Månedens laktosaur: Grete Botten

- Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen for medisinstudenter. Vi kalte det "laktasjon" slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk (fødselshjelp). Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet. Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Dette er et tilbakeblikk på mitt engasjement innen Ammehjelpen på 1970-80 tallet hvor min rolle var å være en faglig støtteperson mer enn en praktisk rådgiver.

Mitt poeng er å vise at Ammehjelpen hadde grener inn i mange fora og at det var mange roller en kunne utnytte.

Bevisstheten om kvinners rettigheter og muligheter og Ammehjelpen passet godt sammen, noe jeg selv fikk oppleve.

Ingen undervisning om amming

Da jeg studerte medisin på 1960-tallet, lærte vi ikke noe om amming, verken da vi hadde om graviditet og fødsel eller om barns utvikling og helse (pediatri).

Vi lærte å blande kumelk på en slik måte at det kunne brukes av spedbarn, men fikk høre at vi heller skulle kjøpe melkepulver (morsmelkerstatning). Dette var kumelk som var modifisert slik at den skulle ligne mer på morsmelk – underforstått at morsmelk var best.

Så skulle vi ut som leger og gi råd og få barn selv.

Da mitt eldste barn ble født i 1970, var det en selvfølge å bruke flaske, så lettvint og enkelt. Instinktivt syntes jeg det var galt, unger hadde da vokst opp ved å ammes i alle tider.

Jeg ville amme. Jeg bodde i Trysil, og det var ei til der som ville amme. Noen ammehjelpgruppe var det ikke der, og jeg skulle bare være der ei kort tid, så det var ikke aktuelt å starte opp.

Vi skaffet oss Boken om amming (1970) av Elisabet Helsing, og holdt ut. Boka kom i grevens tid, der fikk vi råd. Lite ante jeg da at jeg skulle dele kontor og samarbeide med Elisabet senere.

Faglig støtteperson

Da jeg flyttet til Oslo og fikk nok et barn, meldte jeg meg inn i Ammehjelpen. Men jeg ble aldri veldig aktiv i rollen som ammehjelper.

Min rolle ble å være en faglig støtteperson og det er det jeg skal fortelle om:

Jeg begynte på Institutt for Ernæringsforskning i 1973. Siden jeg hadde små barn fikk jeg som oppgave å undervise om amming og barnemat for de som skulle bli ernæringsfysiologer.

De hadde vel hatt om amming før og, men som mor med erfaring var nok jeg mer konkret på hvordan de skulle støtte mødre som ammet. I tillegg lærte de (og jeg) mye om morsmelkens innhold og positive egenskaper.

Nestléboikotten

I 1974 kom heftet The Baby Killer som omhandlet den aggressive markedsføringen som Nestlé drev med i fattige land. Der hadde mødre verken råd til å kjøpe melkepulver, og de hadde ikke rent vann. Barna døde av diaré.

Det tente mange, og det ble en omfattende boikott av Nestlés produkter rundt om i verden. Jeg var med, og fikk overtalt min student, Anne Bærug til å bli leder i for aksjonen i Norge. Det var veldig lurt, for hun er aktiv fremdeles innenfor amming. (Hun er æresmedlem i Ammehjelpen og ansatt ved Enhet for amming, FHI – red. anm)

Den dag i dag kjøper jeg ikke Nestléprodukter.

Undervisning av studenter

En annen seier jeg er litt stolt av, er undervisning av medisinske studenter. Å få innpass i pediatri anså jeg som fåfengt.

Men, jeg kjente godt og var nær nabo med dosent Julie Skjæråsen som underviste i fødselshjelp. Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen og kalte det laktasjon (melkeproduksjon) slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk.

Da la jeg mye vekt på hva som stimulerte melkeproduksjon og snakket varmt om Ammehjelpen.

Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet.

Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Jeg vet ikke hvordan det undervises om amming i dag, men dette var hvert fall en sped begynnelse hvor Ammehjelpen ble framhevet som en hjelp framtidige leger kunne alliere seg med.

Amming som rettighet for barn

I 1979 ga det Internasjonale barneåret fokus på barns rettigheter rundt i verden. Ammehjelpen fikk invitert seg selv til å være med i den norske komiteen om barns helse i Norge.

Jeg påtok meg å være Ammehjelpens representant og sørget for at amming kom inn i dokumenter der det var relevant.

Amming som en rettighet for barn hadde lett blitt glemt uten Ammehjelpen.

Jeg hadde stor glede av å være med i dette arbeidet hvor jeg ble kjent med engasjerte kvinner fra mange fagområder.

Morsmelk som matproduksjon

Noe av det morsomste jeg gjorde, skjedde da jeg satt i Statens Ernæringsråd, hvor det årlig lages en oversikt over matproduksjon i Norge.

Det finnes lignende rapporter i andre land. Maten var landbruksprodukter og fisk. Da slo det meg at morsmelk jo også var en matvare som blir produsert i Norge, og jeg fikk det inn i oversikten.

Spesialist i samfunnsernæring, Arne Oshaug, og jeg regnet ut hvor mye det dreide seg om ved å finne ut hvor mange barn som ble ammet og hvor lenge. Den gjennomsnittlige mengde melk i hvert måltid, hentet vi fra internasjonal litteratur.

Det ble en anselig mengde: 8.235 millioner liter.

I 1992 publiserte vi artikkelen Human milk in food supply statistics i det internasjonale tidsskriftet Food Policy og det fikk en del oppmerksomhet. Jeg tror ingen andre hadde tenkt på dette før.

Samarbeid med Elisabet Helsing

Jeg ble godt kjent med Elisabet Helsing og holdt i alle år kontakt med henne, om enn mindre i de senere år. Jeg ble imponert over hennes stå på-evne og alt hun fikk til. Hun var en inspirasjonskilde for meg og mange andre.

I noen år delte jeg kontor med Elisabet på ernæringsinstituttet, og vi hadde flere prosjekter sammen. Et av dem var rundt 1978-79: Rethinking infant feeding policy under changing socioeconomic conditions. Det var et internasjonalt prosjekt hvor amming i Brasil, Sri Lanka, Tanzania ble sammenlignet, og det førte til at amming kom mer på den politiske dagsorden i disse tre landene.

Jeg var ikke veldig aktiv i dette prosjektet, men jeg stilte opp og var med og skrev rapporter. Det ble min første av flere turer til Tanzania.

