Ammehjelpen legger ned Ammebutikken.no

Takk til alle som har støttet oss ved å handle i butikken vår gjennom de siste 14 årene. Dere er viktige bidragsytere til at vi har kunnet fortsette arbeidet vårt med å gi gratis ammehjelp.

Ammehjelpens sentralstyre har vedtatt å legge ned Ammebutikken slik dere kjenner den i dag. 

Ammebutikken.no har vært en viktig inntektskilde for Ammehjelpen fra den ble lansert i 2009. Alt overskudd fra Ammebutikken har gått til drift av Ammehjelpen. 

Ammehjelpen har vært – og er – i en anstrengt økonomisk situasjon. I juli 2022 var vi så utrolig heldige å møte enorm støtte og oppbakking i folket da vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen. Til sammen fikk vi inn 3,8 millioner kroner fra dere! 

Vi skal bruke disse pengene til å gjøre absolutt alt vi kan for å sikre en økonomisk bærekraftig fremtid for Ammehjelpen. Vi ønsker å fortsette å gjøre det vi er best på de neste 54 årene også – nemlig informere, støtte og hjelpe foreldre som søker råd om amming og morsmelk. 

De siste årene har konkurransen med andre nettbutikker blitt tøffere, og Ammebutikken har i perioder gått med underskudd. Det er vanskelig å kjempe mot kjedebutikker og butikker med større ressurser enn oss.

Ved å stenge Ammebutikken kan vi bruke alle ressursene våre til å fokusere på hovedorganisasjonen vår, og til å kunne jobbe enda mer med å påvirke rammebetingelser, holdninger og kunnskap om amming.

Vi skal jobbe for en reell politisk endring der arbeid med amming og ammeveiledning blir verdsatt og satset på – også økonomisk. Kvinnehelse og ammehelse må høyere opp på agendaen i helsefaglige utdanninger, i det offentlige helsevesenet og hos politikerne som sitter med pengesekken. 

Ammebutikken.no slik du kjenner den i dag vil ha sin siste dag 30. september 2022. Vi ser på andre løsninger for å kunne fortsette å selge utvalgte artikler og pensum til ammehjelperoppgaven. 

Vi ønsker å takke alle som aktivt eller tilfeldig har valgt å handle i Ammebutikken.no opp igjennom årene. Vi ønsker også takke alle dere som noen gang har jobbet for og med Ammebutikken. Dere er viktige bidragsytere til at vi har kunnet fortsette arbeidet vårt med å gi gratis ammehjelp. 

På vegne av styret i Ammehjelpen, 

Izabella Katharina Abouradoine Sætherø 
Styreleder 

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Brit Uppman Vogelsang

- Begrepene «gi die» og «amme» ble drøftet på de tidlige møtene. Etter noe diskusjon gikk vi for amme. Målet var å hjelpe mødre så de kunne amme sitt barn. Dermed var Ammehjelpen skapt.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Brit Uppman Vogelsang var én av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Invitasjonen

Tidlig høsten 1968 sto en artikkel i ukebladet Alle Kvinner. Der ble Elisabet Helsing intervjuet om sine tanker om å samle en gruppe som kunne støtte mødre som ønsket å gi die.

Hun ønsket kontakt med kvinner med egen erfaring fra diegiving. Denne oppfordringen var grunnen til at jeg kom med i gruppen som ble starten på Ammehjelpen.

Navnevalg

Gi die og diegiving er benevnelser knyttet til mors melkeproduksjon og spebarnets første ernæring. Amme ble i 1968 brukt om en kvinne som hadde født og produserte melk for sitt og andres barn. Hun ammet.

Begrepene gi die og amme ble drøftet på de tidlige møtene. Etter noe diskusjon gikk vi for amme. Diegivning ble språklig omstendelig. Det er ingen tvil om hvem som ammer. Amme er motstykket til die. Moren ammer. Barnet dier.

Vi ville bruke amme! Vi ville alminneliggjøre amme og gi amme det samme innholdet som diegiving. Målet var å hjelpe mødre så de kunne amme sitt barn. Dermed var Ammehjelpen skapt.

Avgrensing – et supplement

I vårt urbane samfunn skulle ammehjelperne representere kunnskapen til tidligere tiders mødre, bestemødre og andre kvinner i nærmiljøet.

Vi var lekfolk. Vi skulle snakke opp fordelene med morsmelk og amming: Alltid tilgjengelig, billig, med riktig temperatur og sammensetning. Vi snakket også om hvordan mor kunne slappe av, sitte godt og ha sosial kontakt og nærhet.

Vi måtte være bevisst på grensene for egen kunnskap, og ikke tråkke inn på profesjonsområder innen helse.

Leger og annet helsepersonell informerte om Ammehjelpen allerede på klinikken eller helsestasjonen.

Våre råd skulle være støttende, opplysende, basert på egne erfaringer og ervervet kunnskap utvekslet på våre møter – i samarbeid med mødrene.

Kunnskapen ble skrevet ned og samlet i brosjyren Hvordan du ammer ditt barn.

Takk

Når Ammehjelpen i dag eksisterer og er levedyktig etter 53 år, kan vi takke Elisabet Helsing som initiativtaker, dyktig inspirator og administrator som glødet for en sak og grep mulighetene.

Hun så morsmelk og amming allerede da i et helsemessig, økologisk og verdensomspennende perspektiv!

Takk!

Om Brit Uppman Vogelsang

Brit ble født 20.03.1943 i Oslo. Hun deltok på oppstartsmøtet 6.11.1968 for det som ble Ammehjelpen og ble valgt til Ammehjelpens første kasserer.

Brit ble Cand. paed. spec. utdannet fra Universitet i Oslo etter følgende utdanningsløp: førskolelærer, audiopedagog, hovedfag i spesialpedagogikk.

Hennes arbeidserfaring er fra barnepsykiatri, Pedagogisk psykologisk rådgivningstjeneste i Oslo, Statped og administrativt ansvar for spesialundervisningen i Asker kommune.

Hun har ammet to barn og leverte begge ganger melk til morsmelksentralen.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Hva er egentlig søvnregresjoner?

Har alle barn søvnregresjoner? Er det noe vi trenger å grue oss til? Og handler det egentlig om søvn?

Hva menes med «søvnregresjon»?

Se for deg følgende situasjon: En mamma spør om råd i sosiale medier fordi babyen hennes på rundt 3-4 måneder plutselig våkner oftere og vil ammes mer om natta enn før. Det har dessuten blitt vanskeligere å få babyen til å sovne om kvelden, og søvnen er generelt kaos. Hvor lang tid tar det før noen foreslår at det sikkert skyldes «søvnregresjon» eller «4 month sleep regression»?

Hvis en baby plutselig…

• søker pupp/melk/trøst/kos oftere om natta
• har kortere dupper på dagtid
• ikke sovner som vanlig til dupp eller om kvelden
• trenger mer støtte og hjelp i forbindelse med søvn enn tidligere
• eller at ingenting av det man pleier å gjøre fungerer lenger

… forklares det ofte med «søvnregresjon».

Mange hevder for eksempel at disse søvnregresjonene skjer i faste intervaller, for eksempel ved fire måneder, 8-10 måneder, 12 måneder, 18 måneder.

Det er vanlig å tolke det som om barnet tilsynelatende har «mistet» en ferdighet knyttet til søvn, noe som fører til dårligere søvn for en periode. Regresjon betyr i denne sammenhengen å gå bakover i utvikling.

Men er det egentlig det som skjer?

Det framstilles ofte som om «søvnregresjon» er selve årsaken til at barnets søvn plutselig blir dårligere. Det er lett å tenke på det som en egen fase som varer en viss tid, og som alle barn skal gjennom på bestemte tidspunkter.

Sånn er det ikke.

«Søvnregresjon» er ikke en årsak i seg selv. Det er ikke en egen diagnose eller en tilstand. Det er et ord/begrep noen har funnet på, og som ikke forankret i forskning.

«Søvnregresjon» beskriver bare det vi ser, at barnet sover annerledes enn før, eller trenger mer hjelp og nærhet rundt søvn. Det sier ingenting om hvorfor det skjer.

Babyen går ikke «tilbake i utvikling» – heller tvert i mot.

De egentlige årsaken(e) er som oftest at babyen utvikler seg, bearbeider inntrykk, trenger mer melk, trenger mer nærhet, trenger mindre søvn, får separasjonsangst, har smerter/ubehag som de ikke kan fortelle om, og mye annet som kan påvirke søvnen. 

