Hopp til Innhold
Illustrasjon: Herbjørn Skogstad / Oppland arbeiderblad

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Ingeborg Seeberg

Ingeborg Seeberg møtte mye motstand da hun som ammehjelper uttalte seg om amming - uten å være helsepersonell. Hun ble blant annet hengt ut offentlig i form av en nidtegning i lokalavisen da hun utfordret helsevesenet på 70-tallet.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Ingeborg Seeberg, laktosaur.

Mistet mye blod, men ble kjeftet på

Ved min første fødsel på Betanien Hospital i Oslo i 1964, ble barnet fjernet etter at det ble stelt. I min uerfarenhet forsto jeg ikke hvorfor jeg ikke fikk barnet til meg. Jeg fikk beskjed om at mor og barn skulle hvile i 12 timer (!)

Følgen av dét var at jeg mistet 1/3 av blodmengden min fordi livmoren ikke fikk hjelp av ammingen til å trekke seg ordentlig sammen.

Jeg ble svært utmattet, men fikk nærmest en reprimande fordi jeg ikke orket å stå opp. Etter fire døgn var det streng beskjed om at jeg måtte opp, og jeg svarte jeg skulle gjøre det dersom noen sto ved sengen. Da jeg fikk bena på gulvet besvimte jeg, og jeg ble da behandlet på en helt annen måte. Først etter ett år hadde jeg fått opp blodprosenten igjen.

Men ammingen ble en stor skuffelse. Etter 11 døgn på fødeavdelingen ble jeg sendt hjem. Jeg måtte oppgi ammingen som jeg var så innstilt på å gjennomføre. 

Min andre fødsel var på Aker Sykehus og gikk meget greit: Barnet ble lagt til brystet, og alt fungerte – bortsett fra at ingen fortalte meg hvordan jeg selv kunne øke melkemengden. Så da ble det halv mengde morsmelk og halv mengde tillegg.

Møtet med Elisabet

Da jeg skulle ha mitt tredje barn hadde jeg lest Boken om Amming av Elisabet Helsing og fått en del kunnskap. Siden forfatteren hadde gått en klasse under meg på gymnaset, kjente jeg godt til henne. Hun gikk på Frogner og jeg på Nissen.

Nissen het opprinnelig Nissens Pikeskole, men da musikklinjen ble opprettet ble det adgang for gutter å søke, og i 1955 begynte det fem-seks gutter på Nissens gymnas. Frogner gymnas var opprinnelig gutteskole, men på et tidspunkt ble det åpnet for jenter. Jentene måtte ha gymnastikk hos oss på Nissen. Det var slik jeg ble kjent med henne.

Da jeg tok kontakt med Elisabet tidlig på 70-tallet, spurte hun om jeg kunne komme hjem til henne i Flyveien på Holmen i Oslo, hvilket jeg naturligvis gjorde. Egentlig tok jeg kontakt for å få råd, men det ble oppfattet som om jeg ville være med i Ammehjelpen.

Jeg følte at jeg var for uerfaren til å kunne råde andre, men sykehuserfaringene mine ble nyttig lærdom om hvor galt det sto til med kunnskapen blant jordmødre, syke- og barnepleiere. 

Vi starter ammehjelpsgruppe på Gjøvik

Etter min siste fødsel på Gjøvik sykehus i 1971 kom melken svært fort, og jeg var glad for det. Om natten fikk jeg kraftig melkespreng og ringte på for å få barnet inn for å suge. 

Men nei, det skulle jeg ikke fordi melken kom ikke før tredje dag, var svaret. Den som har hatt skikkelig melkespreng vet hvor vondt det er. Jeg ble sint og sto på mitt. De måtte gi seg, og jeg fikk barnet til brystet. 

Ungen fikk bare morsmelk i omtrent et år, og han ga seg ikke med suging før han var 17 måneder. Jeg vurderte at sykehusets rutiner og holdninger kunne være riktig å skrive om i Ammenytt, medlemsbladet til Ammehjelpen, som da var nokså nyoppstartet.

På dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde erfaring nok til å kunne hjelpe andre. Jeg kjente to omtrent jevnaldrende som ventet barn, og vi laget etter hvert en ammehjelpsgruppe på Gjøvik.

Er ‘a kald ‘a?

Vi kontaktet lokalavisen som laget reportasje om Ammehjelpen. Responsen var så som så. Det var liksom ikke så populært. Reklamen fra produsenter av morsmelkerstatning var sterk, og de fleste mente nok det var det beste. Selv på helsestasjonen var det ikke særlig respons å hente.

Etter at innlegget om Ammehjelpen hadde stått i Oppland Arbeiderblad, kom en såkalt humoristisk tegning med teksten: «Ammehjelpen i Gjøvik vil at barn skal ha morsmelk til de blir større». Tegningen viser en kvinne med bart bryst sittende på en stol og et stort barn med skjeggstubb som henger foran puppen hennes: – Er ‘a kald ‘a?, spør guttungen. 

Jeg kontaktet avistegneren, Herbjørn Skogstad, men han forsto ikke særlig av hva amming var og hva det gjorde med kroppen til en mor etter fødsel. At det var samspill mellom mor og barn var jo helt utenkelig.

Tilsnakk fra fylkeshelseøster

Så ble jeg kontaktet av fylkeshelsesøster som sa fra at jeg ikke kunne snakke til andre om amming. Det var utenfor mitt fagfelt så det hadde jeg ikke noe med. Det var det bare helsepersonell som visste. 

En tid senere ble jeg kontaktet av fylkeslegen som selvfølgelig var indoktrinert av helsesøsteren og var uvitende om emnet. Etter at samtalen var avsluttet tenkte jeg meg om, ringte opp igjen og ba om å få treffe ham. Enden ble at vi hadde en meget hyggelig samtale og han fikk øynene opp for hva amming dreide seg om.

Det var ikke noen form for svangerskapskurs fra det offentlige i Gjøvik, men en opprinnelig dansk barnepleier drev på privat basis. Jeg kontaktet henne og spurte om hun var interessert i at jeg fortalte om mine ammeerfaringer, og det var hun var meget interessert i. 

Flere av deltakerne på kursene ringte meg og fortalte om sine problemer, og sammen klarte vi å løse det. Jeg ble meget glad for at jeg kunne hjelpe. Det var jo mine dårlige erfaringer som ble nyttigst for å kunne hjelpe andre.

Om Ingeborg Seeberg

Ingeborg Louise Seeberg (f. 1939, Oslo) vokste opp som enebarn ved Frogner plass. Hun tok examen artium ved Nissen gymnas, gikk sekretærlinjen, arbeidet som sekretær med forsikring, i et farmasøytisk firma og med kjølekomponenter. Senere tok hun husflidskole med vev som spesiale og åpnet husflidsutsalg sammen med andre på Gjøvik. Seeberg var sekretær for Mjøsaksjonen på 1970-tallet, en av Norges tidligste miljøaksjoner for å redusere fosfatutslipp i Mjøsa. Hun fikk tre gutter, og dermed nyttige barsel- og ammeerfaringer. Hun besvarte ammehjelperoppgaven som sertifiserte henne som ammehjelper. Hun startet ammehjelpgruppe i Gjøvik (1971-72), én av Ammehjelpens første lokalgrupper.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Flere innlegg