Månedens laktosaur: Elisabeth Haarr (1945-2025)

- Elisabet Helsing var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en begeistret og entusiastisk opplyser. Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Den 10. juni 2022 avduket Oslo Byes Vel et blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing i Thor Olsensgate 10 i Oslo.

Elisabet Haarr var en av de 14 kvinnene som var tilstede på Ammehjelpens stiftelsesmøte på den samme adressen, den 6. november 1968.

Hun holdt en tale ved avdukningen som vi har fått lov til å publisere.

Elisabet

6. januar 1967 er den lykkeligste dagen i mitt liv. Da ble mitt første barn født.

Vi hadde spart penger slik at jeg kunne føde på Betanien hospital. Der fikk pappaene lov å være med, hadde Elisabet tipset oss om. Det kostet 1000 kroner som var mye for en nyutdannet arkitekt og meg, enda student på kunst- og håndverksskolen.

På den tiden var det vanlig at barn og mor lå hver for seg. Jeg fikk servert lille Andreas nyvasket og rosa og lagt til brystet, om ikke hukommelsen tar helt feil, fire ganger om dagen.

Da ble han først veiet før han kom, og så etterpå.

Så kom sykepleieren inn med dommen: 17 gram, 20 gram, 22 gram, 20 gram…

–  Det går seg til, sa Elisabet som kom på visitt. Husk at det bare er gått noen dager.

Hun var veteran, for hun hadde jo allerede fått Ingerid, som var stor. Elisabet kunne masse om mat og ernæring og barnestell, som hun stadig fortalte meg om.

–  Du har litt lite melk, var dommen vi fikk fra sykepleieren da Andreas og jeg ble skrevet ut etter seks dager. (6 dager! Tenk det – og nå planlegges det for 6 timer – Akk!)

Informasjonsbrosjyren jeg fikk med meg fra sykehuset fortalte hvordan man skulle få til å amme:

• Hver fjerde time.
• Husk å leie vekt så man ser hvor mye mat barnet får.
• Dersom barnet bæsjer grønt, så er det hungeravføring.

Hunger! Andreas sin bæsj var definitivt grønn – i hvert fall litt.  

– Ah, sa Elisabet – om bare brystet ditt var av glass. Og kast den vekten.

– Nei, hulket jeg – da vet jeg ingenting.

– Ja, og så gir du han oftere mat enn hver fjerde time – da får du opp melkeproduksjonen.

– Nei, da bruker jeg jo opp alt – hulk!
…

På den tiden var det bolignød. Vi bodde på soverommet til foreldrene til mannen min. Livet besto av seng, vask og stell og lite rosa nurk som gråt eller sov. Jeg kjente en veldig uro.

– Klarer jeg dette?

Ute var det snø, iskaldt. Inne var det kaldt. Gammeldags vinter. Elisabet på visitt igjen. Kanskje vi skulle gå ut en tur på ski? Jeg kjente åssen navlestrengen ble ekstra tjukk. Forlate lille nurket.

– Ja, hvorfor ikke?

– Du har barnevakt. Godt å komme seg ut – frisk luft og så bevege seg litt.

Og sånn ble det. Deilig tur, men lengten mot nurket stor. Nederst i gata der vi bodde var en kro.       

– Nå går vi og tar en øl, sa Elisabet.

Så gikk vi hjem, og melken kom.
…

Elisabet var en av de mest rause mennesker jeg vet om. Hun klarte å formidle viktigheten, og gleden ved å amme. Hun var ingen moralist eller fundamentalist, men en opplyser. En begeistret og entusiastisk opplyser.

Ingen mor skulle føle skam, skyld, om de ikke fikk det til eller ikke ville.

Ingen kunne pludre over mor og barn som henne.

Det viktigste var jo kampen mot ekspertisen, leger og ikke minst Helsedirektoratet. Elisabets kamp der var formidabel. Resultatet ble (i første omgang) et vakkert opplysningshefte, (brosjyren Hvordan du ammer ditt barn) som avløste det grusomme heftet som handlet om hungeravføring og andre skremsler.
…

For meg ble det å amme en del av et frigjøringsprosjekt.

Jeg begynte på skolen igjen da mitt deilige nurk var tre uker. Han var med og ble den yngste hospitanten på skolen noensinne.

Det å kunne være både mor og samtidig kunne utfolde meg som menneske. Og ikke minst – at jeg kunne utfolde meg og samtidig gi barnet mitt den beste starten på livet.

For meg personlig har Elisabet betydd mye, også på andre måter, så vel kvinnepolitisk som faglig.

På det faglige området er hun den som har hatt største innvirkning på det jeg gjør.

Vi traff hverandre fysisk siste gang på slutten av 70-tallet. Sist vi snakket sammen i telefonen må ha vært i 2008. Likevel – hun sitter på skulderen min formaner og oppmuntrer, alltid klok og morsom.

Det er en ære å få lov til å være her å hedre henne i dag.

Det oransje skjerfet

Det orange silkeskjerfet jeg har på meg på bildet er håndvevet morbærsilke fra silkespinnerske-kollektivet som Elisabet tok initiativ til.

Elisabet hadde utdannet seg til ernæringsfysiolog. I Bangladesh skulle hun lære ugifte mødre om ernæring. Dette var ikke så lett fordi de ugifte mødrene verken hadde penger eller fikk jobb, nettopp fordi de var ugifte mødre. Hun ville lære dem noe som de kunne tjene penger på, så da lærte hun dem å spinne. (Kilde: Utstillingskatalog for Festpillutstillingen i Bergen Kunsthall 2021)

De produserte sin egen silke. Utgangspunktet var silkesommerfugler som la egg på nesleplanter. Fargen på neslesilken er lysere enn morbærsilke. De spant silken etter at larvene hadde brutt ut av kokongene. På denne måten ble silken grovere enn når man koker kokongene og dreper larvene. Da får man to fibre som er ca to tusen meter lange.

I nærheten av der Elisabet og spinnerskene holdt til var det en silkefabrikk. De fikk rester av morbærsilke derfra som de spant og vevde, eller bare vevde, eller blandet med neslesilken.

Det oransje skjerfet er en bit av ett av flere stoffer som jeg kjøpte fra damene i Bangladesh. Akkurat denne silkebiten farget jeg orange. Resten av det samme materialet ble til en vakker brodert fane i gult kalt Tangerine Dream. Den er virkelig vakker.

Jeg ville ha på meg skjerfet på avdukingen – så var liksom Elisabet med.

Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh / Svanesang

Da Elisabet kom tilbake fra Bangladesh, fikk jeg alle prøvehespene som damene hadde laget. Jeg fikk dem mot at jeg vevet et teppe med silken, og at damene fikk foto av resultatet.

Elisabet sendte meg bilder av silkesommerfuglene og bilder av typiske border på sarier. (hun sa forøvrig flere ganger at sari var et veldig kvinneundertrykkende plagg – helt umulig å spille tennis i – )

Jeg farget silkene og vevet sommerfugler og sariborder på oppstadvev som jeg hadde fått av Elisabet. Jeg vevet meg selv inn med vevegaffel i ull som vinker til damene. 

Verket Hilsen til silkespinnerskene i Bangladesh /Svanesang ble påbegynt i 1973 og avsluttet 1983.

