Hopp til Innhold

Hvorfor mener mødre og helsepersonell at det viktig at Ammehjelpen finnes?

Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes? Her finner du noen av svarene vi fikk da vi stilte dette spørsmålet til følgerne våre i sosiale medier.

📣 Les hvorfor vi i Ammehjelpen mener at det er viktig at vi finnes.

Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?  

Flere hundre kvinner, både mødre og helsepersonell, tok seg tid til å svare da vi stilte dette spørsmålet i sosiale medier.

Disse temaene går igjen:   

🔸 Mødre takker Ammehjelpen for at de klarer å amme 

🔸 Ammehjelpen.no er en kilde til faglig oppdatert kunnskap  

🔸 Ammehjelpen tilbyr kunnskap som mangler i primærhelsetjenesten  

🔸 Helsepersonell bruker Ammehjelpen.no ved veiledning av mødre, og som et «leksikon»   

🔸 Helsepersonell henviser til Ammehjelpen når deres egen kunnskap kommer til kort  

Alle kommentarene kan leses på de åpne sidene våre på Instagram og Facebook.

Her er noen av svarene:

Svar fra helsepersonell

Ammehjelpen er viktig, da de tetter gapet mellom kunnskapen det offentlige BURDE forvalte og behovet for informasjon og veiledning blant nybakte mødre. Ammehjelpen er så vel gjennomført, at vi på Nyfødt Intensiv bruker det som oppslagsverk.

Som jordmor på føde/barselavdeling bruker jeg (og mine kollegaer) ofte ammehjelpen som et slags leksikon når det kommer til amming! Vi er så takknemlig for at dere finnes-dere gjør virkelig vår jobbhverdag enklere på så mange måter 💛

Dere er så viktige og betydningsfulle for at kvinner skal få en god ammestart🥰 jeg er selv jordmor og anbefaler og leser støtt og stadig på nettsiden deres for å finne den mest oppdaterte forskningen. Tusen takk!

Ammehjelpen er en flott arena for de gravide og mødre som ammer. Det er også en ressurs for helsepersonell. Vi som jobber ved føde/barselavdeling henviser til ammehjelpen hver eneste dag. Både skriftlig og muntlig! En skam at dette ikke støttes av det offentlige! Jeg har selv brukt ammehjelpen som ammende mor og som jordmor i jobb❤️

For at vi som jobber på helsestasjonen ikke er tilgjengelige 24/7, og fordi dere tilbyr kunnskapsbasert er erfaringsbasert kompetanse 24/7🥰

Vi i helsestasjonstjenesten både bruker og henviser til deres nettsider i vårt arbeid med familier med nyfødte. Dere er en kilde vi kan gå god for! Hilsen en helsesykepleier

Vi på helsestasjonen både bruker og henviser til deres nettsider i vårt arbeid med familier med nyfødte. Dere har til enhver tid kunnskapsbasert kunnskap som vi benytter oss av. Hilsen en helsesykepleier

Hos Ammehjelpen finner man alltid oppdatert og god informasjon om alt relatert til amming, og er en uvurdelig ressurs både for helsepersonell og mødre 🤱🏼❤️ Takk for at dere finnes – heier på dere! Hilsen helsesykepleier

Som jordmor i kommunen anbefaler jeg alle mine kvinner ( og partnere) å gå inn på ammehjelpen før fødselen og bli kjent med nettsiden. Der er det faglig oppdatert kunnskap tilgjengelig 24/7.

Amming kan være veldig utfordrende for nybakte mødre, så det å ha så mye god kompetanse samlet på ett sted, i tillegg til at det er tilgjengelig og gratis for alle mammaer i hele landet, er rett og slett helsefremmende og helt nødvendig!!

Svar fra mødre

Dere trengs fordi det offentlige helsevesenet ikke gjør jobben sin. Det er en skam at dere kun blir tildelt 1,5 mill for å gjøre den viktige jobben som det hadde kostet helsevesenet betydelig mer å gjøre selv. Attpåtil henvises det til dere som om dere var en offentlig aktør.

Fordi jeg som ammende mor ikke hadde klart ammingen uten dere, og fordi mange leger jeg har vært hos bruker dere som oppslagsverk og som fremste autoritetskilde på ammeproblemer. Uten dere hadde jeg ikke visst viktigheten og prosedyrer ved renhold av pumpeutstyr, flasker osv. Melkeblemmer, brystbetennelser og såre bryster ved amming osv hadde gjort at jeg hadde vært veldig mye oftere hos legen uten dere.

Fordi det finnes ikke noe annet oppslagsverk som gir like god og oppdatert informasjon om amming! Jeg trodde lenge Ammehjelpen var et offentlig tilbud fordi alle instanser (sykehuset, helsestasjonen, leger osv) som er offentlige henviser til Ammehjelpen dersom man har spørsmål eller utfordringer med amming. Jobben alle bak Ammehjelpen gjør er uunnværlig!❤️ Jeg hadde aldri klart å fullamme mine to barn om det ikke var for dere. Jeg har funnet riktig og oppdatert informasjon på sidene, og har fått veiledning gjennom tlf samtaler med dyktige og engasjerte frivillige! Heier på dere og det er en skam at Ammehjelpen ikke får økt tilskudd. Tusen takk for at dere eksisterer

Jordmor og helsesykepleier på helsestasjonen, sykepleiere på barselhotellet og fastlegen min har henvist meg til deres nettsider for informasjon. Det er åpenbart at det ikke finnes noen gode alternative informasjonskilder for hverken helsepersonell eller de som skal amme. Hvorfor ikke støtte og videreutvikle noe som er anerkjent og veletablert og hjelper så mange tusen barn og foreldre hvert år…?

Eg har nytta kunnskap frå Ammehjelpen fleirfoldige gongar gjennom tida eg no har stått og står som som ny mor. Eg og mange med meg. Det er ei kjelde til gjennomprøvd kunnskap og støtte til dei som ammar og dei som ikkje ammar og ikkje minst til helsevesenet som nyttar ammehjelpen også. Om det er ynskjet til samfunnet at flest mogleg skal amme sine born/prøve å amme / vera trygge i bruk av erstatning osb. treng me Ammehjelpen. Den offentlige helsetenesta lenar seg på denne organisasjonen og utfyller slik eit behov for kunnskap hjå den enkelte som i seg sjølv frigjer tid hjå hardt prøvd helsetilbod. Dette er berre ein liten del av grunngjevning til kvifor det er viktig å halda ammehjelpen igang. Det er vel grenser for kor mykje i folkehelsa og “kvinnehelsa” “barselhelsa” som skal vera frivilling? Då det lett kan falle bort. Takk for tilbodet.

Jeg måtte selv finne løsninger på ting allerede på barsel, VED å konsultere ammehjelpen. Og det er så vanvittig mange problemstillinger som kan oppstå langs HELE ammereisen og ikke bare i starten når man har «rett» på hjelp. Og for oss som bor milevis unna en ammepoliklinikk er det stortsett ammehjelpen som står mellom amming eller erstatning. Å bevilge 1,5 millioner ekstra til ammehjelpen er et forebyggende tiltak som er enormt mye billigere enn å drive med brannslukking av konsekvensene i etterkant fordi barselkvinner ikke får tilstrekkelig hjelp.

Fordi tilgangen på oppdatert informasjon/hjelp fra det offentlige virker helt tilfeldig. Amming er ikke kun kvinnehelse, det er folkehelse.

Fordi dere er blitt helsevesnets førstelinje for amming – de både sykehus, helsestasjon og fastlege henviser til. Fordi dere har tid til å lytte, forstå og gi råd. Fordi dere hjelper når man vil fortsette, men det er vanskelig – og når man ikke vil fortsette, og det også er vanskelig. Fordi dere fremmer kvinnehelse, spebarnshelse og folkehelse. Fordi mange av oss hadde gitt opp å amme uten dere ❤️

De har heilt uvurdeleg informasjon og kunnskap som både helsestasjon og sjukehus henviser til. For nybakte foreldre er dei fantastiske postane og nettsida dykkar heilt u e r s t a t t e l e g e. De tryggar, normaliserar, informerar om ein så viktig samfunnstema på ein så god måte, og har gjort til at min fyrste opplevelse som ammanda mor har så langt vore så fin!

Fordi den offentlige helsetjenesten ikke har mulighet til å gi samme kunnskap som dere, de henviser svært ofte til artikler fra dere. Vi mødre får også høre hvor viktig det er at vi ammer, men det er lite hjelp å få fra det offentlige .

Det er god helse for både mor og barn. Den kompetansen som dere har, hadde jeg forventet å finne på sykehuset, men nei. Kompetansen mangler i det offentlige!

Fordi det finnes mye feilkilder rundt om, og dere har den siste og riktige informasjonen. Fordi sykehuset mener dere er rette instans ved ammetrøbbel og fordi fastlegekrisen gjør at man må vente alt for lenge på hjelp hvis man ikke oppsøker dere eller helsestasjon (som igjen ikke alltid har den siste informasjonen). Dette er en enkel måte å lette noe av trykket på legemangelen, selvom det selvsagt ikke løser alt.

Oppdatert og kunnskapsbasert informasjon skrevet på en lett forståelig måte. Bistand fra ammehjelper ved behov til alle døgnets tider.

Fyller et stort behov som det offentlige helsevesenet ikke dekker.

Skaper trygghet i kanskje den mest sårbare fasen i mamma-livet.

En hjørnestein innen kvinnehelse og spedbarnshelse.

Så lenge ammerådgivningen i det offentlige helsevesenet forblir ekstremt utdatert og direkte skadelig til tider så trenger vi ammehjelpen. Å ha et sted som gir pålitelige, oppdaterte råd, hvor man kan slå opp også klokken 2 om natten og i helgene når man faktisk plages, er helt uvurderlig. I tillegg gir det et godt treffpunkt for mødre i samme situasjon, helt ulikt alle andre tilbud. Uten ammehjelpen ville svært mange ha gitt opp amming, og æren for den høye prosenten barn som ammes i Norge bør i svært stor grad gis ammehjelpen, ikke offentlig helsevesen.

Fordi dere er der, alltid, når de som burde vært der ikke er der. Offentlig helsevesen svikter stygt når det kommer til barselomsorg og ammeopplysning. Der er dere vår reddende engel! Jeg hadde aldri klart å fullamme uten deres uvurderlige hjelp. Dere sparer samfunnet for enorme summer, og burde fått hver krone dere ber om og vel så det!

Fordi barselkvinnen trenger evidensbasert informasjon fremfor google og nettforum. Og fordi ammeveiledningen i primærhelsetjenesten er rett og slett for dårlig!

Hvis Ammehjelpen forsvinner, eller ikke kan opprettholde en drift som gjør tilbudet tilgjengelig for alle, vil det bety at kvinner som ammer, eller gir morsmelkerstatning, eller gjør begge deler, blir overlatt til seg selv i den aller mest sårbare tiden i livet. Ammehjelpen er en enormt viktig ressurs som gir støtte og veiledning som ikke finnes andre steder, iallefall ikke i det offentlige. Ammehjempen formidler forskning- og erfaringsbasert kunnskap og er en bauta innenfor sitt fagfelt. De er helt uhørt, og regelrett flaut, om ikke Ammehjelpen får den støtten de trenger for å drive forsvarlig fremover, når alt peker på at de er sårt trengt. Kvinnehelse har blitt og blir stadig mer nedprioritert, og sånn kan det ikke fortsette.

Min erfaring er at informasjonen hos mange helsestasjoner er mangelfulle og utdatert. Selv hos dem som smykker seg med «ammekyndig helsestasjon». Fikk ikke god nok hjelp, og måtte finne ut av mye selv. Uten dere hadde jeg ikke klart å amme så lenge som jeg gjorde, og ønsket å gjøre❤️ Deres informasjon og kompetanse er ubeskrivelig viktig. Dere bidrar til bedre kvinnehelse, og mor-barnhelse❤️ TAKK!

Ammehjelpen er viktig, fordi denne helsehjelpen er ikke tilgjengelig i det offentlige helsevesenet.

Både før og etter fødsel får man informasjon fra helsestasjon, kommune og sjukehus om at me må bruke ammehjelpen om man lurer på noko. Då må staten også sørge for at det gode arbeidet til ammehjelpen fortsetter. Så vi som treng informasjon utenfor helsestasjon sine opningstider finn trygg og riktig informasjon.

Jeg ble henvist til dere av Helsesykepleier når jeg hadde problemer med ammingen. Så takknemlig for det

Fordi Ammehjelpen tilbyr veiledning, råd og ikke minst støtte på den ammendes premisser. Ikke tidsavgrenset til de 40-50 timene som tilbringes på barsel, eller de 20 minuttene kontrollene på helsestasjonen varer, når det (kanskje) passer helsepersonell, hvis du er heldig og møter noen som faktisk kan hjelpe. Jeg hadde aldri klart å jobbe meg og oss opp til målet og ønsket mitt om fullamming med den sørgelig dårlige «hjelpen» jeg fikk fra helsesykepleier. Ammehjelpen tilbyr (dessverre) unik hjelp til ammende. Derfor trengs Ammehjelpen. Egentlig burde Ammehjelpen være en krykke eller et rekkverk for den offentlige helsehjelpen, men i stedet er de blitt bærebjelken. Takk og pris for Ammehjelpen, det offentlige burde prise seg lykkelige over at noen gidder å gjøre alt de ikke selv klarer – og det på frivillig basis, helt gratis, dog ikke kostnadsfritt. Derfor trengs Ammehjelpen, og derfor trenger de den økonomiske støtten de ber om.

