Hva skjer når amming ikke er viktig lenger?

Ammehjelpen samarbeidet med Jordmorforbundet NSF og Helsesykepleierne NSF om et arrangement på Arendalsuka 2026, der følgende spørsmål ble diskutert: Hva skjer når amming ikke er viktig lenger?

Her kan du se et opptak av arrangementet:

Her er Ammehjelpens innlegg:

De fleste mødre vil amme

På 60-tallet ble nyfødte brakt inn til mødrene for amming til faste klokkeslett og i et begrenset antall minutter. Utenom dette fikk de sukkervann og morsmelkerstatning av pleierne på barnestua. Både ved sykehus og helsestasjoner fikk mødrene råd som kunne gjøre det vanskelig å etablere og opprettholde melkeproduksjonen.   

Som en reaksjon på dette samlet Elisabet Helsing en gruppe engasjerte mødre rundt kjøkkenbordet sitt i Oslo i 1968, og Ammehjelpen ble opprettet. 

Seksti år senere er den generelle kunnskapen i helsetjenestene heldigvis bedre. 

De fleste mødre starter å amme, men så går tallene nedover. Bare rundt halvparten følger helsemyndighetenes anbefalinger, som er å amme eller gi morsmelk ved ett års alder. 

Er dette fordi mødre ikke vil amme?   

Det er ikke vårt inntrykk. 

Ammehjelpens to ansatte og rundt 300 frivillige ammehjelpere svarer på over 35 000 henvendelser i året. Selv om noen ønsker hjelp til å avslutte ammingen, ønsker de aller fleste hjelp til å fortsette.   

Mødre kontakter oss i stedet for, eller i tillegg til, barselavdelingen, helsestasjonen, fastlegen eller spesialisthelsetjenesten. Vi kontaktes også av helsepersonell som søker hjelp på vegne av mødre.  

Er det fordi helsepersonell i barselomsorgen gjør en dårlig jobb?  

Nei, tvert i mot! Ammehjelpen har kontakt med svært mange kunnskapsrike og engasjerte helsesykepleiere, barnepleiere, jordmødre og leger. 

Men hvor mye er den enkeltes kunnskap og engasjement verdt når nyutdannede sykepleiere uten ammeveiledningskompetanse overtar for jordmødre på barsel? Når barnepleierne ikke inkluderes? Eller når amming bare er ett av mange tema helsesykepleieren må innom i løpet av en liten halvtime?  

Ansvaret for ammeveiledning og oppfølging er dessuten delt mellom flere yrkesgrupper, ingen har hovedansvaret.

.. men får ikke den oppfølgingen de trenger

Altfor mange mødre opplever å bli overlatt til seg selv. Mange må slutte før de ønsker. 

Mødre som ønsker å amme, men som må slutte på grunn av manglende støtte og veiledning, kan ha større risiko for fødselsdepresjon eller andre psykiske utfordringer, som denne mammaen:   

«Jeg strevde med sår og betennelser. Jeg fikk lite ammeveiledning selv om jeg etterlyste det, kun hyppige vektkontroller. Jeg følte lite støtte og forståelse for mitt ønske om å amme. Jeg følte meg alene i valget om å prøve å amme min sønn og det førte til at jeg til slutt ga opp. Dette vil jeg si var årsaken til min fødselsdepresjon.» 

Hun strakk seg veldig langt for å mestre ammingen. Kunne hun ikke bare gitt flaske mye tidligere?   

Selvsagt kunne hun gitt flaske. Men det var ikke det hun ville. Hun ville amme.  

Det moderne mennesket har eksistert på jorda i omtrent 300 000 år. Like lenge har ammingen vært grunnlaget for liv. Det er først de siste 50 årene at alternativer til amming har blitt allment tilgjengelig. Amming er derfor ikke bare er et ønske eller et valg som mødre tar, det er noe som er biologisk og kulturelt forankret i oss. 

Amming handler ikke bare om spedbarnsernæring. Det handler om kvinnehelse, barnehelse, folkehelse, økonomi og bærekraft – og om beredskap. 

I krisesituasjoner med mangel på vann, strøm og forsyninger, er spedbarn som får morsmelkerstatning svært utsatt for infeksjoner, feil- og underernæring.  

At vi som samfunn legger til rette for at flest mulig har mulighet til å amme barna sine, er grunnleggende og livreddende beredskapsarbeid. 

Hva mener vi i Ammehjelpen må gjøres?   