Silken var så tynn og mine hender full av senebetennelser, så det ble min siste billedvev. 

Om Elisabeth Haarr

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945, død 4. januar 2025) var en norsk billedkunstner / tekstilkunstner, bosatt i Kristiansand. Hun var utdannet fra SHKS 1963-67, debuterte på UKS’ vårutstilling 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70.

Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. Etter å ha eksperimentert med billedvev i et abstrakt geometrisk formspråk på 1960-tallet, begynte hun omkring 1970 å veve bilder med et tydelig politisk budskap, som Rhodesia (1971), EEC truer oss (1972) og Chile (1973).

Etter 1980 er materialeksperimenter igjen trådt i forgrunnen. Haarr er særlig kjent for å utnytte kontrasten mellom ull og syntetiske materialer, både estetisk og symbolsk.

Haarr hadde professorkompetanse og underviste ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1998. Hun hadde Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000.

I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Elisabeth Haarr er representert på Nasjonalmuseet med billedteppene De løyerlige familier.

I 1. etasje henger hun permanent med verket Syriaforheng, også laget med silken fra damene til Elisabet i Bangladesh.

Les mer om Ammehjelpens opprinnelse og om prosjektet «månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Lære babyen å sovne selv?

«Å lære babyen å sovne selv» blir ofte nevnt som en forutsetning for å få god søvn. Er det noe man må gjøre? Og er det så enkelt som det høres ut?

⚠️ Hvis du har havnet her etter å ha googlet for å finne en enkel oppskrift på hvordan du skal lære babyen å sovne selv, så må vi dessverre skuffe deg.

Vi i Ammehjelpen ønsker å bidra med grunnleggende forståelse av sped- og småbarns søvn, nyanseringer rundt holdninger til barns søvn, og hvordan dette kan knyttes til amming.

I denne teksten prøver vi å se nærmere på forventningene til å «lære babyen å sovne selv», hva det innebærer, om det er noe man må gjøre, og hvorfor metodene for å få til dette ikke fungerer for alle.

Du finner altså ikke enkle oppskrifter eller metoder i denne artikkelen, men vi håper at det vi skriver likevel kan være til hjelp 💛

Må jeg lære babyen å sovne selv?

Det er normalt at babyer og småbarn etterlyser hjelp og nærhet for å klare å sovne.

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Amming, byssing, bæring, vugging, trilling… Alt dette er eksempler på helt normale måter å hjelpe babyer og småbarn til å sovne på.

Likevel får de fleste foreldre på ett eller annet tidspunkt høre at det er viktig å lære babyen å sovne selv.

❓Hva er offentlige råd omkring søvn og nattamming?

Det er lett å få inntrykk av at det er babyen som sovner uten noe form for hjelp fra foreldrene som er idealet, og at det er vår oppgave som foreldre å «lære» barnet dette.

Noen barn har et medfødt temperament og en personlighet som gjør at de lettere finner ro enn andre. De er lette å trøste, og trenger kanskje ikke så mye hjelp når de skal sovne.

Da kan det være lett å føle seg mislykket og at du ikke «får det til» hvis du har et barn som trenger mer nærhet, og som ikke sovner uten amming, byssing eller kroppskontakt.

Alle barn er forskjellige, og alle vil – uten unntak – klare å sovne helt på egen hånd når de er klare for det. Det er bare ulikt når det skjer. Du gjør ikke noe galt, og du trenger ikke endre på noe hvis dere trives med situasjonen.

Men at noe er normalt betyr ikke at det ikke er lov å gjøre noe med situasjonen. Selv om det å hjelpe barnet i søvn ikke er feil, kan det oppleves slitsomt å være den som alltid ammer, bysser og bærer. En del foreldre kommer derfor til et punkt der de ønsker en endring.

Det finnes flere ulike måter å endre barnets sovevaner på, og det er viktig at dere finner en måte som passer for både dere og barnet.

Er det søvntrening?

Noen foreldre får høre at å lære barnet å sovne selv ikke handler om søvntrening, men om å legge til rette for sunne søvnvaner.

Så lenge barnet får nok søvn i trygge omgivelser, kan sunne søvnvaner se ut på mange ulike måter.

Om det å få babyen til å sovne uten hjelp kan kalles søvntrening eller ikke, kommer an på hvordan babyen reagerer og hvordan du responderer på barnets eventuelle signaler.  

Alle barn, også nyfødte, kan legges ned i senga «søvnig, men våken». Det er ikke søvntrening å være nysgjerrig på hva barnet er i stand til å mestre selv.

Søvntrening er når du med vilje ignorerer barnets gråt og signaler, der målet er at barnet skal slutte å gråte og sovne uten hjelp fra deg.

Slike former for søvntrening frarådes for barn under seks måneder, og for barn i alle aldre som er syke, har smerter, er redde eller sultne og lignende.

Søvntrening kan påvirke melkeproduksjon, melkeinntak og amming negativt, men ikke alle opplever dette.

Det er delte meninger om søvntrening, og fagfolk er uenige om det er noe de kan anbefale eller ikke.

Lærer barnet å roe seg selv, eller lærer det at det ikke nytter å gråte?

Det er et spørsmål uten et enkelt og klart svar, noe du kan lese mer om her:

❓Hva er søvntrening – og er det trygt eller skadelig?

Vår erfaring er at mange foreldre setter pris på å få vite at det finnes alternativer til søvntrening, og at de ønsker informasjon om hvordan tiltak som gjøres rundt søvn kan påvirke amming eller melkeproduksjon, slik at det blir enklere å ta informerte valg om hva de skal gjøre.

Søvnig, men våken?

Hvis du ønsker å prøve å venne babyen til å sovne alene, er det vanlig å få tips om søvntreningsmetoder som å sitte ved siden av barnet, gå inn og ut av rommet i faste intervaller, eller vente utenfor rommet til babyen slutter å gråte.

Felles for de fleste metodene som foreslås, er at babyen skal legges ned i senga «søvnig, men våken».

Tanken er at babyen på denne måten skal erfare at hen klarer å finne søvnen selv. Teorien er at måten babyen sovner om kvelden på også er det babyen forventer ved neste oppvåkning.

Det kan virke logisk. Problemet er bare at teori og praksis ikke alltid stemmer overens, og at alle babyer og foreldre er ulike.

Noen babyer sovner uten stress og med minimalt med gråt ved å bli lagt «søvnig, men våken». Da vil slike metoder kunne fungere.

Andre babyer går fra 0-100 i gråt med det samme de blir lagt i senga.

Mange befinner seg et sted midt imellom. Variasjonen er stor, og det aller meste er normalt.

De fleste babyer kan til en viss grad regulere/roe seg selv, men mulighetene er begrenset. De kan for eksempel ta hendene opp mot ansiktet, sutte på fingrene, vri hodet mot en koseklut eller se vekk fra stimuli. Noen finner trøst i en smokk. Disse strategiene fungerer som regel bare hvis barnet allerede er rolig.

Hvis stresset kommer over et visst nivå, trenger de hjelp fra oss. Babyer og små barn kan ikke trøste seg selv ned fra et høyt nivå av stress.

Årsaken til at mange babyer trenger hjelp til å finne ro, er blant annet at den delen av hjernen som hjelper oss til å trøste oss selv og regulere stress ikke er like utviklet som hos voksne.