Det er altså ikke søvnregresjoner i seg selv som gjør at barnet våkner. Det er det barnet til enhver tid går igjennom som kan påvirke søvnen.

Det blir altså feil å beskrive det som skjer som «søvnregresjoner», og de finnes altså egentlig ikke.

Det betyr imidlertid ikke at babyen ikke har faser/perioder med dårligere søvn. Dette er absolutt ekte. Men det er feil at det skyldes «søvnregresjon».

Babyen har ikke glemt hvordan man sover. Det er bare litt mye å håndtere for en liten kropp akkurat nå.

Hvorfor er begrepet så mye brukt?

Søvnregresjon er et samlebegrep som rommer mange ulike årsaker til at babyer og småbarn plutselig våkner oftere enn før.

Det er ikke så rart at begrepet har fått så sterkt fotfeste. Årsaken er at endringer omkring barnets søvn – som innebærer mindre søvn og/eller mer stress for oss – mildt sagt er vanskelige å unngå å legge merke til. Det kan være lett å tro at man som forelder har gjort noe feil, eller at det er noe feil med babyen.

Det kan derfor virke betryggende og trøstende å høre at mange opplever noe lignende. Og at det til og med har et navn som er lett å google!

Kanskje gjør det at vi føler oss mindre alene? Kanskje gir det en følelse av forutsigbarhet og kontroll i en tilværelse som ellers kjennes ganske kaotisk?

At begrepet dukker opp så mange steder kan tolkes som et bevis på at det er noe som finnes på ekte, og kanskje også at det er et problem som kan og bør løses. Og som de gode foreldrene vi er, ønsker vi selvsagt å finne ut om det er noe vi kan gjøre når det oppstår:

Et enkelt søk på sleep regressions gir enormt med treff. Begrepet er for eksempel mye brukt av ulike søvnveiledere som tilbyr diverse løsninger for å hjelpe deg «tilbake på sporet».

Noen av disse søvnveilederne fremstiller det som om søvnregresjoner må håndteres på én bestemt måte. Flere av dem mener at du kan risikere at «regresjonen» blir permanent (!) hvis du ikke gjør tiltak, men at de kan hjelpe deg med å forhindre dette hvis du kjøper kurs eller veiledning av dem der du får vite ALT om disse spesielle tiltakene.

De bruker altså begrepet til å tjene penger på trøtte og usikre foreldre.

❓Søvnråd i sosiale medier – hvem kan man stole på?

Men det finnes ikke forskning som støtter at søvnen krøller seg til etter x antall måneder i alle barns liv, eller at du risikerer noe ved å ikke gjøre tiltak.

Begrepet er i seg selv ganske misvisende. Det opprettholder ideen om at det som skjer først og fremst handler om søvn, noe som ikke er helt riktig.

Hva er det egentlig som skjer?

Begrepet «søvnregresjon» beskriver det man ser på overflaten, men det sier altså ingenting om det som ligger under:

Små barn utvikler seg i en enorm hastighet, og det er veldig mye som skjer på veldig kort tid. Baby- og småbarnshjernen er på alle måter en byggeplass der det skjer store og små ting nesten hele tiden. Babyer får gradvis et forhold mellom dyp og lett søvn som ligner mer på voksnes.

Hjernen dobles i størrelse bare det første året, og utviklingen skjer raskere enn på noe annet tidspunkt i livet. De går fra å ikke kunne røre seg av flekken til å reise seg på to bein, og de går fra pludring til ord og setninger.

Og all denne helt normale utviklingen kan påvirke hvordan barnet sover (1,2).

Det er helt normalt at babyer og småbarn som tidligere har sovet i lange strekk uten å gi lyd fra seg, plutselig en dag våkner oftere om natta, eller trenger mer støtte rundt soving enn de har gjort før.

At søvnen krøller seg til, er bare toppen av isfjellet. Under overflaten skjer det ting i barnet som ikke er så lett å få øye på:

• UTVIKLING: De lærer å smile, le, gripe, pludre, bable, rulle, sitte, krabbe, gå og kommunisere.
• søvnmønsteret modnes: Balansen mellom dyp og lett søvn justeres. Søvnbehovet synker gradvis.
• økt bevissthet for omgivelsene
• separasjonsangst: barnet skjønner at du kan forsvinne
• stadig flere inntrykk må bearbeides
• økt behov for trygghet og nærhet
• mindre behov for søvn enn før
• sult og tørst
• tannfrembrudd, smerter, sykdom og ubehag

Hjernen jobber på høygir når nye ferdigheter skal læres, hele døgnet, noe som kan gjøre at de øver på de nye ferdighetene sine i søvne, som igjen vil påvirke hvordan de sover – eller ikke sover (1,2).

Hvordan babyer og småbarn sover vil i tillegg handle om mye annet, som normal atferd og temperament. Søvnen vil i tillegg kunne påvirkes av ytre faktorer som temperatur og støy.

Flere eksempler:

• Store livshendelser, som at mamma begynner på jobb igjen
• Barnehagestart
• Et nytt søsken

Barn er små mennesker som ikke er i stand til å dekke egne behov, og som derfor søker til oss når utfordringene de møter overgår ressursene de har til å takle det selv.

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Det er dessuten ikke bare babyer og småbarn som opplever at søvnen påvirkes av at livet skjer:

Tenk deg at du skal ha eksamen, nettopp har startet i ny jobb, eller akkurat har blitt mamma. Plutselig er du i en situasjon der alt som var overkommelig å takle før, ikke er det mer. Hjernen spinner, det kan være vanskelig å sovne, og du sover kanskje dårligere. Du trenger mer støtte fra folk rundt deg, mer omsorg, flere klemmer, og kanskje å bli holdt rundt hvis du våkner om natta.

Kaller vi dette «360 months sleep regression»..? Neppe. Vi vil forklare slike perioder med at vi «går tilbake i utvikling»? Sannsynligvis ikke.

Er det kanskje så enkelt som at alle mennesker innimellom trenger litt ekstra støtte og forståelse, og at det ikke er uvanlig at vi i utfordrende perioder sover dårligere?

Hva menes med utviklingssprang?

Kan man forklare årsaken til «søvnregresjoner» med utviklingssprang? Både ja og nei.

Teorier rundt tidsbestemte utviklingssprang («leaps») er utgangspunktet for en app/bok/nettside (Wonder Weeks), som brukes av en del foreldre. I følge teoriene som dette er basert på, vil det skje «regresjoner» med jevne mellomrom, rett før babyen lærer en ny ferdighet.

«Regresjonene», som markeres med en tordensky i kalenderen, kan være at barnet vil ammes oftere, gråter/sutrer mer, krever mer nærhet og/eller sover dårligere, og disse periodene skal visstnok skje ved bemerkelsesverdig like tidspunkt hos alle babyer og småbarn – altså ikke ulikt slik som søvnregresjoner ofte beskrives.

Alle babyer går gjennom faser med utvikling, og noen ganger skjer det mye på én gang. Dette kan som nevnt påvirke søvnen. Det er derfor ikke feil å kalle noe for utviklingssprang, eller å si at det kan påvirke hvordan barn sover.

Men er det egentlig sannsynlig at alle babyer vil gå gjennom trinn i utviklingen på et nøyaktig tidspunkt regnet fra termindato? Ikke i følge andre kilder på området, som påpeker at det alltid vil variere ved hvilket tidspunkt babyer og småbarn går gjennom ulike utviklingsfaser (3).

Det er dessuten delte meninger om treffsikkerheten. Noen opplever at tidspunktene for «utviklingssprang» innimellom kan stemme på en prikk, men også at det kan være helt off, omtrent som et baby-horoskop.

Psykologen bak de tidsbestemte utviklingssprangene hevder på sin side at han har forskning som backer påstandene han kommer med. Forskningen hans ble imidlertid gjort på en liten gruppe barn, og han ble i følge enkelte kilder utestengt fra universitetet for å prøve å hindre en doktorgradstudent i å publisere funn som ikke bekreftet forskningen hans.

En del foreldre finner likevel støtte og hjelp i å kunne lese om de ulike periodene som babyer kan gå gjennom, og de blir mer oppmerksomme på de små tingene som babyen lærer seg. Det kan dessuten være fint å bli oppmerksom på at barnets utvikling går i bølger, at dette kan påvirke hvordan barnet sover og oppfører seg, og at man får innspill til hvordan takle utfordrende perioder.

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen blir overtrøtt?

