Månedens laktosaur: Mette Lawlor

- Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Jeg skulle klare det

– Trenger DU den? spurte min far da han kom innom på et overraskende besøk en formiddag i oktober 1978.

Der satt jeg med en nyfødt liten datter og leste i Spebarnsboken (Sandvik S. 1978, Sandviks AS). Boken ble levert ut gratis på sykehuset og inneholdt mye informasjon om spedbarnstell og -ernæring, pluss reklame for babyprodukter.

Grunnen til min fars overraskede spørsmål var nok at han, og andre rundt meg, tenkte at dette klarer nok Mette fint…

Det at jeg skulle amme var en selvfølge. Jeg var jo barnepleier, arbeidet på Barneklinikken og hadde mange ganger hjulpet mødre med amming og stell. Men det var noe helt annet å oppleve dette selv.

Vi hadde en problematisk ammestart, med et barn som stakk tungen opp i ganen heller enn å ta godt sugetak. På klinikken fikk jeg hjelp til nesten hvert måltid, og da vi reiste hjem trøstet de meg med at «det blir lettere når hun blir litt større». Jeg tenkte, «ok, hvor lenge er dét til?»

Jeg kan være ganske sta. Det kan være vanskelig i noen sammenhenger, men dette hjalp meg nok til å ikke gi opp. Jeg prøvde å pumpe (som jeg ikke fikk ordentlig til), og ga litt flaske. Etter 2-3 uker, hvor både barnet og jeg gråt, klarte vi det! Det var fantastisk!

I løpet av disse ukene var nok både mannen min og foreldrene mine bekymret for at barnet ikke fikk nok mat.

Jeg opplevde ikke støtte fra helsestasjonen, men hadde heldigvis en god og solidarisk mann som både trodde på at morsmelk var best og at jeg skulle klare det.

Å hjelpe andre å lykkes

Da jeg avsluttet ammingen etter 11 måneder, spurte jeg helsestasjonen om informasjon om Ammehjelpen, som jeg da hadde hørt om. Etter litt leting fant de en brosjyre som ammehjelpgruppen i Bergen hadde gitt ut. Det var en enkel informasjonsfolder med navn og telefonnummer på ammehjelpere.

Jeg hadde opplevd veldig sterkt hvor viktig det var å lykkes med ammingen – hvor fantastisk det var. Jeg ønsket derfor å bidra med min erfaring og kunnskap slik at andre også skulle lykkes med ammingen.

Jeg visste hvor viktig det er å gi mor god hjelp, støtte og informasjon om amming helt fra starten. Det kan bidra til å gi mor trygghet og tro på at hun kan lykkes.

Så i 1979 begynte jeg i Ammehjelpen. Helt fra da – og fremdeles – har jeg hatt et ekstra engasjement for barselomsorgen.

Ammehjelpsgruppen i Bergen

Bergensgruppen var en stor og aktiv gruppe. Selv var jeg i flere perioder, leder for den. Etterhvert som tiden gikk, ble det mange spennende oppgaver å ta del i.

Vi hadde over lengre tid prøvd å få komme inn på Kvinneklinikken (KK) i Bergen med informasjon om amming og Ammehjelpen. Etter at vi inviterte personalet på KK til et møte for å presentere oss, fikk vi etterhvert være på barselavdelingen én time i uken.

I begynnelsen var det nok bekymring blant de ansatte om at vi «tråkket i deres bed». En av de første gangene jeg gikk gjennom korridoren, opplevde jeg at en pleier sa til en annen:

«Disse ammehjelperne, kan de ikke finne en annen arbeidsplass å gå på?»

Jeg var fristet til å snu meg og spørre om vi skulle prøve Bergens Mekaniske Verksted, men jeg lot det ligge…

En av opplevelsene jeg husker best var da vi modig inviterte helsepersonell til seminar om amming på Vatnahalsen høyfjellshotell. Overskriftene Bergens Tidende den 23.09.1981 gjorde oss ikke mindre spente: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Det gikk egentlig over all forventning.

Amming midt i middagen

Når vi var på KK leverte vi ut brosjyrer med navnet vårt, og oppmuntret mødrene til å ta kontakt. Og jeg la alltid til:

«Ring før et spørsmål blir til et problem!» Og mange ringte.

Jeg hadde ofte ett eller to av barna med meg – utstyrt med rosinpakke og bok. Hadde de hatt avspillingsknapp, så tror jeg nok sikkert de ville kunne sagt det som var å si om amming.

Som vanlig for en ammehjelper på den tiden hadde jeg mange «ammetelefoner» i løpet av uken. Veldig ofte ringte det midt i middagen. Familien satt rundt bordet og ventet på servering, og pappaen sa: «Vent til mamma er ferdig!»

Jeg avsluttet alltid med å si: «Ring når som helst hvis du lurer på noe!»

– Må du si det der, mamma? spurte min eldste datter. Hun visste at de kom til å ringe tilbake.

Kvinneklinikk for kvinner

Arbeidet for bedre barselomsorg i Hordaland foregikk blant annet med megafon på Torvalmenningen i Bergen på slutten av 80-tallet.

Vi protesterte mot forslaget om å bruke en avdeling på KK til andre pasienter på Haukeland sykehus. Vi laget mye «bråk» og leverte lange lister med underskrifter til sykehusets direktør.

Etter en tid uttalte han på radio at han hadde fått så mye motbør mot dette forslaget at han sendte saken tilbake til politikerne. Det kom aldri noen medisinsk avdeling på KK – så den forble en klinikk for kvinner slik den var bygget for å være.

En dag en av døtrene mine var syk og hjemme fra skolen, hørte jeg plutselig roperten fra rommet hennes i annen etasje:

– KAN JEG FÅ SAFT!

Hun hadde åpenbart lært hvordan å bli hørt.

Jeg husker særlig et ammeseminar vi arrangerte på KK. Gro Nylander holdt foredrag. Etterpå ble vi spurt om hvortid vi skulle arrangere neste seminar.

Da vi ikke hadde planlagt noe, arrangerte klinikken selv obligatorisk seminar med Nylander over to dager slik at alle jordmødre og barnepleiere skulle få det med seg.

Vi så store forandringer i ammerutinene på føde- og barselavdelingen, og en mer positiv innstilling til samarbeidet med Ammehjelpen etter det.

Tok ordet for første gang

Bergensgruppa arrangerte Ammehjelpens generalforsamling (GF) flere ganger. En av de første GF jeg var på, sov vi i en gymsal. Andre ganger var det privat innkvartering.

Tidene har forandret seg. Nå er det hotell som gjelder, og reisen blir dekket av Ammehjelpen. Tidligere måtte vi betale alt selv og vi snakket ofte om at Ammehjelpen var en dyr hobby som flere ikke hadde råd til å delta på.

Den første gangen jeg reiste meg og sa noe i en stor forsamling, var nettopp på Ammehjelpens generalforsamling. Det ble diskutert om menn kunne være ammehjelpere.