Morsmelkprodusentenes landsforbund

Inspirert av tall for melkeproduksjon og at morsmelka var så usynlig, stiftet Elisabet og jeg Morsmelkprodusentenes landsforbund, MOMELAF, etter modell av Melkeprodusentenes Landsforbund. Det var på begynnelsen av 1980-tallet.

Innmeldingen kostet to kroner i frimerker, jeg var sekretær og fikk etter hvert en mengde to-kroners frimerker som ble vekslet inn og satt inn på en konto. Jeg hadde medlemsliste og førte et enkelt regnskap.

Dette var nok mer en gimmik enn noe som fikk praktisk betydning, så langt jeg vet. Jeg overlot prosjektet til Ammehjelpen da jeg etter hvert begynte å arbeide med andre oppgaver innen forskning og undervisning og min «ammetid» var forbi.

I de senere år har jeg imidlertid vært litt med i et forskningsprosjekt om amming i Tanzania. Det er fint å vite at ammesituasjonen nå er blitt bedre enn da vi startet boikottaksjonen mot Nestlé og da jeg var i Tanzania første gang.

Om Grete Botten

Grete er født 28. april 1943 og vokste opp i Åsbygda i Romedal (nå Stange). Hun ble utdannet lege i Oslo i 1969 og har etter turnustjeneste alt vesentlig arbeidet ved Universitetet i Oslo, første ved Institutt for ernæringsforskning, så ved Institutt for forebyggende medisin.

Fra 1987 begynte hun ved Senter for helseadministrasjon og fortsatte der til hun gikk av med pensjon da hun var 70 år. Hun var første instituttleder ved Institutt for helse og samfunn ved Det medisinsk fakultet. Grete er nå Professor emeritus ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpens fagseminar 2022

Velkommen til Ammehjelpens fagseminar for helsepersonell 1. april 2022, på Gardemoen og digitalt. Årets hovedtema er amming og psykisk helse.

Praktisk info

Tid: Fredag 1. april 2022
Sted: Radisson Blu Airport Hotel, Gardermoen, Oslo
Det er også mulig å delta digitalt med tilgang til seminaret i én uke.

❗️Påmeldingsfrist:
Fysisk: 15. mars
Digitalt: 30. mars

❓Spørsmål? Send e-post til ammehjelpen.oslo@gmail.com

Ammehjelpens fagseminar er godkjent som tellende i program for klinisk fagstige med 7 timer for helsefagarbeidere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, barsel- og barnepleiere, sykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere, nyfødt- og barnesykepleiere.

Det er åpent for alle interesserte.

👉🏻 Her kan du melde deg på.

🌿 Meld deg inn i Ammehjelpsgruppen
🌷 Følg oss på Instagram
🌟 Følg oss på Facebook

📖 Vil du vite mer om boka Ammerevolusjonen 1968-1975?

Program

Årets hovedtema er amming og psykisk helse. De fleste av forelesningene vil bidra med ulike innfallsvinkler til dette temaet.

NB! Det kan bli endringer i programmet.

08.00 Registrering

09.00 Velkommen! Camilla Amundsen

09.15 Fra det personlige til det politiske – kampen for kvalifisert ammeveiledning. Cecilia Ingulstad og Lisa Eian, Barselopprøret.

09.45 How can we better support mothers who don’t meet their breastfeeding goals? Amy Brown (digitalt)

10.45 Pause

11.00 Håndmelking i svangerskapet: Kan det hjelpe kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller kvinner som av andre årsaker er ambivalente til amming? Julie Moustgaard

11.30 Lunsj/pause

12.30 Håndmelking før fødsel for gravide med diabetes. Gunnbjørg Andreassen

13.00 Melkebank; en bro til amming for syke og premature barn. Anne Grøvslien

13.20 Psykofarmaka og amming. Cecilie Revhaug

13.45 Pause

14.00 Tilstopninger og brystbetennelse – en ond sirkel? Nye tanker om tiltak og behandling. Beate Fossum Løland og Ina Landau Aasen

15.00 Is he good? How messages around infant routines can damage breastfeeding. Amy Brown (digitalt)

16.00-16.15 Premiere på én av Ammehjelpens nye filmer 🎬 🧡

Oppsummering og avslutning.

Velkommen tilbake neste år!

Om foredragsholderne

Camilla Amundsen
Camilla Amundsen er styreleder i Ammehjelpen, ammehjelper og administrator for Ammehjelpsgruppen på Facebook. Ammehjelpsgruppen er en lukket gruppe for ammende kvinner og kvinnelig helsepersonell. Her kan mødre stille spørsmål og få svar av både ammehjelpere og andre ammende. Gruppa har snart 40 000 medlemmer.

Cecilia Ingulstad
Cecilia Ingulstad er nestleder i Barselopprøret som hun var med å starte februar 2021 sammen med Aïda Leistad Thomassen. Barselopprøret er en organisasjon som jobber for bedre barselomsorg for kvinner i hele landet. Cecilia er utdannet statsviter og har studert i Tyskland og Frankrike. Hun jobber på Universitet i Oslo der hun har ansvar for Bachelor og Masterprogrammet i tysk og italiensk.

Lisa Eian
Lisa Eian er styremedlem i Barselopprøret. Hun er advokat med spesialisering i familierett og driver sitt eget advokatfirma. Som advokat er hun særlig opptatt av at dagens lovverket er mangelfullt, og at det er behov for å lovfeste rettigheter for å styrke fødsels- og barselomsorgen.

Amy Brown
Amy Brown er psykolog og professor i «maternal and child public health» ved Swansea University i Wales. Hun forsker spesielt på spedbarnsernæring, mental helse og normal spedbarnsadferd. Amy har skrevet flere bøker om amming, blant annet «Why breastfeeding grief and trauma matter», og «Breastfeeding Uncovered». Hun har nylig gitt ut boken «Covid babies – how pandemic health measures undermined pregnancy, birth and early parenting».

Julie Moustgaard
Julie Høst Moustgaard er helsefaglig koordinator/sundhedsplejerske (helsesykepleier) i Familieambulatoriet på Amager Hvidovre Hospital (tverrfaglig sammensatt spesialistenhet for psykisk sårbare/sosialt utsatte og eller rusmiddel/medisinavhengige gravide), IBCLC, NBO-serfisiert, Marte Meo-terapeut. Tidligere projektsundhedsplejerske i «Team for seksuelt misbrugte børn» på Rigshospitalet, København. Tidligere sundhedsplejerske i omegnskommune til København.