Hva kan være lurt å tenke på?

Selv om det for enkelte kan være til hjelp å få satt ord på det man opplever ved å kalle det søvnregresjon eller utviklingssprang – kan det også tenkes at det kan skape noen fallgruver?

Uro, gråt eller dårlige søvnperioder kan være helt normalt, men det kan også skyldes tilstander hos barnet som bør undersøkes av helsepersonell. Er barnet sykt eller smertepåvirket? Får babyen nok melk? Er vektoppgangen ok? Ved bekymringer omkring dette er det viktig å snakke med helsepersonell, og ikke automatisk avskrive det som en «tordensky-periode» eller en søvnregresjon.

Kan det tenkes at vi ved å grue oss til en tordensky-periode eller en søvnregresjon kan bli stresset, og at dette vil kunne smitte over på babyen og gi uro?

Kan en kalender med tordenskyer, eller en idé om at det lurer en «søvnregresjon» der framme, hindre oss i å se på babyen, være i øyeblikket, og ta ting som de kommer?

Les mer:

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen blir overtrøtt?

❓Økedager: Vil babyen plutselig ammes oftere enn før?

❓Har jeg nok melk?

Hva kan man gjøre?

Det er lett å tenke at «søvnregresjoner» er noe som må fikses.

Kanskje er det en bedre tilnærming å spørre seg selv hva det er barnet har behov for akkurat nå, uten å tenke for mye på hva som skjer senere?

Hvordan man angriper periodene med urolig søvn kommer an på hva som er årsaken(e). Hvis for eksempel årsaken er at babyen trenger mindre søvn enn før, vil det ikke hjelpe å amme, bysse eller bære for at babyen skal sovne igjen.

Man må derfor være litt detektiv og se om det er noen årsaker som virker mer sannsynlig enn andre, om det er mulig å gjøre tiltak, og i så fall hvilke – eller om man bare skal vente på at det går over.

Se for deg en baby på 8 måneder: Den har kanskje akkurat lært seg å sitte eller krabbe, eller til og med klart å reise seg. Babyen øver på disse ferdighetene hele døgnet. Mamma har kanskje startet i jobb igjen, babyen kjenner på separasjonsangst og prøver å «ta igjen det tapte» på natta. Babyen får tenner, og det klør og er ubehagelig.

Det er mye som skjer på én gang i en liten kropp, og det er ikke så rart om søvnen blir mer urolig og at hun trenger mer støtte og trøst. Det er vanskelig å gjøre noe med årsakene til at babyen våkner, men det er lurt å gjøre det som trengs her og nå for å sikre mest mulig søvn for flest mulig i familien.

Dette kan for eksempel være å amme i søvn, bysse eller samsove. Noen tenker at de lager «dårlige vaner» som kan være vanskelige å endre på senere, men det er ikke uvaner å gjøre det barnet trenger for å klare å finne ro nok til å klare å sovne.

Det er både normalt og bra at de søker støtte, hjelp og nærhet når de trenger det. Men ja, det kan oppleves slitsomt å være tilstede for et lite menneske hele døgnet.

Hvis noe på sikt viser seg å være lite bærekraftig for deg, er det flere ting du kan gjøre for å endre på hvordan du støtter barnet.

Det er mulig å gjøre tiltak der man både tar vare på babyens behov for støtte og foreldrenes behov for søvn, for at hverdagen skal bli så god som mulig for både liten og stor.

Her finner du forslag:

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen blir overtrøtt?

❓Hvordan få mest mulig søvn i baby-tiden?

❓Lære babyen å sovne selv?

Når går det over?

En britisk søvnveileder har laget en søvn-graf basert på tilbakemeldinger fra foreldre hun har vært i kontakt med. Som du kan se, så viser hennes uformelle undersøkelse at en baby på rundt tre måneder sover «på sitt beste», og at søvnen etter dét er som en berg-og-dal-bane.

Denne grafen er for mange et mer realistisk bilde på hva man kan forvente av barnas søvn de første årene, enn at barnet sover bedre og bedre – selv om enkelte barn også gjør dette. 

Men selv om det er vanlig at foreldre rapporterer om dårligere søvn omkring disse tidspunktene, så kan det i teorien skje når som helst – eller ikke i det hele tatt – og det er ikke sikkert at det blir så ille som noen hadde sagt at det kom til å bli.

Frykten for søvnregresjoner og utviklingssprang kan ofte være verre enn det som faktisk skjer – men det kan også være motsatt, og at den ene vanskelige perioden avløser den andre.

Mange spør når det går over. Det vanskelige svaret er at det vil gå i bølger. Det vil bli mindre intenst. Men det vil alltid komme nye perioder der barnet ditt trenger mer støtte fra deg enn det gjorde før.

Barnets evne til å regulere og roe seg selv er noe som stadig endres og utvikles gjennom støtte fra omsorgspersoner. I ekstra intense perioder er det helt normalt at barn trenger ekstra kos og nærhet og støtte i forbindelse med søvn:

Når de er babyer eller småbarn kan det være at de får puppehjelp til å sovne, at du ligger ved siden av om natta, eller sitter ved senga på kvelden (selv om du egentlig hadde slutta).

Når de blir tenåringer kan det være noen kvelder der de trenger en ekstra klem eller noen gode ord før de klarer å sovne (selv om de lenge har klart å «sovne selv»).

Hvor mye barnet trenger kan variere fra dag til dag, og endre seg jevnt over tid. Å trenge mer eller mindre støtte fra folk rundt oss, er noe vi vil ha med oss hele livet.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Elisabeth Haarr (1945-2025)

- Elisabet Helsing var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en begeistret og entusiastisk opplyser. Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Elisabet Haarr var en av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Elisabet

6. januar 1967 er den lykkeligste dagen i mitt liv. Da ble mitt første barn født.

Vi hadde spart penger slik at jeg kunne føde på Betanien hospital. Der fikk pappaene lov å være med, hadde Elisabet tipset oss om. Det kostet 1000 kroner som var mye for en nyutdannet arkitekt og meg, enda student på kunst- og håndverksskolen.

På den tiden var det vanlig at barn og mor lå hver for seg. Jeg fikk servert lille Andreas nyvasket og rosa og lagt til brystet, om ikke hukommelsen tar helt feil, fire ganger om dagen.

Da ble han først veiet før han kom, og så etterpå.

Så kom sykepleieren inn med dommen: 17 gram, 20 gram, 22 gram, 20 gram…

–  Det går seg til, sa Elisabet som kom på visitt. Husk at det bare er gått noen dager.

Hun var veteran, for hun hadde jo allerede fått Ingerid, som var stor. Elisabet kunne masse om mat og ernæring og barnestell, som hun stadig fortalte meg om.

–  Du har litt lite melk, var dommen vi fikk fra sykepleieren da Andreas og jeg ble skrevet ut etter seks dager. (6 dager! Tenk det – og nå planlegges det for 6 timer – Akk!)

Informasjonsbrosjyren jeg fikk med meg fra sykehuset fortalte hvordan man skulle få til å amme:

• Hver fjerde time.
• Husk å leie vekt så man ser hvor mye mat barnet får.
• Dersom barnet bæsjer grønt, så er det hungeravføring.

Hunger! Andreas sin bæsj var definitivt grønn – i hvert fall litt.  

– Ah, sa Elisabet – om bare brystet ditt var av glass. Og kast den vekten.

– Nei, hulket jeg – da vet jeg ingenting.

– Ja, og så gir du han oftere mat enn hver fjerde time – da får du opp melkeproduksjonen.

– Nei, da bruker jeg jo opp alt – hulk!
…

På den tiden var det bolignød. Vi bodde på soverommet til foreldrene til mannen min. Livet besto av seng, vask og stell og lite rosa nurk som gråt eller sov. Jeg kjente en veldig uro.

– Klarer jeg dette?

Ute var det snø, iskaldt. Inne var det kaldt. Gammeldags vinter. Elisabet på visitt igjen. Kanskje vi skulle gå ut en tur på ski? Jeg kjente åssen navlestrengen ble ekstra tjukk. Forlate lille nurket.

– Ja, hvorfor ikke?

– Du har barnevakt. Godt å komme seg ut – frisk luft og så bevege seg litt.

Og sånn ble det. Deilig tur, men lengten mot nurket stor. Nederst i gata der vi bodde var en kro.       

– Nå går vi og tar en øl, sa Elisabet.

