Månedens laktosaur: Elisabeth Haarr

- Elisabet Helsing var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en begeistret og entusiastisk opplyser. Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Elisabet Haarr var en av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Elisabet

6. januar 1967 er den lykkeligste dagen i mitt liv. Da ble mitt første barn født.

Vi hadde spart penger slik at jeg kunne føde på Betanien hospital. Der fikk pappaene lov å være med, hadde Elisabet tipset oss om. Det kostet 1000 kroner som var mye for en nyutdannet arkitekt og meg, enda student på kunst- og håndverksskolen.

På den tiden var det vanlig at barn og mor lå hver for seg. Jeg fikk servert lille Andreas nyvasket og rosa og lagt til brystet, om ikke hukommelsen tar helt feil, fire ganger om dagen.

Da ble han først veiet før han kom, og så etterpå.

Så kom sykepleieren inn med dommen: 17 gram, 20 gram, 22 gram, 20 gram…

–  Det går seg til, sa Elisabet som kom på visitt. Husk at det bare er gått noen dager.

Hun var veteran, for hun hadde jo allerede fått Ingerid, som var stor. Elisabet kunne masse om mat og ernæring og barnestell, som hun stadig fortalte meg om.

–  Du har litt lite melk, var dommen vi fikk fra sykepleieren da Andreas og jeg ble skrevet ut etter seks dager. (6 dager! Tenk det – og nå planlegges det for 6 timer – Akk!)

Informasjonsbrosjyren jeg fikk med meg fra sykehuset fortalte hvordan man skulle få til å amme:

• Hver fjerde time.
• Husk å leie vekt så man ser hvor mye mat barnet får.
• Dersom barnet bæsjer grønt, så er det hungeravføring.

Hunger! Andreas sin bæsj var definitivt grønn – i hvert fall litt.  

– Ah, sa Elisabet – om bare brystet ditt var av glass. Og kast den vekten.

– Nei, hulket jeg – da vet jeg ingenting.

– Ja, og så gir du han oftere mat enn hver fjerde time – da får du opp melkeproduksjonen.

– Nei, da bruker jeg jo opp alt – hulk!
…

På den tiden var det bolignød. Vi bodde på soverommet til foreldrene til mannen min. Livet besto av seng, vask og stell og lite rosa nurk som gråt eller sov. Jeg kjente en veldig uro.

– Klarer jeg dette?

Ute var det snø, iskaldt. Inne var det kaldt. Gammeldags vinter. Elisabet på visitt igjen. Kanskje vi skulle gå ut en tur på ski? Jeg kjente åssen navlestrengen ble ekstra tjukk. Forlate lille nurket.

– Ja, hvorfor ikke?

– Du har barnevakt. Godt å komme seg ut – frisk luft og så bevege seg litt.

Og sånn ble det. Deilig tur, men lengten mot nurket stor. Nederst i gata der vi bodde var en kro.       

– Nå går vi og tar en øl, sa Elisabet.

Så gikk vi hjem, og melken kom.
…

Elisabet var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en opplyser. En begeistret og entusiastisk opplyser.

Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Ingen kunne pludre over mor og barn som henne.

Det viktigste var jo kampen mot ekspertisen, leger og ikke minst Helsedirektoratet. Elisabets kamp der var formidabel. Resultatet ble (i første omgang) et vakkert opplysningshefte, (brosjyren Hvordan du ammer ditt barn) som avløste det grusomme heftet som handlet om hungeravføring og andre skremsler.
…

For meg ble det å amme en del av et frigjøringsprosjekt.

Jeg begynte på skolen igjen da mitt deilige nurk var tre uker. Han var med og ble den yngste hospitanten på skolen noensinne.

Det å kunne være både mor og samtidig kunne utfolde meg som menneske. Og ikke minst – at jeg kunne utfolde meg og samtidig gi barnet mitt den beste starten på livet.

