Månedens laktosaur: Grete Botten

- Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen for medisinstudenter. Vi kalte det "laktasjon" slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk (fødselshjelp). Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet. Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Dette er et tilbakeblikk på mitt engasjement innen Ammehjelpen på 1970-80 tallet hvor min rolle var å være en faglig støtteperson mer enn en praktisk rådgiver.

Mitt poeng er å vise at Ammehjelpen hadde grener inn i mange fora og at det var mange roller en kunne utnytte.

Bevisstheten om kvinners rettigheter og muligheter og Ammehjelpen passet godt sammen, noe jeg selv fikk oppleve.

Ingen undervisning om amming

Da jeg studerte medisin på 1960-tallet, lærte vi ikke noe om amming, verken da vi hadde om graviditet og fødsel eller om barns utvikling og helse (pediatri).

Vi lærte å blande kumelk på en slik måte at det kunne brukes av spedbarn, men fikk høre at vi heller skulle kjøpe melkepulver (morsmelkerstatning). Dette var kumelk som var modifisert slik at den skulle ligne mer på morsmelk – underforstått at morsmelk var best.

Så skulle vi ut som leger og gi råd og få barn selv.

Da mitt eldste barn ble født i 1970, var det en selvfølge å bruke flaske, så lettvint og enkelt. Instinktivt syntes jeg det var galt, unger hadde da vokst opp ved å ammes i alle tider.

Jeg ville amme. Jeg bodde i Trysil, og det var ei til der som ville amme. Noen ammehjelpgruppe var det ikke der, og jeg skulle bare være der ei kort tid, så det var ikke aktuelt å starte opp.

Vi skaffet oss Boken om amming (1970) av Elisabet Helsing, og holdt ut. Boka kom i grevens tid, der fikk vi råd. Lite ante jeg da at jeg skulle dele kontor og samarbeide med Elisabet senere.

Faglig støtteperson

Da jeg flyttet til Oslo og fikk nok et barn, meldte jeg meg inn i Ammehjelpen. Men jeg ble aldri veldig aktiv i rollen som ammehjelper.

Min rolle ble å være en faglig støtteperson og det er det jeg skal fortelle om:

Jeg begynte på Institutt for Ernæringsforskning i 1973. Siden jeg hadde små barn fikk jeg som oppgave å undervise om amming og barnemat for de som skulle bli ernæringsfysiologer.

De hadde vel hatt om amming før og, men som mor med erfaring var nok jeg mer konkret på hvordan de skulle støtte mødre som ammet. I tillegg lærte de (og jeg) mye om morsmelkens innhold og positive egenskaper.

Nestléboikotten

I 1974 kom heftet The Baby Killer som omhandlet den aggressive markedsføringen som Nestlé drev med i fattige land. Der hadde mødre verken råd til å kjøpe melkepulver, og de hadde ikke rent vann. Barna døde av diaré.

Det tente mange, og det ble en omfattende boikott av Nestlés produkter rundt om i verden. Jeg var med, og fikk overtalt min student, Anne Bærug til å bli leder i for aksjonen i Norge. Det var veldig lurt, for hun er aktiv fremdeles innenfor amming. (Hun er æresmedlem i Ammehjelpen og ansatt ved Enhet for amming, FHI – red. anm)

Den dag i dag kjøper jeg ikke Nestléprodukter.

Undervisning av studenter

En annen seier jeg er litt stolt av, er undervisning av medisinske studenter. Å få innpass i pediatri anså jeg som fåfengt.

Men, jeg kjente godt og var nær nabo med dosent Julie Skjæråsen som underviste i fødselshjelp. Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen og kalte det laktasjon (melkeproduksjon) slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk.

Da la jeg mye vekt på hva som stimulerte melkeproduksjon og snakket varmt om Ammehjelpen.

Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet.

Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Jeg vet ikke hvordan det undervises om amming i dag, men dette var hvert fall en sped begynnelse hvor Ammehjelpen ble framhevet som en hjelp framtidige leger kunne alliere seg med.

