Månedens laktosaur: Gro Nylander

- Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Alt var ikke bedre før

Vi som fødte på slutten av 60-tallet husker hvordan vi:

• Ikke fikk vite hvor vi skulle føde før riene var godt i gang
• Ble skilt fra alle kjente og kjære når vi trådte inn på fødeavdelingen
• Ble mottatt med kjempeklystér og helbarbering nedentil
• Ble lagt alene og engstelige på triste stuer
• Ikke fikk bruke tyngdekraften til å trykke ut barnet
• Ikke fikk ta i det etterpå
• Ikke fikk holde barnet før det var badet, veid, målt og påkledd
• Ikke fikk se det inn i øynene fordi de var hovne og røde av lapis
• Ikke fikk legge det til brystet hele det første døgnet
• Aldri fikk slippe inn på barnestua
• Aldri fikk pakke opp barnet og beundre den lille kroppen
• Bare fikk låne barnet i 20 minutter fem ganger i døgnet
• Måtte vaske brystknoppene med sprit
• Ble irettesatt hvis vi lot barnet ligge ved brystet mer enn noen minutter i starten
• Fikk skjenn hvis vi lot det die av begge bryst
• Tilbrakte nettene lengtende – med melkespreng – uten å få lov til å amme
• Ikke fikk trøste vår lille nyfødte som lå langt vekk og kanskje skrek og lengtet

Hvordan kunne det bli slik?

Vi får tilgi dem som jobbet med mor og barn, for de visste ikke bedre og mente det nok godt. Men regimet førte til at på det verste hadde bare én av fem kvinner melk når barnet var tre måneder.

Den første som ammet på norsk TV

Gravid, litt forvirret og nedslått over en mislykket amme-opplevelse med førstemann, kom jeg reisende nordfra til Oslo i 1968. Likevel full av håp og pågangsmot fordi jeg mellomtiden hadde begynt å skaffe meg kunnskap om amming – ganske annerledes kunnskap enn det helsevesenet rådet til på den tiden.

For en lykke å bli med på ammeslabberas hos Elisabet Helsing med den spirende Ammehjelpen. Der fant jeg gjenklang for kunnskap hentet fra den amerikanske søsterorganisasjonen, La Leche League.

Vi la storslåtte planer.

Fordi jeg hadde en nokså nyfødt sønn, ble jeg den første som ammet på norsk TV da NRK laget programmet Barn og morsmelk om Ammehjelpen, sendt 12. juni 1969. Du kan se programmet på nrk.no

Muldvarp i systemet

Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Helsevesenet lyttet i liten grad. I blant slapp vi til på fagmøter, men møtte mye motstand. Jeg husker et møte med føde-barsel i Drammen, der fire barnepleiere reiste seg og marsjerte ut i protest mot vårt budskap om hyppigere amming: «Skal det bli slik så slutter vi», sa de.

Selv om noen jordmødre allerede var med i Ammehjelpen, ble jeg etter hvert sikker på at vi trengte en muldvarp med faglig tyngde innenfor systemet. Veien frem til å komme i posisjon var lang. Med embedseksamen, flere spesialiteter og doktorgrad ble det litt lettere å få det medisinske etablissementet til å lytte.

Verre var det å få endret rutinene. Men forskning på barsel på Ullevål viste at de nyfødte fikk så mye sukkervann de først tre døgnene, at det tilsvarte 40 flasker brus for en voksen mann. Funnet vakte oppsikt, også internasjonalt, og praksisen ble gradvis endret.

Jordmor-, lege-, og helsesykepleier-studentene jeg foreleste for gjennom mange år, lyttet velvillig, men opplevde det vanskelig å gjennomføre endringer når de kom ut i praksis.

Ammefag

På Ammehjelpens initiativ opprettet vi et Ammefagråd i 1989 der fagfolk blant annet jobbet med å gjøre Ammehjelpens budskap forskningsbasert.

Antagelig har jeg forelest om amming ved de fleste sykehus i Norge. Jeg ble invitert tilbake for å nå også de skeptiske, etter å ha forelest ved Ammehjelpens fagseminarer. Det var liksom mer innafor å lytte til en lege.

I 1993 var det en fryd å bli frikjøpt fra Rikshospitalet til å jobbe med WHOs ammeprosjekt Mor-Barn-vennlig initiativ, MBVI. Det utviklet seg over flere år i samarbeid med Anne Bærug, Elisabeth Tufte og Anna-Pia Häggkvist. Det var en fantastisk pionértid da vi holdt kurs i alle fylker, og alltid en egen sesjon med Ammehjelpen.

Når ikke dronning Sonja, regjeringsministre eller andre prominente hadde anledning, så reiste jeg land og strand rundt og delte ut MBVI-plaketter under storstilte feiringer av føde-barselavdelinger som hadde gjort seg fortjent til det. 

Vi var få undervisere, og behovet var stort. Fordi «et bilde sier mer enn 1000 ord» lagde vi ammefilmen Bryst er best, selvsagt med Ammehjelpen som konsulent og medaktør.

Helt overraskende ble den en liten verdens-suksess, brukt i 50 land. Bryst er best bidro til at jeg foreleste i fire verdensdeler. «Why is everybody doing it in Norway?», var spørsmålet jeg svarte på. Jeg anbefalte mange land å skaffe seg en ammehjelp-organisasjon.

En stor internasjonal undersøkelse i regi av WHO om hvordan fullammede barn egentlig skal vokse*, bidro til at vi etterhvert fikk til en Nasjonal kompetansetjeneste for amming. I 2022 ble denne flyttet til Folkehelseinstituttet som Enhet for amming.

All denne ammefaglige utviklingen foregikk i samarbeid med Ammehjelpen.

*Fullammede barn vokser i et annet tempo enn barn som får morsmelkerstatning. Tidligere kurver var basert på barn som fikk mme, og dette gjorde blant annet at mange fullammede spedbarn på feil grunnlag ble gitt tillegg, og/eller at mammaen fikk høre at hun ikke hadde nok melk.

Bedre å brenne enn å visne

Nå har jeg vært pensjonist i noen år under mottoet «bedre å brenne enn å visne». Det blir fortsatt mye jobbing. Jeg har skrevet kapitler i mange fagbøker, samt syv populærvitenskapelige bøker der amming alltid inngår, selv i den om barnebarn!

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs orden, tok jeg imot medaljen på vegne av alle ammehjelpere. Kongen, som jeg fikk en halvtime med i enerom, kjente til Ammehjelpen og var glad for at alle hans etterkommere var blitt ammet, «både vel og lenge!» som han sa, og smilte skjevt. På 50-års jubileet like etter tok jeg med meg medaljen.

Ett av mine stolteste øyeblikk er likevel da jeg overraskende ble utnevnt til æresmedlem av Ammehjelpen i 1993.

Det fine med Ammehjelpen er at så mange gagns kvinnfolk løfter i flokk for å hjelpe medsøstre.

Men «Det er langt fram, sa kjerringa, hu såg seg tebars»!

Ting tar tid!

Tenk på alt som tross alt er oppnådd – takket være Ammehjelpen!

Om Gro Nylander

Gro Nylander ble født i Skien i 1943. Hun flyttet rundt med sin distriktslegefar, fra nedbrente Mehamn til København og Oslo, til skogsbygda Snertingdal, før hun kom på hybel i Gjøvik som 16-åring.

I 1964 ble hun fysioterapeut, giftet seg og fikk to sønner. Hun holdt ammeslabberas og bidro som ammehjelper fra 1969. Senere virket hun som fagkonsulent og foredragsholder for Ammehjelpen, i egenskap av sin spesialitet i gynekologi og fødselshjelp, og som leder av NKA, Nasjonal kompetansetjeneste for amming.

Årene 1971- 1975 fikk Nylander ny ektemann, to bonusbarn og en datter, og har i dag syv barnebarn. Hun er aktiv i Besteforeldrenes Klimaaksjon og som samfunnsdebattant med klima, fødeforhold, fødselspermisjon og barnehagestart som fanesaker.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Endelig! Nye filmer på ammehjelpen.no

Vi har nylig publisert 24 filmer, spesielt laget for nettsiden vår. Vi har nye filmer om ulike ammestillinger, flaskemating, tette melkeganger og håndmelking. Og veldig mye annet.

Det er med glede og stolthet at vi nå kan lansere Ammehjelpens nye filmer, blant annet den dere kan se over her om tilbakelent amming.

Filmene ligger spredt i artiklene våre. Hvis du vil se alle filmene samlet, så kan du gjøre dette på YouTube-kanalen vår.

Vi håper at disse nye filmene vil være til god hjelp!

👏🏻 Tusen takk til alle de frivillige mødrene og babyene som stilte opp for Ammehjelpen! Vi vil også takke filmselskapet Leidar for godt samarbeid om produksjonen, og Stiftelsen DAM for finansiering.

Ammehjelper, jordmor og IBCLC Rachel Myr har vært faglig ansvarlig for innholdet.

Vil du gi tilbakemelding på innholdet i filmene eller artiklene? Send epost til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget

Frivillighetens år: Ammehjelpens dag 22. oktober 2022

2022 er Frivillighetens år, der frivillige organisasjoner får en egen dag. Ammehjelpens dag er 22. oktober.

Her vil det etterhvert komme informasjon om arrangementer i regi av Ammehjelpen i forbindelse med Ammehjelpens dag.

Etter forslag fra Frivillighet Norge har regjeringen besluttet at 2022 skal markeres som Frivillighetens år.

Her kan du lese mer om Frivillighetens år.

Frivillighetens år skal være et flomlys på frivillige organisasjoner og frivillighetspolitikken i Norge. Det skal bidra til økt deltakelse og mangfold, og synliggjøring av merverdien frivillig sektor bidrar med i samfunnet.

VÅR DAG er en nasjonal markering av Frivillighetens år som involverer alle i den norske frivilligheten – hver eneste organisasjon og forening oppfordres til å velge seg sin dag for å være med å feire VÅR DAG.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Thelma Kraft

- Bergens Tidende skrev om Ammehjelpens fagseminar i 1981 under overskriften: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Dette medførte kraftige og sinte reaksjoner fra norske helsearbeidere som syntes vi var uhyre uforskammet som rørte ved deres befestede enemerker.

Les mer om prosjektet «Månedens laktosaur».

Av Thelma Kraft, laktosaur.

Begynnelsen

Min interesse for retten til å amme ble vekket av en spesiell hendelse i Oslo på 70-tallet:

En mor ble tilsnakket av politiet fordi hun satt på en benk i Studenterlunden og ammet sitt barn!

Etter kort tid tok Hanna Kvanmo (SV) saken opp i Stortinget. Det ble høytidelig konstatert at «amming er ikke blotting».

I 1976 fikk jeg en sønn. Han ble ammet fra han bare var noen timer gammel. Sykepleierne på sykehuset i Bergen var positive til amming og lærte meg hvordan jeg skulle legge barnet til brystet. 

Men gutten ble båret ut så snart han hadde suget i 20 minutter, enten han hadde fått i seg melk eller ei. 

Uredde bergensere

Da jeg kom hjem fra sykehuset hørte jeg om Ammehjelpen av en venninne, og etter vel et år meldte jeg meg inn i organisasjonen og ble aktiv ammehjelper.

Vi fikk mange henvendelser fra mødre av typen: «Er morsmelken min for tynn?» og «har jeg for lite melk». Kanskje slike spørsmål forekommer også i dag? (Red. anm.: Ammehjelpen får akkurat samme spørsmål i dag)

Ammehjelperne i Bergen var en uredd og kreativ gjeng. Vi klarte å få etablert byens første ammerom på 80-tallet. Innehaveren av en skobutikk tenkte nok en økonomisk gevinst i dette, i form av skosalg. Han lyttet til oss når det gjaldt innredning av rommet med noen behagelige stoler, og stellebord. Dette rommet ble hyppig brukt og mødrene syntes det var godt å slippe å amme sitt barn på kafe. 

I 1981 arrangerte Ammehjelpen i Bergen et landsomfattende seminar på Ustaoset for helsepersonell. Tittelen var «Amming i Norge» og til vår glede og overraskelse fikk vi over hundre påmeldte, men det var ikke plass. Vi måtte redusere antall deltakere til 70. 

