Hopp til Innhold
!Nye filmer på nettsiden vår!
Foto: Kjersti Johannessen

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Milli Lilleeng

- Jeg kunne nesten ikke tro at den lille gutten var kommet ut av meg. At han virkelig var min unge. Jeg ventet nesten at det skulle ringe på døra og at noen skulle komme og hente ham. Det ble ammingen som reddet situasjonen. Det kom jo melk ut av puppene mine, et bevis på at jeg hadde født et barn!

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Milli Lilleeng, laktosaur.

Forhistorien

Fra jeg selv var liten har jeg mange ganger hørt foreldrene mine fortelle om hvor glad jeg hadde vært i å få melk fra mammaen min. 

Jeg fikk høre hvordan jeg nektet plent å ta imot tåteflaska som de noen ganger hadde prøvd å gi meg. Her nyttet det bare å levere ekte saker!

Kanskje var det fortellingen fra min egen babytid som ga meg inspirasjon til å amme barna mine?

Mitt første møte med Ammehjelpen var Marit, en hyggelig dame i naboblokka som ledet den siste timen på svangerskapskurset.

Det var et kurs i regi av helsestasjonen på Karihaugen, en drabantby i utkanten av Oslo.  Her bodde vi i 1975 da vi ventet vårt første barn.

Kunnskapen om amming som Marit formidlet på kurset, ga meg en trygg visshet om at dette selvsagt skulle gå bra.

Av Marit lærte jeg hvordan melkeproduksjonen foregikk, forholdet mellom tilbud og etterspørsel, om hvordan en kunne øke produksjonen og at det ikke gikk an å «miste melken»

– Man kan jo være litt rar i hodet etter en fødsel

Sønnen min ble født med haste-keisersnitt, og all honnør til kirurgen og hjelperne som reddet oss begge to. Jeg var glad og takknemlig for at alt gikk bra og at jeg hadde fått verdens nydeligste lille gutt.

Likevel var det et lite savn at jeg hadde gått glipp av selve fødselen som jeg hadde gledet meg til. Jeg kunne nesten ikke tro at den lille gutten var kommet ut av meg.  At han virkelig var min unge.

Da jeg kom hjem fra sykehuset ventet jeg nesten at det skulle ringe på døra og at noen skulle komme og hente ham. Dette høres jo helt sykt ut, men man kan jo være litt rar i hodet etter en fødsel.   

Det ble ammingen som reddet situasjonen. Det kom jo melk ut av puppene mine, et bevis på at jeg hadde født et barn!

Jeg er sikker på at den kontakten vi fikk da han diet var en god erstatning for nærkontakten vi begge gikk glipp av etter keisersnittet. Å få til en vellykket amming etter et keisersnitt er spesielt viktig – både for mor og barn. 

Det viste seg snart at sønnen min var helt rå når det gjaldt å suge, og heldigvis hadde jeg ingen problemer med ammingen.

Det var en utrolig flott tid og jeg ammet ham til han var 20 måneder. Da løp han over gulvet, krabbet opp på fanget mitt og dro ned glidelåsen på den blå velourdressen min. 

Mitt liv som ammehjelper – lokalt i Nittedal

I 1977 fikk jeg barn nummer to, ei søt lita jente som ble født  på den vanlige måten. Her gikk også ammingen fint og vi holdt på i 15 måneder, selv om denne babyen ofte var mer opptatt av det som foregikk i omgivelsene enn av godsakene som jeg kunne friste med. (Hun ble da også journalist…)  

Jeg ble med i Ammehjelpen rett etter at datteren min ble født. Jeg har fortsatt tatt vare på det vakre kortet jeg fikk fra Anne-Karin Paulsen om at besvarelsen på ammerhjelperoppgaven min var godkjent. 

Før datteren min ble født hadde vi flyttet til Nittedal, og jeg hadde planer om å få til en lokal ammehjelpgruppe i kommunen. Da jeg møtte på helsestasjonen hadde jeg med meg en liten plakat med navn og telefonnummer jeg skulle henge opp – og ble så overrasket og glad over at det allerede hang en håndskrevet lapp på tavla: 

«Trenger du hjelp til amming vil jeg gjerne hjelpe deg.» 

Her hadde jeg navn og telefonnummer til en annen mor som jeg kunne samarbeide med! Det var Ingrid Bjorvand Engh som hadde hengt opp lappen, og vi to ble gode amme-venninner. Og Ingrid hadde en nabo som nettopp hadde født nummer to, det var Linda Rundquist Parr. Og Linda hadde en venninne som het Synnøva Aga, også en nybakt mamma.

Da var gruppa vår i gang. Fire helfrelste, ammende mødre. Etter hvert fikk vi flere med, jeg vil spesielt nevne Oddlaug Sundquist (nå Barø) og hennes svigerinne Marion Sundquist. Nå var vi en slagkraftig gruppe.   

