Månedens laktosaur: Sissel Traavik

- Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig. Det målet ser fortsatt ut til å være langt unna. Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre! Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

– Men er den tykk nok? spurte legen

Da jeg ble gravid, var noe av det første jeg gjorde å kjøpe Elisabet Helsings – Boken om amming (1970). Selv kjente jeg ingen som ammet eller hadde babyer da.

Det eneste jeg kunne huske om amming, var en gang foreldrene mine hadde besøk av et vennepar med fire barn.

Moren fortalte at hun hadde ammet de tre første og hadde hatt masse melk. Men med den fjerde hadde legen anbefalt flaske.

– Men jeg har jo så mye melk, hadde hun sagt.

– Men er den tykk nok? spurte legen, og da hun klemte ut litt, så hun at den var blålig, som skummetmelk.

Jeg var tenåring da, og husker jeg tenkte at hvis melken var bra nok for de tre første, burde den jo være bra nok for fjerdemann også?

Jeg lurte på om legen var dum.

Jeg fikk skjenn fordi jeg tok opp babyen min

Jeg fødte på Rikshospitalet forsommeren 1973, tre uker for tidlig. Der var det et strengt regime. Barna lå på egen sovesal langt nedover korridoren.

Jeg lå på et rom med fire eller fem andre mødre, og barna ble båret inn til oss for amming med noen timers mellomrom. Barnet mitt sov tungt hver gang, og jeg var ganske fortvilet.

Og det hjalp i hvert fall ikke at jeg etterpå fikk vite hvor mange gram han hadde fått i seg – da det stort sett dreide seg om mellom fem og ti gram. Ikke så rart, kanskje, han virket jo stappmett hver gang jeg fikk «låne» ham.

Midt på dagen ble alle barna trillet inn på rommet vårt, de små sengene ble satt i en rekke midt på gulvet. En gang hørte jeg at mitt barn begynte å klynke, så jeg sto opp og hentet ham.

Han roet seg og jeg prøvde å amme, men han hadde sovnet igjen.

Da personalet kom for å hente barna, fikk jeg skjenn fordi jeg hadde tatt ham opp. Barna skulle ikke røres, de skulle ha ro!

Morsmelkerstatning eller ikke?

Den dagen vi skulle hjem, kom barnelegen bort til meg, en varm og hyggelig eldre mann. Han anbefalte meg å kjøpe Nan-morsmelkerstatning, fordi barna ble så fete av Colletts.

Jeg svarte at jeg hadde tenkt å amme.

Han sendte meg et overbærende blikk og sa:

– Du kan gjerne amme, men barnet må jo ha mat også.

Som om amming skulle være en slags bisarr hobby!

Jeg dro hjem med et barn på 2050 gram, kjøpte Nan og leide babyvekt på veien. Og jeg hadde naturligvis ikke nok melk den første dagen. Pappaen måtte gi Nan-flaske mens jeg gråt og følte meg som verdens verste mor.

Dagene etter ble det amming, veiing, amming og veiing. Jeg var jo livende redd for å sulte det bitte lille barnet. Så var det å legge sammen antall gram han hadde fått i seg per døgn og regne ut hvor mye det var i prosent av kroppsvekten. Heldigvis var det alltid mer enn 20 prosent, så det ble ikke flere Nan-måltider på ham.

På seksukerskontrollen hadde han lagt fint på seg, og jeg fortalte at han fortsatt spiste mer enn 20 prosent av kroppsvekten. Da fikk jeg klar beskjed om å kutte ut veiingen. Det var en lettelse.

Ny ammehjelper

I august 1973, da jeg hadde fått ammingen godt i gang, tenkte jeg at det var på tide å bli ammehjelper, og tok ammehjelpsprøven.

Da hadde jeg sett hvor ammefiendtlig og kunnskapsløst barselregimet kunne være, og hvor stort behov det var for Ammehjelpen.

Det var åpenbart at det var mye opplysningsarbeid som trengtes. Selv hadde jeg ikke klart meg uten Elisabets bok.

Det første ammehjelpmøtet jeg var med på, var hjemme hos Kari Paalgard Pape i Gimle Terrasse i Oslo. Foruten Kari var det Elisabet, Anna Strand, Sidsel Bjelland, Eli Heiberg, Eli Bruusgaard og Vibeke Sæther som jeg husker best fra den første tiden – glødende engasjerte, flotte damer.

En gang ble Elisabet, Kari og jeg intervjuet av Aftenposten hjemme hos Åse Gruda Skard. Det var en hyggelig kveld og det ble en fin artikkel om amming av det.

Da Elisabet etter hvert forsvant utenlands, var det Kari som tok på seg det meste. 

Vi hadde en postboks på Holmen postkontor. Jeg bodde den gangen på Hovseter, og da Anne Svendsen flyttet, var jeg den som bodde nærmest og fikk ansvaret for å tømme postboksen.

Det var noen år før vi fikk kontoret, og Karis hjem fungerte som et slags kontor. Mesteparten av innholdet i postboksen leverte jeg til henne.

Ammenytt

I 1975 ble jeg med i redaksjonen for Ammenytt. Det ble en travel og morsom tid. Kari sendte meg store, tykke konvolutter med stoff – utklipp fra aviser, tidsskrifter m.m.

Så var det å lese, klippe, skrive, lime. Alt ble sendt til vår dyktige maskinskriver Liv Lein. Jeg hadde ikke skrivemaskin.

Når stoffet kom tilbake, begynte uttegningen –  klippe ut bilder og tekst, lime inn på ark og sende trykkeriet. Tilbake kom kasser med Ammenytt, hefter i A5-format.

Neste skritt var å ta fram medlemskartoteket, både over ammehjelpere og støttemedlemmer, skrive på navn og adresser samt klistre på frimerker og levere heftene på postkontoret.

Vi hadde faktisk en del helsesøstre og jordmødre som var støttemedlemmer allerede den gangen, selv om de prosentvis selvfølgelig var forstemmende få…

Etter noen år følte jeg at det var på tide å få inn nye krefter i Ammenytt, og det var heldigvis flere som var interesserte i å overta jobben. 

Telefonkontakt

Så ble jeg satt opp som ammehjelper i telefonkatalogen, og var det i mange år. Det var både givende og krevende. Den gangen var man låst til telefonledningen og kunne ikke bevege seg noen steder.

På hjemmefronten var det stor forståelse for mine mange ukentlige timer ved telefonen. Unntaket var de gangene vi hadde besøk og jeg måtte prioritere en fortvilet mor framfor gjestene.

De fleste mødrene som ringte var redde for at de hadde for lite melk, en del slet med såre brystvorter eller brystbetennelse og noen lurte på hva de ikke burde spise.

Det var både en overraskelse og en glede å se hvor lite som skulle til for å hjelpe. Og alltid hyggelig når mødrene ringte tilbake og fortalte at rådene hadde virket.

– Til slutt slengte han på røret

Jeg husker ikke helt når jeg sluttet som telefonkontakt, men det er mange år siden nå. Likevel er det noen episoder som står tydelig fram når jeg tenker tilbake.

En eneste gang fikk jeg en svært ubehagelig telefon. Jeg var blitt oppringt av en mor som hadde problemer med utdrivingsrefleksen, så jeg rådet henne til å spørre legen sin om hun kunne få en resept på oxytocin.

Legen hennes ringte meg noen dager senere og var nærmest hysterisk av raseri, snakket på inn- og utpust så jeg omtrent ikke fikk sagt et ord.

Hvordan våget jeg å gi medisinske råd, hvem trodde jeg jeg var, det var han som var lege, og så videre.

Til slutt slengte han på røret.

En annen gang ringte en mor som ikke kunne forstå hvorfor barnet hylskrek hver eneste natt til søndag, men aldri ellers. Hun var jo så forsiktig med hva hun spiste – aldri løk, kål eller erter. Men hva spiste hun på lørdager? Jo, salat. Med kinakål. Jeg foreslo at hun skulle slutte med kinakål og se om det hjalp. Noen dager senere ringte hun tilbake; barnet sov hele natten.