Den 23.09.1981 skrev Bergens Tidende om seminaret under overskriften: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Dette medførte kraftige og sinte reaksjoner fra norske helsearbeidere som syntes vi var uhyre uforskammet som rørte ved deres befestede enemerker.

Internasjonalt engasjement

Som småbarnsmor ble jeg svært engasjert i problemstillingen rundt barnematindustrien sin markedsføring. Statistikk over antall barn som døde i u-land på grunn av bruk av melkepulver i urent vann, provoserte meg. Ifølge et sitat fra UNICEF i 1982, ville en million barneliv kunne reddes frem til 1990 hvis flere mødre ga barna sine brystmelk.

Jeg var med da Ammehjelpens Internasjonale Gruppe – AHIG – ble stiftet. Vi var en relativt liten gruppe på ca 5-6 mødre. Vi bestemte oss for at vi skulle kjempe mot barnematindustriens markedsføring – og særlig produktene fra Nestlé.  

Ammehjelpen hadde tidligere etablert samarbeid med en mødregruppe i Kenya, og vi fikk besøk av to representanter fra denne gruppen, Lucy Thang’a og Rosemary Kaloki. De hadde blant annet møter med sentrale personer i Helsedirektoratet om barnedødeligheten på grunn av utstrakt bruk av morsmelkerstatning. 

Sammen med Karen Marie Moland fra i Ammehjelpen i Bergen, var jeg deltaker på et møte i WHO i Genève hvor det skulle vedtas en resolusjon som kunne få innvirkning på markedsføringen av morsmelkerstatning. 

Vi henvendte oss primært til den norske delegasjonen med daværende helseminister Torbjørn Mork (mine svigerforeldres tidligere hybelboer), men selvsagt også til representanter fra andre delegasjoner. 

Resolusjonen ble ikke vedtatt, og jeg ser ikke bort fra at det skyldtes vår aktive medvirkning på møtet.

Universitetsutveksling

I 1989 fikk Ammehjelpen midler fra TV-aksjonen, «Kvinner i den 3. verden». Sammen med ammehjelper Elin Liseth fikk jeg anledning til å besøke ammehjelpsgruppene i Buenos Aires og i Rio de Janeiro. 

I Buenos Aires hadde gruppen kalt «NUNU» fått et hus som skulle være hjem for en gruppe tenåringsmødre og deres barn. Det var slik at når en ung jente ble gravid, ble hun kastet ut, både fra sitt hjem og fra skolen. I NUNU-huset fikk hun bolig og opplæring i et yrke.

Prosjektet i Rio de Janeiro var annerledes. Der kjempet en mødregruppe (AMIGAS DO PEITO) mot Nestlé som hadde et uhyrlig grep om markedet. Vi besøkte blant annet et slumstrøk hvor det var åpenbart at tåteflasken var et symbol på velferd og rikdom.

Men en familie som bodde i et pent lite hus, i motsetning til brakkene rundt, skilte seg ut. De var nok «velstående» i forhold til andre i strøket for de hadde en treseters sofa, og der var det amming som var status. Barnemoren var stolt over å amme mens vi var på besøk.

Som medlem i AHIG ble jeg naturlig nok svært engasjert i internasjonalt arbeid. Etter noen år fikk jeg jobb som personalleder på Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen. Der ble jeg blant annet administrator for samarbeidet med Makerere University i Uganda. Jeg reiste dit både med studenter og forskere og organiserte møter med fagpersoner innen samme fagfelt. Jeg besøkte dette universitetet jevnlig i ca 10 år.

I Uganda så jeg mødrene bære sine barn i sjal på ryggen, og barna ble selvsagt ammet. Til min store overraskelse var verken Nestlé eller noen annen pulverprodusent å se i butikkene i Kampala.

Konen i avisen

Mitt ammeengasjement førte til at jeg figurerte i avisene. For min mann var det noen ganger en utfordring. Men heldigvis var han en som taklet dette godt, bortsett fra én gang:

Han hadde besvart en telefonsamtale hvor en mor etterspurte ammerådgivning. Siden jeg ikke var hjemme spurte hun om min mann kunne gi henne noen råd, for hun hadde ikke hatt melk på flere timer. Min manns svar var:

– Jeg vet ikke, for jeg har ikke fått melk på 30 år! 

Ikke pent svart, men hun fikk en unnskyldning og råd av meg etterhvert.

Om Thelma Kraft

Jeg gikk på barneskole i Bergen i en tidstypisk skole med jente- og gutteplass i skolegården. Skillet mellom disse to områdene var tydelig anmerket. Deretter begynte jeg på realskolen. Det var ettermiddagskole med undervisning fra kl 14 – 20, og til kl 19 om lørdagene. 

Første gang jeg kom i klasse med gutter opplevdes det litt flaut for en flatbrystet som meg. Jeg hadde aldri fått kommentarer på utseendet før. Guttene kalte meg Flesland flyplass.

Min mor var opptatt av at hennes datter skulle ta utdanning, så etter realskolen begynte jeg på engelsklinjen på gymnaset. Deretter tok jeg ettårig sekretærutdanning ved Handelshøyskolen i Bergen. 

Jeg jobbet som sekretær i et par ulike firma, men ønsket noe mer. Så jeg reiste til Oslo og gikk på Barnevernslinjen på Norges kommunal og sosialskole, men fullførte ikke. Deretter hadde jeg ulike sekretærjobber i firma, både i Oslo og i Bergen.

Det var først da jeg fikk en konsulentstilling på Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen – UiB – at jeg virkelig opplevde å ha funnet min plass. Mulighetene ved UiB var mange.

Jeg var fagforeningsleder i noen år i en organisasjon som hadde medlemmer ved, på den tiden, alle de fire universitetene i Norge. Det ble en del reising på møter og seminarer og det var en utfordrende og spennende periode.

For tiden er jeg med i Besteforeldrenes klimaaksjon og har vært leder i Bergen et par år. Som farmor og bestemor til åtte barnebarn er jeg selvsagt engasjert i klimautfordringene vi står ovenfor.

Forbrukersamfunnet er en faktor som «enkelt» kan endres, det bør finnes andre hobbyer enn shopping. Men jeg har deltatt i demonstrasjoner sammen med flotte ungdommer som roper slagord mot både forbruk og oljeutvinning. Det gir håp.

Tema

Ammeinnlegget

Ammerevolusjonen 1968-1975

Takket være modige, unge norske kvinner ligger Norge på verdenstoppen i amming. Slik hadde situasjonen neppe vært uten ammepionerene og deres innsats under ammerevolusjonen. I denne boka samles Ammehjelpens historie fra 1968-1975, fortalt av dem som var der da det skjedde.

🌿 Her kan du kjøpe boka «Ammerevolusjonen 1968-1975»

🌿 Her finner du informasjon om boklansering og avduking av blått skilt.

Fra omtalen av boka:

Takket være modige, unge norske kvinner ligger Norge på verdenstoppen i amming. Slik hadde situasjonen neppe vært uten ammepionerer og deres innsats under ammerevolusjonen i årene 1968–1975.

Disse kvinnene protesterte mot strenge regimer for amming og dårlige erstatningsprodukter for morsmelk. Mødrene hjalp hverandre til å amme. De lærte seg alt om ammeteknikk og morsmelkens enestående egenskaper.

De sloss for kvinner og barns grunnleggende psykososiale rettigheter. Sammen bygget de den frivillige organisasjonen Ammehjelpen, og drev folkeopplysning og sosialaktivisme under fanen:

Vis verden hva brystene er til for!

Det er kvinnehistorie, ammehistorie og historien om Norges lengste dugnad.

Sidsel Pape er initiativtaker og redaktør for «Ammerevolusjonen», utgitt på Fagbokforlaget.

I denne korte filmsnutten deltar Jon Almaas (sønn av Elisabet Helsing), Eva Fosse, Gro Harlem Brundtland, Vibeke Sæther, Gro Nylander, Sidsel Bjelland, Ingrid Eide, og Kari Paalgard Pape. Dette er noen av kvinnene som var med på å utvikle Ammehjelpen de aller første årene.

Det er ikke en underdrivelse at laktosaurene som var med på å starte Ammehjelpen har gjort en formidabel og unik innsats – både for mødrenes rett til å amme, for barnas rett til morsmelk – og for den norske folkehelsa.

🦕🧡 Her kan du lese mer om Ammehjelpens historie 

Tema

Ammeinnlegget

Innspill til representantforslag om en bedre barselomsorg

Helse- og omsorgskomiteen skal behandle et forslag om bedre barselomsorg. Ett av punktene handler om ammeveiledning. Her er våre innspill til dette punktet.

Forslag om bedre barselomsorg

KrF har fremmet et forslag om bedre barselomsorg.

Det består av åtte punkter:

1. Opptrappingsplan for jordmortjenesten
2. Ny finansieringsmodell
3. Tilbud om en time hos fysioterapeut etter fødsel
4. Tilbud om oppfølgingssamtale tre uker etter fødsel
5. Opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter for fødsels- og barselomsorg
6. Ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp
7. Hjemmebesøk av jordmor
8. Styrke retten til å ha med seg partner

Forslaget behandles i helse- og omsorgskomiteen.

Ammehjelpen støtter alle punktene i representantforslaget.

Vi vil gjerne komme med konkretiseringer av punkt 6 om amming, i hovedsak rettet mot første del av punktet: 

Stortinget ber regjeringen definere ammeveiledning som nødvendig helsehjelp, samt sikre at alle fødeavdelinger oppfyller kravene til Mor-barn-vennlig standard, og at alle helsestasjoner er godkjent som ammekyndige.

Vi starter med å forklare hvem Ammehjelpen er og hvorfor vi mener at vi har en (altfor) stor rolle i dagens barselomsorg.

Vi kommer deretter med innspill til hvorfor ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp.

Vi avslutter med å gi innspill til hva vi mener bør gjøres for å styrke tilbudet til ammende kvinner i det offentlige helsevesenet.

Hvem er Ammehjelpen?

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig frivillig humanitær organisasjon som har arbeidet for å verne og fremme amming siden 1968. Organisasjonen har i dag ca 200 ammehjelpere og 0,9 (sic) fast ansatte i administrasjonen. Godkjente ammehjelpere har avlagt en prøve som ved bestått viser god kunnskap om amming, utfordringer og løsninger på disse. Ammehjelpere er ikke helsepersonell, men noen har helsefaglig utdanning. Å drive ammehjelp er ubetalt, frivillig arbeid.

Vi ønsker at alle ammende skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme.

Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får korrekt informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Ammehjelpere gir gratis informasjon, veiledning og støtte ved spørsmål omkring amming og morsmelk, med utgangspunkt i kunnskapsbasert praksis.

De fleste ammehjelpere er tilgjengelige utenom helsestasjoners åpningstider, og skal være et supplement til det offentlige tilbudet på helsestasjoner og ammepoliklinikker.

Hva bidrar vi med i dagens barselomsorg? Og hvorfor mener vi det er feil at vi skal ha så mye ansvar?

De siste fem årene har vi i snitt svart på ca 36 000 henvendelser hvert år – via telefon, epost og sosiale medier.

Nettsiden vår har nærmere 800 000 brukere pr år.

Ammehjelpsgruppen på Facebook har snart 40 000 medlemmer. 

Til sammenligning fødes det rett i overkant av 50 000 barn i Norge hvert år.

Vi får henvendelser fra mødre som er innlagt på barselavdelingen som kontakter oss i stedet for å spørre personalet som jobber der.

Mødre kontakter oss for å dobbeltsjekke råd de har fått av helsepersonell i primærhelsetjenesten.

Vi får henvendelser fra helsesykepleiere og annet helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de finner det vanskelig å hjelpe.

Ammehjelpen brukes altfor ofte som en «spesialisthelsetjeneste» der mødre «henvises» til oss når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Det viser de tallrike henvendelsene fra mødre som forteller at de har blitt anbefalt å oppsøke Ammehjelpen, ofte som «en siste utvei». 