Så gikk vi hjem, og melken kom.
…

Elisabet var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en opplyser. En begeistret og entusiastisk opplyser.

Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Ingen kunne pludre over mor og barn som henne.

Det viktigste var jo kampen mot ekspertisen, leger og ikke minst Helsedirektoratet. Elisabets kamp der var formidabel. Resultatet ble (i første omgang) et vakkert opplysningshefte, (brosjyren Hvordan du ammer ditt barn) som avløste det grusomme heftet som handlet om hungeravføring og andre skremsler.
…

For meg ble det å amme en del av et frigjøringsprosjekt.

Jeg begynte på skolen igjen da mitt deilige nurk var tre uker. Han var med og ble den yngste hospitanten på skolen noensinne.

Det å kunne være både mor og samtidig kunne utfolde meg som menneske. Og ikke minst – at jeg kunne utfolde meg og samtidig gi barnet mitt den beste starten på livet.

For meg personlig har Elisabet betydd mye, også på andre måter, så vel kvinnepolitisk som faglig.

På det faglige området er hun den som har hatt største innvirkning på det jeg gjør.

Vi traff hverandre fysisk siste gang på slutten av 70-tallet. Sist vi snakket sammen i telefonen må ha vært i 2008. Likevel – hun sitter på skulderen min formaner og oppmuntrer, alltid klok og morsom.

Det er en ære å få lov til å være her å hedre henne i dag.

Det oransje skjerfet

Det orange silkeskjerfet jeg har på meg på bildet er håndvevet morbærsilke fra silkespinnerske-kollektivet som Elisabet tok initiativ til.

Elisabet hadde utdannet seg til ernæringsfysiolog. I Bangladesh skulle hun lære ugifte mødre om ernæring. Dette var ikke så lett fordi de ugifte mødrene verken hadde penger eller fikk jobb, nettopp fordi de var ugifte mødre. Hun ville lære dem noe som de kunne tjene penger på, så da lærte hun dem å spinne. (Kilde: Utstillingskatalog for Festpillutstillingen i Bergen Kunsthall 2021)

De produserte sin egen silke. Utgangspunktet var silkesommerfugler som la egg på nesleplanter. Fargen på neslesilken er lysere enn morbærsilke. De spant silken etter at larvene hadde brutt ut av kokongene. På denne måten ble silken grovere enn når man koker kokongene og dreper larvene. Da får man to fibre som er ca to tusen meter lange.

I nærheten av der Elisabet og spinnerskene holdt til var det en silkefabrikk. De fikk rester av morbærsilke derfra som de spant og vevde, eller bare vevde, eller blandet med neslesilken.

Det oransje skjerfet er en bit av ett av flere stoffer som jeg kjøpte fra damene i Bangladesh. Akkurat denne silkebiten farget jeg orange. Resten av det samme materialet ble til en vakker brodert fane i gult kalt Tangerine Dream. Den er virkelig vakker.

Jeg ville ha på meg skjerfet på avdukingen – så var liksom Elisabet med.

Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh / Svanesang

Da Elisabet kom tilbake fra Bangladesh, fikk jeg alle prøvehespene som damene hadde laget. Jeg fikk dem mot at jeg vevet et teppe med silken, og at damene fikk foto av resultatet.

Elisabet sendte meg bilder av silkesommerfuglene og bilder av typiske border på sarier. (hun sa forøvrig flere ganger at sari var et veldig kvinneundertrykkende plagg – helt umulig å spille tennis i – )

Jeg farget silkene og vevet sommerfugler og sariborder på oppstadvev som jeg hadde fått av Elisabet. Jeg vevet meg selv inn med vevegaffel i ull som vinker til damene. 

Verket Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh /Svanesang ble påbegynt i 1973 og avsluttet 1983.

Silken var så tynn og mine hender full av senebetennelser, så det ble min siste billedvev. 

Om Elisabeth Haarr

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945, død 4. januar 2025) var en norsk billedkunstner / tekstilkunstner, bosatt i Kristiansand. Hun var utdannet fra SHKS 1963-67, debuterte på UKS’ vårutstilling 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70.

Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. Etter å ha eksperimentert med billedvev i et abstrakt geometrisk formspråk på 1960-tallet, begynte hun omkring 1970 å veve bilder med et tydelig politisk budskap, som Rhodesia (1971), EEC truer oss (1972) og Chile (1973).

Etter 1980 er materialeksperimenter igjen trådt i forgrunnen. Haarr er særlig kjent for å utnytte kontrasten mellom ull og syntetiske materialer, både estetisk og symbolsk.

Haarr hadde professorkompetanse og underviste ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1998. Hun hadde Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000.

I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Elisabeth Haarr er representert på Nasjonalmuseet med billedteppene De løyerlige familier.

I 1. etasje henger hun permanent med verket Syriaforheng, også laget med silken fra damene til Elisabet i Bangladesh.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Hvordan hjelpe en «overtrøtt» baby?

Det er lett å bli stressa og frustrert når barnet ikke sovner. Men det kan gjøre det enda vanskeligere for barnet å finne ro. Løsningen er ofte å starte med seg selv, ikke barnet.

Hva handler denne teksten om?

Hvis du har googlet «overtrøtt baby» og havnet her, så ønsker du deg kanskje en enkel oppskrift på hvordan du unngår at babyen blir overtrøtt? Eller en magisk løsning som får babyen til å sovne på null komma svisj?

Det finner du ikke her 💛

Du finner i stedet:

▪️ en forklaring på hva som menes med «overtrøtt»

▪️ teorier om hva som egentlig skjer

▪️ forslag til hva du kan gjøre hvis barnet ditt allerede har blitt det som kalles «overtrøtt», eller hvis barnet er urolig av andre årsaker, gråter eller er ute av seg og ikke klarer å sovne.

Det kan for eksempel være lurt å prøve å…

1) endre tankegang
2) være rolig selv
3) overføre ro til barnet

I denne teksten beskriver vi hvordan du kan gjøre dette, uansett hvor gammelt barnet ditt er. Det er ingen garanti for bedre søvn. Men det kan bidra til å gjøre situasjonen enklere å takle.

Ditt ansvar er ikke å få barnet til å sovne. Det er å hjelpe barnet til å finne ro.

Og for å få til dét, kan det altså være en god idé å starte med seg selv.

Hva menes med å være overtrøtt?

Hva det vil si å være overtrøtt har ikke en nøyaktig definisjon. Vi sier ofte at babyer og barn er overtrøtte når vi tenker at de er forbi et magisk punkt der de burde sovet, men ikke gjør det. De er i stedet misfornøyde, grinete, kavete, sutrete, oppkavede, sinte eller veldig aktive. 

«Overtrøtthet» er en fryktet tilstand blant mange foreldre. Det er nemlig ikke alltid så lett å finne punktet der ungen bikker over fra våken til trøtt til «overtrøtt». Resultatet er gjerne at leggingen blir vanskelig, og at humøret daler hos både liten og stor.

Noen foreldre skylder på seg selv. De kjenner på at de burde fått barnet til å sove mye før, at de burde sett det komme, og at de på en eller annen måte kunne forhindret det.

Det er en kilde til mye stress.

Det er lett å bli irritert og frustrert.

Noen skylder på barnet. De sier at babyen «kjemper mot søvnen», «nekter å sove» eller noe annet som handler om at den lille på en eller annen måte har «bestemt seg» for å ikke sove.

Ingenting av dette er spesielt nyttig – eller sant:

Selv om det virker som om babyen «nekter å sove», så er det ikke det som skjer. En baby har ikke hjernekapasiteten som trengs for å kunne bestemme seg for å holde seg våken.

Og selv om vi prøver å følge med på babyens signaler om trøtthet (som å gni seg i ansiktet, unngå øyekontakt, gjespe, bli urolig osv), så er det ikke alltid like lett å oppfatte. Det kan være vanskelig å forhindre at babyen bikker over. Noen ganger er det helt umulig.

«Overtrøtt» kan dessuten være et misvisende begrep, og det er ikke sånn at det nødvendigvis handler om at babyen er «for trøtt».

Hvorfor sovner ikke babyen?

Babyen er ikke trøtt

Av og til kan vi tro at babyen er «overtrøtt», og derfor ikke sovner. Men hva hvis babyen ikke sovner fordi babyen rett og slett ikke er trøtt (nok)? Dette kan skje hvis vi feiltolker babyens signaler, eller ser på klokka og følger skjema for «anbefalt våkenvindu» uten å følge med på hva babyen egentlig prøver å fortelle oss, for eksempel ved å bruke apper som Napper og lignende.