Babyens nervesystem er umodent, og han «låner» derfor ditt for å klare å finne ro. Dette kalles samregulering, og barn trenger det i varierende grad.

I denne filmen forklares samregulering på en enkel og god måte (på engelsk):

Noen barn roer seg ved at du snakker eller synger rolig til dem, mens andre trenger tett kroppskontakt, og det er ulikt hvor lenge de trenger denne hjelpen.

Det er generelt sett på som viktig for barns utvikling at de voksne er sensitive overfor barns ulike behov. Foreldrene skal så godt de kan prøve å tune seg inn på hva barnet trenger og hjelpe til med å regulere dem når de ikke er i stand til det selv.

Se for deg en termostat eller dimmer som det er ditt ansvar å hjelpe barnet med å skru ned til et nivå der barnet er i balanse. Du fungerer som en «stressregulator» som hjelper barnet å regulere stressreaksjonene. Det viktigste er ikke at du alltid treffer riktig, men at du prøver. Slik lærer barnet seg gradvis å takle utfordringer på en sunn måte.

Les mer om dette på Medisinbloggen (UiO): Barnehjernens utvikling

Evnen til å sovne uten hjelp avhenger av hvordan barnet har det ellers. Et barn som vanligvis klarer å roe seg selv, kan i perioder trenge hjelp til å finne nok ro til å klare å sovne, for eksempel i perioder med stor utvikling, sykdom osv.

❓Hva er egentlig søvnregresjoner?

Noen barn sovner uten hjelp om kvelden, men våkner likevel ofte om natta og trenger hjelp til å sovne igjen. Andre barn ammes i søvn om kvelden, men våkner sjelden i løpet av natta og trenger ikke ammes for å sove videre.

Ingenting av dette tas hensyn til når foreldre får unyanserte råd om at den eneste måten barnet lærer å sovne selv på, er ved å legge barnet i senga «søvnig, men våkent.»

Dette betyr selvsagt ikke at babyer og småbarn ikke kan bli vant til å sovne mer selvstendig, hvis det er behov for det.

Men kanskje bør fremgangsmåtene for å få barn til å «sovne selv» være forskjellige, ut fra hvilket barn vi har foran oss?

Kan jeg få babyen til å sovne selv?

Det er et enkelt spørsmål, men vi har dessverre ikke et enkelt svar på det.

Som nevnt øverst i denne teksten kommer du ikke til å finne en enkel oppskrift her på hvordan du får barnet til å sovne selv. Som forklart i avsnittet om «søvnig, men våken» vil det være ulikt fra barn til barn hva som kreves for at de skal finne ro.

Babyer og søvn er et tema som krever nyanser og ulike tilnærminger. Barn har ulike behov, personlighet og temperament, og foreldre har ulik grad av ressurser og forutsetninger.

På nett og i sosiale medier deles det metoder for hvordan alle kan lære babyene sine å sovne uten hjelp. De fleste av disse er varianter av søvntrening, og som inneholder nøyaktige oppskrifter man skal følge for å få et bestemt resultat.

❓Søvnråd i sosiale medier – hvem kan man stole på?

Noen syns disse metodene kan være hjelpsomme, og at de fører til bedre søvn for hele familien.

Andre opplever at metodene verken fungerer for foreldre eller barn, og at det ikke fører til bedre søvn.

Noen metoder fremstilles som milde, men viser seg å ikke være det når det kommer til stykket. Noen foreldre beskriver dem derfor som «skrikekur i forkledning». Flere av metodene inneholder for eksempel klare føringer for hva man skal gjøre – og ikke gjøre – når barnet gråter, for eksempel å unngå å ta opp babyen etter at hen har blitt lagt i senga, unngå øyekontakt, eller å unngå å gå tilbake til å gi pupp i forbindelse med søvn, selv om babyen er syk.

Metodene kan også inneholde påstander om at babyens gråt i slike situasjoner bare handler om protest, frustrasjon eller sinne, og at denne typen gråt ikke trenger samme type respons som annen gråt.

Noen sier også at et barn ikke føler seg forlatt hvis man er i samme rom når barnet gråter i senga, eller hvis man er på 10 cm avstand. 

Det er ikke alle foreldre som er enige i dette, eller som er komfortable med å ignorere barnets signaler, ettersom det går på tvers av hvordan foreldre ellers oppfordres til å reagere på barnets signaler i andre situasjoner ellers i døgnet.

Det er for eksempel ikke uvanlig å ha et sterkt behov for endring, men å samtidig synes det er vanskelig å skulle gå direkte fra å amme i søvn til at barnet sovner uten hjelp. Det kan føles som om man enten må velge mellom å fortsette å gjøre som man gjør, eller å gjøre noe som ikke føles riktig.

Det er imidlertid mulig å gradvis venne barnet til andre måter å sovne på enn med pupp, samtidig som du tilbyr barnet samregulering i form av kroppskontakt ved behov.

Hvordan kan jeg gå fram?

Hvis du ikke ønsker å gå for metoder som innebærer å la være å løfte opp barnet når det gråter, så kan kanskje følgende tilnærming være til hjelp?

Dette er ikke en oppskrift eller en metode, men heller et utgangspunkt du kan tilpasse til den situasjonen dere står i, og alderen på barnet. Det er en kortere og bearbeidet versjon av det som er beskrevet i disse artiklene:

❓Hvor lenge kan jeg amme i søvn?
❓Søvn i baby- og småbarnstiden: Hva kan man gjøre?
❓Hvordan kan jeg hjelpe en overtrøtt baby?
❓Alt du trenger å vite om nattamming

Prøv å legge en trøtt, rolig og fornøyd baby ned i senga, og legg merke til hva som skjer: Hva er babyen i stand til å klare selv akkurat nå, og hva trenger babyen hjelp til?

Noen barn roer seg fort i senga med minimalt med hjelp, selv om man på forhånd ikke hadde trodd at de skulle gjøre det.

Andre barn viser tydelig at overgangen ble for brå og trenger å løftes opp og trøstes med kroppskontakt.

For noen er det rett og slett for vanskelig å plutselig skulle finne ro i alene sprinkelseng eller annen barneseng. De trenger kanskje at du ligger ved siden av? Noen foreldre syns gulv-seng er et praktisk alternativ, der de kan rulle seg vekk når barnet har sovnet.

Hvis barnet reagerer sterkt på at puppen (eller byssingen, yogaballen osv) ikke lenger er tilgjengelig, trenger barnet støtte til å takle de vanskelige følelsene.

Gjør ditt beste for å støtte barnet, bruk kroppsskontakt, stemme og det som er nødvendig av bevegelse.

Du kan prøve å hjelpe barnet ved å gi akkurat så mye støtte som trengs akkurat nå, og gradvis gi mindre og mindre støtte, i et tempo som passer for barnet. Dette er en tankegang som kan hjelpe dere i flere situasjoner enn bare knyttet til amming og søvn.

Du kan sette grenser for deg selv, samtidig som du viser barnet at du tåler følelsene som kommer fram.

Stikkord er tid, tålmodighet, ro og forståelse.

Pust rolig, og prøv å overføre din egen ro til barnet.

