Hopp til Innhold
!Nye filmer på nettsiden vår!
Foto: Odd Geir Sæther

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Anne Svendsen

- Jeg valgte å føde på den private fødeklinikken til Røde Kors fordi det var eneste stedet der det var tillatt at far var med under fødselen. Det kostet 700 kroner i 1968, noe som tilsvarer omkring 7 000 kroner i dag.

Les mer om prosjektet «Månedens laktosaur».

Av Anne Svendsen, laktosaur.

Som jeg husker det

Jeg er den eldste av fire søsken. Min mor ammet oss alle fire, så jeg var vant til å se at barn ble ammet. Jeg ble født 1941, og det var krig og rasjonering, så amming var kanskje det eneste alternativet.

Jeg fikk ørebetennelse da jeg var ni måneder, og mor fikk ikke være på sykehuset eller besøke meg der. Slik ble jeg avvendt. Mor sa at jeg tok henne på brystene da jeg ble hentet.

Jeg ble kjent med Elisabet Helsing fordi hennes mann, Øyvind Almaas, og min mann, Størker Svendsen, gikk i samme klasse på Arkitekthøgskolen i Oslo 1960-64. Vi besøkte dem i Munkedamsveien. Det jeg husker er at vi spiste risengrynsgrøt kokt på brun ris, noe som var nytt for meg. Jeg var vant til hvit ris. Min bevissthet om ernæring kom først noen år etter gjennom makrobiotisk matlaging.

Jeg studerte realfag på Blindern med tanke på å bli lærer. Elisabet var lærer. Hun studerte senere ernæring for å få faglig tyngde til å lære mødre om spedbarnsernæring og argumentere for amming på sykehus og helsestasjoner.

Far på fødsel

Da Elisabet og Øyvind fikk sitt første barn, var de på Røde Kors som da var en privatklinikk. Det var det eneste stedet der pappaer fikk være med på fødselen.

Vi ville at Størker skulle være med på fødselen, så vi valgte også Røde Kors. Størkers foreldre betalte for sykehusoppholdet. Jeg fant nylig regningen under en opprydning. Det kostet 700 kroner i 1968, tilsvarende 7 000 kroner i dag.

Vi fikk en veldig flink jordmor som skrøt av meg og var tilstede hele tiden. Etter fødselen fikk vi te og snitter på eget rom, noe som kjentes som luksus. Størker kunne være der lenge og nyte samværet med vår førstefødte, men han overnattet ikke.

Mine bryster er små, og da brystkjertlene vokste og melken kom, nøt jeg for første gang å ha store bryster. Jeg fikk ha sønnen min, Henning, på rommet hele tiden, og jeg ammet når jeg ville. Brystvortene ble litt såre, så pleierskene var bekymret for at det kanskje var selvreguleringen som var årsaken.

På ammeplakaten

Henning ble født 29. juni 1968, og jeg jobbet som lærer helt fram til skoleslutt. Da hadde jeg jobbet ett og et halvt år i full jobb, men det var ikke nok til å få betalt mammapermisjon. Jeg tok fri ett år uten lønn for å kunne være hjemme og amme.

Henning og jeg ble avbildet på den første ammeplakaten som ble trykket og hengt opp på helsestasjoner og fødeavdelinger i landet:

Det var i denne perioden at jeg ammet på trikken til/fra Holmen der vi bodde. Så vidt jeg husker var jeg ikke redd for å amme noe sted.

Rundt denne tiden var det at vi igjen besøkte Elisabet som hadde leid et hus på Bjørkøya for å skrive Boken om amming. Sønnen hennes, Jon, satt da i lekegrind og begynte å bli litt utålmodig. Jeg tok han opp og ammet ham. Det føltes naturlig for meg og jeg husker ikke at det ble diskutert som ugreit etterpå. Jeg ba ikke om lov. Når jeg tenker etter i dag, ville jeg vel ha spurt først.

Jeg forsøkte meg også som dagmamma for Jon, men jeg måtte gi opp. Jon var høyt og lavt, og jeg sa til Elisabet at hun måtte finne en annen.

Sidsel Bjelland forteller at jeg også ammet hennes sønn, Hans Petter, mens vi var ved Bogstadvannet og badet.