Jeg mente da – og mener nå – at når en mor tar kontakt med Ammehjelpen, er det veldig viktig at hun vet at hun snakker med en som selv er mor og har «kjent det på kroppen».

Nabohjelp i Russland

Elisabet Helsing spurte meg om jeg kunne tenke meg å reise til Murmansk i Russland for å starte opp ammehjelpsarbeid der. Først tenkte jeg: «Kan JEG det?».

Så tenkte jeg at ammehjelp er jo å hjelpe naboen, også nabolandet. En av de største utfordringene var å introdusere konseptet frivillig arbeid i det russiske samfunnet i Murmansk.

Det ble en fantastisk spennende og lærerik opplevelse. Ammeprosjektet ble innlemmet i Norsk Folkehjelps 5-års program Bedre Helse for Barentsregionen.

Det var en stor ære å bli spurt og den største utfordring jeg hadde fått – nest etter fire barn.

Viktig del av livet

Ammehjelpen er en flott gruppe engasjerte kvinner, som har forskjellige meninger om mangt – men som forenes om den viktige saken AMMING.

Det er fantastisk fint å være en del av denne engasjerte gruppen. Gjennom Ammehjelpen har jeg lært mye om kommunikasjon, som jeg har hatt god nytte av ellers i livet. Jeg har fått mange gode venner i Ammehjelpen gjennom alle disse årene. Den er blitt en viktig del av livet mitt.

Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om Mette Lawlor

Ble født i Bergen i 1952. Hun gikk på folkehøyskole i Oslo før hun tok barnepleieskole ved Christian Michelsens Barnehjem. Hennes første jobb var som privat barnepleier hos en familie i Bergen, senere London. Lawlor var hjemme med egne og dagbarn i 18 år og arbeidet deretter på Barneklinikken ved Haukeland Sykehus i 30 år.

Fra 1990 til 1993 var Lawlor leder for sentralstyret i Ammehjelpen, bl.a. da organisasjonen mottok Karl Evangs pris (1991). Lawlor var i Malaysia og besøkte World Alliance of Breastfeeding Action (WABA) som hadde fått penger fra TV-aksjonen. Lawlor bidro til å evaluere norske sykehus som ville bli godkjent som «mor – barn vennlige» (MBVI).

Lawlor er i dag æresmedlem av Ammehjelpen, hun har fire barn og fem barnebarn.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpens appell ved Stortinget

Ammehjelpens daglige leder Anne Sigstad holdt følgende appell foran Stortinget i anledning demonstrasjonen for en bedre barselomsorg 27. april 2022.

Av Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen.

Vi må snakke om amming – og ammesorg.

De aller fleste førstegangsfødende ønsker å amme og begynner å amme.

En god del andregangsfødende tar forbehold eller sier «Aldri mer amming!»

Hvorfor det?

Forventingen om at alle skal amme, står ikke i forhold til den hjelpa du kan trenge når amminga butter imot.

Kvinner med ammeproblemer møter varierende kunnskap i primærhelsetjenesten. Det finnes heller ikke noe helhetlig spesialisert tilbud å henvises til.

Ammehjelpen, en frivillig organisasjon av mødre, får utallige henvendelser av svært alvorlig karakter som hører hjemme i helsevesenet.

Det offentlige trenger tilgjengelig helsepersonell med oppdatert ammekunnskap, og tid til å bruke den.

Ikke alle som søker hjelp til amminga er fornøyd med et svar som: «det blir fine folk av dem som vokser opp på morsmelkerstatning også».

Nei, de ønsker hjelp til å nå sine amme-mål. Det bør de få uten å måtte betale for dyre private tjenester, som kanskje er langt unna der de bor!

Ammesorgen kan vare livet ut. Sorgen over amming som ikke ble som du hadde tenkt.

Èn historie gjorde inntrykk, fortalt av ei som jobber med demente:

En kollega i permisjon kom på besøk med babyen sin. Til glede for ansatte og pasienter. Men en kvinne på 93 år ble helt uforklarlig totalt forvirret og satt ut etter besøket.

Etter å ha hjulpet henne med å nøste opp i fortvilelsen, kom det fram at hun hadde én eneste sønn. Han hadde hun aldri klart å amme. Hos den demente var alt annet borte, men ammesorgen vellet opp.

Vi MÅ definere ammeveiledning som nødvendig helsehjelp. Ansvaret for om ammingen går bra, kan ikke legges på mor alene!

Tema

Ammeinnlegget

Fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse: Alle filmene

Ammehjelpen ble startet i 1968. Gjennom en bok og flere små filmer forteller ammepionérene sine historier. Det er kvinnehistorie, ammehistorie og historien om Norges lengste dugnad.

Les mer om boka.

Les mer om prosjektet «månedens laktosaur».

Se alle filmene:

Tema

Ammeinnlegget

Velkommen til avduking av blått skilt, ammeslabberas og boklansering

Fredag 10. juni feirer Ammehjelpen våre pionerer og deres ferske bok, Ammerevolusjonen 1968-1975. Det blir både avduking av blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing og lanseringsfest for boka.

Avduking av blått skilt og boklansering

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 16:30
Sted: Thor Olsens gate 10 (avduking av blått skilt) og Litteraturhuset (boklansering).

Arrangementene er åpne for alle. Velkommen!

🌟 Les mer om «Ammerevolusjonen 1968-1975»
📚 Kjøp boka

Avduking av blått skilt

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 12:30.
Sted: Thor Olsens gate 10, Oslo

Arrangert av Oslo Byes Vel.

De blå skiltene forteller om en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. Oslo Byes Vel etterlyste tidligere i år navn på kvinner som fortjener en plass i bybildet.

Det kom inn over 200 forslag, og av disse ble 12 valgt ut. Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing er én av disse.

Skiltet henger i Thor Olsens gate 10, der Ammehjelpen hadde sitt første møte i 1968.

Taler ved:
– generalsekretær i Oslo Byes Vel
– representant for Ammehjelpen og ammepionerene

Boklansering og ammeslabberas

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 14:00 – 16.30
Sted: Litteraturhuset (rom: Nedjma), Wergelandsveien 29, Oslo

Arrangert av Fagbokforlaget og Ammehjelpen. Det blir enkel bevertning.

Program:

• Velkommen
  v/Fagbokforlaget

• Kort presentasjon av prosjektet
  v/Sidsel Pape

• Paralleller mellom Ammerevolusjonen og dagens Barselopprør
  v/Aïda Leistad Thomassen i Barselopprøret

• Hva er Ammehjelpen i dag?
  v/Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen

• Visning av filmen Amming

V e l k o m m e n !

