Månedens laktosaur: Gro Nylander

- Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Alt var ikke bedre før

Vi som fødte på slutten av 60-tallet husker hvordan vi:

• Ikke fikk vite hvor vi skulle føde før riene var godt i gang
• Ble skilt fra alle kjente og kjære når vi trådte inn på fødeavdelingen
• Ble mottatt med kjempeklystér og helbarbering nedentil
• Ble lagt alene og engstelige på triste stuer
• Ikke fikk bruke tyngdekraften til å trykke ut barnet
• Ikke fikk ta i det etterpå
• Ikke fikk holde barnet før det var badet, veid, målt og påkledd
• Ikke fikk se det inn i øynene fordi de var hovne og røde av lapis
• Ikke fikk legge det til brystet hele det første døgnet
• Aldri fikk slippe inn på barnestua
• Aldri fikk pakke opp barnet og beundre den lille kroppen
• Bare fikk låne barnet i 20 minutter fem ganger i døgnet
• Måtte vaske brystknoppene med sprit
• Ble irettesatt hvis vi lot barnet ligge ved brystet mer enn noen minutter i starten
• Fikk skjenn hvis vi lot det die av begge bryst
• Tilbrakte nettene lengtende – med melkespreng – uten å få lov til å amme
• Ikke fikk trøste vår lille nyfødte som lå langt vekk og kanskje skrek og lengtet

Hvordan kunne det bli slik?

Vi får tilgi dem som jobbet med mor og barn, for de visste ikke bedre og mente det nok godt. Men regimet førte til at på det verste hadde bare én av fem kvinner melk når barnet var tre måneder.

Den første som ammet på norsk TV

Gravid, litt forvirret og nedslått over en mislykket amme-opplevelse med førstemann, kom jeg reisende nordfra til Oslo i 1968. Likevel full av håp og pågangsmot fordi jeg mellomtiden hadde begynt å skaffe meg kunnskap om amming – ganske annerledes kunnskap enn det helsevesenet rådet til på den tiden.

For en lykke å bli med på ammeslabberas hos Elisabet Helsing med den spirende Ammehjelpen. Der fant jeg gjenklang for kunnskap hentet fra den amerikanske søsterorganisasjonen, La Leche League.

Vi la storslåtte planer.

Fordi jeg hadde en nokså nyfødt sønn, ble jeg den første som ammet på norsk TV da NRK laget programmet Barn og morsmelk om Ammehjelpen, sendt 12. juni 1969. Du kan se programmet på nrk.no

Muldvarp i systemet

Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Helsevesenet lyttet i liten grad. I blant slapp vi til på fagmøter, men møtte mye motstand. Jeg husker et møte med føde-barsel i Drammen, der fire barnepleiere reiste seg og marsjerte ut i protest mot vårt budskap om hyppigere amming: «Skal det bli slik så slutter vi», sa de.

Selv om noen jordmødre allerede var med i Ammehjelpen, ble jeg etter hvert sikker på at vi trengte en muldvarp med faglig tyngde innenfor systemet. Veien frem til å komme i posisjon var lang. Med embedseksamen, flere spesialiteter og doktorgrad ble det litt lettere å få det medisinske etablissementet til å lytte.

Verre var det å få endret rutinene. Men forskning på barsel på Ullevål viste at de nyfødte fikk så mye sukkervann de først tre døgnene, at det tilsvarte 40 flasker brus for en voksen mann. Funnet vakte oppsikt, også internasjonalt, og praksisen ble gradvis endret.

Jordmor-, lege-, og helsesykepleier-studentene jeg foreleste for gjennom mange år, lyttet velvillig, men opplevde det vanskelig å gjennomføre endringer når de kom ut i praksis.

Ammefag

På Ammehjelpens initiativ opprettet vi et Ammefagråd i 1989 der fagfolk blant annet jobbet med å gjøre Ammehjelpens budskap forskningsbasert.

Antagelig har jeg forelest om amming ved de fleste sykehus i Norge. Jeg ble invitert tilbake for å nå også de skeptiske, etter å ha forelest ved Ammehjelpens fagseminarer. Det var liksom mer innafor å lytte til en lege.