Det er riktig at spedbarns våkenvinduer kan være ganske korte i begynnelsen, før de gradvis utvides ettersom babyen blir eldre. Men hva som er det ideelle antall minutter eller timer våken, kan variere ut fra tid på døgnet og fra dag til dag.

Det er også stor variasjon i hvor mye søvn spedbarn trenger i løpet av et døgn. Hvis en baby er i den nedre delen av skalaen, sier det seg selv at våkenvinduene sannsynligvis er lengre enn hos babyer som er i den øvre delen:

Det kan også hende at babyen bare signaliserer at den trenger nærhet, ny bleie – eller rett og slett bare kjeder seg og trenger et skifte av omgivelser?

Eller kanskje er babyen sliten av inntrykk? I ferd med å bli syk? Har vondt eller ubehag et sted? Eller bare rett og slett har en dårlig dag?

Da er det ikke søvn barnet trenger, men hjelp til å roe seg. Du kan uansett årsak bruke tipsene du finner litt lengre ned i denne teksten.

Babyen er trøtt, men klarer ikke finne ro

Men hva hvis babyen faktisk er trøtt og bør sove, men ikke sovner? Hvorfor skjer det? Og hvordan kan vi takle det på en god måte, når uroen øker hos både foreldre og barn?

Søvntrykket bygger seg opp gjennom dagen og gjør at vi til slutt bare blir så trøtte at vi må sove. Dette trykket bygger seg raskere opp hos babyer og barn enn hos voksne.

Professor Helen Ball er en anerkjent søvnforsker som leder et søvnsenter i England. Hun forklarer at det vi kaller «overtrøtt» er konflikten mellom høyt søvntrykk og noe som blokkerer effekten av søvntrykket. 

Les artikkelen av Helen Ball: What’s really going on when a child is ‘overtired’ – and how to help them go to sleep

Hvis du er engstelig, redd, sint, overstimulert eller oppkavet vil det kunne hindre deg i å sovne, selv når du er veldig trøtt. Stresshormonene kortisol og adrenalin tar over. Dette er en overlevelsesmekanisme som kan bidra til at vi holder oss våkne når vi tror vi er i fare – uansett hvor trøtte vi er – og uansett om vi virkelig er i fare eller ikke.

Med andre ord:

Et barn blir overtrøtt når han er trøtt samtidig som det er «noe» som gjør det vanskelig å sovne.

Dette «noe» kan være i omgivelsene, som lys, lyd og støy – men også at barnet er overstimulert eller for overveldet av følelser og inntrykk til at hun klarer å finne ro. Det kan skyldes fysiske smerter. Eller en kombinasjon av flere ting.

Lyndsey Hookway (IBCLC, amme- og søvnveileder) bruker ofte et uttrykk som understreker dette: «Du kan ikke sove med foten på gasspedalen».

Det er vanskelig å sovne hvis hjernen og kroppen er i full sving. Og alt blir vanskeligere å håndtere når vi er trøtte.

Hva kan jeg gjøre?

Alle mennesker sovner lettest hvis vi er rolige og føler oss trygge. 

Mennesker påvirker hverandre. Er vi inne i en god sirkel der vi gjør hverandre rolige? Eller er vi i en ond sirkel der vi stresser hverandre?

Barn klarer ofte ikke å roe seg selv, spesielt hvis strikken allerede er dratt for langt.

Det er både vanlig, normalt og bra at barn trenger hjelp av voksne til å håndtere sterke følelser. Dette kalles samregulering.

I denne filmen forklares samregulering på en enkel og god måte (på engelsk):

Da er det vår jobb som voksne å hjelpe barna til å finne nok ro til at søvnen klarer å finne dem.

Vi skal rett og slett prøve å dempe effektene som stresshormonene adrenalin og kortisol har på kroppen ved hjelp av blant annet anti-stresshormonet oksytocin, som fremmer ro – både hos oss selv og hos barnet.

✅ Prøv å endre tankegang:

Vi kan ikke tvinge noen til å sovne. Du kan ikke tvinge barnet ditt til å finne ro. Men du kan kontrollere deg selv, og hva du tenker omkring situasjonen.

Prøv derfor å flytte din egen tankegang fra

❌ nå må jeg få barnet til å sovne, til

🌟 nå gjør jeg mitt beste for å hjelpe barnet til å finne ro.

✅ Prøv å holde deg rolig selv:

Det er ikke alltid like enkelt å få til. Å føle på at du ikke klarer å få babyen til å sovne kan være en kilde til mye stress. Det er også lett å bli stresset hvis babyen er urolig, gråter eller ikke vil ta brystet. Du kan i tillegg bli både irritert og frustrert.

Noen opplever at det å endre tankegang som nevnt i forrige punkt er det som trengs for å fjerne stress fra situasjonen. Andre trenger å jobbe litt ekstra med å få ned stressnivået.

Stress og frustrasjon «smitter» lett over på barnet. Det kan gjøre at situasjonen eskalerer og blir verre, og det blir vanskeligere og vanskeligere for barnet å sovne.

Du vet selv best hva som roer deg hvis du er veldig stressa. For noen er det å ta en time-out i noen minutter, for andre er det å høre på fin musikk, hente litt frisk luft, eller få en god klem fra partner eller noen andre de er glade i.

Et nyttig triks er også å ta kontroll på pusten. Dette kan være enklere sagt enn gjort, men helt konkret kan det handle om å telle til tre mens du puster inn og til seks mens du puster ut. Antall sekunder er ikke så viktig, det viktige er at utpusten er lengre enn innpusten. Dette kan bidra til å roe nervesystemet ditt.

Gjenta dette flere ganger, til du begynner å kjenne deg roligere. Noen blir roligere med det samme, andre trenger mer tid.

Å reflektere rundt hva som hjelper deg å finne ro, kan bidra til at du blir mer oppmerksom på hva DU trenger for å finne ro og hvile i hverdagene.

Selv om vi trenger løsninger som kan hjelpe oss å finne ro her og nå, er det også nyttig med mer langsiktige løsninger, som å sørge for at vi jevnlig får rørt på kroppen, får dagslys og påfyll av positiv kontakt med venner og familie.

Når du kjenner deg roligere på innsiden, er det enklere å hjelpe barnet.

✅ Gjør ditt beste for å overføre ro til barnet:

Det er mange måter å hjelpe barnet på. 

Amming (vel å merke når ammingen går bra) gjør at både barnet og den som ammer skiller ut hormoner som gjør oss rolige. Og hvis du blir rolig, så er det altså enklere for barnet å bli rolig. Amming fungerer ofte godt for å skru ned tempoet en overveldet liten kropp på grunn av den fysiske nærheten, selve sugingen og innholdet i melka. Les mer om å amme i søvn.

Treg utdriving av melk kan gjøre barnet kavete, noe som igjen kan stresse deg, og dere kommer inn i en ond sirkel. Hvis du klarer å få kontroll på pusten og finne ro, så kan det bidra til at melka flyter lettere. Stress kan nemlig hemme utskillelsen av oksytocin, hormonet som blant annet hjelper melka ut av brystet.

Oksytocin er også et anti-stresshormon. Det kalles ofte for kjærlighetshormonet fordi det fremmes av kos og nærhet. Fysisk kontakt er som regel effektivt for å «smitte» barnet med ro. 

Å bære, bysse, vugge eller holde inntil er derfor effektivt – eller å svøpe et teppe rundt barnet.

Noen barn trenger imidlertid å få være litt i fred, uten stimuli fra kroppskontakt. Kanskje blir de rolige av at du synger, leser eller nynner, snakker med rolig stemme, ligger ved siden av, eller bare er i samme rom.

Vi skriver om andre gode måter å roe babyen på i artikkelen vår om kveldsuro og i artikkelen om «kolikk» og utrøstelig gråt.

Noen tips derfra er å skifte omgivelser (gå ut av rommet dere er i, inn i et annet rom eller rundt i huset) tilby hudkontakt, bær babyen mage mot mage, eller gå ut i frisk luft med babyen i bæretøy eller vogn.

Du må ikke nødvendigvis gjøre ett eller flere av disse tiltakene helt til barnet sovner – selv om du selvsagt også kan gjøre det. Poenget er at barnet må være rolig og kjenne seg trygg for at søvnen skal kunne komme. Dette gjelder både for babyer og større barn – og voksne.

Du kan tenke på dette hver gang barnet skal sove, ikke bare ved klassisk «overtrøtthet».