Gunnbjørg Andreassen
Gunnbjørg Andreassen er fag- og forskningsjordmor ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), Tromsø. Sammen med sine kollegaer har hun nylig publisert en forskningsartikkel om håndmelking før fødsel for kvinner med diabetes («Antenatal breastmilk expression for women with diabetes in pregnancy – a feasibility study» i International Breastfeeding Journal).

Anne Grøvslien
Anne Grøvslien er enhetsleder for spesialkjøkkenet for barneernæring og leder av melkebanken ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Hun har vært med helt fra oppstarten av melkebanken på Rikshospitalet, i 1995 og er kontaktperson for melkebankene i Norge. Anne er i tillegg ammeveileder, likeverdskontakt (flerkulturell helseveileder) og ammehjelper , og har vært med å etablere melkebanker i India.

Cecilie Revhaug
Cecilie Revhaug er spesialist i barnemedisin, ammehjelper og PhD. Hun jobber som barnelege ved sykehuset Telemark.

Beate Fossum Løland
Beate Fossum Løland er forsker og doktor i medisin. Hun jobber ved Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

Ina Landau Aasen
Ina Landau Aasen er jordmor, MNSc, IBCLC og ammehjelper. Hun er seksjonsleder for Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

👉🏻 Her kan du melde deg på.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpen legger ned Ammebutikken.no

Takk til alle som har støttet oss ved å handle i butikken vår gjennom de siste 14 årene. Dere er viktige bidragsytere til at vi har kunnet fortsette arbeidet vårt med å gi gratis ammehjelp.

Ammehjelpens sentralstyre har vedtatt å legge ned Ammebutikken slik dere kjenner den i dag. 

Ammebutikken.no har vært en viktig inntektskilde for Ammehjelpen fra den ble lansert i 2009. Alt overskudd fra Ammebutikken har gått til drift av Ammehjelpen. 

Ammehjelpen har vært – og er – i en anstrengt økonomisk situasjon. I juli 2022 var vi så utrolig heldige å møte enorm støtte og oppbakking i folket da vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen. Til sammen fikk vi inn 3,8 millioner kroner fra dere! 

Vi skal bruke disse pengene til å gjøre absolutt alt vi kan for å sikre en økonomisk bærekraftig fremtid for Ammehjelpen. Vi ønsker å fortsette å gjøre det vi er best på de neste 54 årene også – nemlig informere, støtte og hjelpe foreldre som søker råd om amming og morsmelk. 

De siste årene har konkurransen med andre nettbutikker blitt tøffere, og Ammebutikken har i perioder gått med underskudd. Det er vanskelig å kjempe mot kjedebutikker og butikker med større ressurser enn oss.

Ved å stenge Ammebutikken kan vi bruke alle ressursene våre til å fokusere på hovedorganisasjonen vår, og til å kunne jobbe enda mer med å påvirke rammebetingelser, holdninger og kunnskap om amming.

Vi skal jobbe for en reell politisk endring der arbeid med amming og ammeveiledning blir verdsatt og satset på – også økonomisk. Kvinnehelse og ammehelse må høyere opp på agendaen i helsefaglige utdanninger, i det offentlige helsevesenet og hos politikerne som sitter med pengesekken. 

Ammebutikken.no slik du kjenner den i dag vil ha sin siste dag 30. september 2022. Vi ser på andre løsninger for å kunne fortsette å selge utvalgte artikler og pensum til ammehjelperoppgaven. 

Vi ønsker å takke alle som aktivt eller tilfeldig har valgt å handle i Ammebutikken.no opp igjennom årene. Vi ønsker også takke alle dere som noen gang har jobbet for og med Ammebutikken. Dere er viktige bidragsytere til at vi har kunnet fortsette arbeidet vårt med å gi gratis ammehjelp. 

På vegne av styret i Ammehjelpen, 

Izabella Katharina Abouradoine Sætherø 
Styreleder 

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Brit Uppman Vogelsang

- Begrepene «gi die» og «amme» ble drøftet på de tidlige møtene. Etter noe diskusjon gikk vi for amme. Målet var å hjelpe mødre så de kunne amme sitt barn. Dermed var Ammehjelpen skapt.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Brit Uppman Vogelsang var én av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Invitasjonen

Tidlig høsten 1968 sto en artikkel i ukebladet Alle Kvinner. Der ble Elisabet Helsing intervjuet om sine tanker om å samle en gruppe som kunne støtte mødre som ønsket å gi die.

Hun ønsket kontakt med kvinner med egen erfaring fra diegiving. Denne oppfordringen var grunnen til at jeg kom med i gruppen som ble starten på Ammehjelpen.

Navnevalg

Gi die og diegiving er benevnelser knyttet til mors melkeproduksjon og spebarnets første ernæring. Amme ble i 1968 brukt om en kvinne som hadde født og produserte melk for sitt og andres barn. Hun ammet.

Begrepene gi die og amme ble drøftet på de tidlige møtene. Etter noe diskusjon gikk vi for amme. Diegivning ble språklig omstendelig. Det er ingen tvil om hvem som ammer. Amme er motstykket til die. Moren ammer. Barnet dier.

Vi ville bruke amme! Vi ville alminneliggjøre amme og gi amme det samme innholdet som diegiving. Målet var å hjelpe mødre så de kunne amme sitt barn. Dermed var Ammehjelpen skapt.

Avgrensing – et supplement

I vårt urbane samfunn skulle ammehjelperne representere kunnskapen til tidligere tiders mødre, bestemødre og andre kvinner i nærmiljøet.

Vi var lekfolk. Vi skulle snakke opp fordelene med morsmelk og amming: Alltid tilgjengelig, billig, med riktig temperatur og sammensetning. Vi snakket også om hvordan mor kunne slappe av, sitte godt og ha sosial kontakt og nærhet.

Vi måtte være bevisst på grensene for egen kunnskap, og ikke tråkke inn på profesjonsområder innen helse.

Leger og annet helsepersonell informerte om Ammehjelpen allerede på klinikken eller helsestasjonen.

Våre råd skulle være støttende, opplysende, basert på egne erfaringer og ervervet kunnskap utvekslet på våre møter – i samarbeid med mødrene.

Kunnskapen ble skrevet ned og samlet i brosjyren Hvordan du ammer ditt barn.

Takk

Når Ammehjelpen i dag eksisterer og er levedyktig etter 53 år, kan vi takke Elisabet Helsing som initiativtaker, dyktig inspirator og administrator som glødet for en sak og grep mulighetene.

Hun så morsmelk og amming allerede da i et helsemessig, økologisk og verdensomspennende perspektiv!

Takk!