Jeg har måttet ta kontakt med dere i 2 forskjellige anledninger når jeg har pumpet, dette fordi helsepersonellet ikke kunne hjelpe meg. Når dere er de eneste mødrene kan gå til, tilogmed blir henvist til av helsepersonell (brukt av det offentlige så de slipper å betale for det selv), da sier det seg selv at dere skulle fått mye mere støtte.

En enorm faglig ressurs for helsepersonell! Dere burde gjøre en undersøkelse ifht hvor stor andel av helsesykepleiere, jordmødre og fastleger som bruker dere som ressurs og nettsiden som oppslagsverk.

Jeg hadde ikke klart å amme ungen min uten dere. Rett og slett ❤️

Når jeg stilte detaljspørsmål om amming på helsestasjonen, brukte helsesykepleier nettsiden deres for å finne svar.

Har vært innom ammehjelpen hver einaste dag etter eg fødte i slutten av september. Har vært til god hjelp og støtte døgnet rundt når ein er usikker og har spm ang amming. Det har vært ein trygghet for meg som førstegangsmor 🤍

Eneste grunnen for at jeg fikk til ammingen! Dere er gull verdt ❤️

Dere hjalp meg når kompetansen på sykehuset sviktet.❤️ dere har gjort det mulig for meg å fullamme selv om jeg fikk anbefalt erstatning. Takk🙌

Uten ammehjelpen hadde jeg ikke kunne ammet, da mange i helsevesenet ikke har kunnskapen til å hjelpe familier i den mest sårbare situasjonen i livet ❤️ På sykehuset ble vi fortalt nye ting når en ny jordmor kom på vakt, noe som gjorde at vi ikke ante hva vi skulle høre på. Takk ammehjelpen, for at dere finnes ❤️

Ammehjelpen gir støtte i en utrolig sårbar tid. Ofte går man inn i en slags panikk tilværelse med oppgitthet og ensomhet i starten fordi kroppen er full av hormoner og ammingen kan by på forskjellige utfordringer som ingen kan hjelpe deg med. Fastlegen som ofte skal være en hjelp har ofte ikke peiling. Helsestasjon har heller ikke alltid samme kyndighet. Ammehjelpen gir ofte svar så man kan hjelpe seg selv, gir trøst og styrker selvstendigheten til mødre i en sårbar situasjon og ikke minst jeg vil anta at den letter trykket på helsestasjonen med små og stor spm rundt amming. Trykket hadde nok vært mye større på en allerede belastet helsestasjon hadde det ikke vært for ammehjelpen.

Ammehjelpen har hjulpet oss i mange fortvilte situasjoner, midt på natten, sent på kvelden eller på helgen da helsestasjonen ikke er tilgjengelig. Har alltid funnet gode svar på det vi lurt på eller trengt å høre akkurat da. Føler meg alltid trygg på at det er oppdatert informasjon og ofte informasjon som støtter instinktene mine. Takk for det! 💛

Det offentlige tilbudet manglet fullstendig i mitt tilfelle, og det var ene og alene på grunn av dere at jeg fikk hjelp til å amme likevel. Vi trenger dere når det offentlige tilbudet er så vanvittig mangelfullt.

Dere ga meg hjelpen jeg trengte når det norske helsevesenet ikke gjorde det. Dere støttet og veiledet så jeg klarte å amme sånn som jeg ønsket. Det burde være et selvfølge at dere drifter med full finansiering fra det offentlige!! ❤️

Jeg hadde ikke ammet uten dere! Jeg gikk fra delamming til fullamming pga all informasjon dere gir. Den informasjonen jeg fikk på helsestasjonen var mot sin hensikt og sykehuset var heller ikke noe hjelp.

Dere tilbyr en tjeneste som er høyst nødvendig, som det offentlige ikke klarer å være i nærheten av. Alle leger og jordmødre jeg har vært i kontakt med ifm mitt svangerskap har anbefalt Ammehjelpen, og det er jo nettopp fordi de ikke har noe tilsvarende som er offentlig. Det skulle bare mangle at dere får dobbelt så mye i støtte, så mye som dere sparer myndighetene for utgifter! Både kortsiktige og langsiktige. Tusen takk for at dere er her for oss som trenger det 🙌

Dere gir nødhjelp 24/7 til de små sårbare barna våre. Dere er der når ingen andre er der. Støtter mor med informasjon og kunnskap uansett hvordan man velger å gi melk til barnet. Alltid oppdatert informasjon. Alle offentlige instanser henviser til dere.

Dere betyr så enormt mye for å få kunnskap ut om hvordan få til vellykket amming her i Norge ❤️ Takket være dere at jeg holdt ut krevende ammestart og fikk til fullamming etter 3 mnd med pumping. Det offentlige tilbud er fortvilende dårlig og hadde null råd å gi i min situasjon annet enn å henvise til dere. Takknemlig for dere ❤️

Fantastisk hjelp og støtte til alle nye foreldre, finn ikkje tilsvarande faktabasert informasjon nokon annan plass. Overgår (dessverre) all oppfølging i helsevesenet. Anten må det offentlege få eit voldsomt løft, eller så må ammehjelpen byggast *opp* ♥

Ammehjelpen.no var helt nødvendig for at jeg lyktes med ammingen. Når man sliter med et spedbarn som gråter og har vonde bryst som sprenger, trenger man hjelp umiddelbart. Jeg fikk mye kunnskap om amming via ammehjelpen.no. Jeg fant ut at jeg hadde overproduksjon og jeg prøvde ut intervallamming med stort hell. Amming er naturlig, men går ikke nødvendigvis helt av seg selv. Man får også mange velmenende råd fra familie og venner som kan stride mot vitenskapelig kunnskap og forverre den situasjonen man er i, desverre. Ammehjelpen støtter relasjonen og tilknytningen mellom mor og barn, bidrar til bedre psykisk og fysisk helse hos begge og er et viktig bidrag til folkehelsen!

Fordi det er det eneste tilbudet som eksisterer i dag for ammende mødre. Helsestasjonen og barsel er langt i fra nok.

Jeg fullammer i seks måneder utelukkende på grunn av ammehjelpen, det var det eneste stedet som hadde den informasjonen jeg trengte for å komme over opp til flere kneiker underveis.

Ammehjelpen er livsnødvendig.

Fordi jeg opplever at helsepersonell henviser til ammehjelpen og ikke har tilstrekkelig kunnskap om amming. Amming er kvinnehelse og svært viktig for både mor og barn (henviser til det dere har skrevet på nettsiden om hvorfor amming er bra). På grunn av hjelp fra dere har jeg det mye bedre med alt.

Det offentlige helsevesenet henviser til informasjon fra ammehjelpen om amming. Så lenge det offentlige ikke har et tilsvarende oppslagsverk og oppfølging er det behov for Ammehjelpen!

Offentlig helsetjenester, som barselavdeling og andre avdelinger på sykehus, henviser til ammehjelpen sine nettsider for ammehjelp. Det offentlige har ikke den kunnskapen. Derfor er ammehjelpen nødvendig helsehjelp. Gratis spesialisthelsetjeneste, altså.

Fordi dere gir trygg og sikker informasjon, dere bidrar til empowerment blant foreldre, styrker kvinnehelsen og er en god samfunnsøkonomisk invistering. Jeg er sikker på at det hadde kostet samfunnet mye mer om dere ikke hadde eksistert, nettopp fordi trygg informasjon og veiledning forebygger fysiske og psykiske utfordringer. Som nybakt mamma var jeg innom nettsiden daglig og det trengte jeg! Takk❤️

Jeg tror jeg trygt kan si at jeg ikke hadde klart å få til ammingen om det ikke var for dere! Dere var helt essensielle for at jeg har klart amme mine to små. Helsevesenet ba meg bruke nettsiden deres eller kontakte dere når jeg prøvde å få hjelp fra de. At en offentlig sektor får så mye hjelp / avlastning fra dere burde være symbol nok på at tilskuddet dere burde få skulle vert mye høyere enn det er i dag!

Da ammingen gikk fra å være en drøm til et rent mareritt for meg på bare en dag, fikk jeg ingen hjelp i det offentlige. Etter å ha sagt at jeg gråter av smertene, fikk jeg opptil flere ganger beskjed om at alt så bra ut. Både på helsestasjonen og hos (vikar)legen. Etter å ha hatt sår, sopp, blemme, flere brystbetennelser på bare noen få uker holdt jeg på å gi opp. Smertene var uutholdelig. Legen ga meg beskjed om å begynne med mme, det var ingen skam i det. Da fikk jeg hjelp av dere. Istedetfor å si at alt var greit, fikk jeg grundig hjelp i hva som kunne være feil, og hva jeg kunne gjøre for å få rettet opp i det. Deres hjelp var helt nødvendig for å kunne fortsette å amme, da de offentlige instansene sa jeg skulle gi opp ❤️

Fordi dere har ekspertise på amming og når ut til hele det norske folk. Dere tilbyr og drifter et fantastisk oppslagsverk, og tilbudet er helt lavterskel. I tillegg er dere tilgjengelige for spørsmål og hjelper familier i en sårbar livsfase. Helsetjenestene henviser også til dere,noe som viser til at dere er de fremste på feltet. Dere bedriver viktig helsefremmende og forebyggende arbeid. Heia dere!!

Fordi dere gir viktig info og støtte i en sårbar tid som man ikke får dekket opp i det offentlige. Å kunne mate barnet sitt er så grunnleggende, og det å gjøre det på en god måte som blir riktig for mor og barn er viktig for helsen i et større perspektiv, både fysisk og psykisk mtp. forebygging av så mange andre plager. For meg personlig var dere forskjellen på å ikke få til amming i det hele tatt, og å få ammet i 2-3 år. Det gjorde livet uendelig mye lettere i de første årene. Da jeg kom hjem fra sykeshuset kunne jeg faktisk fortsatt ikke amme, og sto der med et barn jeg ikke klarte å mate. En telefon med dere snudde det ❤️

Ammehjelpen er hovedgrunnen til at jeg klarte å fullamme babyen vår (i 3 mnd and counting). Vi strevde masse den første uken, lille fikk ikke i seg noe og måtte ha tillegg. Ingen på sykehuset klarte å hjelpe oss, så jeg lå natt og dag og så på videoene fra ammehjelpen og leste alle artiklene deres jeg kom over som kunne hjelpe. Uten ammehjelpen hadde vi aldri klart det!

Utan er hade jag aldrig fått till amningen med min son född januari 2022. HS pressa på med ersättning utan att erbjuda någon amningshjälp trots att han gick upp i vikt av amning. Efter att ha läst på er hemsida, vänt mig till er i DM och facebookgruppen fick vi till 6månader fullamning och ammar fortfarande massor ❤️ När jag var som mest förtvivlad och ledsen fanns ni där med råd och hjälp när offentliga vården svek❤️

Fordi dere er den trygge havnen blant kaoset på internett, der vi VET de gode rådene om amming, oppbevaring av melk, ammeslutt, alternativer til amming, forebygging av plager osv. finnes. Dere er viktige for fødekvinnen, for barselmenneskene, for ammende og ikke-ammende. Det er kvinnehelse og babyhelse og det KAN ikke nedprioriteres! Føde- og barselavdelingene, helsestasjoner og leger refererer til DERE når de blir spurt til råds av gravide og nybakte foreldre om amming. Sier seg selv at dere er en essensiell del av helsenorge.

Uten ammehjelpen sin nettside og min supre ammehjelper-venninne hadde jeg aldri fått i gang ammingen av datteren min, som sårt trengte morsmelk den første tiden. Både barselavdelingen og helsestasjonen ga mye motstridende og vage beskjeder og instruksjoner, men ammehjelpen hadde tydelig og overkommelig informasjon. Dette var alfa-omega for en vanvittig utslitt, sårbar, fortvilet og fullstendig blank førstegangs-mor. Det resulterte i 9mnd amming, istedet for å gi opp etter tre uker. TAKK ❤️

Ammehjelpen hjelper mødre med å MESTRE amming og STØTTER mødre som vil amme i alle varianter (full – del – flaske). Ammehjelpen formulerer seg på en måte som gjør at du ikke føler deg alene i din ammesituasjon, normaliserer utfordringer rundt amming og bidrar til at flere mødre får selvtillit til å ha troen på at de skal få det til. Ammehjelpen er et fantastisk oppslagsverk! Så lenge sykehus, fastleger og helsestasjonen henviser til ammehjelpen tenker jeg @regjeringen selv skjønner at ammehjelpen dekker store «hull» i det offentlige. Hva med å satse litt på ammehjelpen? Er ganske sikker på at man har spart inn de pengene ganske kjapt på sikt..