Oppgaven din er altså ikke å få barnet til å sovne. Oppgaven er å hjelpe barnet til å slappe av og finne ro. Da vil det være enklere for barnet å sovne – hvis barnet faktisk er trøtt.

Hva hvis det ikke fungerer?

Selv om det er mange som finner hjelp i å takle «overtrøtthet» hos barnet på den måten vi har beskrevet, så gjelder det ikke alle.

Det er ikke sikkert barnet ditt blir rolig eller sovner med det samme, selv om du endrer strategi og tankegang. Det er ikke sikkert at det er det magiske trikset du skulle ønske det var.

Kanskje må du hjelpe barnet mer enn du hadde sett for deg? Kanskje klarer du ikke å finne din egen ro? Kanskje er hverdagene mer strevsomme enn du trodde de skulle bli?

Snakk med helsesykepleier eller andre du stoler på som kan gi deg konkrete råd som er tilpasset din situasjon 💤 💙

Du kan også finne innspill som kanskje kan være til hjelp i følgende artikler:

❓Hvordan få mest mulig søvn og hvile i babytiden?

❓Søvnkrise: Når mangel på søvn oppleves ekstra vanskelig

Tema

Ammeinnlegget

Vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen – og det fikk vi!

Vi i Ammehjelpen sto plutselig i fare for å måtte redusere eller stenge flere av tjenestene våre på grunn av en økonomisk krise. Vi ba derfor om hjelp fra dere der ute. På få dager hadde dere gitt oss over tre millioner kroner, utallige heiarop, aviskommentarer og innlegg i sosiale medier.

Oppdatering 3. juli 2022

Ammehjelpen har fått inn over 3 millioner kroner i ulike kanaler på ett døgn. 

Vi har fått tusenvis av fantastiske tilbakemeldinger, delinger og støttende ord. Vit at vi leser dem alle.

Vi visste at vi var viktige for dere der ute, men responsen dere har gitt oss det siste døgnet er langt forbi det vi noen sinne kunne forestilt oss. 

Takket være dere er den umiddelbare krisen avblåst. 

Vi har nok penger til å drifte Ammehjelpen og tjenestene våre ut året – og vel så det. 

Pengene fra dere gir oss rom til å legge det nødvendige grunnlaget for at Ammehjelpen skal bli en bærekraftig organisasjon, rustet for fremtiden. 

Vi kan ikke være avhengige av å måtte trykke på den store, røde knappen i sosiale medier for å sikre penger til drift av Ammehjelpen. 

Vi trenger økt støtte fra det offentlige i årene som kommer. 

Vi håper at engasjementet dere har vist gjennom det siste døgnet vil hjelpe oss til å få økt det årlige driftstilskuddet til 3 millioner – samme beløp som dere har gitt til oss. 

Med hjertet fylt til randen av kjærlighet, tusen takk🧡

Ammehjelpen i mediene

🔹2. juli – NRK.no: Ammehjelpen ba om støtte – har fått inn over 2,7 millioner på ett døgn

🔹4. juli – Nettavisen: Det gjør meg sint at Ammehjelpen må ty til en spleis for å få arbeidsplassen til å gå rundt

🔹4. juli – Bergens Tidende: Viss staten ikkje vil ta ansvar for ammehjelp, burde dei ha skamvett nok til å betale dei som gjer jobben

🔹4. juli – Vårt Land: Ammehjelpen har samlet inn millioner på et døgn

🔹5. juli – Dagsavisen: Er det jeg som skal betale?

🔹5. juli – Dagsnytt 18 (NRK): Ammehjelp (innslag nr. 11)

🔹6. juli – VG: På amme alvor.

🔹8. juli – Dagsavisen: Bedre rammer for dem som ammer!

🔹8. juli – Klassekampen: Kvinner og barn først?

🔹8. juli – TV2 Nyhetskanalen: Nyhetene, ca kl 09.11

🔹18. juli – Klassekampen: Hvem skal hjelpe til?

Opprinnelig tekst 1. juli: Redd Ammehjelpen

Her er den opprinnelige teksten som vi la ut fredag 1. juli 2022:

Vi i Ammehjelpen har hjulpet kvinner med amming siden 1968. Nå er det vi som trenger hjelp. Ammehjelpen er i en kritisk økonomisk situasjon.

Ammehjelpen dekker over et enormt hull i barselomsorgen.

Vi redder ammingen til utallige kvinner. Vi hjelper mødre som vil amme mye, amme litt eller som vil slutte å amme.

Vi sparer det norske samfunnet for millioner av kroner.

Det er gratis å få hjelp av Ammehjelpen, men det er ikke gratis å drive Ammehjelpen.

Vi har etter over femti år med frivillig arbeid blitt gode til å skape mye ut av lite, men nå går det ikke lenger.

Vi står i en kritisk økonomisk situasjon, som i hovedsak er delt i to:

1. Vi har ikke penger til å betale alle utgifter som organisasjonen har i 2022. Dette kan føre til at vi innen kort tid blir nødt til å stenge eller redusere driften på flere av tjenestene våre, altså nettside, eposttjeneste og sosiale medier, med de konsekvensene det vil ha for alle som er avhengige av oss.

2. Det nåværende tilskuddet fra myndighetene er for lavt til å drifte og videreutvikle organisasjonen på en forsvarlig måte i fremtiden. Vi har for eksempel ikke råd til å gi våre 0,9 ansatte lønn og arbeidsvilkår som er på linje med en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker. Vi har administrativt ansatte som jobber gratis for å få nødvendige hjul til å gå rundt. Dette er ikke bærekraftig i lengden, verken for den enkelte person eller for organisasjonen.

Vi har over flere år bedt om økte bevilgninger over statsbudsjettet. Vi har ikke blitt hørt i tilstrekkelig grad.

I en høring på Stortinget i 2019 påpekte vi at hvis Ammehjelpen skal fortsette å være det offentlige sitt sikkerhetsnett, så trenger vi penger til å vedlikeholde nettet.

Dette sikkerhetsnettet har i 2022 så store hull at det bare er et spørsmål om tid før det rakner helt. Vi ber derfor om hjelp til å fikse det før det er for seint.

Her kan du støtte oss på Spleis.

Hvorfor er det krise hvis Ammehjelpen rakner?

Hvis Ammehjelpen må stenge nettsiden eller andre tjenester, i kortere eller lengre perioder, så er det mange mødre som ikke får hjelp til å amme barna sine, med de konsekvensene det har.

Amming er viktig barnehelse, kvinnehelse og folkehelse.

Hvis Ammehjelpen rakner vil mange av spørsmålene som kommer til oss gå til allerede pressede helsestasjoner og fastleger med svært varierende kompetanse på ammeveiledning.

Markedet for private ammeveiledere vil kunne blusse opp, og dermed øke klasseskillet som allerede finnes.

Vi frykter at enda flere mødre enn i dag vil være nødt til å streve med ammeproblemer alene – eller at de må slutte å amme mot sin vilje.

Vi vet at ammeproblemer kan forsterke psykiske utfordringer.

Den psykiske helsa til mødre i barsel er allerede i fare. En ny studie avdekker blant annet at hver tredje spedbarnsmor rapporterte høy depresjonsskår under pandemien.

Hva bidrar Ammehjelpen med i dagens barselomsorg?

Ammehjelpen er en bitteliten frivillig organisasjon med et landsdekkende nettverk av ca 200 frivillige ammehjelpere som ikke er helsepersonell. Vi blir ofte tatt for å være større og sterkere enn det vi egentlig er. Sannheten er at vi har 0,9 (!) fast ansatte.

De siste årene har vi i gjennomsnitt svart på mer enn 30 000 henvendelser over telefon, epost og sosiale medier. Vi hadde nærmere 800 000 brukere på nettsiden vår i 2021. Dette er svært mye, tatt i betraktning at det ble født ca 56 000 barn i Norge i 2021.

Vi har over mange år hatt økt pågang av henvendelser. Vi mottar for eksempel flere og flere komplekse, medisinske problemstillinger som egentlig hører hjemme i den offentlige helsetjenesten.

Vi kontaktes av mødre gjennom hele ammeperioden, også mens de er på barselavdelingen. I stedet for hjelp ansikt til ansikt sendes de til nettsiden vår for informasjon, eller til våre frivillige ammehjelpere.

Vi kontaktes av helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de ikke kan hjelpe. Det finnes nemlig ingen offentlig spesialisthelsetjeneste for ammehelse i Norge.

