Månedens laktosaur: Turi Hæg

I anledning 50-årsjubileet til den svenske Amningshjälpen lanserer vi laktosauren Turi Hæg som tok initiativ til å starte Ammehjelpens søsterorganisasjon i Stockholm i 1973.

– Eggedosis med konjakk på 17. mai

Året var 1959, og 19 år gammel fikk jeg mitt første barn – en sønn. Jeg fødte på badet i en ombygget tyskerbrakke på Ullevål sykehus.

Vi var to fødende med et skjermbrett mellom oss. Jeg fikk føde først, mens min «medføderske» fikk beskjed om å holde igjen.

Alt gikk greit, men jeg lå adskilt fra min sønn og hadde «for lite melk». Han ble derfor tilleggsmatet med en blanding av kumelk, vann og sukker. Min beste opplevelse fra sykehusoppholdet var at vi fikk eggedosis med konjakk på 17. mai!

Jeg kunne ingenting om amming, men jeg kunne lese. Av min daværende svigermor, fikk jeg en bok om spedbarnsstell, første gang utgitt i 1937. Boken inneholdt en del kloke og velmenende råd, men selv etter 18 revisjoner over 20 år, var ammerådene håpløse.

Barnet skulle veies før og etter hver amming og mates etter et fastlagt skjema. Det var svært strevsomt, og den dag i dag, husker jeg min skrikende sønn ligge på den forhatte barnevekten.

Vekten kastet jeg ut etter et halvt år og ammet videre til min sønn var ni måneder. Jeg skulle imidlertid gjerne ha ammet lenger, men jeg fulgte slavisk det som sto i boken.

Kommunal hjelp

Mitt ekteskap ble oppløst etter fire år, og jeg ble eneforsørger. Jeg fikk en stilling i Rikstrygdeverket. Der hadde de heldagsbarnehage. Med jobb også på lørdager, og med lang reisevei, ble det en strevsom tid både for min sønn og meg.

Den gang fikk man hverken fri eller betalt ved sykt barn, men kommunen sørget for at en husmorvikar kom hjem til oss og bakte boller og leste eventyr for min sønn, mens jeg var på jobb.

Til tross for denne service fra det offentlige, synes jeg at jeg gikk glipp av så mye med mitt lille barn. Jeg satt i 6. etasje og skrev på maskin, mens han lekte i 1. etasje. Vi lengtet etter hverandre.

Etter noen år giftet jeg meg igjen, og min nye mann adopterte min sønn. I 1969 fikk vi en datter som ble født på Aker sykehus. Fødselen gikk greit, men jeg fikk ikke holde mitt nyfødte barn, noe jeg aldri kan tilgi jordmoren.

Min ammesituasjon var omtrent den samme som jeg hadde opplevd ti år tidligere. Nå ble imidlertid barnet mitt matet med et melkepulver tilsatt vann etter ammingen, helt til hun ble mett.

Jeg hørte om Ammehjelpen, men jeg var for sjenert til å ta kontakt. 

Min mann jobbet i et norsk firma, men skulle arbeide en periode i Sverige. Han søkte firmaet om litt pengestøtte til hjemreise av og til, men fikk avslag med den begrunnelse at man måtte forsake noe når man hadde jobb.

Han skulle altså ikke få følge sitt første barns utvikling. Sinnet steg i meg, og jeg tok resolutt ungene og tannbørsten og reiste etter. På den måten havnet vi i Sverige, hvor vi ble i over 10 år.

Elisabet Helsing som pådriver 

Jeg kjøpte Elisabet Helsings «Boken om amming» (1970) og studerte den nøye. Å amme fra begge bryst uten skjema, var det mulig?

Jeg våget å prøve, og min datter ble ammet til hun sa – «nei takk»!

Jeg opplevde at det å amme ikke bare var å gi barnet føde, men at det var et mellommenneskelig forhold – en måte å omgås på. For meg åpnet det seg en ny verden som ga morsrollen en ny dimensjon.

Samtidig følte jeg en stor sorg og forbitrelse over at jeg hadde gått glipp av så mye av dette fantastiske i løpet av ammetiden med min sønn.

Jeg tenkte at i fremtiden skulle aldri noen tvinges til å gå mot naturen, og at alle som ønsket å amme, skulle få de råd de behøvde slik at de selv kunne bestemme over egen amming.

Jeg skrev til Elisabet som sendte meg en god del ammemateriale og –brosjyrer som jeg etter hvert oversatte til svensk. Hun godkjente meg som ammehjelper i Ammehjelpen i 1970/71, og så kom hun til Stockholm.

Hun mente at jeg burde starte en tilsvarende organisasjon i Sverige. Det ville jeg gjerne, men vår datter hadde gjort natt til dag og omvendt. Resultatet ble at jeg omtrent aldri fikk en hel natts søvn. Jeg hadde ikke overskudd til å være ammehjelper.

Elisabet ga seg imidlertid ikke og kom tilbake året etter med samme budskapet. Jeg hadde søvnproblemer som tidligere. Min datter var en solstråle om dagen, men skrek som besatt hver annen time om natten. 

