Ammesorg: Historier fra mødre

Hvorfor oppstår ammesorg, og hvordan påvirker det livet? Her kan du lese mødrenes egne historier om ammesorg og hvordan de har opplevd det.

I september 2024 spurte vi om mødres erfaringer med ammesorg via Ammehjelpen på Instagram. Vi mottok flere hundre meldinger. Vi setter utrolig stor pris på at så mange tok seg tid til å dele historiene sine!

På denne siden kan du lese et tilfeldig utvalg av alt som ble sendt til oss.

Det er både sårt, vondt, engasjerende og rørende. Men kanskje kan det gi en følelse av trøst og fellesskap til deg som står i dette akkurat nå?

Historiene er grovt sortert under overskriftene. Det er ikke noe tydelig skille mellom historiene, men vi håper at de likevel gir deg et inntrykk av alle de forskjellige fortellingene fra mødre som på ulike måter og i ulik grad har kjent på ammesorgen.

Vil du lese mer om dette temaet?

❓Hva er ammesorg – og hvordan oppleves det?

❓Slutte å amme?

❓Henger amming og fødselsdepresjon sammen?

«Jeg hadde sånn lyst til å svare, men fikk ikke tid og «krefter» til å beskrive min ammesorg. Jeg sliter med depresjon som også er påvirket av den sorg og frustrasjon jeg har opplevd ved to ganger ikke å få til å amme. Barna mine er nå 3,5 og 1,5, men det fyller fortsatt MYE i livet mitt at jeg ikke fikk det til. Gleder meg veldig til å lese om andres opplevelser❤️»

Å føle seg sviktet av sin egen kropp

Jeg fikk aldri til ammingen ordentlig med førstemann, og måtte gi opp etter noen uker pga barnets lite økning i vekt og dehydrering. Følte jeg hadde sviktet som mor. Folk sier at kvinner har født og ammet barn i alle tider, men jeg fikk det ikke til. Og tanker om at mitt barn ikke ville ha overlevd for flere hundre år siden, dukket ofte opp. I tillegg følte jeg at jeg lett kunne byttes ut med hvilken som helst annen omsorgsperson, for jeg hadde mistet min primærfunksjon som mor – at barnet skulle livnæres av meg – og at vi to skulle være «ett» i en lengre periode også utenfor livmoren.

Jeg følte meg sviktet av egen kropp, da jeg fikk mitt første barn, og det vist seg at jeg ikke produserte nok melk til at babyen ble mett. Jeg strevde, og prøvde absolutt alt. Jeg fikk hjelp av dere i Ammehjelpen, etter å ha vært ut og inn på barsel på sykehuset og på helsestasjonen. Vi prøvde ut «alt», og jeg gråt og gråt, og kjemper med en baby som ikke orket å ligge på brystet, fordi det ikke var noe å hente. Det var så vondt å ikke få til «verdens mest naturlige ting». Det viser seg nemlig at jeg ikke har nok melkekjertler, og derfor ikke kan fullamme. Jeg pumpet og prøvde desperat, men etter 9 uker med slit og gråt, måtte jeg innse at baby hadde det like fint med mme, og at jeg nå egentlig bare prøvde å amme for min egen del. Men fy så vanskelig det var. Det føltes som om jeg ikke mestra det jeg skulle. Jeg skammet meg, turte ikke gå på barseltreff, og følte jeg måtte forsvare hvorfor jeg gav flaske. Det var helt grusomt.

Alle prøvde å trøste, sa at baby hadde det fint, etc. Men jeg hadde det ikke fint. Jeg måtte jobbe lenge med meg selv. Prosessere det hele, og ta den tiden det tok for å klare å selv se at alt egentlig gikk bra. At jeg var en god mamma, selv om jeg ikke kunne amme.

Jeg skulle ønske det ble snakket mer om oss som ikke kan amme. For det er så mange følelser. Sviktet av kroppen, skammen om ikke å være god nok, og sorgen over å miste den ubeskrivelige tilknytningen til babyen som amming er.

Jeg har opplevd ammesorg. 1,5 uke etter fødsel hadde lillegutt gått mye ned i vekt og jeg ble anbefalt å gå over på morsmelkerstatning av helsepleier. Jeg gikk rett ned i kjelleren og ble helt fra meg. Det å gå i butikken og kjøpe morsmelkserstatning føltes som et stort nederlag og hele verden var i grus. Jeg var tom inne i meg.

Ammesorgen var skamfullt og vondt. Jeg leste en gang at hvis man skal sammenligne det med noe som menn kanskje forstår bedre så er det som å bli impotent og ikke kunne prestere seksuelt. Amming er på en måte forventet at alle skal klare og når man da ikke får det til føler man seg som mindre kvinne. På en måte.

Manglende veiledning rundt ammeproblemer

I 2016 fikk jeg mitt første barn. Det haltet med ammingen fra start. Store åpne sprekker på brystvortene, overproduksjon, tette melkeganger og hylende baby. Vi fikk ikke god hjelp på barsel og fikk ikke komme til time på ammepol på grunn av sommeravvikling og lite ammekyndig personell på jobb. Vi haltet oss til 3mnd da baby ikke tok flaske, og da droppet baby gjennom vektkurvene. Vi var inn og ut av sykehus, og fikk igjen og igjen beskjed om å slutte å amme fordi det var visstnok min melk som ga stagnert vekt. Ingen ammekyndig hjelp å få, kun formaninger om å slutte til tross for at baby ikke tok flaske. ved 6mnd ble jeg overtalt til å slutte, og det løste ikke vektproblemene og han måtte få sonde ned i magesekken.

Ved 12mnd fant jeg selv ut av stramt tungebånd, og etter klipp tok han sin første flaske og spiste sin første brødskive. Jeg har så mye raseri, sorg, og bitterhet knyttet til det at vi ble tvunget til å slutte å amme uten å få skikkelig hjelp eller undersøkelser. Baby er nå en liten 8åring, og jeg er fremdeles bitter. Tilliten til helsevesenet fikk seg en skikkelig knekk den gangen, og det sitter i kroppen. Sorgen og bitterheten er, for min del, sterkt knyttet til et hjelpeapparat som ikke strakk til. Jeg hadde melk, baby ville spise, men fikk det ikke til. Det er ikke noe jeg eller baby har gjort feil, eller følelse av utilstrekkelighet – jeg var og er forbanna over at vi ikke møtte noen som var villig til å kjempe med oss for å kunne amme. Å stå alene mot helsepersonell for å få lov til å amme sitt eget barn var grusomt, og jeg angrer på at jeg ikke sto imot. Flaske var ingen løsning på problemet, og likevel måtte vi gi opp ammingen.

Ammesorg og måtte gi slipp etter 3-4 mnd. Jeg prøvde ALT: forskjellige pumper for å stimulere i tillegg til hyppig amming, «medisin», havremelk osv. En stor sorg jeg aldri så for meg i forkant! Følte meg så alene da dette prates veldig lite om, i tillegg lite veiledning fra HS bortsett fra å gå over på kun erstatning (ingen veiledning ifht amming).

Da jeg fødte mitt første barn for to år siden ble jeg møtt både på barsel og helsestasjonen med holdninger som «det blir barn av de som får morsmelkerstatning også» og «morsmelkerstatningen er ikke noe tap». Det var ingen veiledning og kartlegging rundt ammingen, bare antagelser om at jeg mest sannsynlig hadde et «stort» barn som trengte mer enn jeg kunne gi det. Jeg var så tydelig på at jeg ønsket å fullamme, men følte jeg sultet barnet mitt fordi jeg ikke hadde nok melk. Barnet hadde kolikk, og jeg fikk fødselsdepresjon. Nå fullammer jeg mitt andre barn.

Førstegangsmor som hadde en traumatisk fødsel. Var innlagt i en uke etterpå. Hadde mye melk helt fra start, og hadde gledet meg veldig til å amme. Fikk ikke til teknikken, baby ble frustrert, jeg ble ganske sår og gråt mye etter fødsel. Er ikke den som roper høyest om hjelp, men spurte flere ganger om hjelp på barselavdelinga. Hadde x antall ulike pleiere som alle ga forskjellig informasjon. Alt ble veldig vanskelig. Dette var rett før julen 2023, og da vi kom hjem fikk vi besøk av en helsesykepleier som egentlig jobbet på skole, og hadde derfor ikke mye å komme med når det gjaldt amming. Helsestasjonen i kommunen var stengt i jula. Prøvde og prøvde å amme, leste alt på ammehjelpen, men det ble for utfordrende. Begynte å fullpumpe etter 2 mnd med prøving. Fullpumper fortsatt idag. Drømmer om å få til ammingen hvis det blir en ny baby engang. Da skal jeg ikke gi meg og spør om hjelp tidlig. Håper alle barselavdelinger/helsestasjoner får personell som er gode på å veilede de som sliter med amming. Takk for den gode jobben dere i ammehjelpen gjør.

Opplever dette nå med barn nummer to, det er mye mye tyngre enn hva jeg hadde trodd. Det verste er nok sikkert at ting ikke gikk som jeg hadde sett for meg, og like lett som sist gang. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle amme henne lenge, og mye lengre enn storebror. Men også at jeg ikke har fått noe svar enda, på hva som kanskje plager den lille. Jeg har mer og mer klart å slå meg til ro med å ikke vite men det har plaget meg skikkelig at jeg ikke vet grunnen til at hun vrir seg unna. Har snakket med Ammehjelpere maaange ganger i denne prosessen, så glad for at dere fins!

Jeg opplevde ammesorg da min gutt var 4 mnd. gammel. Ved overgangen 2 mnd. til 3 mnd. begynte det å bli utfordrende med amming etter et enormt press fra helsestasjon og helsesykepleier ifht vekt og veiing, selv om han var fornøyd og gikk opp, gikk han aldri opp godt nok sa de. Henvendte meg til helsestasjon, som er sertifisert ammeveiledere, eneste de sa var fortsett å tilby, pumping og ikke gi MME/fast føde. De vektla mye at morsmelk var det beste og aller viktigste for barnet. Etter en mnd. nektet baby fullstendig, og det føltes som noen hadde frarøvet meg noe av det viktigste, sorgen var stor i et par mnd., men kjennes fremdeles etter 8 mnd. at det er sårt at det ikke gikk lengre.