Når jeg var på barselavdelingen etter fødsel som førstegangsfødende, og fikk null hjelp av de ansatte til amming, var det Ammehjelpen sine nettsider og instagramkonto som ble redningen! De ansatte på avdelingen hadde ikke tid til å hjelpe meg med å komme i gang med ammingen, men Ammehjelpen sine sider hadde mange gode tips og triks. Har også hatt kontakt med Ammehjelpen senere da ammingen var trøblete, og helsesøster hadde meget lite kunnskap. Jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde ammet barnet mitt i nesten ett år om det ikke hadde vært for Ammehjelpen!

Helsestasjonen skulle ha ammekurs, men de ble instilt pga sykdom. Barselhotellet skulle lære opp i amming, å mye annet, men personalet hadde mye å gjøre, mor var alt for sliten til å få med seg noe annet en mest basic å bare gråt barseltårer. Helsestasjonens jordmor har sagt opp å begynt i ny jobb å kvar står jeg med en 7 uker gammel baby helt avhengig av kunnskapen og erfaringen til min mor, og en fin mailkontakt med en ammehjelper. Vi sliter fortsatt litt, men det går mye bedre. Takk for hjelpen som jeg har krav på å skulle ha fått, men ingen hadde tid til.

Fordi den offentlige omsorgen ikke finnes. Fordi hastverket på sykehuset gjør at mødre ikke får kunnskap og trygghet der. Fordi barn lever 24 x 7 og helsestasjonen kun er åpen bittelitt.

Kanskje mest av alt fordi kunnskapen som finnes i ammehjelpen ikke finnes noen andre steder.

Og fordi ammehjelp for en stor grad også er forebyggende helsehjelp. Var det ikke nå det skulle satses på psykisk helse?

det offentlige bruker det faktisk som oppslagsverk og henviser til ammehjelpen om man har spørsmål

Dere er viktige! Det finnes ingen som dere, dere er helt uerstattelige. Andre instanser lener seg til dere og henviser til dere ved det minste tegn eller behov for hjelp med amming! Det finnes ikke lignende tilbud i det offentlige derfor må dere være til og dere må bestå i lange tider fremover

Dere gir uvurderlig støtte og hjelp til kvinner som i en sårbar situasjon gjør en utrolig viktig jobb med å gi barna en god start på livet. Dere fyller et kjempeviktig behov og gjør samfunnet en enorm tjeneste. Det skulle bare mangle at dere får offentlig støtte – dere gir hjelp som det offentlige burde sørge for!

Jeg hadde ikke klart å fullamme barnet mitt uten hjelpen jeg fikk hos dere!

Kunnskapen jeg fant hos dere var ikke noe helsestasjon eller «ammehjelp» der kunne bidra med, så var litt overlatt til meg selv før jeg fant dere.

Endte med å amme til 2,5 år. Så tusen takk for at dere finnes!

Informasjonen hos helsestasjonen er ofte mangelfull, og jeg ble henvist til ammehjelpen om jeg lurte på noe. All hjelp, oppmuntring og informasjon fra dere har vært uvurderlig. Er så takknemlig for at vi fikk en så fin og lang ammereise. ❤️ Alle utfordringer ble løst med hjelp fra ammehjelpen.

Fødeavdelingen på sykehuset støtter seg på kunnskapen fra ammehjelpen og henviser til å lese og lære fra dere. Jordmor som fulgte opp i svangerskap anbefalte også å lese og lære fra deres nettsider. All den tid ikke fødselsomsorgen har nok ressurser til å gi nok ammehjelp så er faktisk dette et helt nødvendig tilbud som bør prioriteres!

Det er egentlig en skam at den offentlige helsetjenesten ikke er rigget godt nok til å tilby ammehjelp til alle de som trenger det. Ammehjelp er lik helsehjelp. Så lenge situasjonen er slik er vi helt avhengig av Ammehjelpen

Dere er uerstattelig! Alle instanser (føden, barsel, jordmor, lege og helsestasjon) henviser til dere når man trenger hjelp til amming eller andre råd når det gjelder mor, far og barn. Dere er en stor trygghet og det er godt å vite at den hjelpen jeg trenger alltid finnes hos ammehjelpen

Det offentlige helsevesenet gir ikke god nok hjelp og støtte til ammende. Før dette (om det noen gang) skjer, så trenger man virkelig ammehjelpen.

Ammehjelpen er og blir det viktigste tilbudet for melkeproduserende kvinner. Råd og veiledning kombinert med den kunnskapen dere besitter, er kvinnehelsefremmende og ytterst nødvendig for barna våre.

Fordi det offentlige svikter 100% når det kommer til amming! Det er både pinlig og helt sykt at ammehjelp, som er livsviktig, skal drives på dugnad. Heia ammehjelpen og all ære til dere ammehjelpere som er så ubeskrivelig verdifulle for nybakte mødre og babyer!

Jeg har opplevd at det offentlige helsevesenet (helsestasjonen/sykehuset) viser til informasjon på Ammehjelpen, da tenker jeg at det offentlige virkelig bør stå for finansieringen av denne viktige informasjonen

Uten ammehjelpen hadde ikke så mange kvinner ammet sine barn. Helsevesenet er avhengig av ammehjelpen sine tjenester også! For en skam at regjeringen ikke prioriterer dette mer! Dere bidrar til bedre kvinnehelse!

Av ammehjelpen fikk jeg den hjelpen jeg ikke fikk på helsestasjonen.

Ammehjelpen har oppdatert og kunnskapsbasert informasjon, noe slett ikke alle har.

Ammehjelpen ga meg støtte, selvtillit og oppdatert kunnskap som gjorde at jeg i en sårbar situasjon fortsatte å amme, tross alle utfordringene det innebar for oss

Dere sørger for å tilgjengeliggjøre ny, oppdatert informasjon som faktisk er livsviktig. Etter å ha født ble jeg anbefalt å bruke deres nettside for å få vite det jeg trengte fordi sykehus og helesestasjon ikke har midler eller kunnskap selv.

Det er helt utrolig at vi har et helsevesen som belager seg på frivillighet i riktig og god kunnskap for noe som er essensiell baselhelse! Her i Trondheim er vi så heldig at St Olavs har en egen ammepoliklinikk som kom oss utrolig godt til gode, men du kan jo gjette hvor de henter informasjonen sin fra og hvor de henviste oss for videre oppfølging når det gjaldt informasjon… Som førstegangsmamma er denne kunnskapen dyrebar og ikke noe som burde være forbeholdt dem som vet at Ammehjelpen finnes, enda de gjør en god jobb i å dele den kunnskapen de har.

Ammehjelpens nettsider er oppdatert. Forklaringer gode, enkle og samtidig med gode kildehenvisninger om ein ønsker djupare info.

Ammehjelperane i seg sjølv, trygge, person og situasjonstilpassa svar. I tide og utide. For ja, det er rart kor ofte amminga slår seg feil i utide når helsestasjonen er stengt.

Fordi dersom man trenger hjelp med amming, så er dere de beste til å svare. Og helsepersonell henviser til dere! Dere har også de beste og mest utfyllende nettsidene, og kan tilby bistand utover 8-16, noe som ofte er nødvendig hvis man først sliter. Det er også nasjonale ønsker at babyer skal ammes lengst mulig. Da må Norge følge opp egen anbefaling med å gi tilstrekkelige midler! Det offentlige helsevesenet har ikke kapasitet (og heller ikke alltid kunnskap) til å tilstrekkelig hjelp til de som vil amme, men som av en rekke ulike grunner har små eller store utfordringer!

Det er viktig at Ammehjelpen finnes fordi:

🔸Liggetid på barsel er alt for kort til at mor kan få tilstrekkelig ammehjelp. Man blir som regel sendt hjem før melkeproduksjonen er ordentlig i gang.

🔸Kunnskapene blant helsepersonell er svært varierte, og mange har lite og/eller utdatert kunnskap.

🔸Helsepersonell har sjeldent nok tid.

🔸Oppfølging av mor i barseltiden er svært mangelfull, noe som medfører at det er nødvendig med et sted man kan finne trygg informasjon selv.

🔸Det finnes ingen akutthjelp eller nummer man kan ringe om ammeproblemer oppstår utenfor åpningstidene til helsestasjonen.

🔸Ammehjelpen er gratis, og man finner ALT man trenger å vite og mere til.

🔸Jordmødrene, legene, sykepleierne, helsesykepleierne og alle andre i føde/barselomsorgen anbefaler dere.

🔸Uten Ammehjelpen forstår jeg ikke hvordan jeg skulle klart ammingen. Nettsiden deres har mang en gang vært en reddende engel og bidratt til svar på mange spørsmål.

🔸Ammehjelpen er forebyggende helsehjelp og nødvendig helsehjelp.

🔸Uten Ammehjelpen er jeg redd ammestatistikken går drastisk nedover.

🔸Uten Ammehjelpen forsvinner en svært viktig bauta i det norske kvinnehelsearbeidet.

Helsestasjon og sykehuset vi har henviser til deres nettsider for å få hjelp. Og bare det i seg selv sier jo en hel del. Dere er en ekstremt viktig del av helsehjelpa i Norge.

Dere har svar på alle spørsmål ammende har🤱❤️ fordomsfritt og kunnskapsbasert. Hva skulle kvinnehelse vært uten dere? Tusen hjertelig takk! Og så er jeg helt enig, dette skal finansieres av det offentlige, ikke av veldedighet✌🏽

Dykk formidlar nyaste forsking raskt. Ikkje alle har tilgang på databasar eller tidskrift, eller tid til å sortere ut om funn er slik at praksis må endrast.

Dykk er god og riktig informasjon, og difor støtte både for helsepersonell og enkeltkvinna/familien. Dykk er kompetanseheving! Vis til folkehelselova!

Ammehjelpen var ene og alene de som fikk meg gjennom en aldeles forferdelig start på amminga til dattera mi og meg.Vi ble stadig henvist til Ammehjelpen av føde-/barselavdelingen. Ammehjelperne har vært en støtte som ikke kan sammenliknes med verken ammepoliklinikk eller helsestasjon. Ny og oppdatert informasjon, og de streber etter å holde seg oppdatert! Ammehjelpen helt avgjørende for nybakte mødre i villrede.

Ammehjelpen gjør oppdatert kunnskap tilgjengelig akkurat når man trenger det som mest. Nettsiden deres gjør det lett å lære og sjekke viktige opplysninger raskt. Dere passer desuten på at rådene er gjennomtenkt og nyansert og fulle av omsorg. Dette burde vært en del av den offentlige barselomsorgen.

Barsel på sykehuset, jordmor og helsestasjonen henviser til ammehjelpen. Ammehjelpen tilbyr oppdatert og grundig informasjon du ikke får andre steder. Hvis ammehjelpen forsvinner, tror jeg det er mange flere som vil slite med å få til ammingen, både på kort sikt og lang sikt.

Når det offentlige tilbudet er altfor dårlig, så får staten støtte dere som er HELT avgjørende for å få til ammingen!

Fordi det er det eneste skikkelige tilbudet som finnes når det gjelder amming! Helsepersonell referer til ammehjelpen og det er ammehjelpen som er der 24/7😀

Både sykehus og helsestasjon lener seg på Ammehjelpen henviser til dere når man har behov for informasjon eller hjelp ved amming.

Ammehjelpen trengs fordi selv på «mor og barn-vennlige»-sykehus og helsestasjoner må man være svært heldig for å kunne få god og oppdatert ammeveiledning og -støtte.

Jobben ammehjelpen gjør bidrar til økt matsikkerhet for de aller minste i en mer og mer ustabil verden ❤️

Ammehjelpen gav meg masse råd og tips for å få til amming både med fyrste og tredje barn (prematur). Takka vera ammehjelpen fekk eg støtte frå ein heil «heiagjeng», og det var uvurderlig mange kveldar når eg sat heime i sofaen og streva med å leggja til og var på nippet til å gje opp. Ammehjelpen gav meg pågangsmot til å orka å halda fram med å prøva, og trøst og støtte ifht at dette ikkje var noko eg «måtte». Den doble aksepten du møter på at du får hjelp og støtte både viss du vil få til å amma og du vil få til å slutta er gull verdt.

Fordi den informasjonen og kunnskapen dere gir og har, er helt essensiell kvinnehelse. Ammehjelpen viser forståelse, medfølelse og aksept. Jeg opplevde dere som selve tryggheten når jeg lurte på noe – ikke det stresset og dårlige holdningene som jeg og vi ble møtt på på sykehuset fordi vi ikke fikk til. Men ett år etter er fortsatt ammereisen vår tilstede og som en «drøm» takket være dere. Takk for at dere er den tryggheten dere er ❤️

Fordi dere dekker et behov det offentlige ikke klarer å dekke. Ammeproblemer er ofte akutte, og da holder det ikke at man har fastlege med ventetid eller helsestasjon som er åpen på dagtid i ukedagene. Å ha kvalifisert hjelp tilgjengelig gjennom den mest sårbare tiden er viktig for helsen til både mor og barn. Og da mener jeg ikke bare fordi morsmelk, men ammehjelpen har masse viktig informasjon om mating av baby, uten moralske pekefingre. Det er også ekstremt viktig i en periode med veldig mange, ofte ureflekterte, påpekninger om hva man må og ikke må gjøre.