Amming som rettighet for barn

I 1979 ga det Internasjonale barneåret fokus på barns rettigheter rundt i verden. Ammehjelpen fikk invitert seg selv til å være med i den norske komiteen om barns helse i Norge.

Jeg påtok meg å være Ammehjelpens representant og sørget for at amming kom inn i dokumenter der det var relevant.

Amming som en rettighet for barn hadde lett blitt glemt uten Ammehjelpen.

Jeg hadde stor glede av å være med i dette arbeidet hvor jeg ble kjent med engasjerte kvinner fra mange fagområder.

Morsmelk som matproduksjon

Noe av det morsomste jeg gjorde, skjedde da jeg satt i Statens Ernæringsråd, hvor det årlig lages en oversikt over matproduksjon i Norge.

Det finnes lignende rapporter i andre land. Maten var landbruksprodukter og fisk. Da slo det meg at morsmelk jo også var en matvare som blir produsert i Norge, og jeg fikk det inn i oversikten.

Spesialist i samfunnsernæring, Arne Oshaug, og jeg regnet ut hvor mye det dreide seg om ved å finne ut hvor mange barn som ble ammet og hvor lenge. Den gjennomsnittlige mengde melk i hvert måltid, hentet vi fra internasjonal litteratur.

Det ble en anselig mengde: 8.235 millioner liter.

I 1992 publiserte vi artikkelen Human milk in food supply statistics i det internasjonale tidsskriftet Food Policy og det fikk en del oppmerksomhet. Jeg tror ingen andre hadde tenkt på dette før.

Samarbeid med Elisabet Helsing

Jeg ble godt kjent med Elisabet Helsing og holdt i alle år kontakt med henne, om enn mindre i de senere år. Jeg ble imponert over hennes stå på-evne og alt hun fikk til. Hun var en inspirasjonskilde for meg og mange andre.

I noen år delte jeg kontor med Elisabet på ernæringsinstituttet, og vi hadde flere prosjekter sammen. Et av dem var rundt 1978-79: Rethinking infant feeding policy under changing socioeconomic conditions. Det var et internasjonalt prosjekt hvor amming i Brasil, Sri Lanka, Tanzania ble sammenlignet, og det førte til at amming kom mer på den politiske dagsorden i disse tre landene.

Jeg var ikke veldig aktiv i dette prosjektet, men jeg stilte opp og var med og skrev rapporter. Det ble min første av flere turer til Tanzania.

Morsmelkprodusentenes landsforbund

Inspirert av tall for melkeproduksjon og at morsmelka var så usynlig, stiftet Elisabet og jeg Morsmelkprodusentenes landsforbund, MOMELAF, etter modell av Melkeprodusentenes Landsforbund. Det var på begynnelsen av 1980-tallet.

Innmeldingen kostet to kroner i frimerker, jeg var sekretær og fikk etter hvert en mengde to-kroners frimerker som ble vekslet inn og satt inn på en konto. Jeg hadde medlemsliste og førte et enkelt regnskap.

Dette var nok mer en gimmik enn noe som fikk praktisk betydning, så langt jeg vet. Jeg overlot prosjektet til Ammehjelpen da jeg etter hvert begynte å arbeide med andre oppgaver innen forskning og undervisning og min «ammetid» var forbi.

I de senere år har jeg imidlertid vært litt med i et forskningsprosjekt om amming i Tanzania. Det er fint å vite at ammesituasjonen nå er blitt bedre enn da vi startet boikottaksjonen mot Nestlé og da jeg var i Tanzania første gang.

Om Grete Botten

Grete er født 28. april 1943 og vokste opp i Åsbygda i Romedal (nå Stange). Hun ble utdannet lege i Oslo i 1969 og har etter turnustjeneste alt vesentlig arbeidet ved Universitetet i Oslo, første ved Institutt for ernæringsforskning, så ved Institutt for forebyggende medisin.

Fra 1987 begynte hun ved Senter for helseadministrasjon og fortsatte der til hun gikk av med pensjon da hun var 70 år. Hun var første instituttleder ved Institutt for helse og samfunn ved Det medisinsk fakultet. Grete er nå Professor emeritus ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo.