Ammehjelpens innspill til statsbudsjettet 2026
Å sørge for et framtidig stabilt og tilstrekkelig tilskudd til Ammehjelpen vil legge til rette for at mødre og barn i hvert fall får et minimum av den hjelpen de trenger og har krav på, uansett hva som skjer, både i den norske offentlige barselomsorgen og ute i den store verden.
Ammehjelpens innspill til høring – Statsbudsjettet 2026: Post 79 Andre tilskudd
Ammehjelpen takker for forslaget om økning i driftstilskudd for 2026. Vi ber om at tilskuddet opprettholdes og videreføres på minst 5 millioner i kommende år.
Vi trenger et stabilt økonomisk grunnlag for å få ro til å planlegge langsiktig og sikre en bærekraftig drift av organisasjonen i årene som kommer.
Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig, frivillig, humanitær organisasjon. Vi jobber for at alle som ønsker å amme skal få den støtten de trenger. Vi er to fast ansatte i administrasjonen, i til sammen 1,6 årsverk.
Ammehjelpen er et sikkerhetsnett for den offentlige helsetjenesten. Denne rollen har vi hatt i snart 60 år, og den er grunnleggende viktig – spesielt nå som vi lever i en stadig mer usikker verden.
I fjor svarte frivillige ammehjelpere på ca 40 000 henvendelser pr år via telefon, epost og sosiale medier. Nettsiden vår har nærmere 600 000 brukere pr år, og Ammehjelpsgruppen på Facebook har over 50 000 medlemmer.
Hva er status for ammeveiledning i den offentlige helsetjenesten?
Det er viktig for både folkehelse, økonomi, bærekraft og matsikkerhet at mødre får den hjelpen de trenger til å amme så lenge de ønsker. Offentlige helsetjenester må derfor ha kunnskapen og ressursene som trengs for å sikre at mødre får kvalifisert ammeveiledning.
Dette er dessverre ikke tilfelle i dag.
Ammeveiledning er et neglisjert område i den norske barselomsorgen. Ingen yrkesgrupper har hovedansvaret. Det er svært varierende kompetanse på ammeveiledning blant helsepersonell som arbeider med barselkvinner. Det fører til sprikende råd, frustrasjon, og psykisk uhelse i form av unødvendig ammestrev og uønsket ammeslutt.
I Helsedirektoratets undersøkelse om kvinners opplevelse av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, var det barselavdelingene som fikk dårligst score. Det er flere årsaker til at mødre oppgir at de ikke er fornøyde med ammeveiledningen ved barselavdelingene. Dette handler både om lav bemanning, sykepleiere i jordmorstillinger og manglende kompetanse.
«Enhet for amming» ved Folkehelseinstituttet (FHI) ble nedlagt fra 1. januar 2024. Dette var et resultat av omorganisering i den statlige helseforvaltningen. De ansatte ble delt mellom FHI og Helsedirektoratet. I Helsedirektoratet ble det opprettet et team som har det faglige ansvaret for amming og ernæring for mor og barn 0-2 år. De fikk et bredere mandat, men med betydelig færre ressurser til arbeidet for å beskytte, fremme og støtte amming enn det «Enhet for amming» hadde. De mistet blant annet muligheten til å følge opp implementering av mor-barn-vennlig standard ved sykehus og helsestasjoner i tilstrekkelig grad. Både veiledningstelefonen for helsepersonell, ammeveiledningskurs og videreutdanning i ammeveiledning ble i tillegg avviklet.
Jordmødre og helsesykepleiere har per i dag ingen muligheter til videreutdanning i ammeveiledning i Norge på universitets- og høgskolenivå. De har ingen dedikert instans å kontakte hvis de står i kompliserte ammecaser utenfor deres kompetanseområde.
En god del jordmødre og helsesykepleiere kontakter derfor Ammehjelpen i stedet.
Vi hjelper gjerne der vi kan, men vi er en frivillig organisasjon som gir mor-til-mor-støtte. Vi er ingen spesialisthelsetjeneste.
Dette har vi nevnt før.
Hvorfor har det nå blitt enda viktigere at dere tar dette på alvor?
Verden rundt oss er dessverre mer utrygg enn på lenge. Vi etterlyser derfor en beredskapsplan for hvordan det skal sikres at de yngste innbyggerne våre har tilgang til trygg og tilgjengelig ernæring i krisesituasjoner.
Spedbarn er avhengige av morsmelk eller morsmelkerstatning for å overleve. Dette gjør dem svært sårbare.
Det er vanligvis trygt å gi morsmelkerstatning i Norge. Men hvis krisen rammer Norge, er det grunnleggende viktig for sped- og småbarns liv og helse at så mange mødre som mulig kan amme barna sine.
Tilgangen til kyndig ammeveiledning både før, under og etter en krise må være sentral i en beredskapsplan.
Amming, som i morsmelk rett fra puppen, er den tryggeste kilden til mat og beskyttelse mot infeksjoner for sped- og småbarn. Og dette gjelder spesielt hvis tilgangen på vann blir begrenset, hvis strømmen går og det blir vanskelig å sterilisere flasker og annet utstyr, og hvis det blir mangel på morsmelkerstatning i butikkene.
Det er alltid viktig å sikre at mødre har tilgang til den kvalifiserte veiledningen de har behov for knyttet til å mestre amming. Men dette er ekstra viktig i den tiden vi lever i nå.
Samfunnet har dermed alt å vinne på å legge til rette for at alle mødre har mulighet til å følge de nasjonale anbefalingene omkring amming – uansett hva de jobber med, hvor de jobber, og hvilken sosial og økonomisk status de har.
Hva skal til for å sikre at flest mulig får nødvendig ammeveiledning?
Amming, melkeproduksjon og ammeveiledning må anerkjennes som et eget fagområde. Ansvaret er i dag delt mellom jordmødre, barnepleiere, helsesykepleiere leger, sykepleiere og annet helsepersonell. Det må opprettes egne stillinger til ammespesialister ved barselavdelinger og helsestasjoner.
Alt helsepersonell som er i kontakt med ammende mødre må ha en grunnleggende, oppdatert kunnskap om amming. Utdanningen av jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere og leger må inneholde mer undervisning om amming, melkeproduksjon og ammeveiledning, og det må stilles krav til vedlikehold og oppdatering av kunnskap etter endt utdanning.
Alle norske føde- og barselavdelinger, nyfødtintensivavdelinger og helsestasjoner må være godkjent i tråd med WHO/UNICEF Mor-barn vennlig standard. For å oppnå dette, må Helsedirektoratets kapasitet til å følge opp implementeringen av denne veldokumenterte standarden styrkes. Pr. august 2024 var det kun ca 40 prosent av kommunene som hadde godkjente ammekyndige helsestasjoner. Flere føde- og barselavdelinger har etterlyst ny re-evaluering.
Helsepersonell må få tilbake muligheten til å rådføre seg med ammespesialister via telefon eller epost i sitt daglige arbeid. Dette kan for eksempel skje via barsel-/ammepoliklinikkene ved de store sykehusene, men det krever at poliklinikkene opp-bemannes med ammekyndig helsepersonell.
Universitets-og høgskolesektoren må få i oppdrag å etablere en videreutdanning i ammeveiledning. Dette er pr i dag kun tilgjengelig på fagskolenivå.
Ammeveiledning må anerkjennes som nødvendig helsehjelp. Mødre skal kunne forvente å få kyndig hjelp til amming når de henvender seg til primærhelsetjenesten, og kunne bli henvist videre til en spesialisthelsetjeneste for ammehelse ved behov. Ammeproblemer er ofte akutte, og mødre skal kunne forvente hjelp innen rimelig tid, også utenom helsestasjonens åpningstid.
Ammefri må bli en reell rettighet. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om ammefri er pr i dag ikke etterlevd av store deler av norsk arbeidsliv, spesielt der hvor mange kvinner i reproduktiv alder er ansatt i turnusordninger.
Ammeveiledning skal være gratis og ikke avhengig av sosioøkonomisk status. Slik situasjonen er nå finnes de aller fleste ammespesialister med IBCLC-sertifisering i det private helsevesenet. Dette mener vi både er bekymringsverdig og grunnleggende feil. Denne ekspertisen må være tilgjengelig for ALLE mødre.
Dere som politikere har ansvar for å bidra til at den offentlige helsetjenesten kan gi mødre den ammeveiledningen de trenger. Det er ikke umulig, men det krever politisk vilje og nok øremerkede ressurser.
Fram til dette blir virkelighet, er det essensielt at Ammehjelpen finnes.
Vi fungerer per i dag både som en grunnleggende tjeneste og som en «spesialisthelsetjeneste» når primærhelsetjenesten kommer til kort.
Vi har per i dag i overkant av 300 ammehjelpere over hele Norge. Vårt nettverk av ammehjelpere vil i en krisesituasjon kunne være en del av en beredskapsplan knyttet til matsikkerhet for sped- og småbarn.
Å sørge for et framtidig stabilt og tilstrekkelig tilskudd til Ammehjelpen vil legge til rette for at mødre og barn i hvert fall får et minimum av den hjelpen de trenger og har krav på, uansett hva som skjer, både i den norske offentlige barselomsorgen og ute i den store verden.