Bryst er ikke best

Det er støtte og informasjon som er best - uansett om du gir barnet ditt morsmelk eller morsmelkerstatning.

Om å være en god mamma

Med jevne mellomrom blusser en debatt om amming vs morsmelkerstatning opp i mediene.

Det snakkes om ammepress, ammeskam, flaskeskam, erstatningsskam og alle andre mulige kombinasjoner av press og skam knyttet til amming eller flaskemating.

Ordvekslingen i kjølvannet av dette blir ofte raskt polarisert.

Såre tær, skam, sinne og sorg blandes med generaliseringer og lite raushet i kommentarfeltene.

Uttrykk som «bryst er best» og «mamming før amming» kan bidra til unødvendig splid og avstand mellom mødre. Ingen er tjent med dette, aller minst mødrene selv.

Vi har lov til å være stolte flaskemødre, ammemødre eller pumpemødre – og en blanding av alle disse.

Å være en god mamma defineres heldigvis ikke av om vi gir barna våre morsmelk eller morsmelkerstatning.

Vi er ulike, har ulike behov og tar ulike valg. Det vi har til felles er at vi gjør så godt vi kan – og at vi trenger informasjon og støtte, uansett hvordan vi mater barna våre.

Den polariserte debatten som ofte oppstår i medier og kommentarfelt bidrar til å dra fokus vekk fra det virkelige problemet – nemlig at mødre som strever med amming eller mating av babyen sin ofte ikke får den hjelpen og oppfølgingen de har behov for.

Hva er egentlig best?

Amming er ett av de viktigste folkehelsetiltakene i verden. Over 800 000 barn kunne overlevd hvert eneste år hvis de hadde fått morsmelk. Morsmelk ER den optimale maten for spedbarnet, uansett hvor i verden barnet bor.

Amming og morsmelk er likevel ikke «best» – det er biologisk og fysiologisk normalt. Kroppen til menneskebarnet forventer å die og få morsmelk etter fødsel. Kvinnekroppen forventer å amme etter fødsel. Amming og morsmelk er utgangspunktet (normen, referansen, standarden) som alternativet må sammenlignes med.

Det er ikke det samme om barnet får morsmelk eller morsmelkerstatning, noe du kan lese mer om her.

Morsmelk er i tillegg mer enn mat:

Morsmelk setter for eksempel i gang prosesser i barnets immunsystem, og påvirker tarmfloraen på en helt annen måte enn morsmelkerstatning.

Men når man ser på store grupper med barn, så vil barn som får morsmelkerstatning ha større risiko for mage- og tarminfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, akutt mellomørebetennelse og overvekt enn barn som får morsmelk. Det kan også øke risikoen for blant annet krybbedød, hjerte- og karsykdom senere i livet, diabetes type 1 og 2 og inflammatorisk tarmsykdom (Kilde).

Antistoffene og de andre immunregulerende stoffene i morsmelk kan både bidra til å hindre sykdom eller til å gjøre barnet mindre sykt enn det kunne blitt. Les mer om amming når barnet er sykt.

Jo mer morsmelk barnet får, og jo flere måneder og år barnet får morsmelk – jo større er helseeffektene (kilde).

Amming er også viktig for den som ammer.

Kvinner som ammer har lavere risiko for ulike typer kreft, hjerte/kar-sykdom og diabetes type 2 enn kvinner som ikke ammer. Jo flere måneder og år en kvinne ammer, jo større er de positive helseeffektene (kilde). Les mer om helseeffekter for deg som ammer.

For folkehelsa er det derfor viktig å legge til rette for at så mange som mulig ammer, at så mange som mulig har en problemfri amming, og at så mange barn som mulig får så mye morsmelk som mulig, så lenge som mulig.

Men hva som er best i et folkehelseperspektiv sier lite om hva som er best for det enkelte mor/barn-par. Hva som er best for den enkelte er et komplekst spørsmål der amming er én av brikkene i det store puslespillet. 

Morsmelkerstatning skal ikke være en erstatning for ammeveiledning. Men det finnes mange grunner til at det både er nødvendig og riktig med morsmelkerstatning.

