Hopp til Innhold
!Norges største kilde til informasjon om amming og morsmelk
Ammeinnlegget
Foto: Ivar Låberg

Månedens laktosaur: Sissel Traavik

Sissel Traaviklaktosaur.

9.12.2022

- Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig. Det målet ser fortsatt ut til å være langt unna. Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre! Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

– Men er den tykk nok? spurte legen

Da jeg ble gravid, var noe av det første jeg gjorde å kjøpe Elisabet Helsings – Boken om amming (1970). Selv kjente jeg ingen som ammet eller hadde babyer da.

Det eneste jeg kunne huske om amming, var en gang foreldrene mine hadde besøk av et vennepar med fire barn.

Moren fortalte at hun hadde ammet de tre første og hadde hatt masse melk. Men med den fjerde hadde legen anbefalt flaske.

– Men jeg har jo så mye melk, hadde hun sagt.

– Men er den tykk nok? spurte legen, og da hun klemte ut litt, så hun at den var blålig, som skummetmelk.

Jeg var tenåring da, og husker jeg tenkte at hvis melken var bra nok for de tre første, burde den jo være bra nok for fjerdemann også?

Jeg lurte på om legen var dum.

Jeg fikk skjenn fordi jeg tok opp babyen min

Jeg fødte på Rikshospitalet forsommeren 1973, tre uker for tidlig. Der var det et strengt regime. Barna lå på egen sovesal langt nedover korridoren.

Jeg lå på et rom med fire eller fem andre mødre, og barna ble båret inn til oss for amming med noen timers mellomrom. Barnet mitt sov tungt hver gang, og jeg var ganske fortvilet.

Og det hjalp i hvert fall ikke at jeg etterpå fikk vite hvor mange gram han hadde fått i seg – da det stort sett dreide seg om mellom fem og ti gram. Ikke så rart, kanskje, han virket jo stappmett hver gang jeg fikk «låne» ham.

Midt på dagen ble alle barna trillet inn på rommet vårt, de små sengene ble satt i en rekke midt på gulvet. En gang hørte jeg at mitt barn begynte å klynke, så jeg sto opp og hentet ham.

Han roet seg og jeg prøvde å amme, men han hadde sovnet igjen.

Da personalet kom for å hente barna, fikk jeg skjenn fordi jeg hadde tatt ham opp. Barna skulle ikke røres, de skulle ha ro!

Morsmelkerstatning eller ikke?

Den dagen vi skulle hjem, kom barnelegen bort til meg, en varm og hyggelig eldre mann. Han anbefalte meg å kjøpe Nan-morsmelkerstatning, fordi barna ble så fete av Colletts.

Jeg svarte at jeg hadde tenkt å amme.

Han sendte meg et overbærende blikk og sa:

– Du kan gjerne amme, men barnet må jo ha mat også.

Som om amming skulle være en slags bisarr hobby!

Jeg dro hjem med et barn på 2050 gram, kjøpte Nan og leide babyvekt på veien. Og jeg hadde naturligvis ikke nok melk den første dagen. Pappaen måtte gi Nan-flaske mens jeg gråt og følte meg som verdens verste mor.

Dagene etter ble det amming, veiing, amming og veiing. Jeg var jo livende redd for å sulte det bitte lille barnet. Så var det å legge sammen antall gram han hadde fått i seg per døgn og regne ut hvor mye det var i prosent av kroppsvekten. Heldigvis var det alltid mer enn 20 prosent, så det ble ikke flere Nan-måltider på ham.

På seksukerskontrollen hadde han lagt fint på seg, og jeg fortalte at han fortsatt spiste mer enn 20 prosent av kroppsvekten. Da fikk jeg klar beskjed om å kutte ut veiingen. Det var en lettelse.

Ny ammehjelper

I august 1973, da jeg hadde fått ammingen godt i gang, tenkte jeg at det var på tide å bli ammehjelper, og tok ammehjelpsprøven.

Da hadde jeg sett hvor ammefiendtlig og kunnskapsløst barselregimet kunne være, og hvor stort behov det var for Ammehjelpen.

Det var åpenbart at det var mye opplysningsarbeid som trengtes. Selv hadde jeg ikke klart meg uten Elisabets bok.

Det første ammehjelpmøtet jeg var med på, var hjemme hos Kari Paalgard Pape i Gimle Terrasse i Oslo. Foruten Kari var det Elisabet, Anna Strand, Sidsel Bjelland, Eli Heiberg, Eli Bruusgaard og Vibeke Sæther som jeg husker best fra den første tiden – glødende engasjerte, flotte damer.

En gang ble Elisabet, Kari og jeg intervjuet av Aftenposten hjemme hos Åse Gruda Skard. Det var en hyggelig kveld og det ble en fin artikkel om amming av det.

Da Elisabet etter hvert forsvant utenlands, var det Kari som tok på seg det meste. 

Vi hadde en postboks på Holmen postkontor. Jeg bodde den gangen på Hovseter, og da Anne Svendsen flyttet, var jeg den som bodde nærmest og fikk ansvaret for å tømme postboksen.

Det var noen år før vi fikk kontoret, og Karis hjem fungerte som et slags kontor. Mesteparten av innholdet i postboksen leverte jeg til henne.

Ammenytt

I 1975 ble jeg med i redaksjonen for Ammenytt. Det ble en travel og morsom tid. Kari sendte meg store, tykke konvolutter med stoff – utklipp fra aviser, tidsskrifter m.m.

Så var det å lese, klippe, skrive, lime. Alt ble sendt til vår dyktige maskinskriver Liv Lein. Jeg hadde ikke skrivemaskin.