Ammehjelpen representerer både faglighet og praktisk hjelp på en og samme gang og fra samme sted. Den kompetansen Ammehjelpen har opparbeidet seg er unik i verdenssamnenheng. Alle som trenger det har lett tilgjengelighet på hjelpen de tilbyr- enten det er fagartilker eller et menneske å snakke med og få veiledning fra. Å bevilge penger til Ammehjelpen er en investering, Ingvild Kjerkol Både menneskelig og økonomisk.

Generasjoner har klart å amme barna sine på grunn av deres utrettelige arbeid. Hjelpen vi får fra helsevesenet både før under og etter barsel er rett og slett for dårlig for veldig mange! Dere ser oss og bidrar til bedre #kvinnehelse rett og slett!

Ammehjelpen er livreddende.

Tung sorg, på grensen til depresjon, for ikke-fungerende amming og de eneste som hadde kompetanse til å hjelpe var ammehjelpen.

Bare glem samme kompetanse på barsel, helsestasjon og fastlege. Kompetansen på de to sistnevnte er til å le av.

Fordi det er livsviktig helsehjelp som ikkje finst tilstrekkeleg i det offentlege, og det offentlege sjølv lener seg på dykk når dei skal gi hjelp og råd.

Fordi det er dere sykehusene henviser til når en har problemer med amming, og de selv ikke har tid/kapasitet til å lage en slik nettside og støttetjeneste som dere har, enkelt og greit.

Når man ber om hjelp fra sykehuset, helsestasjonen, legen, jordmødre, mødre….ALLE henviser til dere. hvorfor det? Jo, fordi dere sitter på den kunnskapen og tryggheten som de selv ikke har.

Jeg hadde ikke fått til å amme barna mine uten Ammehjelpen. Fikk hjelp fra ammepoliklinikken også, men måtte vente i 3 uker for å få en time der. Og jeg trengte hjelp øyeblikkelig. I tillegg er all info samlet og tilgjengelig på Ammehjelpen sine nettsider

Ammehjelpen er gullverdt siden vi ikke har dette tilbudet fra det offentlige helsevesenet. Man får rask og korrekt hjelp fra dere når man trenger svar rett inn på telefonen.


Ammehjelpens innspill til statsbudsjettet.

Ammehjelpens innspill til Kvinnehelseutvalget.

Ammehjelpens innspill til en bedre barselomsorg.

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Oppdatert 06.06.24

Styreleders appell på demonstrasjonen 22. november 2022

Ammehjelpen deltok på demonstrasjon for barselomsorgen foran Stortinget 22. november 2022. Her kan du både lese og se appellen som ble holdt av Ammehjelpens styreleder.


«Jeg vil starte med å sitere Shazia Majid i VG.

Norsk barselomsorg er blitt en vits. En skikkelig dårlig, kunnskapsløs og arrogant vits.

I Norge fødes det ca. 50 000 barn i året.

Ammehjelpen svarer på omtrent 30 000 henvendelser i året. Hjemmesiden vår besøkes av 800 000 i løpet av ett år.

Så, Ingvild Kjerkol. Jeg har med meg stemmene til alle som bruker oss når jeg sier at «nei, norsk svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg er ikke god nok».

Trykket på Ammehjelpen har blitt så stort at vi er nødt til å stenge epostmottaket vårt minst en gang i uken.

Ammehjelperne er så slitne at de ikke orker å stå på ringelisten.

Jeg representerer en organisasjon med omtrent 200 frivillige kvinner. 30 000 henvendelser betyr at den enkelte ammehjelper besvarer en henvendelse omtrent hver tredje dag.

Dette betyr at også hos oss opplever mødre nå å ikke komme igjennom når de trenger hjelp.

Men det er ikke bare mødre som kontakter oss. Frivillige mødre uten helsefaglig utdannelse brukes også som en rådgivningstjeneste av helsepersonell. Av helsesykepleiere, leger, fastleger, spesialister, barnepleiere, sykepleiere og jordmødre.

For det er det det her egentlig handler om.

Mangelen på kunnskap.

Mangelen på midler til å fornye kunnskap.

Sykepleiere lærer ikke om amming på studiet sitt. Legen har ofte ikke mer enn 1 time til amming i løpet av medisinstudiet. Helsesykepleieren og jordmoren er heldige hvis de får 3 dager undervisning.

Det hjelper ikke å utdanne flere jordmødre eller helsesykepleiere, hvis kunnskapen om amming og ammeveiledning ikke samtidig får mer fokus i utdanningen.

Og her vil jeg være raskt ute med å si at vi ser dere. Vi ser at dere gjør så godt dere kan. Vi ser at dere løper. Vi ser at dere ikke får midler til faglig påfyll. Vi ser at dere snart ikke orker mer.

Hvor skal foreldrene gå? Hvem skal hjelpe dem?

Når jordmødrene så vidt rekker å tisse, spise eller drikke i løpet av en vakt?

Skal de gå til fastlegen som i realiteten kan minimalt om amming?

Hva gjør kvinner med brystbetennelse når brystdiagnostisk senter ikke vil se dem, for de har jo ikke brystkreft?

Jeg kan fortelle deg hvor de går. De kommer til oss.

Spesialister henviser til en frivillig kvinne som tar en pause mellom arbeid, bleieskift og middag for å hjelpe en annen kvinne, fordi hun så inderlig selv husker hvordan det var så stå der selv, helt alene.

Vi er forbi punktet hvor Ammehjelpens bidrag til norsk barselomsorg kan beskrives som et supplement på toppen av et offentlig tilbud.

Det finnes ikke noe offentlig tilbud. Bare et stort sår.

Ammehjelpen fungerer i dag som et plaster som desperat prøver å holde igjen det såret.

Og det skal vi nå fortsette med å gjøre for 1,5 million kroner i året.

Mens den siste resten av de offentlige tjenestene settes i knel.

Ammehjelpen vil sannsynligvis ha 1,5 million kroner i kostnader til knyttet til lønn og honorarer neste år.

Det vil si at vi ikke lengre har økonomi til å drive hjemmesiden vår.

Vi må stenge epost-tjenesten vår.

Det vil ikke være noen telefonliste.

Ingenting.

Hvor skal helsepersonellet henvise foreldrene da? Hvor skal mødrene gå da?

Ved hvilke andre tilsvarende viktige områder innen helse ville dette vært sett på som greit?»

Lurer du fortsatt på hvorfor det er viktig at Ammehjelpen finnes? Det kan du lese mer om her.

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Publisert 21.01.23

Såre og vonde brystvorter

Det er vanlig å føle ømhet i starten av ammingen, men åpne sår er et tegn på at noe er galt. Den vanligste årsaken til såre eller vonde brystknopper er at barnet har et dårlig sugetak, og at brystknoppen havner mot den harde delen av ganen i stedet for lengre bak der det er mykt.

Bør jeg herde brystvortene før fødsel?

Det er en gammel myte at det er viktig med herding av brystvortene før fødsel. Å herde brystknoppene kan i mange tilfeller gjøre deg sår før du i det hele tatt har begynt å amme.

Barnet skal die fra brystet, ikke fra brystvorten. Såre brystvorter er et tegn på at dietaket er galt, enten på grunn av dårlig ammestilling, ugunstig måte å legge barnet til på, og/eller anatomiske utfordringer hos deg eller barnet. Dette finner du mer informasjon om lengre ned i denne artikkelen.

Bør jeg smøre med salve selv om jeg ikke er sår?

Det er ikke nødvendig å bruke salve på brystknoppene hvis du ikke har sår. Brystene dine lager faktisk sin egen salve! Det brune området rundt brystknoppen (areola) har noe som ser ut som små nupper (montgomerys kjertler). Disse bidrar blant annet til å smøre området og holde det mykt.

Du kan også klemme ut litt melk etter amming og la det tørke på brystknoppene.

Når bør jeg bruke salve?

Du kan bruke salve hvis du har fått noe som ser ut som skrubbsår eller små sprekker som danner en skorpe når det tørker. Sprekker og sår skal ikke lufttørke.

Salve kan lindre smertene og gjøre at du unngår at det danner seg en skorpe som sprekker opp hver gang du ammer. 

Du kan bruke en nøytral salve, enten ullfett (lanolin) hvis du tåler det, eller annen egnet salve. Spør på apoteket hvis du er usikker.

NB. Et gammelt kjerringråd er å smøre honning på såre brystknopper. Spedbarn under 12 måneder skal ikke få i seg honning på grunn av faren for spedbarnsbotulisme, så det anbefales ikke å smøre ren honning på brystknoppene.

Det finnes imidlertid salver basert på medisinsk honning (medihoney) som er bestrålt slik at bakteriesporen som kan gi sykdom ikke er aktiv. RELIS skriver at disse er trygge å bruke på såre brystknopper. Les mer om hvilke typer salver dette gjelder.

Er det vanlig å bli sår eller å ha smerter ved amming?

Det er vanlig at det er ømt når barnet tar tak, men dette skal gå over i løpet av de første sugetakene. Du skal ikke ha vondt gjennom hele ammestunden.

Det er vanlig å føle generell ømhet eller sårhet i starten av ammeperioden, men åpne sår og/eller store smerter er ikke normalt. Dette er som regel et tegn på et dårlig sugetak.

Sår og smerter kan forårsakes av hvordan barnet legges til brystet, eller i enkelte tilfeller også stramt tungebånd hos barnet

Av og til kan det være særegenheter med selve brystet som gjør det vanskelig for barnet å få et optimalt sugetak, for eksempel innadvendte brystknopper.

Les mer om sugetaket i avsnittet under som handler om hvordan du forebygger såre brystknopper, og i artikkelen vår om sugetak.

Dersom sårene skyldes et dårlig sugetak vil sårheten som regel forsvinne så fort dere har funnet årsaken(e) til det dårlige sugetaket, og at disse er rettet opp i – med mindre det er infeksjon i sårene.

Hvis det er infeksjon i sårene gror ikke sårene før infeksjonen er behandlet. Dette finner du mer om i avsnittet under som heter «Hva gjør jeg hvis sårheten ikke går over?»

Smertefull utdrivningsrefleks

Enkelte har smerter i forbindelse med utdrivingsrefleksen. Dette vil som regel gi seg etterhvert som barnet vokser til.

Vonde, men ikke såre brystknopper

Vonde, men ikke såre brystknopper, kan for eksempel skyldes en tett melkegang i nærheten av brystknoppen, eller en melkeblemme.

Det er vanlig å være sår dersom barnet har dårlig sugetak, men symptomene kan også «bare» være smerter.

Raynauds fenomen eller vasospasmer (hvite brystknopper) kan gi smerter i brystknoppene. Disse tilstandene kan komme som en «følgefeil» dersom barnet har dårlig sugetak og brystknoppen blir avklemt.

Kelly Bonyata IBCLC har skrevet en artikkel med mer informasjon om vasospasmer og Raynauds.

Hvis du plutselig opplever at det er vondt å amme, og at brystknoppene er ømme uten at du har sår, så kan dette skyldes hormonelle endringer i forbindelse med eggløsning eller menstruasjon. Hvis dette er tilfelle vil ømheten gå over i løpet av noen få dager – og sannsynligvis komme tilbake på omtrent samme tid i neste syklus. Les mer om amming og menstruasjon.

Vondt på/under areola (det brune området)

Dersom det er vondt på/under areola (det brune området), og ikke i brystknoppen, kan det skyldes en tett melkegang under areola eller en betent montgomerykjertel.

Hvordan forebygger jeg såre brystknopper?

Å la det være igjen noen dråper morsmelk som tørker på brystknoppen etter amming kan virke forebyggende på sårhet.

Finn en god ammestilling

Bruk den ammestillingen som føles mest behagelig. Du skal kunne holde barnet uten å bli sliten i armer, nakke eller rygg, så det er viktig med god støtte.

En tilbakelent stilling stimulerer barnets reflekser og gir som regel et godt sugetak. Prøv ulike stillinger for å finne ut hvilke du og barnet trives best med.

En vanlig feil når barnet legges til i vuggestilling er at barnet ligger for langt inn armkroken i forhold til brystknoppen.

Det gjør ofte at brystknoppen peker mot barnets munn eller hake, i stedet for å peke mot barnets nese når barnet skal ta tak. Barnet skal ligge midt foran deg og tippe hodet bakover så det strekker litt på nakken.

Legg barnet riktig til brystet, og sørg for et godt sugetak

Sugetaket blir som regel bra dersom barnet er riktig plassert i forhold til brystet, gaper høyt og får nok bryst i munnen.

Barnet dier riktig dersom du ikke har vondt, og barnet får i seg melken det har behov for.

Et godt sugetak forebygger også tette melkeganger og såre brystknopper og er med på å sikre en optimal melkeprodusjon. 

Les mer og se filmer om hvordan sikre et godt sugetak.

Ikke dra i brystet for å sjekke sugetaket til barnet etter at det har tatt tak. Det kan føre til at barnet får dårligere tak. Kjenn heller etter om det føles riktig eller ikke. Hvis det er smertefullt utover de første takene er det noe som må nøstes opp i.

Når barnet har et godt sugetak skal brystknoppen ligge bak mot den bløte delen av ganen. Brystvorten skal være rund etter amming og kan godt se litt lengre ut enn den vanligvis er.

Men hvis den er den skjev eller flat på ene siden, eller er avklemt og hvit, har ikke brystknoppen ligget langt nok bak i ganen, men gnisset mot den fremre, harde delen.