Vi deler gjerne kunnskap og hjelper så mange vi klarer. Men vi reagerer på omfanget, og det er ikke bare vi som reagerer på det. Det gjør også mødre som tar kontakt med oss, for eksempel kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt i Bergens Tidende (1): 

«Ammehjelp er eigentleg akutt helsehjelp. Eit barn kan ikke vente to veker på å få mat, og ei mor kan ikkje vente med å få mjølk ut av brystet. Det er ei fullstendig ansvarsfråskriving at ein hjørnestein i norsk barselomsorg er ein frivillig organisasjon. Det er absurd at nybakte mødrer blir vist til frivillige, ufaglærte for å få ammehjelp når dei prøver å søke kontakt i det offentlege helsevesenet. Mest provoserande av alt er at norske myndigheiter samstundes hamrar inn at det å amme er det “absolutt beste” for både mor og barn. Det er sant. Helseeffektane av amming er godt dokumentert i forsking. Men viss dei verkeleg meiner dette, må styresmaktene gi den støtta som trengst for å kunne leve opp til forventninga.”

Som organisasjon er vi glade for at tilbudet vårt er kjent for målgruppen. Imidlertid er det ikke bærekraftig at en liten frivillig organisasjon skal håndtere henvendelser som hører hjemme i helsevesenet. 

Hvordan er ammeveiledningen i det offentlige helsevesenet?

I en masteroppgave fra jordmorfag ved Oslo Met (2) oppga bare 23,8 prosent av respondentene at de ikke hadde ammeproblemer etter utskrivelse. Resten trengte ammehjelp i større eller mindre grad, altså nærmere 8 av 10 kvinner.

I den samme masteroppgaven oppgir 31.5% av respondentene med ammeproblemer at de tok kontakt med Ammehjelpen etter at de kom hjem. 92% av disse oppgir at de fikk hjelp.

14.5% tok kontakt med sykehuset hvor de fødte, og av disse opplevde 74% å få hjelp.

41.3% tok kontakt med helsestasjonen, og av disse opplevde 82% å få hjelp.

En større andel av mødrene som kontaktet frivillige ammehjelpere i Ammehjelpen opplevde altså å få hjelp kontra mødre som kontaktet helsepersonell ved sykehuset eller helsestasjonen ved ammeproblemer. Dette bør være et tankekors. 

Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen (9) anbefaler blant annet at mødre i barsel får den veiledningen de har behov for omkring amming. Vår erfaring er at disse anbefalingene ikke følges, i hvert fall ikke i tilstrekkelig grad.

Vi vet at en god del helsepersonell strekker seg langt for å gi mødrene den veiledningen de har behov for, til tross for liten tid og kapasitet. Vi vet at mange mødre får den hjelpen de trenger, og det skulle også bare mangle.

Men vi vet også at altfor mange ikke får det. Det er dessverre ikke uvanlig at kvinner som ønsker å amme møtes med utdaterte råd, lave kunnskaper, eller manglende vilje og/eller kapasitet til å oppsøke kunnskapen som trengs. En del helsepersonell vet heller ikke at de mangler kompetanse.

Amming er et område med lav status i helsevesenet. Det er få andre steder i helsetjenesten der det er akseptert at den generelle kunnskapen om et fagområde er på et tilsvarende lavt nivå.

Amming er et stort fagområde. Kunnskapen er spredt hos flere yrkesgrupper, men ingen har hovedansvaret. Verken leger, jordmødre, barnepleiere eller helsesykepleiere har nok undervisning om amming i studiet sitt, og det er få eller ingen krav til jevnlig oppdatering av kunnskap etter endt utdanning.

Hvis en lege, helsesykepleier eller jordmor kommer til kort, så har hun ingen steder å henvise videre. Det finnes noen få ammepoliklinikker ved de store sykehusene, men de fleste av disse tilbyr hjelp bare de første ukene etter fødsel.

Mødre som ikke får den hjelpen de trenger i den offentlige helsetjenesten strever enten alene, søker hjelp hos frivillige i Ammehjelpen eller oppsøker kostbar, privat hjelp.

Private ammeveiledere spiller pr i dag en viktig rolle – for mødre som har ressurser til å finne fram til dem og som kan betale det det koster. De fleste som jobber som private ammeveiledere i Norge i dag har tittelen IBCLC.

En IBCLC (International Board Certified Lactation Consultant) er en internasjonalt godkjent ammeveileder, og den høyeste ammeveilederutdanningen. Personer med denne sertifiseringen har helsefaglig utdanning i bunnen, lang klinisk erfaring og et høyt teoretisk kunnskapsnivå. Det er 9 personer med denne tittelen i Norge. Det finnes ikke egne stillinger for dem i det offentlige helsevesenet. Er de ansatt i andre stillinger (som jordmor eller helsesykepleier), så får de ikke økonomisk uttelling for denne kunnskapen og utdanningen. De har heller ikke mulighet for å jobbe så dedikert med amming som de ønsker.

Mange av disse jobber derfor privat og fyller et kompetansehull innen spesialisert, avansert ammehjelp som den offentlige helsetjenesten burde tettet selv.

På sikt må målet være at denne typen spesialisert hjelp blir tilgjengelig for alle mødre gjennom den offentlige helsetjenesten. Om ammingen går bra eller ikke bør ikke handle om hvorvidt du har råd til å kjøpe privat hjelp.

Hvis ammeproblemene i primærhelsetjenestens øyne er uløselige, så vil hun ofte rådes til å avslutte ammingen og gå over til morsmelkerstatning (mme). For noen kan dette være riktig, mens for andre er det ikke det. Mange kvinner ønsker å fortsette ammingen selv om det er vanskelig. De trenger støtte og tett oppfølging i dette valget. De kan oppleve det som svært vanskelig å si i mot helsepersonell som uttrykker «det blir folk av de som får mme også», eller «mme er ikke giftig».

Men det er ikke motstand mot mme som er problemet. Det handler om et ønske om å mestre ammingen og kunne bruke kroppen slik man ønsker: Å produsere melk er en funksjon som mammakroppen har, og som de aller fleste ønsker å benytte seg av. Vi har krav på hjelp ved ammeproblemer, og krav på aksept for at vi ønsker å bruke denne funksjonen – på samme måte som at dette er selvsagt hvis vi skulle ha problemer med å gå, høre eller snakke.

Et apropos til dette er at vi i Ammehjelpen har mye erfaring med å hjelpe mødre som opplever seg gitt opp av fastlegen og helsestasjonen. Mange problemer viser seg å ikke være uløselige likevel. 

Ammehelse er barnehelse, kvinnehelse, folkehelse

I helsevesenet er det vanlig å tenke på amming som en metode for ernæring av spedbarn, og kun dét.

Amming er mye mer enn ernæring. 

Ulikt de fleste andre fagfelt innenfor helse, så påvirker amming helsa til to individer, en mor og et barn. Amming er folkehelse. Det er barnehelse. Det er kvinnehelse.

Et barn som ikke får morsmelk har statistisk høyere risiko for mage- og tarminfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, akutt mellomørebetennelse, overvekt, krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes og inflammatorisk tarmsykdom enn barn som får morsmelk. (3)

Kvinner som ikke ammer har på gruppenivå høyere risiko for å få brystkreft, eggstokkreft, diabetes, leddgikt og hjerte/karsykdommer sammenlignet med kvinner som ammer eller har ammet. (3)

Morsmelk inneholder dessuten en rekke hormoner som regulerer barnets stemningsleie. For eksempel varierer innholdet av søvnhormonet melatonin i morsmelk med tid på døgnet (4) og bidrar til lettere innsovning på kvelden. Morsmelk inneholder antistoffer og andre stoffer som kan hjelpe immunforsvaret, stamceller, enzymer, pre- og probiotika som alt er unikt for morsmelk, og som er viktig for barnets helse på ulike måter. (5)

Å amme barnet sitt har også mange umiddelbare effekter. Blant annet kan amming regulere barnet hvis det er oppkavet, trøtt, redd eller på annen måte utenfor sitt toleransevindu. 

I en uformell spørreundersøkelse i Ammehjelpsgruppen på Facebook ble kvinnene spurt om hvorfor de ammer. De fleste (ca 2300 kvinner) svarte «fordi det føles naturlig» og fordi enten de selv, eller de selv og barnet, ville. Færre begrunnet valget om å amme med helsemessige fordeler.

Ut fra kontakten vår med ammende mødre er dette også det generelle inntrykket: De fleste ammer fordi de selv vil og det føles naturlig, og ikke primært fordi det helsemessig er gunstig. 

Som ammehjelpere har vi alle møtt på en mamma som er i stor sorg fordi hun av forskjellige grunner har måttet slutte å amme uten at det var ønsket fra hennes side. Vår erfaring er at mange har dette med som en bekymring ved senere barnefødsler, og at det kan ha stor påvirkning på mødrenes psykiske helse.

Vi vet at å få barn i seg selv er en stor omveltning i livet. Det er et stort ansvar å holde liv i en baby med egen kropp. Man er sårbar for psykisk belastning og utvikling av behandlingstrengende lidelse når man i tillegg til omveltningen opplever vansker med å ernære barnet sitt på den måten man ønsker.

En velfungerende amming kan bidra til å forebygge psykiske vansker. Ammevansker, eller å avslutte amming før man ønsker, kan øke risikoen for eller forsterke psykisk strev (6).

Amming og god opplevelse av amming er altså mer enn bare å kunne gi barnet mat og se at barnet legger på seg.

For å romme alt dette ønsker vi «ammehelse» velkommen inn i vokabularet. God ammehelse gir god mor-barn-helse og god folkehelse. 

Så lenge amming ikke ses i sammenheng med helse, er det også lett å overse behovet for å håndtere ammeproblemer som andre helseproblemer av somatisk eller psykisk art. 

Det aksepteres ikke at personer med alvorlige psykiske lidelser får beskjed om å ta seg sammen og «gå en tur i frisk luft». På samme måte skal det heller ikke aksepteres at kvinner med ammeproblemer får beskjed om å holde ut litt til eller å kutte ut ammingen om de får problemer. 

Det skal heller ikke aksepteres at det er kvinnen selv som må finne instanser som kan hjelpe henne, uten hjelp fra helsetjenesten, og at det er kvinnens bosted, økonomi eller ren flaks med hvem hun møter på som bestemmer om hun får hjelp. 

Vi trenger en spesialisert helsetjeneste for ammeproblemer

De aller fleste kvinner i Norge starter å amme (7). Men forventningene om amming står ikke i forhold til hjelpen som tilbys hvis det butter imot og ammingen blir vanskelig.

Som nevnt tidligere, så finnes det ikke noe helhetlig spesialisert tilbud som fastleger eller helsesykepleiere kan henvise kvinner med ammeproblemer til.

Det er tilfeller hvor barnet henvises til barneavdeling pga mye gulping, dårlig vektoppgang, unormalt avføringsmønster osv. Men det er sjelden at hele situasjonen sees på under ett, og for eksempel at også ammesituasjonen evalueres – som kan virke inn på alle symptomene som er nevnt over.

Vi trenger en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor mor og barns utfordringer sees på som en helhet.

Lignende modeller finnes for eksempel for allergi- og overfølsomhet (kompetanse innen pediatri, hudsykdommer, indremedisin, lungemedisin, øre-nese-hals, arbeidsmedisin m.v) eller sårpoliklinikker (kompetanse innen hudsykdommer, plastikkirurgi, ortopedi m.v.). 

Trenden i helse-Norge er at amme- eller barselpoliklinikker legges ned eller kun har et tilbud de to første ukene etter fødsel. Disse må heller rustes opp til å inneha kompetanse på kompliserte tilfeller, og bør eksempelvis ha tilknyttet spesialister (leger) innen pediatri, hudsykdommer, plastikkirurgi, øre-nese-hals og bryst- og endokrinkirurg, samt personell med høy kompetanse på amming (IBCLC-sertifisert).

En stor andel av henvendelsene til Ammehjelpen handler om problemstillinger av medisinsk art. Men en ammehjelper kan ikke gi medisinske råd – med mindre hun er helsepersonell og opplyser om dette.

Kompetansen om amming i primærhelsetjenesten må styrkes kraftig. Leger, jordmødre og helsesykepleiere må få langt bedre kompetanse om laktasjonsfysiologi, patologi knyttet til laktasjon, brystets anatomi, barnets symptomer på patologi knyttet til laktasjon og melkeoverføring, gjenkjenning av ineffektive dietak og kunnskap om de psykologiske/instinktive kreftene som driver ammingen. Det trengs kort sagt et profesjonsfaglig kunnskapsløft for å kunne gi mer helhetlig helsehjelp til mor og barn med ammeutfordringer.