Ikke alle mødre kan amme. Ikke alle mødre vil amme. Alle har rett til å ta et informert valg, og alle fortjener støtte i dette valget. Hvis amming ikke er riktig eller mulig for deg, så skal du ikke trenge å rettferdiggjøre det. Du skal slippe å kjenne på skam. Og du skal selvsagt få hjelp og veiledning av helsepersonell til å mate babyen din med flaske.

Selv om forskningen for eksempel sier at amming er bedre for barnets immunsystem enn morsmelkerstatning, så betyr ikke dette at barn som ammes aldri er syke. Det betyr heller ikke at barn som får morsmelkerstatning alltid er syke. Så svart/hvitt er det heldigvis ikke.

Morsmelkerstatning er et livsviktig produkt for babyer som av ulike grunner ikke kan få morsmelk. Selv om det finnes utallige eksempler på at morsmelkerstatning er helt nødvendig, så er det et problem at det brukes når det ikke er nødvendig, og at bruken i stedet skyldes manglende kunnskap og/eller tid hos helsepersonell – eller produsentenes uetiske markedsføring.

Hvordan ammingen går (eller ikke går) kan i stor grad påvirke mødrenes psykiske helse i barseltiden.

Hos mødre som strever psykisk, kan en velfungerende amming bidra til at de holder seg flytende. Og motsatt: En vanskelig amming og manglende veiledning kan bidra til å trekke dem ned.

Les mer om sammenhengen mellom amming og fødselsdepresjon.

Manglende ammehjelp kan føre til både ammepress og flaskepress

De som snakker høyt om ammepress eller ammeskam har ofte en vanskelig ammehistorie i bagasjen.

En følelse av ammepress oppstår gjerne når en mamma får informasjon om at amming er best for henne og barnet, uten at hun samtidig får nok hjelp til å komme over hindringer.

Dette skjer gang på gang, fordi forholdet mellom forventningene til amming og hjelpa som tilbys i det offentlige helsevesenet ikke alltid stemmer overens. 

Mødre strever alene, sjonglerer ammeforsøk, såre brystknopper, pumping, kopp- eller flaskemating – noe som kan være intenst overveldende og vanskelig, både fysisk og psykisk.

Mens noen mødre føler på ammepress, så er det andre som føler på flaskepress. Dette kan for eksempel skje hvis morsmelkerstatning fremstilles som løsningen på ammeproblemer i stedet for ammeveiledning.

Ammeveiledning er tid- og ressurskrevende. Det passer dårlig inn i travle hverdager på barselavdelinger og helsestasjoner, med mangel på folk og mangel på tid.

Dette er ikke det enkelte helsepersonell sin feil. Det handler om systemet de jobber i, der amming og ammeveiledning ikke er anerkjent som et eget, stort fagområde.

Amming er et område med lav status i helsevesenet. Det er få andre steder i helsetjenesten der det er akseptert at den generelle kunnskapen om et fagområde er på et tilsvarende lavt nivå.

Helsepersonell som skal hjelpe ammende mødre har svært lite undervisning om amming eller ammeveiledning i utdanningen. Les mer om dette.

Vi vet at mange som jobber i barselomsorgen strekker seg langt for å hjelpe mødrene de har ansvar for. De lærer seg mye om amming på eget initiativ og har god kompetanse på ammeveiledning. Mødre er heldige som møter på disse ildsjelene.

Men tilgang på oppdatert kunnskap og kyndig ammeveiledning skal ikke handle om flaks og tilfeldigheter.

Alt helsepersonell som jobber med å hjelpe ferske mødre bør ha kunnskap om hvordan de hjelper mødre som ønsker å amme – og kunnskap om hvordan de hjelper mødre som ønsker å gi morsmelkerstatning.

Det er ikke mødres ansvar å mestre ammingen alene

Et barn som er i ferd med å lære seg å gå trenger gjerne å støtte seg til noe. På samme måte trenger du som vil amme støtte mens du lærer deg å amme.

Det er ikke den enkelte mamma sitt ansvar å «få til» ammingen. Ved snakke om amming som noe man «får til» eller «ikke får til», noe vi lykkes eller mislykkes med, så legger vi ansvaret over på mødrene.

Det er ikke der det hører hjemme. Amming krever riktignok litt egeninnsats, men bare inntil et visst punkt. 