Da Elisabet imidlertid kom tilbake det tredje året, i 1972, sov gullungen. Da hadde vi allerede dannet en liten gruppe «hjälpmammor» i Stockholm. De fleste var tilknyttet helsevesenet og ble godkjent av meg.

Blant det ammematerialet som Elisabet Helsing hadde sendt meg var ammehjelperprøven, spørsmål som hjälpmammor måtte besvare for å bli godtatt som medlem i Amningshjälpen. 

Amningshjälpen dannes

Vi fikk vite om en gruppe i Uppsala som hadde arbeidet omtrent som oss, under ledelse av Eva Magnusson Hidman. I 1973 slo vi oss sammen og dannet «Amningshjälpen».

Eva ble leder og skulle utgi medlemsbladet Amningsnytt fire ganger i året, og jeg ble administrativ leder. Etter noen år, da foreningen hadde fått en mer strukturert form, alternerte Amningshjälpens sentraladministrasjon mellom forskjellige lokalgrupper, på samme måte som driftingen av Amningsnytt gjorde det. 

Både Eva og jeg skrev tekster om amming, små brosjyrer og bøker som ble kalt skrifter. De ble stensilert eller trykket opp og media fikk interesse for dem, noe som førte til at Amningshjälpen ble kjent. I 1974 kom Elisabet Helsings bok om amming ut på svensk, og den ble en slags bibel for alle hjälpmammorna.

Min tid som administrativ leder var en pionértid for Amningshjälpen. Det var viktig for meg at foreningen ikke skulle ha noen politisk profil. Enhver mor skulle føle seg velkommen.

Den første tiden fikk jeg ca. 25 brev om dagen i tillegg til at telefonen ustanselig ringte. Jeg ringte alltid tilbake når noen rådspurte meg, og på den måten lærte jeg stadig mer om hvilke råd som fungerte best.

Jeg husker spesielt en mor som ikke hadde klart å amme sine fire barn, men som etter gode råd og oppmuntring, klarte å amme det femte barnet! For å gi gode råd, måtte jeg få en oppfatning om hele kvinnens livssituasjon. 

Det ble mange hjemmebesøk hos mødre som også kom hjem til meg, og det ble mange møter med stadig flere lokalgrupper. Min datter utviklet seg til et stille, men nysgjerrig barn som var fornøyd hvis hun fikk litt tegnesaker og kunne pusle med sitt.

«De roliga ammisarna», kalte hun hjälpmammorna, og hun fulgte som oftest med meg på møtene.  

Lav ammefrekvens

Socialstyrelsen (tilsvarende Helsedirektoratet red. anm.) var bekymret for den lave ammefrekvensen i Sverige. Noe måtte tydeligvis gjøres, og dét fort. «Expertgrupp Amning» ble nedsatt av Socialstyrelsen i 1973 (tilsvarende den norske Sosialdepartementets Ammearbeidsgruppe, 1974-1976 red. anm.).

En sterk pådriver for at arbeidet ble satt i gang var Margaretha Lööf-Johanson som hadde flere barn. Hun jobbet i Socialstyrelsen og ble gruppens sekretær. Forøvrig besto den av 13 personer, de fleste hentet fra helsesektoren – barneleger, jordmødre, sykepleiere, barnepleiere, helsefagslærere, og jeg som representerte Amningshjälpen. 

Det ble en interessant tid. Vi tok opp alminnelige ammeråd, ammeproblemer og fedrenes rolle. Vi jobbet i ca. to år med å spre enhetlige råd til alle instanser som en blivende mor kunne komme i kontakt med.

Slik hadde Socialstyrelsen alltid drevet sin informasjonsvirksomhet, og rådene deres ble vanligvis implementert umiddelbart over hele landet. Rådene munnet ut i Amning – En skrift om amning och bröstmjölk, utgitt i 1975 av Socialstyrelsen. 

Den neste Expertgrupp Amning ble nedsatt rundt 1981, denne gangen ledet av professor Yngve Hofvander fra Akademiske sjukhuset i Uppsala. Gruppen besto av 11 fagpersoner og Amningshjälpen ble representert med fire medlemmer – Elisabeth Kylberg, Eva Magnusson Hidman, Carina Sjögren og Kristin Svensson.

Hofvander hadde forstått hvilken kompetanse hjälpmammorna hadde, og ville sikre at den kom med i gruppens rapport: Amning : en bok om amning och bröstmjölk (1982).

Både Elisabeth Kylberg og Kristin Svensson sitter i dag i Amningshjälpens styre.

Svensk ammerevolusjon

Kristin Svensson var med i Stockholmsgruppen fra starten. Kristin var bare 20 år da hun kom til å bety mye for at nye ammerutiner ble innført på fødselsklinikker i Sverige rundt 1972.

Hun arbeidet da som barnepleier på Karolinska universitetssjukhuset i Stockholm (i dag er hun universitetsbarnmorska spec. amning, dr.med.vet.). Hennes sjef var den legendariske barnelegen og professoren, John Lind, også tilknyttet Karolinska Institutet.