Alt helsepersonell som møter familier i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, må ha oppdatert grunnleggende kompetanse i ammeveiledning og spedbarnsernæring. 

Det krever tydelige læringsmål i grunnutdanningene, systematisk faglig oppdatering og kvalitetsarbeid gjennom Mor-barn-vennlig standard ved både helsestasjoner og føde- og barselavdelinger.   

Vi trenger en videreutdanning i ammeveiledning på universitets- og høyskolenivå, sterke nasjonale fagmiljøer og reelle muligheter for henvisning videre i spesialisthelsetjenesten.   

Helsepersonell som ønsker å arbeide dedikert med ammeveiledning, må få mulighet til å utdanne seg og tid til å bruke kompetansen. 

Vi trenger derfor øremerkede stillinger for ammeveiledere ved føde- og barselavdelinger og ved helsestasjoner, som finansieres med nye midler.  

Disse skal komme i tillegg til – ikke erstatte – jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere eller andre som allerede gir ammeveiledning, og som har helt sentrale roller i den helhetlige barselomsorgen.   

En ammeveileder bør både ha avansert ammeveiledningskompetanse – inkludert kunnskap om flaskemating og morsmelkerstatning – og nødvendig kompetanse for å kunne følge opp medisinske eller sammensatte problemstillinger.  

Ammeveiledere kan støtte annet helsepersonell gjennom undervisning, fagutvikling og kvalitetssikring, og på denne måten bidra til å styrke hele tjenesten.   

Å etterlyse bedre vilkår for ammeveiledning, betyr ikke at vi mener at alle bør amme. Alle mødre har rett til kunnskapsbasert veiledning og støtte, uansett hvordan de mater barna sine.

Ufrivillig ammeslutt kan utløse sorg, sinne, skam, skyldfølelse og en opplevelse av at kroppen har sviktet. Noen mener løsningen på dette er å tone ned betydningen av amming i samfunnet, for å ikke bidra til ekstra belastning for mødre som sliter.

Dette er å gjøre mødrene en bjørnetjeneste.    

For hva skjer hvis amming ikke er viktig lenger?  

Nedvurdering av amming bidrar til at ammeveiledning blir enda mer nedprioritert:  

Hvis amming ikke er viktig, går enda flere glipp av hjelpen de trenger, enda flere sitter igjen med vanskelige følelser, og enda flere må slutte å amme før de ønsker.  

Mødrenes ønske og behov for å amme forsvinner ikke. Heller ikke ammeproblemene.   

Kommersielle krefter vet at helsetjenestene ofte ikke har råd til å betale for faglig oppdatering av ansatte. Produsenter av morsmelkerstatning tilbyr derfor gratis foredrag og webinarer om ammerelaterte tema. 

Når kvalifisert hjelp ikke er tilgjengelig i det offentlige, vil markedet for private tilbydere vokse. Noen mødre kan betale for privat ammeveiledning fra en IBCLC, andre kan ikke det. Det er allerede sosiale forskjeller i amming, og disse forskjellene kommer til å øke.      

Det som står på spill, er ett av de viktigste bidragene til folkehelse, økonomi, bærekraft og kriseberedskap for de aller minste og mest sårbare innbyggerne våre.   

Hvis politikere og andre som sitter på pengesekken og prioriteringene faktisk mener at amming er viktig, må dette gjenspeiles i rammeverket helsepersonell i barselomsorgen arbeider under, og i virkeligheten som møter gravide og mødre som har født. 

Vi i Ammehjelpen har stått på mødrenes side i snart 60 år. Vi har kommet langt, men vi er fortsatt langt fra i mål hvis målet er flest mulig skal få den hjelpen de trenger til å mestre en så grunnleggende biologisk funksjon som melkeproduksjon og amming.  

Det er ikke umulig, men det krever at ammeveiledning anerkjennes som et eget fagområde og prioriteres deretter. 

Det er et helsepolitisk ansvar å sørge for at det er helsepersonell med rett kompetanse på rett sted, at de har nok tid til å bruke kompetansen, at mødre har reelle muligheter for å få hjelp, og også at de får den ammefrien de har krav på når de er tilbake på jobb. 

For noen mødre er det riktig og nødvendig å avslutte både ammingen og melkeproduksjonen. 

Men mødre skal ikke måtte kjempe for ammingen på bekostning av egen helse eller økonomi, eller være nødt til å avslutte ammingen, fordi de ikke får den veiledningen, informasjonen og oppfølgingen de trenger den offentlige helsetjenesten. 

Flere innlegg