Dette kan være smertefullt, og kan også gi gnagsår på brystknoppen.

Global Health Media har laget en fin film som viser hvordan brystknoppen skal ligge i barnets munn, og som viser teknikker for å få til et godt sugetak.

Be om hjelp til å få vurdert sugetaket dersom det er vondt å amme. Ikke slå deg til ro dersom noen sier at «taket ser fint ut».

Det hjelper nemlig ikke om taket ser fint ut dersom du har smerter gjennom hele ammestunden, har sår på brystknoppene, eller dersom barnet ikke får i seg nok melk.

Bruk Cottermans grep ved brystspreng

Brystspreng gjør at brystene kan bli harde, spente og vanskelige å få godt tak på. Brystspreng kommer rundt 2.-4. dag etter fødsel og kan vare i omtrent 1-2 uker.

Bruk Cottermans grep for å myke opp brystet slik at det blir lettere for barnet å få optimalt tak.

Tørk vekk eventuelt melkesøl med en ren klut før du legger til barnet, slik at brystet ikke blir så glatt at barnet får problemer med taket.

Håndmelk før amming ved melkespreng

Etter at den første brystsprengen er over og melkeproduksjonen er kommet godt i gang vil du kunne oppleve melkespreng. Du kan også oppleve melkespreng dersom det er lenge siden siste amming.

Dette kan gjøre det vanskelig for enkelte barn å få tak. Dersom du tenker at dette gjelder for dere kan du gjøre brystet mykere ved å håndmelke før amming. Stadig melkespreng kan tyde på overproduksjon av melk.

Tørk vekk eventuelt melkesøl med en ren klut før du legger til barnet, slik at brystet ikke blir så glatt at barnet får problemer med taket.

Hva skal jeg gjøre hvis jeg har fått såre brystknopper?

Hvis du bare er generelt sår og øm kan du klemme ut noen dråper morsmelk som du lar tørke på brystknoppen.

Helsedirektoratet har en side for helsepersonell med informasjon om behandling av sår og andre tilstander på brystknoppene. Her kan man se bilder av ulike typer sår og informasjon om anbefalt behandling. Du kan evt vise dette til lege eller annet helsepersonell.

Ikke lufttørk, og ikke ta på brystknoppen

NB! Sår og sprekker skal ikke lufttørke. I tilfelle åpne sår må du unngå at det danner seg en skorpe som sprekker opp hver gang du ammer.

Dette gjør du ved å dekke såret med en ammevennlig salve eller kompress / skumbandasje etter amming. Spør på apoteket om noe som egner seg. På denne måten vil såret kunne gro innenfra.

Ikke ta direkte på brystknoppen hvis du har sår. Bruk en Q-tips til å ta salven med, slik at ikke salven blir infisert med eventuelle bakterier, eller klem ut litt salve midt i et rent ammeinnlegg før du legger det på brystet.

Tørk forsiktig vekk overflødig salve som har havnet på areola (det brune området) før amming, slik at området ikke er så glatt og hindrer barnet i å få et godt tak.

Du trenger ikke vaske vekk salve som kun er på brystknoppen før amming.

Skift ammeinnlegg ved hver amming

Bruk engangsinnlegg eller innlegg som kan vaskes i maskin på 60 grader. Ikke bruk albueskjell eller ammeinnlegg av ull direkte på brystet hvis du har mistanke om sopp eller bakterielle infeksjoner.

Du kan eventuelt legge en engangsinnlegg mellom brystet og ullinnlegget, eller du kan koke ullinnlegget etter bruk.

Rens med saltvann

Rens såret med saltvann, for eksempel ved å lage et saltvannsbad til brystene: Kok opp vann med 1 ts salt pr liter vann. Avkjøl nok til at det fortsatt er varmt, men ikke så varmt at du brenner deg. Ha vannet i en egnet bolle, og ha brystet i vannet i ca 10 minutter. Prøv dette et par ganger om dagen.

Du kan også vaske sårene med rene kompresser med saltvann etter amming, før du tar på ammevennlig salve og rene ammeinnlegg.

Stimuler utdrivningsrefleksen før barnet legges til

Hvis det er veldig smertefullt akkurat når barnet tar tak kan du prøve å stimulere utdrivningsrefleksen før du legger barnet til. Dette gjør at barnet ikke trenger å suge så hardt i begynnelsen. Legg til på brystet med minst smerter først.

Vær oppmerksom ved bruk av brystskjold

Brystskjold kan virke lindrende, og kan være med på å få deg over en vond kneik mens du får behandling og/eller eventuelt venter på å få hjelp til å korrigere ammestilling/sugetak.

Skjold gjør imidlertid ingenting med årsaken til sårheten. Bruk av skjold kan også føre til at barnet blir vant til en helt annen sugeteknikk, og det kan føre til dårligere utmelking av brystet. Det kan også være en utfordring å venne barnet av med å bruke skjold.

Dersom du ønsker å prøve skjold når du er sår må du være nøye med hygienen, koke skjoldet etter hver amming, og la det ligge tørt og bakteriefritt mellom ammingene.

Oppbevaringsboksene til skjold må også desinfiseres/kokes jevnlig, og alltid dersom det brukte skjoldet blir lagt tilbake i samme boksen før vask. Du kan lese mer om riktig bruk av brystskjold i artikkelen vår. 

Avlastning med håndmelking eller pumping

Dersom de såre brystknoppene er så smertefulle du ikke klarer å amme, kan du avlaste brystet med håndmelking eller pumping. Be om hjelp dersom du ikke klarer å finne årsaken til at huden skades.

Hva gjør jeg hvis sårheten ikke går over?

Dersom rådene over ikke hjelper og sårene ikke forsvinner til tross for tiltak, så kan det skyldes sopp eller infiserte brystknopper, innadvendte brystknopper, «smilehull» på brystknoppene, eller utfordringer hos barnet, for eksempel stramt tungebånd eller nakke-/leddplager. Dette finner du mer informasjon om i avsnittene under.

Få behandling ved sopp eller infiserte brystvorter

Bakterier

Det kan være tegn på infeksjon dersom du har dype sprekker som ikke gror, og som gir sterke, brennende smerter under og etter amming.

Kontakt lege og få tatt prøve av sårsekret og melk.

Ofte er det tilstrekkelig med vasking med saltvann, og eventuelt smøre med en bakteriedrepende salve. Spør legen eller apoteket om en egnet salve. Smør på et tynt lag etter hver gang du ammer eller pumper, slik at sårene er dekket av bakteriedrepende salve størst mulig del av døgnet.

Du kan tørke salven forsiktig av med en våt, helt ren klut før amming eller utmelking for å unngå at barnet får det i seg.

Det vanligste bakterien i sprukne brystknopper er gule stafylokokker. De er overalt på kroppen ellers, og skaper ikke problemer så lenge de holder seg på overflaten av huden.

Noen ganger må man ha antibiotika for å ta knekken på bakteriene. Det er viktig at du får riktig medikament. 

Sopp

Av og til er det ikke bakterier, men sopp i sprekkene på brystene. Det krever en annen type behandling. Sopp er vanligere dersom huden på brystknoppen er blitt skadet først.

Smertene beskrives som glødende og intense og kommer som regel mellom ammingene. Noen beskriver det som piggtråd som dras gjennom brystet. Bakterier kan gi lignende smerter. 

Få god og kyndig ammeveiledning

Søk hjelp på ammepoliklinikk eller helsestasjonen. Be om at noen sitter med deg gjennom en hel amming, slik at de kan legge merke til noe som eventuelt kan forklare hudskaden.

Du kan også kontakte en ammehjelper og høre om noen har anledning til å komme på hjemmebesøk eller hjelpe deg via en videosamtale.

Ikke slå deg til ro med utsagn som «taket ser fint ut». Hvis du har sår som ikke gror, eller smerter som ikke forsvinner, så er det noe som er galt. 

Sjekk om barnet har stramt tungebånd eller nakke/leddplager

Dersom sår ikke gror eller at det er vondt å amme til tross for tiltak, kan det være utfordringer hos barnet som er årsaken, for eksempel stramt tungebånd eller nakke/leddplager.

Et stramt tungebånd kan gjøre at barnet ikke får et godt sugetak fordi tungen ikke kan bevege seg normalt. Et barn med nakke-/leddplager kan ha utfordringer med å gape slik det skal.

Begge disse tilstandene kan forårsake smerter og sår hos deg, og kan gjøre at barnet ikke får i seg nok morsmelk.

Oppsøk ammekyndig helsepersonell dersom du mistenker dette.

Sjekk om du har delvis innadvendte brystknopper eller «smilehull» på brystknoppen

Noen kvinner som har en hudfold som ligner på et smilehull ytterst på brystknoppen. Dette kan være en variant av delvis innadvendte brystknopper.

Når brystknoppen dras utover i forbindelse med amming kan du få en rift i bunnen av dette «smilehullet».

I slike tilfeller kan det hjelpe å la brystknoppen strutte hele tiden mellom ammingene og ikke la den klappe sammen i den tilstanden den var i før ammingen begynte.

Det finnes ulike måter å gjøre dette på, for eksempel ved å bruke en tesil, melkeoppsamlingskopper eller brystknoppbeskyttere.

Gjør dette samtidig som du smører sårflaten med ammevennlig salve for å hindre skorpedannelse, slik at vevet under kan gro uforstyrret.

Fortsatt vondt? Kontakt ammekyndig helsepersonell eller en ammehjelper for videre veiledning dersom du føler du har prøvd alt og fortsatt er sår. 

Helsedirektoratet har en side for helsepersonell med informasjon om behandling av sår og andre tilstander på brystknoppene. Her kan man se bilder av ulike typer sår og informasjon om anbefalt behandling. Du kan vise dette til lege eller annet helsepersonell.

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Oppdatert 07.04.25

Vil du bli ammehjelper? 

Som ammehjelper er du som regel grunnleggende viktig for dem du hjelper, uansett om du svarer på et enkelt spørsmål eller følger noen over lang tid.

🔸Alle kvinner med egen ammeerfaring (uansett varighet) kan bli ammehjelpere.

🔸Det viktige er at du har kjent ammingen på kroppen, og at du ønsker å hjelpe andre mødre.

🔸Du må også lese pensum, og få godkjent ammehjelperoppgaven.

🔸Du trenger ikke være helsepersonell.

Ammehjelpens gamle slagord er «hjelpende ord fra mor til mor».

Som ammehjelper kan du veilede mødre over telefon, meldinger, epost, videosamtaler, Ammehjelpsgruppen på Facebook, i andre sosiale medier og på hjemmebesøk.

Du kan selv velge hvilke kanaler du vil bruke, og du kan veksle mellom dem så ofte du vil, alt etter hva som passer for deg og din livssituasjon.

Som ammehjelper er du som regel grunnleggende viktig for dem du hjelper, uansett om du svarer på et enkelt spørsmål eller følger noen over lang tid. 

Å være ammehjelper er et frivillig verv. Du får altså ikke penger for å være ammehjelper. 

Men du FÅR betalt – bare på litt andre måter: 

🔹Vennskap og nettverk med andre ammehjelpere.

🔹Kunnskap om amming, morsmelk, veiledning og barselomsorg (blant annet).

🔹Takknemlighet.

Har du lyst til å bli en del av vår fine organisasjon? 

Du er hjertelig velkommen ❣️

Her finner du mer informasjon om hva det innebærer å være ammehjelper.

Her bestiller du ammehjelperpakken.

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Oppdatert 17.04.23

Månedens laktosaur: Turi Hæg

I anledning 50-årsjubileet til den svenske Amningshjälpen lanserer vi laktosauren Turi Hæg som tok initiativ til å starte Ammehjelpens søsterorganisasjon i Stockholm i 1973.

– Eggedosis med konjakk på 17. mai

Året var 1959, og 19 år gammel fikk jeg mitt første barn – en sønn. Jeg fødte på badet i en ombygget tyskerbrakke på Ullevål sykehus.

Vi var to fødende med et skjermbrett mellom oss. Jeg fikk føde først, mens min «medføderske» fikk beskjed om å holde igjen.

Alt gikk greit, men jeg lå adskilt fra min sønn og hadde «for lite melk». Han ble derfor tilleggsmatet med en blanding av kumelk, vann og sukker. Min beste opplevelse fra sykehusoppholdet var at vi fikk eggedosis med konjakk på 17. mai!

Jeg kunne ingenting om amming, men jeg kunne lese. Av min daværende svigermor, fikk jeg en bok om spedbarnsstell, første gang utgitt i 1937. Boken inneholdt en del kloke og velmenende råd, men selv etter 18 revisjoner over 20 år, var ammerådene håpløse.

Barnet skulle veies før og etter hver amming og mates etter et fastlagt skjema. Det var svært strevsomt, og den dag i dag, husker jeg min skrikende sønn ligge på den forhatte barnevekten.

Vekten kastet jeg ut etter et halvt år og ammet videre til min sønn var ni måneder. Jeg skulle imidlertid gjerne ha ammet lenger, men jeg fulgte slavisk det som sto i boken.

Turi med sonen Harald, 1 år. Från familjens album.