Dr. Lind var levende opptatt av tidlig mor/barn-kontakt ved fødselen. Da han fikk tilsendt Eva Magnusson Hidmans manuskript til Hur man ammar (1973) for å kommentere, ba han også Kristin Svensson lese gjennom.

Deretter tok de sammen med barnelege Rutger Lagercrantz, initiativet til å forandre rutinene på fødselsklinikken.

Det ble slutt på å veie før og etter amming og mødrene fikk amme fritt. Det ble en stor suksess, en ammerevolusjon ført an av en ung kvinne som på dette tidspunktet selv ikke hadde barn.

Kristin mente at fedrene som oftest husket bedre enn mødrene som gjerne befant seg i ammetåka. Hun samlet dem til «pappaskötning» der fedrene lærte barnestell og fikk informasjon om amming.

Sangstundene som dr. Lind og Kristin holdt for mødre og barn, vitner ikke minst om en avskjed fra et skjemastyrt til et mer medmenneskelig system. 

Ett av mine beste minner fra denne tiden, hendte på en reise som barnepleier Kristin Svensson, sykepleier og hjälpmamma Hélèn Rotsman Axnäs og jeg foretok. Vi besøkte barselavdelinger i Sverige for å holde foredrag om hvordan man kunne forandre ammerutinen.

På de fleste steder fikk vi reservert mottakelse, men personalet ble som oftest overbevist etter en del diskusjoner.

På en barselavdeling i Nord-Sverige, ble det noe komisk:

Vi ankom med vårt budskap, men oppdaget til vår overraskelse at der var det bare fryd og gammen – mødre og barn var sammen, en vennlig og varm stemning var til å ta og føle på, alle mødrene ammet. 

– Nej, här har vi alltid gjort på vårt eget sätt och inte varit så intresserade av alla råd som kommit från Stockholm, sa barnelegen med et smil.

Vi som trodde vi kom med ny ammekunnskap, ble noe forvirret og litt lattermilde. 

Tilbake til Norge

I 1980 måtte vi flytte tilbake til Norge. Det var tungt å forlate gode venner og alle hjälpmammorna, folkedans og kammerkor. Alt måtte avsluttes.

Vel etablert i Oslo, fikk jeg telefonnummeret mitt i katalogen under Ammehjelpen og ga ammeråd på telefon. Jeg ble alltid invitert til ammemøter av omsorgsfulle Kari Paalgaard Pape som jeg blant andre ammehjelpere hadde samarbeidet med tidligere.

Etter noen år, tok jeg beslutningen om å bli støttemedlem i både Ammehjelpen og Amningshjälpen. Etter hvert fikk jeg dessuten mange barnebarn som ga meg mye glede og nye livsoppgaver.

Da vår store inspirator og kunnskapsformidler, Elisabet Helsing, døde i 2019, ble jeg under minnestunden sittende ved siden av Eli Heiberg. Hun fortalte bl.a. om sine svangerskapskurs.

Jeg mønstret Eli grundig, da husket jeg: Det var jo hos henne jeg i 1959 hadde lært pusteteknikker som senere hjalp meg under mine fødsler.

Endelig etter 60 år fikk jeg takket Eli for hennes innsats. Ringen var sluttet.

Om Turi Hæg

Turi Hæg er født i Oslo i 1939 og vokste opp i Norge, Sverige og Tyskland. Hun gikk latinlinjen på Berles skole i Oslo, utdannet seg til sjefssekretær ved Oslo Handelsgymnasium, senere som barnepleier i Järfälla utenfor Stockholm.

Turi var administrativ leder av Amningshjälpen på 1970-tallet. Hennes innsats kan sammenlignes med Kari Paalgard Papes bidrag til Ammehjelpen i Norge.

Turi har skrevet og oversatt ammelitteratur i Norge og Sverige. Hennes privatarkiv med foredrag, studiesirkler, brosjyrer (bl.a. for barn), artikler, notater om ammeproblemer og råd, er samlet og befinner seg på Gøteborgs Universitetsbibliotek, Kvinnohistoriska samlingar. 

Bibliografi:

Amning – En skrift om amning och bröstmjölk (1975) Socialstyrelsens nämd för hälsoupplysning, basert på Expertgrupp Amning’s faktaråd.

Amning : en bok om amning och bröstmjölk (1982) Socialstyrelsens nämd för hälsoupplysning, basert på Expertgrupp Amning’s faktaråd.

Helsing, Elisabet (1970) Boken om amming, Gyldendal. Oversatt til svensk (1974) Boken om amning, Bokförlaget Trevi, Stockholm.

Hidman, Eva Magnusson (1973) Hur man ammar, Miljöförlaget.

Dr. med. Sundal, Alfred (1937) Mor og barn – Svangerskapets hygiene, fødsel, barselseng, barnets utvikling og ernæring og stell i de to første leveår, Fabritius & Sønners Forlag, Oslo, 18. utgave av 1957