Det hendte også en sjelden gang at jeg ble kontaktet av mødre som ville ha «tillatelse» til å gi flaske. Det å ikke se hvor mye barnet hadde spist gjorde dem engstelige, og flaskene jo er gjennomsiktige.

Jeg forklarte at Ammehjelpen ikke ønsket å presse noen til å amme, man ble ikke noen dårligere mor av å gi flaske. De viktigste for barnet var at mor var trygg og rolig.

Noen ganger fikk jeg slibrige telefoner fra menn som lurte på om jeg kunne si noe om ammepupper.

Fedrene stilte opp

Og noen få ganger fikk jeg telefoner fra fedrene, når mødrene var for fortvilte til å orke å ringe selv.

Spesielt godt husker jeg én av disse. Mannen fortalte at hans kone lå og gråt, så det var han som måtte ringe. De hadde vært på helsestasjonen, og der mente de at barnet ikke hadde lagt på seg nok, så de måtte begynne med tillegg og komme tilbake for kontroll noen dager senere.

Hva kunne de gjøre? De ville så gjerne få til ammingen.

Jeg foreslo en «økekur»: å amme hver time til det var nok melk, noe han syntes hørtes enkelt og greit ut. Noen dager senere ringte han tilbake og fortalte at alt gikk strålende, mor hadde fått mer enn nok melk, og de hadde vært på helsestasjonen og veid.

Der fortalte de at de hadde ringt Ammehjelpen og fått råd, så det var unødvendig med tillegg.

– Men, vet du, de virket nesten skuffet,» sa han.

Og la til:

– Ja, jeg er forresten lege selv, men jeg vet jo ingenting om amming.

Jeg skulle ønske flere i helsesektoren hadde hans positive innstilling til oss. Vi hadde dessverre mange innbitte motstandere som følte at vi ufaglærte «tråkket dem på tærne».

Da og nå

Ammehjelpen dekket åpenbart et stort behov hos mange mødre, og etter hvert ble vi også mer akseptert. En periode fikk vi lov til å besøke barselavdelingen på Rikshospitalet og levere brosjyren vår – Hvordan du ammer ditt barn (1968) av Elisabet Helsing og Eli Heiberg – til mødrene.

Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig.

Men det målet ser fortsatt ut til å være langt unna.

Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre!

Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

Om Sissel Traavik

Sissel Traavik (1945) er født og oppvokst i Oslo. Hun er cand.real. med hovedfag i mykologi, samt mellomfag i kunsthistorie. Senere tok hun ettårig grunnkurs i journalistikk.

Hun har jobbet flere år som guide ved Akershus slott, vært manusvasker/korrekturleser i Forbrukerrapporten, korrekturleser og senere deskjournalist i Dagbladet, der hun også var verneombud en stund og etter hvert klubbleder for Handel- og kontor-klubben.

Det førte videre til diverse verv i avdelingsstyret for Oslo/Akershus Handel og kontor. Hun var også med i representantskapet for LO i Oslo.

Og så selvfølgelig ammehjelper i mange år, nå støttemedlem.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Grethe Borgen

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!» sa ei jordmor i Årdal da Ammehjelpa ble starta der i 1979.

Hvor var hjelpen?

Jeg bodde i industrisamfunnet Årdal fra 1976 til 1990. Og som hjemmearbeidende og etter hvert utearbeidende småbarnsmor og innflytter fra Lillehammer så jeg meg rundt etter foreninger og aktiviteter i bygda.

Da jeg ganske uforberedt ble mor til tvillinger oppsto behovet for råd og veiledning i stereo-amming. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å amme eldstejenta, men med to var det verre. Jeg innså raskt at dette fiksa jeg ikke, hvor var hjelpen?

Som nyinnflytta i Årdal kjente jeg ingen, og tanter og bestemødre med ammekunnskap var langt unna. Jeg fikk etter hvert hjelp fra jordmødre og helsesøstre – kontakter jeg hadde fått under svangerskapet.

Ammehjelpa i Årdal

Men – hva gjorde alle de andre småbarnsmødrene i bygda? De fleste var jo innflyttere som meg – og uten familienettverk til å hjelpe seg med amming. Jo – man startet ammehjelp i bygda.

Vi var flere småbarnsmødre i samme situasjon, vi kontaktet Ammehjelpen i Oslo, og registrerte oss som «Ammehjelpa i Årdal». (Dette var en nynorsk-kommune, må vite!)

Første reaksjon fra én av jordmødrene var som følger:

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!».

En slik replikk fikk meg til å anstrenge meg ytterligere for at Ammehjelpa skulle skape en forskjell for unge mødre i bygda.

Her var det ikke snakk om å gi seg i første omgang.

Vi studerte først all tilgjengelig litteratur om emnet før vi kunngjorde at vi i den lokale Ammehjelpa kunne bistå ammende mødre om de ønsket det.

Vi satte opp plakater på fødestua og tok raskt opp en fast besøksordning hvor vi delte ut brosjyrer og fikk fortalt hva vi kunne hjelpe med.

Den harde kjerne i denne gruppa var Ulrika Bergh (nå Widholm), Jessica Kathle og meg. Vi fikk raskt med oss flere interesserte damer både på Årdalstangen og i Øvre Årdal.

Fødselsførebuande kurs

Vi etablerte oss med faste møtekvelder og brosjyrer vi fikk fra Ammehjelpen sentralt. Vi ville utvide tilbudet for de ammende, og gikk etter hvert til innkjøp av brystpumpe til utlån.

Vi fikk kontakt med en fysioterapeut fra Årdal, Anne Brit Dræge, og fikk stabla på beina «fødselsførebuande kurs» for de gravide. Her deltok også fedrene på enkelte kvelder.

På denne måten fikk vi synliggjort den lokale Ammehjelpa og vi fikk god kontakt med de som venta barn i bygda.

De fleste fødslene skjedde på den lokale fødestua på Årdalstangen, men der det var venta kompliserte fødsler ble de sendt til sykehuset i Lærdal med ambulansebåt.

Etterhvert fikk vi et godt samarbeid med helsepersonell, jordmødre, helsesøster og de lokale legene i kommunen. Vi hadde styremøtene på rundgang hjemme hos hverandre, vi etablerte aldri eget lokale for foreningen i Årdal.

Og vi brukte mye tid på oppsøkende virksomhet også etter at mødrene var kommet hjem fra fødestua.

Jeg husker ei kokke som hadde fått tvillinger og ville amme. Jeg var på hjemmebesøk både for å tilby brukt spebarns-tøy etter mine egne tvillinger og for å prate om amming og utfordringer i så måte med to barn.

Hun fortalte at folk hadde spurt henne om hvordan hun hadde greid å få to unger på en gang.

«Det er samme oppskrifta – bare med flere egg!», sa kokka.

Sentralstyreverv

Ammehjelpsgruppa i Årdal fungerte godt, og etter noen år var vi klare til å ta på oss sentralstyre-vervet for Ammehjelpen i Norge.

En slik desentralisert styrefunksjon fungerte fint for oss. Vi hadde god kontakt med vår sekretær Anne-Karin Paulsen i Holtegata i Oslo. Post og telefon ble flittig brukt, og hun sendte ut papirer og brosjyrer, holdt styr på medlemsregister og andre papirer.

Det viktigste arbeidet i styreperioden var å avholde landsmøter. Jeg var med på et Landsmøte på Darbu ved Hønefoss og på Røros.

Jeg husker så vel at jeg nileste Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen» på togturen opp til Røros. Her skulle avstemmingenes framgangsmåte og regler pugges. Ville jo at alt skulle gå riktig for seg.

Heller ikke alle delegater og utsendinger var drilla i slike offisielle regler som avstemming- og vedtaksprosedyrer. Det gikk bra på Røros, og jeg lærte utrolig mye om lag- og foreningsarbeid som har kommet meg til gode seinere i livet.