Kommunal hjelp

Mitt ekteskap ble oppløst etter fire år, og jeg ble eneforsørger. Jeg fikk en stilling i Rikstrygdeverket. Der hadde de heldagsbarnehage. Med jobb også på lørdager, og med lang reisevei, ble det en strevsom tid både for min sønn og meg.

Den gang fikk man hverken fri eller betalt ved sykt barn, men kommunen sørget for at en husmorvikar kom hjem til oss og bakte boller og leste eventyr for min sønn, mens jeg var på jobb.

Til tross for denne service fra det offentlige, synes jeg at jeg gikk glipp av så mye med mitt lille barn. Jeg satt i 6. etasje og skrev på maskin, mens han lekte i 1. etasje. Vi lengtet etter hverandre.

Etter noen år giftet jeg meg igjen, og min nye mann adopterte min sønn. I 1969 fikk vi en datter som ble født på Aker sykehus. Fødselen gikk greit, men jeg fikk ikke holde mitt nyfødte barn, noe jeg aldri kan tilgi jordmoren.

Min ammesituasjon var omtrent den samme som jeg hadde opplevd ti år tidligere. Nå ble imidlertid barnet mitt matet med et melkepulver tilsatt vann etter ammingen, helt til hun ble mett.

Turi med dotter Nina, 2 veckor. Från familjens album.

Jeg hørte om Ammehjelpen, men jeg var for sjenert til å ta kontakt. 

Min mann jobbet i et norsk firma, men skulle arbeide en periode i Sverige. Han søkte firmaet om litt pengestøtte til hjemreise av og til, men fikk avslag med den begrunnelse at man måtte forsake noe når man hadde jobb.

Han skulle altså ikke få følge sitt første barns utvikling. Sinnet steg i meg, og jeg tok resolutt ungene og tannbørsten og reiste etter. På den måten havnet vi i Sverige, hvor vi ble i over 10 år.

Elisabet Helsing som pådriver 

Jeg kjøpte Elisabet Helsings «Boken om amming» (1970) og studerte den nøye. Å amme fra begge bryst uten skjema, var det mulig?

Jeg våget å prøve, og min datter ble ammet til hun sa – «nei takk»!

Jeg opplevde at det å amme ikke bare var å gi barnet føde, men at det var et mellommenneskelig forhold – en måte å omgås på. For meg åpnet det seg en ny verden som ga morsrollen en ny dimensjon.

Samtidig følte jeg en stor sorg og forbitrelse over at jeg hadde gått glipp av så mye av dette fantastiske i løpet av ammetiden med min sønn.

Jeg tenkte at i fremtiden skulle aldri noen tvinges til å gå mot naturen, og at alle som ønsket å amme, skulle få de råd de behøvde slik at de selv kunne bestemme over egen amming.

Jeg skrev til Elisabet som sendte meg en god del ammemateriale og –brosjyrer som jeg etter hvert oversatte til svensk. Hun godkjente meg som ammehjelper i Ammehjelpen i 1970/71, og så kom hun til Stockholm.

Hun mente at jeg burde starte en tilsvarende organisasjon i Sverige. Det ville jeg gjerne, men vår datter hadde gjort natt til dag og omvendt. Resultatet ble at jeg omtrent aldri fikk en hel natts søvn. Jeg hadde ikke overskudd til å være ammehjelper.

Elisabet ga seg imidlertid ikke og kom tilbake året etter med samme budskapet. Jeg hadde søvnproblemer som tidligere. Min datter var en solstråle om dagen, men skrek som besatt hver annen time om natten. 

Da Elisabet imidlertid kom tilbake det tredje året, i 1972, sov gullungen. Da hadde vi allerede dannet en liten gruppe «hjälpmammor» i Stockholm. De fleste var tilknyttet helsevesenet og ble godkjent av meg.

Blant det ammematerialet som Elisabet Helsing hadde sendt meg var ammehjelperprøven, spørsmål som hjälpmammor måtte besvare for å bli godtatt som medlem i Amningshjälpen. 

Amningshjälpen dannes

Vi fikk vite om en gruppe i Uppsala som hadde arbeidet omtrent som oss, under ledelse av Eva Magnusson Hidman. I 1973 slo vi oss sammen og dannet «Amningshjälpen».

Eva ble leder og skulle utgi medlemsbladet Amningsnytt fire ganger i året, og jeg ble administrativ leder. Etter noen år, da foreningen hadde fått en mer strukturert form, alternerte Amningshjälpens sentraladministrasjon mellom forskjellige lokalgrupper, på samme måte som driftingen av Amningsnytt gjorde det. 

Både Eva og jeg skrev tekster om amming, små brosjyrer og bøker som ble kalt skrifter. De ble stensilert eller trykket opp og media fikk interesse for dem, noe som førte til at Amningshjälpen ble kjent. I 1974 kom Elisabet Helsings bok om amming ut på svensk, og den ble en slags bibel for alle hjälpmammorna.

Min tid som administrativ leder var en pionértid for Amningshjälpen. Det var viktig for meg at foreningen ikke skulle ha noen politisk profil. Enhver mor skulle føle seg velkommen.

Den første tiden fikk jeg ca. 25 brev om dagen i tillegg til at telefonen ustanselig ringte. Jeg ringte alltid tilbake når noen rådspurte meg, og på den måten lærte jeg stadig mer om hvilke råd som fungerte best.

Jeg husker spesielt en mor som ikke hadde klart å amme sine fire barn, men som etter gode råd og oppmuntring, klarte å amme det femte barnet! For å gi gode råd, måtte jeg få en oppfatning om hele kvinnens livssituasjon. 

Det ble mange hjemmebesøk hos mødre som også kom hjem til meg, og det ble mange møter med stadig flere lokalgrupper. Min datter utviklet seg til et stille, men nysgjerrig barn som var fornøyd hvis hun fikk litt tegnesaker og kunne pusle med sitt.

«De roliga ammisarna», kalte hun hjälpmammorna, og hun fulgte som oftest med meg på møtene.  

Lav ammefrekvens

Socialstyrelsen (tilsvarende Helsedirektoratet red. anm.) var bekymret for den lave ammefrekvensen i Sverige. Noe måtte tydeligvis gjøres, og dét fort. «Expertgrupp Amning» ble nedsatt av Socialstyrelsen i 1973 (tilsvarende den norske Sosialdepartementets Ammearbeidsgruppe, 1974-1976 red. anm.).

En sterk pådriver for at arbeidet ble satt i gang var Margaretha Lööf-Johanson som hadde flere barn. Hun jobbet i Socialstyrelsen og ble gruppens sekretær. Forøvrig besto den av 13 personer, de fleste hentet fra helsesektoren – barneleger, jordmødre, sykepleiere, barnepleiere, helsefagslærere, og jeg som representerte Amningshjälpen. 

Det ble en interessant tid. Vi tok opp alminnelige ammeråd, ammeproblemer og fedrenes rolle. Vi jobbet i ca. to år med å spre enhetlige råd til alle instanser som en blivende mor kunne komme i kontakt med.

Slik hadde Socialstyrelsen alltid drevet sin informasjonsvirksomhet, og rådene deres ble vanligvis implementert umiddelbart over hele landet. Rådene munnet ut i Amning – En skrift om amning och bröstmjölk, utgitt i 1975 av Socialstyrelsen. 

Den neste Expertgrupp Amning ble nedsatt rundt 1981, denne gangen ledet av professor Yngve Hofvander fra Akademiske sjukhuset i Uppsala. Gruppen besto av 11 fagpersoner og Amningshjälpen ble representert med fire medlemmer – Elisabeth Kylberg, Eva Magnusson Hidman, Carina Sjögren og Kristin Svensson.

Hofvander hadde forstått hvilken kompetanse hjälpmammorna hadde, og ville sikre at den kom med i gruppens rapport: Amning : en bok om amning och bröstmjölk (1982).

Både Elisabeth Kylberg og Kristin Svensson sitter i dag i Amningshjälpens styre.

Turi på amningsmöte, sannolikt Komvux i Jakobsberg, Järfälla 1973. Fotograf okänd.

Svensk ammerevolusjon

Kristin Svensson var med i Stockholmsgruppen fra starten. Kristin var bare 20 år da hun kom til å bety mye for at nye ammerutiner ble innført på fødselsklinikker i Sverige rundt 1972.

Hun arbeidet da som barnepleier på Karolinska universitetssjukhuset i Stockholm (i dag er hun universitetsbarnmorska spec. amning, dr.med.vet.). Hennes sjef var den legendariske barnelegen og professoren, John Lind, også tilknyttet Karolinska Institutet.

Dr. Lind var levende opptatt av tidlig mor/barn-kontakt ved fødselen. Da han fikk tilsendt Eva Magnusson Hidmans manuskript til Hur man ammar (1973) for å kommentere, ba han også Kristin Svensson lese gjennom.

Deretter tok de sammen med barnelege Rutger Lagercrantz, initiativet til å forandre rutinene på fødselsklinikken.

Det ble slutt på å veie før og etter amming og mødrene fikk amme fritt. Det ble en stor suksess, en ammerevolusjon ført an av en ung kvinne som på dette tidspunktet selv ikke hadde barn.

Kristin mente at fedrene som oftest husket bedre enn mødrene som gjerne befant seg i ammetåka. Hun samlet dem til «pappaskötning» der fedrene lærte barnestell og fikk informasjon om amming.

Sangstundene som dr. Lind og Kristin holdt for mødre og barn, vitner ikke minst om en avskjed fra et skjemastyrt til et mer medmenneskelig system. 

Ett av mine beste minner fra denne tiden, hendte på en reise som barnepleier Kristin Svensson, sykepleier og hjälpmamma Hélèn Rotsman Axnäs og jeg foretok. Vi besøkte barselavdelinger i Sverige for å holde foredrag om hvordan man kunne forandre ammerutinen.

På de fleste steder fikk vi reservert mottakelse, men personalet ble som oftest overbevist etter en del diskusjoner.

På en barselavdeling i Nord-Sverige, ble det noe komisk:

Vi ankom med vårt budskap, men oppdaget til vår overraskelse at der var det bare fryd og gammen – mødre og barn var sammen, en vennlig og varm stemning var til å ta og føle på, alle mødrene ammet. 

– Nej, här har vi alltid gjort på vårt eget sätt och inte varit så intresserade av alla råd som kommit från Stockholm, sa barnelegen med et smil.

Vi som trodde vi kom med ny ammekunnskap, ble noe forvirret og litt lattermilde. 

Turi (nr. två från höger) på amningsmöte i Deje, Värmland 1977. Tyvärr mins jag inte namnen på alla. Fotograf: en hjälpmamma.

Tilbake til Norge

I 1980 måtte vi flytte tilbake til Norge. Det var tungt å forlate gode venner og alle hjälpmammorna, folkedans og kammerkor. Alt måtte avsluttes.

Vel etablert i Oslo, fikk jeg telefonnummeret mitt i katalogen under Ammehjelpen og ga ammeråd på telefon. Jeg ble alltid invitert til ammemøter av omsorgsfulle Kari Paalgaard Pape som jeg blant andre ammehjelpere hadde samarbeidet med tidligere.

Etter noen år, tok jeg beslutningen om å bli støttemedlem i både Ammehjelpen og Amningshjälpen. Etter hvert fikk jeg dessuten mange barnebarn som ga meg mye glede og nye livsoppgaver.

Da vår store inspirator og kunnskapsformidler, Elisabet Helsing, døde i 2019, ble jeg under minnestunden sittende ved siden av Eli Heiberg. Hun fortalte bl.a. om sine svangerskapskurs.

Jeg mønstret Eli grundig, da husket jeg: Det var jo hos henne jeg i 1959 hadde lært pusteteknikker som senere hjalp meg under mine fødsler.

Endelig etter 60 år fikk jeg takket Eli for hennes innsats. Ringen var sluttet.

Om Turi Hæg

Turi Hæg er født i Oslo i 1939 og vokste opp i Norge, Sverige og Tyskland. Hun gikk latinlinjen på Berles skole i Oslo, utdannet seg til sjefssekretær ved Oslo Handelsgymnasium, senere som barnepleier i Järfälla utenfor Stockholm.

Turi var administrativ leder av Amningshjälpen på 1970-tallet. Hennes innsats kan sammenlignes med Kari Paalgard Papes bidrag til Ammehjelpen i Norge.

Turi har skrevet og oversatt ammelitteratur i Norge og Sverige. Hennes privatarkiv med foredrag, studiesirkler, brosjyrer (bl.a. for barn), artikler, notater om ammeproblemer og råd, er samlet og befinner seg på Gøteborgs Universitetsbibliotek, Kvinnohistoriska samlingar. 

Bibliografi:

Amning – En skrift om amning och bröstmjölk (1975) Socialstyrelsens nämd för hälsoupplysning, basert på Expertgrupp Amning’s faktaråd.

Amning : en bok om amning och bröstmjölk (1982) Socialstyrelsens nämd för hälsoupplysning, basert på Expertgrupp Amning’s faktaråd.

Helsing, Elisabet (1970) Boken om amming, Gyldendal. Oversatt til svensk (1974) Boken om amning, Bokförlaget Trevi, Stockholm.

Hidman, Eva Magnusson (1973) Hur man ammar, Miljöförlaget.