– Regler for flaskemating ble overført til brystmelk

Vi møtte nok en del motstand blant noen av helsesøstrene, men vi hadde en god alliert i distriktslege, Johan Sofus Olsen, som lot oss dele ut brosjyrer og henge opp plakater om ammetreff for nybakte mødre.

Møtene holdt vi privat i hjemmene våre. I tillegg til at vi fikk drevet ammeopplysning og gitt gode råd ble det også hyggelige treff for småbarnsmødre. Hjembakte rundstykker med ost og syltetøy ble servert på møtene våre.

På telefon fikk vi kontakt med mødre som slet med amming. Problemet var ofte at regler for flaskemating ble overført til brystmelk. Mødrene hadde fått beskjed om at det burde gå tre eller fire timer mellom hver gang barnet skulle få mat. Og en måtte ikke ta barnet opp hver gang det gråt, da kunne det bli «bortskjemt». 

Ja, det var mange rare råd som hadde festet seg der ute mens gammel kunnskap om amming delvis var blitt glemt i tida etter krigen. Det som ofte var det eneste som skulle til, var å gi mødrene troen på seg selv, mer selvsikkerhet pluss å normalisere perioder med hyppige måltider. 

Ammehjelpgruppa sørget for god dekning i lokalavisa, Varingen. Og vi fikk til og med være med i et innslag på «Norge Rundt» sommeren 1982. (klikk på lenken for å se innslaget)

Etter hvert fikk vi et godt forhold til helsestasjonene også. Jeg fikk komme og vise lysbildeserien om amming på en samling av helsesøstre i bygda.

Kampen mot lapisdrypping

Gruppa vår var også engasjert i saken for å få en slutt på at alle nyfødte barn skulle dryppes med lapis i øynene. Vi var en gjeng, kanskje 8 – 10 mødre med barnevogner, som troppet opp på fødeavdelingen til SIA – Sentralsykehuset i Akershus, som nå heter Ahus.

Med plakater og informasjonsskriv krevde vi bedre ammeopplysning og protesterte mot lapisdrypping av nyfødte barn. Vi forlangte å få snakke med jordmødre og barneleger. 

Lapisdryppingen var en gammel praksis helt tilbake fra 1880. Alle nyfødte barn fikk øynene dryppet med lapis, en sterk etsende væske, rett etter fødselen.  Grunnen var at dersom mor var smittet av gonoré kunne barnet få skade på øynene og bli blind. Lapis i øynene ville forhindre dette. 

Men gonoré var nesten utryddet i Norge rundt 1980, svært få fødende kvinner var smittet av sykdommen. Det fantes også antibiotika som kunne brukes dersom det ble oppdaget gonoré.

Flere barneleger og mange ammehjelpere var opptatt av å få fjernet kravet om drypping. Det skulle vise seg å bli en lang og seiglivet prosess for å få Helsedirektoratet med på et opphør av denne over hundreårgamle skikken. Først i 1984 var slaget vunnet, og nyfødte barn fikk slippe denne lidelsen straks de var kommet til verden. 

Min periode i Ammehjelpen sentralt

I noen år hadde jeg vurdert ammehjelperoppgaver fra nye ammehjelpere. Det ga meg kontakt med mødre over hele landet, men det var en tidkrevende oppgave. 

Jeg fikk være med på flere hyggelige møter i Oslogruppa og husker spesielt et inspirerende landsmøte på Darbu ved Kongsberg i 1978 hvor jeg hadde med den lille datteren min. Og jeg husker landsmøtet i Stavanger i 1982, meget godt arrangert av den flinke ammegjengen i Sandnes og Stavanger. Her var alt på stell, og vi fikk bl.a. et fantastisk foredrag av dr.med. Hans Christofer Børresen. En mann en ikke glemmer!  

På landsmøtet ble det valgt et sentralstyre sammensatt av ammehjelpere fra kommunene rundt Oslo, og jeg som kom fra Nittedal var en av dem som ble valgt.  Det ble to morsomme og travle år sentralt i Ammehjelpen.

Kampen om barselpermisjon og uetiske reklamekampanjer

Styret vårt fikk til et møte med Sosialkomiteen på Stortinget hvor vi tok opp en viktig sak: Utvidelse av barselpermisjonen. På dette tidspunktet mener jeg at permisjonstiden var hevet fra 12 til 18 uker. Vi krevde ytterligere forbedring og at permisjonstiden ble utvidet til ett år, slik at alle barn kunne ammes til de var rundt året. Dette ble også en sak det har tatt lang tid å løse.  