Del på oppgaven med andre omsorgspersoner hvis det blir for mye for deg. På samme måte som ro «smitter» over på barnet, så vil stress også kunne gjøre det.

Du kan velge å avslutte prosjektet når som helst. Du trenger ikke tvinge deg selv til å «stå i det» eller holde ut noe som kjennes helt feil for deg eller barnet.

Hva barnet trenger kan variere fra situasjon til situasjon. Det går an å prøve seg fram med å legge barnet ned med jevne mellomrom og se om det endrer seg hva barnet signaliserer at det trenger hjelp til.

Dette er en prosess som kan ta kortere eller lengre tid, avhengig av hva som passer for barnet ditt og for deg.

Det kan av og til virke som om du går ett skritt fram og to tilbake, men plutselig en dag, så blir det enklere, og du kan legge barnet i senga og i stedet roe barnet der, uten at det blir for mye for noen av dere.

Husk at alle barn ettervert vil sovne uten hjelp – uansett om dere øver på dette eller ikke 💛

PS. Du finner flere innspill via lenkene øverst i dette avsnittet, og under denne artikkelen 🔰

Tema

Ammeinnlegget

Vi ba om hjelp til å redde Ammehjelpen – og det fikk vi!

Vi i Ammehjelpen sto plutselig i fare for å måtte redusere eller stenge flere av tjenestene våre på grunn av en økonomisk krise. Vi ba derfor om hjelp fra dere der ute. På få dager hadde dere gitt oss over tre millioner kroner, utallige heiarop, aviskommentarer og innlegg i sosiale medier.

Oppdatering 3. juli 2022

Ammehjelpen har fått inn over 3 millioner kroner i ulike kanaler på ett døgn. 

Vi har fått tusenvis av fantastiske tilbakemeldinger, delinger og støttende ord. Vit at vi leser dem alle.

Vi visste at vi var viktige for dere der ute, men responsen dere har gitt oss det siste døgnet er langt forbi det vi noen sinne kunne forestilt oss. 

Takket være dere er den umiddelbare krisen avblåst. 

Vi har nok penger til å drifte Ammehjelpen og tjenestene våre ut året – og vel så det. 

Pengene fra dere gir oss rom til å legge det nødvendige grunnlaget for at Ammehjelpen skal bli en bærekraftig organisasjon, rustet for fremtiden. 

Vi kan ikke være avhengige av å måtte trykke på den store, røde knappen i sosiale medier for å sikre penger til drift av Ammehjelpen. 

Vi trenger økt støtte fra det offentlige i årene som kommer. 

Vi håper at engasjementet dere har vist gjennom det siste døgnet vil hjelpe oss til å få økt det årlige driftstilskuddet til 3 millioner – samme beløp som dere har gitt til oss. 

Med hjertet fylt til randen av kjærlighet, tusen takk🧡

Ammehjelpen i mediene

🔹2. juli – NRK.no: Ammehjelpen ba om støtte – har fått inn over 2,7 millioner på ett døgn

🔹4. juli – Nettavisen: Det gjør meg sint at Ammehjelpen må ty til en spleis for å få arbeidsplassen til å gå rundt

🔹4. juli – Bergens Tidende: Viss staten ikkje vil ta ansvar for ammehjelp, burde dei ha skamvett nok til å betale dei som gjer jobben

🔹4. juli – Vårt Land: Ammehjelpen har samlet inn millioner på et døgn

🔹5. juli – Dagsavisen: Er det jeg som skal betale?

🔹5. juli – Dagsnytt 18 (NRK): Ammehjelp (innslag nr. 11)

🔹6. juli – VG: På amme alvor.

🔹8. juli – Dagsavisen: Bedre rammer for dem som ammer!

🔹8. juli – Klassekampen: Kvinner og barn først?

🔹8. juli – TV2 Nyhetskanalen: Nyhetene, ca kl 09.11

🔹18. juli – Klassekampen: Hvem skal hjelpe til?

Opprinnelig tekst 1. juli: Redd Ammehjelpen

Her er den opprinnelige teksten som vi la ut fredag 1. juli 2022:

Vi i Ammehjelpen har hjulpet kvinner med amming siden 1968. Nå er det vi som trenger hjelp. Ammehjelpen er i en kritisk økonomisk situasjon.

Ammehjelpen dekker over et enormt hull i barselomsorgen.

Vi redder ammingen til utallige kvinner. Vi hjelper mødre som vil amme mye, amme litt eller som vil slutte å amme.

Vi sparer det norske samfunnet for millioner av kroner.

Det er gratis å få hjelp av Ammehjelpen, men det er ikke gratis å drive Ammehjelpen.

Vi har etter over femti år med frivillig arbeid blitt gode til å skape mye ut av lite, men nå går det ikke lenger.

Vi står i en kritisk økonomisk situasjon, som i hovedsak er delt i to:

1. Vi har ikke penger til å betale alle utgifter som organisasjonen har i 2022. Dette kan føre til at vi innen kort tid blir nødt til å stenge eller redusere driften på flere av tjenestene våre, altså nettside, eposttjeneste og sosiale medier, med de konsekvensene det vil ha for alle som er avhengige av oss.

2. Det nåværende tilskuddet fra myndighetene er for lavt til å drifte og videreutvikle organisasjonen på en forsvarlig måte i fremtiden. Vi har for eksempel ikke råd til å gi våre 0,9 ansatte lønn og arbeidsvilkår som er på linje med en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker. Vi har administrativt ansatte som jobber gratis for å få nødvendige hjul til å gå rundt. Dette er ikke bærekraftig i lengden, verken for den enkelte person eller for organisasjonen.

Vi har over flere år bedt om økte bevilgninger over statsbudsjettet. Vi har ikke blitt hørt i tilstrekkelig grad.

I en høring på Stortinget i 2019 påpekte vi at hvis Ammehjelpen skal fortsette å være det offentlige sitt sikkerhetsnett, så trenger vi penger til å vedlikeholde nettet.

Dette sikkerhetsnettet har i 2022 så store hull at det bare er et spørsmål om tid før det rakner helt. Vi ber derfor om hjelp til å fikse det før det er for seint.

Her kan du støtte oss på Spleis.

Hvorfor er det krise hvis Ammehjelpen rakner?

Hvis Ammehjelpen må stenge nettsiden eller andre tjenester, i kortere eller lengre perioder, så er det mange mødre som ikke får hjelp til å amme barna sine, med de konsekvensene det har.

Amming er viktig barnehelse, kvinnehelse og folkehelse.

Hvis Ammehjelpen rakner vil mange av spørsmålene som kommer til oss gå til allerede pressede helsestasjoner og fastleger med svært varierende kompetanse på ammeveiledning.

Markedet for private ammeveiledere vil kunne blusse opp, og dermed øke klasseskillet som allerede finnes.

Vi frykter at enda flere mødre enn i dag vil være nødt til å streve med ammeproblemer alene – eller at de må slutte å amme mot sin vilje.

Vi vet at ammeproblemer kan forsterke psykiske utfordringer.

Den psykiske helsa til mødre i barsel er allerede i fare. En ny studie avdekker blant annet at hver tredje spedbarnsmor rapporterte høy depresjonsskår under pandemien.