Gruppa i Årdal hadde sentralstyrevervet i to år fra 1984 til 1986. Da satte jeg meg på flyet til Vigra for å møte den gjengen fra Ålesund som skulle ta over. Her ble det overlevert permer og materiell til dem, samt en orientering om styrearbeidet.

Møter som sitter

Det var fine år som ga oss godt kameratskap, kunnskap om viktigheten av amming, og drifting av en forening som Ammehjelpen.

Og utrolig mye latter og glede, og møter med barselkvinner. Møter som fremdeles sitter i meg som gode opplevelser jeg ikke ville ha vært foruten.

Ammesaken var viktig. Og vi følte at dette arbeidet var noe av det viktigste vi kunne bidra med for å fremme helse og trivsel for både mor og barn.

Og helt sikkert av betydning for selvsikkerheten til unge mødre i et industrisamfunn med stort sett tilflyttere uten egne nettverk på stedet.

Vi glemte jo aldri at morsmelk var best for barnet, det var jo hovedmotivasjonen for oss i Ammehjelpa.

Vi venninnene ble sveisa godt sammen. Den lille kjernegruppa som starta Ammehjelpa i Årdal har fremdeles god kontakt 40 år etter. Ulrika og Jessica fortsatte med ammehjelp etter at de flytta fra Årdal, jeg tok utdannelse i voksen alder og konsentrerte meg om det.

Om Grethe Borgen

Grethe (1951) er født og oppvokst på Lillehammer. Hun ble utdannet bibliotekar og har mellomfag i historie fra Universitet i Oslo. Hun jobbet som bibliotekar i Årdal, seinere ved Oppland fylkesbibliotek.

Fra 1998 var hun bibliotekar ved Lillehammer bibliotek – hvor hun også var biblioteksjef de fire siste årene før pensjonstid. I dag er Grethe leder av Fåberg og Lillehammer historielag, tilkallingshjelp på biblioteket og aktiv som litteraturformidler.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Eli Bruusgaard

- Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen. Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Fotografiene på veggen

Jeg vokste opp med en mormor som var enke, og en mor som var fraskilt. Tre generasjoner kvinner!

Vi bodde i en romslig leilighet med hage i byen, og jeg hadde et stort barneværelse hvor vi krittet opp paradis på et grønnmalt gulv.

På veggene hang mange fotografier, blant annet vakre bilder av min ammende mormor i 1920 og min ammende mor med meg i 1943.

Da vi fikk vår førstefødte på E. C. Dahls Stiftelse i Trondheim i 1965, var amming det naturligste for meg. På klinikken lå jeg på et hyggelig 4-kvinnsrom, og barna ble lagt til brystet på behageligste måte.

Det så ut til å gå greit for de fleste, men flerbarnsmoren med de største og fineste puppene så ut til å streve.

Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen.

Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Navnepoliti

Det eneste problemet jeg møtte på, var da de skulle notere barnets navn: Pernille.

Da la damen i resepsjonen fra seg pennen og sa at ingen voksne kunne hete Pernille, så det kunne vi ikke kalle barnet. Det ville bli så flaut.

Ung og usikker tvilte jeg også, og i full fart ble barnet oppkalt etter min mor. Navnet ble Trine.

Da jeg fortalte mannen min om denne sære seansen, godtok han heldigvis navnet tvert. Navn varierte tydeligvis fra landsdel til landsdel, akkurat som ammeråd gjorde.

Tre år senere ble vår Pernille født 22. desember 1968 i Oslo. Der var navnet greit.

Mannen min kjørte legevakt på julaften det året, og Rikshospitalet lot meg få permisjon så jeg kunne dra hjem noen timer til 3-åringen og julefeiring mens den nyfødte ble igjen på sykehuset. Fortsatt var liggetiden fem dager. Hvilken luksus i forhold til i dag!

Da tredje jenta, Marianne, kom i 1972 var rutiner og regler noe strengere. Ingen permisjon, og søsken fikk IKKE komme på besøk, men liggetiden var fortsatt 4-5 dager.

Jeg husker at det vekket noe oppsikt da jeg ammet henne en sankthansaften på en offentlig strand – selv om hun lå under ponchoen og bare beina stakk ut.

Ammehjelper på grasrota

Mitt engasjement som ammehjelper startet noen år før. I 1969 møtte jeg Elisabet Helsing på en messe på Sjølyst hvor hun kontaktet meg siden jeg gikk med barnevogn.

Jeg tror jeg fikk brosjyren om amming eller Ammehjelpen, og vi utvekslet telefonnumre. Senere ble jeg invitert på et ammemøte, og jeg forstod vel først da hvor problematisk amming kunne være.

Jeg ble ammehjelper på grasrota og inviterte til mange ammemøter der vi bodde i Skogenbuen i Bærum. Det ble mange telefonkonsultasjoner og noen hjemmebesøk.

Jeg var også ammehjelper på Rachel Grepp Heimen Familiesenter, som var et tilbud til gravide og enslige mødre med barn. Husmorlagene inviterte også oss ammehjelpere til møter.

En gang hadde Vibeke Sæther og jeg et rollespill om amming på et slikt møte. Jeg husker at jeg gruet meg forferdelig, men Vibeke var en kjent tv-personlighet og dreven med skuespill, så det gikk bra.

Da ammehjelpen fikk lokaler i Holtegaten, sydde Nanna Paalgard Pape (søster av Kari Paalgard Pape) og jeg patchwork-gardiner til lokalene. Det flotte der var at vi hadde tilgang til rom hvor vi kunne ha ammemøter, foredrag og seminarer. Flere ganger hadde vi også loppemarkeder med vaffelsteking i bakgården.

Etter et slikt marked var familien invitert til noen venner. Eldstejenta, som hadde bidratt med vaffelsteking, ble så dårlig at hun kastet opp før middagen. Da kom det tørt fra verten: «Sånn går det når man steker vafler på morsmelk.» Det gjorde vi tross alt ikke!

Da to av mine døtre selv fikk barn, opplevde ikke de privilegiet med liggetiden, men havresuppen tidlige morgener var fremdeles høydepunkt på barsel. De har fulgt familiens ammetradisjon med sine tilsammen fire barn.

Jeg håper at amming også i framtidige generasjoner vil være den naturligste ting som det vernes om. For meg representerer amming og tiden i ammehjelpen gode minner.

Kanskje fotografiene på barneværelset har hatt betydning.

Om Eli Bruusgaard

Eli Bruusgaaard, født Hestbek (1943), vokste opp i Oslo og i Singapore.

Etter artium reiste hun med Sør-Amerikalinjen og bodde i Brasil 1962-63. Tilbake i Norge giftet hun seg i 1964.

Hun arbeidet åtte år på Friundervisningen før hun tok spes.ped. på Barnevernsakademiet i 1980. Hun arbeidet i PP-tjenesten i Oslo, senere på barneskoler og i barnehager, og avsluttet yrkeskarrieren som styrer i barnehage i 2009.

Eli var aktiv ammehjelper i og holdt mange ammemøter i sitt hjem på Snarøya i 1970-årene.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpen søker ny daglig leder

Nåværende daglig leder går av med pensjon våren 2023, og vi søker derfor etter en ny daglig leder. Er du den vi leter etter?

Organisasjonen går for tiden igjennom en stor omstilling. Som daglig leder får du en unik mulighet til å være med på å forme fremtidens Ammehjelpen.

Vil du være med på å lede Ammehjelpen i årene som kommer?  

Vi leter etter deg som: 

• Ser det viktige arbeidet Ammehjelpen gjør
• Har erfaring med politisk arbeid. 
• Har god økonomisk forståelse. 
• Har gode kommunikasjonsevner.  
• Har erfaring med ledelse og/eller organisasjonsdrift 
• Har teknisk kompetanse og erfaring med administrativt arbeid 
• Kan arbeide selvstendig

Arbeidet som daglig leder innebærer blant annet: 

• Å lede det daglige arbeidet i Ammehjelpen  
• Registrering og oppfølging av ammehjelpere, medlemmer og givere 
• Kontakt med medier 
• Politisk arbeid og lobbyvirksomhet 
• Samarbeid med andre organisasjoner  
• Oppfølging av regnskap, løpende kontrakter og saksforberedelser til styremøter 
• Tett samarbeid med styreleder og redaktør for ammehjelpen.no

Arbeidsoppgaver kan tilpasses kunnskaper og erfaring hos den vi velger å ansette.  

