Månedens laktosaur: Kari Nerdrum Tangen

- Vi brettet opp ermene, spyttet i nevene og forberedte oss på lett match overfor de ansatte på byens fremste helsestasjon i sentrum. Ble vi godt mottatt? Nei.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Kari Nerdrum Tangen, laktosaur,

I denne beretningen gir hun oss et tilbakeblikk på sine 45 år som ammehjelper i Tromsø.

Den spede starten

På etterjulsvinteren i 1975 var ei gruppe jenter i Tromsø klare for tjeneste i Ammehjelpen. Eksamensoppgavene var kommet i retur med kjennelsen bestått. Alt lå klart for erobring av fødeavdeling, helsestasjon, vordende mødre og medsøstre med ammeproblemer.

Det startet med et møte mellom to av oss, småbarnsmødrene Mari Nilsen og meg. Jeg var studiekamerat av mannen til Mari.

Hun hadde gått igjennom to runder med tilnærmelsesvis problemløs amming.

Jeg, derimot – jeg mislyktes totalt i første forsøk. Da nestemann meldte sin ankomst, hadde jeg på forhånd kommet over en liten bok med Hammarlunds karakteristiske strek på forsiden. Illustrasjonen viste en ammende mor sittende på en liggende Dagros.

Boka, forfattet av Elisabet Helsing Almaas, var lettlest og nyttig tidtrøyte for meg som vordende mamma på mine mange og lange opphold på Kvinneklinikken i Tromsø sitt venteværelse. Boka var fylt med fantastiske historier, faktakunnskap om melkeproduksjon og det viktigste av alt: En mengde praktiske råd for hvordan lykkes med å gi den nyfødte morsmelk.

Med bokas budskap godt prentet inn i hjernebarken startet en innbitt kamp mot en hvitkledd verden opptatt av veiing, sukkervann og melketillegg.

Det hele startet etter ungens første vræl. Med boka i hånden ble ungen krevd utlevert hver gang hun skrek.

Hjemme fulgte en uke med en hyppighet på måltidene langt over det som var beskrevet av forfatterinnen. Troen og staheten var sterk selv om en fryktelig tanke dukket opp når det tettet til som verst:

– Enn om ikke antallet måltider går ned?

– Hva om ungen ikke får opp melkeproduksjonen slik boka sier?

Bekymringen var unødvendig. Rund og god ga hun seg forskriftsmessig med fråtseriet til fastsatt tid. Derpå gikk jeg inn i en ti-elleve måneders matingsperiode som slett ikke var problemfri, men du så herlig, bare på grunn av et sett med forståelige råd som jeg bestemte meg for å tro på.

Oppstart av Ammehjelpen i Tromsø

Etter endt amming kom den fikse idéen om at dette var noe flere måtte få kjennskap til. Tilfellet ville altså at vi to småbarnsmødre skulle treffe hverandre nettopp mens denne trangen til formidling var på det sterkeste.

Det viste seg at vi hadde sammenfallende interesser, og det beste av alt: Mari visste at det var dannet noe som ble kalt Ammehjelpen, lenger sør i landet. Formålet med organisasjonen var å få norske kvinner til å erstatte tåteflaska med brystet.

Hun hadde også plukket opp at det var et ønske om å få opprettet lokale grupper rundt om i landet. Hver på vår kant lette vi etter flere med ammeerfaring. Sneballen begynte å rulle, vips: Der satt vi en hel gruppe sertifisert for et liv som ammehjelpere, parate til å gå ut for å revolusjonere i vår lille lokale verden. 

Startskuddet var gått for Ammehjelpen i Tromsø. For Mari ble dette en mellomstasjon i en tid der amming og bleieskift fyller hverdagen.

Jeg, derimot, har holdt meg trofast innenfor organisasjonen i storm og stille, i fellesskap med de øvrige grunnleggerne mens de var med, alene da de forsvant, så igjen sammen med ei ny gruppe flotte jenter som hver for seg, eller sammen med hverandre, brenner for det vi tror mest på.

