Hopp til Innhold
Foto: Janne Møller-Hansen

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Vibeke Sæther

Vibeke Sæther reiste rundt med gode råd og ammebrosjyrer - og ble på et tidspunkt kastet ut fra et sykehus (!) Men her får vi fortellingen om noe helt annet: Det handler om ballett, et hårbånd, en svane og en gås.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Vibeke Sæther, laktosaur.

– Hånden på stangen, første posisjon, bøy og opp på tå, hold! Ned og ut i andre posisjon, ropte ballettpedagogen.

Vi gikk på Eva Haalkes ballettskole i vår tidlige ungdom, Elisabet og jeg. Hun sto bak meg på rekken av små ballerinaer som tøyde og bøyde.

– Så er dere småsvaner, blir det kommandert: «Ut på gulvet. Hold sammen to og to. Og opp på tå!»

Det gjør så innmari vondt i stortåa når du har holdt på en stund. Tåspisskoene gnager på føttene. Jeg bare later som jeg spretter opp, men Elisabet biter tenna sammen opp på tå med en enorm viljestyrke. Fortsetter og fortsetter med meg på slep.

– Dette klarer du, hvisker hun til meg.

– Keep smiling!

Svane eller gås?

Etter ballettklasse brukte vi to å sitte og snakke sammen etter at de andre hadde gått hjem. Vi plastret våre vonde tær, strakk ut, stoppet tåspisskoene og pratet som to ungjenter i verste knisealder på begynnelsen inn i voksen verden.

Hva skulle vi bli når vi ble store?

Mine drømmer var flyvertinne eller sydame.

Elisabeth hadde større vyer.

Hun hadde stor fantasi og var hele tiden så brennende engasjert i alt hun uttalte seg om: Natur, mat, vevebånd, bondekultur og selvfølgelig ballett. For en ting var sikkert; hun påsto at vi begge hadde en framtid som svaner i den Norske Opera.

Med hennes tynne ballettkropp og rake, lett asketiske holdning, og med den stramme toppen i nakken, var fremtiden helt klar… for henne.

Verre var det med meg som var litt rund, mer i retning av en flaksende gås. Men hun var meget bestemt, så det var best å gjøre som hun sa. 

Samtidig hadde hun dette varme overbevisende smilet: «Du er en fortrollet svane!» sa hun og gav meg et av sine vevebånd i blått og rosa. «Bind dette båndet rundt håret ditt og du kjenner livsmagien fyller deg.»

Og jeg trodde på henne, en stund – for tåspisskoene mine ble til slutt lagt på hyllen, gås som jeg var.

Årene gikk og vi mistet kontakt. Men vevegaven beholdt jeg! Det var som en magisk kraft å tre inn i mitt voksne liv med et blått og rosa hårbånd i håret.

Gjensyn – og en ny scene

Mange år senere så jeg henne igjen. Selvfølgelig i ballettforestillingen «Svanesjøen» på Den Norske Opera. Hun var blitt tynnere, og mer markert, men like rakrygget og med denne kraftige utstrålingen i smilet.

Men det var ikke på scenen under operaens rampelys hun nå beveget seg, men i publikumsfoajeen mens vi ventet på å komme inn til forestillingen.

Selv om vi ikke hadde hatt kontakt etter ballettskolen, visste jeg om henne. Det hadde stått om Elisabet Helsing i avisen og ukeblader, og hun var blitt intervjuet både i radio og TV. 

I 1968 sto hun i spissen for organisasjonen Ammehjelpen. En liten aktiv gruppe som hjalp og støttet mødre som ville amme sine barn. Snart hadde gruppen vokst til et landsomfattende nettverk av mødre.

Og ammefrekvensen økte. Takket være en pilspiss av en rakrygget, bestemt kvinne med en drivkraft som bar evnen til å oppmuntre og delegere.

Så om det ikke var magiske hårbånd i rosa og blått hun brukte som lokkemiddel, var det en enorm begeistring for en sak hun trodde helt og fullt på.

Det hadde piplet fram allerede på ballettskolen hos den unge jenta.

Nå ble hun altså ikke svanedronning i Den Norske Opera. Det skal vi alle være glad for, i hvert fall tusenvis av små pattebarn.                              

Hun inntok hun en ny scene: Elisabet Helsing – Ammehjelpens dronning.


Om Vibeke Sæther

Vibeke Lalla Louise Sæther (f. 1943) er utdannet førskolelærer med musikk- og dramautdannelse. Hun har arbeidet i NRK fra 1969 som TV-journalist/programleder og ble ansatt som programsekretær i NRK Fjernsynet i 1969.

Vibekes interesse for amming ble vekket da hun gikk gravid med første barn i 1970. Året etter ble hun ammehjelper og tok telefoner fra fortvilte mammaer dag og natt.

Hun reiste rundt med gode råd også med ammebrosjyrer på sykehus, og ble kastet ut.

Hun jobbet i «Oslogruppa» som frivillig kopist og frimerkerslikker, dyktig på kopieringsmaskiner med blått blekk.

I 1978/79 laget hun bildebåndserien om «Amming» for Statens Filmsentral i samarbeid med Morten Krogvold, Svein Kojan og Kari Pape.


Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Flere innlegg