Det må være mer ammeveiledning på pensum hos helsepersonell som skal jobbe med ammende, og påbud om jevnlig oppdatering av kunnskap. Det må sikres at stillinger som ammeveileder besettes av kvalifisert personell (IBCLC), og at helsepersonell som tar spesialisering som IBCLC får jobbe med amming.

Alle helsestasjoner og barselavdelinger må ha en tilknyttet IBCLC. Det må være et godt tverrfaglig samarbeid mellom fastlege, helsesykepleier, jordmor og IBCLC. 

Ammeproblemer oppstår ofte akutt og gjerne utenom helsestasjonens åpningstider, i helger og i ferier. Det trengs derfor en døgnåpen, offentlig telefontjeneste med mulighet for chat og videosamtale der foreldre kan få hjelp av ammekyndig helsepersonell til amming og mating og andre spørsmål knyttet til dette. 

Dette kan for eksempel løses ved at legevaktene bemannes med ammekyndig personell, som kan være tilgjengelig når helsestasjonene er stengt.

Kvinner må ha rett på hjelp relatert til amming fra kvalifisert helsepersonell gjennom hele ammeperioden, uansett hvor lang tid det har gått siden fødsel. De må også få hjelp under graviditeten og etter at ammingen er avsluttet, for eksempel for å bearbeide traumer eller tidligere problemer relatert til amming.

Dessuten: Kvinner som av ulike grunner ikke vil eller kan amme fortjener den samme kunnskapsbaserte veiledningen omkring hvordan de skal mate barnet sitt som mødre som vil og kan amme. Dette ligger i kunnskapsbasen til helsepersonell med IBCLC-sertifisering.

Oppsummering

Ammehelse er et neglisjert område. Oppfølgingen av ammende kvinner er mangelfull i det offentlige helsevesenet, eller i beste fall så fragmentert at den ikke hjelper alle som trenger det.

Mødre som ikke får den hjelpen de trenger i den offentlige helsetjenesten strever enten alene, søker hjelp hos frivillige i Ammehjelpen eller oppsøker kostbar, privat hjelp.

Frivillige ammehjelpere blir stående i vanskelige posisjoner når en kvinne trenger medisinsk hjelp, men ikke får det. Det er vanskelig å være hjelper når den man hjelper ikke får hjelp der det burde vært hjelp å få.

Private ammeveiledere spiller pr i dag en viktig rolle – for mødre som har ressurser til å finne fram til dem og som kan betale det det koster å få spesialisert hjelp av en IBCLC.

Ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp. 

Barselomsorgen må rustes opp med nødvendige tiltak:

• Det trengs en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor mor og barns utfordringer sees på som en helhet.
• Det trengs en kraftig styrking av kunnskap og kompetanse om amming i primærhelsetjenesten.
• Alle barselavdelinger, helsestasjoner og legevakt må ha tilknyttet minst én IBCLC.
• Det trengs en døgnåpen, offentlig telefontjeneste med mulighet for chat og videosamtale der foreldre kan få hjelp av ammekyndig helsepersonell til amming og mating og andre spørsmål knyttet til dette.

I Frivillighetsåret 2022 er det på tide å la Ammehjelpen gjøre det vi er best på: å gi mor-til-mor-støtte som et supplement til det offentlige helsetilbudet.

Vi skal ikke være en erstatning for et neglisjert ansvar. Det er ikke bærekraftig at en liten frivillig organisasjon skal håndtere et så stort antall henvendelser som hører hjemme i helsevesenet. 

«Om amming sees på som en kvinnes rettighet i stedet for en kvinnes plikt, så løftes ansvaret av skuldrene hennes.» Ordene er hentet fra et debattinnlegg skrevet av seks svenske jordmødre (8). 

Helsevesenet må stille med nødvendig kompetanse for å hjelpe mødre som ønsker å amme, og for å kunne følge myndighetenes forskningsbaserte anbefalinger om amming.

Ansvaret for om ammingen går bra eller ikke kan ikke legges på mor alene, hos private ammeveiledere eller på Ammehjelpen.

Referanser:

(1) Bergens Tidende. «Dei seier det er så naturleg. Men å amme er noko av det vanskelegaste eg har gjort.»

(2) Stette, A. H. H., Thorsteinsen, C, Henriksen, L. (2021). Covid-19: ammestart under en global pandemi. Sykepleien Forskning 2021;16(85747):e-85747 

(3) Helsedirektoratet (2016, 11. oktober) Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring. 

(4) Italianer, M. F., Naninck, E., Roelants, J. A., van der Horst, G., Reiss, I., Goudoever, J., Joosten, K., Chaves, I., & Vermeulen, M. J. (2020). Circadian Variation in Human Milk Composition, a Systematic Review. Nutrients, 12(8), 2328.

(5) Ammehjelpen: Hva inneholder morsmelk?

(6) New evidence on breastfeeding and postpartum depression: the importance of understanding women’s intentions

(7) Folkehelseinstituttet (2020). Landsomfattende undersøkelse av kostholdet blant spedbarn i Norge, 6 måneder

(8) Göteborgsposten. «Kvinnor får inte det amningsstöd de efterfrågar»

(9) Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen

Les Ammehjelpens innspill til Kvinnehelseutvalget.

Tema

Ammeinnlegget

Innspill til Kvinnehelseutvalget

Ammehelse er kvinnehelse. Begge er neglisjerte områder. Her er Ammehjelpens innspill til Kvinnehelseutvalget.

«Om amming sees på som en kvinnes rettighet i stedet for en kvinnes plikt, så løftes ansvaret av skuldrene hennes.»

Ordene er hentet fra et debattinnlegg skrevet av seks svenske jordmødre.

Om Kvinnehelseutvalget

«Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal lage en ny utredning om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv. Målet er å få en oppdatert oversikt over kvinners helse i Norge og kjønnsforskjeller i helse. Utvalget skal se på utfordringer blant kvinner når det gjelder risiko og forekomst av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenester. De skal også undersøke hvordan kjønnsforskjeller og kjønnsperspektivet blir håndtert i arbeidet med folkehelse, i helse- og omsorgstjenestene og i forskning og utdanning. Utredningen leveres som en NOU innen 8. mars 2023.«

Du finner mer informasjon på nettsiden til Kvinnehelseutvalget. Der kan du også lese innspill fra andre organisasjoner.

Ammehjelpen takker for muligheten til å gi innspill til Kvinnehelseutvalget.

Oppsummering

Ammehelse er kvinnehelse. Ammehelse er et neglisjert område. Oppfølgingen av ammende kvinner er mangelfull i det offentlige helsevesenet, eller i beste fall så fragmentert at den ikke hjelper.

Kvinner overlates altfor ofte til frivillige ammehjelpere som blir stående i vanskelige posisjoner når en kvinne trenger medisinsk hjelp, men ikke får det. Det er vanskelig å være hjelper når den man hjelper ikke får hjelp der det burde vært hjelp å få.

Å neglisjere ammehelse er å ikke ta kvinner på alvor.

Vi trenger en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor mor og barns utfordringer sees på som en helhet. I tillegg trengs en kraftig styrking av kunnskap og kompetanse om amming i primærhelsetjenesten. Det er ingen tvil om at amming er det beste for mor og barn.

Helsevesenet må stille med nødvendig kompetanse for å hjelpe mødre som ønsker å amme, og for å kunne følge myndighetenes forskningsbaserte anbefalinger om amming. Ansvaret for om dette går bra kan ikke legges på mor alene. 

I Frivillighetsåret 2022 er det på tide å la Ammehjelpen gjøre det vi er best på: å gi mor-til-mor-støtte som et supplement til det offentlige helsetilbudet. Vi skal ikke være en erstatning for neglisjert ansvar.

Om Ammehjelpen

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig frivillig humanitær organisasjon som har arbeidet for å verne og fremme amming siden 1968. Organisasjonen har i dag ca 200 ammehjelpere og 0,9 fast ansatte i administrasjonen.

Godkjente ammehjelpere har avlagt en prøve som ved bestått viser god kunnskap om amming, utfordringer og løsninger på disse. Ammehjelpere er ikke helsepersonell, men noen har helsefaglig utdanning. Å drive ammehjelp er ubetalt, frivillig arbeid.

Vi ønsker at alle ammende skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme. Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får korrekt informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Ammehjelpere gir gratis informasjon, veiledning og støtte ved spørsmål omkring amming og morsmelk, med utgangspunkt i kunnskapsbasert praksis.

De siste fem årene har vi i snitt svart på ca 36 000 henvendelser pr år via telefon, epost og sosiale medier.

Nettsiden vår har nærmere 800 000 brukere pr år.

Ammehjelpsgruppen på Facebook har snart 40 000 medlemmer. 

De fleste ammehjelpere er tilgjengelige utenom helsestasjoners åpningstider, og skal være et supplement til det offentlige tilbudet på helsestasjoner og ammepoliklinikker.

Ammehelse er kvinnehelse

Ammehelse er ikke et vanlig ord i dagligtalen. Det syns vi det burde være. 

Amming blir i helsevesenet stort sett oppfattet som en ernæringsmetode, og kun dét. I vår kultur er denne oppfatningen også vanlig. Det kan man blant annet se av utsagn som «nå trenger han vel ikke å ammes lenger, nå kan han jo spise vanlig mat». Eller klassikeren: «Nå bruker han deg som smokk».

Mødre som er tilbake i jobb og ønsker ammefri, blir også møtt med lignende argumenter.

Allerede fra babyen er nyfødt, blir man introdusert for begrepet måltid, riktig hyppighet av disse og ideell mengde melk per måltid. Det er selvsagt viktig at objektive tall for nødvendig mengde morsmelk for normal trivsel finnes, men amming er likevel mye mer enn ernæring. 

De helsemessige effektene for mor og barn ved amming er velkjente, og vi går ikke nærmere inn på det her – annet enn å nevne høyere risiko for mage- og tarminfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, akutt mellomørebetennelse, overvekt, krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes og inflammatorisk tarmsykdom hos barn som ikke får morsmelk. (Helsedirektoratet, Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring)

Kvinner som ikke ammer har på gruppenivå høyere risiko for å få brystkreft, eggstokkreft, diabetes, leddgikt og hjerte/karsykdommer sammenlignet med kvinner som ammer.

Å amme barnet sitt har også mange umiddelbare effekter. Blant annet er amming regulering av barnet dersom det er oppkavet, trøtt, redd eller på annen måte utenfor sitt toleransevindu. 

Morsmelk inneholder dessuten en rekke hormoner som regulerer barnets stemningsleie. For eksempel varierer innholdet av søvnhormonet melatonin i morsmelk med tid på døgnet (Italianer et al., 2020) og bidrar til lettere innsovning på kvelden.

Morsmelk inneholder også antistoffer og andre stoffer som hjelper immunforsvaret, stamceller, enzymer, pre- og probiotika som alt er unikt for morsmelk, og som er viktig for barnets helse på ulike måter.

I en uformell spørreundersøkelse i Ammehjelpsgruppen på Facebook ble kvinnene spurt om hvorfor de ammer. De fleste svarte «fordi det føles naturlig» og fordi enten de selv, eller de selv og barnet, ville.

Færre begrunnet valget om å amme med helsemessige fordeler. Ut fra innleggene i Ammehjelpsgruppen er dette også inntrykket:

De fleste kvinner ammer fordi de selv vil og det føles naturlig, og ikke primært fordi det helsemessig er gunstig. 

Som ammehjelpere har vi alle møtt på mødre som er i stor sorg fordi hun av forskjellige grunner har måttet slutte å amme uten at det var ønsket fra hennes side. Vår erfaring er at mange har dette med som en bekymring ved senere barnefødsler, og at det påvirker mødrenes psykiske helse, om enn i varierende grad. 

Når det gjelder psykisk helse vet vi at å få barn i seg selv er en stor omveltning i livet. Det er et stort ansvar å holde liv i en baby med egen kropp. Man er sårbar for psykisk belastning og utvikling av behandlingstrengende lidelse når man i tillegg til omveltningen opplever vansker med å ernære barnet sitt på den måten man ønsker.

Vår erfaring som ammehjelpere er at mange mødre har for dårlig kunnskap om normale søvnmønstre og normal amming, samt at sosiale forventninger gjør at mange foreldre opplever stress med å etablere søvnrutiner for sitt nyfødte barn.

