Hopp til Innhold
!Trenger en fullammet baby vann når det er varmt ute?
Foto: Odd Geir Sæther

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Kari Paalgard Pape

- Det stod faktisk at det var forbudt å gi fra begge bryst! Men jeg brøt «loven». Jeg var visst en rebell allerede den gang. Kanskje var det en ubevisst protest mot det fastlåste og strenge systemet og alle de ubrukelige «rådene» vi fikk? «Råd»som vi trodde fullt og fast på, og som alle var skrevet av menn?

Helst ble de slett ikke matet om natten – moren måtte hvile!

Prof. Løvset var sjef på føde/barselavdelingen da mitt første barn ble født på Haukeland sykehus i Bergen 1964. Pappaene fikk selvfølgelig ikke være med på fødselen.

Men Løvset må likevel på mange måter ha vært forut for sin tid, for de nyfødte lå i sine senger inne hos oss hele dagen. Vi kunne sitte i fotenden av sengen og bare beundre dem.

Jeg har ikke full oversikt over hvordan det var ellers i landet, men den gangen var det ikke vanlig at barna var inne hos mammaene. Vanligvis ble de båret inn til mammaene til de fastlagte måltidene og ut igjen etter 20 minutter. Helst ble de slett ikke matet om natten – moren måtte hvile! De ble veiet etter hver mating, og mengden ble høyt og tydelig annonsert. Stakkars den som hadde lite.

Det var vanlig å være på barselavdelingen i 5 dager og gjerne lenger, hvis det var grunn til det. Vi var fem glade og lettede mødre på rommet, og vi ble stelt og vartet opp på alle måter.

Barna ble vasket og stelt inne hos oss, mens vi så på – vi fikk selvfølgelig ikke gjøre det selv (!) Barna ble også undersøkt av barnelegen der, han ryddet plass på mammaens seng, og jeg glemmer aldri gleden da han kunne fortelle at hun var et fullbårent og friskt barn.

– Vi fikk råd om å kjøpe flasker og tillegg på vei hjem fra klinikken

Hjelp med å legge barnet til brystet fikk vi også. Alt gikk greit, barnet sugde iherdig, og melken kom. Vi fikk riktignok råd om å kjøpe flasker og tillegg på vei hjem fra klinikken, men vi hadde dårlig råd og tenkte vi først ville prøve uten. Jeg trøstet meg med at mor hadde ammet oss alle fire.

Jeg må ha sett det mange ganger, men merkelig nok kan jeg ikke huske noe av det. Jeg må i det hele tatt ha sett mange barn bli ammet. I min oppvekst var det krig og matmangel, og de aller fleste barna ble ammet.

Var jeg bare trygg på at det var slik spedbarn fikk mat? Jeg vet ikke.

Men jeg fikk likevel erfare hvor lett det kunne ha gått helt galt, også med meg og ammingen.

– Hva? Men det går vel ikke an, det er jo forbudt?

Vi trodde på «reglene» vi leste oss til i bøker og brosjyrer. En viktig «regel» var at brystet måtte tømmes helt etter hver mating. Som vi strevde. Vi håndmelket og håndmelket, det ble jo aldri tomt. Vi ga til slutt opp, men tenk så mange dyrebare dråper som bare gikk til spille!

Da barnet var tre måneder, ble det av en eller annen grunn «lite melk». Jeg var sikker på at nå var det slutt på ammingen for oss to også – akkurat som for mine venninner som hadde født barn før meg og som gråt fordi de ikke fikk til ammingen.

Da visste jeg ingenting om amming og ammeteknikk. Jeg kunne slett ikke hjelpe dem.

Jeg klaget over «lite melk» til min gamle vertinne som sa: «Gi på begge bryst! Det gjorde vi alltid i gamle dager.»

Hva? Men det går vel ikke an, det er jo forbudt?

I brosjyrer og bøker sto det: «Bare ett bryst til hvert måltid, det andre må spares til neste måltid».

Det var flaskeregler som var direkte overført til amming, og som ble helt feil. Men det visste vi ikke, og vi trodde på det vi leste.

Ett sted sto det faktisk at det var forbudt! Men jeg brøt «loven», jeg var visst en rebell allerede den gang. Kanskje var det en ubevisst protest mot det fastlåste og strenge systemet og alle de ubrukelige «rådene» vi fikk? Som vi trodde fullt og fast på, og som alle var skrevet av menn?

Men jeg ga på begge bryst – og melken flommet. Siden var det aldri noe problem, og jeg er min gamle vertinne evig takknemlig. Ammingen kunne like gjerne ha stoppet opp for oss der og da.

– Brystene er til for å mate barn med. Bare bli sittende!

Jeg husker en fin sommerdag vi alle satt ute på gresset, og jeg ammet. Da kom det to – for meg – helt fremmede menn på besøk – og jeg ville gjemme meg bort.

Da var mor riktig streng – hun som slett ikke var noen streng dame: «Hva er det du gjør? Brystene er til for å mate barn med. Bare bli sittende!» Og jeg satt, og jeg ammet! Det må ha vært en viktig vekker for meg.