Hva bidrar Ammehjelpen med i dagens barselomsorg?

Ammehjelpen er en bitteliten frivillig organisasjon med et landsdekkende nettverk av ca 200 frivillige ammehjelpere som ikke er helsepersonell. Vi blir ofte tatt for å være større og sterkere enn det vi egentlig er. Sannheten er at vi har 0,9 (!) fast ansatte.

De siste årene har vi i gjennomsnitt svart på mer enn 30 000 henvendelser over telefon, epost og sosiale medier. Vi hadde nærmere 800 000 brukere på nettsiden vår i 2021. Dette er svært mye, tatt i betraktning at det ble født ca 56 000 barn i Norge i 2021.

Vi har over mange år hatt økt pågang av henvendelser. Vi mottar for eksempel flere og flere komplekse, medisinske problemstillinger som egentlig hører hjemme i den offentlige helsetjenesten.

Vi kontaktes av mødre gjennom hele ammeperioden, også mens de er på barselavdelingen. I stedet for hjelp ansikt til ansikt sendes de til nettsiden vår for informasjon, eller til våre frivillige ammehjelpere.

Vi kontaktes av helsepersonell som ønsker råd på vegne av mødre de ikke kan hjelpe. Det finnes nemlig ingen offentlig spesialisthelsetjeneste for ammehelse i Norge.

Ammehjelpen brukes derfor altfor ofte som denne «spesialisthelsetjenesten» når kunnskapen hos helsesykepleier, lege eller jordmor kommer til kort. Dette er verken bærekraftig eller riktig.

Vi har anslått at Ammehjelpen sparer det norske samfunnet for minst 10 millioner kroner per år. Dette tallet får vi ved å regne om antall frivillige timer til 17,5 årsverk med startlønn for helsesykepleiere.

I tillegg til dette kommer en ukjent sum som det norske samfunnet sparer på at et stort antall kvinner ammer, takket være Ammehjelpen og tjenestene våre.

Norske kvinners morsmelkproduksjon er verd mer enn ni milliarder kroner i året.

Til sammenligning mottar Ammehjelpen 1,5 millioner kroner i offentlig støtte over statsbudsjettet.

Hvorfor trenger Ammehjelpen mer penger?

Vi har over flere år hatt underskudd på drift. Til tross for dette har vi fram til nå klart å holde Ammehjelpen flytende.

Nå går det ikke lenger.

Vi har rett og slett ikke penger til å betale regningene våre i månedene som kommer.

Organisasjonen kan med dagens økonomi ikke lønne ansatte i tråd med gjennomsnittlig norsk lønnsnivå:

Nåværende daglig leder (som går av med pensjon i 2023) lønnes med ca 300 000 i året. Det er verken realistisk eller ønskelig å ansette en ny daglig leder på samme betingelser.

Nettredaktør jobber 10 timer i uken med ammehjelpen.no, der arbeidsmengden tilsvarer en fulltidsstilling.

Ammehjelpens styre, eposttjeneste og sosiale medier drives av ammehjelpere som får en symbolsk godtgjørelse.

Hvordan kan man hjelpe?

Vi trenger hjelp på to fronter:

1. For at Ammehjelpen skal kunne bestå og videreutvikles må det statlige driftstilskuddet økes til minimum 3 millioner i året. Vi jobber med saken, men dette er ikke gjort over natta.

Vi trenger derfor hjelp til å skape oppmerksomhet omkring arbeidet som Ammehjelpen gjør overfor politikere og andre som sitter med pengesekken. Du kan for eksempel kontakte politiske partier eller skrive innlegg til mediene.

2. Vi trenger penger NÅ for å kunne betale løpende utgifter og det som det koster å drifte de ulike tjenestene våre i 2022. Vi har derfor opprettet en spleis.

Vi håper at så mange som mulig vil bidra. Dette gjelder ikke minst politikere og det offentlige helsevesenet som har spart enorme summer og ressurser på at Ammehjelpen har vært det offentlige sitt sikkerhetsnett og «spesialisthelsetjeneste» i over femti år.

Én av våre viktigste kjerneverdier er at ammehjelp skal være gratis for dem som trenger det. Det sitter derfor langt inne å be om penger til å drifte tjenestene våre, men akkurat nå ser vi ingen andre muligheter.

Alternativet er at vi kan bli nødt til å stenge flere av tjenestene, med de konsekvensene det har for alle som er avhengige av oss.

Vi trenger hjelp til å redde Ammehjelpen, og vi trenger hjelp NÅ.

⚠️ Her kan du støtte oss på Spleis

Du kan også støtte oss på Vipps 93633, eller ved å handle i Ammebutikken.

Og fortell gjerne hva Ammehjelpen betyr for deg i sosiale medier. Merk det med #reddammehjelpen 🌷

TAKK 🖤

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Mette Lawlor

- Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Jeg skulle klare det

– Trenger DU den? spurte min far da han kom innom på et overraskende besøk en formiddag i oktober 1978.

Der satt jeg med en nyfødt liten datter og leste i Spebarnsboken (Sandvik S. 1978, Sandviks AS). Boken ble levert ut gratis på sykehuset og inneholdt mye informasjon om spedbarnstell og -ernæring, pluss reklame for babyprodukter.

Grunnen til min fars overraskede spørsmål var nok at han, og andre rundt meg, tenkte at dette klarer nok Mette fint…

Det at jeg skulle amme var en selvfølge. Jeg var jo barnepleier, arbeidet på Barneklinikken og hadde mange ganger hjulpet mødre med amming og stell. Men det var noe helt annet å oppleve dette selv.

Vi hadde en problematisk ammestart, med et barn som stakk tungen opp i ganen heller enn å ta godt sugetak. På klinikken fikk jeg hjelp til nesten hvert måltid, og da vi reiste hjem trøstet de meg med at «det blir lettere når hun blir litt større». Jeg tenkte, «ok, hvor lenge er dét til?»

Jeg kan være ganske sta. Det kan være vanskelig i noen sammenhenger, men dette hjalp meg nok til å ikke gi opp. Jeg prøvde å pumpe (som jeg ikke fikk ordentlig til), og ga litt flaske. Etter 2-3 uker, hvor både barnet og jeg gråt, klarte vi det! Det var fantastisk!

I løpet av disse ukene var nok både mannen min og foreldrene mine bekymret for at barnet ikke fikk nok mat.

Jeg opplevde ikke støtte fra helsestasjonen, men hadde heldigvis en god og solidarisk mann som både trodde på at morsmelk var best og at jeg skulle klare det.

Å hjelpe andre å lykkes

Da jeg avsluttet ammingen etter 11 måneder, spurte jeg helsestasjonen om informasjon om Ammehjelpen, som jeg da hadde hørt om. Etter litt leting fant de en brosjyre som ammehjelpgruppen i Bergen hadde gitt ut. Det var en enkel informasjonsfolder med navn og telefonnummer på ammehjelpere.

Jeg hadde opplevd veldig sterkt hvor viktig det var å lykkes med ammingen – hvor fantastisk det var. Jeg ønsket derfor å bidra med min erfaring og kunnskap slik at andre også skulle lykkes med ammingen.

Jeg visste hvor viktig det er å gi mor god hjelp, støtte og informasjon om amming helt fra starten. Det kan bidra til å gi mor trygghet og tro på at hun kan lykkes.