En review publisert i Asian Journal of psychiatry fant blant annet at avbrytelser av søvn og dårlig søvn etter fødsel, samt mangelfull sosial støtte, er risikofaktorer for utvikling av barseldepresjon (Zhao & Zhang, 2020).

Som organisasjon har vi ikke gjort systematiske undersøkelser på effekten av hjelpen vi gir, men tilbakemeldingene viser at den har stor betydning for de som kontakter oss. 

Amming og god opplevelse av amming er altså mer enn bare å kunne gi barnet mat og se at barnet legger på seg. For å romme alt dette ønsker vi «ammehelse» velkommen inn i vokabularet. God ammehelse gir god mor-barn-helse og god kvinnehelse. 

“Om amming sees på som en kvinnes rettighet i stedet for en kvinnes plikt, så løftes ansvaret av skuldrene hennes”. Ordene er hentet fra et debattinnlegg skrevet av seks svenske jordmødre.

Så lenge amming ikke ses i sammenheng med helse, er det også lett å overse behovet for å håndtere ammeproblemer som andre helseproblemer av somatisk eller psykisk art. 

Det aksepteres ikke at personer med alvorlige psykiske lidelser får beskjed om å ta seg sammen og «gå en tur i frisk luft». På samme måte skal det heller ikke aksepteres at kvinner med ammeproblemer får beskjed om å holde ut litt til eller å kutte ut ammingen om de får problemer. 

Det skal heller ikke aksepteres at det er kvinnen selv som må finne instanser som kan hjelpe henne, uten hjelp fra helsetjenesten, og at det er kvinnens bosted, økonomi eller ren flaks med hvem hun møter på som bestemmer om hun får hjelp. 

Behov for en spesialisert helsetjeneste for ammeproblemer

Helsetjenesten i Norge er nivådelt, og helsehjelp gis på det laveste nivået det er mulig å gi forsvarlig hjelp. Helsetjenestens førstelinje er primærhelsetjenesten. Denne er organisert av kommunene og består blant annet av forebyggende helsetjenester som helsestasjoner med helsesykepleiere og leger, fastlegetilbud og legevakt. Man oppsøker først helsestasjon, fastlege eller legevakt med sitt problem, og ved behov for spesialisert hjelp henvises man til spesialisthelsetjenesten. Denne består blant annet av sykehus og spesialister (leger spesialisert i sitt fag) som praktiserer i egne virksomheter. 

De aller fleste kvinner i Norge starter å amme (Folkehelseinstituttet, Spedkost 3). Men forventningene om amming står ikke i forhold til hjelpen som tilbys hvis det butter imot og ammingen blir vanskelig;

For kvinner med ammeproblemer finnes det ikke noe helhetlig spesialisert tilbud å henvises til. Det er tilfeller hvor barnet henvises barneavdeling pga mye gulping, dårlig vektoppgang, unormalt avføringsmønster etc, men sjeldent sees hele situasjonen under ett. 

Mye gulping eller endret avføringsmønster kan for eksempel være symptomer på overproduksjon av melk, dårlig vektoppgang kan skyldes ineffektiv diing (som igjen kan ha mange årsaker), særlig hvis sykdom hos barnet utelukkes. Kirurg som behandler abscess kan (som oftest ikke) gi råd som stimulerer melkeproduksjon tross sykdom og operasjon. Der mor er syk og innlagt er det ofte ikke mulig å ha barnet hos seg, eller bli utstyrt med pumpe og fasiliteter for å drenere melk fra brystet. 

Vi får veldig mange henvendelser fra mødre som har fått utilstrekkelig hjelp i primærhelsetjenesten:

«Ammefiendtlige» råd

Mange råd gitt av helsepersonell fører til lavere melkeproduksjon. Dette kan f.eks være der mor har vedvarende sår på brystene og blir bedt om å bruke skjold eller amme sjeldnere for å la brystene og sårene få hvile.

Det kan også være at kvinnen rådes til å ikke amme fra et betent bryst, enten ut fra frykt for at babyen skal få i seg puss eller at det syke brystet må få hvile, som er prinsippet ved all annen inflammasjon. Å ikke drenere et betent bryst for melk fører i mange tilfeller til økt inflammasjon og i verste fall abscess som må dreneres kirurgisk. 

Råd om å terminere amming

Der ammeproblemene i primærhelsetjenestens øyne er uløselige, rådes kvinnen til å terminere ammingen og gå over til morsmelkerstatning (mme). For noen kan dette være riktig, men for andre er det ikke den beste løsningen. Disse kan ønske å fortsette ammingen selv om det er med store vanskeligheter, og trenger støtte og tett oppfølging i dette valget. Da kan det være vanskelig å si i mot helsepersonell som uttrykker «det blir folk av de som får mme også», eller «mme er ikke giftig». Det er jo ikke motstand mot mme som er problemet. Det er heller et inderlig ønske om å mestre ammingen. 

Et apropos til dette er at vi har mye erfaring med å hjelpe mødre som opplever seg gitt opp av fastlege og helsestasjonen. Ikke alle problemer er uløselige likevel. 

Mistro til at kvinner med tidligere dårlig ammeerfaring kan lykkes senere

Mange kvinner tar kontakt med Ammehjelpen fordi de har tidligere dårlig ammeerfaring og ønsker å få det til denne gangen. Det er ikke uvanlig at de forteller å ha fått høre at «neste gang må du bare gå over til mme med en gang», og forklaringene de blir gitt er f.eks at lite melk er genetisk (der også eldre kvinner i slekta har hatt utfordringer med amming), eller at hun har for lite næring i melka. Å bli møtt med slike utsagn hever terskelen for å ta kontakt med helsetjenesten med sin bekymring og ønske om hjelp. 

Lite kunnskap om delamming 

Noen få kvinner har lite brystvev, litt flere har ikke-patologisk lav lagringskapasitet i brystvevet. Disse kvinnene kan ha store vanskeligheter med å ernære barnet sitt med morsmelk alene. For disse kan delamming være et alternativ, og mange kvinner ønsker det. Imidlertid rådes de ofte av helsepersonell til å gi mme i mengder som tilsvarer full ernæring. Kvinnene som tar kontakt med Ammehjelpen har ikke fått råd om hvordan mme kan gis på en måte som optimaliserer morsmelkinntaket. 

Medisinske spørsmål

En stor andel av henvendelsene til Ammehjelpen handler om problemstillinger av medisinsk art. Dette kan for eksempel være spørsmål om 

• Medikamenter og amming
• Narkose/inngrep/undersøkelser og amming
• Smertefull amming hvor ikke-medisinske råd og tiltak ikke har hjulpet
• Vedvarende infeksjoner (sopp, mastitt, abscess)
• Mangelfull vektoppgang hos barn der ikke-medisinske råd ikke har hjulpet 
• Sprutgulp som bagatelliseres som «normalt» i primærhelsetjenesten, men som er pylorusstenose
• Stramt tungebånd og søker råd om hvor de skal henvende seg

En ammehjelper kan i utgangspunktet ikke gi medisinske råd – med mindre man er helsepersonell i tillegg til å være ammehjelper og opplyser om dette.

Men Ammehjelpen brukes ofte nærmest som en spesialisthelsetjeneste der mødre «henvises» til oss når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Det viser de tallrike henvendelsene fra mødres som forteller at de har blitt anbefalt å oppsøke Ammehjelpen, ofte som «en siste utvei». 

Vi får også en betydelig andel henvendelser fra helsesykepleiere og annet helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de finner det vanskelig å hjelpe. Vi får også henvendelser fra mødre som er innlagt på barselavdelingen og som er blitt rådet av helsepersonell til å kontakte Ammehjelpen for å få hjelp med ammingen. 

Som organisasjon er vi glade for at tilbudet vårt gjøres kjent for målgruppen. Imidlertid er det ikke bærekraftig at en liten frivillig organisasjon skal håndtere henvendelser som hører hjemme i helsevesenet. 

I en masteroppgave fra i jordmorfag fra Oslo Met (Stette et al., 2021) oppgir 24% av førstegangsfødende at de ikke har behov for ammehjelp etter utskrivelse fra barsel. 31.5% tok kontakt med Ammehjelpen etter at de kom hjem. 92% av disse oppgir at de fikk hjelp. 14.5% tok kontakt med sykehuset hvor de fødte, og av disse opplevde 74% å få hjelp. 41.3% tok kontakt med helsestasjonen, og av disse opplevde 82% å få hjelp.

En større andel av de som kontaktet frivillige ammehjelpere i Ammehjelpen opplevde å få hjelp enn de som kontaktet helsepersonell ved sykehuset eller helsestasjonen. Dette bør være et tankekors. 

En kommentator i Bergens Tidende ​​reagerer også på et for dårlig tilbud om hjelp ved ammeproblemer:

”Ammehjelp er eigentleg akutt helsehjelp. Eit barn kan ikke vente to veker på å få mat, og ei mor kan ikkje vente med å få mjølk ut av brystet. Det er ei fullstendig ansvarsfråskriving at ein hjørnestein i norsk barselomsorg er ein frivillig organisasjon. Det er absurd at nybakte mødrer blir vist til frivillige, ufaglærte for å få ammehjelp når dei prøver å søke kontakt i det offentlege helsevesenet. Mest provoserande av alt er at norske myndigheiter samstundes hamrar inn at det å amme er det “absolutt beste” for både mor og barn. Det er sant. Helseeffektane av amming er godt dokumentert i forsking. Men viss dei verkeleg meiner dette, må styresmaktene gi den støtta som trengst for å kunne leve opp til forventninga.” (Kommentar i BT)

Mange mødre som ikke får den hjelpen de trenger i den offentlige helsetjenesten oppsøker kostbar, privat hjelp. Private ammeveiledere spiller pr i dag en viktig rolle – for mødre som har ressurser til å finne fram til dem og som kan betale det det koster.

En IBCLC (International Board Certified Lactation Consultant) er en internasjonalt godkjent ammeveileder, og den høyeste ammeveilederutdanningen. Personer som innehar denne sertifiseringen har lang klinisk erfaring og et høyt teoretisk kunnskapsnivå. Det er 9 personer med denne tittelen i Norge. Det finnes ikke stillinger for dem i det offentlige helsevesenet. Er de ansatt i andre stillinger (som jordmor eller helsesykepleier), får de ikke økonomisk uttelling for denne kunnskapen og utdanningen. De har heller ikke mulighet for å jobbe så dedikert med amming som de ønsker. Mange av disse jobber derfor privat og fyller et kompetansehull innen spesialisert, avansert ammehjelp som den offentlige helsetjenesten burde tettet selv.

På sikt må målet være at denne typen spesialisert hjelp blir tilgjengelig for alle mødre gjennom den offentlige helsetjenesten. Om ammingen går bra eller ikke bør ikke handle om hvorvidt du har råd til å kjøpe privat hjelp eller ikke.

Hva må til?

Ammehjelpen mener at kompetansen om amming i primærhelsetjenesten må styrkes kraftig.

Leger, jordmødre og helsesykepleiere må få langt bedre kompetanse om laktasjonsfysiologi, patologi knyttet til laktasjon, brystets anatomi, barnets symptomer på patologi knyttet til laktasjon og melkeoverføring, gjenkjenning av ineffektive dietak og kunnskap om de psykologiske/instinktive kreftene som driver ammingen.

Det trengs kort sagt et profesjonsfaglig kunnskapsløft for å kunne gi mer helhetlig helsehjelp til mor og barn med ammeutfordringer.

Alle helsestasjoner bør ha en tilknyttet IBCLC. Det må være et godt tverrfaglig samarbeid mellom fastlege, helsesykepleier, jordmor og IBCLC. 

Legevaktene må bemannes med ammekyndig personell, som kan være tilgjengelig når helsestasjonene er stengt. Mange har lang reisevei til legevakt, og med baby er det mer utfordrende å komme seg dit for disse. Dersom et akutt oppstått ammeproblem kan løses pr telefon av kompetent ammeveileder, sparer man kvinnen for oppmøtekonsultasjon, og kanskje overbehandling. 

Vi trenger også en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor ammeproblemer som ikke blir løst i primærhelsetjenesten kan henvises til tverrfaglige sentre på lokalsykehus.