Om Brit Uppman Vogelsang

Brit ble født 20.03.1943 i Oslo. Hun deltok på oppstartsmøtet 6.11.1968 for det som ble Ammehjelpen og ble valgt til Ammehjelpens første kasserer.

Brit ble Cand. paed. spec. utdannet fra Universitet i Oslo etter følgende utdanningsløp: førskolelærer, audiopedagog, hovedfag i spesialpedagogikk.

Hennes arbeidserfaring er fra barnepsykiatri, Pedagogisk psykologisk rådgivningstjeneste i Oslo, Statped og administrativt ansvar for spesialundervisningen i Asker kommune.

Hun har ammet to barn og leverte begge ganger melk til morsmelksentralen.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Elisabeth Haarr (1945-2025)

- Elisabet Helsing var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en begeistret og entusiastisk opplyser. Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Elisabet Haarr var en av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Elisabet

6. januar 1967 er den lykkeligste dagen i mitt liv. Da ble mitt første barn født.

Vi hadde spart penger slik at jeg kunne føde på Betanien hospital. Der fikk pappaene lov å være med, hadde Elisabet tipset oss om. Det kostet 1000 kroner som var mye for en nyutdannet arkitekt og meg, enda student på kunst- og håndverksskolen.

På den tiden var det vanlig at barn og mor lå hver for seg. Jeg fikk servert lille Andreas nyvasket og rosa og lagt til brystet, om ikke hukommelsen tar helt feil, fire ganger om dagen.

Da ble han først veiet før han kom, og så etterpå.

Så kom sykepleieren inn med dommen: 17 gram, 20 gram, 22 gram, 20 gram…

–  Det går seg til, sa Elisabet som kom på visitt. Husk at det bare er gått noen dager.

Hun var veteran, for hun hadde jo allerede fått Ingerid, som var stor. Elisabet kunne masse om mat og ernæring og barnestell, som hun stadig fortalte meg om.

–  Du har litt lite melk, var dommen vi fikk fra sykepleieren da Andreas og jeg ble skrevet ut etter seks dager. (6 dager! Tenk det – og nå planlegges det for 6 timer – Akk!)

Informasjonsbrosjyren jeg fikk med meg fra sykehuset fortalte hvordan man skulle få til å amme:

• Hver fjerde time.
• Husk å leie vekt så man ser hvor mye mat barnet får.
• Dersom barnet bæsjer grønt, så er det hungeravføring.

Hunger! Andreas sin bæsj var definitivt grønn – i hvert fall litt.  

– Ah, sa Elisabet – om bare brystet ditt var av glass. Og kast den vekten.

– Nei, hulket jeg – da vet jeg ingenting.

– Ja, og så gir du han oftere mat enn hver fjerde time – da får du opp melkeproduksjonen.

– Nei, da bruker jeg jo opp alt – hulk!
…

På den tiden var det bolignød. Vi bodde på soverommet til foreldrene til mannen min. Livet besto av seng, vask og stell og lite rosa nurk som gråt eller sov. Jeg kjente en veldig uro.

– Klarer jeg dette?

Ute var det snø, iskaldt. Inne var det kaldt. Gammeldags vinter. Elisabet på visitt igjen. Kanskje vi skulle gå ut en tur på ski? Jeg kjente åssen navlestrengen ble ekstra tjukk. Forlate lille nurket.

– Ja, hvorfor ikke?

– Du har barnevakt. Godt å komme seg ut – frisk luft og så bevege seg litt.

Og sånn ble det. Deilig tur, men lengten mot nurket stor. Nederst i gata der vi bodde var en kro.       

– Nå går vi og tar en øl, sa Elisabet.

Så gikk vi hjem, og melken kom.
…

Elisabet var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en opplyser. En begeistret og entusiastisk opplyser.

Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Ingen kunne pludre over mor og barn som henne.

Det viktigste var jo kampen mot ekspertisen, leger og ikke minst Helsedirektoratet. Elisabets kamp der var formidabel. Resultatet ble (i første omgang) et vakkert opplysningshefte, (brosjyren Hvordan du ammer ditt barn) som avløste det grusomme heftet som handlet om hungeravføring og andre skremsler.
…

For meg ble det å amme en del av et frigjøringsprosjekt.

Jeg begynte på skolen igjen da mitt deilige nurk var tre uker. Han var med og ble den yngste hospitanten på skolen noensinne.

Det å kunne være både mor og samtidig kunne utfolde meg som menneske. Og ikke minst – at jeg kunne utfolde meg og samtidig gi barnet mitt den beste starten på livet.

For meg personlig har Elisabet betydd mye, også på andre måter, så vel kvinnepolitisk som faglig.

På det faglige området er hun den som har hatt største innvirkning på det jeg gjør.

Vi traff hverandre fysisk siste gang på slutten av 70-tallet. Sist vi snakket sammen i telefonen må ha vært i 2008. Likevel – hun sitter på skulderen min formaner og oppmuntrer, alltid klok og morsom.

Det er en ære å få lov til å være her å hedre henne i dag.

Det oransje skjerfet

Det orange silkeskjerfet jeg har på meg på bildet er håndvevet morbærsilke fra silkespinnerske-kollektivet som Elisabet tok initiativ til.

Elisabet hadde utdannet seg til ernæringsfysiolog. I Bangladesh skulle hun lære ugifte mødre om ernæring. Dette var ikke så lett fordi de ugifte mødrene verken hadde penger eller fikk jobb, nettopp fordi de var ugifte mødre. Hun ville lære dem noe som de kunne tjene penger på, så da lærte hun dem å spinne. (Kilde: Utstillingskatalog for Festpillutstillingen i Bergen Kunsthall 2021)

De produserte sin egen silke. Utgangspunktet var silkesommerfugler som la egg på nesleplanter. Fargen på neslesilken er lysere enn morbærsilke. De spant silken etter at larvene hadde brutt ut av kokongene. På denne måten ble silken grovere enn når man koker kokongene og dreper larvene. Da får man to fibre som er ca to tusen meter lange.

I nærheten av der Elisabet og spinnerskene holdt til var det en silkefabrikk. De fikk rester av morbærsilke derfra som de spant og vevde, eller bare vevde, eller blandet med neslesilken.

Det oransje skjerfet er en bit av ett av flere stoffer som jeg kjøpte fra damene i Bangladesh. Akkurat denne silkebiten farget jeg orange. Resten av det samme materialet ble til en vakker brodert fane i gult kalt Tangerine Dream. Den er virkelig vakker.

Jeg ville ha på meg skjerfet på avdukingen – så var liksom Elisabet med.

Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh / Svanesang

Da Elisabet kom tilbake fra Bangladesh, fikk jeg alle prøvehespene som damene hadde laget. Jeg fikk dem mot at jeg vevet et teppe med silken, og at damene fikk foto av resultatet.

Elisabet sendte meg bilder av silkesommerfuglene og bilder av typiske border på sarier. (hun sa forøvrig flere ganger at sari var et veldig kvinneundertrykkende plagg – helt umulig å spille tennis i – )

Jeg farget silkene og vevet sommerfugler og sariborder på oppstadvev som jeg hadde fått av Elisabet. Jeg vevet meg selv inn med vevegaffel i ull som vinker til damene. 

Verket Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh /Svanesang ble påbegynt i 1973 og avsluttet 1983.

Silken var så tynn og mine hender full av senebetennelser, så det ble min siste billedvev. 

Om Elisabeth Haarr

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945, død 4. januar 2025) var en norsk billedkunstner / tekstilkunstner, bosatt i Kristiansand. Hun var utdannet fra SHKS 1963-67, debuterte på UKS’ vårutstilling 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70.

Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. Etter å ha eksperimentert med billedvev i et abstrakt geometrisk formspråk på 1960-tallet, begynte hun omkring 1970 å veve bilder med et tydelig politisk budskap, som Rhodesia (1971), EEC truer oss (1972) og Chile (1973).

Etter 1980 er materialeksperimenter igjen trådt i forgrunnen. Haarr er særlig kjent for å utnytte kontrasten mellom ull og syntetiske materialer, både estetisk og symbolsk.

Haarr hadde professorkompetanse og underviste ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1998. Hun hadde Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000.

I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Elisabeth Haarr er representert på Nasjonalmuseet med billedteppene De løyerlige familier.

I 1. etasje henger hun permanent med verket Syriaforheng, også laget med silken fra damene til Elisabet i Bangladesh.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen – og det fikk vi!

Vi i Ammehjelpen sto plutselig i fare for å måtte redusere eller stenge flere av tjenestene våre på grunn av en økonomisk krise. Vi ba derfor om hjelp fra dere der ute. På få dager hadde dere gitt oss over tre millioner kroner, utallige heiarop, aviskommentarer og innlegg i sosiale medier.

Oppdatering 3. juli 2022

Ammehjelpen har fått inn over 3 millioner kroner i ulike kanaler på ett døgn. 

Vi har fått tusenvis av fantastiske tilbakemeldinger, delinger og støttende ord. Vit at vi leser dem alle.

Vi visste at vi var viktige for dere der ute, men responsen dere har gitt oss det siste døgnet er langt forbi det vi noen sinne kunne forestilt oss. 

Takket være dere er den umiddelbare krisen avblåst. 

Vi har nok penger til å drifte Ammehjelpen og tjenestene våre ut året – og vel så det. 

Pengene fra dere gir oss rom til å legge det nødvendige grunnlaget for at Ammehjelpen skal bli en bærekraftig organisasjon, rustet for fremtiden. 

Vi kan ikke være avhengige av å måtte trykke på den store, røde knappen i sosiale medier for å sikre penger til drift av Ammehjelpen. 

Vi trenger økt støtte fra det offentlige i årene som kommer. 

Vi håper at engasjementet dere har vist gjennom det siste døgnet vil hjelpe oss til å få økt det årlige driftstilskuddet til 3 millioner – samme beløp som dere har gitt til oss. 

Med hjertet fylt til randen av kjærlighet, tusen takk🧡

Ammehjelpen i mediene

🔹2. juli – NRK.no: Ammehjelpen ba om støtte – har fått inn over 2,7 millioner på ett døgn

🔹4. juli – Nettavisen: Det gjør meg sint at Ammehjelpen må ty til en spleis for å få arbeidsplassen til å gå rundt

🔹4. juli – Bergens Tidende: Viss staten ikkje vil ta ansvar for ammehjelp, burde dei ha skamvett nok til å betale dei som gjer jobben

🔹4. juli – Vårt Land: Ammehjelpen har samlet inn millioner på et døgn

🔹5. juli – Dagsavisen: Er det jeg som skal betale?

🔹5. juli – Dagsnytt 18 (NRK): Ammehjelp (innslag nr. 11)

🔹6. juli – VG: På amme alvor.

🔹8. juli – Dagsavisen: Bedre rammer for dem som ammer!

🔹8. juli – Klassekampen: Kvinner og barn først?

🔹8. juli – TV2 Nyhetskanalen: Nyhetene, ca kl 09.11

🔹18. juli – Klassekampen: Hvem skal hjelpe til?

Opprinnelig tekst 1. juli: Redd Ammehjelpen

Her er den opprinnelige teksten som vi la ut fredag 1. juli 2022:

Vi i Ammehjelpen har hjulpet kvinner med amming siden 1968. Nå er det vi som trenger hjelp. Ammehjelpen er i en kritisk økonomisk situasjon.

Ammehjelpen dekker over et enormt hull i barselomsorgen.

Vi redder ammingen til utallige kvinner. Vi hjelper mødre som vil amme mye, amme litt eller som vil slutte å amme.

Vi sparer det norske samfunnet for millioner av kroner.

Det er gratis å få hjelp av Ammehjelpen, men det er ikke gratis å drive Ammehjelpen.

Vi har etter over femti år med frivillig arbeid blitt gode til å skape mye ut av lite, men nå går det ikke lenger.

Vi står i en kritisk økonomisk situasjon, som i hovedsak er delt i to:

1. Vi har ikke penger til å betale alle utgifter som organisasjonen har i 2022. Dette kan føre til at vi innen kort tid blir nødt til å stenge eller redusere driften på flere av tjenestene våre, altså nettside, eposttjeneste og sosiale medier, med de konsekvensene det vil ha for alle som er avhengige av oss.

2. Det nåværende tilskuddet fra myndighetene er for lavt til å drifte og videreutvikle organisasjonen på en forsvarlig måte i fremtiden. Vi har for eksempel ikke råd til å gi våre 0,9 ansatte lønn og arbeidsvilkår som er på linje med en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker. Vi har administrativt ansatte som jobber gratis for å få nødvendige hjul til å gå rundt. Dette er ikke bærekraftig i lengden, verken for den enkelte person eller for organisasjonen.

Vi har over flere år bedt om økte bevilgninger over statsbudsjettet. Vi har ikke blitt hørt i tilstrekkelig grad.

I en høring på Stortinget i 2019 påpekte vi at hvis Ammehjelpen skal fortsette å være det offentlige sitt sikkerhetsnett, så trenger vi penger til å vedlikeholde nettet.