Vi tilbyr:

• En sentral posisjon i Norges viktigste organisasjon for ammende
• Grunnleggende arbeid med amming, barselomsorg og folkehelse
• Fleksibel arbeidstid
• Hjemmekontor
• En variert arbeidshverdag
• Mulighet for å skape livslange relasjoner
• Lønn og stillingsprosent etter avtale, minimum 50% stilling

Er det deg vi leter etter?  

Send søknad og cv til Izabella.Abouradoine@ammehjelpen.no

Du kan også søke via Finn.no og Arbeidsplassen.

Søknadsfrist: 15. november 2022

Har du spørsmål omkring stillingen?

Kontakt styreleder Izabella Abouradoine Sætherø
E-post:
Izabella.Abouradoine@ammehjelpen.no
Telefon:
94 18 32 42

Om Ammehjelpen

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig frivillig humanitær organisasjon som har arbeidet for å verne og fremme amming siden 1968.

Vi ønsker at alle kvinner skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme.

Vi hjelper mødre via telefon, epost og sosiale medier.

Vi drifter og oppdaterer ammehjelpen.no, som med sine mer enn 100 artikler er Norges største nettbaserte kilde til informasjon om amming og morsmelk.

Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får korrekt informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Vil du vite mer om Ammehjelpen?

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Grete Botten

- Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen for medisinstudenter. Vi kalte det "laktasjon" slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk (fødselshjelp). Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet. Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Dette er et tilbakeblikk på mitt engasjement innen Ammehjelpen på 1970-80 tallet hvor min rolle var å være en faglig støtteperson mer enn en praktisk rådgiver.

Mitt poeng er å vise at Ammehjelpen hadde grener inn i mange fora og at det var mange roller en kunne utnytte.

Bevisstheten om kvinners rettigheter og muligheter og Ammehjelpen passet godt sammen, noe jeg selv fikk oppleve.

Ingen undervisning om amming

Da jeg studerte medisin på 1960-tallet, lærte vi ikke noe om amming, verken da vi hadde om graviditet og fødsel eller om barns utvikling og helse (pediatri).

Vi lærte å blande kumelk på en slik måte at det kunne brukes av spedbarn, men fikk høre at vi heller skulle kjøpe melkepulver (morsmelkerstatning). Dette var kumelk som var modifisert slik at den skulle ligne mer på morsmelk – underforstått at morsmelk var best.

Så skulle vi ut som leger og gi råd og få barn selv.

Da mitt eldste barn ble født i 1970, var det en selvfølge å bruke flaske, så lettvint og enkelt. Instinktivt syntes jeg det var galt, unger hadde da vokst opp ved å ammes i alle tider.

Jeg ville amme. Jeg bodde i Trysil, og det var ei til der som ville amme. Noen ammehjelpgruppe var det ikke der, og jeg skulle bare være der ei kort tid, så det var ikke aktuelt å starte opp.

Vi skaffet oss Boken om amming (1970) av Elisabet Helsing, og holdt ut. Boka kom i grevens tid, der fikk vi råd. Lite ante jeg da at jeg skulle dele kontor og samarbeide med Elisabet senere.

Faglig støtteperson

Da jeg flyttet til Oslo og fikk nok et barn, meldte jeg meg inn i Ammehjelpen. Men jeg ble aldri veldig aktiv i rollen som ammehjelper.

Min rolle ble å være en faglig støtteperson og det er det jeg skal fortelle om:

Jeg begynte på Institutt for Ernæringsforskning i 1973. Siden jeg hadde små barn fikk jeg som oppgave å undervise om amming og barnemat for de som skulle bli ernæringsfysiologer.

De hadde vel hatt om amming før og, men som mor med erfaring var nok jeg mer konkret på hvordan de skulle støtte mødre som ammet. I tillegg lærte de (og jeg) mye om morsmelkens innhold og positive egenskaper.

Nestléboikotten

I 1974 kom heftet The Baby Killer som omhandlet den aggressive markedsføringen som Nestlé drev med i fattige land. Der hadde mødre verken råd til å kjøpe melkepulver, og de hadde ikke rent vann. Barna døde av diaré.

Det tente mange, og det ble en omfattende boikott av Nestlés produkter rundt om i verden. Jeg var med, og fikk overtalt min student, Anne Bærug til å bli leder i for aksjonen i Norge. Det var veldig lurt, for hun er aktiv fremdeles innenfor amming. (Hun er æresmedlem i Ammehjelpen og ansatt ved Enhet for amming, FHI – red. anm)

Den dag i dag kjøper jeg ikke Nestléprodukter.

Undervisning av studenter

En annen seier jeg er litt stolt av, er undervisning av medisinske studenter. Å få innpass i pediatri anså jeg som fåfengt.

Men, jeg kjente godt og var nær nabo med dosent Julie Skjæråsen som underviste i fødselshjelp. Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen og kalte det laktasjon (melkeproduksjon) slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk.

Da la jeg mye vekt på hva som stimulerte melkeproduksjon og snakket varmt om Ammehjelpen.

Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet.

Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Jeg vet ikke hvordan det undervises om amming i dag, men dette var hvert fall en sped begynnelse hvor Ammehjelpen ble framhevet som en hjelp framtidige leger kunne alliere seg med.

Amming som rettighet for barn

I 1979 ga det Internasjonale barneåret fokus på barns rettigheter rundt i verden. Ammehjelpen fikk invitert seg selv til å være med i den norske komiteen om barns helse i Norge.

Jeg påtok meg å være Ammehjelpens representant og sørget for at amming kom inn i dokumenter der det var relevant.

Amming som en rettighet for barn hadde lett blitt glemt uten Ammehjelpen.

Jeg hadde stor glede av å være med i dette arbeidet hvor jeg ble kjent med engasjerte kvinner fra mange fagområder.

Morsmelk som matproduksjon

Noe av det morsomste jeg gjorde, skjedde da jeg satt i Statens Ernæringsråd, hvor det årlig lages en oversikt over matproduksjon i Norge.

Det finnes lignende rapporter i andre land. Maten var landbruksprodukter og fisk. Da slo det meg at morsmelk jo også var en matvare som blir produsert i Norge, og jeg fikk det inn i oversikten.

Spesialist i samfunnsernæring, Arne Oshaug, og jeg regnet ut hvor mye det dreide seg om ved å finne ut hvor mange barn som ble ammet og hvor lenge. Den gjennomsnittlige mengde melk i hvert måltid, hentet vi fra internasjonal litteratur.

Det ble en anselig mengde: 8.235 millioner liter.

I 1992 publiserte vi artikkelen Human milk in food supply statistics i det internasjonale tidsskriftet Food Policy og det fikk en del oppmerksomhet. Jeg tror ingen andre hadde tenkt på dette før.

Samarbeid med Elisabet Helsing

Jeg ble godt kjent med Elisabet Helsing og holdt i alle år kontakt med henne, om enn mindre i de senere år. Jeg ble imponert over hennes stå på-evne og alt hun fikk til. Hun var en inspirasjonskilde for meg og mange andre.

I noen år delte jeg kontor med Elisabet på ernæringsinstituttet, og vi hadde flere prosjekter sammen. Et av dem var rundt 1978-79: Rethinking infant feeding policy under changing socioeconomic conditions. Det var et internasjonalt prosjekt hvor amming i Brasil, Sri Lanka, Tanzania ble sammenlignet, og det førte til at amming kom mer på den politiske dagsorden i disse tre landene.

Jeg var ikke veldig aktiv i dette prosjektet, men jeg stilte opp og var med og skrev rapporter. Det ble min første av flere turer til Tanzania.