Lignende modeller finnes for eksempel for allergi- og overfølsomhet (kompetanse innen pediatri, hudsykdommer, indremedisin, lungemedisin, øre-nese-hals, arbeidsmedisin m.v) eller sårpoliklinikker (kompetanse innen hudsykdommer, plastikkirurgi, ortopedi m.v.). 

Trenden i helse-Norge er at amme- eller barselpoliklinikker legges ned eller kun har et tilbud de to første ukene etter fødsel.

Disse må heller rustes opp til å inneha kompetanse på kompliserte tilfeller, og bør eksempelvis ha tilknyttet spesialister (leger) innen pediatri, hudsykdommer, plastikkirurgi, øre-nese-hals og bryst- og endokrinkirurg, samt personell med høy kompetanse på amming. Dette bør være IBCLC. 

Det må være mer ammeveiledning på pensum hos helsepersonell som skal jobbe med ammende, og påbud om jevnlig oppdatering av kunnskap. Det må sikres at stillinger som ammeveileder besettes av kvalifisert personell (IBCLC) og at helsepersonell som tar spesialisering som IBCLC får jobbe med amming.

Kvinner må ha rett på hjelp relatert til amming fra kvalifisert helsepersonell gjennom hele ammeperioden, uansett hvor lang tid det har gått siden fødsel. De må også få hjelp under graviditeten og etter at ammingen er avsluttet, for eksempel for å bearbeide traumer eller tidligere problemer relatert til amming.

Dessuten: Kvinner som av ulike grunner ikke vil eller kan amme fortjener den samme kunnskapsbaserte veiledningen omkring hvordan de skal mate barnet sitt som mødre som vil og kan amme. Dette ligger i kunnskapsbasen til en IBCLC.

Les mer:

Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?

Ammehjelpens innspill til en bedre barselomsorg

Referanser:

Helsedirektoratet (2016, 11. oktober) Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring.

Italianer, M. F., Naninck, E., Roelants, J. A., van der Horst, G., Reiss, I., Goudoever, J., Joosten, K., Chaves, I., & Vermeulen, M. J. (2020). Circadian Variation in Human Milk Composition, a Systematic Review. Nutrients, 12(8), 2328.

Xiao-hu Zhao, Zhi-hua Zhang, (2020). Risk factors for postpartum depression: An evidence-based systematic review of systematic reviews and meta-analyses.Asian Journal of Psychiatry, 53

Folkehelseinstituttet (2020). Landsomfattende undersøkelse av kostholdet blant spedbarn i Norge, 6 måneder

Stette, A. H. H., Thorsteinsen, C, Henriksen, L. (2021). Covid-19: ammestart under en global pandemi. Sykepleien Forskning 2021;16(85747):e-85747

Tema

Ammeinnlegget

Fortellinger fra Ammehjelpens oppstart: Laktosaurene

Ammehjelpen ble startet for over 50 år siden. «Laktosaurene» som deltok på de første møtene er i dag rundt 80 år gamle. Her forteller de om hvordan det hele startet, og hvilke utfordringer de møtte den gangen.

Om prosjektet

Vi ønsker å ta godt vare på Ammehjelpens historie. Som et ledd i denne prosessen vil vi presentere en serie tekster skrevet av ammepionérene, også kalt laktosaurene. Disse kvinnene var med på å utvikle Ammehjelpen de aller første årene.

Sidsel Pape, som hang i puppen til én av pionerene, har tatt initiativ til serien. Vi legger ut én ny laktosaur-tekst hver måned. Du finner oversikten nederst i denne artikkelen.

Hvor kommer ordet laktosaur fra?

På Generalforsamlingen i Ammehjelpen i 1998 fortalte Elisabet Helsing om sin siste vitenskapelige nyvinning, nemlig oppdagelsen av arten Galactosaurus supportiva regina, også kalt lactosaurer på folkemunne.

Det viste seg å være tett mellom disse ellers sjeldne (og hittil ukjente) førhistoriske skapningene på denne generalforsamlingen, der flere ble utnevnt til æresmedlemmer:

Hva har laktosaurene betydd for ammingen i Norge?

Hva hadde skjedd med norske kvinners mulighet til å kunne amme hvis ikke Ammehjelpen ble startet?

Det er ikke godt å si.

Grafen under viser hvor mange som ammet på ulike tidspunkter.

Hva skjedde egentlig i 1968?

I 1968 ble Ammehjelpen startet, noe som markerte startskuddet for en enorm snuoperasjon for amming i Norge.

– Norge har et slags verdensmesterskap i tilbakevending til amming. Det finnes ikke noe annet land som har snudd ammefrekvensen så dramatisk på så kort tid som Norge gjorde på 1960- og 70-tallet, sier Elisabet Helsing i dette intervjuet.

I årene fram mot 1975 ble brosjyren «Hvordan du ammer ditt barn» trykt, spredt og lest. «Boken om amming» kom på markedet. Fremveksten av nyfeminismen spilte også inn.

Du kan lese mer om Ammehjelpens historie på Kvinnehistorie.no/Kilden kjønnsforskning:

Ammerevolusjonen

Ammehjelpen: Elisabet Helsing forteller

Hele historien kan leses i boka «Amming» av Elisabet Helsing og Anna-Pia Häggkvist.

Det er ikke en underdrivelse at laktosaurene som var med på å starte Ammehjelpen har gjort en formidabel innsats – både for mødrenes rett til å amme, for barnas rett til morsmelk – og for den norske folkehelsa.

Ammerevolusjonen

I boka «Ammerevolusjonen» samles Ammehjelpens historie fra 1968-1975, fortalt av ammepionérene som var der da det skjedde.

Sidsel Pape er initiativtaker og redaktør for «Ammerevolusjonen», som ble utgitt på Fagforlaget i 2022.

Det er kvinnehistorie, ammehistorie og historien om Norges lengste dugnad.

I denne korte filmsnutten deltar Jon Almaas (sønn av Elisabet Helsing), Eva Fosse, Gro Harlem Brundtland, Vibeke Sæther, Gro Nylander, Sidsel Bjelland, Ingrid Eide, og Kari Paalgard Pape. Dette er noen av kvinnene (laktosaurene) som var med på å utvikle Ammehjelpen de aller første årene.

Vi anbefaler at du ser den. Laktosaurene er nydelige skapninger 🦕🧡

Film av Odd Geir Sæther og Sidsel Pape.

Kjøp boka i Ammebutikken

Her kan du se en oversikt over alle filmene i prosjektet.

Alle laktosaurene

Elisabeth Helsing (1940-2019)

– Og igjen skjedde et under: konsulenten vi ble henvist til, en Dr. Gro Harlem Brundtland, var gravid med sitt fjerde barn og syntes ideen var god. Brosjyren ble – etter mye konsultasjons- og revisjonsarbeid – trykt og spredd i løpet av 1968. Det var mitt første og eneste møte med vår statsminister, og ingen dårlig begynnelse på sagaen om hvordan norske mødre gjenerobret ammingen.

I januar 2019 døde Ammehjelpens mor, Elisabet Helsing. Vi starter serien med hennes egen fortelling om oppstarten av Ammehjelpen, hentet fra en spesialutgave av Ammenytt fra 1993. Teksten er gjengitt med tillatelse av Ingerid Helsing Almaas.

Månedens laktosaur: Elisabet Helsing

Eva Fosse

– Elisabet ringte til meg. Hun hadde lest et innlegg jeg hadde hatt på Familiesiden i Aftenposten. (…) Tema: At jeg trosset legen på kontrollstasjonen som sa at jeg hadde for små bryst til å ha nok melk!

Månedens laktosaur: Eva Fosse

Sidsel Bjelland

– På senteret hadde de til og med til salgs den perfekte ammedressen, en kjeledress med glidelås i rød eller blå stretchfrotte senere kalt ammedressen. Ned med glidelåsen, frem med puppen. Den dressen var det mange som kjøpte.

Månedens laktosaur: Sidsel Bjelland

Eli Heiberg (1935-2023)

– Det var en sterk intuisjon og egen erfaring som drev meg til å gå imot gjeldende retningslinjer og praksis, og utfordre rådene som ble gitt.

Månedens laktosaur: Eli Heiberg

Else Nielsen (1938-2022)

– Jeg fikk avslag da jeg spurte om å få dele ut informasjon om Ammehjelpen på et svangerskapskurs på helsestasjonen. Begrunnelsen var at om jeg skulle reklamere for «mitt produkt» (morsmelk), så måtte også produsentene av morsmelkerstatning få slippe til.

Månedens laktosaur: Else Nielsen

Anna Strand

– Den biten av kvinnekulturen som dreier seg om svangerskap, fødsel, amming og småbarnstid, modning til omsorg for ikke bare egne barn, men også for andre mødre og deres barn, regner jeg for uhyre betydningsfull. Enten man ser det med kvinneøyne eller også fra samfunnets vinkling – det er og blir det mest grunnleggende av alt.

Månedens laktosaur: Anna Strand

Kari Paalgard Pape

– Det stod faktisk at det var forbudt å gi fra begge bryst! Men jeg brøt «loven». Jeg var visst en rebell allerede den gang. Kanskje var det en ubevisst protest mot det fastlåste og strenge systemet og alle de ubrukelige «rådene» vi fikk? «Råd»som vi trodde fullt og fast på, og som alle var skrevet av menn?

Månedens laktosaur: Kari Paalgard Pape

Lynn Freligh og Hanne-May Sevendal

– I en tid da flaskene rådet, legen mente at mennesker ikke har «instinkter», og de fleste mente at amming var vanskelig – så ønsket vi å spre kunnskap om amming og å avlive mytene.

Månedens laktosaurer: Lynn Freligh og Hanne-May Sevendal

Anna Marie Frost

Anna Marie Frost lurte vakten utenfor Rikshospitalet der kronprinsesse Sonja nettopp hadde født prinsesse Märtha Louise, og fikk levert Ammeboka på fødeavdelingen – noe som ga Ammehjelpen et helsides oppslag i VG.

Månedens laktosaur: Anna Marie Frost

Vibeke Sæther

Vibeke Sæther reiste rundt med gode råd og ammebrosjyrer – og ble på et tidspunkt kastet ut fra et sykehus (!) Men her får vi fortellingen om noe helt annet: Det handler om ballett, et hårbånd, en svane og en gås.

Månedens laktosaur: Vibeke Sæther.

Kari Nerdrum Tangen

– Vi brettet opp ermene, spyttet i nevene og forberedte oss på lett match overfor de ansatte på byens fremste helsestasjon i sentrum. Ble vi godt mottatt? Nei.

Månedens laktosaur: Kari Nerdrum Tangen

Ingeborg Seeberg

– Jeg ble kontaktet av fylkeshelsesøster som sa fra at jeg ikke kunne snakke til andre om amming. Det var utenfor mitt fagfelt så det hadde jeg ikke noe med. Det var det bare helsepersonell som visste. 

Ingeborg Seeberg møtte mye motstand da hun som ammehjelper uttalte seg om amming – uten å være helsepersonell. Hun ble blant annet hengt ut offentlig i form av en nidtegning i lokalavisen da hun utfordret helsevesenet på 70-tallet.

Månedens laktosaur: Ingeborg Seeberg

Anne-Karin Paulsen

– De få årene Ammehjelpens internasjonale gruppe (AHIG) eksisterte, synes jeg vi fikk til mye. Vi var for eksempel i kontakt med nødhjelpsorganisasjoner for å lære dem hvilke uheldige konsekvenser utdeling av gratis melkepulver hadde. AHIG var også primus motor i arbeidet med Nestlé-boikotten i Norge og var voktere av WHO-koden for etisk markedsføring av barnematprodukter.

Månedens laktosaur: Anne-Karin Paulsen

Milli Lilleeng

– Jeg kunne nesten ikke tro at den lille gutten var kommet ut av meg. At han virkelig var min unge. Jeg ventet nesten at det skulle ringe på døra og at noen skulle komme og hente ham. Det ble ammingen som reddet situasjonen. Det kom jo melk ut av puppene mine, et bevis på at jeg hadde født et barn!

Månedens laktosaur: Milli Lilleeng

Anne Svendsen

– Jeg valgte å føde på den private fødeklinikken til Røde Kors fordi det var eneste stedet der det var tillatt at far var med under fødselen. Det kostet 700 kroner i 1968, noe som tilsvarer omkring 7 000 kroner i dag.