Dette sikkerhetsnettet har i 2022 så store hull at det bare er et spørsmål om tid før det rakner helt. Vi ber derfor om hjelp til å fikse det før det er for seint.

Her kan du støtte oss på Spleis.

Hvorfor er det krise hvis Ammehjelpen rakner?

Hvis Ammehjelpen må stenge nettsiden eller andre tjenester, i kortere eller lengre perioder, så er det mange mødre som ikke får hjelp til å amme barna sine, med de konsekvensene det har.

Amming er viktig barnehelse, kvinnehelse og folkehelse.

Hvis Ammehjelpen rakner vil mange av spørsmålene som kommer til oss gå til allerede pressede helsestasjoner og fastleger med svært varierende kompetanse på ammeveiledning.

Markedet for private ammeveiledere vil kunne blusse opp, og dermed øke klasseskillet som allerede finnes.

Vi frykter at enda flere mødre enn i dag vil være nødt til å streve med ammeproblemer alene – eller at de må slutte å amme mot sin vilje.

Vi vet at ammeproblemer kan forsterke psykiske utfordringer.

Den psykiske helsa til mødre i barsel er allerede i fare. En ny studie avdekker blant annet at hver tredje spedbarnsmor rapporterte høy depresjonsskår under pandemien.

Hva bidrar Ammehjelpen med i dagens barselomsorg?

Ammehjelpen er en bitteliten frivillig organisasjon med et landsdekkende nettverk av ca 200 frivillige ammehjelpere som ikke er helsepersonell. Vi blir ofte tatt for å være større og sterkere enn det vi egentlig er. Sannheten er at vi har 0,9 (!) fast ansatte.

De siste årene har vi i gjennomsnitt svart på mer enn 30 000 henvendelser over telefon, epost og sosiale medier. Vi hadde nærmere 800 000 brukere på nettsiden vår i 2021. Dette er svært mye, tatt i betraktning at det ble født ca 56 000 barn i Norge i 2021.

Vi har over mange år hatt økt pågang av henvendelser. Vi mottar for eksempel flere og flere komplekse, medisinske problemstillinger som egentlig hører hjemme i den offentlige helsetjenesten.

Vi kontaktes av mødre gjennom hele ammeperioden, også mens de er på barselavdelingen. I stedet for hjelp ansikt til ansikt sendes de til nettsiden vår for informasjon, eller til våre frivillige ammehjelpere.

Vi kontaktes av helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de ikke kan hjelpe. Det finnes nemlig ingen offentlig spesialisthelsetjeneste for ammehelse i Norge.

Ammehjelpen brukes derfor altfor ofte som denne «spesialisthelsetjenesten» når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Dette er verken bærekraftig eller riktig.

Vi har anslått at Ammehjelpen sparer det norske samfunnet for minst 10 millioner kroner per år. Dette tallet får vi ved å regne om antall frivillige timer til 17,5 årsverk med startlønn for helsesykepleiere.

I tillegg til dette kommer en ukjent sum som det norske samfunnet sparer på at et stort antall kvinner ammer, takket være Ammehjelpen og tjenestene våre.

Norske kvinners morsmelkproduksjon er verd mer enn ni milliarder kroner i året.

Til sammenligning mottar Ammehjelpen 1,5 millioner kroner i offentlig støtte over statsbudsjettet.

Hvorfor trenger Ammehjelpen mer penger?

Vi har over flere år hatt underskudd på drift. Til tross for dette har vi fram til nå klart å holde Ammehjelpen flytende.

Nå går det ikke lenger.

Vi har rett og slett ikke penger til å betale regningene våre i månedene som kommer.

Organisasjonen kan med dagens økonomi ikke lønne ansatte i tråd med gjennomsnittlig norsk lønnsnivå:

Nåværende daglig leder (som går av med pensjon i 2023) lønnes med ca 300 000 i året. Det er verken realistisk eller ønskelig å ansette en ny daglig leder på samme betingelser.

Nettredaktør jobber 10 timer i uken med ammehjelpen.no, der arbeidsmengden tilsvarer en fulltidsstilling.

Ammehjelpens styre, eposttjeneste og sosiale medier drives av ammehjelpere som får en symbolsk godtgjørelse.

Hvordan kan man hjelpe?

Vi trenger hjelp på to fronter:

1. For at Ammehjelpen skal kunne bestå og videreutvikles må det statlige driftstilskuddet økes til minimum 3 millioner i året. Vi jobber med saken, men dette er ikke gjort over natta.

Vi trenger derfor hjelp til å skape oppmerksomhet omkring arbeidet som Ammehjelpen gjør overfor politikere og andre som sitter med pengesekken. Du kan for eksempel kontakte politiske partier eller skrive innlegg til mediene.

2. Vi trenger penger NÅ for å kunne betale løpende utgifter og det som det koster å drifte de ulike tjenestene våre i 2022. Vi har derfor opprettet en spleis.

Vi håper at så mange som mulig vil bidra. Dette gjelder ikke minst politikere og det offentlige helsevesenet som har spart enorme summer og ressurser på at Ammehjelpen har vært det offentlige sitt sikkerhetsnett og «spesialisthelsetjeneste» i over femti år.

Én av våre viktigste kjerneverdier er at ammehjelp skal være gratis for dem som trenger det. Det sitter derfor langt inne å be om penger til å drifte tjenestene våre, men akkurat nå ser vi ingen andre muligheter.

Alternativet er at vi kan bli nødt til å stenge flere av tjenestene, med de konsekvensene det har for alle som er avhengige av oss.

Vi trenger hjelp til å redde Ammehjelpen, og vi trenger hjelp NÅ.

⚠️ Her kan du støtte oss på Spleis

Du kan også støtte oss på Vipps 93633, eller ved å handle i Ammebutikken.

Og fortell gjerne hva Ammehjelpen betyr for deg i sosiale medier. Merk det med #reddammehjelpen 🌷

TAKK 🖤

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Mette Lawlor

- Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Jeg skulle klare det

– Trenger DU den? spurte min far da han kom innom på et overraskende besøk en formiddag i oktober 1978.

Der satt jeg med en nyfødt liten datter og leste i Spebarnsboken (Sandvik S. 1978, Sandviks AS). Boken ble levert ut gratis på sykehuset og inneholdt mye informasjon om spedbarnstell og -ernæring, pluss reklame for babyprodukter.