Gutten min er nå 6uker gammel. Før fødsel har jeg hørt mange fine ammehistorier og ingen har handlet om smerter eller vansker… så jeg var ikke forberedt på det. Vi hadde en vanskelig start pga dårlig og minimalt veiledning på sykehus. Gutten min hadde stramt tungebånd som ble klippet rett etter fødselen. Jeg fikk veldig rast såre og blødende brystknopper. Heime etter 1 grusom smertefull uke ble tungebånd klippet igjen på helsestasjon. Jeg fikk påvist en bakteriell infeksjon jeg tok med meg fra sykehuset… Jeg har masse melk, å gå over til MME føltes som tap, feil, å gi opp, å kunne ikke mate barnet mitt mens «alle andre kan». Jeg har fortalt til alle som sporte «hvordan går det» hvor vanskelig det er, og plutselig har mange andre fortalt meg hvor tøff de hadde det. Da følte jeg meg ikke så alene lenger. Tungebånd måtte klippes en 3. gang fra en kirurg på sykehus.Vi er på en bedre vei nå. Leppestift formet brystknopper er det fortsatt.. Jeg fikk hjelp fra en privat ammeveileder. Det finnes alt for lite i Norge… Noen ganger trenger man også praktisk hjelp heime selv om man har sett på og lest om alle tekniker. nfo om candida sopp /soor er også viktig syns jeg. Oh hvordan det kan behandles. Fet er mistanke om keg også har det, men har ikke fått hjelp fra legen…Takk fir jobben deres.

Vi hadde prøvd å fått barn i over 2 år, og ofte i mine drømmer, så ammet jeg. Masse. Gutten kom til verden, litt hard start med blodforgiftning, så han måtte få mme og morsmelk. Han var lang og tynn, og allerede på sykehuset kom presset om å gi mme og at han var for tynn. Men han var fornøyd, og sa alltid ifra når han var sulten. Dette skulle jeg få til, og var så stolt hver gang han lå til puppen og jeg følte på mestring. Kontrolltimene på helsestasjon (vi var en gang i uken over flere måneder pga vekten hans) var alltid nedslående, du må gi mer mme, han er for liten og tynn. Selvom han lå på sin kurve, og var fornøyd, han var også frempå på utviklingen. Som førstegangsmamma, som endelig hadde fått et lite mirakel, så hører du selvfølgelig på helsepersonell. Jeg forklarte flere gang om hvor mye jeg ønsket å amme, men fikk ingen videre hjelp. «Gi bare mme, så går ammingen seg til». Jeg var syk i en uke, og måtte trappe ned på ammingen, og pga stress klarte jeg ikke å pumpe. Da gikk det stort sett i MME. Jeg ble frisk, og gråt for jeg klarte ikke en ny kamp med å øke produksjon, pumpe, håndmelking, nesespray og alt som fulgte med. Enda den dag i dag, har jeg ammesorg, og kan gråte over hvordan det gikk. Jeg vet heller ikke om jeg får en til sjanse. Jeg har en frisk gutt på 17 måneder, og han er enda veldig fornøyd og blid. Men skulle ønske jeg fortsatt kunne ammet han.

Jeg har opplevd og lever vel fremdeles med ammesorg. Jeg måtte slutte å amme når datteren vår var ca 1 mnd. Hun er nå 3 mnd. Alt startet egentlig med en fødsel som gikk fullstendig skeis. Jeg ble satt i gang mot mitt ønske, og etter to døgn med 0 fremgang så ble det besluttet keisersnitt. Jeg ble ikke informert i ettertid om at det ble administrert antibiotika. Denne antibiotikaen var mest sannsynlig årsaken til at jeg fikk sopp på brystvortene og datteren vår fikk trøske i munnen. Dette var det ingen i helsevesenet som oppdaget, til tross for problematikken vi opplevde med amming. Vi var tilogmed på amme poliklinikk på Haukeland, der stramt tungebånd ble vurdert (og ikke funnet). Det var ingen som så den hvite tungen og reagerte. Jeg så den men trodde det var melkebelegg. Hadde aldri hørt om trøske før, og visste hvertfall ikke at det var mulig å få sopp på brystvortene. Når jeg selv googlet meg til soppen og trøsken så var egentlig det for sent. Datteren vår var stor ved fødsel og hadde dermed en større appetitt. Dette gjorde at jeg ammet egentlig døgnet rundt, og ble sår. brystvortene sprakk opp og det kjentes ut som at det ble dradd piggtråd ut av de. Måtte bite tennene sammen og krølle tærene. Tårene rant og angsten for nesten gang jeg skulle amme ble sterkere og sterkere. Smertene i brystvortene varte til neste gang jeg skulle amme. Vi var veldig hardt angrepet, siden vi var gått nesten en måned ubehandlet. Beslutningen om å slutte ble tatt på bakgrunn av smerter og sår. Det vondeste med dette er at det kunne vært unngått, hadde bare NOEN sett den hvite tungen og reagert. Da hadde vi fått begynt med medisin mye raskere. Så jeg føler at jeg fikk ikke sjansen på grunn av eksterne faktorer. Det var og er kjempe vondt, og jeg går til psykolog for å ikke utvikle fødselsdepresjon.

Hei, jeg har stor sorg og skuffelse over sykehus som tok ikke alt på alvor når gutten var bare 1 uke gammel. Jeg mistenkte selv kort tungebånd og har snakket med jordmor på barsel poliklinikken, men fikk beskjed at ingen vil bruke tvang på babyen for å gjøre noe med og etter hennes undersøkelse mente at alt var greit. Gutten kavet ved puppen og jeg fikk ikke det til å amme han, startet å pumpe melken fordi jeg hadde så lyst å gi min melk til han. Det ble en helvete, fordi han fikk i seg så mye luft og startet mage plager med luft. Urolige barn, klarer ikke å pumpe i tiden pga hans uro førte til at jeg ble så sliten og frustrert. Barsel perioden ble ikke noe glede bare tårer, følte skuffer over meg selv. Når vi kom på kontroll hos barnelege på helsestasjon, lege undersøkte han og sa med en gang at sugge takk er feil. Henviste oss til øre-nesa-hals spesialist.hvor vi ventet 1 mnd til å komme til spesialisten og hvor ble klippet ganske mye tungebånd.

Det ble nye verden til gutten( fra 6 mnd flaske smokk gikk til nyfødt fordi han klarte å sugge godt) men å starte ammingen var for sent, han var ikke interesert lenger. Kjenner for så stor sorg når jeg ser noen ta ut bryst til barn å jeg tar frem flaske med min melk. Har gått 4 mnd og jeg ikke klarer enda å gå over den svikten på sykehus, hvor ingen tok på alvor, hvorfor han suget dårlig og mistet vakuum ved amming. Har mistet min gledes barsel tiden, og den tiden jeg får ikke tilbake…

Jeg er så takknemlig for dette og dere. Jeg blir presset fra både helsestasjon og allergilege (har ei på 8 mnd med MPA) om å kutte ned/ut nattamming pga hyppige oppvåkninger hvor pupp ofte er eneste som fungerer som trøst/søvnmiddel for oss begge. Selv blir jeg på gråten bare ved tanken, for jeg har en magefølelse som sier at lagringskapasiteten min ikke er forenlig med en så stor reduksjon + alt det fine og viktige med amming på både natt og generelt. Jeg vender det døve øret til, da jeg heldigvis har gode kilder med info om fordeler og ulemper både ved amming og nattamming, men det er jo tydelig et sårt tema når halve Stillehavet får plass på innsiden av brilleglassene bare ved tanken. Så tusen takk for at dere finnes, og tusen takk for den enormt viktige informasjonen dere står på og deler. Den har vært uvurderlig for så utrolig mange!

For 2,5 år siden fikk jeg min lille gutt og tenkte at selvfølgelig skulle jeg amme. At det skulle bli utfordringer kom som et lyn fra klar himmel. Jeg visste det var vanlig i starten, men med utdanning som spesialsykepleier hadde jeg selv gitt ammeveilening til andre og min mor var en erfaren ammehjelper. At jeg selv skulle ha utfordringer som ikke gikk over gled for over i skam og følelsen av å være mislykket som mor. Jeg forsøkte å ta det opp med Helsesykepleier men ble gang på gang trøstet med at flaske var fint det også før samtalen gikk over til andre temaer.

Utfordringen min var at hver gang jeg la sønnen min til brystet ble han stiv som en stokk og hylte. Han kastet seg bak over så melken føyk vegg i mellom. Det har nok av melk, så sorgen over å ikke da skulle få det til ble ekstra tøff. Jeg forsøkte skjold som gikk i en periode og så var det tilbake Til full nekt

Jeg opplevde meg alene med å ikke få til ammingen. Når alle satt i ring og ammet på barseltreffene gikk jeg på do for å pumpe meg og til slutt ble det også for tøft med ørten brystbetennelser, slik at jeg måtte gi nan for å få i han mat. Det ble delamming i 3,5 mnd. fortsatt den dag i dag kjenner jeg på vonde minner og et ønske om at Helsesykepleier så meg og lyttet mer. Jeg ville amme. Noen ganger er det jo riktig med trøst og støtte i at flaske er nok, men andre ganger trenger man noen som gir av sin tid og ser at ammingen her er viktig. Takk som belyser temaet. Det er rart hvor hardt det stikker.

Jeg har kjent på stor ammesorg helt siden fødsel pga problemer med sugetak og brystvegring. Har klamret meg fast til alle mulige åpninger i døgnet for når det var mest sannsynlig at jeg fikk ammet. Ekstremt slitsomt og ensomt å konstant være på vakt etter disse åpningene. Opplevde null forståelse fra de rundt meg fordi «vi fikk det jo til, han går jo perfekt opp i vekt». Ingen så til hvilken kostnad det var for meg, hverken partner eller hs. Jeg har grått fryktelig mye og alene pga vanskelighetene med ammingen og sorgen over hvordan «det burde være». Var slik helt til baby ble 4 mnd. Ammesorgen min roet seg gradvis etter at jeg fullstendig aksepterte at ammingen ikke kunne fortsette. På mitt verste før jeg sa stopp, følte jeg at barnet ikke trengte meg i det heletatt hvis jeg ikke kunne amme. Da ble jeg liksom fullstendig erstattelig. En stor trøst og lettelse har vært å klare fullpumping. Baby er nå straks 9mnd og får fremdeles mm uten tilskudd. Svært stolt over det. Også ammer vi på natt, og det funker bra for oss.