Månedens laktosaur: Anne Svendsen

Thelma Kraft

– Bergens Tidende skrev om Ammehjelpens fagseminar i 1981 under overskriften: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Dette medførte kraftige og sinte reaksjoner fra norske helsearbeidere som syntes vi var uhyre uforskammet som rørte ved deres befestede enemerker.

Månedens laktosaur: Thelma Kraft

Gro Nylander

– Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Månedens laktosaur: Gro Nylander

Elisabeth Haarr (1945-2025)

– Elisabet Helsing var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en begeistret og entusiastisk opplyser. Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Månedens laktosaur: Elisabeth Haarr

Brit Uppman Vogelsang

– Begrepene «gi die» og «amme» ble drøftet på de tidlige møtene. Etter noe diskusjon gikk vi for amme. Målet var å hjelpe mødre så de kunne amme sitt barn. Dermed var Ammehjelpen skapt.

Månedens laktosaur: Brit Uppman Vogelsang

Grete Botten

– Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen for medisinstudenter. Vi kalte det «laktasjon» slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk (fødselshjelp). Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet. Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Månedens laktosaur: Grete Botten

Eli Bruusgaard

– Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen. Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Månedens laktosaur: Eli Bruusgaard

Grethe Borgen

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!» sa ei jordmor i Årdal da Ammehjelpa ble starta der i 1979.

Månedens laktosaur: Grethe Borgen

Sissel Traavik

– Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig. Det målet ser fortsatt ut til å være langt unna. Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre! Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

Månedens laktosaur: Sissel Traavik

Turi Hæg

I anledning 50-årsjubileet til den svenske Amningshjälpen lanserer vi laktosauren Turi Hæg som tok initiativ til å starte Ammehjelpens søsterorganisasjon i Stockholm i 1973 da hun bodde der i en ti-årsperiode.

Månedens laktosaur: Turi Hæg

Marianne Steen

– Vårt overordnede mål var – og er – det samme: Å bli overflødig. Men siden vi ikke har blitt det på 50 år, må nok våre medsøstre fortsette sitt utrettelige, flotte arbeid med å spre informasjon og dele raust av sin kunnskap.

Månedens laktosaur: Marianne Steen

Mette Lawlor

– Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Månedens laktosaur: Mette Lawlor

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Anne Svendsen

- Jeg valgte å føde på den private fødeklinikken til Røde Kors fordi det var eneste stedet der det var tillatt at far var med under fødselen. Det kostet 700 kroner i 1968, noe som tilsvarer omkring 7 000 kroner i dag.

Les mer om prosjektet «Månedens laktosaur».

Av Anne Svendsen, laktosaur.

Som jeg husker det

Jeg er den eldste av fire søsken. Min mor ammet oss alle fire, så jeg var vant til å se at barn ble ammet. Jeg ble født 1941, og det var krig og rasjonering, så amming var kanskje det eneste alternativet.

Jeg fikk ørebetennelse da jeg var ni måneder, og mor fikk ikke være på sykehuset eller besøke meg der. Slik ble jeg avvendt. Mor sa at jeg tok henne på brystene da jeg ble hentet.

Jeg ble kjent med Elisabet Helsing fordi hennes mann, Øyvind Almaas, og min mann, Størker Svendsen, gikk i samme klasse på Arkitekthøgskolen i Oslo 1960-64. Vi besøkte dem i Munkedamsveien. Det jeg husker er at vi spiste risengrynsgrøt kokt på brun ris, noe som var nytt for meg. Jeg var vant til hvit ris. Min bevissthet om ernæring kom først noen år etter gjennom makrobiotisk matlaging.

Jeg studerte realfag på Blindern med tanke på å bli lærer. Elisabet var lærer. Hun studerte senere ernæring for å få faglig tyngde til å lære mødre om spedbarnsernæring og argumentere for amming på sykehus og helsestasjoner.

Far på fødsel

Da Elisabet og Øyvind fikk sitt første barn, var de på Røde Kors som da var en privatklinikk. Det var det eneste stedet der pappaer fikk være med på fødselen.

Vi ville at Størker skulle være med på fødselen, så vi valgte også Røde Kors. Størkers foreldre betalte for sykehusoppholdet. Jeg fant nylig regningen under en opprydning. Det kostet 700 kroner i 1968, tilsvarende 7 000 kroner i dag.

Vi fikk en veldig flink jordmor som skrøt av meg og var tilstede hele tiden. Etter fødselen fikk vi te og snitter på eget rom, noe som kjentes som luksus. Størker kunne være der lenge og nyte samværet med vår førstefødte, men han overnattet ikke.

Mine bryster er små, og da brystkjertlene vokste og melken kom, nøt jeg for første gang å ha store bryster. Jeg fikk ha sønnen min, Henning, på rommet hele tiden, og jeg ammet når jeg ville. Brystvortene ble litt såre, så pleierskene var bekymret for at det kanskje var selvreguleringen som var årsaken.

På ammeplakaten

Henning ble født 29. juni 1968, og jeg jobbet som lærer helt fram til skoleslutt. Da hadde jeg jobbet ett og et halvt år i full jobb, men det var ikke nok til å få betalt mammapermisjon. Jeg tok fri ett år uten lønn for å kunne være hjemme og amme.

Henning og jeg ble avbildet på den første ammeplakaten som ble trykket og hengt opp på helsestasjoner og fødeavdelinger i landet:

Det var i denne perioden at jeg ammet på trikken til/fra Holmen der vi bodde. Så vidt jeg husker var jeg ikke redd for å amme noe sted.

Rundt denne tiden var det at vi igjen besøkte Elisabet som hadde leid et hus på Bjørkøya for å skrive Boken om amming. Sønnen hennes, Jon, satt da i lekegrind og begynte å bli litt utålmodig. Jeg tok han opp og ammet ham. Det føltes naturlig for meg og jeg husker ikke at det ble diskutert som ugreit etterpå. Jeg ba ikke om lov. Når jeg tenker etter i dag, ville jeg vel ha spurt først.

Jeg forsøkte meg også som dagmamma for Jon, men jeg måtte gi opp. Jon var høyt og lavt, og jeg sa til Elisabet at hun måtte finne en annen.

Sidsel Bjelland forteller at jeg også ammet hennes sønn, Hans Petter, mens vi var ved Bogstadvannet og badet.

Lapisoppløsning

Da jeg skulle ha mitt andre barn i 1970, hadde jeg lært av tidligere erfaringer. Jeg undersøkte muligheten for å unngå at barnet ble dryppet med lapisoppløsning i øynene for å forebygge øyebetennelse. Lapisdrypping ga store smerter og synstap for barnet i flere dager. Dette ble gjort rutinemessig «i tilfelle mor hadde gonoré». Det kunne vi slippe hvis jeg skaffet legeattest.

Jeg hadde ikke søkt privatsykehus da, men tilfeldighetene førte til at jeg havnet på Røde Kors igjen og fikk samme jordmor! Røde Kors var i mellomtiden blitt et offentlig sykehus, og Størker fikk være med igjen. Jeg fikk også da ha barnet inne hos meg.

Snikamming

Fullt så heldige var vi ikke da vårt tredje barn ble født på Kongsvinger sykehus i 1973.

Han fikk ikke ligge på mitt rom og heller ikke ammes når det var behov.

I stedet fikk han armene festet med sikkerhetsnåler for at han ikke skulle klore seg når han skrek.

En natt tok jeg en tur ut for å høre om han var stille, men han skrek. Jeg tok en titt inn i vaktrommet. Alle sov. Da gikk jeg inn i barnestuen og tok han opp og ammet ham der.

Jeg tenkte at det verste som kunne skje var at jeg fikk kjeft.

Det fikk jeg.

Neste dag kom en pleierske inn og unnskyldte dette. Selvsagt kunne jeg amme han, mente hun.

Noe med hjelp i navnet

Da Elisabet ammet oppdaget hun ut at det ikke fantes noen bøker om amming. Hun undersøkte og fant La Leche League International, en amerikansk organisasjon som mente at mødre med ammeerfaring var bedre rådgivere enn leger. De har nå avleggere i 68 land.

Elisabet fortalte oss om dette på ammeslabberas, møtene som vi holdt og som ble forløperen for ammemøter. Jeg husker ikke om jeg var på alle ammeslabberas, men jeg husker jeg var tilstede da vi skulle finne et nytt navn på det som da ble kalt Diegivende mødres hjelpeforening.

Jeg syntes «Norsk forening for ammingens fremme» var for langt. Det måtte være noe med hjelp i navnet, noe kort som man lett kunne huske, lik Falken.

Det ble Ammehjelpen.

Gikk for langt

Ammehjelpen ble oppført i telefonkatalogen med navn og telefonnummer til ammehjelpere. De oppførte ammehjelperne kunne ringes når mødre hadde problemer med ammingen. Jeg var medlem i Ammehjelpen og fikk noen oppringninger. Jeg husker ikke at jeg tok noen ammehjelperprøve først.

I en av disse samtalene anbefalte jeg meditasjon under amming, og jeg gikk nok litt for langt om det temaet. Moren ringte og klaget, og Ammehjelpen tok saken opp med meg. Kanskje var det en av grunnene til at man måtte ta ammehjelperprøven før man ble ammehjelper. Kanskje møtereferater kan gi svar på det.

Jeg husker ikke om jeg ble strøket som ammehjelper i telefonkatalogen etter dette. Min tid i ammehjelpen tok i hvert fall slutt, og andre interesser tok over.

Om Anne Svendsen

Anne Svendsen er født 7.11.1941 i Våler i Solør. Hun gikk på fådelte Bergesiden barneskole og Våler folkeskole og tok artium i 1960. I 1961 begynte hun på Blindern, studerte realfag og tok pedagogisk seminar for å bli lærer. Anne giftet seg med Størker Svendsen i 1964, og de er fremdeles gift.

Etter mange bosteder på Østlandet, er de i dag tilbake i Oslo. De har fire barn født i 1968, 1970, 1971, 1973 og en født i 1978 som ikke levde.

Anne har undervist matematikk og fysikk ved videregående skoler og tatt hovedfag i yrkesfaglig pedagogikk.

Anne er antakelig blant de første norske som gjennom sin søken innen psykologi, filosofi og religion, oppsøkte den indiske forfatteren og foredragsholderen Jiddu Krishnamurti, før hun fant sin læremester Prem Rawat, også inder.

Anne har meditert fra lenge før det ble en kjent praksis i Norge og var også svært tidlig ute med østlig kunnskap om kosthold. Hun har hatt mange inspiratorer og gode hjelpere i sitt liv og er meget takknemlig for all livsvisdom hun er tildelt. Siden 1997 har familien eid en gård i Sverige hvor Anne dyrker sin store hobby, økologiske grønnsaker.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Milli Lilleeng

- Jeg kunne nesten ikke tro at den lille gutten var kommet ut av meg. At han virkelig var min unge. Jeg ventet nesten at det skulle ringe på døra og at noen skulle komme og hente ham. Det ble ammingen som reddet situasjonen. Det kom jo melk ut av puppene mine, et bevis på at jeg hadde født et barn!

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Milli Lilleeng, laktosaur.

Forhistorien

Fra jeg selv var liten har jeg mange ganger hørt foreldrene mine fortelle om hvor glad jeg hadde vært i å få melk fra mammaen min. 

Jeg fikk høre hvordan jeg nektet plent å ta imot tåteflaska som de noen ganger hadde prøvd å gi meg. Her nyttet det bare å levere ekte saker!

Kanskje var det fortellingen fra min egen babytid som ga meg inspirasjon til å amme barna mine?

Mitt første møte med Ammehjelpen var Marit, en hyggelig dame i naboblokka som ledet den siste timen på svangerskapskurset.

Det var et kurs i regi av helsestasjonen på Karihaugen, en drabantby i utkanten av Oslo.  Her bodde vi i 1975 da vi ventet vårt første barn.

Kunnskapen om amming som Marit formidlet på kurset, ga meg en trygg visshet om at dette selvsagt skulle gå bra.

Av Marit lærte jeg hvordan melkeproduksjonen foregikk, forholdet mellom tilbud og etterspørsel, om hvordan en kunne øke produksjonen og at det ikke gikk an å «miste melken»

– Man kan jo være litt rar i hodet etter en fødsel

Sønnen min ble født med haste-keisersnitt, og all honnør til kirurgen og hjelperne som reddet oss begge to. Jeg var glad og takknemlig for at alt gikk bra og at jeg hadde fått verdens nydeligste lille gutt.