Grunnen til min fars overraskede spørsmål var nok at han, og andre rundt meg, tenkte at dette klarer nok Mette fint…

Det at jeg skulle amme var en selvfølge. Jeg var jo barnepleier, arbeidet på Barneklinikken og hadde mange ganger hjulpet mødre med amming og stell. Men det var noe helt annet å oppleve dette selv.

Vi hadde en problematisk ammestart, med et barn som stakk tungen opp i ganen heller enn å ta godt sugetak. På klinikken fikk jeg hjelp til nesten hvert måltid, og da vi reiste hjem trøstet de meg med at «det blir lettere når hun blir litt større». Jeg tenkte, «ok, hvor lenge er dét til?»

Jeg kan være ganske sta. Det kan være vanskelig i noen sammenhenger, men dette hjalp meg nok til å ikke gi opp. Jeg prøvde å pumpe (som jeg ikke fikk ordentlig til), og ga litt flaske. Etter 2-3 uker, hvor både barnet og jeg gråt, klarte vi det! Det var fantastisk!

I løpet av disse ukene var nok både mannen min og foreldrene mine bekymret for at barnet ikke fikk nok mat.

Jeg opplevde ikke støtte fra helsestasjonen, men hadde heldigvis en god og solidarisk mann som både trodde på at morsmelk var best og at jeg skulle klare det.

Å hjelpe andre å lykkes

Da jeg avsluttet ammingen etter 11 måneder, spurte jeg helsestasjonen om informasjon om Ammehjelpen, som jeg da hadde hørt om. Etter litt leting fant de en brosjyre som ammehjelpgruppen i Bergen hadde gitt ut. Det var en enkel informasjonsfolder med navn og telefonnummer på ammehjelpere.

Jeg hadde opplevd veldig sterkt hvor viktig det var å lykkes med ammingen – hvor fantastisk det var. Jeg ønsket derfor å bidra med min erfaring og kunnskap slik at andre også skulle lykkes med ammingen.

Jeg visste hvor viktig det er å gi mor god hjelp, støtte og informasjon om amming helt fra starten. Det kan bidra til å gi mor trygghet og tro på at hun kan lykkes.

Så i 1979 begynte jeg i Ammehjelpen. Helt fra da – og fremdeles – har jeg hatt et ekstra engasjement for barselomsorgen.

Ammehjelpsgruppen i Bergen

Bergensgruppen var en stor og aktiv gruppe. Selv var jeg i flere perioder, leder for den. Etterhvert som tiden gikk, ble det mange spennende oppgaver å ta del i.

Vi hadde over lengre tid prøvd å få komme inn på Kvinneklinikken (KK) i Bergen med informasjon om amming og Ammehjelpen. Etter at vi inviterte personalet på KK til et møte for å presentere oss, fikk vi etterhvert være på barselavdelingen én time i uken.

I begynnelsen var det nok bekymring blant de ansatte om at vi «tråkket i deres bed». En av de første gangene jeg gikk gjennom korridoren, opplevde jeg at en pleier sa til en annen:

«Disse ammehjelperne, kan de ikke finne en annen arbeidsplass å gå på?»

Jeg var fristet til å snu meg og spørre om vi skulle prøve Bergens Mekaniske Verksted, men jeg lot det ligge…

En av opplevelsene jeg husker best var da vi modig inviterte helsepersonell til seminar om amming på Vatnahalsen høyfjellshotell. Overskriftene Bergens Tidende den 23.09.1981 gjorde oss ikke mindre spente: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Det gikk egentlig over all forventning.

Amming midt i middagen

Når vi var på KK leverte vi ut brosjyrer med navnet vårt, og oppmuntret mødrene til å ta kontakt. Og jeg la alltid til:

«Ring før et spørsmål blir til et problem!» Og mange ringte.

Jeg hadde ofte ett eller to av barna med meg – utstyrt med rosinpakke og bok. Hadde de hatt avspillingsknapp, så tror jeg nok sikkert de ville kunne sagt det som var å si om amming.

Som vanlig for en ammehjelper på den tiden hadde jeg mange «ammetelefoner» i løpet av uken. Veldig ofte ringte det midt i middagen. Familien satt rundt bordet og ventet på servering, og pappaen sa: «Vent til mamma er ferdig!»

Jeg avsluttet alltid med å si: «Ring når som helst hvis du lurer på noe!»

– Må du si det der, mamma? spurte min eldste datter. Hun visste at de kom til å ringe tilbake.

Kvinneklinikk for kvinner

Arbeidet for bedre barselomsorg i Hordaland foregikk blant annet med megafon på Torvalmenningen i Bergen på slutten av 80-tallet.

Vi protesterte mot forslaget om å bruke en avdeling på KK til andre pasienter på Haukeland sykehus. Vi laget mye «bråk» og leverte lange lister med underskrifter til sykehusets direktør.

Etter en tid uttalte han på radio at han hadde fått så mye motbør mot dette forslaget at han sendte saken tilbake til politikerne. Det kom aldri noen medisinsk avdeling på KK – så den forble en klinikk for kvinner slik den var bygget for å være.

En dag en av døtrene mine var syk og hjemme fra skolen, hørte jeg plutselig roperten fra rommet hennes i annen etasje:

– KAN JEG FÅ SAFT!

Hun hadde åpenbart lært hvordan å bli hørt.

Jeg husker særlig et ammeseminar vi arrangerte på KK. Gro Nylander holdt foredrag. Etterpå ble vi spurt om hvortid vi skulle arrangere neste seminar.

Da vi ikke hadde planlagt noe, arrangerte klinikken selv obligatorisk seminar med Nylander over to dager slik at alle jordmødre og barnepleiere skulle få det med seg.

Vi så store forandringer i ammerutinene på føde- og barselavdelingen, og en mer positiv innstilling til samarbeidet med Ammehjelpen etter det.

Tok ordet for første gang

Bergensgruppa arrangerte Ammehjelpens generalforsamling (GF) flere ganger. En av de første GF jeg var på, sov vi i en gymsal. Andre ganger var det privat innkvartering.

Tidene har forandret seg. Nå er det hotell som gjelder, og reisen blir dekket av Ammehjelpen. Tidligere måtte vi betale alt selv og vi snakket ofte om at Ammehjelpen var en dyr hobby som flere ikke hadde råd til å delta på.

Den første gangen jeg reiste meg og sa noe i en stor forsamling, var nettopp på Ammehjelpens generalforsamling. Det ble diskutert om menn kunne være ammehjelpere.

Jeg mente da – og mener nå – at når en mor tar kontakt med Ammehjelpen, er det veldig viktig at hun vet at hun snakker med en som selv er mor og har «kjent det på kroppen».

