Månedens laktosaur: Elisabet Helsing (1940 – 2019)

Her forteller Elisabet Helsing om hvordan hun startet «Diegivende mødres hjelpeforening» - som etterhvert ble til Ammehjelpen. Det er en historie om litt flaks, enormt med pågangsmot - og et stort kvinnefellesskap.

Foto: Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing. Fotografert av Kristine Teresa Grav Hardeberg (2007).

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Ammebrosjyren

Da jeg i 1965 ammet mitt første barn, var det bare 28 % av mine med-mødre som «var så heldige å ha nok melk til sine barn i mer enn tre måneder».

Heldigvis hadde ikke jeg lest denne setningen som sto i brosjyren til den ellers så utmerkede og snille barnelegen Dr. Riis, så jeg mistet ikke motet, men ammet Ingerid uten særlige vanskeligheter i de foreskrevne ni måneder.

Jeg møtte imidlertid mange av de «uheldige» andre to tredjedelene med-mødre, men så en dag støtte jeg på en venninne som fortalte meg at hun også hadde mistet melken, men hadde nektet å innrømme det.

Hun hadde lagt ungen til det tomme brystet ustanselig og – under over alle undere – melken kom tilbake, denne historien gjorde meg nysgjerrig!

Ett år senere fikk jeg tilfeldigvis La Leche League sin håndbok «The Womanly Art of Breastfeeding» forært. Jeg kom til å nevne dette for Eli Heiberg Endresen (min svangerskaps-guru som jeg tilfeldigvis møtte på Karl Johan).

Vi ble enige om at noe burde gjøres, det var åpenbart at det var endel feiltakelser ute og gikk med hensyn til ammerådgivningen i Norge.

For å gjøre en temmelig lang historie kort: vi skrev i løpet av 1967 en brosjyre sammen, inspirert av La Leche League, men totalt omarbeidet for norske forhold, dro ned til Helsedirektoratet og foreslo at man derfra burde se til å spre dette verk over hele kongeriket.

Og igjen skjedde et under: konsulenten vi ble henvist til, en Dr. Gro Harlem Brundtland, var gravid med sitt fjerde barn og syntes ideen var god. Brosjyren ble – etter mye konsultasjons- og revisjonsarbeid – trykt og spredd i løpet av 1968.

Det var mitt første og eneste møte med vår statsminister, og ingen dårlig begynnelse på sagaen om hvordan norske mødre gjenerobret ammingen.

Boken om amming

En journalist i «Alle Kvinner» – et ærverdig dameblad som nå er gått inn, men som den gang hadde utrolig mange lesere, syntes denne ammebrosjyren var en morsom ide, og ba om et intervju.

Jeg fortalte henne blant annet om den amerikanske ammehjelpgruppen, La Leche League International, og for å få kontakt med andre som skulle være interessert i å starte noe liknende i Norge, satte vi adressen min i bladet.

Det resulterte i en flom av post – ikke først og fremst fra organisasjons-interesserte, men fra fortvilte mødre som endelig i meg så muligheten for å få hjelp med sine ammeproblemer.

Jeg svarte så blekket sprutet, men det slo meg etterhvert at det var de samme problemene som gikk igjen, og det ville kanskje være en bedre ide å få ut en bok som sammenfattet svarene under to permer, fremfor å skrive til hver enkelt av dem som hadde problemer.

Først forsøkte jeg å oversette «The Womanly Art of Breastfeeding», men selv om jeg hadde syntes den var fin å lese fant jeg den umulig å oversette, den var for amerikansk.

Det fantes imidlertid noen andre bøker, blant annet Karen Pryors «Nursing your Baby», og jeg begynte en runde hos forleggerne for å finne interessenter til en norsk utgave.

Interessen var lunken, man så ikke på amming som noe det kunne skrives bøker om. «Enten kan man amme, eller så kan man ikke, og det er det ikke noe å gjøre ved», var en vanlig holdning.

Første napp fikk jeg hos Gyldendal, men konsulenten Sigmund Hoftun var ikke mye for en oversettelse. «Hvorfor skriver du ikke en bok selv» foreslo han – og det gjorde jeg så.

Den kom ut i 1970, og Gyldendal fant til sin forbauselse at den ble en bestselger.

Ammehjelpen blir til

I brevhaugen som fulgte intervjuet i «Alle Kvinner», var det også et titalls svar fra mødre som gjerne ville hjelpe andre, og som var interessert i å starte en norsk versjon av La Leche League.

