenestene som vi tilbyr gjennom ammehjelpen.no, epost, telefon og sosiale medier.  

• rekruttere nok ammehjelpere til å svare på epost, telefoner og spørsmål i sosiale medier. Vi får flere henvendelser enn vi kan håndtere, og det skjer stadig at eposttjenesten må stenge på grunn av mangel på kapasitet.

• sikre at innholdet vårt på nett og i sosiale medier er universelt uformet.

• konkurrere med kommersielle aktører: Vi har små økonomiske muskler i møtet med industriens makt og enorme midler til markedsføring. Vi trenger å ha råd til å produsere gratis informasjonsmateriell til kommende foreldre.

• oversette materialet vårt til andre språk, og på denne måten i enda større grad bidra til utjevning av sosiale forskjeller.

• møte etterspørselen fra helsestasjoner, helsepersonell og andre på spørsmål om ammecafeer, ammeforberedende kurs, presentasjoner for helsepersonell osv.

• være pådrivere til – og bidra til – forskning.

Å opprettholde dagens nivå av støtte på 4,07 millioner til Ammehjelpen vil legge til rette for at mødre og barn i hvertfall får et minimum av den hjelpen de trenger og har krav på, uansett hva som skjer ellers i barselomsorgen.

Les mer:

🔺 Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?

Vil du støtte oss? Les mer her: bidra.ammehjelpen.no 💙