Morsmelkprodusentenes landsforbund

Inspirert av tall for melkeproduksjon og at morsmelka var så usynlig, stiftet Elisabet og jeg Morsmelkprodusentenes landsforbund, MOMELAF, etter modell av Melkeprodusentenes Landsforbund. Det var på begynnelsen av 1980-tallet.

Innmeldingen kostet to kroner i frimerker, jeg var sekretær og fikk etter hvert en mengde to-kroners frimerker som ble vekslet inn og satt inn på en konto. Jeg hadde medlemsliste og førte et enkelt regnskap.

Dette var nok mer en gimmik enn noe som fikk praktisk betydning, så langt jeg vet. Jeg overlot prosjektet til Ammehjelpen da jeg etter hvert begynte å arbeide med andre oppgaver innen forskning og undervisning og min «ammetid» var forbi.

I de senere år har jeg imidlertid vært litt med i et forskningsprosjekt om amming i Tanzania. Det er fint å vite at ammesituasjonen nå er blitt bedre enn da vi startet boikottaksjonen mot Nestlé og da jeg var i Tanzania første gang.

Om Grete Botten

Grete er født 28. april 1943 og vokste opp i Åsbygda i Romedal (nå Stange). Hun ble utdannet lege i Oslo i 1969 og har etter turnustjeneste alt vesentlig arbeidet ved Universitetet i Oslo, første ved Institutt for ernæringsforskning, så ved Institutt for forebyggende medisin.

Fra 1987 begynte hun ved Senter for helseadministrasjon og fortsatte der til hun gikk av med pensjon da hun var 70 år. Hun var første instituttleder ved Institutt for helse og samfunn ved Det medisinsk fakultet. Grete er nå Professor emeritus ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpens fagseminar 2022

Velkommen til Ammehjelpens fagseminar for helsepersonell 1. april 2022, på Gardemoen og digitalt. Årets hovedtema er amming og psykisk helse.

Praktisk info

Tid: Fredag 1. april 2022
Sted: Radisson Blu Airport Hotel, Gardermoen, Oslo
Det er også mulig å delta digitalt med tilgang til seminaret i én uke.

❗️Påmeldingsfrist:
Fysisk: 15. mars
Digitalt: 30. mars

❓Spørsmål? Send e-post til ammehjelpen.oslo@gmail.com

Ammehjelpens fagseminar er godkjent som tellende i program for klinisk fagstige med 7 timer for helsefagarbeidere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, barsel- og barnepleiere, sykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere, nyfødt- og barnesykepleiere.

Det er åpent for alle interesserte.

👉🏻 Her kan du melde deg på.

🌿 Meld deg inn i Ammehjelpsgruppen
🌷 Følg oss på Instagram
🌟 Følg oss på Facebook

📖 Vil du vite mer om boka Ammerevolusjonen 1968-1975?

Program

Årets hovedtema er amming og psykisk helse. De fleste av forelesningene vil bidra med ulike innfallsvinkler til dette temaet.

NB! Det kan bli endringer i programmet.

08.00 Registrering

09.00 Velkommen! Camilla Amundsen

09.15 Fra det personlige til det politiske – kampen for kvalifisert ammeveiledning. Cecilia Ingulstad og Lisa Eian, Barselopprøret.

09.45 How can we better support mothers who don’t meet their breastfeeding goals? Amy Brown (digitalt)

10.45 Pause

11.00 Håndmelking i svangerskapet: Kan det hjelpe kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller kvinner som av andre årsaker er ambivalente til amming? Julie Moustgaard

11.30 Lunsj/pause

12.30 Håndmelking før fødsel for gravide med diabetes. Gunnbjørg Andreassen

13.00 Melkebank; en bro til amming for syke og premature barn. Anne Grøvslien

13.20 Psykofarmaka og amming. Cecilie Revhaug

13.45 Pause

14.00 Tilstopninger og brystbetennelse – en ond sirkel? Nye tanker om tiltak og behandling. Beate Fossum Løland og Ina Landau Aasen

15.00 Is he good? How messages around infant routines can damage breastfeeding. Amy Brown (digitalt)

16.00-16.15 Premiere på én av Ammehjelpens nye filmer 🎬 🧡

Oppsummering og avslutning.

Velkommen tilbake neste år!

Om foredragsholderne

Camilla Amundsen
Camilla Amundsen er styreleder i Ammehjelpen, ammehjelper og administrator for Ammehjelpsgruppen på Facebook. Ammehjelpsgruppen er en lukket gruppe for ammende kvinner og kvinnelig helsepersonell. Her kan mødre stille spørsmål og få svar av både ammehjelpere og andre ammende. Gruppa har snart 40 000 medlemmer.

Cecilia Ingulstad
Cecilia Ingulstad er nestleder i Barselopprøret som hun var med å starte februar 2021 sammen med Aïda Leistad Thomassen. Barselopprøret er en organisasjon som jobber for bedre barselomsorg for kvinner i hele landet. Cecilia er utdannet statsviter og har studert i Tyskland og Frankrike. Hun jobber på Universitet i Oslo der hun har ansvar for Bachelor og Masterprogrammet i tysk og italiensk.

Lisa Eian
Lisa Eian er styremedlem i Barselopprøret. Hun er advokat med spesialisering i familierett og driver sitt eget advokatfirma. Som advokat er hun særlig opptatt av at dagens lovverket er mangelfullt, og at det er behov for å lovfeste rettigheter for å styrke fødsels- og barselomsorgen.

Amy Brown
Amy Brown er psykolog og professor i «maternal and child public health» ved Swansea University i Wales. Hun forsker spesielt på spedbarnsernæring, mental helse og normal spedbarnsadferd. Amy har skrevet flere bøker om amming, blant annet «Why breastfeeding grief and trauma matter», og «Breastfeeding Uncovered». Hun har nylig gitt ut boken «Covid babies – how pandemic health measures undermined pregnancy, birth and early parenting».

Julie Moustgaard
Julie Høst Moustgaard er helsefaglig koordinator/sundhedsplejerske (helsesykepleier) i Familieambulatoriet på Amager Hvidovre Hospital (tverrfaglig sammensatt spesialistenhet for psykisk sårbare/sosialt utsatte og eller rusmiddel/medisinavhengige gravide), IBCLC, NBO-serfisiert, Marte Meo-terapeut. Tidligere projektsundhedsplejerske i «Team for seksuelt misbrugte børn» på Rigshospitalet, København. Tidligere sundhedsplejerske i omegnskommune til København.

Gunnbjørg Andreassen
Gunnbjørg Andreassen er fag- og forskningsjordmor ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), Tromsø. Sammen med sine kollegaer har hun nylig publisert en forskningsartikkel om håndmelking før fødsel for kvinner med diabetes («Antenatal breastmilk expression for women with diabetes in pregnancy – a feasibility study» i International Breastfeeding Journal).

Anne Grøvslien
Anne Grøvslien er enhetsleder for spesialkjøkkenet for barneernæring og leder av melkebanken ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Hun har vært med helt fra oppstarten av melkebanken på Rikshospitalet, i 1995 og er kontaktperson for melkebankene i Norge. Anne er i tillegg ammeveileder, likeverdskontakt (flerkulturell helseveileder) og ammehjelper , og har vært med å etablere melkebanker i India.

Cecilie Revhaug
Cecilie Revhaug er spesialist i barnemedisin, ammehjelper og PhD. Hun jobber som barnelege ved sykehuset Telemark.

Beate Fossum Løland
Beate Fossum Løland er forsker og doktor i medisin. Hun jobber ved Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

Ina Landau Aasen
Ina Landau Aasen er jordmor, MNSc, IBCLC og ammehjelper. Hun er seksjonsleder for Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

👉🏻 Her kan du melde deg på.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpen legger ned Ammebutikken.no

Takk til alle som har støttet oss ved å handle i butikken vår gjennom de siste 14 årene. Dere er viktige bidragsytere til at vi har kunnet fortsette arbeidet vårt med å gi gratis ammehjelp.

Ammehjelpens sentralstyre har vedtatt å legge ned Ammebutikken slik dere kjenner den i dag. 