Mor var oppvokst på en gård og hadde mange søsken. Hun må ha sett amming som den helt naturlige måten å mate barn på.

– Hun gråt, og jeg gråt

Mitt andre barn, også en jente, ble født på Rikshospitalet i 1967. Det ble en ganske annerledes, vond og vanskelig opplevelse. Hun måtte opereres bare fire dager gammel for en sjelden sykdom. Vi visste ikke om hun ville overleve.

Prof. Knutrud som skulle operere henne spurte alvorlig om jeg hadde ammet mitt første barn. Han var streng da han sa at det var enda viktigere at dette barnet ble ammet. Hans ord hadde tyngde.

Men det ble et strev. Jeg leide elektrisk pumpe og pumpet meg iherdig de ti dagene hun var på sykehuset. Den hyppige pumpingen ga mye melk, og jeg reiste ned på Rikshospitalet hver dag og leverte melken. De spurte pent om de kunne gi min melk til de andre nyopererte barna. Min datter fikk likevel bare melken dråpevis med pipette.

Hele den tiden hun var der, fikk jeg slett ikke røre henne. Jeg måtte stå utenfor en glassdør og se henne ligge i kuvøsen.

Hun gråt, og jeg gråt.

Vi vet nå at en slik tvungen adskillelse gir både mor og barn store traumer og dype sår som kan ta mange, mange år å hele.

Denne opplevelsen var nok med på å vekke min interesse for hvor viktig det tidlige mor-barn-forholdet er og hvor avgjørende det er at det blir tatt hensyn til.

– Det skulle ammes i 9 måneder, ikke lenger!

Da jeg endelig fikk henne hjem etter ti dager forlangte hun mat hvert tiende minutt hele døgnet. Den hyppige ammingen gjorde at jeg fikk masse melk. Heldigvis bodde jeg hos mine foreldre den tiden og kunne konsentrere meg helt om barna.

Langsomt innstilte hun seg på et mer normalt matemønster, og jeg ammet henne i 14 måneder. Da var hun blitt så stor at hun løp etter meg og kneppet opp blusen. Hun lå hele tiden godt over gjennomsnittet både i lengde og vekst.

Å amme så lenge var jo heller ikke «lov». Det skulle ammes i 9 måneder, ikke lenger! Vi ville gjerne vite hvem som hadde funnet på DET rådet! Kanskje mange av oss ammet mye lenger – også den gangen, men jeg fortalte det i hvert fall ikke til noen, ikke på helsestasjonen heller.

– Jeg visste straks at dette ville jeg være med på

Vi flyttet mye rundt i landet, og mitt tredje barn – en gutt – ble født på Hamar i begynnelsen av 1970. Da hadde jeg lest Elisabet Helsings «Boken om amming», og ammingen gikk helt fint, selvfølgelig.

Nå skjønte jeg også for første gang hva en utdrivningsrefleks var, det hadde jeg aldri registrert tidligere. I det hele tatt lærte jeg masse fra brosjyren: «Hvordan du ammer ditt barn» som Eli Heiberg Endresen og Elisabet Helsing skrev sammen, og fra Elisabets bok.

Allerede i slutten av 1969 hørte jeg Elisabet snakke på radio om amming og ammehjelpgrupper i programmet som het: «Husmorens fem minutter» som ble redigert av Olga Meyer. Jeg visste straks at dette ville jeg være med på.

Jeg skrev til Elisabet om at jeg svært gjerne ville være med i Ammehjelpgruppa på Hamar. Svaret kom raskt og var typisk for Elisabet: «Det finnes dessverre ingen ammehjelpgruppe på Hamar, men det passer veldig fint at du starter en!».

Elisabet var enestående og en mester til å organisere. Hun bevisstgjorde oss som melkeprodusenter samtidig som hun inspirerte og hjalp oss til å bli gode i de oppgavene hun ga oss. Ikke minst skapte hun gode rom for fruktbart samarbeide.

Dermed ble det startet Ammehjelpgruppe på Hamar allerede i 1970.

Om Kari Pape

Kari Paalgard Pape (f. 1939) er utdannet fysioterapeut og har arbeidet ved Felix Platter Spital i Basel (Sveits), Haukeland sykehus og Rikshospitalet.

Fra 1979 arbeidet hun i mange år innen eldreomsorgen, bl.a. i forskningsprosjektene «Områdegeriatri» og «Senter for fagutvikling og forskning» ved Aker sykehus. Der utviklet hun sansehager for demensrammede ved Oslos sykehjem i årene 2005-2019.

Kari har tre barn og var aktiv ammehjelper gjennom hele 70-tallet. Hun startet lokallag i Hamar og Elverum og var aktiv i utviklingen av Ammehjelpen i Oslogruppa fra 1973. Videre deltok hun i internasjonale nettverk av ammehjelpgrupper på 80-tallet. Kari har bidratt til departementale rapporter om amming i tillegg til å ha skrevet publiserte artikler for lokale historielag.

Hun er æresmedlem i Ammehjelpen.


Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»: Fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse.


Flere innlegg