I 1993 var det en fryd å bli frikjøpt fra Rikshospitalet til å jobbe med WHOs ammeprosjekt Mor-Barn-vennlig initiativ, MBVI. Det utviklet seg over flere år i samarbeid med Anne Bærug, Elisabeth Tufte og Anna-Pia Häggkvist. Det var en fantastisk pionértid da vi holdt kurs i alle fylker, og alltid en egen sesjon med Ammehjelpen.

Når ikke dronning Sonja, regjeringsministre eller andre prominente hadde anledning, så reiste jeg land og strand rundt og delte ut MBVI-plaketter under storstilte feiringer av føde-barselavdelinger som hadde gjort seg fortjent til det. 

Vi var få undervisere, og behovet var stort. Fordi «et bilde sier mer enn 1000 ord» lagde vi ammefilmen Bryst er best, selvsagt med Ammehjelpen som konsulent og medaktør.

Helt overraskende ble den en liten verdens-suksess, brukt i 50 land. Bryst er best bidro til at jeg foreleste i fire verdensdeler. «Why is everybody doing it in Norway?», var spørsmålet jeg svarte på. Jeg anbefalte mange land å skaffe seg en ammehjelp-organisasjon.

En stor internasjonal undersøkelse i regi av WHO om hvordan fullammede barn egentlig skal vokse*, bidro til at vi etterhvert fikk til en Nasjonal kompetansetjeneste for amming. I 2022 ble denne flyttet til Folkehelseinstituttet som Enhet for amming.

All denne ammefaglige utviklingen foregikk i samarbeid med Ammehjelpen.

*Fullammede barn vokser i et annet tempo enn barn som får morsmelkerstatning. Tidligere kurver var basert på barn som fikk mme, og dette gjorde blant annet at mange fullammede spedbarn på feil grunnlag ble gitt tillegg, og/eller at mammaen fikk høre at hun ikke hadde nok melk.

Bedre å brenne enn å visne

Nå har jeg vært pensjonist i noen år under mottoet «bedre å brenne enn å visne». Det blir fortsatt mye jobbing. Jeg har skrevet kapitler i mange fagbøker, samt syv populærvitenskapelige bøker der amming alltid inngår, selv i den om barnebarn!

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs orden, tok jeg imot medaljen på vegne av alle ammehjelpere. Kongen, som jeg fikk en halvtime med i enerom, kjente til Ammehjelpen og var glad for at alle hans etterkommere var blitt ammet, «både vel og lenge!» som han sa, og smilte skjevt. På 50-års jubileet like etter tok jeg med meg medaljen.

Ett av mine stolteste øyeblikk er likevel da jeg overraskende ble utnevnt til æresmedlem av Ammehjelpen i 1993.

Det fine med Ammehjelpen er at så mange gagns kvinnfolk løfter i flokk for å hjelpe medsøstre.

Men «Det er langt fram, sa kjerringa, hu såg seg tebars»!

Ting tar tid!

Tenk på alt som tross alt er oppnådd – takket være Ammehjelpen!

Om Gro Nylander

Gro Nylander ble født i Skien i 1943. Hun flyttet rundt med sin distriktslegefar, fra nedbrente Mehamn til København og Oslo, til skogsbygda Snertingdal, før hun kom på hybel i Gjøvik som 16-åring.

I 1964 ble hun fysioterapeut, giftet seg og fikk to sønner. Hun holdt ammeslabberas og bidro som ammehjelper fra 1969. Senere virket hun som fagkonsulent og foredragsholder for Ammehjelpen, i egenskap av sin spesialitet i gynekologi og fødselshjelp, og som leder av NKA, Nasjonal kompetansetjeneste for amming.

Årene 1971- 1975 fikk Nylander ny ektemann, to bonusbarn og en datter, og har i dag syv barnebarn. Hun er aktiv i Besteforeldrenes Klimaaksjon og som samfunnsdebattant med klima, fødeforhold, fødselspermisjon og barnehagestart som fanesaker.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».