Så i 1979 begynte jeg i Ammehjelpen. Helt fra da – og fremdeles – har jeg hatt et ekstra engasjement for barselomsorgen.

Ammehjelpsgruppen i Bergen

Bergensgruppen var en stor og aktiv gruppe. Selv var jeg i flere perioder, leder for den. Etterhvert som tiden gikk, ble det mange spennende oppgaver å ta del i.

Vi hadde over lengre tid prøvd å få komme inn på Kvinneklinikken (KK) i Bergen med informasjon om amming og Ammehjelpen. Etter at vi inviterte personalet på KK til et møte for å presentere oss, fikk vi etterhvert være på barselavdelingen én time i uken.

I begynnelsen var det nok bekymring blant de ansatte om at vi «tråkket i deres bed». En av de første gangene jeg gikk gjennom korridoren, opplevde jeg at en pleier sa til en annen:

«Disse ammehjelperne, kan de ikke finne en annen arbeidsplass å gå på?»

Jeg var fristet til å snu meg og spørre om vi skulle prøve Bergens Mekaniske Verksted, men jeg lot det ligge…

En av opplevelsene jeg husker best var da vi modig inviterte helsepersonell til seminar om amming på Vatnahalsen høyfjellshotell. Overskriftene Bergens Tidende den 23.09.1981 gjorde oss ikke mindre spente: «Husmødre skal lære helseansatte amming». Det gikk egentlig over all forventning.

Amming midt i middagen

Når vi var på KK leverte vi ut brosjyrer med navnet vårt, og oppmuntret mødrene til å ta kontakt. Og jeg la alltid til:

«Ring før et spørsmål blir til et problem!» Og mange ringte.

Jeg hadde ofte ett eller to av barna med meg – utstyrt med rosinpakke og bok. Hadde de hatt avspillingsknapp, så tror jeg nok sikkert de ville kunne sagt det som var å si om amming.

Som vanlig for en ammehjelper på den tiden hadde jeg mange «ammetelefoner» i løpet av uken. Veldig ofte ringte det midt i middagen. Familien satt rundt bordet og ventet på servering, og pappaen sa: «Vent til mamma er ferdig!»

Jeg avsluttet alltid med å si: «Ring når som helst hvis du lurer på noe!»

– Må du si det der, mamma? spurte min eldste datter. Hun visste at de kom til å ringe tilbake.

Kvinneklinikk for kvinner

Arbeidet for bedre barselomsorg i Hordaland foregikk blant annet med megafon på Torvalmenningen i Bergen på slutten av 80-tallet.

Vi protesterte mot forslaget om å bruke en avdeling på KK til andre pasienter på Haukeland sykehus. Vi laget mye «bråk» og leverte lange lister med underskrifter til sykehusets direktør.

Etter en tid uttalte han på radio at han hadde fått så mye motbør mot dette forslaget at han sendte saken tilbake til politikerne. Det kom aldri noen medisinsk avdeling på KK – så den forble en klinikk for kvinner slik den var bygget for å være.

En dag en av døtrene mine var syk og hjemme fra skolen, hørte jeg plutselig roperten fra rommet hennes i annen etasje:

– KAN JEG FÅ SAFT!

Hun hadde åpenbart lært hvordan å bli hørt.

Jeg husker særlig et ammeseminar vi arrangerte på KK. Gro Nylander holdt foredrag. Etterpå ble vi spurt om hvortid vi skulle arrangere neste seminar.

Da vi ikke hadde planlagt noe, arrangerte klinikken selv obligatorisk seminar med Nylander over to dager slik at alle jordmødre og barnepleiere skulle få det med seg.

Vi så store forandringer i ammerutinene på føde- og barselavdelingen, og en mer positiv innstilling til samarbeidet med Ammehjelpen etter det.

Tok ordet for første gang

Bergensgruppa arrangerte Ammehjelpens generalforsamling (GF) flere ganger. En av de første GF jeg var på, sov vi i en gymsal. Andre ganger var det privat innkvartering.

Tidene har forandret seg. Nå er det hotell som gjelder, og reisen blir dekket av Ammehjelpen. Tidligere måtte vi betale alt selv og vi snakket ofte om at Ammehjelpen var en dyr hobby som flere ikke hadde råd til å delta på.

Den første gangen jeg reiste meg og sa noe i en stor forsamling, var nettopp på Ammehjelpens generalforsamling. Det ble diskutert om menn kunne være ammehjelpere.

Jeg mente da – og mener nå – at når en mor tar kontakt med Ammehjelpen, er det veldig viktig at hun vet at hun snakker med en som selv er mor og har «kjent det på kroppen».

Nabohjelp i Russland

Elisabet Helsing spurte meg om jeg kunne tenke meg å reise til Murmansk i Russland for å starte opp ammehjelpsarbeid der. Først tenkte jeg: «Kan JEG det?».

Så tenkte jeg at ammehjelp er jo å hjelpe naboen, også nabolandet. En av de største utfordringene var å introdusere konseptet frivillig arbeid i det russiske samfunnet i Murmansk.

Det ble en fantastisk spennende og lærerik opplevelse. Ammeprosjektet ble innlemmet i Norsk Folkehjelps 5-års program Bedre Helse for Barentsregionen.

Det var en stor ære å bli spurt og den største utfordring jeg hadde fått – nest etter fire barn.

Viktig del av livet

Ammehjelpen er en flott gruppe engasjerte kvinner, som har forskjellige meninger om mangt – men som forenes om den viktige saken AMMING.

Det er fantastisk fint å være en del av denne engasjerte gruppen. Gjennom Ammehjelpen har jeg lært mye om kommunikasjon, som jeg har hatt god nytte av ellers i livet. Jeg har fått mange gode venner i Ammehjelpen gjennom alle disse årene. Den er blitt en viktig del av livet mitt.

Det er opprørende å oppleve at vi fremdeles må aksjonere med barselopprør for å sette fokus på viktigheten av en god barselomsorg for å gi mor og barn en god start sammen.

Om Mette Lawlor

Ble født i Bergen i 1952. Hun gikk på folkehøyskole i Oslo før hun tok barnepleieskole ved Christian Michelsens Barnehjem. Hennes første jobb var som privat barnepleier hos en familie i Bergen, senere London. Lawlor var hjemme med egne og dagbarn i 18 år og arbeidet deretter på Barneklinikken ved Haukeland Sykehus i 30 år.

Fra 1990 til 1993 var Lawlor leder for sentralstyret i Ammehjelpen, bl.a. da organisasjonen mottok Karl Evangs pris (1991). Lawlor var i Malaysia og besøkte World Alliance of Breastfeeding Action (WABA) som hadde fått penger fra TV-aksjonen. Lawlor bidro til å evaluere norske sykehus som ville bli godkjent som «mor – barn vennlige» (MBVI).

Lawlor er i dag æresmedlem av Ammehjelpen, hun har fire barn og fem barnebarn.

Tema

Ammeinnlegget

Ammehjelpens appell ved Stortinget

Ammehjelpens daglige leder Anne Sigstad holdt følgende appell foran Stortinget i anledning demonstrasjonen for en bedre barselomsorg 27. april 2022.

Av Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen.