Hvis du vil amme, så skal du få den støtten og informasjonen du trenger for å nå målet ditt – eller en forklaring på hvorfor det er vanskelig eller umulig å amme slik du ønsker. 

Flere mødre kontakter Ammehjelpen

De aller fleste norske mødre ammer rett etter fødsel. Selv om du kanskje ikke hadde så mange sterke følelser om det på forhånd, så kjennes det plutselig veldig naturlig å legge barnet til brystet. Noen ammer helt problemfritt, men mange opplever også små og store problemer.

Amming er naturlig, men det er ikke nødvendigvis enkelt. Det vet vi i Ammehjelpen alt om. Ammehjelpere er frivillige mødre som selv har ammet og som har bestått ammehjelperoppgaven. Mange av oss har slitt med ammingen selv. Til sammen har vi nok hatt hele lista av ammeproblemer.

Vi vet hvor fint det kan være når det fungerer, og hvor dritt det kan være om det ikke gjør det – og hvor viktig det er med noen som heier på sidelinja og gir deg det du trenger av støtte og informasjon, uansett hvordan det går til slutt.

Vi hjelper mødre som vil ha hjelp, uansett om målet deres er å fullamme, delamme eller å slutte å amme. Vi pusher ingen, og hjelper mødrene der de er. 

At det er behov for oss er det (dessverre) ingen tvil om. Nettsiden vår har rundt 800 000 brukere. Vi får flere e-poster og telefoner enn våre 220 ammehjelpere har kapasitet til å svare på. Vi har over 45 000 medlemmer i Ammehjelpsgruppen på Facebook, en hjelpegruppe for mødre og kvinnelig helsepersonell.

Selv om vi gjør en solid, frivillig innsats, så er det begrenset hva vi kan få til. Vi kan for eksempel ikke bidra med hjelp ansikt til ansikt, og følge opp like tett som ammekyndig helsepersonell kan gjøre. Vi kan heller ikke gi medisinske råd.

Les mer: Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?

Les mer: Det er ikke mødrenes ansvar å få til ammingen alene

Hva er løsningen?

Ansvaret for amming og ammeveiledning er i dag spredt mellom mange ulike profesjoner i den offentlige helsetjenesten. Ingen har hovedansvaret. 

Laktasjon, altså produksjonen av melk i brystene, er sannsynligvis den eneste kroppsfunksjonen som ikke har egne spesialister i det offentlige helsevesenet.

Det finnes derfor en yrkesgruppe som må inn i barselomsorgen: Ammespesialistene. De er ikke bare eksperter på amming, men også på flaskemating og andre måter å gi melk til spedbarn på.

Det finnes dessverre ikke så mange av dem. Årsaken er at det ikke finnes offentlige stillinger som ammespesialister, såkalte IBCLC’er. De fleste jobber derfor privat.

Men like selvsagt som at det er leger på et legekontor, så må det være ammespesialister på barselavdelinger og helsestasjoner.

Fastleger og helsesykepleiere er generalister som henviser videre til spesialister hvis pasienten trenger det. Problemet er at det i ammingens tilfelle ikke finnes noen spesialister å henvise til.  Det er et stort behov for en spesialisthelsetjeneste for ammehelse med tverrfaglig tilnærming.

Det finnes heller ingen instanser mødre kan kontakte ved amme- eller mateproblemer utenom åpningstidene i den offentlige helsetjenesten. Problemer knyttet til mating av babyen har en tendens til å oppstå når som helst på døgnet, og man trenger ofte akutt hjelp.

Alle mødre fortjener en barselomsorg som gir rom for at de kjenner seg møtt og forstått, uansett hva de strever med. Alle bør kunne få den hjelpen, støtten og informasjonen de trenger, uansett hvilken situasjon de er i, og uansett om de ammer kort, ammer lenge eller gir morsmelkerstatning. 

Vi får ikke en bedre barselomsorg ved å rakke ned på andre mødre, eller på dem som så godt de kan prøver å hjelpe.

Kanskje vi kan være enige om at vi er de beste mødrene for barna våre, uansett hvordan de får mat?

Og at støtte og informasjon er best, uansett hvordan vi ender opp med å mate barna våre?