Lapisoppløsning

Da jeg skulle ha mitt andre barn i 1970, hadde jeg lært av tidligere erfaringer. Jeg undersøkte muligheten for å unngå at barnet ble dryppet med lapisoppløsning i øynene for å forebygge øyebetennelse. Lapisdrypping ga store smerter og synstap for barnet i flere dager. Dette ble gjort rutinemessig «i tilfelle mor hadde gonoré». Det kunne vi slippe hvis jeg skaffet legeattest.

Jeg hadde ikke søkt privatsykehus da, men tilfeldighetene førte til at jeg havnet på Røde Kors igjen og fikk samme jordmor! Røde Kors var i mellomtiden blitt et offentlig sykehus, og Størker fikk være med igjen. Jeg fikk også da ha barnet inne hos meg.

Snikamming

Fullt så heldige var vi ikke da vårt tredje barn ble født på Kongsvinger sykehus i 1973.

Han fikk ikke ligge på mitt rom og heller ikke ammes når det var behov.

I stedet fikk han armene festet med sikkerhetsnåler for at han ikke skulle klore seg når han skrek.

En natt tok jeg en tur ut for å høre om han var stille, men han skrek. Jeg tok en titt inn i vaktrommet. Alle sov. Da gikk jeg inn i barnestuen og tok han opp og ammet ham der.

Jeg tenkte at det verste som kunne skje var at jeg fikk kjeft.

Det fikk jeg.

Neste dag kom en pleierske inn og unnskyldte dette. Selvsagt kunne jeg amme han, mente hun.

Noe med hjelp i navnet

Da Elisabet ammet oppdaget hun ut at det ikke fantes noen bøker om amming. Hun undersøkte og fant La Leche League International, en amerikansk organisasjon som mente at mødre med ammeerfaring var bedre rådgivere enn leger. De har nå avleggere i 68 land.

Elisabet fortalte oss om dette på ammeslabberas, møtene som vi holdt og som ble forløperen for ammemøter. Jeg husker ikke om jeg var på alle ammeslabberas, men jeg husker jeg var tilstede da vi skulle finne et nytt navn på det som da ble kalt Diegivende mødres hjelpeforening.

Jeg syntes «Norsk forening for ammingens fremme» var for langt. Det måtte være noe med hjelp i navnet, noe kort som man lett kunne huske, lik Falken.

Det ble Ammehjelpen.

Gikk for langt

Ammehjelpen ble oppført i telefonkatalogen med navn og telefonnummer til ammehjelpere. De oppførte ammehjelperne kunne ringes når mødre hadde problemer med ammingen. Jeg var medlem i Ammehjelpen og fikk noen oppringninger. Jeg husker ikke at jeg tok noen ammehjelperprøve først.

I en av disse samtalene anbefalte jeg meditasjon under amming, og jeg gikk nok litt for langt om det temaet. Moren ringte og klaget, og Ammehjelpen tok saken opp med meg. Kanskje var det en av grunnene til at man måtte ta ammehjelperprøven før man ble ammehjelper. Kanskje møtereferater kan gi svar på det.

Jeg husker ikke om jeg ble strøket som ammehjelper i telefonkatalogen etter dette. Min tid i ammehjelpen tok i hvert fall slutt, og andre interesser tok over.

Om Anne Svendsen

Anne Svendsen er født 7.11.1941 i Våler i Solør. Hun gikk på fådelte Bergesiden barneskole og Våler folkeskole og tok artium i 1960. I 1961 begynte hun på Blindern, studerte realfag og tok pedagogisk seminar for å bli lærer. Anne giftet seg med Størker Svendsen i 1964, og de er fremdeles gift.

Etter mange bosteder på Østlandet, er de i dag tilbake i Oslo. De har fire barn født i 1968, 1970, 1971, 1973 og en født i 1978 som ikke levde.

Anne har undervist matematikk og fysikk ved videregående skoler og tatt hovedfag i yrkesfaglig pedagogikk.

Anne er antakelig blant de første norske som gjennom sin søken innen psykologi, filosofi og religion, oppsøkte den indiske forfatteren og foredragsholderen Jiddu Krishnamurti, før hun fant sin læremester Prem Rawat, også inder.

Anne har meditert fra lenge før det ble en kjent praksis i Norge og var også svært tidlig ute med østlig kunnskap om kosthold. Hun har hatt mange inspiratorer og gode hjelpere i sitt liv og er meget takknemlig for all livsvisdom hun er tildelt. Siden 1997 har familien eid en gård i Sverige hvor Anne dyrker sin store hobby, økologiske grønnsaker.

Flere innlegg