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Gro Nylander

- Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Alt var ikke bedre før

Vi som fødte på slutten av 60-tallet husker hvordan vi:

• Ikke fikk vite hvor vi skulle føde før riene var godt i gang
• Ble skilt fra alle kjente og kjære når vi trådte inn på fødeavdelingen
• Ble mottatt med kjempeklystér og helbarbering nedentil
• Ble lagt alene og engstelige på triste stuer
• Ikke fikk bruke tyngdekraften til å trykke ut barnet
• Ikke fikk ta i det etterpå
• Ikke fikk holde barnet før det var badet, veid, målt og påkledd
• Ikke fikk se det inn i øynene fordi de var hovne og røde av lapis
• Ikke fikk legge det til brystet hele det første døgnet
• Aldri fikk slippe inn på barnestua
• Aldri fikk pakke opp barnet og beundre den lille kroppen
• Bare fikk låne barnet i 20 minutter fem ganger i døgnet
• Måtte vaske brystknoppene med sprit
• Ble irettesatt hvis vi lot barnet ligge ved brystet mer enn noen minutter i starten
• Fikk skjenn hvis vi lot det die av begge bryst
• Tilbrakte nettene lengtende – med melkespreng – uten å få lov til å amme
• Ikke fikk trøste vår lille nyfødte som lå langt vekk og kanskje skrek og lengtet

Hvordan kunne det bli slik?

Vi får tilgi dem som jobbet med mor og barn, for de visste ikke bedre og mente det nok godt. Men regimet førte til at på det verste hadde bare én av fem kvinner melk når barnet var tre måneder.

Den første som ammet på norsk TV

Gravid, litt forvirret og nedslått over en mislykket amme-opplevelse med førstemann, kom jeg reisende nordfra til Oslo i 1968. Likevel full av håp og pågangsmot fordi jeg mellomtiden hadde begynt å skaffe meg kunnskap om amming – ganske annerledes kunnskap enn det helsevesenet rådet til på den tiden.

For en lykke å bli med på ammeslabberas hos Elisabet Helsing med den spirende Ammehjelpen. Der fant jeg gjenklang for kunnskap hentet fra den amerikanske søsterorganisasjonen, La Leche League.

Vi la storslåtte planer.

Fordi jeg hadde en nokså nyfødt sønn, ble jeg den første som ammet på norsk TV da NRK laget programmet Barn og morsmelk om Ammehjelpen, sendt 12. juni 1969. Du kan se programmet på nrk.no

Muldvarp i systemet

Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Helsevesenet lyttet i liten grad. I blant slapp vi til på fagmøter, men møtte mye motstand. Jeg husker et møte med føde-barsel i Drammen, der fire barnepleiere reiste seg og marsjerte ut i protest mot vårt budskap om hyppigere amming: «Skal det bli slik så slutter vi», sa de.

Selv om noen jordmødre allerede var med i Ammehjelpen, ble jeg etter hvert sikker på at vi trengte en muldvarp med faglig tyngde innenfor systemet. Veien frem til å komme i posisjon var lang. Med embedseksamen, flere spesialiteter og doktorgrad ble det litt lettere å få det medisinske etablissementet til å lytte.

Verre var det å få endret rutinene. Men forskning på barsel på Ullevål viste at de nyfødte fikk så mye sukkervann de først tre døgnene, at det tilsvarte 40 flasker brus for en voksen mann. Funnet vakte oppsikt, også internasjonalt, og praksisen ble gradvis endret.

Jordmor-, lege-, og helsesykepleier-studentene jeg foreleste for gjennom mange år, lyttet velvillig, men opplevde det vanskelig å gjennomføre endringer når de kom ut i praksis.

Ammefag

På Ammehjelpens initiativ opprettet vi et Ammefagråd i 1989 der fagfolk blant annet jobbet med å gjøre Ammehjelpens budskap forskningsbasert.

Antagelig har jeg forelest om amming ved de fleste sykehus i Norge. Jeg ble invitert tilbake for å nå også de skeptiske, etter å ha forelest ved Ammehjelpens fagseminarer. Det var liksom mer innafor å lytte til en lege.

I 1993 var det en fryd å bli frikjøpt fra Rikshospitalet til å jobbe med WHOs ammeprosjekt Mor-Barn-vennlig initiativ, MBVI. Det utviklet seg over flere år i samarbeid med Anne Bærug, Elisabeth Tufte og Anna-Pia Häggkvist. Det var en fantastisk pionértid da vi holdt kurs i alle fylker, og alltid en egen sesjon med Ammehjelpen.

Når ikke dronning Sonja, regjeringsministre eller andre prominente hadde anledning, så reiste jeg land og strand rundt og delte ut MBVI-plaketter under storstilte feiringer av føde-barselavdelinger som hadde gjort seg fortjent til det. 

Vi var få undervisere, og behovet var stort. Fordi «et bilde sier mer enn 1000 ord» lagde vi ammefilmen Bryst er best, selvsagt med Ammehjelpen som konsulent og medaktør.

Helt overraskende ble den en liten verdens-suksess, brukt i 50 land. Bryst er best bidro til at jeg foreleste i fire verdensdeler. «Why is everybody doing it in Norway?», var spørsmålet jeg svarte på. Jeg anbefalte mange land å skaffe seg en ammehjelp-organisasjon.

En stor internasjonal undersøkelse i regi av WHO om hvordan fullammede barn egentlig skal vokse*, bidro til at vi etterhvert fikk til en Nasjonal kompetansetjeneste for amming. I 2022 ble denne flyttet til Folkehelseinstituttet som Enhet for amming.

All denne ammefaglige utviklingen foregikk i samarbeid med Ammehjelpen.

*Fullammede barn vokser i et annet tempo enn barn som får morsmelkerstatning. Tidligere kurver var basert på barn som fikk mme, og dette gjorde blant annet at mange fullammede spedbarn på feil grunnlag ble gitt tillegg, og/eller at mammaen fikk høre at hun ikke hadde nok melk.

Bedre å brenne enn å visne

Nå har jeg vært pensjonist i noen år under mottoet «bedre å brenne enn å visne». Det blir fortsatt mye jobbing. Jeg har skrevet kapitler i mange fagbøker, samt syv populærvitenskapelige bøker der amming alltid inngår, selv i den om barnebarn!

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs orden, tok jeg imot medaljen på vegne av alle ammehjelpere. Kongen, som jeg fikk en halvtime med i enerom, kjente til Ammehjelpen og var glad for at alle hans etterkommere var blitt ammet, «både vel og lenge!» som han sa, og smilte skjevt. På 50-års jubileet like etter tok jeg med meg medaljen.

Ett av mine stolteste øyeblikk er likevel da jeg overraskende ble utnevnt til æresmedlem av Ammehjelpen i 1993.

Det fine med Ammehjelpen er at så mange gagns kvinnfolk løfter i flokk for å hjelpe medsøstre.

Men «Det er langt fram, sa kjerringa, hu såg seg tebars»!

Ting tar tid!

Tenk på alt som tross alt er oppnådd – takket være Ammehjelpen!

Om Gro Nylander

Gro Nylander ble født i Skien i 1943. Hun flyttet rundt med sin distriktslegefar, fra nedbrente Mehamn til København og Oslo, til skogsbygda Snertingdal, før hun kom på hybel i Gjøvik som 16-åring.

I 1964 ble hun fysioterapeut, giftet seg og fikk to sønner. Hun holdt ammeslabberas og bidro som ammehjelper fra 1969. Senere virket hun som fagkonsulent og foredragsholder for Ammehjelpen, i egenskap av sin spesialitet i gynekologi og fødselshjelp, og som leder av NKA, Nasjonal kompetansetjeneste for amming.

