Månedens laktosaur: Mette Lawlor

- Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Jeg skulle klare det

– Trenger DU den? spurte min far da han kom innom på et overraskende besøk en formiddag i oktober 1978.

Der satt jeg med en nyfødt liten datter og leste i Spebarnsboken (Sandvik S. 1978, Sandviks AS). Boken ble levert ut gratis på sykehuset og inneholdt mye informasjon om spedbarnstell og -ernæring, pluss reklame for babyprodukter.

Grunnen til min fars overraskede spørsmål var nok at han, og andre rundt meg, tenkte at dette klarer nok Mette fint…

Det at jeg skulle amme var en selvfølge. Jeg var jo barnepleier, arbeidet på Barneklinikken og hadde mange ganger hjulpet mødre med amming og stell. Men det var noe helt annet å oppleve dette selv.

Vi hadde en problematisk ammestart, med et barn som stakk tungen opp i ganen heller enn å ta godt sugetak. På klinikken fikk jeg hjelp til nesten hvert måltid, og da vi reiste hjem trøstet de meg med at «det blir lettere når hun blir litt større». Jeg tenkte, «ok, hvor lenge er dét til?»

Jeg kan være ganske sta. Det kan være vanskelig i noen sammenhenger, men dette hjalp meg nok til å ikke gi opp. Jeg prøvde å pumpe (som jeg ikke fikk ordentlig til), og ga litt flaske. Etter 2-3 uker, hvor både barnet og jeg gråt, klarte vi det! Det var fantastisk!

I løpet av disse ukene var nok både mannen min og foreldrene mine bekymret for at barnet ikke fikk nok mat.

Jeg opplevde ikke støtte fra helsestasjonen, men hadde heldigvis en god og solidarisk mann som både trodde på at morsmelk var best og at jeg skulle klare det.

Å hjelpe andre å lykkes

Da jeg avsluttet ammingen etter 11 måneder, spurte jeg helsestasjonen om informasjon om Ammehjelpen, som jeg da hadde hørt om. Etter litt leting fant de en brosjyre som ammehjelpgruppen i Bergen hadde gitt ut. Det var en enkel informasjonsfolder med navn og telefonnummer på ammehjelpere.

Jeg hadde opplevd veldig sterkt hvor viktig det var å lykkes med ammingen – hvor fantastisk det var. Jeg ønsket derfor å bidra med min erfaring og kunnskap slik at andre også skulle lykkes med ammingen.

Jeg visste hvor viktig det er å gi mor god hjelp, støtte og informasjon om amming helt fra starten. Det kan bidra til å gi mor trygghet og tro på at hun kan lykkes.

Så i 1979 begynte jeg i Ammehjelpen. Helt fra da – og fremdeles – har jeg hatt et ekstra engasjement for barselomsorgen.

Ammehjelpsgruppen i Bergen

Bergensgruppen var en stor og aktiv gruppe. Selv var jeg i flere perioder, leder for den. Etterhvert som tiden gikk, ble det mange spennende oppgaver å ta del i.

Vi hadde over lengre tid prøvd å få komme inn på Kvinneklinikken (KK) i Bergen med informasjon om amming og Ammehjelpen. Etter at vi inviterte personalet på KK til et møte for å presentere oss, fikk vi etterhvert være på barselavdelingen én time i uken.

I begynnelsen var det nok bekymring blant de ansatte om at vi «tråkket i deres bed». En av de første gangene jeg gikk gjennom korridoren, opplevde jeg at en pleier sa til en annen:

«Disse ammehjelperne, kan de ikke finne en annen arbeidsplass å gå på?»

Jeg var fristet til å snu meg og spørre om vi skulle prøve Bergens Mekaniske Verksted, men jeg lot det ligge…

En av opplevelsene jeg husker best var da vi modig inviterte helsepersonell til seminar om amming på Vatnahalsen høyfjellshotell. Overskriftene Bergens Tidende den 23.09.1981 gjorde oss ikke mindre spente: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Det gikk egentlig over all forventning.

Amming midt i middagen

Når vi var på KK leverte vi ut brosjyrer med navnet vårt, og oppmuntret mødrene til å ta kontakt. Og jeg la alltid til:

«Ring før et spørsmål blir til et problem!» Og mange ringte.

Jeg hadde ofte ett eller to av barna med meg – utstyrt med rosinpakke og bok. Hadde de hatt avspillingsknapp, så tror jeg nok sikkert de ville kunne sagt det som var å si om amming.

Som vanlig for en ammehjelper på den tiden hadde jeg mange «ammetelefoner» i løpet av uken. Veldig ofte ringte det midt i middagen. Familien satt rundt bordet og ventet på servering, og pappaen sa: «Vent til mamma er ferdig!»

