Hopp til Innhold
Foto: Sverre Hirsch

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Thelma Kraft

- Bergens Tidende skrev om Ammehjelpens fagseminar i 1981 under overskriften: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Dette medførte kraftige og sinte reaksjoner fra norske helsearbeidere som syntes vi var uhyre uforskammet som rørte ved deres befestede enemerker.

Les mer om prosjektet «Månedens laktosaur».

Av Thelma Kraft, laktosaur.

Begynnelsen

Min interesse for retten til å amme ble vekket av en spesiell hendelse i Oslo på 70-tallet:

En mor ble tilsnakket av politiet fordi hun satt på en benk i Studenterlunden og ammet sitt barn!

Etter kort tid tok Hanna Kvanmo (SV) saken opp i Stortinget. Det ble høytidelig konstatert at «amming er ikke blotting».

I 1976 fikk jeg en sønn. Han ble ammet fra han bare var noen timer gammel. Sykepleierne på sykehuset i Bergen var positive til amming og lærte meg hvordan jeg skulle legge barnet til brystet. 

Men gutten ble båret ut så snart han hadde suget i 20 minutter, enten han hadde fått i seg melk eller ei. 

Uredde bergensere

Da jeg kom hjem fra sykehuset hørte jeg om Ammehjelpen av en venninne, og etter vel et år meldte jeg meg inn i organisasjonen og ble aktiv ammehjelper.

Vi fikk mange henvendelser fra mødre av typen: «Er morsmelken min for tynn?» og «har jeg for lite melk». Kanskje slike spørsmål forekommer også i dag? (Red. anm.: Ammehjelpen får akkurat samme spørsmål i dag)

Ammehjelperne i Bergen var en uredd og kreativ gjeng. Vi klarte å få etablert byens første ammerom på 80-tallet. Innehaveren av en skobutikk tenkte nok en økonomisk gevinst i dette, i form av skosalg. Han lyttet til oss når det gjaldt innredning av rommet med noen behagelige stoler, og stellebord. Dette rommet ble hyppig brukt og mødrene syntes det var godt å slippe å amme sitt barn på kafe. 

I 1981 arrangerte Ammehjelpen i Bergen et landsomfattende seminar på Ustaoset for helsepersonell. Tittelen var «Amming i Norge» og til vår glede og overraskelse fikk vi over hundre påmeldte, men det var ikke plass. Vi måtte redusere antall deltakere til 70. 

Den 23.09.1981 skrev Bergens Tidende om seminaret under overskriften: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Dette medførte kraftige og sinte reaksjoner fra norske helsearbeidere som syntes vi var uhyre uforskammet som rørte ved deres befestede enemerker.

Internasjonalt engasjement

Som småbarnsmor ble jeg svært engasjert i problemstillingen rundt barnematindustrien sin markedsføring. Statistikk over antall barn som døde i u-land på grunn av bruk av melkepulver i urent vann, provoserte meg. Ifølge et sitat fra UNICEF i 1982, ville en million barneliv kunne reddes frem til 1990 hvis flere mødre ga barna sine brystmelk.

Jeg var med da Ammehjelpens Internasjonale Gruppe – AHIG – ble stiftet. Vi var en relativt liten gruppe på ca 5-6 mødre. Vi bestemte oss for at vi skulle kjempe mot barnematindustriens markedsføring – og særlig produktene fra Nestlé.  

Ammehjelpen hadde tidligere etablert samarbeid med en mødregruppe i Kenya, og vi fikk besøk av to representanter fra denne gruppen, Lucy Thang’a og Rosemary Kaloki. De hadde blant annet møter med sentrale personer i Helsedirektoratet om barnedødeligheten på grunn av utstrakt bruk av morsmelkerstatning. 

Sammen med Karen Marie Moland fra i Ammehjelpen i Bergen, var jeg deltaker på et møte i WHO i Genève hvor det skulle vedtas en resolusjon som kunne få innvirkning på markedsføringen av morsmelkerstatning. 

Vi henvendte oss primært til den norske delegasjonen med daværende helseminister Torbjørn Mork (mine svigerforeldres tidligere hybelboer), men selvsagt også til representanter fra andre delegasjoner. 

Resolusjonen ble ikke vedtatt, og jeg ser ikke bort fra at det skyldtes vår aktive medvirkning på møtet.