Årene 1971- 1975 fikk Nylander ny ektemann, to bonusbarn og en datter, og har i dag syv barnebarn. Hun er aktiv i Besteforeldrenes Klimaaksjon og som samfunnsdebattant med klima, fødeforhold, fødselspermisjon og barnehagestart som fanesaker.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Endelig! Nye filmer på ammehjelpen.no

Vi har nylig publisert 24 filmer, spesielt laget for nettsiden vår. Vi har nye filmer om ulike ammestillinger, flaskemating, tette melkeganger og håndmelking. Og veldig mye annet.

Det er med glede og stolthet at vi nå kan lansere Ammehjelpens nye filmer, blant annet den dere kan se over her om tilbakelent amming.

Filmene ligger spredt i artiklene våre. Hvis du vil se alle filmene samlet, så kan du gjøre dette på YouTube-kanalen vår.

Vi håper at disse nye filmene vil være til god hjelp!

👏🏻 Tusen takk til alle de frivillige mødrene og babyene som stilte opp for Ammehjelpen! Vi vil også takke filmselskapet Leidar for godt samarbeid om produksjonen, og Stiftelsen DAM for finansiering.

Ammehjelper, jordmor og IBCLC Rachel Myr har vært faglig ansvarlig for innholdet.

Vil du gi tilbakemelding på innholdet i filmene eller artiklene? Send epost til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget

Frivillighetens år: Ammehjelpens dag 22. oktober 2022

2022 er Frivillighetens år, der frivillige organisasjoner får en egen dag. Ammehjelpens dag er 22. oktober.

Her vil det etterhvert komme informasjon om arrangementer i regi av Ammehjelpen i forbindelse med Ammehjelpens dag.

Etter forslag fra Frivillighet Norge har regjeringen besluttet at 2022 skal markeres som Frivillighetens år.

Her kan du lese mer om Frivillighetens år.

Frivillighetens år skal være et flomlys på frivillige organisasjoner og frivillighetspolitikken i Norge. Det skal bidra til økt deltakelse og mangfold, og synliggjøring av merverdien frivillig sektor bidrar med i samfunnet.

VÅR DAG er en nasjonal markering av Frivillighetens år som involverer alle i den norske frivilligheten – hver eneste organisasjon og forening oppfordres til å velge seg sin dag for å være med å feire VÅR DAG.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Thelma Kraft

- Bergens Tidende skrev om Ammehjelpens fagseminar i 1981 under overskriften: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Dette medførte kraftige og sinte reaksjoner fra norske helsearbeidere som syntes vi var uhyre uforskammet som rørte ved deres befestede enemerker.

Les mer om prosjektet «Månedens laktosaur».

Av Thelma Kraft, laktosaur.

Begynnelsen

Min interesse for retten til å amme ble vekket av en spesiell hendelse i Oslo på 70-tallet:

En mor ble tilsnakket av politiet fordi hun satt på en benk i Studenterlunden og ammet sitt barn!

Etter kort tid tok Hanna Kvanmo (SV) saken opp i Stortinget. Det ble høytidelig konstatert at «amming er ikke blotting».

I 1976 fikk jeg en sønn. Han ble ammet fra han bare var noen timer gammel. Sykepleierne på sykehuset i Bergen var positive til amming og lærte meg hvordan jeg skulle legge barnet til brystet. 

Men gutten ble båret ut så snart han hadde suget i 20 minutter, enten han hadde fått i seg melk eller ei. 

Uredde bergensere

Da jeg kom hjem fra sykehuset hørte jeg om Ammehjelpen av en venninne, og etter vel et år meldte jeg meg inn i organisasjonen og ble aktiv ammehjelper.

Vi fikk mange henvendelser fra mødre av typen: «Er morsmelken min for tynn?» og «har jeg for lite melk». Kanskje slike spørsmål forekommer også i dag? (Red. anm.: Ammehjelpen får akkurat samme spørsmål i dag)

Ammehjelperne i Bergen var en uredd og kreativ gjeng. Vi klarte å få etablert byens første ammerom på 80-tallet. Innehaveren av en skobutikk tenkte nok en økonomisk gevinst i dette, i form av skosalg. Han lyttet til oss når det gjaldt innredning av rommet med noen behagelige stoler, og stellebord. Dette rommet ble hyppig brukt og mødrene syntes det var godt å slippe å amme sitt barn på kafe. 

I 1981 arrangerte Ammehjelpen i Bergen et landsomfattende seminar på Ustaoset for helsepersonell. Tittelen var «Amming i Norge» og til vår glede og overraskelse fikk vi over hundre påmeldte, men det var ikke plass. Vi måtte redusere antall deltakere til 70. 

Den 23.09.1981 skrev Bergens Tidende om seminaret under overskriften: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Dette medførte kraftige og sinte reaksjoner fra norske helsearbeidere som syntes vi var uhyre uforskammet som rørte ved deres befestede enemerker.

Internasjonalt engasjement

Som småbarnsmor ble jeg svært engasjert i problemstillingen rundt barnematindustrien sin markedsføring. Statistikk over antall barn som døde i u-land på grunn av bruk av melkepulver i urent vann, provoserte meg. Ifølge et sitat fra UNICEF i 1982, ville en million barneliv kunne reddes frem til 1990 hvis flere mødre ga barna sine brystmelk.

Jeg var med da Ammehjelpens Internasjonale Gruppe – AHIG – ble stiftet. Vi var en relativt liten gruppe på ca 5-6 mødre. Vi bestemte oss for at vi skulle kjempe mot barnematindustriens markedsføring – og særlig produktene fra Nestlé.  

Ammehjelpen hadde tidligere etablert samarbeid med en mødregruppe i Kenya, og vi fikk besøk av to representanter fra denne gruppen, Lucy Thang’a og Rosemary Kaloki. De hadde blant annet møter med sentrale personer i Helsedirektoratet om barnedødeligheten på grunn av utstrakt bruk av morsmelkerstatning. 

Sammen med Karen Marie Moland fra i Ammehjelpen i Bergen, var jeg deltaker på et møte i WHO i Genève hvor det skulle vedtas en resolusjon som kunne få innvirkning på markedsføringen av morsmelkerstatning. 

Vi henvendte oss primært til den norske delegasjonen med daværende helseminister Torbjørn Mork (mine svigerforeldres tidligere hybelboer), men selvsagt også til representanter fra andre delegasjoner. 

Resolusjonen ble ikke vedtatt, og jeg ser ikke bort fra at det skyldtes vår aktive medvirkning på møtet.

Universitetsutveksling

I 1989 fikk Ammehjelpen midler fra TV-aksjonen, «Kvinner i den 3. verden». Sammen med ammehjelper Elin Liseth fikk jeg anledning til å besøke ammehjelpsgruppene i Buenos Aires og i Rio de Janeiro. 