Vi må snakke om amming – og ammesorg.

De aller fleste førstegangsfødende ønsker å amme og begynner å amme.

En god del andregangsfødende tar forbehold eller sier «Aldri mer amming!»

Hvorfor det?

Forventingen om at alle skal amme, står ikke i forhold til den hjelpa du kan trenge når amminga butter imot.

Kvinner med ammeproblemer møter varierende kunnskap i primærhelsetjenesten. Det finnes heller ikke noe helhetlig spesialisert tilbud å henvises til.

Ammehjelpen, en frivillig organisasjon av mødre, får utallige henvendelser av svært alvorlig karakter som hører hjemme i helsevesenet.

Det offentlige trenger tilgjengelig helsepersonell med oppdatert ammekunnskap, og tid til å bruke den.

Ikke alle som søker hjelp til amminga er fornøyd med et svar som: «det blir fine folk av dem som vokser opp på morsmelkerstatning også».

Nei, de ønsker hjelp til å nå sine amme-mål. Det bør de få uten å måtte betale for dyre private tjenester, som kanskje er langt unna der de bor!

Ammesorgen kan vare livet ut. Sorgen over amming som ikke ble som du hadde tenkt.

Èn historie gjorde inntrykk, fortalt av ei som jobber med demente:

En kollega i permisjon kom på besøk med babyen sin. Til glede for ansatte og pasienter. Men en kvinne på 93 år ble helt uforklarlig totalt forvirret og satt ut etter besøket.

Etter å ha hjulpet henne med å nøste opp i fortvilelsen, kom det fram at hun hadde én eneste sønn. Han hadde hun aldri klart å amme. Hos den demente var alt annet borte, men ammesorgen vellet opp.

Vi MÅ definere ammeveiledning som nødvendig helsehjelp. Ansvaret for om ammingen går bra, kan ikke legges på mor alene!

Tema

Ammeinnlegget

Fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse: Alle filmene

Ammehjelpen ble startet i 1968. Gjennom en bok og flere små filmer forteller ammepionérene sine historier. Det er kvinnehistorie, ammehistorie og historien om Norges lengste dugnad.

Les mer om boka.

Les mer om prosjektet «månedens laktosaur».

Se alle filmene:

Tema

Ammeinnlegget

Velkommen til avduking av blått skilt, ammeslabberas og boklansering

Fredag 10. juni feirer Ammehjelpen våre pionerer og deres ferske bok, Ammerevolusjonen 1968-1975. Det blir både avduking av blått skilt til ære for Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing og lanseringsfest for boka.

Avduking av blått skilt og boklansering

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 16:30
Sted: Thor Olsens gate 10 (avduking av blått skilt) og Litteraturhuset (boklansering).

Arrangementene er åpne for alle. Velkommen!

🌟 Les mer om «Ammerevolusjonen 1968-1975»
📚 Kjøp boka

Avduking av blått skilt

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 11:30 – 12:30.
Sted: Thor Olsens gate 10, Oslo

Arrangert av Oslo Byes Vel.

De blå skiltene forteller om en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. Oslo Byes Vel etterlyste tidligere i år navn på kvinner som fortjener en plass i bybildet.

Det kom inn over 200 forslag, og av disse ble 12 valgt ut. Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing er én av disse.

Skiltet henger i Thor Olsens gate 10, der Ammehjelpen hadde sitt første møte i 1968.

Taler ved:
– generalsekretær i Oslo Byes Vel
– representant for Ammehjelpen og ammepionerene

Boklansering og ammeslabberas

Tid: Fredag 10. juni 2022 kl. 14:00 – 16.30
Sted: Litteraturhuset (rom: Nedjma), Wergelandsveien 29, Oslo

Arrangert av Fagbokforlaget og Ammehjelpen. Det blir enkel bevertning.

Program:

• Velkommen
  v/Fagbokforlaget

• Kort presentasjon av prosjektet
  v/Sidsel Pape

• Paralleller mellom Ammerevolusjonen og dagens Barselopprør
  v/Aïda Leistad Thomassen i Barselopprøret

• Hva er Ammehjelpen i dag?
  v/Anne Sigstad, daglig leder i Ammehjelpen

• Visning av filmen Amming

V e l k o m m e n !

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Gro Nylander

- Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Alt var ikke bedre før

Vi som fødte på slutten av 60-tallet husker hvordan vi:

• Ikke fikk vite hvor vi skulle føde før riene var godt i gang
• Ble skilt fra alle kjente og kjære når vi trådte inn på fødeavdelingen
• Ble mottatt med kjempeklystér og helbarbering nedentil
• Ble lagt alene og engstelige på triste stuer
• Ikke fikk bruke tyngdekraften til å trykke ut barnet
• Ikke fikk ta i det etterpå
• Ikke fikk holde barnet før det var badet, veid, målt og påkledd
• Ikke fikk se det inn i øynene fordi de var hovne og røde av lapis
• Ikke fikk legge det til brystet hele det første døgnet
• Aldri fikk slippe inn på barnestua
• Aldri fikk pakke opp barnet og beundre den lille kroppen
• Bare fikk låne barnet i 20 minutter fem ganger i døgnet
• Måtte vaske brystknoppene med sprit
• Ble irettesatt hvis vi lot barnet ligge ved brystet mer enn noen minutter i starten
• Fikk skjenn hvis vi lot det die av begge bryst
• Tilbrakte nettene lengtende – med melkespreng – uten å få lov til å amme
• Ikke fikk trøste vår lille nyfødte som lå langt vekk og kanskje skrek og lengtet

Hvordan kunne det bli slik?

Vi får tilgi dem som jobbet med mor og barn, for de visste ikke bedre og mente det nok godt. Men regimet førte til at på det verste hadde bare én av fem kvinner melk når barnet var tre måneder.

Den første som ammet på norsk TV

Gravid, litt forvirret og nedslått over en mislykket amme-opplevelse med førstemann, kom jeg reisende nordfra til Oslo i 1968. Likevel full av håp og pågangsmot fordi jeg mellomtiden hadde begynt å skaffe meg kunnskap om amming – ganske annerledes kunnskap enn det helsevesenet rådet til på den tiden.

For en lykke å bli med på ammeslabberas hos Elisabet Helsing med den spirende Ammehjelpen. Der fant jeg gjenklang for kunnskap hentet fra den amerikanske søsterorganisasjonen, La Leche League.

Vi la storslåtte planer.

Fordi jeg hadde en nokså nyfødt sønn, ble jeg den første som ammet på norsk TV da NRK laget programmet Barn og morsmelk om Ammehjelpen, sendt 12. juni 1969. Du kan se programmet på nrk.no

Muldvarp i systemet

Vi begynte den tunge jobben med å overbevise norsk helsevesen. Først fikk vi lov til å liste oss rundt på Vår Frues Hospital. Der hvisket vi nybakte mødre så opprørske råd i ørene, at vi snart ble kastet ut.

Helsevesenet lyttet i liten grad. I blant slapp vi til på fagmøter, men møtte mye motstand. Jeg husker et møte med føde-barsel i Drammen, der fire barnepleiere reiste seg og marsjerte ut i protest mot vårt budskap om hyppigere amming: «Skal det bli slik så slutter vi», sa de.