Jeg avsluttet alltid med å si: «Ring når som helst hvis du lurer på noe!»

– Må du si det der, mamma? spurte min eldste datter. Hun visste at de kom til å ringe tilbake.

Kvinneklinikk for kvinner

Arbeidet for bedre barselomsorg i Hordaland foregikk blant annet med megafon på Torvalmenningen i Bergen på slutten av 80-tallet.

Vi protesterte mot forslaget om å bruke en avdeling på KK til andre pasienter på Haukeland sykehus. Vi laget mye «bråk» og leverte lange lister med underskrifter til sykehusets direktør.

Etter en tid uttalte han på radio at han hadde fått så mye motbør mot dette forslaget at han sendte saken tilbake til politikerne. Det kom aldri noen medisinsk avdeling på KK – så den forble en klinikk for kvinner slik den var bygget for å være.

En dag en av døtrene mine var syk og hjemme fra skolen, hørte jeg plutselig roperten fra rommet hennes i annen etasje:

– KAN JEG FÅ SAFT!

Hun hadde åpenbart lært hvordan å bli hørt.

Jeg husker særlig et ammeseminar vi arrangerte på KK. Gro Nylander holdt foredrag. Etterpå ble vi spurt om hvortid vi skulle arrangere neste seminar.

Da vi ikke hadde planlagt noe, arrangerte klinikken selv obligatorisk seminar med Nylander over to dager slik at alle jordmødre og barnepleiere skulle få det med seg.

Vi så store forandringer i ammerutinene på føde- og barselavdelingen, og en mer positiv innstilling til samarbeidet med Ammehjelpen etter det.

Tok ordet for første gang

Bergensgruppa arrangerte Ammehjelpens generalforsamling (GF) flere ganger. En av de første GF jeg var på, sov vi i en gymsal. Andre ganger var det privat innkvartering.

Tidene har forandret seg. Nå er det hotell som gjelder, og reisen blir dekket av Ammehjelpen. Tidligere måtte vi betale alt selv og vi snakket ofte om at Ammehjelpen var en dyr hobby som flere ikke hadde råd til å delta på.

Den første gangen jeg reiste meg og sa noe i en stor forsamling, var nettopp på Ammehjelpens generalforsamling. Det ble diskutert om menn kunne være ammehjelpere.

Jeg mente da – og mener nå – at når en mor tar kontakt med Ammehjelpen, er det veldig viktig at hun vet at hun snakker med en som selv er mor og har «kjent det på kroppen».

Nabohjelp i Russland

Elisabet Helsing spurte meg om jeg kunne tenke meg å reise til Murmansk i Russland for å starte opp ammehjelpsarbeid der. Først tenkte jeg: «Kan JEG det?».

Så tenkte jeg at ammehjelp er jo å hjelpe naboen, også nabolandet. En av de største utfordringene var å introdusere konseptet frivillig arbeid i det russiske samfunnet i Murmansk.

Det ble en fantastisk spennende og lærerik opplevelse. Ammeprosjektet ble innlemmet i Norsk Folkehjelps 5-års program Bedre Helse for Barentsregionen.

Det var en stor ære å bli spurt og den største utfordring jeg hadde fått – nest etter fire barn.

Viktig del av livet

Ammehjelpen er en flott gruppe engasjerte kvinner, som har forskjellige meninger om mangt – men som forenes om den viktige saken AMMING.

Det er fantastisk fint å være en del av denne engasjerte gruppen. Gjennom Ammehjelpen har jeg lært mye om kommunikasjon, som jeg har hatt god nytte av ellers i livet. Jeg har fått mange gode venner i Ammehjelpen gjennom alle disse årene. Den er blitt en viktig del av livet mitt.

Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om Mette Lawlor

Ble født i Bergen i 1952. Hun gikk på folkehøyskole i Oslo før hun tok barnepleieskole ved Christian Michelsens Barnehjem. Hennes første jobb var som privat barnepleier hos en familie i Bergen, senere London. Lawlor var hjemme med egne og dagbarn i 18 år og arbeidet deretter på Barneklinikken ved Haukeland Sykehus i 30 år.

Fra 1990 til 1993 var Lawlor leder for sentralstyret i Ammehjelpen, bl.a. da organisasjonen mottok Karl Evangs pris (1991). Lawlor var i Malaysia og besøkte World Alliance of Breastfeeding Action (WABA) som hadde fått penger fra TV-aksjonen. Lawlor bidro til å evaluere norske sykehus som ville bli godkjent som «mor – barn vennlige» (MBVI).

Lawlor er i dag æresmedlem av Ammehjelpen, hun har fire barn og fem barnebarn.