I Buenos Aires hadde gruppen kalt «NUNU» fått et hus som skulle være hjem for en gruppe tenåringsmødre og deres barn. Det var slik at når en ung jente ble gravid, ble hun kastet ut, både fra sitt hjem og fra skolen. I NUNU-huset fikk hun bolig og opplæring i et yrke.

Prosjektet i Rio de Janeiro var annerledes. Der kjempet en mødregruppe (AMIGAS DO PEITO) mot Nestlé som hadde et uhyrlig grep om markedet. Vi besøkte blant annet et slumstrøk hvor det var åpenbart at tåteflasken var et symbol på velferd og rikdom.

Men en familie som bodde i et pent lite hus, i motsetning til brakkene rundt, skilte seg ut. De var nok «velstående» i forhold til andre i strøket for de hadde en treseters sofa, og der var det amming som var status. Barnemoren var stolt over å amme mens vi var på besøk.

Som medlem i AHIG ble jeg naturlig nok svært engasjert i internasjonalt arbeid. Etter noen år fikk jeg jobb som personalleder på Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen. Der ble jeg blant annet administrator for samarbeidet med Makerere University i Uganda. Jeg reiste dit både med studenter og forskere og organiserte møter med fagpersoner innen samme fagfelt. Jeg besøkte dette universitetet jevnlig i ca 10 år.

I Uganda så jeg mødrene bære sine barn i sjal på ryggen, og barna ble selvsagt ammet. Til min store overraskelse var verken Nestlé eller noen annen pulverprodusent å se i butikkene i Kampala.

Konen i avisen

Mitt ammeengasjement førte til at jeg figurerte i avisene. For min mann var det noen ganger en utfordring. Men heldigvis var han en som taklet dette godt, bortsett fra én gang:

Han hadde besvart en telefonsamtale hvor en mor etterspurte ammerådgivning. Siden jeg ikke var hjemme spurte hun om min mann kunne gi henne noen råd, for hun hadde ikke hatt melk på flere timer. Min manns svar var:

– Jeg vet ikke, for jeg har ikke fått melk på 30 år! 

Ikke pent svart, men hun fikk en unnskyldning og råd av meg etterhvert.

Om Thelma Kraft

Jeg gikk på barneskole i Bergen i en tidstypisk skole med jente- og gutteplass i skolegården. Skillet mellom disse to områdene var tydelig anmerket. Deretter begynte jeg på realskolen. Det var ettermiddagskole med undervisning fra kl 14 – 20, og til kl 19 om lørdagene. 

Første gang jeg kom i klasse med gutter opplevdes det litt flaut for en flatbrystet som meg. Jeg hadde aldri fått kommentarer på utseendet før. Guttene kalte meg Flesland flyplass.

Min mor var opptatt av at hennes datter skulle ta utdanning, så etter realskolen begynte jeg på engelsklinjen på gymnaset. Deretter tok jeg ettårig sekretærutdanning ved Handelshøyskolen i Bergen. 

Jeg jobbet som sekretær i et par ulike firma, men ønsket noe mer. Så jeg reiste til Oslo og gikk på Barnevernslinjen på Norges kommunal og sosialskole, men fullførte ikke. Deretter hadde jeg ulike sekretærjobber i firma, både i Oslo og i Bergen.

Det var først da jeg fikk en konsulentstilling på Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen – UiB – at jeg virkelig opplevde å ha funnet min plass. Mulighetene ved UiB var mange.

Jeg var fagforeningsleder i noen år i en organisasjon som hadde medlemmer ved, på den tiden, alle de fire universitetene i Norge. Det ble en del reising på møter og seminarer og det var en utfordrende og spennende periode.

For tiden er jeg med i Besteforeldrenes klimaaksjon og har vært leder i Bergen et par år. Som farmor og bestemor til åtte barnebarn er jeg selvsagt engasjert i klimautfordringene vi står ovenfor.

Forbrukersamfunnet er en faktor som «enkelt» kan endres, det bør finnes andre hobbyer enn shopping. Men jeg har deltatt i demonstrasjoner sammen med flotte ungdommer som roper slagord mot både forbruk og oljeutvinning. Det gir håp.

Tema

Ammeinnlegget

Ammerevolusjonen 1968-1975

Takket være modige, unge norske kvinner ligger Norge på verdenstoppen i amming. Slik hadde situasjonen neppe vært uten ammepionerene og deres innsats under ammerevolusjonen. I denne boka samles Ammehjelpens historie fra 1968-1975, fortalt av dem som var der da det skjedde.

🌿 Her kan du kjøpe boka «Ammerevolusjonen 1968-1975»

🌿 Her finner du informasjon om boklansering og avduking av blått skilt.

Fra omtalen av boka:

Takket være modige, unge norske kvinner ligger Norge på verdenstoppen i amming. Slik hadde situasjonen neppe vært uten ammepionerer og deres innsats under ammerevolusjonen i årene 1968–1975.

Disse kvinnene protesterte mot strenge regimer for amming og dårlige erstatningsprodukter for morsmelk. Mødrene hjalp hverandre til å amme. De lærte seg alt om ammeteknikk og morsmelkens enestående egenskaper.

De sloss for kvinner og barns grunnleggende psykososiale rettigheter. Sammen bygget de den frivillige organisasjonen Ammehjelpen, og drev folkeopplysning og sosialaktivisme under fanen:

Vis verden hva brystene er til for!

Det er kvinnehistorie, ammehistorie og historien om Norges lengste dugnad.

Sidsel Pape er initiativtaker og redaktør for «Ammerevolusjonen», utgitt på Fagbokforlaget.

I denne korte filmsnutten deltar Jon Almaas (sønn av Elisabet Helsing), Eva Fosse, Gro Harlem Brundtland, Vibeke Sæther, Gro Nylander, Sidsel Bjelland, Ingrid Eide, og Kari Paalgard Pape. Dette er noen av kvinnene som var med på å utvikle Ammehjelpen de aller første årene.

Det er ikke en underdrivelse at laktosaurene som var med på å starte Ammehjelpen har gjort en formidabel og unik innsats – både for mødrenes rett til å amme, for barnas rett til morsmelk – og for den norske folkehelsa.

🦕🧡 Her kan du lese mer om Ammehjelpens historie 

Tema

Ammeinnlegget

Innspill til representantforslag om en bedre barselomsorg

Helse- og omsorgskomiteen skal behandle et forslag om bedre barselomsorg. Ett av punktene handler om ammeveiledning. Her er våre innspill til dette punktet.

Forslag om bedre barselomsorg

KrF har fremmet et forslag om bedre barselomsorg.

Det består av åtte punkter:

1. Opptrappingsplan for jordmortjenesten
2. Ny finansieringsmodell
3. Tilbud om en time hos fysioterapeut etter fødsel
4. Tilbud om oppfølgingssamtale tre uker etter fødsel
5. Opprettelse av et nasjonalt kompetansesenter for fødsels- og barselomsorg
6. Ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp
7. Hjemmebesøk av jordmor
8. Styrke retten til å ha med seg partner

Forslaget behandles i helse- og omsorgskomiteen.