Ammehjelpen brukes derfor altfor ofte som denne «spesialisthelsetjenesten» når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Dette er verken bærekraftig eller riktig.

Vi har anslått at Ammehjelpen sparer det norske samfunnet for minst 10 millioner kroner per år. Dette tallet får vi ved å regne om antall frivillige timer til 17,5 årsverk med startlønn for helsesykepleiere.

I tillegg til dette kommer en ukjent sum som det norske samfunnet sparer på at et stort antall kvinner ammer, takket være Ammehjelpen og tjenestene våre.

Norske kvinners morsmelkproduksjon er verd mer enn ni milliarder kroner i året.

Til sammenligning mottar Ammehjelpen 1,5 millioner kroner i offentlig støtte over statsbudsjettet.

Hvorfor trenger Ammehjelpen mer penger?

Vi har over flere år hatt underskudd på drift. Til tross for dette har vi fram til nå klart å holde Ammehjelpen flytende.

Nå går det ikke lenger.

Vi har rett og slett ikke penger til å betale regningene våre i månedene som kommer.

Organisasjonen kan med dagens økonomi ikke lønne ansatte i tråd med gjennomsnittlig norsk lønnsnivå:

Nåværende daglig leder (som går av med pensjon i 2023) lønnes med ca 300 000 i året. Det er verken realistisk eller ønskelig å ansette en ny daglig leder på samme betingelser.

Nettredaktør jobber 10 timer i uken med ammehjelpen.no, der arbeidsmengden tilsvarer en fulltidsstilling.

Ammehjelpens styre, eposttjeneste og sosiale medier drives av ammehjelpere som får en symbolsk godtgjørelse.

Hvordan kan man hjelpe?

Vi trenger hjelp på to fronter:

1. For at Ammehjelpen skal kunne bestå og videreutvikles må det statlige driftstilskuddet økes til minimum 3 millioner i året. Vi jobber med saken, men dette er ikke gjort over natta.

Vi trenger derfor hjelp til å skape oppmerksomhet omkring arbeidet som Ammehjelpen gjør overfor politikere og andre som sitter med pengesekken. Du kan for eksempel kontakte politiske partier eller skrive innlegg til mediene.

2. Vi trenger penger NÅ for å kunne betale løpende utgifter og det som det koster å drifte de ulike tjenestene våre i 2022. Vi har derfor opprettet en spleis.

Vi håper at så mange som mulig vil bidra. Dette gjelder ikke minst politikere og det offentlige helsevesenet som har spart enorme summer og ressurser på at Ammehjelpen har vært det offentlige sitt sikkerhetsnett og «spesialisthelsetjeneste» i over femti år.

Én av våre viktigste kjerneverdier er at ammehjelp skal være gratis for dem som trenger det. Det sitter derfor langt inne å be om penger til å drifte tjenestene våre, men akkurat nå ser vi ingen andre muligheter.

Alternativet er at vi kan bli nødt til å stenge flere av tjenestene, med de konsekvensene det har for alle som er avhengige av oss.

Vi trenger hjelp til å redde Ammehjelpen, og vi trenger hjelp NÅ.

⚠️ Her kan du støtte oss på Spleis

Du kan også støtte oss på Vipps 93633, eller ved å handle i Ammebutikken.

Og fortell gjerne hva Ammehjelpen betyr for deg i sosiale medier. Merk det med #reddammehjelpen 🌷

TAKK 🖤

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Mette Lawlor

- Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Jeg skulle klare det

– Trenger DU den? spurte min far da han kom innom på et overraskende besøk en formiddag i oktober 1978.

Der satt jeg med en nyfødt liten datter og leste i Spebarnsboken (Sandvik S. 1978, Sandviks AS). Boken ble levert ut gratis på sykehuset og inneholdt mye informasjon om spedbarnstell og -ernæring, pluss reklame for babyprodukter.

Grunnen til min fars overraskede spørsmål var nok at han, og andre rundt meg, tenkte at dette klarer nok Mette fint…

Det at jeg skulle amme var en selvfølge. Jeg var jo barnepleier, arbeidet på Barneklinikken og hadde mange ganger hjulpet mødre med amming og stell. Men det var noe helt annet å oppleve dette selv.

Vi hadde en problematisk ammestart, med et barn som stakk tungen opp i ganen heller enn å ta godt sugetak. På klinikken fikk jeg hjelp til nesten hvert måltid, og da vi reiste hjem trøstet de meg med at «det blir lettere når hun blir litt større». Jeg tenkte, «ok, hvor lenge er dét til?»

Jeg kan være ganske sta. Det kan være vanskelig i noen sammenhenger, men dette hjalp meg nok til å ikke gi opp. Jeg prøvde å pumpe (som jeg ikke fikk ordentlig til), og ga litt flaske. Etter 2-3 uker, hvor både barnet og jeg gråt, klarte vi det! Det var fantastisk!

I løpet av disse ukene var nok både mannen min og foreldrene mine bekymret for at barnet ikke fikk nok mat.

Jeg opplevde ikke støtte fra helsestasjonen, men hadde heldigvis en god og solidarisk mann som både trodde på at morsmelk var best og at jeg skulle klare det.

Å hjelpe andre å lykkes

Da jeg avsluttet ammingen etter 11 måneder, spurte jeg helsestasjonen om informasjon om Ammehjelpen, som jeg da hadde hørt om. Etter litt leting fant de en brosjyre som ammehjelpgruppen i Bergen hadde gitt ut. Det var en enkel informasjonsfolder med navn og telefonnummer på ammehjelpere.

Jeg hadde opplevd veldig sterkt hvor viktig det var å lykkes med ammingen – hvor fantastisk det var. Jeg ønsket derfor å bidra med min erfaring og kunnskap slik at andre også skulle lykkes med ammingen.

Jeg visste hvor viktig det er å gi mor god hjelp, støtte og informasjon om amming helt fra starten. Det kan bidra til å gi mor trygghet og tro på at hun kan lykkes.

Så i 1979 begynte jeg i Ammehjelpen. Helt fra da – og fremdeles – har jeg hatt et ekstra engasjement for barselomsorgen.

Ammehjelpsgruppen i Bergen

Bergensgruppen var en stor og aktiv gruppe. Selv var jeg i flere perioder, leder for den. Etterhvert som tiden gikk, ble det mange spennende oppgaver å ta del i.

Vi hadde over lengre tid prøvd å få komme inn på Kvinneklinikken (KK) i Bergen med informasjon om amming og Ammehjelpen. Etter at vi inviterte personalet på KK til et møte for å presentere oss, fikk vi etterhvert være på barselavdelingen én time i uken.

I begynnelsen var det nok bekymring blant de ansatte om at vi «tråkket i deres bed». En av de første gangene jeg gikk gjennom korridoren, opplevde jeg at en pleier sa til en annen:

«Disse ammehjelperne, kan de ikke finne en annen arbeidsplass å gå på?»

Jeg var fristet til å snu meg og spørre om vi skulle prøve Bergens Mekaniske Verksted, men jeg lot det ligge…

En av opplevelsene jeg husker best var da vi modig inviterte helsepersonell til seminar om amming på Vatnahalsen høyfjellshotell. Overskriftene Bergens Tidende den 23.09.1981 gjorde oss ikke mindre spente: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Det gikk egentlig over all forventning.

Amming midt i middagen

Når vi var på KK leverte vi ut brosjyrer med navnet vårt, og oppmuntret mødrene til å ta kontakt. Og jeg la alltid til:

«Ring før et spørsmål blir til et problem!» Og mange ringte.

Jeg hadde ofte ett eller to av barna med meg – utstyrt med rosinpakke og bok. Hadde de hatt avspillingsknapp, så tror jeg nok sikkert de ville kunne sagt det som var å si om amming.

Som vanlig for en ammehjelper på den tiden hadde jeg mange «ammetelefoner» i løpet av uken. Veldig ofte ringte det midt i middagen. Familien satt rundt bordet og ventet på servering, og pappaen sa: «Vent til mamma er ferdig!»

Jeg avsluttet alltid med å si: «Ring når som helst hvis du lurer på noe!»

– Må du si det der, mamma? spurte min eldste datter. Hun visste at de kom til å ringe tilbake.

Kvinneklinikk for kvinner

Arbeidet for bedre barselomsorg i Hordaland foregikk blant annet med megafon på Torvalmenningen i Bergen på slutten av 80-tallet.