Vi brettet opp ermene og spyttet i nevene

Hvordan gikk det så med den idealistiske gjengen som startet det hele? Som sagt: Vi var klare for erobring av fødeavdelingen, helsestasjonen, samt vordende mødre og medsøstre med ammeproblemer.

Vi brettet opp ermene, spyttet i nevene og forberedte oss på lett match overfor de ansatte på byens fremste helsestasjon i sentrum.

De av oss med oppvekst fra Tromsø, hadde full tillit til at vi skulle få innpass i denne institusjonen. Utallige var de vaksinene helsesøstrene der hadde fylt oss med i løpet av et langt skoleliv.

Ble vi godt mottatt?

Nei.

Vi hadde oversett et for oss lite, men vesentlig, moment. På 70-tallet var Kvinnefronten og AKP m-l på sitt mest aggressive i Tromsø. Begge var fryktet av byens mer veletablerte borgere.

Helsesøster, som tilhørte min foreldregenerasjon og var mor til en av mine russekamerater, hørte høflig på oss og stilte en del relevante spørsmål om hva vi sto for.

Så kom det:

«Organisasjonen har sikkert en politisk slagside. Er dere venstrevridde? Hvordan kan mødre som ber dere om hjelp, være sikre på at dere ikke vil indoktrinere dem med politikken deres?»

Det hjalp lite å vise til plass på lister til stuerene partier ved siste kommunevalg. Ikke en gang plakaten vår fikk vi henge opp. Litt mindre optimistiske forlot vi helsestasjonen, men håpet på bedre tider oppe på sykehusets kvinneklinikk.

Det ble en blåkopi av besøket nede i sentrum. Heller ikke her fikk vi komme inn for rådgiving, utlegging av foldere eller for oppheng av ammehjelpsplakaten vår.

Byens tre apotek ga oss heldigvis et lite innsmett. Leger viste seg også positive. Utenfor bykjernen, på Kvaløysletta helsesenter, hengte distriktslegen opp ammehjelpsplakaten. Helsesøster på den andre siden av en åpen dør tillot det ikke!

Barnelege Kaare Haavard Torp på barneavdelingen på Regionssykehuset i Tromsø må trekkes frem spesielt. Han var imøtekommenheten personlig. På kort varsel lånte han oss ofte møterom på barneavdelingen. Flere ganger medførte dette møtekollisjoner der sykehusets ansatte måtte vike for at vi, halvstuderte røvere, skulle få beholde rommet.

Dette igjen førte til et litt anspent forhold mellom oss idealistiske spedbarnsmødre og mulige alliansepartnere inne på sykehuset. Byen var ikke større enn at vi fikk høre rykter om slikt.

Politikk vs ammeproblematikk

Ellers var harmonien og roen blant oss perfekt. Litt etter litt fikk vi en del arbeidsoppgaver. Dem ordnet vi på dugnad. Det gjaldt henvendelser fra mødre.

Etter hvert som helseetaten så at vi ikke gjorde stor skade, kom det også spørsmål fra jordmødre om ikke noen av oss kunne stille opp på kommunale svangerskapskurs. Den av oss som da hadde tid og lyst, tok på seg oppgaven. Dessverre ble det kutt i kursene da kommuneøkonomien begynte å skrante. Igjen var Ammehjelpen ute i kulda.

Omtrent samtidig rystet en helt annen historie gruppa vår. Det var februar måned. Et par av oss hadde deltatt på et forberedende møte foran 8. mars. Det ble antydet at vi ammehjelpere skulle få en sentral rolle i arrangementet.

Dette var på et tidspunkt da det å delta i demonstrasjoner på den dagen, medførte stemplet «kvinnefronter» og «m-l’er». Som gruppe var vi heller ikke modne for å være med på en såpass radikal markering. Jentegjengen delte seg med Mari på den ene siden, meg på den andre.

Jeg vant en kortvarig og dyrkjøpt seier med drahjelp fra Kari Pape i moderorganisasjonen. Hun ble meget betenkt da hun hørte at det nå skulle blandes politikk inn i ammeproblematikken og advarte mot deltakelse i demonstrasjonen.