Ammehjelpen støtter alle punktene i representantforslaget.

Vi vil gjerne komme med konkretiseringer av punkt 6 om amming, i hovedsak rettet mot første del av punktet: 

Stortinget ber regjeringen definere ammeveiledning som nødvendig helsehjelp, samt sikre at alle fødeavdelinger oppfyller kravene til Mor-barn-vennlig standard, og at alle helsestasjoner er godkjent som ammekyndige.

Vi starter med å forklare hvem Ammehjelpen er og hvorfor vi mener at vi har en (altfor) stor rolle i dagens barselomsorg.

Vi kommer deretter med innspill til hvorfor ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp.

Vi avslutter med å gi innspill til hva vi mener bør gjøres for å styrke tilbudet til ammende kvinner i det offentlige helsevesenet.

Hvem er Ammehjelpen?

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig frivillig humanitær organisasjon som har arbeidet for å verne og fremme amming siden 1968. Organisasjonen har i dag ca 200 ammehjelpere og 0,9 (sic) fast ansatte i administrasjonen. Godkjente ammehjelpere har avlagt en prøve som ved bestått viser god kunnskap om amming, utfordringer og løsninger på disse. Ammehjelpere er ikke helsepersonell, men noen har helsefaglig utdanning. Å drive ammehjelp er ubetalt, frivillig arbeid.

Vi ønsker at alle ammende skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme.

Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får korrekt informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Ammehjelpere gir gratis informasjon, veiledning og støtte ved spørsmål omkring amming og morsmelk, med utgangspunkt i kunnskapsbasert praksis.

De fleste ammehjelpere er tilgjengelige utenom helsestasjoners åpningstider, og skal være et supplement til det offentlige tilbudet på helsestasjoner og ammepoliklinikker.

Hva bidrar vi med i dagens barselomsorg? Og hvorfor mener vi det er feil at vi skal ha så mye ansvar?

De siste fem årene har vi i snitt svart på ca 36 000 henvendelser hvert år – via telefon, epost og sosiale medier.

Nettsiden vår har nærmere 800 000 brukere pr år.

Ammehjelpsgruppen på Facebook har snart 40 000 medlemmer. 

Til sammenligning fødes det rett i overkant av 50 000 barn i Norge hvert år.

Vi får henvendelser fra mødre som er innlagt på barselavdelingen som kontakter oss i stedet for å spørre personalet som jobber der.

Mødre kontakter oss for å dobbeltsjekke råd de har fått av helsepersonell i primærhelsetjenesten.

Vi får henvendelser fra helsesykepleiere og annet helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de finner det vanskelig å hjelpe.

Ammehjelpen brukes altfor ofte som en «spesialisthelsetjeneste» der mødre «henvises» til oss når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Det viser de tallrike henvendelsene fra mødre som forteller at de har blitt anbefalt å oppsøke Ammehjelpen, ofte som «en siste utvei». 

Vi deler gjerne kunnskap og hjelper så mange vi klarer. Men vi reagerer på omfanget, og det er ikke bare vi som reagerer på det. Det gjør også mødre som tar kontakt med oss, for eksempel kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt i Bergens Tidende (1): 

«Ammehjelp er eigentleg akutt helsehjelp. Eit barn kan ikke vente to veker på å få mat, og ei mor kan ikkje vente med å få mjølk ut av brystet. Det er ei fullstendig ansvarsfråskriving at ein hjørnestein i norsk barselomsorg er ein frivillig organisasjon. Det er absurd at nybakte mødrer blir vist til frivillige, ufaglærte for å få ammehjelp når dei prøver å søke kontakt i det offentlege helsevesenet. Mest provoserande av alt er at norske myndigheiter samstundes hamrar inn at det å amme er det “absolutt beste” for både mor og barn. Det er sant. Helseeffektane av amming er godt dokumentert i forsking. Men viss dei verkeleg meiner dette, må styresmaktene gi den støtta som trengst for å kunne leve opp til forventninga.”

Som organisasjon er vi glade for at tilbudet vårt er kjent for målgruppen. Imidlertid er det ikke bærekraftig at en liten frivillig organisasjon skal håndtere henvendelser som hører hjemme i helsevesenet. 

Hvordan er ammeveiledningen i det offentlige helsevesenet?

I en masteroppgave fra jordmorfag ved Oslo Met (2) oppga bare 23,8 prosent av respondentene at de ikke hadde ammeproblemer etter utskrivelse. Resten trengte ammehjelp i større eller mindre grad, altså nærmere 8 av 10 kvinner.

I den samme masteroppgaven oppgir 31.5% av respondentene med ammeproblemer at de tok kontakt med Ammehjelpen etter at de kom hjem. 92% av disse oppgir at de fikk hjelp.

14.5% tok kontakt med sykehuset hvor de fødte, og av disse opplevde 74% å få hjelp.

41.3% tok kontakt med helsestasjonen, og av disse opplevde 82% å få hjelp.

En større andel av mødrene som kontaktet frivillige ammehjelpere i Ammehjelpen opplevde altså å få hjelp kontra mødre som kontaktet helsepersonell ved sykehuset eller helsestasjonen ved ammeproblemer. Dette bør være et tankekors. 

Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen (9) anbefaler blant annet at mødre i barsel får den veiledningen de har behov for omkring amming. Vår erfaring er at disse anbefalingene ikke følges, i hvert fall ikke i tilstrekkelig grad.

Vi vet at en god del helsepersonell strekker seg langt for å gi mødrene den veiledningen de har behov for, til tross for liten tid og kapasitet. Vi vet at mange mødre får den hjelpen de trenger, og det skulle også bare mangle.

Men vi vet også at altfor mange ikke får det. Det er dessverre ikke uvanlig at kvinner som ønsker å amme møtes med utdaterte råd, lave kunnskaper, eller manglende vilje og/eller kapasitet til å oppsøke kunnskapen som trengs. En del helsepersonell vet heller ikke at de mangler kompetanse.

Amming er et område med lav status i helsevesenet. Det er få andre steder i helsetjenesten der det er akseptert at den generelle kunnskapen om et fagområde er på et tilsvarende lavt nivå.

Amming er et stort fagområde. Kunnskapen er spredt hos flere yrkesgrupper, men ingen har hovedansvaret. Verken leger, jordmødre, barnepleiere eller helsesykepleiere har nok undervisning om amming i studiet sitt, og det er få eller ingen krav til jevnlig oppdatering av kunnskap etter endt utdanning.

Hvis en lege, helsesykepleier eller jordmor kommer til kort, så har hun ingen steder å henvise videre. Det finnes noen få ammepoliklinikker ved de store sykehusene, men de fleste av disse tilbyr hjelp bare de første ukene etter fødsel.

Mødre som ikke får den hjelpen de trenger i den offentlige helsetjenesten strever enten alene, søker hjelp hos frivillige i Ammehjelpen eller oppsøker kostbar, privat hjelp.