Dr. med. Sundal, Alfred (1937) Mor og barn – Svangerskapets hygiene, fødsel, barselseng, barnets utvikling og ernæring og stell i de to første leveår, Fabritius & Sønners Forlag, Oslo, 18. utgave av 1957

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Publisert 09.01.23

Mødres rett til foreldrepermisjon og ammefri

Mødre bør ha mulighet til å ta 100% lønnet permisjon i minst 8 måneder etter fødselen, og reell rett til lønnet ammefri så lenge det trengs.

Ammehjelpen får ofte spørsmål om hvor vi står i debatten omkring foreldrepermisjon.

Dette er det vi mener:

Ammehjelpen mener at mødre bør ha mulighet til å ta 100% lønnet permisjon i minst 8 måneder etter fødselen, og reell rett til lønnet ammefri så lenge det trengs.

Alle ammende bør ha mulighet til å kunne følge den nasjonale anbefalingen om å fullamme i 6 måneder, med gradvis innføring av fast føde i andre levehalvår og mulighet til å gi barnet morsmelk i minst 12 måneder.

Det handler om barns rett til morsmelk like mye som mors rett til å amme. Amming har livsvarige helseeffekter for dem begge. Ammende mødre gir et solid bidrag til folkehelse, miljø og økonomi.

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om ammefri er pr i dag ikke etterlevd av store deler av norsk arbeidsliv, spesielt der hvor mange kvinner i reproduktiv alder er ansatt i turnusordninger.

Ammefri må bli en reell rettighet.

Samfunnet har alt å vinne på å legge til rette for at ALLE mødre har mulighet til å følge de nasjonale anbefalingene omkring amming – uansett hva de jobber med, hvor de jobber, og hvilken sosial og økonomisk status de har.


At vi landet på minst åtte måneder betalt permisjon, pluss reell rett til lønnet ammefri, er et resultat av en intern prosess i 2022 der alle våre mer enn 200 ammehjelpere hadde mulighet til å delta.

Det er svært mange hensyn å ta i denne diskusjonen. Permisjon er (i likhet med amming) et følsomt tema, og det vil aldri være enighet om hva som er riktig antall måneder. 

Vi har valgt å legge oss på samme linje som tidl. Enhet for amming ved FHI, Jordmorforbundet, Jordmorforeningen og Landsgruppen av helsesykepleiere som mener at mødre bør ha mulighet til å ta ut minst 8 måneder betalt permisjon etter fødsel.

I en kommentar i Aftenposten konkluderer de med følgende:

– Å sikre mor mulighet for minimum åtte måneders sammenhengende permisjon etter fødselen vil bidra til bedre mor-barn-helse og redusere klimaavtrykket.

Les mer:

Ammefri: Hva har jeg rett på?

Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?

Helseeffekter for den som ammer

Helseeffekter av morsmelk

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Oppdatert 02.08.24

Månedens laktosaur: Sissel Traavik

- Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig. Det målet ser fortsatt ut til å være langt unna. Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre! Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

– Men er den tykk nok? spurte legen

Da jeg ble gravid, var noe av det første jeg gjorde å kjøpe Elisabet Helsings – Boken om amming (1970). Selv kjente jeg ingen som ammet eller hadde babyer da.

Det eneste jeg kunne huske om amming, var en gang foreldrene mine hadde besøk av et vennepar med fire barn.

Moren fortalte at hun hadde ammet de tre første og hadde hatt masse melk. Men med den fjerde hadde legen anbefalt flaske.

– Men jeg har jo så mye melk, hadde hun sagt.

– Men er den tykk nok? spurte legen, og da hun klemte ut litt, så hun at den var blålig, som skummetmelk.

Jeg var tenåring da, og husker jeg tenkte at hvis melken var bra nok for de tre første, burde den jo være bra nok for fjerdemann også?

Jeg lurte på om legen var dum.

Jeg fikk skjenn fordi jeg tok opp babyen min

Jeg fødte på Rikshospitalet forsommeren 1973, tre uker for tidlig. Der var det et strengt regime. Barna lå på egen sovesal langt nedover korridoren.

Jeg lå på et rom med fire eller fem andre mødre, og barna ble båret inn til oss for amming med noen timers mellomrom. Barnet mitt sov tungt hver gang, og jeg var ganske fortvilet.

Og det hjalp i hvert fall ikke at jeg etterpå fikk vite hvor mange gram han hadde fått i seg – da det stort sett dreide seg om mellom fem og ti gram. Ikke så rart, kanskje, han virket jo stappmett hver gang jeg fikk «låne» ham.

Midt på dagen ble alle barna trillet inn på rommet vårt, de små sengene ble satt i en rekke midt på gulvet. En gang hørte jeg at mitt barn begynte å klynke, så jeg sto opp og hentet ham.

Han roet seg og jeg prøvde å amme, men han hadde sovnet igjen.

Da personalet kom for å hente barna, fikk jeg skjenn fordi jeg hadde tatt ham opp. Barna skulle ikke røres, de skulle ha ro!

Morsmelkerstatning eller ikke?

Den dagen vi skulle hjem, kom barnelegen bort til meg, en varm og hyggelig eldre mann. Han anbefalte meg å kjøpe Nan-morsmelkerstatning, fordi barna ble så fete av Colletts.

Jeg svarte at jeg hadde tenkt å amme.

Han sendte meg et overbærende blikk og sa:

– Du kan gjerne amme, men barnet må jo ha mat også.

Som om amming skulle være en slags bisarr hobby!

Jeg dro hjem med et barn på 2050 gram, kjøpte Nan og leide babyvekt på veien. Og jeg hadde naturligvis ikke nok melk den første dagen. Pappaen måtte gi Nan-flaske mens jeg gråt og følte meg som verdens verste mor.

Dagene etter ble det amming, veiing, amming og veiing. Jeg var jo livende redd for å sulte det bitte lille barnet. Så var det å legge sammen antall gram han hadde fått i seg per døgn og regne ut hvor mye det var i prosent av kroppsvekten. Heldigvis var det alltid mer enn 20 prosent, så det ble ikke flere Nan-måltider på ham.

På seksukerskontrollen hadde han lagt fint på seg, og jeg fortalte at han fortsatt spiste mer enn 20 prosent av kroppsvekten. Da fikk jeg klar beskjed om å kutte ut veiingen. Det var en lettelse.

Ny ammehjelper

I august 1973, da jeg hadde fått ammingen godt i gang, tenkte jeg at det var på tide å bli ammehjelper, og tok ammehjelpsprøven.

Da hadde jeg sett hvor ammefiendtlig og kunnskapsløst barselregimet kunne være, og hvor stort behov det var for Ammehjelpen.

Det var åpenbart at det var mye opplysningsarbeid som trengtes. Selv hadde jeg ikke klart meg uten Elisabets bok.

Det første ammehjelpmøtet jeg var med på, var hjemme hos Kari Paalgard Pape i Gimle Terrasse i Oslo. Foruten Kari var det Elisabet, Anna Strand, Sidsel Bjelland, Eli Heiberg, Eli Bruusgaard og Vibeke Sæther som jeg husker best fra den første tiden – glødende engasjerte, flotte damer.

En gang ble Elisabet, Kari og jeg intervjuet av Aftenposten hjemme hos Åse Gruda Skard. Det var en hyggelig kveld og det ble en fin artikkel om amming av det.

Da Elisabet etter hvert forsvant utenlands, var det Kari som tok på seg det meste. 

Vi hadde en postboks på Holmen postkontor. Jeg bodde den gangen på Hovseter, og da Anne Svendsen flyttet, var jeg den som bodde nærmest og fikk ansvaret for å tømme postboksen.

Det var noen år før vi fikk kontoret, og Karis hjem fungerte som et slags kontor. Mesteparten av innholdet i postboksen leverte jeg til henne.

Ammenytt

I 1975 ble jeg med i redaksjonen for Ammenytt. Det ble en travel og morsom tid. Kari sendte meg store, tykke konvolutter med stoff – utklipp fra aviser, tidsskrifter m.m.

Så var det å lese, klippe, skrive, lime. Alt ble sendt til vår dyktige maskinskriver Liv Lein. Jeg hadde ikke skrivemaskin.

Når stoffet kom tilbake, begynte uttegningen –  klippe ut bilder og tekst, lime inn på ark og sende trykkeriet. Tilbake kom kasser med Ammenytt, hefter i A5-format.

Neste skritt var å ta fram medlemskartoteket, både over ammehjelpere og støttemedlemmer, skrive på navn og adresser samt klistre på frimerker og levere heftene på postkontoret.

Vi hadde faktisk en del helsesøstre og jordmødre som var støttemedlemmer allerede den gangen, selv om de prosentvis selvfølgelig var forstemmende få…

Etter noen år følte jeg at det var på tide å få inn nye krefter i Ammenytt, og det var heldigvis flere som var interesserte i å overta jobben. 

Telefonkontakt

Så ble jeg satt opp som ammehjelper i telefonkatalogen, og var det i mange år. Det var både givende og krevende. Den gangen var man låst til telefonledningen og kunne ikke bevege seg noen steder.

På hjemmefronten var det stor forståelse for mine mange ukentlige timer ved telefonen. Unntaket var de gangene vi hadde besøk og jeg måtte prioritere en fortvilet mor framfor gjestene.

De fleste mødrene som ringte var redde for at de hadde for lite melk, en del slet med såre brystvorter eller brystbetennelse og noen lurte på hva de ikke burde spise.

Det var både en overraskelse og en glede å se hvor lite som skulle til for å hjelpe. Og alltid hyggelig når mødrene ringte tilbake og fortalte at rådene hadde virket.

– Til slutt slengte han på røret

Jeg husker ikke helt når jeg sluttet som telefonkontakt, men det er mange år siden nå. Likevel er det noen episoder som står tydelig fram når jeg tenker tilbake.

En eneste gang fikk jeg en svært ubehagelig telefon. Jeg var blitt oppringt av en mor som hadde problemer med utdrivingsrefleksen, så jeg rådet henne til å spørre legen sin om hun kunne få en resept på oxytocin.

Legen hennes ringte meg noen dager senere og var nærmest hysterisk av raseri, snakket på inn- og utpust så jeg omtrent ikke fikk sagt et ord.

Hvordan våget jeg å gi medisinske råd, hvem trodde jeg jeg var, det var han som var lege, og så videre.

Til slutt slengte han på røret.

En annen gang ringte en mor som ikke kunne forstå hvorfor barnet hylskrek hver eneste natt til søndag, men aldri ellers. Hun var jo så forsiktig med hva hun spiste – aldri løk, kål eller erter. Men hva spiste hun på lørdager? Jo, salat. Med kinakål. Jeg foreslo at hun skulle slutte med kinakål og se om det hjalp. Noen dager senere ringte hun tilbake; barnet sov hele natten.

Det hendte også en sjelden gang at jeg ble kontaktet av mødre som ville ha «tillatelse» til å gi flaske. Det å ikke se hvor mye barnet hadde spist gjorde dem engstelige, og flaskene jo er gjennomsiktige.

Jeg forklarte at Ammehjelpen ikke ønsket å presse noen til å amme, man ble ikke noen dårligere mor av å gi flaske. De viktigste for barnet var at mor var trygg og rolig.

Noen ganger fikk jeg slibrige telefoner fra menn som lurte på om jeg kunne si noe om ammepupper.

Fedrene stilte opp

Og noen få ganger fikk jeg telefoner fra fedrene, når mødrene var for fortvilte til å orke å ringe selv.

Spesielt godt husker jeg én av disse. Mannen fortalte at hans kone lå og gråt, så det var han som måtte ringe. De hadde vært på helsestasjonen, og der mente de at barnet ikke hadde lagt på seg nok, så de måtte begynne med tillegg og komme tilbake for kontroll noen dager senere.

Hva kunne de gjøre? De ville så gjerne få til ammingen.

Jeg foreslo en «økekur»: å amme hver time til det var nok melk, noe han syntes hørtes enkelt og greit ut. Noen dager senere ringte han tilbake og fortalte at alt gikk strålende, mor hadde fått mer enn nok melk, og de hadde vært på helsestasjonen og veid.

Der fortalte de at de hadde ringt Ammehjelpen og fått råd, så det var unødvendig med tillegg.

– Men, vet du, de virket nesten skuffet,» sa han.

Og la til:

– Ja, jeg er forresten lege selv, men jeg vet jo ingenting om amming.

Jeg skulle ønske flere i helsesektoren hadde hans positive innstilling til oss. Vi hadde dessverre mange innbitte motstandere som følte at vi ufaglærte «tråkket dem på tærne».

Da og nå

Ammehjelpen dekket åpenbart et stort behov hos mange mødre, og etter hvert ble vi også mer akseptert. En periode fikk vi lov til å besøke barselavdelingen på Rikshospitalet og levere brosjyren vår – Hvordan du ammer ditt barn (1968) av Elisabet Helsing og Eli Heiberg – til mødrene.

Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig.

Men det målet ser fortsatt ut til å være langt unna.

Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre!

Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

Om Sissel Traavik

Sissel Traavik (1945) er født og oppvokst i Oslo. Hun er cand.real. med hovedfag i mykologi, samt mellomfag i kunsthistorie. Senere tok hun ettårig grunnkurs i journalistikk.

