Innspill til representantforslag om en bedre barselomsorg

Helse- og omsorgskomiteen skal behandle et forslag om bedre barselomsorg. Ett av punktene handler om ammeveiledning. Her er våre innspill til dette punktet.

Forslag om bedre barselomsorg

KrF har fremmet et forslag om bedre barselomsorg.

Det består av åtte punkter:

1. Opptrappingsplan for jordmortjenesten
2. Ny finansieringsmodell
3. Tilbud om en time hos fysioterapeut etter fødsel
4. Tilbud om oppfølgingssamtale tre uker etter fødsel
5. Opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter for fødsels- og barselomsorg
6. Ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp
7. Hjemmebesøk av jordmor
8. Styrke retten til å ha med seg partner

Forslaget behandles i helse- og omsorgskomiteen.

Ammehjelpen støtter alle punktene i representantforslaget.

Vi vil gjerne komme med konkretiseringer av punkt 6 om amming, i hovedsak rettet mot første del av punktet: 

Stortinget ber regjeringen definere ammeveiledning som nødvendig helsehjelp, samt sikre at alle fødeavdelinger oppfyller kravene til Mor-barn-vennlig standard, og at alle helsestasjoner er godkjent som ammekyndige.

Vi starter med å forklare hvem Ammehjelpen er og hvorfor vi mener at vi har en (altfor) stor rolle i dagens barselomsorg.

Vi kommer deretter med innspill til hvorfor ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp.

Vi avslutter med å gi innspill til hva vi mener bør gjøres for å styrke tilbudet til ammende kvinner i det offentlige helsevesenet.

Hvem er Ammehjelpen?

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig frivillig humanitær organisasjon som har arbeidet for å verne og fremme amming siden 1968. Organisasjonen har i dag ca 200 ammehjelpere og 0,9 (sic) fast ansatte i administrasjonen. Godkjente ammehjelpere har avlagt en prøve som ved bestått viser god kunnskap om amming, utfordringer og løsninger på disse. Ammehjelpere er ikke helsepersonell, men noen har helsefaglig utdanning. Å drive ammehjelp er ubetalt, frivillig arbeid.

Vi ønsker at alle ammende skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme.

Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får korrekt informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Ammehjelpere gir gratis informasjon, veiledning og støtte ved spørsmål omkring amming og morsmelk, med utgangspunkt i kunnskapsbasert praksis.

De fleste ammehjelpere er tilgjengelige utenom helsestasjoners åpningstider, og skal være et supplement til det offentlige tilbudet på helsestasjoner og ammepoliklinikker.

Hva bidrar vi med i dagens barselomsorg? Og hvorfor mener vi det er feil at vi skal ha så mye ansvar?

De siste fem årene har vi i snitt svart på ca 36 000 henvendelser hvert år – via telefon, epost og sosiale medier.

Nettsiden vår har nærmere 800 000 brukere pr år.

Ammehjelpsgruppen på Facebook har snart 40 000 medlemmer. 

Til sammenligning fødes det rett i overkant av 50 000 barn i Norge hvert år.

Vi får henvendelser fra mødre som er innlagt på barselavdelingen som kontakter oss i stedet for å spørre personalet som jobber der.

Mødre kontakter oss for å dobbeltsjekke råd de har fått av helsepersonell i primærhelsetjenesten.

Vi får henvendelser fra helsesykepleiere og annet helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de finner det vanskelig å hjelpe.

Ammehjelpen brukes altfor ofte som en «spesialisthelsetjeneste» der mødre «henvises» til oss når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Det viser de tallrike henvendelsene fra mødre som forteller at de har blitt anbefalt å oppsøke Ammehjelpen, ofte som «en siste utvei». 

Vi deler gjerne kunnskap og hjelper så mange vi klarer. Men vi reagerer på omfanget, og det er ikke bare vi som reagerer på det. Det gjør også mødre som tar kontakt med oss, for eksempel kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt i Bergens Tidende (1): 

«Ammehjelp er eigentleg akutt helsehjelp. Eit barn kan ikke vente to veker på å få mat, og ei mor kan ikkje vente med å få mjølk ut av brystet. Det er ei fullstendig ansvarsfråskriving at ein hjørnestein i norsk barselomsorg er ein frivillig organisasjon. Det er absurd at nybakte mødrer blir vist til frivillige, ufaglærte for å få ammehjelp når dei prøver å søke kontakt i det offentlege helsevesenet. Mest provoserande av alt er at norske myndigheiter samstundes hamrar inn at det å amme er det “absolutt beste” for både mor og barn. Det er sant. Helseeffektane av amming er godt dokumentert i forsking. Men viss dei verkeleg meiner dette, må styresmaktene gi den støtta som trengst for å kunne leve opp til forventninga.”