For meg personlig har Elisabet betydd mye, også på andre måter, så vel kvinnepolitisk som faglig.

På det faglige området er hun den som har hatt største innvirkning på det jeg gjør.

Vi traff hverandre fysisk siste gang på slutten av 70-tallet. Sist vi snakket sammen i telefonen må ha vært i 2008. Likevel – hun sitter på skulderen min formaner og oppmuntrer, alltid klok og morsom.

Det er en ære å få lov til å være her å hedre henne i dag.

Det oransje skjerfet

Det orange silkeskjerfet jeg har på meg på bildet er håndvevet morbærsilke fra silkespinnerske-kollektivet som Elisabet tok initiativ til.

Elisabet hadde utdannet seg til ernæringsfysiolog. I Bangladesh skulle hun lære ugifte mødre om ernæring. Dette var ikke så lett fordi de ugifte mødrene verken hadde penger eller fikk jobb, nettopp fordi de var ugifte mødre. Hun ville lære dem noe som de kunne tjene penger på, så da lærte hun dem å spinne. (Kilde: Utstillingskatalog for Festpillutstillingen i Bergen Kunsthall 2021)

De produserte sin egen silke. Utgangspunktet var silkesommerfugler som la egg på nesleplanter. Fargen på neslesilken er lysere enn morbærsilke. De spant silken etter at larvene hadde brutt ut av kokongene. På denne måten ble silken grovere enn når man koker kokongene og dreper larvene. Da får man to fibre som er ca to tusen meter lange.

I nærheten av der Elisabet og spinnerskene holdt til var det en silkefabrikk. De fikk rester av morbærsilke derfra som de spant og vevde, eller bare vevde, eller blandet med neslesilken.

Det oransje skjerfet er en bit av ett av flere stoffer som jeg kjøpte fra damene i Bangladesh. Akkurat denne silkebiten farget jeg orange. Resten av det samme materialet ble til en vakker brodert fane i gult kalt Tangerine Dream. Den er virkelig vakker.

Jeg ville ha på meg skjerfet på avdukingen – så var liksom Elisabet med.

Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh / Svanesang

Da Elisabet kom tilbake fra Bangladesh, fikk jeg alle prøvehespene som damene hadde laget. Jeg fikk dem mot at jeg vevet et teppe med silken, og at damene fikk foto av resultatet.

Elisabet sendte meg bilder av silkesommerfuglene og bilder av typiske border på sarier. (hun sa forøvrig flere ganger at sari var et veldig kvinneundertrykkende plagg – helt umulig å spille tennis i – )

Jeg farget silkene og vevet sommerfugler og sariborder på oppstadvev som jeg hadde fått av Elisabet. Jeg vevet meg selv inn med vevegaffel i ull som vinker til damene. 

Verket Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh /Svanesang ble påbegynt i 1973 og avsluttet 1983.

Silken var så tynn og mine hender full av senebetennelser, så det ble min siste billedvev. 

Om Elisabeth Haarr

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945 på Hamar) er en norsk billedkunstner / tekstilkunstner, bosatt i Kristiansand. Hun er utdannet fra SHKS 1963-67, debuterte på UKS’ vårutstilling 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70.

Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. Etter å ha eksperimentert med billedvev i et abstrakt geometrisk formspråk på 1960-tallet, begynte hun omkring 1970 å veve bilder med et tydelig politisk budskap, som Rhodesia (1971), EEC truer oss (1972) og Chile (1973).

Etter 1980 er materialeksperimenter igjen trådt i forgrunnen. Haarr er særlig kjent for å utnytte kontrasten mellom ull og syntetiske materialer, både estetisk og symbolsk.

Haarr har professorkompetanse og har undervist ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1998. Hun har Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000.

I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Elisabeth Haarr er representert på Nasjonalmuseet med billedteppene De løyerlige familier.

I 1. etasje henger hun permanent med verket Syriaforheng, også laget med silken fra damene til Elisabet i Bangladesh.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».