Baby var innlagt på sykehus hvor hun hadde fått antibiotika behandling da de trodde hun hadde hjernehinnebetennelse. Begynte å kaste opp og fikk diaré noen dager senere, tok ultralyd hvor de så betennelse i tarmen og gikk rett over til at hun hadde melkeproteinallergi (ingen andre symptomer på dette). Jeg ble tvunget (av helsepersonell) til å slutte å amme, selv om jeg tilbydde meg å spise melkefri diett. Trur det tyngste for min del var å bli fratatt valget om å slutte å amme, for det hadde eg aldri gjort om det var opp til meg. Men var i en sårbar posisjon hvor jeg så klart gjorde det jeg ble fortalt var best for hun. Jeg gråt hver gang jeg så på hun og hun ga tegn til sult, for det var så sårt at jeg ikke kunne amme hun. Noen måneder senere kjente jeg på ett enormt sinne, mest rettet mot helsepersonellet på sykehuset som hadde fratatt meg valget. I tillegg til misunnelse på andre som fikk lov å amme babyen sin. Følte meg lite ivaretatt og tatt på alvor av helsepersonell jeg gikk til med denne sorgen. Det var en type kjærlighetssorg jeg aldri har kjent på tidligere. Kunne ønske det var mer oppfølging av mor i disse tilfellene. Jeg kom meg gjennom det takket være gode venner og familie, og uten de hadde jeg ikke klart å klatret meg opp igjen på samme måte.

Utfordringer hos babyen

Jeg bidrar gjerne til en innsikt som ca 100 mødre i året opplever hvert år: at barnet deres blir født med spalte og ikke kan die. Barn nr 1 fullammet jeg og holdt på i nesten to år. Når barn nr 2 ble diagnostisert med totalspalte under ultralyd var det første jeg tenkte på amming. Å ikke kunne amme, noe jeg hadde nesten gledet meg mest til ved å få et barn til, ble en dyp sorg. Jeg fikk ekstraoppfølging av helsetjenesten og mye av samtalene dreide seg om amming. Det var en stor sorg og jeg hadde behov for bearbeiding av de vonde tankene omkring blant annet amming. Det å få et barn med spalte er noe annerledes når det gjelder amming fordi det er ikke du som ikke kan amme, men barnet som ikke kan die. Jeg har bestandig hatt en hard følelse inni meg og det er litt skamfullt å si, men jeg har vært litt sint på barnet mitt fordi han ikke fikk til å amme. Det ble viktig for meg å poengtere dette med at han ikke kan die, men jeg kan amme. Jeg hadde jo gjort det før. Det å gi morsmelk er det beste for barnet, det vet alle. Det skaper også et press som jeg vet meg selv og andre har vært utsatt for. Man føler at man må gjøre alt man kan for at barnet skal få morsmelk. Det gjorde til at jeg fullpumpet de første tre månedene i barnet mitt sitt liv. Det å pumpe er ikke lett. Det finnes alt for lite informasjon og alt for få å støtte seg til når det gjelder erfaring og kunnskap her i Norge. Det er stressende og slitsomt på mer enn en måte. Likevel presset jeg meg til det å pumpet ca. 8 ganger i døgnet. Sånn at han skulle få morsmelk. Etter tre måneder måtte jeg kutte ned på pumping fordi han var en sulten gutt som drakk over 1 liter i døgnet og det hadde jeg ikke nok melk til. Samt at jeg var sliten. Det å pumpe setter begrensninger på hvor lenge man kan være borte fra hus og utstyr. Han fikk heretter 50/50.

Poenget er at ammeslutt og ammesorg er mer enn en ting. Hva med de mødrene som kan, men ikke barnet? Dette gir en annen sorg enn når mamma ikke kan eller barnet er prematurt. Mitt barn var jo frisk og fullgått til over termin. Men kan ikke lage vakuum. Sorgen over at jeg ikke fikk ammet han vil sitte i meg i mange år pga det båndet det skaper. Nå kunne jo alle bare mate han. Jeg ble en melkeku som pumpet meg også kunne plutselig svigermor gi mat til mitt barn. Mistet jeg forholdet til barnet mitt som andre mødre som ammer fikk? Foretrekker han egentlig meg? Det ble mange tanker som var vonde. Jeg strakk meg langt for å gi barnet mitt morsmelk og det gjør jeg enda. Jeg følte meg alene i pumpingen og skulle ønske det var mer info og erfaring å hente. Hvor mange kjenner noen som har fullpumpet liksom?

Det er skam knyttet til å ikke gi morsmelk. Alle på barselgruppen min ammer. Jeg får nesten lyst til å skrike til tilfeldige forbipasserende at det er morsmelk han har i flaska og ikke erstatning, og hvis ikke det sier noe om presset om å amme så gjør ingenting det. Barnet mitt er friskt, lykkelig og en liten tjukkas. Jeg er veldig heldig. Men det er mye jeg ville gitt for å kunne amme han.

Har hatt amme utfordringer og tidlig ammeslutt med begge mine små. Måtte slutte etter 5-6 uker med første, og delammet til 5 mnd med siste. Ble tidlig flaske på begge to og jeg husker jeg var langt nede. Jeg slet med å slappe av, og følte meg mislykket som ikke fikk det til. Følte «alle» rundt meg fikk det til og at det var så lett.

Vi klippet stramme tungebånd, ringte sykehuset, var hos jordmor, ammehjelpen osv. Var desperat for å få det til, men ingenting hjalp. De fikk ikke i seg nok mat, selvom jeg hadde melk. Sugetaket var helt krise. Men jeg hadde silikon, og har en mistanke om at det var «tyven» hele veien. Det er jo ikke lett for en liten baby å få tak når puppen er som en vannmelon. Nå er silikonen fjernet, og jeg er gravid med nr 3. Er ved nytt mot, og vil gjerne amme. Men nå har jeg en annen ro, og vet at flaske også går. Min og alle andre mødres psykiske helse er viktigere enn å slite oss ut. Vi gjør så godt vi kan – og går det ikke så går det ikke.

Jeg fødte ei nydelig jente i juni 2024. Under graviditeten husker jeg at flere rundt meg sa at amming skulle gå så lett og at dette var noe jeg kom til å få til. Jeg husker at jeg ofte sa til meg selv at det gikk helt fint om jeg ikke fikk til amming og at å amme kom til å bli en bonus! Så kom fødsel. Hastekeisersnitt og baby som ble innlagt på nyfødt intensiven. Amming kom sent i gang og baby hadde veldig svakt sugetak. Hadde ammetrening i flere uker etter fødsel. Ble på gråten av å se andre mødre rundt meg som ammet barna sine tilsynelatende uten problemer. Til slutt måtte jeg gi opp amming da det ikke gikk. Reaksjonen kom som en overraskelse på meg. Jeg trodde aldri at amming skulle føles så viktig ut for meg og at en bølge av skam, flauhet og skyldfølelse skulle komme når jeg ikke fikk det til. Sleit veldig med ammesorg i flere uker etter jeg sluttet. Var også veldig redd for at baby ikke skulle knytte seg skikkelig til meg fordi hun fikk flaske. Veit jo nå i ettertid at det selvfølgelig ikke stemmer. Ammesorg er fælt og en høyst reell opplevelse. Unner ingen andre mammaer den sorgen.

Jeg hadde veldig ammesorg med mitt andre barn. Første fikk jeg til å amme ganske problemfritt i 1,5 år. Men, når datteren min (yngste) var tre dager fikk vi telefon fra nyfødtscreeninga. Når ho var fire dager gammel bestod kosten hennes av lavprotein morsmelkerstatning, og jeg pumpet for å holde produksjonen oppe. Vi fikk innføre amming og morsmelk igjen et par dager seinere. Men, siden ho er født med PKU og må leve på en veldig streng lavprotein-diett må det naturlige proteinet ho får i seg reguleres strengt. Jeg pumpet, ammer og kjempet hardt for å gi ho morsmelk så lenge som mulig. Når ho var ca 5mnd måtte jeg gi opp ammingen, og det var en så stor sorg 💔 Jeg hadde klart å pumpe såpass at ho fikk morsmelk til 6mnd ❤️

Jeg prøvde hardt å få til amming. Baby var veldig liten ved fødsel og slet enormt med sugetak. Fikk til etterhvert med ammeskjold, men melkeproduksjon gikk ned. Mistenker at jeg mistet mye melk pga utrolig mye stress. Det var så lite jeg visste om amming på forhånd. Jeg fikk ikke ammekurs heller, falt nok litt mellom sprekken der. Fikk til å amme i to måneder, men måtte hele tiden supplerer med mme. Til slutt måtte jeg sette en strek, for min egen mentale helse. Følte meg ikke tilstrekkelig som mor, kan ikke engang mate barnet sitt liksom. Men jeg husker jeg gråt i flere uker, jeg hadde så utrolig sorg. Nå er baby 6 mnd, hun er frisk og rask og alt er bra ❤️ men tenker fortsatt på det i blant, hvor mye jeg skulle ønske jeg fikk det til.

Ingen som har fortalt meg at det var noe som het ammesorg. Fikk mitt første barn i feb 2024, etter en tøff fødsel hvor morkaken satt fast og jeg mistet 2000ml med blod fikk jeg ikke igang nok melkeproduksjon som håpet. Ikke fikk jeg hjelp på barsel heller, eneste jeg fikk forklart var at jeg ville ta tid ettersom jeg mistet så mye blod. Lille jenta var stor og fikk allerede mme på nyfødtintensiv, jeg gråt flere tårer og kjempet på i 4 mnd før jeg ikke hadde mer å gå på. Det verste var å ha en partner som ikke forstod hva jeg gikk gjennom, hvilken sorg jeg hadde . Jeg følte meg utilstrekkelig og følte at jeg ikke klarte å få den samme nærheten til barnet. Så veldig bra at dere tar dette opp.

Når lillegutt ble født så var han så liten og hadde så mye gulsot så ammingen kom ikke I gang så fort som han trengte og han fikk bankmelk med en gang. Jeg pumpet for harde livet og prøvde å legge han til så ofte som jeg kunne. Opplevde å ikke få så god hjelp med amming og stillinger på sykehuset så det hjalp nok ikke d heller. Fikk vondt i rygg og dårlig stilling generelt med amming. Ble helt forferdelig når jeg kom hjem. Var sår i 3 måneder, delammet hele veien og prøvde å power pumpe flere perioder uten hell. Trodde d gikk, så gikk d dårlig igjen, så gikk d bedre og så ble jeg så sår at jeg ikke klarte og måtte pumpe. Jeg har vært super sta og holdt ut, men til ingen nytte.. for mye tid og krefter tatt fra både han og meg.. gav opp helt nå rett før 4 måneder.. en ganske ny verden med mye blidere baby med energi til å bruke på utvikling i stedet. Var hos helsestasjon for konsultasjon, og der funket d supert – kommer hjem -> funker ikke i det hele tatt. Mye gråt. Mye mye mye mye gråt og fortvilelse og tanker. Var absolutt ikke forberedt på at jeg ikke skulle få nok melk, og absolutt ikke når det kom til hvor mye følelser som kom med det å ikke kunne amme. Det gjør fremdeles vondt i brystet og jeg får klump i halsen bare å tenke på det.