Som organisasjon er vi glade for at tilbudet vårt er kjent for målgruppen. Imidlertid er det ikke bærekraftig at en liten frivillig organisasjon skal håndtere henvendelser som hører hjemme i helsevesenet. 

Hvordan er ammeveiledningen i det offentlige helsevesenet?

I en masteroppgave fra jordmorfag ved Oslo Met (2) oppga bare 23,8 prosent av respondentene at de ikke hadde ammeproblemer etter utskrivelse. Resten trengte ammehjelp i større eller mindre grad, altså nærmere 8 av 10 kvinner.

I den samme masteroppgaven oppgir 31.5% av respondentene med ammeproblemer at de tok kontakt med Ammehjelpen etter at de kom hjem. 92% av disse oppgir at de fikk hjelp.

14.5% tok kontakt med sykehuset hvor de fødte, og av disse opplevde 74% å få hjelp.

41.3% tok kontakt med helsestasjonen, og av disse opplevde 82% å få hjelp.

En større andel av mødrene som kontaktet frivillige ammehjelpere i Ammehjelpen opplevde altså å få hjelp kontra mødre som kontaktet helsepersonell ved sykehuset eller helsestasjonen ved ammeproblemer. Dette bør være et tankekors. 

Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen (9) anbefaler blant annet at mødre i barsel får den veiledningen de har behov for omkring amming. Vår erfaring er at disse anbefalingene ikke følges, i hvert fall ikke i tilstrekkelig grad.

Vi vet at en god del helsepersonell strekker seg langt for å gi mødrene den veiledningen de har behov for, til tross for liten tid og kapasitet. Vi vet at mange mødre får den hjelpen de trenger, og det skulle også bare mangle.

Men vi vet også at altfor mange ikke får det. Det er dessverre ikke uvanlig at kvinner som ønsker å amme møtes med utdaterte råd, lave kunnskaper, eller manglende vilje og/eller kapasitet til å oppsøke kunnskapen som trengs. En del helsepersonell vet heller ikke at de mangler kompetanse.

Amming er et område med lav status i helsevesenet. Det er få andre steder i helsetjenesten der det er akseptert at den generelle kunnskapen om et fagområde er på et tilsvarende lavt nivå.

Amming er et stort fagområde. Kunnskapen er spredt hos flere yrkesgrupper, men ingen har hovedansvaret. Verken leger, jordmødre, barnepleiere eller helsesykepleiere har nok undervisning om amming i studiet sitt, og det er få eller ingen krav til jevnlig oppdatering av kunnskap etter endt utdanning.

Hvis en lege, helsesykepleier eller jordmor kommer til kort, så har hun ingen steder å henvise videre. Det finnes noen få ammepoliklinikker ved de store sykehusene, men de fleste av disse tilbyr hjelp bare de første ukene etter fødsel.

Mødre som ikke får den hjelpen de trenger i den offentlige helsetjenesten strever enten alene, søker hjelp hos frivillige i Ammehjelpen eller oppsøker kostbar, privat hjelp.

Private ammeveiledere spiller pr i dag en viktig rolle – for mødre som har ressurser til å finne fram til dem og som kan betale det det koster. De fleste som jobber som private ammeveiledere i Norge i dag har tittelen IBCLC.

En IBCLC (International Board Certified Lactation Consultant) er en internasjonalt godkjent ammeveileder, og den høyeste ammeveilederutdanningen. Personer med denne sertifiseringen har helsefaglig utdanning i bunnen, lang klinisk erfaring og et høyt teoretisk kunnskapsnivå. Det er 9 personer med denne tittelen i Norge. Det finnes ikke egne stillinger for dem i det offentlige helsevesenet. Er de ansatt i andre stillinger (som jordmor eller helsesykepleier), så får de ikke økonomisk uttelling for denne kunnskapen og utdanningen. De har heller ikke mulighet for å jobbe så dedikert med amming som de ønsker.

Mange av disse jobber derfor privat og fyller et kompetansehull innen spesialisert, avansert ammehjelp som den offentlige helsetjenesten burde tettet selv.