Universitetsutveksling

I 1989 fikk Ammehjelpen midler fra TV-aksjonen, «Kvinner i den 3. verden». Sammen med ammehjelper Elin Liseth fikk jeg anledning til å besøke ammehjelpsgruppene i Buenos Aires og i Rio de Janeiro. 

I Buenos Aires hadde gruppen kalt «NUNU» fått et hus som skulle være hjem for en gruppe tenåringsmødre og deres barn. Det var slik at når en ung jente ble gravid, ble hun kastet ut, både fra sitt hjem og fra skolen. I NUNU-huset fikk hun bolig og opplæring i et yrke.

Prosjektet i Rio de Janeiro var annerledes. Der kjempet en mødregruppe (AMIGAS DO PEITO) mot Nestlé som hadde et uhyrlig grep om markedet. Vi besøkte blant annet et slumstrøk hvor det var åpenbart at tåteflasken var et symbol på velferd og rikdom.

Men en familie som bodde i et pent lite hus, i motsetning til brakkene rundt, skilte seg ut. De var nok «velstående» i forhold til andre i strøket for de hadde en treseters sofa, og der var det amming som var status. Barnemoren var stolt over å amme mens vi var på besøk.

Som medlem i AHIG ble jeg naturlig nok svært engasjert i internasjonalt arbeid. Etter noen år fikk jeg jobb som personalleder på Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen. Der ble jeg blant annet administrator for samarbeidet med Makerere University i Uganda. Jeg reiste dit både med studenter og forskere og organiserte møter med fagpersoner innen samme fagfelt. Jeg besøkte dette universitetet jevnlig i ca 10 år.

I Uganda så jeg mødrene bære sine barn i sjal på ryggen, og barna ble selvsagt ammet. Til min store overraskelse var verken Nestlé eller noen annen pulverprodusent å se i butikkene i Kampala.

Konen i avisen

Mitt ammeengasjement førte til at jeg figurerte i avisene. For min mann var det noen ganger en utfordring. Men heldigvis var han en som taklet dette godt, bortsett fra én gang:

Han hadde besvart en telefonsamtale hvor en mor etterspurte ammerådgivning. Siden jeg ikke var hjemme spurte hun om min mann kunne gi henne noen råd, for hun hadde ikke hatt melk på flere timer. Min manns svar var:

– Jeg vet ikke, for jeg har ikke fått melk på 30 år! 

Ikke pent svart, men hun fikk en unnskyldning og råd av meg etterhvert.

Om Thelma Kraft

Jeg gikk på barneskole i Bergen i en tidstypisk skole med jente- og gutteplass i skolegården. Skillet mellom disse to områdene var tydelig anmerket. Deretter begynte jeg på realskolen. Det var ettermiddagskole med undervisning fra kl 14 – 20, og til kl 19 om lørdagene. 

Første gang jeg kom i klasse med gutter opplevdes det litt flaut for en flatbrystet som meg. Jeg hadde aldri fått kommentarer på utseendet før. Guttene kalte meg Flesland flyplass.

Min mor var opptatt av at hennes datter skulle ta utdanning, så etter realskolen begynte jeg på engelsklinjen på gymnaset. Deretter tok jeg ettårig sekretærutdanning ved Handelshøyskolen i Bergen. 

Jeg jobbet som sekretær i et par ulike firma, men ønsket noe mer. Så jeg reiste til Oslo og gikk på Barnevernslinjen på Norges kommunal og sosialskole, men fullførte ikke. Deretter hadde jeg ulike sekretærjobber i firma, både i Oslo og i Bergen.

Det var først da jeg fikk en konsulentstilling på Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen – UiB – at jeg virkelig opplevde å ha funnet min plass. Mulighetene ved UiB var mange.

Jeg var fagforeningsleder i noen år i en organisasjon som hadde medlemmer ved, på den tiden, alle de fire universitetene i Norge. Det ble en del reising på møter og seminarer og det var en utfordrende og spennende periode.

For tiden er jeg med i Besteforeldrenes klimaaksjon og har vært leder i Bergen et par år. Som farmor og bestemor til åtte barnebarn er jeg selvsagt engasjert i klimautfordringene vi står ovenfor.

Forbrukersamfunnet er en faktor som «enkelt» kan endres, det bør finnes andre hobbyer enn shopping. Men jeg har deltatt i demonstrasjoner sammen med flotte ungdommer som roper slagord mot både forbruk og oljeutvinning. Det gir håp.

Var artikkelen nyttig?

Flere innlegg