Ammehjelpen i Tromsø ble ikke med det året. Ved nærmeste naturlige anledning meldte 8. mars-tilhengerne seg ut. Gruppa som hadde vært på seks-sju medlemmer, var plutselig halvert.

Ammehjelpen på Kvaløysletta

Av de fem som var igjen, var fire fra bydelen Kvaløysletta. Den ligger på Norges femte største øy, Kvaløya, vest for Tromsø sentrum på Tromsøya, ca 5 km utenfor bykjernen. De fire var Eldrid Løkholm Bergli, Kari Nes Mordal, Helen Thon og jeg.

Med hjelp fra legene på helsesenteret fikk vi etter hvert til et brukbart samarbeid også med helsesøstrene på øya. Via et Oslo-firma leide gruppa ut elektriske brystpumper både til trengende mødre og sykehuset. På det meste hadde vi seksten maskiner i drift.

Folk hørte oss både på nærradio og lokalradioen. De to avisene våre ga oss villig vekk spalteplass når vi ønsket det. Via våre andre kontaktpunkter fikk vi kvinner som ikke hadde til hensikt å bli aktive ammehjelpere, med på møtene våre. De hadde sammenfallende interesser med oss i arbeidet med å spre opplysninger om verdien av det å amme.

Fra det vi kaller «indre Troms», fikk vi melding om at det var startet ny gruppe. Den var grunnlagt på forsvaret og var oppegående så lenge ektemenn og etter hvert samboere var stasjonert her oppe.

Ut fra det vi hørte og så, lignet gruppa på vår i startperioden. De ville ha et møte med ammehjelpere i hele fylket. Alt var i boks. Vi skulle treffes på et sted 70, senere 90 km fra Tromsø.

Det hele gikk i vasken grunnet uvær med glatte veier. Noe nytt møte ble aldri berammet.

Vi drar sørover

Nå begynte en forsiktig tilnærming til resten av ammehjelps-Norge. Vi hadde en sponset soloopptreden på et årsmøte sørpå på slutten av 70-tallet. Representanten kom hjem og hadde sett lyset.

Det var vel da vi sendte søknad til en av byens banker om tildeling av overskuddsmidler. Gruppa ble tilgodesett med ti tusen kroner. Pengene var eneste inntektskilde i år fremover. Så ség Ammehjelpen i Tromsø tilbake i isolasjon. Den ble brutt høsten -82.

Gruppa fikk to dager på seg til å få sendt en av oss til årets generalforsamling i Stavanger. Moderorganisasjonen hadde fått tilskudd fra Kulturdepartementet og betalte kostnadene. Bare jeg fikk snudd meg rundt på så kort varsel.

Møtet med en mengde bevisste, og for meg, selvsikre jenter som det oste ekspertise av, var en så skremmende opplevelse at jeg ikke våget å åpne munnen under forhandlingene. Hadde det ikke vært for noen røffe jenter fra Nittedal og Nesodden, kunne dette lett ha blitt eneste gang jeg stilte opp sentralt for gruppa vår.

Tiltaket fikk derimot ny sjanse året etter, dét deretter, og dét etter der igjen. Nå ble jeg litt mer hørbar og prøvde å forfekte felles meninger så lenge det var noen å ha dem med. I en mellomperiode der jeg var alene, fant jeg meg alliansepartnere i grupper som syntes å ha samme syn som meg, spesielt på kontroversielle saker som ble tatt opp. 

Gruppemedlemmene begynte nå å flytte på seg. På slutten var én igjen foruten meg: Eldrid Bergli Løkholm. Hun flyttet til Lødingen sør for Harstad, men var fortsatt med i tromsøgruppa. Jeg fikk henne med på to generalforsamlinger, på den siste som nordlandsdame.

Gjengangere på generalforsamlinger vil vel helst huske hennes krav om røykfri samling grunnet slem astma, men sikkert også grunnet klare og hørbare synspunkter på langtidsamming i forbindelse med astma og allergier i familien.