På sikt må målet være at denne typen spesialisert hjelp blir tilgjengelig for alle mødre gjennom den offentlige helsetjenesten. Om ammingen går bra eller ikke bør ikke handle om hvorvidt du har råd til å kjøpe privat hjelp.

Hvis ammeproblemene i primærhelsetjenestens øyne er uløselige, så vil hun ofte rådes til å avslutte ammingen og gå over til morsmelkerstatning (mme). For noen kan dette være riktig, mens for andre er det ikke det. Mange kvinner ønsker å fortsette ammingen selv om det er vanskelig. De trenger støtte og tett oppfølging i dette valget. De kan oppleve det som svært vanskelig å si i mot helsepersonell som uttrykker «det blir folk av de som får mme også», eller «mme er ikke giftig».

Men det er ikke motstand mot mme som er problemet. Det handler om et ønske om å mestre ammingen og kunne bruke kroppen slik man ønsker: Å produsere melk er en funksjon som mammakroppen har, og som de aller fleste ønsker å benytte seg av. Vi har krav på hjelp ved ammeproblemer, og krav på aksept for at vi ønsker å bruke denne funksjonen – på samme måte som at dette er selvsagt hvis vi skulle ha problemer med å gå, høre eller snakke.

Et apropos til dette er at vi i Ammehjelpen har mye erfaring med å hjelpe mødre som opplever seg gitt opp av fastlegen og helsestasjonen. Mange problemer viser seg å ikke være uløselige likevel. 

Ammehelse er barnehelse, kvinnehelse, folkehelse

I helsevesenet er det vanlig å tenke på amming som en metode for ernæring av spedbarn, og kun dét.

Amming er mye mer enn ernæring. 

Ulikt de fleste andre fagfelt innenfor helse, så påvirker amming helsa til to individer, en mor og et barn. Amming er folkehelse. Det er barnehelse. Det er kvinnehelse.

Et barn som ikke får morsmelk har statistisk høyere risiko for mage- og tarminfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, akutt mellomørebetennelse, overvekt, krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes og inflammatorisk tarmsykdom enn barn som får morsmelk. (3)

Kvinner som ikke ammer har på gruppenivå høyere risiko for å få brystkreft, eggstokkreft, diabetes, leddgikt og hjerte/karsykdommer sammenlignet med kvinner som ammer eller har ammet. (3)

Morsmelk inneholder dessuten en rekke hormoner som regulerer barnets stemningsleie. For eksempel varierer innholdet av søvnhormonet melatonin i morsmelk med tid på døgnet (4) og bidrar til lettere innsovning på kvelden. Morsmelk inneholder antistoffer og andre stoffer som kan hjelpe immunforsvaret, stamceller, enzymer, pre- og probiotika som alt er unikt for morsmelk, og som er viktig for barnets helse på ulike måter. (5)

Å amme barnet sitt har også mange umiddelbare effekter. Blant annet kan amming regulere barnet hvis det er oppkavet, trøtt, redd eller på annen måte utenfor sitt toleransevindu. 

I en uformell spørreundersøkelse i Ammehjelpsgruppen på Facebook ble kvinnene spurt om hvorfor de ammer. De fleste (ca 2300 kvinner) svarte «fordi det føles naturlig» og fordi enten de selv, eller de selv og barnet, ville. Færre begrunnet valget om å amme med helsemessige fordeler.

Ut fra kontakten vår med ammende mødre er dette også det generelle inntrykket: De fleste ammer fordi de selv vil og det føles naturlig, og ikke primært fordi det helsemessig er gunstig. 

Som ammehjelpere har vi alle møtt på en mamma som er i stor sorg fordi hun av forskjellige grunner har måttet slutte å amme uten at det var ønsket fra hennes side. Vår erfaring er at mange har dette med som en bekymring ved senere barnefødsler, og at det kan ha stor påvirkning på mødrenes psykiske helse.

Vi vet at å få barn i seg selv er en stor omveltning i livet. Det er et stort ansvar å holde liv i en baby med egen kropp. Man er sårbar for psykisk belastning og utvikling av behandlingstrengende lidelse når man i tillegg til omveltningen opplever vansker med å ernære barnet sitt på den måten man ønsker.

En velfungerende amming kan bidra til å forebygge psykiske vansker. Ammevansker, eller å avslutte amming før man ønsker, kan øke risikoen for eller forsterke psykisk strev (6).

