Hopp til Innhold
!Norges største kilde til info om amming
Ammeinnlegget
Foto: Marianne Bruusgaard

Månedens laktosaur: Eli Bruusgaard

Eli Bruusgaardlaktosaur.

10.10.2022

- Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen. Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Fotografiene på veggen

Jeg vokste opp med en mormor som var enke, og en mor som var fraskilt. Tre generasjoner kvinner!

Vi bodde i en romslig leilighet med hage i byen, og jeg hadde et stort barneværelse hvor vi krittet opp paradis på et grønnmalt gulv.

På veggene hang mange fotografier, blant annet vakre bilder av min ammende mormor i 1920 og min ammende mor med meg i 1943.

Frida Hestbek med barnet, Per Hestbek, i sitt hjem i Christiania i 1919. Fotograf: Ukjent.
Frida Hestbek med barnet, Mosse Anne-Trine Hestbek, i sitt hjem i Christiana i 1920. Fotograf: Ukjent.
Mosse Anne-Trine Hestbek med barnet, Eli Bruusgaard, i Parkveien i Oslo, 1943. Fotograf: Frida Hestbek

Da vi fikk vår førstefødte på E. C. Dahls Stiftelse i Trondheim i 1965, var amming det naturligste for meg. På klinikken lå jeg på et hyggelig 4-kvinnsrom, og barna ble lagt til brystet på behageligste måte.

Det så ut til å gå greit for de fleste, men flerbarnsmoren med de største og fineste puppene så ut til å streve.

Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen.

Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Navnepoliti

Det eneste problemet jeg møtte på, var da de skulle notere barnets navn: Pernille.

Da la damen i resepsjonen fra seg pennen og sa at ingen voksne kunne hete Pernille, så det kunne vi ikke kalle barnet. Det ville bli så flaut.

Ung og usikker tvilte jeg også, og i full fart ble barnet oppkalt etter min mor. Navnet ble Trine.

Da jeg fortalte mannen min om denne sære seansen, godtok han heldigvis navnet tvert. Navn varierte tydeligvis fra landsdel til landsdel, akkurat som ammeråd gjorde.

Tre år senere ble vår Pernille født 22. desember 1968 i Oslo. Der var navnet greit.

Mannen min kjørte legevakt på julaften det året, og Rikshospitalet lot meg få permisjon så jeg kunne dra hjem noen timer til 3-åringen og julefeiring mens den nyfødte ble igjen på sykehuset. Fortsatt var liggetiden fem dager. Hvilken luksus i forhold til i dag!

Da tredje jenta, Marianne, kom i 1972 var rutiner og regler noe strengere. Ingen permisjon, og søsken fikk IKKE komme på besøk, men liggetiden var fortsatt 4-5 dager.

Jeg husker at det vekket noe oppsikt da jeg ammet henne en sankthansaften på en offentlig strand – selv om hun lå under ponchoen og bare beina stakk ut.

Ammehjelper på grasrota

Mitt engasjement som ammehjelper startet noen år før. I 1969 møtte jeg Elisabet Helsing på en messe på Sjølyst hvor hun kontaktet meg siden jeg gikk med barnevogn.

Jeg tror jeg fikk brosjyren om amming eller Ammehjelpen, og vi utvekslet telefonnumre. Senere ble jeg invitert på et ammemøte, og jeg forstod vel først da hvor problematisk amming kunne være.

Jeg ble ammehjelper på grasrota og inviterte til mange ammemøter der vi bodde i Skogenbuen i Bærum. Det ble mange telefonkonsultasjoner og noen hjemmebesøk.

Jeg var også ammehjelper på Rachel Grepp Heimen Familiesenter, som var et tilbud til gravide og enslige mødre med barn. Husmorlagene inviterte også oss ammehjelpere til møter.

En gang hadde Vibeke Sæther og jeg et rollespill om amming på et slikt møte. Jeg husker at jeg gruet meg forferdelig, men Vibeke var en kjent tv-personlighet og dreven med skuespill, så det gikk bra.

Da ammehjelpen fikk lokaler i Holtegaten, sydde Nanna Paalgard Pape (søster av Kari Paalgard Pape) og jeg patchwork-gardiner til lokalene. Det flotte der var at vi hadde tilgang til rom hvor vi kunne ha ammemøter, foredrag og seminarer. Flere ganger hadde vi også loppemarkeder med vaffelsteking i bakgården.

Etter et slikt marked var familien invitert til noen venner. Eldstejenta, som hadde bidratt med vaffelsteking, ble så dårlig at hun kastet opp før middagen. Da kom det tørt fra verten: «Sånn går det når man steker vafler på morsmelk.» Det gjorde vi tross alt ikke!

Da to av mine døtre selv fikk barn, opplevde ikke de privilegiet med liggetiden, men havresuppen tidlige morgener var fremdeles høydepunkt på barsel. De har fulgt familiens ammetradisjon med sine tilsammen fire barn.

Jeg håper at amming også i framtidige generasjoner vil være den naturligste ting som det vernes om. For meg representerer amming og tiden i ammehjelpen gode minner.

Kanskje fotografiene på barneværelset har hatt betydning.

Om Eli Bruusgaard

Eli Bruusgaaard, født Hestbek (1943), vokste opp i Oslo og i Singapore.

Etter artium reiste hun med Sør-Amerikalinjen og bodde i Brasil 1962-63. Tilbake i Norge giftet hun seg i 1964.

Hun arbeidet åtte år på Friundervisningen før hun tok spes.ped. på Barnevernsakademiet i 1980. Hun arbeidet i PP-tjenesten i Oslo, senere på barneskoler og i barnehager, og avsluttet yrkeskarrieren som styrer i barnehage i 2009.

Eli var aktiv ammehjelper i og holdt mange ammemøter i sitt hjem på Snarøya i 1970-årene.

Var artikkelen nyttig?

Flere innlegg