Likevel var det et lite savn at jeg hadde gått glipp av selve fødselen som jeg hadde gledet meg til. Jeg kunne nesten ikke tro at den lille gutten var kommet ut av meg.  At han virkelig var min unge.

Da jeg kom hjem fra sykehuset ventet jeg nesten at det skulle ringe på døra og at noen skulle komme og hente ham. Dette høres jo helt sykt ut, men man kan jo være litt rar i hodet etter en fødsel.   

Det ble ammingen som reddet situasjonen. Det kom jo melk ut av puppene mine, et bevis på at jeg hadde født et barn!

Jeg er sikker på at den kontakten vi fikk da han diet var en god erstatning for nærkontakten vi begge gikk glipp av etter keisersnittet. Å få til en vellykket amming etter et keisersnitt er spesielt viktig – både for mor og barn. 

Det viste seg snart at sønnen min var helt rå når det gjaldt å suge, og heldigvis hadde jeg ingen problemer med ammingen.

Det var en utrolig flott tid og jeg ammet ham til han var 20 måneder. Da løp han over gulvet, krabbet opp på fanget mitt og dro ned glidelåsen på den blå velourdressen min. 

Mitt liv som ammehjelper – lokalt i Nittedal

I 1977 fikk jeg barn nummer to, ei søt lita jente som ble født  på den vanlige måten. Her gikk også ammingen fint og vi holdt på i 15 måneder, selv om denne babyen ofte var mer opptatt av det som foregikk i omgivelsene enn av godsakene som jeg kunne friste med. (Hun ble da også journalist…)  

Jeg ble med i Ammehjelpen rett etter at datteren min ble født. Jeg har fortsatt tatt vare på det vakre kortet jeg fikk fra Anne-Karin Paulsen om at besvarelsen på ammerhjelperoppgaven min var godkjent. 

Før datteren min ble født hadde vi flyttet til Nittedal, og jeg hadde planer om å få til en lokal ammehjelpgruppe i kommunen. Da jeg møtte på helsestasjonen hadde jeg med meg en liten plakat med navn og telefonnummer jeg skulle henge opp – og ble så overrasket og glad over at det allerede hang en håndskrevet lapp på tavla: 

«Trenger du hjelp til amming vil jeg gjerne hjelpe deg.» 

Her hadde jeg navn og telefonnummer til en annen mor som jeg kunne samarbeide med! Det var Ingrid Bjorvand Engh som hadde hengt opp lappen, og vi to ble gode amme-venninner. Og Ingrid hadde en nabo som nettopp hadde født nummer to, det var Linda Rundquist Parr. Og Linda hadde en venninne som het Synnøva Aga, også en nybakt mamma.

Da var gruppa vår i gang. Fire helfrelste, ammende mødre. Etter hvert fikk vi flere med, jeg vil spesielt nevne Oddlaug Sundquist (nå Barø) og hennes svigerinne Marion Sundquist. Nå var vi en slagkraftig gruppe.   

– Regler for flaskemating ble overført til brystmelk

Vi møtte nok en del motstand blant noen av helsesøstrene, men vi hadde en god alliert i distriktslege, Johan Sofus Olsen, som lot oss dele ut brosjyrer og henge opp plakater om ammetreff for nybakte mødre.

Møtene holdt vi privat i hjemmene våre. I tillegg til at vi fikk drevet ammeopplysning og gitt gode råd ble det også hyggelige treff for småbarnsmødre. Hjembakte rundstykker med ost og syltetøy ble servert på møtene våre.

På telefon fikk vi kontakt med mødre som slet med amming. Problemet var ofte at regler for flaskemating ble overført til brystmelk. Mødrene hadde fått beskjed om at det burde gå tre eller fire timer mellom hver gang barnet skulle få mat. Og en måtte ikke ta barnet opp hver gang det gråt, da kunne det bli «bortskjemt». 

Ja, det var mange rare råd som hadde festet seg der ute mens gammel kunnskap om amming delvis var blitt glemt i tida etter krigen. Det som ofte var det eneste som skulle til, var å gi mødrene troen på seg selv, mer selvsikkerhet pluss å normalisere perioder med hyppige måltider. 

Ammehjelpgruppa sørget for god dekning i lokalavisa, Varingen. Og vi fikk til og med være med i et innslag på «Norge Rundt» sommeren 1982. (klikk på lenken for å se innslaget)

Etter hvert fikk vi et godt forhold til helsestasjonene også. Jeg fikk komme og vise lysbildeserien om amming på en samling av helsesøstre i bygda.

Kampen mot lapisdrypping

Gruppa vår var også engasjert i saken for å få en slutt på at alle nyfødte barn skulle dryppes med lapis i øynene. Vi var en gjeng, kanskje 8 – 10 mødre med barnevogner, som troppet opp på fødeavdelingen til SIA – Sentralsykehuset i Akershus, som nå heter Ahus.

Med plakater og informasjonsskriv krevde vi bedre ammeopplysning og protesterte mot lapisdrypping av nyfødte barn. Vi forlangte å få snakke med jordmødre og barneleger. 

Lapisdryppingen var en gammel praksis helt tilbake fra 1880. Alle nyfødte barn fikk øynene dryppet med lapis, en sterk etsende væske, rett etter fødselen.  Grunnen var at dersom mor var smittet av gonoré kunne barnet få skade på øynene og bli blind. Lapis i øynene ville forhindre dette. 

Men gonoré var nesten utryddet i Norge rundt 1980, svært få fødende kvinner var smittet av sykdommen. Det fantes også antibiotika som kunne brukes dersom det ble oppdaget gonoré.

Flere barneleger og mange ammehjelpere var opptatt av å få fjernet kravet om drypping. Det skulle vise seg å bli en lang og seiglivet prosess for å få Helsedirektoratet med på et opphør av denne over hundreårgamle skikken. Først i 1984 var slaget vunnet, og nyfødte barn fikk slippe denne lidelsen straks de var kommet til verden. 

Min periode i Ammehjelpen sentralt

I noen år hadde jeg vurdert ammehjelperoppgaver fra nye ammehjelpere. Det ga meg kontakt med mødre over hele landet, men det var en tidkrevende oppgave. 

Jeg fikk være med på flere hyggelige møter i Oslogruppa og husker spesielt et inspirerende landsmøte på Darbu ved Kongsberg i 1978 hvor jeg hadde med den lille datteren min. Og jeg husker landsmøtet i Stavanger i 1982, meget godt arrangert av den flinke ammegjengen i Sandnes og Stavanger. Her var alt på stell, og vi fikk bl.a. et fantastisk foredrag av dr.med. Hans Christofer Børresen. En mann en ikke glemmer!  

På landsmøtet ble det valgt et sentralstyre sammensatt av ammehjelpere fra kommunene rundt Oslo, og jeg som kom fra Nittedal var en av dem som ble valgt.  Det ble to morsomme og travle år sentralt i Ammehjelpen.

Kampen om barselpermisjon og uetiske reklamekampanjer

Styret vårt fikk til et møte med Sosialkomiteen på Stortinget hvor vi tok opp en viktig sak: Utvidelse av barselpermisjonen. På dette tidspunktet mener jeg at permisjonstiden var hevet fra 12 til 18 uker. Vi krevde ytterligere forbedring og at permisjonstiden ble utvidet til ett år, slik at alle barn kunne ammes til de var rundt året. Dette ble også en sak det har tatt lang tid å løse.  

Vi hadde et godt samarbeid i styret disse to årene. Vi satset på utadvendt virksomhet og ble bl.a. intervjuet i NRK Radio. Og så var det stas å bli vertskap for to representanter fra ammende mødre fra Kenya, Lucy Thang´a og Rosemary Kaloki som besøkte Norge.   

Ammehjelpen hadde tidlig vendt blikket ut i verden og etablert kontakter med mødre som kjempet for amming og mot reklamekampanjene til Nestlé. Mange fattige mødre lot seg lokke av flotte plakater med lubne og friske babyer som fikk tåteflaske.

Og mange små barn i fattige land måtte dø fordi melkepulveret var dyrt og måtte blandes ut med mere vann – som ofte også var forurenset.

Og når de gratis prøvepakkene med pulvermelk var tømt, da var også brystmelken borte.

– Jeg fant fram til sikringsboksen og slo av strømmen

På landsmøtet i 1984 som ble holdt på Haraldsheim Ungdomsherberge, feiret vi samtidig Ammehjelpens 15 årsjubileum. Haraldsheim var et rimelig sted å arrangere seminarer med overnattingsmuligheter. Men stedet var ikke godt egnet til et slikt stort og viktig møte. Blant annet var det mye bråk på kjøkkenet der kokka nektet å slå av radioen som sto på full styrke og forstyrret våre drøftinger i salen ved siden av.

I dag ville vi sikkert marsjert ut på kjøkkenet og fjernet radioen, den gangen var vi nok litt for forsiktige og høflige. (Vi hadde ennå ingen erfaringer som tenåringsmødre…) Om natten var det mye bråk på rommene til ungdom som overnattet.

Men da hadde jeg fått nok.

Jeg fant fram til sikringsboksen og slo av strømmen til det roet seg.

På dette landsmøtet ble Ammegruppa i Årdal valgt som nytt sentralstyre, og Eva Opaker fra Årnes og jeg dro en helg til Årdal for å informere om løpende saker og levere fra oss protokoller og brevordnere. Eva og jeg hadde med hver vår syvåring til Årdal denne helgen og vi hadde en fin tur over fjellet og hyggelig samvær med gjengen i Årdal, Bente Knudsen, Siv Enerstvedt, Grethe Borgen og Ulrika Berg Foss. Nå var det deres tur til å ta stafettpinnen videre!

I Nittedal fortsatte flere i gruppa virksomheten i noen år etterpå. Vi som etter hvert ble opptatt med andre saker fikk avløsning av nye. Her kan jeg nevne Elisabeth Laake, Torill Andersen, Anne Glømmi og Bente Stensby Nordhaug.  Da gruppa vår fylte 20 år i 1998 hadde vi en hyggelig felles samling og fikk et stort oppslag i lokalavisa «20 års kamp for puppen».

– Drivkraften vår var et ønske om å hjelpe

Nå er det så vidt jeg vet ikke noen aktiv Ammehjelpgruppe her i Nittedal, men jeg ser på facebooksiden til helsestasjonen vår at de har god kontakt med Ammehjelpen og formidler råd og vink. Det synes jeg er fint.

Mye er jo blitt endret siden vi startet opp med glød og lyst i 1978. Den gangen så vi et behov som var der, og vi visste at vi kunne bidra med råd og veiledning.

Drivkraften vår var et ønske om å hjelpe.

Og lønna vår fikk vi når mødre som ønsket å amme fikk tro på seg selv, og etter litt støtte klarte å gjennomføre prosjektet sitt. Ofte er det slik med frivillig arbeid at det gir en merverdi utover akkurat den hjelpen du gir til andre.

Tiden i Ammehjelpen har gitt meg venner for livet, og tro på at vi kan få til så mye hvis vi går sammen om å jobbe for det vi vil.

Om Milli Lilleeng

Milli Lilleeng ble født i Oslo i 1947. Hun vokste opp i et godt og kjærlig hjem i Westye Egebergs gate i Oslo sentrum og gikk på Møllergata skole, Ila realskole og Oslo kommunale handelsskole. I 1977 flyttet hun til Nittedal. Det meste av yrkeslivet har hun arbeidet innenfor boligsamvirket, seks år i OBOS og 29 år i Nittedal Boligbyggelag, som nå er del av USBL. I ungdomsåra var hun med i AUF, men har ingen partitilknytning i dag. Milli har deltatt i ressursgruppen i Nittedal Røde Kors Flerkultur i mange år. Hun brenner for inkludering og kontakt med flyktninger og nye nordmenn og -kvinner som kommer til bygda. Som pensjonist har hun vært med å stifte et lokalt DNT-lag i Nittedal og er fortsatt aktivt med som turleder og styreleder av venneforeningen Dølis Venner. Milli er mor til to barn og har også ett barnebarn.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Tema

Ammeinnlegget