Alt begynte så bra. Fødte første barnet og brukte masse tid på å forberede meg til amming, da dette var noe jeg ønsket å gjøre. Baby hadde godt sugetak og la på seg den første uken etter fødsel. Jeg hadde ingen problemer eller «vondter». Ettersom ukene gikk begynte det å øke med kveldsuro og generelt mye uro hos baby. Jeg følte noe var galt, men fikk høre at alt dette var normalt. Etter noen uker var det tid for vektkontroll og baby hadde gått ned til 100gram under fødselsvekt. Dette var et sjokk og jeg følte meg som verdens verste mor som hadde sultet baby, til tross for at jeg ammet både dag og natt. Vi ble lagt inn på sykehus og baby fikk erstatning og vi merket en endring med en gang. Jeg fikk beskjed om å pumpe, amme og gi melk hver 3. time. Dette ble veldig tungt. Jeg gikk inn i dyp sorg, gråt både på grunn av skammen av å ikke ha kunnet lese eller se at baby var sulten, men også fordi det var en stor psykisk påkjenning å gå gjennom det nye «regimet». Jeg ønsket så sterkt å amme. Holdt ut, selv om jeg fikk ekstremt såre brystvorter og pumpingen ble et traume for min del. Det kom så og si nesten ingen melk ved pumping. Kanskje 10-20 ml. Fant aldri riktig størrelse på skjoldet og gråt hver gang jeg tok frem pumpen. Følte meg helt «lost» i alt. Etter hvert ble det så tungt både psykisk og fysisk at jeg bestemte meg for å gå helt over til flaske. Dette var en stor sorg. Jeg syns det var vanskelig å se andre ammende, og fortsatte å amme før jeg gav flaske så lenge baby ønsket. Jeg føler selv at dersom jeg hadde fått mer veiledning og oppfølging med amming på sykehus og fra helsestasjon at jeg kunne fått det til. Dessverre er det ingen ammehjelpere her jeg bor. Nå er jeg gravid igjen og ønsker så gjerne å kunne amme. Følelsen fra sist sitter dypt i meg, jeg klarer ikke se tilbake på babybilder fra denne tiden uten å gråte. Jeg hadde aldri trodd at amming skulle føles så viktig og riktig for meg, men det gjør det.

Dårlig start på amminga etter hard fødsel og medtatt baby fleire døgn i etterkant.. Fekk ikkje produksjonen igong før etter 1 veke med pumping, baby fekk NAN på kopp. Prøvde amme, men etter 3 mnd måtte eg gje meg. Produksjonen stoppa opp og baby fekk for lite. Så det blei pumping det lille eg klarte i 6 mnd. Følte på savnet for å få til amminga pga kosen og meir praktisk enn alle flaskene og planlegginga. Enn hadde liksom hatt matfatet med seg overalt.

Ammesorg etter massiv brystvegring ved 6-7 mnd alder på førstemann. Var ikkje forberedt på det, men har i ettertid funne ut at det er ganske vanleg at baby plutseleg meiner verden rundt er meir spennande enn pupp. «Ingen» hadde råd om korleis komme seg gjennom perioder med brystvegring, sjølv om eg ytra eit stort ønske om å amme lenger på helsestasjonen. Dei råda oss til graut og mme. Eg las meg opp på eigenhand og var meir forberedt på denne perioden med nummer to. To mnd med amming på mørkt rom med ein innstilling om at det SKAL gå gjer at eg etter eit år framleis ammer nummer to. Ammesorgen etter nummer ein sit framleis godt i. Klarer ikkje leggje frå meg at me kunne fått det til med god veiledning frå td. helsestasjonen. Var bestemt på å amme til minst 2 år, men måtte slutte like før pga medisiner. Det gjorde så inderlig ildt å nekte kvar gong barnet ønska å amme, for det ville jo gjerne eg og! Over eit halvt år seinare spør fortsatt barnet om pupp (nesten daglig), som så smart seier vi kan kjøpe melk på butikken å fylle på sidan vi har sagt det er tomt. Løysningsorientert og hjerteskjærande på samme tid!

Å ha valgt det selv, men likevel kjenne på sorg

I dag er det ei veka sidan eg tilbydde puppen for siste gong. Ho vakna 5:00 som vanleg, og eg la ho inntil i håp om å holda ho i senga minst ein time til. Då ho slapp taket maaange minutt seinare vakna eg av eit “plopp”. Då visste eg at det var siste gong, siste gong ho slapp taket og slutta å dia. Det har vore mitt ønske å slutta etter over 13 månader. Broren slutta av seg sjølv på same alder, og då var eg gravid igjen. Eg visste at det kom ein ny runde amming ganske snart. No har eg sagt at ho sjølvsagt skal få så lenge det er anbefalt, for det er jo fantastisk at eg kan amma. At det alltid har vore null problem for meg. Men at når ho har bikka året, så trur eg at eg må få kroppen min tilbake. Den har vore gjennom oppkast, graviditet, og amming – kontinuerleg, i snart 4 år. Eg har amma 27 av dei siste 34 månedane. Det kjennest overveldande ut, likevel har ammeslutt vore hardt for meg. Eg har følt meg som eit dårleg menneske som tek valet for ho. Endå det har gått innmari bra, og ho ikkje har krevd pupp ein einaste gong, så har eg fleire gonger stoppa meg sjølv frå å ta tak i ho og legga ho til. Både grunna samvittigheit, men òg lengselen etter nærleik. Heldigvis gjev ho meg gode klemmar og blaute sussar. Eg trudde aldri eg skulle få eit så ambivalent forhold til det heile. Eg trudde ikkje eg skulle kjenna på ammesorg over eit val eg tok sjølv, etter eit heilt år. Det gjorde eg, og det gjer eg framleis. Det burde me snakka meir om. Vesle skatt. Du har vore ein utelukkande fryd å amma. Du kobla deg på utan problem frå start. Ein liten bylt på to kilo som visste akkurat kva ho skulle gjera. Du har vore rask og effektiv. Du har vokse godt, og sove godt. Du har elska det, og eg har elska det. No skal me visa kjærleik på andre måtar, heldigvis er me gode på det òg 💕

Å måtte slutte på grunn av sykdom eller operasjoner

Jeg forteller gjerne! Måtte nylig slutte å amme på grunn av behandling av kreft. Langt innlegg om ammesorg fra meg som står midt oppi det. Amming har for meg vært et stort ønske for mine to barn. Når jeg gikk gravid med mitt første barn hørte jeg på det meste av podcaster om graviditet og fødsel. I en av de var det snakk om at gravide brukte mye tid på å forberede seg til fødsel, men glemte å tenke på ammingen. Etter det kjøpte jeg boken til Gro Nylander som jeg leste perm til perm og senere brukte som oppslagsverk, hørte podcaster om amming og leste artikler fra ammehjelpen – dette skulle jeg få til, jeg skulle gi mitt (mine) barn det beste utgangspunktet i livet. Ammingen har ikke vært problemfri, begge mine små og jeg har jobbet hardt med sugetak, ammestillinger og tungebånd i kampen om å få til ammingen. Men vi har klart det – til min store glede! Stor var derfor (amme)sorgen når jeg nå måtte avslutte ammingen av lillebror i en alder av 6,5 mnd. Gjennom en lang periode med utredning for kreft fikk jeg beskjed av leger om at ammingen måtte avsluttes så snart jeg begynte på cellegift. Det er rart, men amming og pumping i denne vente tiden som utredningen har vært ble en besettelse som fikk tankene mine vekk fra kreft og undersøkelser som legene jobbet med, dette ble min måte å gjøre noe konstruktivt og bra. En måte å utnytte og se det positive i all ventingen. Til tross fra råd fra helsepersonell, leger og helsestasjon som anbefalte meg å trappe ned ammingen med en gang har jeg fått ammet to måneder lenger enn først antatt. Med god støtte og rådgiving fra en svært dyktig ammehjelper har jeg fått ammet min lille gutt så lenge som mulig og bygget opp et lite fryselager av «immunboostere». Hun har også hjulpet meg ved å lytte underveis i all usikkerheten og anerkjenne sorgen ved at ammingen ble avsluttet så alt for tidlig. Dette er følelser jeg har opplevd leger og andre helsepersonell har bagatellisert. Jeg er imponert over tilretteleggingen sykehusene har bidratt med for at jeg skal få ha min sønn med meg for mat og nærhet underveis i prosessen med sykehusinnleggelser og operasjoner. Jeg er derimot skuffet over hvordan mammaen er ivaretatt med kompetanse og støtte. Både med tanke på hjelp til å lære flaskemating (som har vært en kamp), det emosjonelle ved å slutte å amme, fakta rundt konsekvenser ved å slutte å amme så tidlig og det praktiske ved hvordan ammepause og ammeslutt skulle håndteres i forbindelse med operasjoner og nå avsluttes ved oppstart av cellegiftbehandling.

Men nå er jeg her, har akseptert at slik er det og at min lille gutt har fått 6,5 mnd med morsmelk, 4 av de fullammet. Likevel gjør det vondt å ikke kunne tilby puppen, kosen og styrkedrikken når han har stått i sin første forkjølelse. Tankene og skyldfølelsen når han nå har fått eksem… «hva om jeg bare kunne ammet han»..?

Og her tenker jeg at dere i ammehjelpen har en viktig og kanskje undervurdert rolle. Hva med oss som ikke kan eller får til å amme..? Vi som ønsker å amme og gjør/har gjort en innsats for å få det til ø, vi vet så inderlig godt hvor viktig det er å amme, desto vondere er det å lese informasjonen på deres sider som gir lite rom for trygghetsfølelse rundt å bruke erstatning og bygger opp under skam og stigma rundt det å flaskemate med erstatning. Fordi morsmelk er førstevalget og det barnet bør få.. ja det vet vi så inderlig vell..