Nabohjelp i Russland

Elisabet Helsing spurte meg om jeg kunne tenke meg å reise til Murmansk i Russland for å starte opp ammehjelpsarbeid der. Først tenkte jeg: «Kan JEG det?».

Så tenkte jeg at ammehjelp er jo å hjelpe naboen, også nabolandet. En av de største utfordringene var å introdusere konseptet frivillig arbeid i det russiske samfunnet i Murmansk.

Det ble en fantastisk spennende og lærerik opplevelse. Ammeprosjektet ble innlemmet i Norsk Folkehjelps 5-års program Bedre Helse for Barentsregionen.

Det var en stor ære å bli spurt og den største utfordring jeg hadde fått – nest etter fire barn.

Viktig del av livet

Ammehjelpen er en flott gruppe engasjerte kvinner, som har forskjellige meninger om mangt – men som forenes om den viktige saken AMMING.

Det er fantastisk fint å være en del av denne engasjerte gruppen. Gjennom Ammehjelpen har jeg lært mye om kommunikasjon, som jeg har hatt god nytte av ellers i livet. Jeg har fått mange gode venner i Ammehjelpen gjennom alle disse årene. Den er blitt en viktig del av livet mitt.

Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om Mette Lawlor

Ble født i Bergen i 1952. Hun gikk på folkehøyskole i Oslo før hun tok barnepleieskole ved Christian Michelsens Barnehjem. Hennes første jobb var som privat barnepleier hos en familie i Bergen, senere London. Lawlor var hjemme med egne og dagbarn i 18 år og arbeidet deretter på Barneklinikken ved Haukeland Sykehus i 30 år.

Fra 1990 til 1993 var Lawlor leder for sentralstyret i Ammehjelpen, bl.a. da organisasjonen mottok Karl Evangs pris (1991). Lawlor var i Malaysia og besøkte World Alliance of Breastfeeding Action (WABA) som hadde fått penger fra TV-aksjonen. Lawlor bidro til å evaluere norske sykehus som ville bli godkjent som «mor – barn vennlige» (MBVI).

Lawlor er i dag æresmedlem av Ammehjelpen, hun har fire barn og fem barnebarn.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpens appell ved Stortinget

Ammehjelpens daglige leder Anne Sigstad holdt følgende appell foran Stortinget i anledning demonstrasjonen for en bedre barselomsorg 27. april 2022.

Av Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen.

Vi må snakke om amming – og ammesorg.

De aller fleste førstegangsfødende ønsker å amme og begynner å amme.

En god del andregangsfødende tar forbehold eller sier «Aldri mer amming!»

Hvorfor det?

Forventingen om at alle skal amme, står ikke i forhold til den hjelpa du kan trenge når amminga butter imot.

Kvinner med ammeproblemer møter varierende kunnskap i primærhelsetjenesten. Det finnes heller ikke noe helhetlig spesialisert tilbud å henvises til.

Ammehjelpen, en frivillig organisasjon av mødre, får utallige henvendelser av svært alvorlig karakter som hører hjemme i helsevesenet.

Det offentlige trenger tilgjengelig helsepersonell med oppdatert ammekunnskap, og tid til å bruke den.

Ikke alle som søker hjelp til amminga er fornøyd med et svar som: «det blir fine folk av dem som vokser opp på morsmelkerstatning også».

Nei, de ønsker hjelp til å nå sine amme-mål. Det bør de få uten å måtte betale for dyre private tjenester, som kanskje er langt unna der de bor!

Ammesorgen kan vare livet ut. Sorgen over amming som ikke ble som du hadde tenkt.

Èn historie gjorde inntrykk, fortalt av ei som jobber med demente:

En kollega i permisjon kom på besøk med babyen sin. Til glede for ansatte og pasienter. Men en kvinne på 93 år ble helt uforklarlig totalt forvirret og satt ut etter besøket.

Etter å ha hjulpet henne med å nøste opp i fortvilelsen, kom det fram at hun hadde én eneste sønn. Han hadde hun aldri klart å amme. Hos den demente var alt annet borte, men ammesorgen vellet opp.

Vi MÅ definere ammeveiledning som nødvendig helsehjelp. Ansvaret for om ammingen går bra, kan ikke legges på mor alene!

Tema

Ammeinnlegget

Fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse: Alle filmene

Ammehjelpen ble startet i 1968. Gjennom en bok og flere små filmer forteller ammepionérene sine historier. Det er kvinnehistorie, ammehistorie og historien om Norges lengste dugnad.

Les mer om boka.

Les mer om prosjektet «månedens laktosaur».

Se alle filmene:

Tema

Ammeinnlegget

Velkommen til avduking av blått skilt, ammeslabberas og boklansering

Fredag 10. juni feirer Ammehjelpen våre pionerer og deres ferske bok, Ammerevolusjonen 1968-1975. Det blir både avduking av blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing og lanseringsfest for boka.

Avduking av blått skilt og boklansering

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 16:30
Sted: Thor Olsens gate 10 (avduking av blått skilt) og Litteraturhuset (boklansering).

Arrangementene er åpne for alle. Velkommen!

🌟 Les mer om «Ammerevolusjonen 1968-1975»
📚 Kjøp boka

Avduking av blått skilt

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 12:30.
Sted: Thor Olsens gate 10, Oslo

Arrangert av Oslo Byes Vel.

De blå skiltene forteller om en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. Oslo Byes Vel etterlyste tidligere i år navn på kvinner som fortjener en plass i bybildet.

Det kom inn over 200 forslag, og av disse ble 12 valgt ut. Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing er én av disse.

Skiltet henger i Thor Olsens gate 10, der Ammehjelpen hadde sitt første møte i 1968.

Taler ved:
– generalsekretær i Oslo Byes Vel
– representant for Ammehjelpen og ammepionerene

Boklansering og ammeslabberas

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 14:00 – 16.30
Sted: Litteraturhuset (rom: Nedjma), Wergelandsveien 29, Oslo

Arrangert av Fagbokforlaget og Ammehjelpen. Det blir enkel bevertning.

Program:

• Velkommen
  v/Fagbokforlaget

• Kort presentasjon av prosjektet
  v/Sidsel Pape

• Paralleller mellom Ammerevolusjonen og dagens Barselopprør
  v/Aïda Leistad Thomassen i Barselopprøret

• Hva er Ammehjelpen i dag?
  v/Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen

• Visning av filmen Amming

V e l k o m m e n !

Tema

Ammeinnlegget