Når stoffet kom tilbake, begynte uttegningen –  klippe ut bilder og tekst, lime inn på ark og sende trykkeriet. Tilbake kom kasser med Ammenytt, hefter i A5-format.

Neste skritt var å ta fram medlemskartoteket, både over ammehjelpere og støttemedlemmer, skrive på navn og adresser samt klistre på frimerker og levere heftene på postkontoret.

Vi hadde faktisk en del helsesøstre og jordmødre som var støttemedlemmer allerede den gangen, selv om de prosentvis selvfølgelig var forstemmende få…

Etter noen år følte jeg at det var på tide å få inn nye krefter i Ammenytt, og det var heldigvis flere som var interesserte i å overta jobben. 

Telefonkontakt

Så ble jeg satt opp som ammehjelper i telefonkatalogen, og var det i mange år. Det var både givende og krevende. Den gangen var man låst til telefonledningen og kunne ikke bevege seg noen steder.

På hjemmefronten var det stor forståelse for mine mange ukentlige timer ved telefonen. Unntaket var de gangene vi hadde besøk og jeg måtte prioritere en fortvilet mor framfor gjestene.

De fleste mødrene som ringte var redde for at de hadde for lite melk, en del slet med såre brystvorter eller brystbetennelse og noen lurte på hva de ikke burde spise.

Det var både en overraskelse og en glede å se hvor lite som skulle til for å hjelpe. Og alltid hyggelig når mødrene ringte tilbake og fortalte at rådene hadde virket.

– Til slutt slengte han på røret

Jeg husker ikke helt når jeg sluttet som telefonkontakt, men det er mange år siden nå. Likevel er det noen episoder som står tydelig fram når jeg tenker tilbake.

En eneste gang fikk jeg en svært ubehagelig telefon. Jeg var blitt oppringt av en mor som hadde problemer med utdrivingsrefleksen, så jeg rådet henne til å spørre legen sin om hun kunne få en resept på oxytocin.

Legen hennes ringte meg noen dager senere og var nærmest hysterisk av raseri, snakket på inn- og utpust så jeg omtrent ikke fikk sagt et ord.

Hvordan våget jeg å gi medisinske råd, hvem trodde jeg jeg var, det var han som var lege, og så videre.

Til slutt slengte han på røret.

En annen gang ringte en mor som ikke kunne forstå hvorfor barnet hylskrek hver eneste natt til søndag, men aldri ellers. Hun var jo så forsiktig med hva hun spiste – aldri løk, kål eller erter. Men hva spiste hun på lørdager? Jo, salat. Med kinakål. Jeg foreslo at hun skulle slutte med kinakål og se om det hjalp. Noen dager senere ringte hun tilbake; barnet sov hele natten.

Det hendte også en sjelden gang at jeg ble kontaktet av mødre som ville ha «tillatelse» til å gi flaske. Det å ikke se hvor mye barnet hadde spist gjorde dem engstelige, og flaskene jo er gjennomsiktige.

Jeg forklarte at Ammehjelpen ikke ønsket å presse noen til å amme, man ble ikke noen dårligere mor av å gi flaske. De viktigste for barnet var at mor var trygg og rolig.

Noen ganger fikk jeg slibrige telefoner fra menn som lurte på om jeg kunne si noe om ammepupper.

Fedrene stilte opp

Og noen få ganger fikk jeg telefoner fra fedrene, når mødrene var for fortvilte til å orke å ringe selv.

Spesielt godt husker jeg én av disse. Mannen fortalte at hans kone lå og gråt, så det var han som måtte ringe. De hadde vært på helsestasjonen, og der mente de at barnet ikke hadde lagt på seg nok, så de måtte begynne med tillegg og komme tilbake for kontroll noen dager senere.

Hva kunne de gjøre? De ville så gjerne få til ammingen.

Jeg foreslo en «økekur»: å amme hver time til det var nok melk, noe han syntes hørtes enkelt og greit ut. Noen dager senere ringte han tilbake og fortalte at alt gikk strålende, mor hadde fått mer enn nok melk, og de hadde vært på helsestasjonen og veid.

Der fortalte de at de hadde ringt Ammehjelpen og fått råd, så det var unødvendig med tillegg.

– Men, vet du, de virket nesten skuffet,» sa han.

Og la til:

– Ja, jeg er forresten lege selv, men jeg vet jo ingenting om amming.

Jeg skulle ønske flere i helsesektoren hadde hans positive innstilling til oss. Vi hadde dessverre mange innbitte motstandere som følte at vi ufaglærte «tråkket dem på tærne».

Da og nå

Ammehjelpen dekket åpenbart et stort behov hos mange mødre, og etter hvert ble vi også mer akseptert. En periode fikk vi lov til å besøke barselavdelingen på Rikshospitalet og levere brosjyren vår – Hvordan du ammer ditt barn (1968) av Elisabet Helsing og Eli Heiberg – til mødrene.

Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig.

Men det målet ser fortsatt ut til å være langt unna.

Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre!

Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

Om Sissel Traavik

Sissel Traavik (1945) er født og oppvokst i Oslo. Hun er cand.real. med hovedfag i mykologi, samt mellomfag i kunsthistorie. Senere tok hun ettårig grunnkurs i journalistikk.

Hun har jobbet flere år som guide ved Akershus slott, vært manusvasker/korrekturleser i Forbrukerrapporten, korrekturleser og senere deskjournalist i Dagbladet, der hun også var verneombud en stund og etter hvert klubbleder for Handel- og kontor-klubben.

Det førte videre til diverse verv i avdelingsstyret for Oslo/Akershus Handel og kontor. Hun var også med i representantskapet for LO i Oslo.

Og så selvfølgelig ammehjelper i mange år, nå støttemedlem.

Var artikkelen nyttig?

Flere innlegg