Ammebutikken.no har vært en viktig inntektskilde for Ammehjelpen fra den ble lansert i 2009. Alt overskudd fra Ammebutikken har gått til drift av Ammehjelpen. 

Ammehjelpen har vært – og er – i en anstrengt økonomisk situasjon. I juli 2022 var vi så utrolig heldige å møte enorm støtte og oppbakking i folket da vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen. Til sammen fikk vi inn 3,8 millioner kroner fra dere! 

Vi skal bruke disse pengene til å gjøre absolutt alt vi kan for å sikre en økonomisk bærekraftig fremtid for Ammehjelpen. Vi ønsker å fortsette å gjøre det vi er best på de neste 54 årene også – nemlig informere, støtte og hjelpe foreldre som søker råd om amming og morsmelk. 

De siste årene har konkurransen med andre nettbutikker blitt tøffere, og Ammebutikken har i perioder gått med underskudd. Det er vanskelig å kjempe mot kjedebutikker og butikker med større ressurser enn oss.

Ved å stenge Ammebutikken kan vi bruke alle ressursene våre til å fokusere på hovedorganisasjonen vår, og til å kunne jobbe enda mer med å påvirke rammebetingelser, holdninger og kunnskap om amming.

Vi skal jobbe for en reell politisk endring der arbeid med amming og ammeveiledning blir verdsatt og satset på – også økonomisk. Kvinnehelse og ammehelse må høyere opp på agendaen i helsefaglige utdanninger, i det offentlige helsevesenet og hos politikerne som sitter med pengesekken. 

Ammebutikken.no slik du kjenner den i dag vil ha sin siste dag 30. september 2022. Vi ser på andre løsninger for å kunne fortsette å selge utvalgte artikler og pensum til ammehjelperoppgaven. 

Vi ønsker å takke alle som aktivt eller tilfeldig har valgt å handle i Ammebutikken.no opp igjennom årene. Vi ønsker også takke alle dere som noen gang har jobbet for og med Ammebutikken. Dere er viktige bidragsytere til at vi har kunnet fortsette arbeidet vårt med å gi gratis ammehjelp. 

På vegne av styret i Ammehjelpen, 

Izabella Katharina Abouradoine Sætherø 
Styreleder 

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Brit Uppman Vogelsang

- Begrepene «gi die» og «amme» ble drøftet på de tidlige møtene. Etter noe diskusjon gikk vi for amme. Målet var å hjelpe mødre så de kunne amme sitt barn. Dermed var Ammehjelpen skapt.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Brit Uppman Vogelsang var én av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Invitasjonen

Tidlig høsten 1968 sto en artikkel i ukebladet Alle Kvinner. Der ble Elisabet Helsing intervjuet om sine tanker om å samle en gruppe som kunne støtte mødre som ønsket å gi die.

Hun ønsket kontakt med kvinner med egen erfaring fra diegiving. Denne oppfordringen var grunnen til at jeg kom med i gruppen som ble starten på Ammehjelpen.

Navnevalg

Gi die og diegiving er benevnelser knyttet til mors melkeproduksjon og spebarnets første ernæring. Amme ble i 1968 brukt om en kvinne som hadde født og produserte melk for sitt og andres barn. Hun ammet.

Begrepene gi die og amme ble drøftet på de tidlige møtene. Etter noe diskusjon gikk vi for amme. Diegivning ble språklig omstendelig. Det er ingen tvil om hvem som ammer. Amme er motstykket til die. Moren ammer. Barnet dier.

Vi ville bruke amme! Vi ville alminneliggjøre amme og gi amme det samme innholdet som diegiving. Målet var å hjelpe mødre så de kunne amme sitt barn. Dermed var Ammehjelpen skapt.

Avgrensing – et supplement

I vårt urbane samfunn skulle ammehjelperne representere kunnskapen til tidligere tiders mødre, bestemødre og andre kvinner i nærmiljøet.

Vi var lekfolk. Vi skulle snakke opp fordelene med morsmelk og amming: Alltid tilgjengelig, billig, med riktig temperatur og sammensetning. Vi snakket også om hvordan mor kunne slappe av, sitte godt og ha sosial kontakt og nærhet.

Vi måtte være bevisst på grensene for egen kunnskap, og ikke tråkke inn på profesjonsområder innen helse.

Leger og annet helsepersonell informerte om Ammehjelpen allerede på klinikken eller helsestasjonen.

Våre råd skulle være støttende, opplysende, basert på egne erfaringer og ervervet kunnskap utvekslet på våre møter – i samarbeid med mødrene.

Kunnskapen ble skrevet ned og samlet i brosjyren Hvordan du ammer ditt barn.

Takk

Når Ammehjelpen i dag eksisterer og er levedyktig etter 53 år, kan vi takke Elisabet Helsing som initiativtaker, dyktig inspirator og administrator som glødet for en sak og grep mulighetene.

Hun så morsmelk og amming allerede da i et helsemessig, økologisk og verdensomspennende perspektiv!

Takk!

Om Brit Uppman Vogelsang

Brit ble født 20.03.1943 i Oslo. Hun deltok på oppstartsmøtet 6.11.1968 for det som ble Ammehjelpen og ble valgt til Ammehjelpens første kasserer.

Brit ble Cand. paed. spec. utdannet fra Universitet i Oslo etter følgende utdanningsløp: førskolelærer, audiopedagog, hovedfag i spesialpedagogikk.

Hennes arbeidserfaring er fra barnepsykiatri, Pedagogisk psykologisk rådgivningstjeneste i Oslo, Statped og administrativt ansvar for spesialundervisningen i Asker kommune.

Hun har ammet to barn og leverte begge ganger melk til morsmelksentralen.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Elisabeth Haarr (1945-2025)

- Elisabet Helsing var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en begeistret og entusiastisk opplyser. Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Elisabet Haarr var en av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Elisabet

6. januar 1967 er den lykkeligste dagen i mitt liv. Da ble mitt første barn født.

Vi hadde spart penger slik at jeg kunne føde på Betanien hospital. Der fikk pappaene lov å være med, hadde Elisabet tipset oss om. Det kostet 1000 kroner som var mye for en nyutdannet arkitekt og meg, enda student på kunst- og håndverksskolen.

På den tiden var det vanlig at barn og mor lå hver for seg. Jeg fikk servert lille Andreas nyvasket og rosa og lagt til brystet, om ikke hukommelsen tar helt feil, fire ganger om dagen.

Da ble han først veiet før han kom, og så etterpå.

Så kom sykepleieren inn med dommen: 17 gram, 20 gram, 22 gram, 20 gram…

–  Det går seg til, sa Elisabet som kom på visitt. Husk at det bare er gått noen dager.

Hun var veteran, for hun hadde jo allerede fått Ingerid, som var stor. Elisabet kunne masse om mat og ernæring og barnestell, som hun stadig fortalte meg om.

–  Du har litt lite melk, var dommen vi fikk fra sykepleieren da Andreas og jeg ble skrevet ut etter seks dager. (6 dager! Tenk det – og nå planlegges det for 6 timer – Akk!)

Informasjonsbrosjyren jeg fikk med meg fra sykehuset fortalte hvordan man skulle få til å amme:

• Hver fjerde time.
• Husk å leie vekt så man ser hvor mye mat barnet får.
• Dersom barnet bæsjer grønt, så er det hungeravføring.

Hunger! Andreas sin bæsj var definitivt grønn – i hvert fall litt.  

– Ah, sa Elisabet – om bare brystet ditt var av glass. Og kast den vekten.

– Nei, hulket jeg – da vet jeg ingenting.

– Ja, og så gir du han oftere mat enn hver fjerde time – da får du opp melkeproduksjonen.

– Nei, da bruker jeg jo opp alt – hulk!
…

På den tiden var det bolignød. Vi bodde på soverommet til foreldrene til mannen min. Livet besto av seng, vask og stell og lite rosa nurk som gråt eller sov. Jeg kjente en veldig uro.

– Klarer jeg dette?