Private ammeveiledere spiller pr i dag en viktig rolle – for mødre som har ressurser til å finne fram til dem og som kan betale det det koster. De fleste som jobber som private ammeveiledere i Norge i dag har tittelen IBCLC.

En IBCLC (International Board Certified Lactation Consultant) er en internasjonalt godkjent ammeveileder, og den høyeste ammeveilederutdanningen. Personer med denne sertifiseringen har helsefaglig utdanning i bunnen, lang klinisk erfaring og et høyt teoretisk kunnskapsnivå. Det er 9 personer med denne tittelen i Norge. Det finnes ikke egne stillinger for dem i det offentlige helsevesenet. Er de ansatt i andre stillinger (som jordmor eller helsesykepleier), så får de ikke økonomisk uttelling for denne kunnskapen og utdanningen. De har heller ikke mulighet for å jobbe så dedikert med amming som de ønsker.

Mange av disse jobber derfor privat og fyller et kompetansehull innen spesialisert, avansert ammehjelp som den offentlige helsetjenesten burde tettet selv.

På sikt må målet være at denne typen spesialisert hjelp blir tilgjengelig for alle mødre gjennom den offentlige helsetjenesten. Om ammingen går bra eller ikke bør ikke handle om hvorvidt du har råd til å kjøpe privat hjelp.

Hvis ammeproblemene i primærhelsetjenestens øyne er uløselige, så vil hun ofte rådes til å avslutte ammingen og gå over til morsmelkerstatning (mme). For noen kan dette være riktig, mens for andre er det ikke det. Mange kvinner ønsker å fortsette ammingen selv om det er vanskelig. De trenger støtte og tett oppfølging i dette valget. De kan oppleve det som svært vanskelig å si i mot helsepersonell som uttrykker «det blir folk av de som får mme også», eller «mme er ikke giftig».

Men det er ikke motstand mot mme som er problemet. Det handler om et ønske om å mestre ammingen og kunne bruke kroppen slik man ønsker: Å produsere melk er en funksjon som mammakroppen har, og som de aller fleste ønsker å benytte seg av. Vi har krav på hjelp ved ammeproblemer, og krav på aksept for at vi ønsker å bruke denne funksjonen – på samme måte som at dette er selvsagt hvis vi skulle ha problemer med å gå, høre eller snakke.

Et apropos til dette er at vi i Ammehjelpen har mye erfaring med å hjelpe mødre som opplever seg gitt opp av fastlegen og helsestasjonen. Mange problemer viser seg å ikke være uløselige likevel. 

Ammehelse er barnehelse, kvinnehelse, folkehelse

I helsevesenet er det vanlig å tenke på amming som en metode for ernæring av spedbarn, og kun dét.

Amming er mye mer enn ernæring. 

Ulikt de fleste andre fagfelt innenfor helse, så påvirker amming helsa til to individer, en mor og et barn. Amming er folkehelse. Det er barnehelse. Det er kvinnehelse.

Et barn som ikke får morsmelk har statistisk høyere risiko for mage- og tarminfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, akutt mellomørebetennelse, overvekt, krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes og inflammatorisk tarmsykdom enn barn som får morsmelk. (3)

Kvinner som ikke ammer har på gruppenivå høyere risiko for å få brystkreft, eggstokkreft, diabetes, leddgikt og hjerte/karsykdommer sammenlignet med kvinner som ammer eller har ammet. (3)

Morsmelk inneholder dessuten en rekke hormoner som regulerer barnets stemningsleie. For eksempel varierer innholdet av søvnhormonet melatonin i morsmelk med tid på døgnet (4) og bidrar til lettere innsovning på kvelden. Morsmelk inneholder antistoffer og andre stoffer som kan hjelpe immunforsvaret, stamceller, enzymer, pre- og probiotika som alt er unikt for morsmelk, og som er viktig for barnets helse på ulike måter. (5)

Å amme barnet sitt har også mange umiddelbare effekter. Blant annet kan amming regulere barnet hvis det er oppkavet, trøtt, redd eller på annen måte utenfor sitt toleransevindu. 

I en uformell spørreundersøkelse i Ammehjelpsgruppen på Facebook ble kvinnene spurt om hvorfor de ammer. De fleste (ca 2300 kvinner) svarte «fordi det føles naturlig» og fordi enten de selv, eller de selv og barnet, ville. Færre begrunnet valget om å amme med helsemessige fordeler.

Ut fra kontakten vår med ammende mødre er dette også det generelle inntrykket: De fleste ammer fordi de selv vil og det føles naturlig, og ikke primært fordi det helsemessig er gunstig. 

Som ammehjelpere har vi alle møtt på en mamma som er i stor sorg fordi hun av forskjellige grunner har måttet slutte å amme uten at det var ønsket fra hennes side. Vår erfaring er at mange har dette med som en bekymring ved senere barnefødsler, og at det kan ha stor påvirkning på mødrenes psykiske helse.

Vi vet at å få barn i seg selv er en stor omveltning i livet. Det er et stort ansvar å holde liv i en baby med egen kropp. Man er sårbar for psykisk belastning og utvikling av behandlingstrengende lidelse når man i tillegg til omveltningen opplever vansker med å ernære barnet sitt på den måten man ønsker.

En velfungerende amming kan bidra til å forebygge psykiske vansker. Ammevansker, eller å avslutte amming før man ønsker, kan øke risikoen for eller forsterke psykisk strev (6).

Amming og god opplevelse av amming er altså mer enn bare å kunne gi barnet mat og se at barnet legger på seg.

For å romme alt dette ønsker vi «ammehelse» velkommen inn i vokabularet. God ammehelse gir god mor-barn-helse og god folkehelse. 

Så lenge amming ikke ses i sammenheng med helse, er det også lett å overse behovet for å håndtere ammeproblemer som andre helseproblemer av somatisk eller psykisk art. 

Det aksepteres ikke at personer med alvorlige psykiske lidelser får beskjed om å ta seg sammen og «gå en tur i frisk luft». På samme måte skal det heller ikke aksepteres at kvinner med ammeproblemer får beskjed om å holde ut litt til eller å kutte ut ammingen om de får problemer. 

Det skal heller ikke aksepteres at det er kvinnen selv som må finne instanser som kan hjelpe henne, uten hjelp fra helsetjenesten, og at det er kvinnens bosted, økonomi eller ren flaks med hvem hun møter på som bestemmer om hun får hjelp. 

Vi trenger en spesialisert helsetjeneste for ammeproblemer

De aller fleste kvinner i Norge starter å amme (7). Men forventningene om amming står ikke i forhold til hjelpen som tilbys hvis det butter imot og ammingen blir vanskelig.

Som nevnt tidligere, så finnes det ikke noe helhetlig spesialisert tilbud som fastleger eller helsesykepleiere kan henvise kvinner med ammeproblemer til.

Det er tilfeller hvor barnet henvises til barneavdeling pga mye gulping, dårlig vektoppgang, unormalt avføringsmønster osv. Men det er sjelden at hele situasjonen sees på under ett, og for eksempel at også ammesituasjonen evalueres – som kan virke inn på alle symptomene som er nevnt over.