Den skulle imidlertid ble heilnorsk, og fikk det høytidelige navn «Diegivende mødres hjelpeforening». Det ble imidlertid snart til Ammehjelpen.

Vi var organisasjonsmessige amatører, men med meget pågangsmot. Budskapet om vår eksistens fikk vi gjennom avisene (Aftenpostens familiesider godtok en serie artikler om amming) og radioen («Husmorens fem minutter», redigert av Olga Meyer, hadde flere intervjuer som gikk over riksnettet klokka åtte om morgenen), og posthaugene vokste.

Vi prøvde også å få igang samarbeid med helsesystemet, i begynnelsen med vekslende hell.

Jeg bodde den gang i nærheten av en privat fødeklinikk (Vor Frues Hospital) i Oslo sentrum, og klarte faktisk å få lov til å gå runder der to ganger i uken, og snakke med mødrene om amming.

Det lærte vi mye av, og igjen var det slående hvordan det var de samme problemene som gikk igjen. Det var også slående hvor lite som skulle til for å hjelpe mødrene ut av uføret. Ofte hadde de selv forslag til hva de burde gjøre, men trengte oppmuntring og støtte til å følge sin sunne fornuft.

Vi fikk ofte erfare at det var langt igjen: rundene på vår lokale fødeavdeling tok en brå slutt da avdelingsgynekologens svigerdatter fikk barn, og ammeproblemer, og henvendte seg til Ammehjelpen for å få hjelp.

Vi rådet henne som best vi kunne, men dessverre sto våre råd i total motsetning til dem hun hadde fått fra svigerfar gynekologen.

Hun fulgte våre råd og lyktes i ammingen, men vi fikk høflig beskjed fra fødeavdelingen om at man ikke hadde bruk for våre tjenester mere.

De hadde åpenbart ikke hatt noen ide om hvilke revolusjonære ideer det var vi hadde gått rundt og spredd på avdelingen.

—

Teksten over er et lett omarbeidet utdrag fra «Norske mødre gjenerobrer ammingen – de første årene, 1967-1971, en personlig krønike av Elisabet Helsing».

Gjengitt med tillatelse fra Ingerid Helsing Almaas.

Siste del kan leses i Ammenytt nr. 3, 1993, årgang 24, som er å finne på Nasjonalbiblioteket.

Om Elisabet Helsing

Elisabet Helsing (1940-2019) grunnla Ammehjelpen i 1968 med en hensikt om å gi råd om amming. Det førte til at en økt andel kvinner begynte å amme fra 1970 og utover.

I 1969 begynte hun på ernæringsstudiet ved Universitetet i Oslo (UiO) og arbeidet med ernæring i både nasjonal og internasjonal sektor i mange år. Hun jobbet blant annet for å synliggjøre morsmelkens verdi som matvare i det nasjonale matvareregnskap.

Senere arbeidet hun også som ernæringsekspert for Det internasjonale Røde Kors under sultkatastrofen i Niger. Hun bisto Verdens matvareprogram i Bangladesh ved å implementere et ernæringsprogram til over en halv million kvinner og barn.

Hun var fra 1981-1984 seniorkonsulent ved Helsedirektoratet, hvor hun blant annet arbeidet for etableringen av «Den internasjonale koden for markedsføring av morsmelkerstatninger» sammen med Verdens helseorganisasjon.

I 1984 ble hun den første regionale ernæringsrådgiver ved Verdens helseorganisasjon i København. Her jobbet hun bl.a. med å implementere ernæringspolitiske mål i Europa med norsk ernæringspolitikk som mal, opprettelser av WHO Collaborating Centres ved universiteter, samt etableringen av The Baby-Friendly Hospitals Initiative under WHO og UNICEF.

Hun tok doktorgrad ved Universitetet i Athen i 1989. I hennes avhandling sammenlignet hun norsk og gresk ernæringspolitikk.

I 1996 jobbet hun som seniorkonsulent ved Seksjon for internasjonale spørsmål og helse i Helsedirektoratet.

Hun underviste også i ernæringsfysiologi ved UiO, og skrev en rekke bøker og vitenskapelige artikler.

Elisabet Helsing fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid med ernæring, amming, morsmelk og ammehjelp.

Elisabet Helsing forteller (Kvinnehistorie)

Elisabet Helsing: I front for brystmelken (Vårt Land)

Mer om Elisabet Helsing (Wikipedia)

Om prosjektet «Månedens laktosaur».