Det er lite faktabasert informasjon å få tak i og frykten for å trå feil i erstatningsverden er stor for mange av oss. Helsestasjonen har etter min erfaring lite kompetanse rundt erstatning og flaskemating og gir avvikende råd fra det som kommer fra helsemyndigheter. Lett blir det da å ty til feilaktig trygghet i forum og blant ufaglærte som deler av sin erfaring.

Amming har for meg vært en kamp og smerte, men mest glede, nærhet og kos. Det har vært mestringsfølelse over det jeg og mine barn har fått til sammen. Kvalitetstid, bare for oss.

Å måtte slutte å amme har gjort meg trist. Tidvis mye tristere enn det å ha kreft og skulle gjennom tøffe operasjoner og behandling. Den helsemessige konsekvensen for det mest dyrebare du har. Sorgen over tapt nærhet. Tapt morskap. Tapt kontroll. Mating blir brått noe skummelt – med fare for bakterievekst og sykdom. Mating blir brått noe alle kan gjøre.

Ammesorg er virkelig en SORG som ikke må undervurderes. Og for oss som kjenner på den vil faktabasert informasjon kanskje øke trygghet, redusere skammen og den dårlige samvittigheten. Kanskje vil det være lettere å finne kos, nærhet og tilknytning i forbindelse med flaskemating om det blir mer åpenhet rundt det.

Jeg ELSKET å amme min datter, det er noe av det fineste jeg har fått gjort i mitt liv. Jeg måtte slutte å amme henne da hun var 1,5 år da vi mistet vårt ufødte barn i magen. Måtte ta noe medisiner og fikk vite av de på sykehuset at det var lurt å slutte i den forbindelse. Vi har igjen mistet enda et barn og har fått vite at det blir vanskelig med flere barn. Så jeg har to ammesorger, første fordi jeg ble «tvunget» til å slutte med min datter før jeg var klar. Og den andre sorgen fordi jeg kanskje aldri igjen får lov til å amme ett barn.

Ammet én uke med førstefødte, det gikk strålende. En nydelig følelse å kunne livnæret barnet mitt. Så fikk jeg fødselspsykose pga i hovedsak for lite søvn, men også angst og bekymring rundt barnet. Dette førte til at jeg ikke kunne ammet lengre fordi jeg ble lagt inn på psykiatrisk og fordi jeg gikk på sterke medisiner. Der og da var det ikke en sorg, sikkert fordi jeg hadde nok med meg selv. Men sorgen kom i ettertid da jeg ble frisk og fikk reflektert over det. Husker jeg synes det var vanskelig å se mine venninner amme sine barn og jeg ikke kunne. Har grått mine tårer over det. Ikke noe tull det der, med ammesorg. Og det og ufrivillig slutte 💔

Men nå har jeg ammet andremann i fem måneder og jeg elsker det! Når man har vært gjennom noe så tøft setter man virkelig pris på når det går den riktige veien ❤️

Tusen takk for at dere finnes, det er jeg glad for. Jeg har lært ekstremt mye av dere. Takk for enkel, god og lett tilgjengelig informasjon! Og takk for jobben dere gjør! ❤️

Ammesorg: jeg ammet min nr 2 med melkeprotenallergi til hun var 14 mnd. Jeg ble da anbefalt å begynne med en betennelsesdempende medisin pga mistanke om reumatisk lidelse. Tok medisin i 2 dager før jeg så at man ikke kunne amme mens man gikk på disse. Ble da brått slutt og jeg var ikke forberedt på den bråe avslutningen på ammereisen vår. Minstemor taklet det veldig bra,verre for meg. Ble mye sorg og gråt for min del,noe som også overasket meg litt. Vi plages med smertefull amming til hun var 5 mnd før jeg fikk skikkelig hjelp,så når vi da fikk det til var det veldig sårt og måtte avslutte uten at det var på min eller hennes betingelser.💔

Jeg er midt i prosess med å slutte å amme, da jeg må begynne på medisiner. Jeg har vært syk siden slutten av svangerskapet men ikke funnet ut hva før nå når baby er 4 mnd. Jeg har hatt mye smerter, ikke kunnet bære barnet og vært helt avhengig av hjelp. Jeg var derfor veldig glad for at ammingen gikk så bra og gikk med følelsen av at jeg fikk vertfall til noe. Ettersom ammingen potensielt gjør meg sykere og jeg trenger medisiner for å bli bedre, har jeg måtte prøve å avslutte ganske raskt. Dette var ikke baby helt enig i og har ikke villet ta flaske. Det ble da veldig sårt å skulle ta fra henne denne formen for mat, nærhet og trygghet. Har tilslutt måtte drøye måltidene bare for å få babyen til å ta flasken. Å se barnet ditt lete etter pupp på brystet og gråte når man prøver å gi flaske har gjort veldig vondt. Blir sittende å gråte selv med en følelse av å torturere eget barn av egoistiske grunner. Det går imot alle instinkt og ikke skulle dekke barnets behov. Objektivt sett ser jeg at det er bedre for barnet med en frisk mamma og at jeg har mange andre måter å dekke hennes behov.

Kronisk syk mamma som MÅTTE gi slipp på ammingen etter 14 mnd for oppstart på biologiske medisiner. Ble anbefalt å ikke amme forbi 6 uker av spesialist pga behov for medisin, men samboer fikk overtatt permisjon slik at jeg kunne amme og fungere nogenlunde uten biologisk. Det funket i 14 mnd før kroppen og legene sa stopp. Forferdelig å føle seg fratatt valget om å fortsette eller ei, noe som gjør valget om å amme nestemann veldig vanskelig. Føler at ved å amme nr 2 gir jeg noe bra som jeg VET at jeg etterhvert MÅ gi opp og dermed føles det tyngre ut å sku begynne for så å ufrivillig slutte. Føler meg allerede ganske verdiløs som mamma til tider når kroppen krangler, og følte meg relativt håpløs på det sykehusrommet når dommen om ufrivillig ammeslutt av fullammet barn ble en realitet. Pga innleggelse ble også ammeslutten veldig brå (for oss alle) og jeg savnet veldig muligheten til å utføre ammeslutten gradvis. Jeg slet hele første året uten amming med både dårlig samvittighet og skyldfølelse. Syntes det var sårt å se andre amme sine barn og spesielt når barnehagevirusene kom på løpende bånd følte jeg skyld i å ikke kunne gi morsmelk. En helt forferdelig situasjon og periode i livet som jeg ikke unner noen å måtte gå gjennom. Takk for at dere ønsker å skrive om dette – det er virkelig en mangelvare! Støtten, resursene og tilgjengeligheten på hjelp ifbm ammesorg er virkelig et tema som trenger å belyses!

Går gjennom en ammesorg nå med en baby på 7 uker. Brukte svangerskapet på å forberede meg på at amming kunne bli et problem siden jeg har tatt en brystreduksjon. Men etter fødselen så tok han puppen fint og alt så bra ut på sykehuset. Jeg fikk en kjempe mestring og elsket virkelig og amme og kosen det ga oss. Når vi kom hjem gikk han ikke tilstrekkelig opp i vekt og vi fant ut at jeg ikke fikk nok melk pga svak sugeevne hos lille. Vi prøvde oss fram på ulike måter i 4 uker og vekta hans var det eneste dagene handlet om de 4 første ukene. Endte med at han måtte få flaske etter hver amming og at jeg måtte pumpe etter amming.

Nå får han fremdeles ikke nok og får mer og mer MME på flaske. Jeg ammer og pumper for harde livet fordi jeg elsker den kosen jeg får av å ha han på brystet og vil så gjerne få det til. Men går gjennom en sorg hver dag og gråter ofte for at ammingen ikke ble sånn som jeg ønsket. Ønsket så sterkt å amme barnet mitt og det er en vond sorg og ikke klare det.

Å slutte å amme fordi andre mente det var på tide

Ammet begge mine to barn til de var ca 1 år og 3 måneder. Ammingen min gikk så og si knirkefritt med begge helt fra start. Jeg hadde god melkeproduksjon, så mye at jeg i tillegg donerte melk til sykehuset. Selv om nyfødt og småbarnsperioden var veldig tøff, så gjorde ammingen det til at jeg følte jeg lyktes i noe. Jeg følte at jeg mestret noe, og jeg gjorde det bra! I tilegg skapte det en nærhet mellom meg og barna som bare var vårt. Vi koste oss med amming. Den gleden til barn nr 2 når jeg hentet i barnehage og han endelig kunne få litt pupp og kos. Men, jeg måtte avslutte amming, ufrivillig med begge, da samboer syntes det var på tide å slutte. Han syntes at feks legging når jeg ikke var tilstede var vanskelig pga amming. Så jeg måtte slutte, selv om jeg ikke ville. Og dette fikk jeg, og har delvis enda, ammesorg over. Jeg får fortsatt klump i halsen og tårer i øyekroken når jeg ser andres barn som dier og søker trøst til brystet.

Angående ammesorg. Min lille er nå straks 1 år. Jeg er en ganske sliten 3-barnsmor som har ammet mine barn ca til 1 års alder. Denne gangen føles det annerledes å avslutte på dette tidspunktet. Jeg kjenner på press «utenfra», spesielt fra svigers som uttrykker at det er på tide å gi seg. De sier dette i sammenhenger når barnet viser tilknytningsatferd og gråter når jeg går. Jeg kjenner på ingen måte at jeg er klar, for synes det er så fint å ha ammestunden sammen. Jeg kan kjenne på et sinne over at andre har meninger om hva man skal/bør gjøre når det kommer til amming og avslutning av amming. Når jeg tenker på å avslutte kjenner jeg på en tristhet over at et så fint samspill er over. Spesielt denne gang, når det nok er det siste barnet. Jeg føler at ammingen er noe av det mest naturlige og fine man kan tilby babyen sin, og at det oppleves som et slags brudd å avslutte.

Lite kjertelvev og andre fysiologiske årsaker til lite melk

Jeg har fysiologiske årsaker til lite melk, og det fant jeg ikke ut før jeg fikk nr 3. En av mine største sorger i livet enda. Jeg har alltid tenkt at jeg skal amme. Alle andre damer i familien min har gjort det, det har alltid vært normalen. Men, jeg har alltid følt at jeg har hatt litt rare pupper. De ser liksom ikke helt ut som alle andres. Ikke like fine, de manglet liksom tyngden under. Skuffelsen var derfor enorm når det viste seg at alle pupper faktisk ikke er ammepupper. Noen pupper har for lite kjertelvev. Noen pupper har for flate brystvorter. Noen pupper gjør ikke jobben sin. Det er i det minste slik det føles. Sorgen har på mange måter blitt dobbelt opp. En over de faktisk rare puppene mine, en over å ikke kunne gi barnet mitt det det trenger. Størst er selvsagt det siste.