Ute var det snø, iskaldt. Inne var det kaldt. Gammeldags vinter. Elisabet på visitt igjen. Kanskje vi skulle gå ut en tur på ski? Jeg kjente åssen navlestrengen ble ekstra tjukk. Forlate lille nurket.

– Ja, hvorfor ikke?

– Du har barnevakt. Godt å komme seg ut – frisk luft og så bevege seg litt.

Og sånn ble det. Deilig tur, men lengten mot nurket stor. Nederst i gata der vi bodde var en kro.       

– Nå går vi og tar en øl, sa Elisabet.

Så gikk vi hjem, og melken kom.
…

Elisabet var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en opplyser. En begeistret og entusiastisk opplyser.

Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Ingen kunne pludre over mor og barn som henne.

Det viktigste var jo kampen mot ekspertisen, leger og ikke minst Helsedirektoratet. Elisabets kamp der var formidabel. Resultatet ble (i første omgang) et vakkert opplysningshefte, (brosjyren Hvordan du ammer ditt barn) som avløste det grusomme heftet som handlet om hungeravføring og andre skremsler.
…

For meg ble det å amme en del av et frigjøringsprosjekt.

Jeg begynte på skolen igjen da mitt deilige nurk var tre uker. Han var med og ble den yngste hospitanten på skolen noensinne.

Det å kunne være både mor og samtidig kunne utfolde meg som menneske. Og ikke minst – at jeg kunne utfolde meg og samtidig gi barnet mitt den beste starten på livet.

For meg personlig har Elisabet betydd mye, også på andre måter, så vel kvinnepolitisk som faglig.

På det faglige området er hun den som har hatt største innvirkning på det jeg gjør.

Vi traff hverandre fysisk siste gang på slutten av 70-tallet. Sist vi snakket sammen i telefonen må ha vært i 2008. Likevel – hun sitter på skulderen min formaner og oppmuntrer, alltid klok og morsom.

Det er en ære å få lov til å være her å hedre henne i dag.

Det oransje skjerfet

Det orange silkeskjerfet jeg har på meg på bildet er håndvevet morbærsilke fra silkespinnerske-kollektivet som Elisabet tok initiativ til.

Elisabet hadde utdannet seg til ernæringsfysiolog. I Bangladesh skulle hun lære ugifte mødre om ernæring. Dette var ikke så lett fordi de ugifte mødrene verken hadde penger eller fikk jobb, nettopp fordi de var ugifte mødre. Hun ville lære dem noe som de kunne tjene penger på, så da lærte hun dem å spinne. (Kilde: Utstillingskatalog for Festpillutstillingen i Bergen Kunsthall 2021)

De produserte sin egen silke. Utgangspunktet var silkesommerfugler som la egg på nesleplanter. Fargen på neslesilken er lysere enn morbærsilke. De spant silken etter at larvene hadde brutt ut av kokongene. På denne måten ble silken grovere enn når man koker kokongene og dreper larvene. Da får man to fibre som er ca to tusen meter lange.

I nærheten av der Elisabet og spinnerskene holdt til var det en silkefabrikk. De fikk rester av morbærsilke derfra som de spant og vevde, eller bare vevde, eller blandet med neslesilken.

Det oransje skjerfet er en bit av ett av flere stoffer som jeg kjøpte fra damene i Bangladesh. Akkurat denne silkebiten farget jeg orange. Resten av det samme materialet ble til en vakker brodert fane i gult kalt Tangerine Dream. Den er virkelig vakker.

Jeg ville ha på meg skjerfet på avdukingen – så var liksom Elisabet med.

Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh / Svanesang

Da Elisabet kom tilbake fra Bangladesh, fikk jeg alle prøvehespene som damene hadde laget. Jeg fikk dem mot at jeg vevet et teppe med silken, og at damene fikk foto av resultatet.

Elisabet sendte meg bilder av silkesommerfuglene og bilder av typiske border på sarier. (hun sa forøvrig flere ganger at sari var et veldig kvinneundertrykkende plagg – helt umulig å spille tennis i – )

Jeg farget silkene og vevet sommerfugler og sariborder på oppstadvev som jeg hadde fått av Elisabet. Jeg vevet meg selv inn med vevegaffel i ull som vinker til damene. 

Verket Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh /Svanesang ble påbegynt i 1973 og avsluttet 1983.

Silken var så tynn og mine hender full av senebetennelser, så det ble min siste billedvev. 

Om Elisabeth Haarr

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945, død 4. januar 2025) var en norsk billedkunstner / tekstilkunstner, bosatt i Kristiansand. Hun var utdannet fra SHKS 1963-67, debuterte på UKS’ vårutstilling 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70.

Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. Etter å ha eksperimentert med billedvev i et abstrakt geometrisk formspråk på 1960-tallet, begynte hun omkring 1970 å veve bilder med et tydelig politisk budskap, som Rhodesia (1971), EEC truer oss (1972) og Chile (1973).

Etter 1980 er materialeksperimenter igjen trådt i forgrunnen. Haarr er særlig kjent for å utnytte kontrasten mellom ull og syntetiske materialer, både estetisk og symbolsk.

Haarr hadde professorkompetanse og underviste ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1998. Hun hadde Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000.

I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Elisabeth Haarr er representert på Nasjonalmuseet med billedteppene De løyerlige familier.

I 1. etasje henger hun permanent med verket Syriaforheng, også laget med silken fra damene til Elisabet i Bangladesh.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen – og det fikk vi!

Vi i Ammehjelpen sto plutselig i fare for å måtte redusere eller stenge flere av tjenestene våre på grunn av en økonomisk krise. Vi ba derfor om hjelp fra dere der ute. På få dager hadde dere gitt oss over tre millioner kroner, utallige heiarop, aviskommentarer og innlegg i sosiale medier.

Oppdatering 3. juli 2022

Ammehjelpen har fått inn over 3 millioner kroner i ulike kanaler på ett døgn. 

Vi har fått tusenvis av fantastiske tilbakemeldinger, delinger og støttende ord. Vit at vi leser dem alle.

Vi visste at vi var viktige for dere der ute, men responsen dere har gitt oss det siste døgnet er langt forbi det vi noen sinne kunne forestilt oss. 

Takket være dere er den umiddelbare krisen avblåst. 

Vi har nok penger til å drifte Ammehjelpen og tjenestene våre ut året – og vel så det. 

Pengene fra dere gir oss rom til å legge det nødvendige grunnlaget for at Ammehjelpen skal bli en bærekraftig organisasjon, rustet for fremtiden. 

Vi kan ikke være avhengige av å måtte trykke på den store, røde knappen i sosiale medier for å sikre penger til drift av Ammehjelpen. 

Vi trenger økt støtte fra det offentlige i årene som kommer. 

Vi håper at engasjementet dere har vist gjennom det siste døgnet vil hjelpe oss til å få økt det årlige driftstilskuddet til 3 millioner – samme beløp som dere har gitt til oss. 

Med hjertet fylt til randen av kjærlighet, tusen takk🧡

Ammehjelpen i mediene

🔹2. juli – NRK.no: Ammehjelpen ba om støtte – har fått inn over 2,7 millioner på ett døgn

🔹4. juli – Nettavisen: Det gjør meg sint at Ammehjelpen må ty til en spleis for å få arbeidsplassen til å gå rundt

🔹4. juli – Bergens Tidende: Viss staten ikkje vil ta ansvar for ammehjelp, burde dei ha skamvett nok til å betale dei som gjer jobben

🔹4. juli – Vårt Land: Ammehjelpen har samlet inn millioner på et døgn

🔹5. juli – Dagsavisen: Er det jeg som skal betale?

🔹5. juli – Dagsnytt 18 (NRK): Ammehjelp (innslag nr. 11)

🔹6. juli – VG: På amme alvor.

🔹8. juli – Dagsavisen: Bedre rammer for dem som ammer!

🔹8. juli – Klassekampen: Kvinner og barn først?

🔹8. juli – TV2 Nyhetskanalen: Nyhetene, ca kl 09.11

🔹18. juli – Klassekampen: Hvem skal hjelpe til?