Vi protesterte mot forslaget om å bruke en avdeling på KK til andre pasienter på Haukeland sykehus. Vi laget mye «bråk» og leverte lange lister med underskrifter til sykehusets direktør.

Etter en tid uttalte han på radio at han hadde fått så mye motbør mot dette forslaget at han sendte saken tilbake til politikerne. Det kom aldri noen medisinsk avdeling på KK – så den forble en klinikk for kvinner slik den var bygget for å være.

En dag en av døtrene mine var syk og hjemme fra skolen, hørte jeg plutselig roperten fra rommet hennes i annen etasje:

– KAN JEG FÅ SAFT!

Hun hadde åpenbart lært hvordan å bli hørt.

Jeg husker særlig et ammeseminar vi arrangerte på KK. Gro Nylander holdt foredrag. Etterpå ble vi spurt om hvortid vi skulle arrangere neste seminar.

Da vi ikke hadde planlagt noe, arrangerte klinikken selv obligatorisk seminar med Nylander over to dager slik at alle jordmødre og barnepleiere skulle få det med seg.

Vi så store forandringer i ammerutinene på føde- og barselavdelingen, og en mer positiv innstilling til samarbeidet med Ammehjelpen etter det.

Tok ordet for første gang

Bergensgruppa arrangerte Ammehjelpens generalforsamling (GF) flere ganger. En av de første GF jeg var på, sov vi i en gymsal. Andre ganger var det privat innkvartering.

Tidene har forandret seg. Nå er det hotell som gjelder, og reisen blir dekket av Ammehjelpen. Tidligere måtte vi betale alt selv og vi snakket ofte om at Ammehjelpen var en dyr hobby som flere ikke hadde råd til å delta på.

Den første gangen jeg reiste meg og sa noe i en stor forsamling, var nettopp på Ammehjelpens generalforsamling. Det ble diskutert om menn kunne være ammehjelpere.

Jeg mente da – og mener nå – at når en mor tar kontakt med Ammehjelpen, er det veldig viktig at hun vet at hun snakker med en som selv er mor og har «kjent det på kroppen».

Nabohjelp i Russland

Elisabet Helsing spurte meg om jeg kunne tenke meg å reise til Murmansk i Russland for å starte opp ammehjelpsarbeid der. Først tenkte jeg: «Kan JEG det?».

Så tenkte jeg at ammehjelp er jo å hjelpe naboen, også nabolandet. En av de største utfordringene var å introdusere konseptet frivillig arbeid i det russiske samfunnet i Murmansk.

Det ble en fantastisk spennende og lærerik opplevelse. Ammeprosjektet ble innlemmet i Norsk Folkehjelps 5-års program Bedre Helse for Barentsregionen.

Det var en stor ære å bli spurt og den største utfordring jeg hadde fått – nest etter fire barn.

Viktig del av livet

Ammehjelpen er en flott gruppe engasjerte kvinner, som har forskjellige meninger om mangt – men som forenes om den viktige saken AMMING.

Det er fantastisk fint å være en del av denne engasjerte gruppen. Gjennom Ammehjelpen har jeg lært mye om kommunikasjon, som jeg har hatt god nytte av ellers i livet. Jeg har fått mange gode venner i Ammehjelpen gjennom alle disse årene. Den er blitt en viktig del av livet mitt.

Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om Mette Lawlor

Ble født i Bergen i 1952. Hun gikk på folkehøyskole i Oslo før hun tok barnepleieskole ved Christian Michelsens Barnehjem. Hennes første jobb var som privat barnepleier hos en familie i Bergen, senere London. Lawlor var hjemme med egne og dagbarn i 18 år og arbeidet deretter på Barneklinikken ved Haukeland Sykehus i 30 år.

Fra 1990 til 1993 var Lawlor leder for sentralstyret i Ammehjelpen, bl.a. da organisasjonen mottok Karl Evangs pris (1991). Lawlor var i Malaysia og besøkte World Alliance of Breastfeeding Action (WABA) som hadde fått penger fra TV-aksjonen. Lawlor bidro til å evaluere norske sykehus som ville bli godkjent som «mor – barn vennlige» (MBVI).

Lawlor er i dag æresmedlem av Ammehjelpen, hun har fire barn og fem barnebarn.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpens appell ved Stortinget

Ammehjelpens daglige leder Anne Sigstad holdt følgende appell foran Stortinget i anledning demonstrasjonen for en bedre barselomsorg 27. april 2022.

Av Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen.

Vi må snakke om amming – og ammesorg.

De aller fleste førstegangsfødende ønsker å amme og begynner å amme.

En god del andregangsfødende tar forbehold eller sier «Aldri mer amming!»

Hvorfor det?

Forventingen om at alle skal amme, står ikke i forhold til den hjelpa du kan trenge når amminga butter imot.

Kvinner med ammeproblemer møter varierende kunnskap i primærhelsetjenesten. Det finnes heller ikke noe helhetlig spesialisert tilbud å henvises til.

Ammehjelpen, en frivillig organisasjon av mødre, får utallige henvendelser av svært alvorlig karakter som hører hjemme i helsevesenet.

Det offentlige trenger tilgjengelig helsepersonell med oppdatert ammekunnskap, og tid til å bruke den.

Ikke alle som søker hjelp til amminga er fornøyd med et svar som: «det blir fine folk av dem som vokser opp på morsmelkerstatning også».

Nei, de ønsker hjelp til å nå sine amme-mål. Det bør de få uten å måtte betale for dyre private tjenester, som kanskje er langt unna der de bor!

Ammesorgen kan vare livet ut. Sorgen over amming som ikke ble som du hadde tenkt.

Èn historie gjorde inntrykk, fortalt av ei som jobber med demente:

En kollega i permisjon kom på besøk med babyen sin. Til glede for ansatte og pasienter. Men en kvinne på 93 år ble helt uforklarlig totalt forvirret og satt ut etter besøket.

Etter å ha hjulpet henne med å nøste opp i fortvilelsen, kom det fram at hun hadde én eneste sønn. Han hadde hun aldri klart å amme. Hos den demente var alt annet borte, men ammesorgen vellet opp.

Vi MÅ definere ammeveiledning som nødvendig helsehjelp. Ansvaret for om ammingen går bra, kan ikke legges på mor alene!

Tema

Ammeinnlegget

Fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse: Alle filmene

Ammehjelpen ble startet i 1968. Gjennom en bok og flere små filmer forteller ammepionérene sine historier. Det er kvinnehistorie, ammehistorie og historien om Norges lengste dugnad.

Les mer om boka.

Les mer om prosjektet «månedens laktosaur».

Se alle filmene:

Tema

Ammeinnlegget

Velkommen til avduking av blått skilt, ammeslabberas og boklansering

Fredag 10. juni feirer Ammehjelpen våre pionerer og deres ferske bok, Ammerevolusjonen 1968-1975. Det blir både avduking av blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing og lanseringsfest for boka.

Avduking av blått skilt og boklansering

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 16:30
Sted: Thor Olsens gate 10 (avduking av blått skilt) og Litteraturhuset (boklansering).

Arrangementene er åpne for alle. Velkommen!

🌟 Les mer om «Ammerevolusjonen 1968-1975»
📚 Kjøp boka

Avduking av blått skilt

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 12:30.
Sted: Thor Olsens gate 10, Oslo

Arrangert av Oslo Byes Vel.

De blå skiltene forteller om en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. Oslo Byes Vel etterlyste tidligere i år navn på kvinner som fortjener en plass i bybildet.

Det kom inn over 200 forslag, og av disse ble 12 valgt ut. Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing er én av disse.

Skiltet henger i Thor Olsens gate 10, der Ammehjelpen hadde sitt første møte i 1968.

Taler ved:
– generalsekretær i Oslo Byes Vel
– representant for Ammehjelpen og ammepionerene

Boklansering og ammeslabberas

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 14:00 – 16.30
Sted: Litteraturhuset (rom: Nedjma), Wergelandsveien 29, Oslo

Arrangert av Fagbokforlaget og Ammehjelpen. Det blir enkel bevertning.

Program:

• Velkommen
  v/Fagbokforlaget

• Kort presentasjon av prosjektet
  v/Sidsel Pape

• Paralleller mellom Ammerevolusjonen og dagens Barselopprør
  v/Aïda Leistad Thomassen i Barselopprøret

• Hva er Ammehjelpen i dag?
  v/Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen

• Visning av filmen Amming

V e l k o m m e n !

Tema

Ammeinnlegget