Så var det bare én igjen

Det var dessverre ikke holdbart i lengden med gruppedannelse på distanse. Igjen ble jeg sittende alene og drev Ammehjelpen i Tromsø videre som et enmannsforetak. Offisiell definisjon på dette er «enkeltmedlem», og ting fungerte. Jeg fikk henvendelser på telefon, leide ut pumper og deltok på de årlige generalforsamlingene. Der fikk jeg til og med viktige oppgaver, blant annet som ordstyrer ved to generalforsamlinger.

Senere var jeg noen år med i sentralstyret og redaktør i Ammenytt i dets sluttfase. Leder i sentralstyret Anita Schrøder og jeg var på årsmøte i svenske Amningshjälpen i Mariestad. Senere deltok jeg som representant fra Tromsø på Amningshjälpens årsmøte i Boden, bodde sammen med våre svenske medsøstre, og spiste deres lokale rett – «klubb» – identisk med en jeg ikke kan fordra fra Trøndelag, mens to utsendte fra sentralt hold bodde på hotell og ikke deltok i festmåltidet. 

Begge steder var målet at det skulle være så billig som mulig for alle delegater. Til min store overraskelse var også selve årsmøtet mindre preget av lover, regler og plikt for oppmøte enn hos oss. Sånn kan vi ta feil av våre granner i øst!

Når noen påpekte ensomheten det var å være alene, tok jeg i bruk galgenhumoren som vi nordfra er kjente for via typer som «han Oluf» og TV-underholdere som Tore Skoglund.

I disses ånd hevdet jeg både skriftlig og muntlig at det var store fordeler ved det å operere alene. I det minste slapp man å bruke tid på møter som tok halve natta, og kunne heller bruke kreftene på andre gjøremål.

Ulykken ville at flere ikke oppfattet humoren i dette samtidig med at jeg høylydt viste sportslige interesser så som å gå for å se på en simpel fotballkamp, semifinalekampen mellom Bodø Glimt og Brann på Brann stadion der «gutta fra nord» vant.

Oppvåkningen

Gruppa vår lå i en dvale som ville ta slutt. Oppvåkningen kom ved hjelp av mirakeldoktoren Gro Nylander. Det var på førjulsvinteren i 1993.

Gro lanserte en idé om mor-barn-vennlig sykehus. Et kriterium for godkjenning var samarbeide med, eller få i gang, ei ammehjelpsgruppe. Dette var en genistrek. Et to dagers seminar med gruppevirksomhet endte opp med at én ansatt på RiTø, Torhild Eliassen, sa seg villig til å bli medlem i den allerede etablerte ammehjelpsgruppa i Tromsø.

På en liten formiddag økte medlemsmassen med 100%. Nu måtte vi ha et styre. Torhild ble leder, jeg kasserer. Inn mot påske fikk vi tilskudd av jordmor Lotta Åkerrén Halvorsen. De to nye fikk tilsendt ammehjelperoppgaven.

I tilknytning til dette arbeidet gjorde de en viktig oppdagelse: Ikke nok med at de hadde ofret seg for en sak de trodde på, attpå til måtte de betale medlemsavgift for å jobbe gratis!

For meg var dette helt ukjente toner. Fra et langt liv som medlem og tillitsvalgt innen idrett og idealistiske organisasjoner var jeg vant til å måtte punge ut. Slik hadde det vært i gruppa både før vi fikk de ti tusen fra banken og i tiden etter at de var forsvunnet.

Denne forskjellen i oppfatning førte til en prinsippdebatt rundt spørsmål om personlig bruk av penger og idealisme. Diskusjonen var nyttig. Vi ble enige om å arbeide opp mot mulige sponsorer. Det skulle sikre en økonomi som sparte medlemmene for personlige pengeutlegg. På sikt endret dette totalt den økonomiske situasjonen for gruppa.

Puppeboller og fart i sakene

Lotta fikk tillitsverv i fagforeningen sin og tok farvel. Vi to andre fortsatte. Torhild slet seg igjennom opptaksprøven og ble godkjent ammehjelper våren 1994. Hun tok jobben sin som representant for et sykehus som ville oppnå sertifikat som «mor-barn-vennlig» meget alvorlig.