Selv om noen jordmødre allerede var med i Ammehjelpen, ble jeg etter hvert sikker på at vi trengte en muldvarp med faglig tyngde innenfor systemet. Veien frem til å komme i posisjon var lang. Med embedseksamen, flere spesialiteter og doktorgrad ble det litt lettere å få det medisinske etablissementet til å lytte.

Verre var det å få endret rutinene. Men forskning på barsel på Ullevål viste at de nyfødte fikk så mye sukkervann de først tre døgnene, at det tilsvarte 40 flasker brus for en voksen mann. Funnet vakte oppsikt, også internasjonalt, og praksisen ble gradvis endret.

Jordmor-, lege-, og helsesykepleier-studentene jeg foreleste for gjennom mange år, lyttet velvillig, men opplevde det vanskelig å gjennomføre endringer når de kom ut i praksis.

Ammefag

På Ammehjelpens initiativ opprettet vi et Ammefagråd i 1989 der fagfolk blant annet jobbet med å gjøre Ammehjelpens budskap forskningsbasert.

Antagelig har jeg forelest om amming ved de fleste sykehus i Norge. Jeg ble invitert tilbake for å nå også de skeptiske, etter å ha forelest ved Ammehjelpens fagseminarer. Det var liksom mer innafor å lytte til en lege.

I 1993 var det en fryd å bli frikjøpt fra Rikshospitalet til å jobbe med WHOs ammeprosjekt Mor-Barn-vennlig initiativ, MBVI. Det utviklet seg over flere år i samarbeid med Anne Bærug, Elisabeth Tufte og Anna-Pia Häggkvist. Det var en fantastisk pionértid da vi holdt kurs i alle fylker, og alltid en egen sesjon med Ammehjelpen.

Når ikke dronning Sonja, regjeringsministre eller andre prominente hadde anledning, så reiste jeg land og strand rundt og delte ut MBVI-plaketter under storstilte feiringer av føde-barselavdelinger som hadde gjort seg fortjent til det. 

Vi var få undervisere, og behovet var stort. Fordi «et bilde sier mer enn 1000 ord» lagde vi ammefilmen Bryst er best, selvsagt med Ammehjelpen som konsulent og medaktør.

Helt overraskende ble den en liten verdens-suksess, brukt i 50 land. Bryst er best bidro til at jeg foreleste i fire verdensdeler. «Why is everybody doing it in Norway?», var spørsmålet jeg svarte på. Jeg anbefalte mange land å skaffe seg en ammehjelp-organisasjon.

En stor internasjonal undersøkelse i regi av WHO om hvordan fullammede barn egentlig skal vokse*, bidro til at vi etterhvert fikk til en Nasjonal kompetansetjeneste for amming. I 2022 ble denne flyttet til Folkehelseinstituttet som Enhet for amming.

All denne ammefaglige utviklingen foregikk i samarbeid med Ammehjelpen.

*Fullammede barn vokser i et annet tempo enn barn som får morsmelkerstatning. Tidligere kurver var basert på barn som fikk mme, og dette gjorde blant annet at mange fullammede spedbarn på feil grunnlag ble gitt tillegg, og/eller at mammaen fikk høre at hun ikke hadde nok melk.

Bedre å brenne enn å visne

Nå har jeg vært pensjonist i noen år under mottoet «bedre å brenne enn å visne». Det blir fortsatt mye jobbing. Jeg har skrevet kapitler i mange fagbøker, samt syv populærvitenskapelige bøker der amming alltid inngår, selv i den om barnebarn!

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs orden, tok jeg imot medaljen på vegne av alle ammehjelpere. Kongen, som jeg fikk en halvtime med i enerom, kjente til Ammehjelpen og var glad for at alle hans etterkommere var blitt ammet, «både vel og lenge!» som han sa, og smilte skjevt. På 50-års jubileet like etter tok jeg med meg medaljen.

Ett av mine stolteste øyeblikk er likevel da jeg overraskende ble utnevnt til æresmedlem av Ammehjelpen i 1993.

Det fine med Ammehjelpen er at så mange gagns kvinnfolk løfter i flokk for å hjelpe medsøstre.

Men «Det er langt fram, sa kjerringa, hu såg seg tebars»!

Ting tar tid!

Tenk på alt som tross alt er oppnådd – takket være Ammehjelpen!

Om Gro Nylander

Gro Nylander ble født i Skien i 1943. Hun flyttet rundt med sin distriktslegefar, fra nedbrente Mehamn til København og Oslo, til skogsbygda Snertingdal, før hun kom på hybel i Gjøvik som 16-åring.

I 1964 ble hun fysioterapeut, giftet seg og fikk to sønner. Hun holdt ammeslabberas og bidro som ammehjelper fra 1969. Senere virket hun som fagkonsulent og foredragsholder for Ammehjelpen, i egenskap av sin spesialitet i gynekologi og fødselshjelp, og som leder av NKA, Nasjonal kompetansetjeneste for amming.

Årene 1971- 1975 fikk Nylander ny ektemann, to bonusbarn og en datter, og har i dag syv barnebarn. Hun er aktiv i Besteforeldrenes Klimaaksjon og som samfunnsdebattant med klima, fødeforhold, fødselspermisjon og barnehagestart som fanesaker.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Endelig! Nye filmer på ammehjelpen.no

Vi har nylig publisert 24 filmer, spesielt laget for nettsiden vår. Vi har nye filmer om ulike ammestillinger, flaskemating, tette melkeganger og håndmelking. Og veldig mye annet.

Det er med glede og stolthet at vi nå kan lansere Ammehjelpens nye filmer, blant annet den dere kan se over her om tilbakelent amming.

Filmene ligger spredt i artiklene våre. Hvis du vil se alle filmene samlet, så kan du gjøre dette på YouTube-kanalen vår.

Vi håper at disse nye filmene vil være til god hjelp!

👏🏻 Tusen takk til alle de frivillige mødrene og babyene som stilte opp for Ammehjelpen! Vi vil også takke filmselskapet Leidar for godt samarbeid om produksjonen, og Stiftelsen DAM for finansiering.

Ammehjelper, jordmor og IBCLC Rachel Myr har vært faglig ansvarlig for innholdet.

Vil du gi tilbakemelding på innholdet i filmene eller artiklene? Send epost til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget

Frivillighetens år: Ammehjelpens dag 22. oktober 2022

2022 er Frivillighetens år, der frivillige organisasjoner får en egen dag. Ammehjelpens dag er 22. oktober.

Her vil det etterhvert komme informasjon om arrangementer i regi av Ammehjelpen i forbindelse med Ammehjelpens dag.

Etter forslag fra Frivillighet Norge har regjeringen besluttet at 2022 skal markeres som Frivillighetens år.

Her kan du lese mer om Frivillighetens år.

Frivillighetens år skal være et flomlys på frivillige organisasjoner og frivillighetspolitikken i Norge. Det skal bidra til økt deltakelse og mangfold, og synliggjøring av merverdien frivillig sektor bidrar med i samfunnet.

VÅR DAG er en nasjonal markering av Frivillighetens år som involverer alle i den norske frivilligheten – hver eneste organisasjon og forening oppfordres til å velge seg sin dag for å være med å feire VÅR DAG.

Tema

Ammeinnlegget