Hopp til Innhold
!Norges største kilde til informasjon om amming og morsmelk
Ammeinnlegget
Foto: Mette Heiberg Endresen

Månedens laktosaur: Eli Heiberg (1935-2023)

Eli HeibergLaktosaur.

8.04.2021

- Det var en sterk intuisjon og egen erfaring som drev meg til å gå imot gjeldende retningslinjer og praksis, og utfordre rådene som ble gitt.

Om prosjektet Månedens laktosaur.

En historie om intuisjon

Da jeg fikk mitt første barn i 1958, var ammeregimet strengt. Man skulle amme fra ett bryst av gangen, tømme det som en bøtte, og så gi erstatning om barnet trengte mer. Det føltes bare ikke riktig.

Da jeg fikk flere barn (1960), begynte jeg for meg selv å prøve ut alternativer som føltes mer naturlig. Det med at brystet var som en bøtte var så kortsiktig tenkt. Man forstod ikke at det var kontinuerlig produksjon. Det fant jeg ut av på egen hånd.

Etter å ha tatt fysioterapeut-utdannelse i Sverige og jobbet der noen år, flyttet jeg tilbake til Oslo med mann og to små barn i 1961. Jeg begynte etter hvert å vie mye tid til å holde svangerskapskurs, og det var på et av disse at Elisabet Helsing var deltager.

Jeg leste ivrig engasjert alt jeg kunne finne om fødsel – i en tid da oppfatningen var at den fødende kvinne skulle ligge i sengen. Men fødsel er jo bevegelse, både for mor og barnet, og det føltes ikke riktig at man skulle ligge stille.

Amerikanske eksperter hadde begynt å skrive om muligheten for å være oppe, prøve ut ulike stillinger som kunne bidra til fødselsgangen. Jeg var overbevist om at det var noe i dette.

Jeg deltok i å organisere en større spørreundersøkelse om gravides kår gjennom Institutt for forebyggende medisin. De studerte opplevelser av fødsler. Svarprosenten var høy, og tilbakemeldingene var blandede. Det var absolutt fokus på at moren skulle ivaretas, men hun fikk ikke bestemme så mye selv.

Jeg tok på meg oppgaven med å reise rundt til jordmødre i distriktene og innhente spørreskjemaer. Ut av dette vokste det et stort nettverk og nære vennskap av jordmødre rundt i landet. Mine barn har gode minner fra turer med bil – mor med fire barn i baksetet, på tur til småbygder på Vestlandet og nordover. Træna var et høydepunkt.

Det var faktisk de eldste jordmødrene som var mest enige i det jeg var overbevist om – at fødsel ikke nødvendigvis skulle være en liggende affære.

På denne tiden fikk jeg også kontakt med Brigitte Jordan i USA, en pionér som skrev mye om fødsler. Vi brevvekslet i årevis. Jeg inviterte henne til Norge, og jeg husker godt øyeblikket da vi endelig møttes på Østbanen etter all brevvekslingen. Det ble dager med konstant prat.

Jeg hadde også ordnet et foredrag for henne på Rikshospitalet. Jordmødrene der hørte på med vantro og interesse.

En stund etter at Elisabet Helsing hadde deltatt på svangerskapskurs, møttes vi igjen tilfeldig, og etter det ble vi samarbeidspartnere. Et nært vennskap vokste frem.

Vi var begge levende opptatt av svangerskap og amming. Også amming sto for meg som noe som var altfor regulert, noe som burde være mer naturlig.

Det var en sterk intuisjon og egen erfaring som drev meg til å gå imot gjeldende retningslinjer og praksis, og utfordre rådene som ble gitt.

Sammen med Elisabet arrangerte vi ammeslabbraser for en liten krets damer som var pådrivere for endring. «Diegivende mødres hjelpeforening» ble starten på Ammehjelpen.

Elisabet ledet an. Hun var en sterk og kreativ person, eventyrlysten og reiseglad. Hun inspirerte. Hun brevvekslet med en rekke internasjonale eksperter. Elisabet hadde skrevet i flere år. Jeg begynte etter hvert også å skrive.

Vi skrev og utgav mye sammen, blant annet brosjyren «Hvordan du ammer ditt barn» (1968) som ble godkjent av Gro Harlem Brundtland, da i Helsedirektoratet. Den ble distribuert rundt i landet og ble rådende som ammeveileder.

Elisabet fikk pressen interessert i ammearbeidet fordi hun var entusiastisk, ung og vakker. Det ble mye skriverier i aviser, i tillegg til radioprogrammer med Olga Meyer i NRK som var opptatt av kvinnesaken. Hun intervjuet de «rare» damene, hjelpemødrene, som holdt på sitt til tross for majoriteten som holdt seg til ammesystemet. Vi representerte en «motmakt» som underminerte systemet.

Etter hvert fikk vi komme inn på noen fødeavdelinger og snakke om amming. Vi ble observert, og det vi sa ble nøye kontrollert. Men etter hvert vokste forståelsen av at de medisinske rådene til da ikke var gode nok. De var rett og slett ikke gode. De brakte mange kvinner ut i svært krevende situasjoner.

Dersom jeg har bidratt til endring gjennom å drive frem nye måter å se på fødsel og amming, og har tilført andre ny kunnskap, er det fint.

Jeg holder den dag i dag kontakt med likesinnede venninner fra denne banebrytende tiden. Jeg har stor takknemlighet for vennskap og samarbeid som vokste ut av arbeidet med å utfordre etablerte normer og retningslinjer.

Denne teksten er basert på samtaler med Eli Heiberg, hovedsakelig med hennes svigerdatter Elisabeth Lothe (vinteren 2021), men også med Kari Paalgard Pape og Sidsel Pape (sommeren 2020).

Eli Heiberg fortsatte med å holde svangerskapskurs i regi av Sanitetsforeningene i mange år og trivdes med undervisningssituasjonen.

Det er liten tvil om at Elis bidrag til utvikling av synet på og kunnskap om fødsel og amming i Norge er uten sidestykke. Selv vil Eli trekke fram Elisabet Helsing.

Om Eli Heiberg

Eli Heiberg (1935-2023) ble utdannet til fysioterapeut i Sverige 1965, og var en norsk fysioterapeut og sosialantropolog. Hun var særlig kjent for sitt arbeid med svangerskap og fødsel. Heiberg har utgitt en rekke bøker, skrifter og veiledninger om disse temaene.

Hun var også sentral i utformingen av norsk jordmorutdanning og i svangerskapsforberedende kurs der også menn er med. Heiberg var tilknyttet Folkehelseinstituttet som gjesteforsker.

I 1986 tok hun hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo på en hovedoppgave med tittelen «For sikkerhets skyld: Rutiner og ritualer i svangerskapskontrollen».

Heiberg var norsk ansvarlig for «Samarbeidsprogram for helse i Barentsregionen 1999-2003» finansiert av Utenriksdepartementet og Folkehelseinstituttet.

Kongen utnevnte i 2006 Heiberg til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «helsefremmende arbeid innen svangerskap og fødsel».

Hun er æresmedlem av Ammehjelpen.

Om prosjektet Månedens laktosaur.

.

.

Var artikkelen nyttig?

Flere innlegg