Sent på våren i -94 traff hun Grete-Lill. Hun brakte et friskt pust inn i gruppa. På rekordtid var hun godkjent ammehjelper og orget en masse foran årets ammeuke. Hun bakte puppeboller som ble servert på torget i sentrum på byens første vinterdag, og ordnet med lån av rom for folkemøte på Mor og barn i sentrum. Sannelig hadde tidene forandret seg!

Mon det ikke også var hennes fortjeneste at vi fikk et på forhånd avtalt tilskudd via statsbudsjettet fra fylkeslegen mot at vi sendte inn en begrunnet søknad. Nå ballet det på seg.

I 1995 økte gruppa med to fullverdige medlemmer. Det var Kari Birkelund Olsen og Unni Byrknes, to kolleger av Torhild fra RiTø. Begge ble vervet i 1994, men det drøyde med godkjenningen til et stykke ut i -95. Volumet på besvarelsen som måtte inn til retting, gjorde ikke den jobben særlig lystelig.

Siden kom Anita Korsberg, som senere ble valgt inn i sentralstyret. Hun bare ringte og sa at hun ville være med, men også hun hadde problem med å ete seg igjennom eksamensoppgaven.

Nå ble det skikkelig fart på sakene. Hun hadde kontakter i pressen og hos fylkeslegen. Begge steder fikk vi siden riktig god behandling. Dataalderen innhentet oss med Anita. Hun gikk i gang med en fargerik folder og tok bilder som skulle brukes. Vi tenkte hjemmeside og håpet på hjelp fra lokale datafriker.

Mona Johannesen jobbet seg så igjennom opptaksprøven i løpet av 1999 og var klar for telefonkatalogen. Der hadde Ammehjelpen i Tromsø hatt fast plass siden et sted på 80-tallet. I ventetiden stilte hun seg til disposisjon for telefoner fra Oslo-området. Vi andre ble oppringt fra hele landsdelen. Artig var det, men det føltes av og til litt sårt ikke å kunne stikke innom mødre som hadde problemer, men bodde langt unna.

Vi aksjonerte i ammeuka, deltok på alternativmesse sammen med Lotta, satt på sykehuset, hengte opp plakater på helsestasjoner, tok imot telefoner fra mødre, fedre og bestemødre, deltok på svangerskapskurs og var behjelpelige med svar på spørsmål fra studenter og skoleelever som ville skrive om amming. Agnetha Blix og Britt Mathisen fullførte ammehjelperoppgaven.

Vi står han av

Med fare for å slite oss ut, og at det kanskje skulle bli slutten for gruppa, sto vi i bresjen for første og foreløpig siste Ammehjelpens landstreff med generalforsamling i Tromsø. Ingen av oss hadde våget å tenke på noe slikt tidligere. Hvem ville vel komme til oss så langt mot nord? Vi «sto han av», som vi sier her oppe. Det ble en suksess! Blant andre var Elisabet Helsing med.

Etterpå fortsatte vi med arbeidet som hittil har vært rettet inn mot den ammende mor på fødestue, barselavdeling, hjemme og rundt om i vårt lokalsamfunn.

Unni Byrknes kom med i gruppen. Med henne ved roret rettet vi blikket østover, mot russiske Arkhangelsk godt hjulpet av Mette Lawlor fra bergensgruppa. Ringen var sluttet. I 1975 var en eldre helsesøster redd for at vi ville drive propaganda for vårt store nabofolk, i år 2000 ble hennes mistanke rettferdiggjort med vårt gryende engasjement i øst. Det var da, men itte no!

Gruppa vår skrumpet langsomt inn. Til slutt satt jeg der igjen alene og har fortsatt med det selv om en ny jentegjeng har startet opp. Fra sentralt hold fikk jeg vite at noe var i emning og deltok på første møte. Jeg kunne ha vært mammaen, kanskje bestemoren deres.