Vi hadde et godt samarbeid i styret disse to årene. Vi satset på utadvendt virksomhet og ble bl.a. intervjuet i NRK Radio. Og så var det stas å bli vertskap for to representanter fra ammende mødre fra Kenya, Lucy Thang´a og Rosemary Kaloki som besøkte Norge.   

Ammehjelpen hadde tidlig vendt blikket ut i verden og etablert kontakter med mødre som kjempet for amming og mot reklamekampanjene til Nestlé. Mange fattige mødre lot seg lokke av flotte plakater med lubne og friske babyer som fikk tåteflaske.

Og mange små barn i fattige land måtte dø fordi melkepulveret var dyrt og måtte blandes ut med mere vann – som ofte også var forurenset.

Og når de gratis prøvepakkene med pulvermelk var tømt, da var også brystmelken borte.

– Jeg fant fram til sikringsboksen og slo av strømmen

På landsmøtet i 1984 som ble holdt på Haraldsheim Ungdomsherberge, feiret vi samtidig Ammehjelpens 15 årsjubileum. Haraldsheim var et rimelig sted å arrangere seminarer med overnattingsmuligheter. Men stedet var ikke godt egnet til et slikt stort og viktig møte. Blant annet var det mye bråk på kjøkkenet der kokka nektet å slå av radioen som sto på full styrke og forstyrret våre drøftinger i salen ved siden av.

I dag ville vi sikkert marsjert ut på kjøkkenet og fjernet radioen, den gangen var vi nok litt for forsiktige og høflige. (Vi hadde ennå ingen erfaringer som tenåringsmødre…) Om natten var det mye bråk på rommene til ungdom som overnattet.

Men da hadde jeg fått nok.

Jeg fant fram til sikringsboksen og slo av strømmen til det roet seg.

På dette landsmøtet ble Ammegruppa i Årdal valgt som nytt sentralstyre, og Eva Opaker fra Årnes og jeg dro en helg til Årdal for å informere om løpende saker og levere fra oss protokoller og brevordnere. Eva og jeg hadde med hver vår syvåring til Årdal denne helgen og vi hadde en fin tur over fjellet og hyggelig samvær med gjengen i Årdal, Bente Knudsen, Siv Enerstvedt, Grethe Borgen og Ulrika Berg Foss. Nå var det deres tur til å ta stafettpinnen videre!

I Nittedal fortsatte flere i gruppa virksomheten i noen år etterpå. Vi som etter hvert ble opptatt med andre saker fikk avløsning av nye. Her kan jeg nevne Elisabeth Laake, Torill Andersen, Anne Glømmi og Bente Stensby Nordhaug.  Da gruppa vår fylte 20 år i 1998 hadde vi en hyggelig felles samling og fikk et stort oppslag i lokalavisa «20 års kamp for puppen».

– Drivkraften vår var et ønske om å hjelpe

Nå er det så vidt jeg vet ikke noen aktiv Ammehjelpgruppe her i Nittedal, men jeg ser på facebooksiden til helsestasjonen vår at de har god kontakt med Ammehjelpen og formidler råd og vink. Det synes jeg er fint.

Mye er jo blitt endret siden vi startet opp med glød og lyst i 1978. Den gangen så vi et behov som var der, og vi visste at vi kunne bidra med råd og veiledning.

Drivkraften vår var et ønske om å hjelpe.

Og lønna vår fikk vi når mødre som ønsket å amme fikk tro på seg selv, og etter litt støtte klarte å gjennomføre prosjektet sitt. Ofte er det slik med frivillig arbeid at det gir en merverdi utover akkurat den hjelpen du gir til andre.

Tiden i Ammehjelpen har gitt meg venner for livet, og tro på at vi kan få til så mye hvis vi går sammen om å jobbe for det vi vil.

Om Milli Lilleeng

Milli Lilleeng ble født i Oslo i 1947. Hun vokste opp i et godt og kjærlig hjem i Westye Egebergs gate i Oslo sentrum og gikk på Møllergata skole, Ila realskole og Oslo kommunale handelsskole. I 1977 flyttet hun til Nittedal. Det meste av yrkeslivet har hun arbeidet innenfor boligsamvirket, seks år i OBOS og 29 år i Nittedal Boligbyggelag, som nå er del av USBL. I ungdomsåra var hun med i AUF, men har ingen partitilknytning i dag. Milli har deltatt i ressursgruppen i Nittedal Røde Kors Flerkultur i mange år. Hun brenner for inkludering og kontakt med flyktninger og nye nordmenn og -kvinner som kommer til bygda. Som pensjonist har hun vært med å stifte et lokalt DNT-lag i Nittedal og er fortsatt aktivt med som turleder og styreleder av venneforeningen Dølis Venner. Milli er mor til to barn og har også ett barnebarn.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Flere innlegg