Amming og god opplevelse av amming er altså mer enn bare å kunne gi barnet mat og se at barnet legger på seg.

For å romme alt dette ønsker vi «ammehelse» velkommen inn i vokabularet. God ammehelse gir god mor-barn-helse og god folkehelse. 

Så lenge amming ikke ses i sammenheng med helse, er det også lett å overse behovet for å håndtere ammeproblemer som andre helseproblemer av somatisk eller psykisk art. 

Det aksepteres ikke at personer med alvorlige psykiske lidelser får beskjed om å ta seg sammen og «gå en tur i frisk luft». På samme måte skal det heller ikke aksepteres at kvinner med ammeproblemer får beskjed om å holde ut litt til eller å kutte ut ammingen om de får problemer. 

Det skal heller ikke aksepteres at det er kvinnen selv som må finne instanser som kan hjelpe henne, uten hjelp fra helsetjenesten, og at det er kvinnens bosted, økonomi eller ren flaks med hvem hun møter på som bestemmer om hun får hjelp. 

Vi trenger en spesialisert helsetjeneste for ammeproblemer

De aller fleste kvinner i Norge starter å amme (7). Men forventningene om amming står ikke i forhold til hjelpen som tilbys hvis det butter imot og ammingen blir vanskelig.

Som nevnt tidligere, så finnes det ikke noe helhetlig spesialisert tilbud som fastleger eller helsesykepleiere kan henvise kvinner med ammeproblemer til.

Det er tilfeller hvor barnet henvises til barneavdeling pga mye gulping, dårlig vektoppgang, unormalt avføringsmønster osv. Men det er sjelden at hele situasjonen sees på under ett, og for eksempel at også ammesituasjonen evalueres – som kan virke inn på alle symptomene som er nevnt over.

Vi trenger en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor mor og barns utfordringer sees på som en helhet.

Lignende modeller finnes for eksempel for allergi- og overfølsomhet (kompetanse innen pediatri, hudsykdommer, indremedisin, lungemedisin, øre-nese-hals, arbeidsmedisin m.v) eller sårpoliklinikker (kompetanse innen hudsykdommer, plastikkirurgi, ortopedi m.v.). 

Trenden i helse-Norge er at amme- eller barselpoliklinikker legges ned eller kun har et tilbud de to første ukene etter fødsel. Disse må heller rustes opp til å inneha kompetanse på kompliserte tilfeller, og bør eksempelvis ha tilknyttet spesialister (leger) innen pediatri, hudsykdommer, plastikkirurgi, øre-nese-hals og bryst- og endokrinkirurg, samt personell med høy kompetanse på amming (IBCLC-sertifisert).

En stor andel av henvendelsene til Ammehjelpen handler om problemstillinger av medisinsk art. Men en ammehjelper kan ikke gi medisinske råd – med mindre hun er helsepersonell og opplyser om dette.

Kompetansen om amming i primærhelsetjenesten må styrkes kraftig. Leger, jordmødre og helsesykepleiere må få langt bedre kompetanse om laktasjonsfysiologi, patologi knyttet til laktasjon, brystets anatomi, barnets symptomer på patologi knyttet til laktasjon og melkeoverføring, gjenkjenning av ineffektive dietak og kunnskap om de psykologiske/instinktive kreftene som driver ammingen. Det trengs kort sagt et profesjonsfaglig kunnskapsløft for å kunne gi mer helhetlig helsehjelp til mor og barn med ammeutfordringer.

Det må være mer ammeveiledning på pensum hos helsepersonell som skal jobbe med ammende, og påbud om jevnlig oppdatering av kunnskap. Det må sikres at stillinger som ammeveileder besettes av kvalifisert personell (IBCLC), og at helsepersonell som tar spesialisering som IBCLC får jobbe med amming.

Alle helsestasjoner og barselavdelinger må ha en tilknyttet IBCLC. Det må være et godt tverrfaglig samarbeid mellom fastlege, helsesykepleier, jordmor og IBCLC. 

Ammeproblemer oppstår ofte akutt og gjerne utenom helsestasjonens åpningstider, i helger og i ferier. Det trengs derfor en døgnåpen, offentlig telefontjeneste med mulighet for chat og videosamtale der foreldre kan få hjelp av ammekyndig helsepersonell til amming og mating og andre spørsmål knyttet til dette. 