Opprinnelig tekst 1. juli: Redd Ammehjelpen

Her er den opprinnelige teksten som vi la ut fredag 1. juli 2022:

Vi i Ammehjelpen har hjulpet kvinner med amming siden 1968. Nå er det vi som trenger hjelp. Ammehjelpen er i en kritisk økonomisk situasjon.

Ammehjelpen dekker over et enormt hull i barselomsorgen.

Vi redder ammingen til utallige kvinner. Vi hjelper mødre som vil amme mye, amme litt eller som vil slutte å amme.

Vi sparer det norske samfunnet for millioner av kroner.

Det er gratis å få hjelp av Ammehjelpen, men det er ikke gratis å drive Ammehjelpen.

Vi har etter over femti år med frivillig arbeid blitt gode til å skape mye ut av lite, men nå går det ikke lenger.

Vi står i en kritisk økonomisk situasjon, som i hovedsak er delt i to:

1. Vi har ikke penger til å betale alle utgifter som organisasjonen har i 2022. Dette kan føre til at vi innen kort tid blir nødt til å stenge eller redusere driften på flere av tjenestene våre, altså nettside, eposttjeneste og sosiale medier, med de konsekvensene det vil ha for alle som er avhengige av oss.

2. Det nåværende tilskuddet fra myndighetene er for lavt til å drifte og videreutvikle organisasjonen på en forsvarlig måte i fremtiden. Vi har for eksempel ikke råd til å gi våre 0,9 ansatte lønn og arbeidsvilkår som er på linje med en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker. Vi har administrativt ansatte som jobber gratis for å få nødvendige hjul til å gå rundt. Dette er ikke bærekraftig i lengden, verken for den enkelte person eller for organisasjonen.

Vi har over flere år bedt om økte bevilgninger over statsbudsjettet. Vi har ikke blitt hørt i tilstrekkelig grad.

I en høring på Stortinget i 2019 påpekte vi at hvis Ammehjelpen skal fortsette å være det offentlige sitt sikkerhetsnett, så trenger vi penger til å vedlikeholde nettet.

Dette sikkerhetsnettet har i 2022 så store hull at det bare er et spørsmål om tid før det rakner helt. Vi ber derfor om hjelp til å fikse det før det er for seint.

Her kan du støtte oss på Spleis.

Hvorfor er det krise hvis Ammehjelpen rakner?

Hvis Ammehjelpen må stenge nettsiden eller andre tjenester, i kortere eller lengre perioder, så er det mange mødre som ikke får hjelp til å amme barna sine, med de konsekvensene det har.

Amming er viktig barnehelse, kvinnehelse og folkehelse.

Hvis Ammehjelpen rakner vil mange av spørsmålene som kommer til oss gå til allerede pressede helsestasjoner og fastleger med svært varierende kompetanse på ammeveiledning.

Markedet for private ammeveiledere vil kunne blusse opp, og dermed øke klasseskillet som allerede finnes.

Vi frykter at enda flere mødre enn i dag vil være nødt til å streve med ammeproblemer alene – eller at de må slutte å amme mot sin vilje.

Vi vet at ammeproblemer kan forsterke psykiske utfordringer.

Den psykiske helsa til mødre i barsel er allerede i fare. En ny studie avdekker blant annet at hver tredje spedbarnsmor rapporterte høy depresjonsskår under pandemien.

Hva bidrar Ammehjelpen med i dagens barselomsorg?

Ammehjelpen er en bitteliten frivillig organisasjon med et landsdekkende nettverk av ca 200 frivillige ammehjelpere som ikke er helsepersonell. Vi blir ofte tatt for å være større og sterkere enn det vi egentlig er. Sannheten er at vi har 0,9 (!) fast ansatte.

De siste årene har vi i gjennomsnitt svart på mer enn 30 000 henvendelser over telefon, epost og sosiale medier. Vi hadde nærmere 800 000 brukere på nettsiden vår i 2021. Dette er svært mye, tatt i betraktning at det ble født ca 56 000 barn i Norge i 2021.

Vi har over mange år hatt økt pågang av henvendelser. Vi mottar for eksempel flere og flere komplekse, medisinske problemstillinger som egentlig hører hjemme i den offentlige helsetjenesten.

Vi kontaktes av mødre gjennom hele ammeperioden, også mens de er på barselavdelingen. I stedet for hjelp ansikt til ansikt sendes de til nettsiden vår for informasjon, eller til våre frivillige ammehjelpere.

Vi kontaktes av helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de ikke kan hjelpe. Det finnes nemlig ingen offentlig spesialisthelsetjeneste for ammehelse i Norge.

Ammehjelpen brukes derfor altfor ofte som denne «spesialisthelsetjenesten» når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Dette er verken bærekraftig eller riktig.

Vi har anslått at Ammehjelpen sparer det norske samfunnet for minst 10 millioner kroner per år. Dette tallet får vi ved å regne om antall frivillige timer til 17,5 årsverk med startlønn for helsesykepleiere.

I tillegg til dette kommer en ukjent sum som det norske samfunnet sparer på at et stort antall kvinner ammer, takket være Ammehjelpen og tjenestene våre.

Norske kvinners morsmelkproduksjon er verd mer enn ni milliarder kroner i året.

Til sammenligning mottar Ammehjelpen 1,5 millioner kroner i offentlig støtte over statsbudsjettet.

Hvorfor trenger Ammehjelpen mer penger?

Vi har over flere år hatt underskudd på drift. Til tross for dette har vi fram til nå klart å holde Ammehjelpen flytende.

Nå går det ikke lenger.

Vi har rett og slett ikke penger til å betale regningene våre i månedene som kommer.

Organisasjonen kan med dagens økonomi ikke lønne ansatte i tråd med gjennomsnittlig norsk lønnsnivå:

Nåværende daglig leder (som går av med pensjon i 2023) lønnes med ca 300 000 i året. Det er verken realistisk eller ønskelig å ansette en ny daglig leder på samme betingelser.

Nettredaktør jobber 10 timer i uken med ammehjelpen.no, der arbeidsmengden tilsvarer en fulltidsstilling.

Ammehjelpens styre, eposttjeneste og sosiale medier drives av ammehjelpere som får en symbolsk godtgjørelse.

Hvordan kan man hjelpe?

Vi trenger hjelp på to fronter:

1. For at Ammehjelpen skal kunne bestå og videreutvikles må det statlige driftstilskuddet økes til minimum 3 millioner i året. Vi jobber med saken, men dette er ikke gjort over natta.

Vi trenger derfor hjelp til å skape oppmerksomhet omkring arbeidet som Ammehjelpen gjør overfor politikere og andre som sitter med pengesekken. Du kan for eksempel kontakte politiske partier eller skrive innlegg til mediene.

2. Vi trenger penger NÅ for å kunne betale løpende utgifter og det som det koster å drifte de ulike tjenestene våre i 2022. Vi har derfor opprettet en spleis.

Vi håper at så mange som mulig vil bidra. Dette gjelder ikke minst politikere og det offentlige helsevesenet som har spart enorme summer og ressurser på at Ammehjelpen har vært det offentlige sitt sikkerhetsnett og «spesialisthelsetjeneste» i over femti år.

Én av våre viktigste kjerneverdier er at ammehjelp skal være gratis for dem som trenger det. Det sitter derfor langt inne å be om penger til å drifte tjenestene våre, men akkurat nå ser vi ingen andre muligheter.

Alternativet er at vi kan bli nødt til å stenge flere av tjenestene, med de konsekvensene det har for alle som er avhengige av oss.

Vi trenger hjelp til å redde Ammehjelpen, og vi trenger hjelp NÅ.

⚠️ Her kan du støtte oss på Spleis

Du kan også støtte oss på Vipps 93633, eller ved å handle i Ammebutikken.

Og fortell gjerne hva Ammehjelpen betyr for deg i sosiale medier. Merk det med #reddammehjelpen 🌷

TAKK 🖤

Tema

Ammeinnlegget