Vi trenger en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor mor og barns utfordringer sees på som en helhet.

Lignende modeller finnes for eksempel for allergi- og overfølsomhet (kompetanse innen pediatri, hudsykdommer, indremedisin, lungemedisin, øre-nese-hals, arbeidsmedisin m.v) eller sårpoliklinikker (kompetanse innen hudsykdommer, plastikkirurgi, ortopedi m.v.). 

Trenden i helse-Norge er at amme- eller barselpoliklinikker legges ned eller kun har et tilbud de to første ukene etter fødsel. Disse må heller rustes opp til å inneha kompetanse på kompliserte tilfeller, og bør eksempelvis ha tilknyttet spesialister (leger) innen pediatri, hudsykdommer, plastikkirurgi, øre-nese-hals og bryst- og endokrinkirurg, samt personell med høy kompetanse på amming (IBCLC-sertifisert).

En stor andel av henvendelsene til Ammehjelpen handler om problemstillinger av medisinsk art. Men en ammehjelper kan ikke gi medisinske råd – med mindre hun er helsepersonell og opplyser om dette.

Kompetansen om amming i primærhelsetjenesten må styrkes kraftig. Leger, jordmødre og helsesykepleiere må få langt bedre kompetanse om laktasjonsfysiologi, patologi knyttet til laktasjon, brystets anatomi, barnets symptomer på patologi knyttet til laktasjon og melkeoverføring, gjenkjenning av ineffektive dietak og kunnskap om de psykologiske/instinktive kreftene som driver ammingen. Det trengs kort sagt et profesjonsfaglig kunnskapsløft for å kunne gi mer helhetlig helsehjelp til mor og barn med ammeutfordringer.

Det må være mer ammeveiledning på pensum hos helsepersonell som skal jobbe med ammende, og påbud om jevnlig oppdatering av kunnskap. Det må sikres at stillinger som ammeveileder besettes av kvalifisert personell (IBCLC), og at helsepersonell som tar spesialisering som IBCLC får jobbe med amming.

Alle helsestasjoner og barselavdelinger må ha en tilknyttet IBCLC. Det må være et godt tverrfaglig samarbeid mellom fastlege, helsesykepleier, jordmor og IBCLC. 

Ammeproblemer oppstår ofte akutt og gjerne utenom helsestasjonens åpningstider, i helger og i ferier. Det trengs derfor en døgnåpen, offentlig telefontjeneste med mulighet for chat og videosamtale der foreldre kan få hjelp av ammekyndig helsepersonell til amming og mating og andre spørsmål knyttet til dette. 

Dette kan for eksempel løses ved at legevaktene bemannes med ammekyndig personell, som kan være tilgjengelig når helsestasjonene er stengt.

Kvinner må ha rett på hjelp relatert til amming fra kvalifisert helsepersonell gjennom hele ammeperioden, uansett hvor lang tid det har gått siden fødsel. De må også få hjelp under graviditeten og etter at ammingen er avsluttet, for eksempel for å bearbeide traumer eller tidligere problemer relatert til amming.

Dessuten: Kvinner som av ulike grunner ikke vil eller kan amme fortjener den samme kunnskapsbaserte veiledningen omkring hvordan de skal mate barnet sitt som mødre som vil og kan amme. Dette ligger i kunnskapsbasen til helsepersonell med IBCLC-sertifisering.

Oppsummering

Ammehelse er et neglisjert område. Oppfølgingen av ammende kvinner er mangelfull i det offentlige helsevesenet, eller i beste fall så fragmentert at den ikke hjelper alle som trenger det.

Mødre som ikke får den hjelpen de trenger i den offentlige helsetjenesten strever enten alene, søker hjelp hos frivillige i Ammehjelpen eller oppsøker kostbar, privat hjelp.

Frivillige ammehjelpere blir stående i vanskelige posisjoner når en kvinne trenger medisinsk hjelp, men ikke får det. Det er vanskelig å være hjelper når den man hjelper ikke får hjelp der det burde vært hjelp å få.

Private ammeveiledere spiller pr i dag en viktig rolle – for mødre som har ressurser til å finne fram til dem og som kan betale det det koster å få spesialisert hjelp av en IBCLC.

Ammeveiledning må defineres som nødvendig helsehjelp. 

Barselomsorgen må rustes opp med nødvendige tiltak:

• Det trengs en spesialisthelsetjeneste for ammehelse, hvor mor og barns utfordringer sees på som en helhet.
• Det trengs en kraftig styrking av kunnskap og kompetanse om amming i primærhelsetjenesten.
• Alle barselavdelinger, helsestasjoner og legevakt må ha tilknyttet minst én IBCLC.
• Det trengs en døgnåpen, offentlig telefontjeneste med mulighet for chat og videosamtale der foreldre kan få hjelp av ammekyndig helsepersonell til amming og mating og andre spørsmål knyttet til dette.

I Frivillighetsåret 2022 er det på tide å la Ammehjelpen gjøre det vi er best på: å gi mor-til-mor-støtte som et supplement til det offentlige helsetilbudet.

Vi skal ikke være en erstatning for et neglisjert ansvar. Det er ikke bærekraftig at en liten frivillig organisasjon skal håndtere et så stort antall henvendelser som hører hjemme i helsevesenet. 

«Om amming sees på som en kvinnes rettighet i stedet for en kvinnes plikt, så løftes ansvaret av skuldrene hennes.» Ordene er hentet fra et debattinnlegg skrevet av seks svenske jordmødre (8). 

Helsevesenet må stille med nødvendig kompetanse for å hjelpe mødre som ønsker å amme, og for å kunne følge myndighetenes forskningsbaserte anbefalinger om amming.

Ansvaret for om ammingen går bra eller ikke kan ikke legges på mor alene, hos private ammeveiledere eller på Ammehjelpen.

Referanser:

(1) Bergens Tidende. «Dei seier det er så naturleg. Men å amme er noko av det vanskelegaste eg har gjort.»

(2) Stette, A. H. H., Thorsteinsen, C, Henriksen, L. (2021). Covid-19: ammestart under en global pandemi. Sykepleien Forskning 2021;16(85747):e-85747 

(3) Helsedirektoratet (2016, 11. oktober) Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring. 

(4) Italianer, M. F., Naninck, E., Roelants, J. A., van der Horst, G., Reiss, I., Goudoever, J., Joosten, K., Chaves, I., & Vermeulen, M. J. (2020). Circadian Variation in Human Milk Composition, a Systematic Review. Nutrients, 12(8), 2328.

(5) Ammehjelpen: Hva inneholder morsmelk?

(6) New evidence on breastfeeding and postpartum depression: the importance of understanding women’s intentions

(7) Folkehelseinstituttet (2020). Landsomfattende undersøkelse av kostholdet blant spedbarn i Norge, 6 måneder

(8) Göteborgsposten. «Kvinnor får inte det amningsstöd de efterfrågar»

(9) Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen

Les Ammehjelpens innspill til Kvinnehelseutvalget.

Tema

Ammeinnlegget