Jeg sørger over ammestunder som avsluttes så alt for tidlige av morsmelkerstatning. Jeg sørger over melkespreng som aldri helt blir tømt fordi den lille ikke vil ta brystet uten skjold. Jeg sørger over evige pumperegimer, medisiner og alle de velmenende rådene som ikke løser mitt problem. Jeg sørger over helsepersonell som ikke vet forskjellen på primære og sekundære årsaker til lav melkeproduksjon. Jeg sørger over at ingen kan forklare meg hvorfor puppene mine ikke produserer nok melk. Jeg sørger over samtaler og samvær med mødre som enkelt vipper ut puppen og gir barnet sitt det de trenger. Jeg sørger over at jeg føler jeg kommer til kort, at jeg er «feil», at jeg ikke får oppleve dette slik jeg hadde trodd. Jeg sørger over at jeg delammer, samtidig som jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve noe av dette i det hele tatt. Men sorgen er der, hele tiden.

Om å se andre amme

Vi slet med ammingen fra start, prøvde veldig mye forskjellig for å få det til å fungere. Til slutt sa helsestasjonen at de ikke hadde flere råd å gi. Så følte meg ganske alene om å prøve få til ammingen. Det endte med at jeg fullpumpet i 6 måneder til produksjonen gikk ned slik at gutten vår fikk MME i tillegg. Pumpet frem til han var 1 år. Det jeg opplevde som verst ved å ikke få det til, var flere ting. Først og fremst å kunne gi barnet mitt mat på «den naturlige måten». Alle tankene rundt bruk av plastflasker (mikroplast) og MME. Det jeg slet mest med personlig var skammen, tristhet (og av og til sinnet)jeg følte når jeg så andre amme, noe jeg tror kom fra en slags sjalusi og selvfølgelig sorgen over at andre fikk det til og ikke jeg. Gutten vår er nå 2,5 år gammel, og det er først nå jeg ikke får disse følelsene lengre ved å se andre amme. Når jeg ser tilbake på det, trengte jeg mer hjelp til å håndtere sorgen!

Ammesorg: Før fødselen trodde jeg var åpen for både amming og evt flaske hvis amming ikke skulle fungere. Men når alt kom til alt og amming ikke funket slo det mye hardere enn forventet. Tankene hvis dette hadde vært 100 år siden så hadde sønnen min ikke overlevd gjorde at jeg følte meg som verden dårligste mor. Jeg holdt meg mye inne, for når jeg var ute på kjøpesenter så jeg kun kvinner som ammet. Alle venninne rundt meg fikk tilsynelatende til amming uten problemer, så jeg orket nesten ikke besøke de. Partneren min prøvde å forstå, men klarte det ikke. Ammesorgen ga seg sakte men sikkert desto mer sønnen min begynte å spise fast føde. Nå to år senere kan jeg innimellom fortsatt kjenne på at ammingen ikke gikk, samtidig ser jeg flere som gir flaske nå, så noe tunnelsyn hadde jeg nok de første 6 mnd. I tillegg til at helgene i starten var laaange siden verken helsestasjon eller ammepoliklinikk var åpen og man stod der veldig alene med pumping, flaske og forsøke amming med en gråtende Baby som var sulten.

Eg fullamma ei lita jente i rundt 4 måneder der ammingen var smertefull fra start, og eg har gikk flere runder med meg sjøl om det var verdt det. Eg hadde masse melk, og ønska veldig å fullamme. Så det var en sorg der da det ikke gikk som eg hadde tenkt, mye gråting. Da jenta mi var rundt 4 måneder, så gikk det seg plutselig til, og alt var fint. Hadde en fin ammereise fram til hun var 1 år, og hun ikke ville mer. Da gikk eg på ny gjennom ammesorg, og hadde mye tanker om hvorfor hun slutta – at det var min feil. Nå er jenta mi 1,5 år, og eg kjenner ennå på savnet. Har tenkt noen ganger om eg kan ta opp igjen ammingen? Å kan bli oppriktig trist av å tenke på det. Eg kan også kjenne eg blir misunnelig og faktisk sint av å se andre amme offentlig, og eg heier på offentlig amming! Så det er vondt å kjenne på de følelsene, selv om det ikkje handler om ammingen, men mine følelser rundt det.

Stress rundt amming fra helsepersonell

Jenta mi kom med akutt keisersnitt etter en delvis placentaløsning. Ble 6 dager på sykehuset hvor jeg ble fulgt opp hver dag, flere ganger om dagen i forhold til ammingen, og etter 6 dager fikk jeg komme hjem, da de følte jeg hadde fått god kontroll på det. Til tross for at hun ofte sovnet ved brystet da hun skulle prøve å få i seg melk. Noe kom ut i alle fall, og jeg falt til ro med at ting skulle gå bra. Dagen etter hjemreise fikk jeg besøk av personal fra helsestasjon, som mente at hun gikk opp alt for lite, de hørte «merkelige» lyder fra henne, og at jeg helst burde kontakte legevakten umiddelbart, samtidig som jeg også måtte starte med mme. Dette satt selvfølgelig skrekken i meg, som ringte både legevakt og barsel. Jeg opplyste om vekt osv, som de mente var helt innenfor. Men skaden har gjort. Jeg ble så redd og bekymret, at mme ble nesten tvunget på henne. Ammingen prøvde vi likevel iherdig å få til i 7 uker, men jeg opplevde meg som alt for stresset, og hun fikk veldig lite ut av meg. Etter de 7 ukene var jeg så nedbrutt at min kjære svigermor sa «nok er nok, du skal kunne nyte denne tiden med jenta di, ikke fortvile over å ikke strekke til». Så gikk hun en lang, lang trilletur med henne, mens jeg skrek i omtrent 3 timer. For meg var det godt at noen tok avgjørelsen for meg, men jeg hatet at jeg ikke kunne gi henne den ene tingen som jeg som mor kunne tilby, som ingen andre rundt henne kunne. Hver gang jeg var med andre venninner som bare kunne amme med en gang barnet var sultent, knuste hjertet litt, mens jenten min ble mer og mer utålmodig på den flasken hun måtte vente på… det tok flere måneder å godta situasjonen. Samtidig som du til stadighet fikk høre at hun på grunn av mangelen på morsmelk, alltid ville være syk, få alt av allergier, stadig ligge bak de andre osv. det var tungt å stå i! Heldigvis gikk det bra med nestemann, da gikk ammingen som en drøm, og jenta er i dag en supersterk 7 åring som nesten ikke har vært syk en dag i sitt liv.

Hei. Viser til innlegget dere skriver om ammesorg. Jeg har fått to barn hvor jeg har lagt all innsats i å få til ammingen, men som ikke ble noe av. Det var spesielt sårt første gangen,hvor jeg pumpet utallige ganger i døgnet for å prøve å øke produksjonen. I 2 måneder prøvde jeg å legge til,pumpe,legge til,gi på små sprøyter/flasker det jeg pumpet. Oppsøkte ammeveiledning og prøvde hjelpebryst. Fikk den nesesprayen for å hjelpe utdrivningen. Etter hvert som tiden gikk krevde min datter mer mat,og jeg klarte aldri å holde tritt med melk ift behov. Ble mer og mer erstatning, og mye stress hos meg. Var tøft å legge amming og pumping helt til siden. Det var tårer og følelse av å ikke få det til, men for en ny hverdag vi fikk når jeg endelig tok avgjørelsen med å legge pumping og amming til side. Datteren min tok flaske og erstatning og vi fikk endelig kun fokusere på å kose oss sammen.

Etter min andre fødsel var jeg innstilt på å få til ammingen med gode erfaringer med meg. Men heller ikke denne gangen skulle det vise seg å være enkelt. Min sønn ble født for tidlig, og var noe sugesvak og sov mye. Brukte all sin energi på å kave ved brystet og sovnet deretter. Her fikk jeg heldigvis god veiledning på sykehuset – og vi kom fort i gang med pumping,slik at vi dekte all hans behov med morsmelk. Ble samme opplegg denne gangen med å legge til,pumpe og gi det jeg pumpet. Han gikk sakte opp i vekt,men stagnerte aldri. Vi var annenhver dag på veiing på helsestasjon og det opplevdes stressende hvor opptatte de var av at han måtte opp i vekt,noe jeg kjenner i dag var nok grunnen til at produksjonen stagnerte. Det var vanskelig å pumpe ut nok etter hvert som tiden gikk,og samme denne gangen ble han forvirret på brystet da han allerede hadde fått smaken på flaske,og det var lite oppfølging på ammingen. Etter 3 uker måtte jeg starte gradvis med tillegg,og litt over 1 måned ble det kun erstatning. Jeg satt å pumpet 10 ganger i døgnet, produksjonen økte ikke og det var vanskelig med ammingen. Det var vondt denne gangen også, da jeg hadde så lyst. Men han måtte jo ha mat og jeg kjente på at oppi all styret med pumping og alt,vokste sønnen min fra meg og jeg kjente ikke på å kose meg. Valget ble lettere denne gangen. Og jeg har til tross for erstatning fått to flotte friske barn,og det ble for vår situasjon rett for oss at det til slutt ble som det ble.

Morsmelkerstatning fjerner ikke de vanskelige følelsene

Ammesorg. Så innmari vondt. Har følt meg ubrukelig og mislykket. Sorgen og skammen slår fortsatt innover meg. Jeg har mange ganger tenkt «det blir så godt når de andre mammaene også slutter å amme – da syns det ikke at jeg mislyktes lengre». Å ikke mestre amming føles så naturstridig. Jeg har gjemt meg når jeg har flaskematet. At andre har sagt «men MME er veldig bra det også» eller «barna som vokser opp med flaske får det like godt», hjelper ikke. Det gjør det bare litt vanskeligere å si at det er vondt og mislykkes. Jeg ville så inderlig få det til. Jeg ville så gjerne amme lenge. Men det ble ikke sånn. Og i skrivende stund minner det meg på en veldig vond tid som jeg egentlig bare vil late som at aldri har funnet sted. Jeg er bitter for at det ble som det ble. Det føles urettferdig. Jeg kan kjenne på irritasjon. Det føles som det aldri vil slutte å være vondt og tenke på – men som med all mulig annen sorg så vender man seg til å håndtere følelsene litt mer strategisk med tiden.