Dette kan for eksempel løses ved at legevaktene bemannes med ammekyndig personell, som kan være tilgjengelig når helsestasjonene er stengt.

Kvinner må ha rett på hjelp relatert til amming fra kvalifisert helsepersonell gjennom hele ammeperioden, uansett hvor lang tid det har gått siden fødsel. De må også få hjelp under graviditeten og etter at ammingen er avsluttet, for eksempel for å bearbeide traumer eller tidligere problemer relatert til amming.

Dessuten: Kvinner som av ulike grunner ikke vil eller kan amme fortjener den samme kunnskapsbaserte veiledningen omkring hvordan de skal mate barnet sitt som mødre som vil og kan amme. Dette ligger i kunnskapsbasen til helsepersonell med IBCLC-sertifisering.

Oppsummering

Ammehelse er et neglisjert område. Oppfølgingen av ammende kvinner er mangelfull i det offentlige helsevesenet, eller i beste fall så fragmentert at den ikke hjelper alle som trenger det.

Mødre som ikke får den hjelpen de trenger i den offentlige helsetjenesten strever enten alene, søker hjelp hos frivillige i Ammehjelpen eller oppsøker kostbar, privat hjelp.

Frivillige ammehjelpere blir stående i vanskelige posisjoner når en kvinne trenger medisinsk hjelp, men ikke får det. Det er vanskelig å være hjelper når den man hjelper ikke får hjelp der det burde vært hjelp å få.

Private ammeveiledere spiller pr i dag en viktig rolle – for mødre som har ressurser til å finne fram til dem og som kan betale det det koster å få spesialisert hjelp av en IBCLC.

Ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp. 

Barselomsorgen må rustes opp med nødvendige tiltak:

• Det trengs en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor mor og barns utfordringer sees på som en helhet.
• Det trengs en kraftig styrking av kunnskap og kompetanse om amming i primærhelsetjenesten.
• Alle barselavdelinger, helsestasjoner og legevakt må ha tilknyttet minst én IBCLC.
• Det trengs en døgnåpen, offentlig telefontjeneste med mulighet for chat og videosamtale der foreldre kan få hjelp av ammekyndig helsepersonell til amming og mating og andre spørsmål knyttet til dette.

I Frivillighetsåret 2022 er det på tide å la Ammehjelpen gjøre det vi er best på: å gi mor-til-mor-støtte som et supplement til det offentlige helsetilbudet.

Vi skal ikke være en erstatning for et neglisjert ansvar. Det er ikke bærekraftig at en liten frivillig organisasjon skal håndtere et så stort antall henvendelser som hører hjemme i helsevesenet. 

«Om amming sees på som en kvinnes rettighet i stedet for en kvinnes plikt, så løftes ansvaret av skuldrene hennes.» Ordene er hentet fra et debattinnlegg skrevet av seks svenske jordmødre (8). 

Helsevesenet må stille med nødvendig kompetanse for å hjelpe mødre som ønsker å amme, og for å kunne følge myndighetenes forskningsbaserte anbefalinger om amming.

Ansvaret for om ammingen går bra eller ikke kan ikke legges på mor alene, hos private ammeveiledere eller på Ammehjelpen.

Referanser:

(1) Bergens Tidende. «Dei seier det er så naturleg. Men å amme er noko av det vanskelegaste eg har gjort.»

(2) Stette, A. H. H., Thorsteinsen, C, Henriksen, L. (2021). Covid-19: ammestart under en global pandemi. Sykepleien Forskning 2021;16(85747):e-85747 

(3) Helsedirektoratet (2016, 11. oktober) Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring. 

(4) Italianer, M. F., Naninck, E., Roelants, J. A., van der Horst, G., Reiss, I., Goudoever, J., Joosten, K., Chaves, I., & Vermeulen, M. J. (2020). Circadian Variation in Human Milk Composition, a Systematic Review. Nutrients, 12(8), 2328.

(5) Ammehjelpen: Hva inneholder morsmelk?

(6) New evidence on breastfeeding and postpartum depression: the importance of understanding women’s intentions

(7) Folkehelseinstituttet (2020). Landsomfattende undersøkelse av kostholdet blant spedbarn i Norge, 6 måneder

(8) Göteborgsposten. «Kvinnor får inte det amningsstöd de efterfrågar»

(9) Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen

Les Ammehjelpens innspill til Kvinnehelseutvalget.