Amming er et utrolig sårt tema for meg, og jeg føler ikke at andre har forståelse for det. Så takk for at dere tar opp dette! Kort fortalt, helt siden start har jeg og lillemor slitt med både melkeproduksjon og sugeteknikk. På barsel fikk vi hovedsaklig god veiledning og oppfølging, men ble også utsatt for et enormt press fra en barnepleier. Det var da ammesorgen begynte for meg, og når vi reiste hjem var lillemor utsultet og jeg knust (med blødende brystvorter). Vi har siden det prøvd alt, selv medisiner for å få igang produksjonen. Men uten hell. Hver dag har jeg blitt minnet på at jeg ikke kan tilby barnet mitt det beste og mest essensielle, hver dag har jeg følt meg som en mislykket mor og grinet meg til søvn – men aldri hatt noen å snakke om det med. Selv om det går litt bedre nå som jeg akseptert at jeg ikke kan amme, og lillemor har vokst seg stor og sterk på MME, vil ikke såret i mammahjertet gro.

Jeg ble overveldet av ammesorg med førstefødte. Han gikk for langt ned i vekt etter fødsel og måtte gi erstatning, noe som førte til sugeforvirring. Jeg husker jeg kjente på en sorg av at jeg ikke klarte å gjøre jobben man skulle som mamma, sorg over å ikke være god nok og mestre min viktigste oppgave – holde liv og næring i barnet. Det var også en sorg og en frykt for å ikke gi han riktig tilknytning, spesielt gjennom hud mot hud kontakt. Ser tilbake på den tiden som tøff, samtidig som jeg nå 3 år senere, kan se at mye var påvirket av hormoner, barseltårer, lite søvn osv. Den var i aller høyeste grad reel når sorgen stod på, men glad for at jeg ser i etterkant at det går helt fint med barnet selv om det ble MEE/delmming.

Pumping og delamming

Han har et så ekstremt stort matbehov, som han hadde helt fra starten av. Vi gir han litt for å dempe den verste sulten, så spiser han videre fra meg etterpå. Dersom vi ikke gir kaver han bare med brystet og blir frustrert. Jeg kjenner en sorg over at han ikke får alt han trenger fra meg!

Min ammesorg er at jeg ikke har fått til å fullamme verken første eller andre barnet. Har delammet begge gangene og gitt tillegg med mme. Har pumpet, vindusviskerammet, gått til privat ammehjelper, gått til kiropraktor og klippet tungebånd, prøvd så godt jeg kunne. Likevel er det ikke nok, og det er det en sorg i å erkjenne. Det er så viktig for meg å amme at nå mens jeg er midt oppi det med 3 måneder gammel baby, hvis jeg kunne velge mellom å vinne i Lotto eller å lykkes med fullamming med stor nok melkeproduksjon hadde jeg valgt ammingen tror jeg. Siden «nesten alle» har mulighet å produsere nok melk har jeg kjent på urettferdighet over å være en av mindretallet som har for lav produksjon. Og delamming oppleves krevende fordi vi bruker like lang tid på amming som andre men så må vi bruke mer tid på mme-måltider i tillegg. Med første kjente jeg på en mindreverdighetsfølelse, at jeg ikke var en sånn mamma som ammer «på ordentlig» siden baby trengte mme ved siden av. Men nå med nummer to tenker jeg at hun får all melken jeg har fått til og det er bra. Men drømmen om fullamming er vanskelig å komme helt over.

Ikkje direkte ammesorg, men kanskje dokke kan ta med litt om temaet likevel? Berører jo ganske mykje av de samme tenker eg. Det om å ikkje kunne fullamme, men måtte delamme pga for lite melk til fullamming. Kan fortsatt amme, og ammer meir enn eg gir tillegg. Men det var likevel blytungt å ei sorg å vite at eg ikkje kan gi babyen min nok mat sjølv.

Hmm, jeg vet ikke om vår opplevelse kvalifiserer til ammesorg, men jeg tror allikevel det er det jeg opplever. Jeg delammer min tre måneder gamle jente og supplerer med mme, så jeg er glad for de ammestundene vi har. Jeg håper vi får til å fortsette i godt over er år, men det er ikke sikkert. Jeg mistet over tre liter blod under og etter fødsel grunnet hasteoperasjon, og mistet dermed også mye viktig nærhet med min lille de første timene. Det, og en elendig form dagene etter fødsel, har nok ført til at melkeproduksjonen min aldri kan bli helt optimal (jeg har prøvd alle gode råd for å øke, men det har ikke fungert). Nå jobber vi med å opprettholde den melkeproduksjonen jeg har, slik at min lille kan fortsette å få mesteparten av næringen sin fra morsmelk. Da sikrer vi også noen måneder til med den fine nærheten amming gir oss. Men det kommer alltid til å være en slags sorg for meg at jeg ikke fikk til fullamming. Det er forferdelig å se sin lille ikke bli ordentlig mett. Jeg prøver fortsatt å være takknemlig for at vi har tilgang på mme, for det viktigste er jo at min lille får spist seg skikkelig mett og vokser som hun skal.

Del 1: Jeg har opplevd ammesorg to ganger. Med tvillingene og nå med minsten. Jeg delammet tvillingene ettersom vi praktiserte samkjøring. Pga dette fikk jeg aldri opp produksjonen selv om jeg pumpet mellom amming. Når tvillingene var rundt 4 mnd nektet de å ta brystet og det ble flaske videre. Da var jeg ganske kjørt av flaskevasking og dobbelt opp av alt at det var helt greit. Sorgen hadde jeg allerede hatt med at jeg ikke fikk fullammet og ikke fikk opp melkeproduksjonen. Denne gangen gledet jeg meg til å fullamme. Jeg hadde godt med råmelk og minsten var svært sugevillig. Problemet denne gangen var at h*n er født med ganespalte og klarer ikke lage vakuum. Jeg var fast bestemt med å prøve å amme, men h*n fikk ikke i seg nok melk. Da begynte pumpe»eventyret» nok en gang. Jeg har gjort ALT for å få opp produksjonen, men det er ikke så enkelt som «tilbud/etterspørsel». Stress, kosthold, stimuli fra baby, rett pumpeutstyr, avlasting for å kunne pumpe i ro osv osv spiller inn.

Del 2: Jeg skulle ønske at det var like mye veiledning på sykehuset for å få til pumping som amming. Med tvillingene dro vi ikke fra sykehuset før vi fikk til amming. Når jeg stilte spm ang pumping var det tydelig at det hadde de ikke nok kunnskap om på sykehuset og jeg brukte lenge feil str på trakt feks og all info jeg har ang pumping har jeg selv samlet. Det var virkelig sårt i starten å se mødre amme offentlig, og jeg var på gråten flere ganger når jeg måtte tilby baby mme når mm var tomt. Virkelig sårt å ikke kunne gi barnet det beste alternativet. Heg pumper enda, så baby får 2 måltider mm hver dag. Men detcer virkelig sårt.

Hei! Jeg så innlegget deres om ammesorg og ønsker å dele litt om min historie. Jeg har en datter på tre måneder som jeg fullammer nå, men veien hit har ikke vært enkel og det har vært veldig sårt. Da hun ble født klarte hun ikke få skikkelig sugetak og dette ble et vedvarende problem. Jeg hadde ikke melk i starten og ved håndmelking fikk jeg kun ut noen dråper som jeg ga til henne med skje. Pumpingen begynte å løsne litt ved hjemreise, men hun hadde gått ned 9,3% av fødselsvekt og vi måtte ha tiltak hvor vi vekket henne hver tredje time og mate henne minst en viss mengde, jeg måtte pumpe alt jeg kunne + supplere med erstatning, og prøve amming hver gang. Dette tok ekstremt mye tid og hverken jeg eller samboeren min fikk noe spesielt mye søvn da pumping, mating med kopp og sterilisering tok opp mot 1,5 time og da måtte hun vekkes 1,5 time senere for en ny runde.

Vi prøvde amming men hver gang vi skulle prøve så skrek hun, trakk seg unna og nektet å ta brystet. Jeg klarte å få henne til å ta brystet noen ganger, men da måtte vi omtrent holde henne fast og det føltes ekstremt ubehagelig. Dette var så sårt fordi det føltes som at jeg ikke klarte å mate barnet mitt. Jeg gikk ned 11 kilo på en uke, klarte ikke sove og klarte ikke ha besøk fordi jeg ikke ville vise at hun ikke ville amme ettersom jeg syntes det var flaut og belastende. Jeg følte meg så mislykket. Når folk spurte meg om hvordan ammingen gikk kunne jeg knekke helt sammen og klarte ikke snakke om det. Det var så sårt. Jeg kjente på en ulidelig sorg over at «alle» fikk til ammingen utenom meg. Etterhvert begynte hun å akseptere ammingen mer og jeg prøvde å amme hver dag men unngikk det litt da jeg følte meg så mislykket om det ikke gikk + at jeg måtte bruke brystskjold da hun ikke fikk tak hvis ikke.

Jeg kjente likevel på en vond klump i magen hver gang jeg snakket om amming, følte meg mislykket spesielt om jeg så andre som ammet og HATET hvis andre nevnte at jeg hadde et «delvis flaskebarn». Selv om hun kun fikk morsmelk følte jeg ikke at jeg matet henne «skikkelig». Etter to brystbetennelser pga overproduksjon de første åtte ukene var jeg på helsestasjonen og jeg ble oppfordret til å kutte ut pumping og kun prøve amming. Det var så skremmende og sårt, men løste seg etter noen uker og jeg fullammer nå uten pumping. Jeg ammer enda med skjold og jeg jobber med å komme meg gjennom sorgen over at jeg nok aldri klarer å amme helt «naturlig» uten hjelpemidler.

Jeg er så glad jeg ikke ga opp amming og pumping selv om jeg var inne på tanken flere ganger. Ammesorgen tok helt overhånd til tider og jeg ble en skygge av meg selv. Likevel var det verdt det for meg når det løste seg til slutt, men det var en mye lengre og tyngre reise enn jeg så for meg. Jeg ønsker å snakke høyt om dette da jeg føler det er lite fokus i samfunnet på ammingen, fokuset og omsorgen for kvinnen stopper litt opp etter fødsel, og det er ikke sånn at «alle» får til amming slik jeg trodde. Tusen takk for alt dere gjør og hvordan dere står opp for oss mødre.

Følte forøvrig også at jeg mistet «nærheten» med barnet mitt da jeg pumpet. Alle kunne gi henne mat og hun var ikke avhengig av meg. Følte til tider på en frykt for at hun ikke var glad i meg eller brydde seg om hvem som var mammaen hennes. Dette vet jeg og ser jeg nå bare er tull, men det var et savn etter å være den barnet mitt trengte.

Med bakgrunn i ingangssettelse, tidlig fødsel og tvillinger vart jeg forberedt på at ammingen kunne bli vanskelig, og at jeg skulle håndtere det fint om det ikke gikk som jeg håpte. Tvillingene hadde våte lunger etter fødsel, gulsot og var sugesvake. Fikk god hjelp på sankt Olavs av ammeveileder på avdeling. Ble sendt videre til vårt lokale sykehus for spisetrening en ekstra uke. Tvillingene gikk ikke nok opp i vekt, så ble anbefalt flaske av personalet på vårt lokale sykehus, slik at vi etterhvert kunne reise hjem. Bestemte meg for å pumpe for å kunne gi morsmelk på flaske. Det gikk i 2 måneder, men tok all min tid når ungene sov. Mengden ved pumping la føringen for min selvfølelse. Jeg vurderte å slutte mange ganger da det bare førte til gråt og frustrasjon. Kom til slutt til et punkt hvor det beste for familien var å slutte med pumpingen. Men hadde ammesorg og dårlig samvittighet til tvillingene passerte 10 måneder. Fikk god hjelp med dette på helsestasjonen, men samvittigheten i forhold til at man ga seg for tidlig, manglende kunnskap osv slapp ikke taket.

Om å ikke få hjelp og veiledning, og fødselsdepresjon

Fødte mitt første barn i slutten av juni. Var veldig innstilt på å amme han, og gledet meg. Fikk dessverre veldig dårlig oppfølging på barsel, til tross for at jeg ba om hjelp med teknikk og ammeobservasjon. «Alt ser bra ut». Har lært i etterkant at sugetaket var helt feil, og ble utrolig sår på brystknoppene til det punktet hvor de blødde. Satt gjennom utallige ammestunder og gråt av smerter. Oppsøkte poliklinikk på barsel for ammeveiledning og fikk hjelp fra to andre ammeveildere som hjalp meg med teknikken, og jeg følte at jeg fikk det til, men det var for vondt å stå i smertene på det tidspunktet. Endte med å pumpe for å avlaste, med håpet om at brystknoppene ville gro og at jeg kunne ta opp ammingen igjen på et senere tidspunkt. Dessverre ble de aldri noe bedre til tross for eksklusiv pumping. Har slitt så mye med vedvarende smerter, til tross for at det ikke lenger er åpne sår. Har oppsøkt alt jeg kan og tryglet og grått om hjelp – helsestasjon, fastlege, barsel, legevakt, ammeveileder hos dere. Alle klør seg i hodet og sender meg videre til neste person, så har virkelig fått kjenne på mangelen på kunnskap om amming og kvinnehelse i helseomsorgen. Har prøvd å bytte trakter, ulike pumper, soppkur og tiltak mot Raynauds. «Du har nok bare sensitive brystknopper, så det er ikke noe mer å gjøre». Blir stadig oppfordret til å forsøke å amme igjen, for «med riktig sugetak, så skal det bli bedre». Har forsøkt å amme litt, men det har vært for smertefullt å stå i. Har vært så standhaftig på at jeg vil gi babyen min morsmelk fordi jeg ønsker å gi han alle helsefordelene, så har stått i smertene ved pumping i 10 uker nå.

Så det er utgangspunktet mitt – nå over til ammesorgen.

Hadde som sagt et veldig stort ønske om å amme, og var innstilt og forberedt på det. Synes det har vært utrolig vondt å ikke få det til. Ja, så langt har jeg klart å gi han melka mi, men synes det har vært utrolig sårt at vi ikke har fått den intimiteten og kosen amming også innebærer – dette var jo noe vi to skulle dele sammen. Jeg elsket å amme han de gangene det gikk. Selv om jeg vet at det ikke er «min skyld», så bærer jeg likevel på dårlig samvittighet over å ha «berøvet» han muligheten til å amme fra brystet, da det er så mye mer enn bare mat. Det har gått utover nærheten mellom oss, da jeg ikke har klart å ha han inntil meg fordi jeg synes det er vondt at han søker brystet og jeg ikke kan gi han det. Amming er jo noe både jeg og babyen min er skapt for å gjøre, også får jeg det ikke til? Det har gått veldig utover selvfølelsen min i rollen som mamma. Har følt meg mislykket, og grått så mye hos fastlegen og helsestasjonen. Behandles for fødselsdepresjon på grunn av dette.

Status nå etter nesten tre måneder er at jeg har gått gjennom de ulike sorgstadiene. Har vært sint på barsel som ikke hjalp meg og ga meg bedre utgangspunkt for å lykkes med ammingen. Har vært sint på meg selv for å ikke få det til. Har vært trist og lei meg. Nå begynner jeg mer å akseptere at det er sånn det ble. Føler virkelig jeg har gjort alt jeg kan, men det ble ikke som jeg ønsket. Det går bedre, men får fremdeles en stor fysisk reaksjon av å se en annen baby bli ammet. Blir bitter, misunnelig på at andre mødre får det til og ikke jeg, og ufattelig trist. Løsningen har vært å unngå å bli eksponert for det der jeg kan.

Ønsker å legge til at jeg er veldig takknemlig for all informasjonen dere legger ut, og at det er veldig tydelig at dere er bevisste på dette perspektivet med at ikke alle får til ammingen i artiklene deres. Føler dere validerer oss, og at det ikke er samme «ammepress» man fort kan oppleve andre steder. Så tusen takk ❤️

Måtte ufrivillig delamme etter 3 uker fordi lillemann ikke la på seg nok og jeg hadde ikke nok melk. Dette førte til fødselsdepresjon og et sinnsykt strev mer amming, pumping og flasking i 6mnd før jeg valgte å slutte med ammingen. Ble ekstremt opptatt av melkeproduksjon, pumpet flere ganger på natta, klarte ikke sove ordentlig og fikk aldri ro. Følte jeg mistet de første 6mne pga. alt dette. Var en helt enorm sorg hele tiden. Jeg gruet meg til nesten alt med å få barn, men ammingen var den ene delen jeg så frem til. Det var det jeg hadde gledet meg til. Dette var jo noe alle fikk til og som alle gjorde. Da det ikke gikk som jeg tenkte falt verden i grus. Det begynte først å bli litt bedre da jeg sluttet med ammingen. Burde antakelig sluttet mye før, men var liksom ikke klar enda. Hadde hele tiden et håp om at det skulle løsne, men det gjorde det aldri.

Ammesorg med førstemann til å begynne med. Etter 10 timers aktiv fødsel april 2020 ble det hastekeisersnitt der partneren min ikke fikk lov til å være med. På grunn av covid restriksjoner eller underbemanning (???) tok det nesten 5 timer før jeg fikk babyen min igjen. Han var stor og de hadde allerede gitt han morsmelk erstatning. De fire dagene jeg var på sykehuset med han var et helvete der jeg prøvde å få i gang melkeproduksjon for en baby som var skrubbsulten, pumpet for harde livet, prøvde å gi pupp, varme opp erstatning. Kroppen min var i sjokk/ødelagt, vi var alene og jeg fikk en veldig vond kommentar av en sykepleier om at «lærer du deg ikke å amme på sykehuset, når skal du lære da?». Dette var en knusende erfaring, og jeg tenkte at kanskje flaske var tingen. Jeg kjempet for å få til amming i 4 mndr før jeg måtte gi opp. Lille hadde stramt tungebånd men ingen hjelp å få i det offentlige og privat hadde jeg ikke råd til. Det var som å gå inn i en depresjon som fortsatt sitter i kroppen.

Ammesorg som kommer tilbake

Da jeg fødte min første datter i 2020, var det lock down og jeg fikk veldig dårlig hjelp til ammingen. I tillegg var familien langt unna og pga covid fikk vi ikke noe særlig besøk de første ukene. Det resulterte i at babyen ikke la på seg nok og jeg ble oppfordret allerede på seksukerskontrollen til å gi MME for at hun skulle vokse tilfredsstillende. Dette var et stort nederlag for meg og jeg ble veldig trist, men fordi det var travelt og mye å lære med ny baby, så klarte jeg å legge det fra meg. Så fikk jeg et nytt barn i 2023, som jeg heldigvis fikk til å amme uten noen vansker. Jeg var veldig lettet når det gikk så bra andre gangen, men det trigget også en voldsom sorg over at jeg ikke hadde fått ammet mitt første barn når jeg endelig fikk oppleve hvor fint det var å amme. På en måte så var det som ammesorgen kom sterkere da enn da jeg måtte gi opp i 2020. I en periode så ble det nesten slik at jeg ble trist hver gang jeg skulle amme nr 2 nettopp fordi det var så fint. Jeg måtte jobbe veldig med å være tilstede og fokusere på babyen jeg ammet for at ikke ammesorgen skulle ta fra meg gleden over å amme denne gangen. Nå går det bedre, og jeg og nr 2 koser oss veldig med ammingen. Spesielt etter barnehageoppstart så har ammingen blitt veldig viktig for å lande på ettermiddagen.

Om å lære noe av andres ammesorg

Jeg ammer fortsatt min 9 mnd gamle baby (første barn). Jeg trives kjempegodt med amming og det har bare vært en positiv opplevelse. Jeg har gjennom SOME fått med meg konseptet ammesorg og sett flere som deler at de sluttet amming tidligere enn de ønsket pga press utenfor eller at de følte at de måtte slutte uten at de egentlig var klar for det. Dette har gjort meg bevisst på at jeg vil amme så lenge bebi ønsker og at ammereisen utelukkende skal avsluttes på bebiens ønske. Åpenhet rundt temaet har rett og slett gjort at jeg har blitt fokusert på at ammingen er mellom meg og bebi og ingenting skal få stoppe oss og at jeg nyter hver ammestund fordi plutselig kan det være den siste, uten at jeg vet det 🥹 bevisstheten om at det kan komme en sorg gjør at jeg lettere er i nuet rett og slett. Og til slutt: jeg elsker ammehjelpen ❤️ hva skulle jeg og samboeren gjort uten dere?! ❤️