Hun har jobbet flere år som guide ved Akershus slott, vært manusvasker/korrekturleser i Forbrukerrapporten, korrekturleser og senere deskjournalist i Dagbladet, der hun også var verneombud en stund og etter hvert klubbleder for Handel- og kontor-klubben.

Det førte videre til diverse verv i avdelingsstyret for Oslo/Akershus Handel og kontor. Hun var også med i representantskapet for LO i Oslo.

Og så selvfølgelig ammehjelper i mange år, nå støttemedlem.

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Publisert 09.12.22

Månedens laktosaur: Grethe Borgen

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!» sa ei jordmor i Årdal da Ammehjelpa ble starta der i 1979.

Hvor var hjelpen?

Jeg bodde i industrisamfunnet Årdal fra 1976 til 1990. Og som hjemmearbeidende og etter hvert utearbeidende småbarnsmor og innflytter fra Lillehammer så jeg meg rundt etter foreninger og aktiviteter i bygda.

Da jeg ganske uforberedt ble mor til tvillinger oppsto behovet for råd og veiledning i stereo-amming. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å amme eldstejenta, men med to var det verre. Jeg innså raskt at dette fiksa jeg ikke, hvor var hjelpen?

Som nyinnflytta i Årdal kjente jeg ingen, og tanter og bestemødre med ammekunnskap var langt unna. Jeg fikk etter hvert hjelp fra jordmødre og helsesøstre – kontakter jeg hadde fått under svangerskapet.

Ammehjelpa i Årdal

Men – hva gjorde alle de andre småbarnsmødrene i bygda? De fleste var jo innflyttere som meg – og uten familienettverk til å hjelpe seg med amming. Jo – man startet ammehjelp i bygda.

Vi var flere småbarnsmødre i samme situasjon, vi kontaktet Ammehjelpen i Oslo, og registrerte oss som «Ammehjelpa i Årdal». (Dette var en nynorsk-kommune, må vite!)

Første reaksjon fra én av jordmødrene var som følger:

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!».

En slik replikk fikk meg til å anstrenge meg ytterligere for at Ammehjelpa skulle skape en forskjell for unge mødre i bygda.

Her var det ikke snakk om å gi seg i første omgang.

Vi studerte først all tilgjengelig litteratur om emnet før vi kunngjorde at vi i den lokale Ammehjelpa kunne bistå ammende mødre om de ønsket det.

Vi satte opp plakater på fødestua og tok raskt opp en fast besøksordning hvor vi delte ut brosjyrer og fikk fortalt hva vi kunne hjelpe med.

Den harde kjerne i denne gruppa var Ulrika Bergh (nå Widholm), Jessica Kathle og meg. Vi fikk raskt med oss flere interesserte damer både på Årdalstangen og i Øvre Årdal.

Fødselsførebuande kurs

Vi etablerte oss med faste møtekvelder og brosjyrer vi fikk fra Ammehjelpen sentralt. Vi ville utvide tilbudet for de ammende, og gikk etter hvert til innkjøp av brystpumpe til utlån.

Vi fikk kontakt med en fysioterapeut fra Årdal, Anne Brit Dræge, og fikk stabla på beina «fødselsførebuande kurs» for de gravide. Her deltok også fedrene på enkelte kvelder.

På denne måten fikk vi synliggjort den lokale Ammehjelpa og vi fikk god kontakt med de som venta barn i bygda.

De fleste fødslene skjedde på den lokale fødestua på Årdalstangen, men der det var venta kompliserte fødsler ble de sendt til sykehuset i Lærdal med ambulansebåt.

Etterhvert fikk vi et godt samarbeid med helsepersonell, jordmødre, helsesøster og de lokale legene i kommunen. Vi hadde styremøtene på rundgang hjemme hos hverandre, vi etablerte aldri eget lokale for foreningen i Årdal.

Og vi brukte mye tid på oppsøkende virksomhet også etter at mødrene var kommet hjem fra fødestua.

Jeg husker ei kokke som hadde fått tvillinger og ville amme. Jeg var på hjemmebesøk både for å tilby brukt spebarns-tøy etter mine egne tvillinger og for å prate om amming og utfordringer i så måte med to barn.

Hun fortalte at folk hadde spurt henne om hvordan hun hadde greid å få to unger på en gang.

«Det er samme oppskrifta – bare med flere egg!», sa kokka.

Sentralstyreverv

Ammehjelpsgruppa i Årdal fungerte godt, og etter noen år var vi klare til å ta på oss sentralstyre-vervet for Ammehjelpen i Norge.

En slik desentralisert styrefunksjon fungerte fint for oss. Vi hadde god kontakt med vår sekretær Anne-Karin Paulsen i Holtegata i Oslo. Post og telefon ble flittig brukt, og hun sendte ut papirer og brosjyrer, holdt styr på medlemsregister og andre papirer.

Det viktigste arbeidet i styreperioden var å avholde landsmøter. Jeg var med på et Landsmøte på Darbu ved Hønefoss og på Røros.

Jeg husker så vel at jeg nileste Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen» på togturen opp til Røros. Her skulle avstemmingenes framgangsmåte og regler pugges. Ville jo at alt skulle gå riktig for seg.

Heller ikke alle delegater og utsendinger var drilla i slike offisielle regler som avstemming- og vedtaksprosedyrer. Det gikk bra på Røros, og jeg lærte utrolig mye om lag- og foreningsarbeid som har kommet meg til gode seinere i livet.

Gruppa i Årdal hadde sentralstyrevervet i to år fra 1984 til 1986. Da satte jeg meg på flyet til Vigra for å møte den gjengen fra Ålesund som skulle ta over. Her ble det overlevert permer og materiell til dem, samt en orientering om styrearbeidet.

Møter som sitter

Det var fine år som ga oss godt kameratskap, kunnskap om viktigheten av amming, og drifting av en forening som Ammehjelpen.

Og utrolig mye latter og glede, og møter med barselkvinner. Møter som fremdeles sitter i meg som gode opplevelser jeg ikke ville ha vært foruten.

Ammesaken var viktig. Og vi følte at dette arbeidet var noe av det viktigste vi kunne bidra med for å fremme helse og trivsel for både mor og barn.

Og helt sikkert av betydning for selvsikkerheten til unge mødre i et industrisamfunn med stort sett tilflyttere uten egne nettverk på stedet.

Vi glemte jo aldri at morsmelk var best for barnet, det var jo hovedmotivasjonen for oss i Ammehjelpa.

Vi venninnene ble sveisa godt sammen. Den lille kjernegruppa som starta Ammehjelpa i Årdal har fremdeles god kontakt 40 år etter. Ulrika og Jessica fortsatte med ammehjelp etter at de flytta fra Årdal, jeg tok utdannelse i voksen alder og konsentrerte meg om det.

Om Grethe Borgen

Grethe (1951) er født og oppvokst på Lillehammer. Hun ble utdannet bibliotekar og har mellomfag i historie fra Universitet i Oslo. Hun jobbet som bibliotekar i Årdal, seinere ved Oppland fylkesbibliotek.

Fra 1998 var hun bibliotekar ved Lillehammer bibliotek – hvor hun også var biblioteksjef de fire siste årene før pensjonstid. I dag er Grethe leder av Fåberg og Lillehammer historielag, tilkallingshjelp på biblioteket og aktiv som litteraturformidler.

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Oppdatert 03.11.22

Månedens laktosaur: Eli Bruusgaard

- Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen. Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Fotografiene på veggen

Jeg vokste opp med en mormor som var enke, og en mor som var fraskilt. Tre generasjoner kvinner!

Vi bodde i en romslig leilighet med hage i byen, og jeg hadde et stort barneværelse hvor vi krittet opp paradis på et grønnmalt gulv.

På veggene hang mange fotografier, blant annet vakre bilder av min ammende mormor i 1920 og min ammende mor med meg i 1943.

Frida Hestbek med barnet, Per Hestbek, i sitt hjem i Christiania i 1919. Fotograf: Ukjent.
Frida Hestbek med barnet, Mosse Anne-Trine Hestbek, i sitt hjem i Christiana i 1920. Fotograf: Ukjent.
Mosse Anne-Trine Hestbek med barnet, Eli Bruusgaard, i Parkveien i Oslo, 1943. Fotograf: Frida Hestbek

Da vi fikk vår førstefødte på E. C. Dahls Stiftelse i Trondheim i 1965, var amming det naturligste for meg. På klinikken lå jeg på et hyggelig 4-kvinnsrom, og barna ble lagt til brystet på behageligste måte.

Det så ut til å gå greit for de fleste, men flerbarnsmoren med de største og fineste puppene så ut til å streve.

Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen.

Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Navnepoliti

Det eneste problemet jeg møtte på, var da de skulle notere barnets navn: Pernille.

Da la damen i resepsjonen fra seg pennen og sa at ingen voksne kunne hete Pernille, så det kunne vi ikke kalle barnet. Det ville bli så flaut.

Ung og usikker tvilte jeg også, og i full fart ble barnet oppkalt etter min mor. Navnet ble Trine.

Da jeg fortalte mannen min om denne sære seansen, godtok han heldigvis navnet tvert. Navn varierte tydeligvis fra landsdel til landsdel, akkurat som ammeråd gjorde.

Tre år senere ble vår Pernille født 22. desember 1968 i Oslo. Der var navnet greit.

Mannen min kjørte legevakt på julaften det året, og Rikshospitalet lot meg få permisjon så jeg kunne dra hjem noen timer til 3-åringen og julefeiring mens den nyfødte ble igjen på sykehuset. Fortsatt var liggetiden fem dager. Hvilken luksus i forhold til i dag!

Da tredje jenta, Marianne, kom i 1972 var rutiner og regler noe strengere. Ingen permisjon, og søsken fikk IKKE komme på besøk, men liggetiden var fortsatt 4-5 dager.

Jeg husker at det vekket noe oppsikt da jeg ammet henne en sankthansaften på en offentlig strand – selv om hun lå under ponchoen og bare beina stakk ut.

Ammehjelper på grasrota

Mitt engasjement som ammehjelper startet noen år før. I 1969 møtte jeg Elisabet Helsing på en messe på Sjølyst hvor hun kontaktet meg siden jeg gikk med barnevogn.

Jeg tror jeg fikk brosjyren om amming eller Ammehjelpen, og vi utvekslet telefonnumre. Senere ble jeg invitert på et ammemøte, og jeg forstod vel først da hvor problematisk amming kunne være.

Jeg ble ammehjelper på grasrota og inviterte til mange ammemøter der vi bodde i Skogenbuen i Bærum. Det ble mange telefonkonsultasjoner og noen hjemmebesøk.

Jeg var også ammehjelper på Rachel Grepp Heimen Familiesenter, som var et tilbud til gravide og enslige mødre med barn. Husmorlagene inviterte også oss ammehjelpere til møter.

En gang hadde Vibeke Sæther og jeg et rollespill om amming på et slikt møte. Jeg husker at jeg gruet meg forferdelig, men Vibeke var en kjent tv-personlighet og dreven med skuespill, så det gikk bra.

Da ammehjelpen fikk lokaler i Holtegaten, sydde Nanna Paalgard Pape (søster av Kari Paalgard Pape) og jeg patchwork-gardiner til lokalene. Det flotte der var at vi hadde tilgang til rom hvor vi kunne ha ammemøter, foredrag og seminarer. Flere ganger hadde vi også loppemarkeder med vaffelsteking i bakgården.

Etter et slikt marked var familien invitert til noen venner. Eldstejenta, som hadde bidratt med vaffelsteking, ble så dårlig at hun kastet opp før middagen. Da kom det tørt fra verten: «Sånn går det når man steker vafler på morsmelk.» Det gjorde vi tross alt ikke!

Da to av mine døtre selv fikk barn, opplevde ikke de privilegiet med liggetiden, men havresuppen tidlige morgener var fremdeles høydepunkt på barsel. De har fulgt familiens ammetradisjon med sine tilsammen fire barn.

Jeg håper at amming også i framtidige generasjoner vil være den naturligste ting som det vernes om. For meg representerer amming og tiden i ammehjelpen gode minner.

Kanskje fotografiene på barneværelset har hatt betydning.

Om Eli Bruusgaard

Eli Bruusgaaard, født Hestbek (1943), vokste opp i Oslo og i Singapore.

Etter artium reiste hun med Sør-Amerikalinjen og bodde i Brasil 1962-63. Tilbake i Norge giftet hun seg i 1964.

Hun arbeidet åtte år på Friundervisningen før hun tok spes.ped. på Barnevernsakademiet i 1980. Hun arbeidet i PP-tjenesten i Oslo, senere på barneskoler og i barnehager, og avsluttet yrkeskarrieren som styrer i barnehage i 2009.

Eli var aktiv ammehjelper i og holdt mange ammemøter i sitt hjem på Snarøya i 1970-årene.

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Publisert 10.10.22

Ammehjelpen søker ny daglig leder

Nåværende daglig leder går av med pensjon våren 2023, og vi søker derfor etter en ny daglig leder. Er du den vi leter etter?

Organisasjonen går for tiden igjennom en stor omstilling. Som daglig leder får du en unik mulighet til å være med på å forme fremtidens Ammehjelpen.

Vil du være med på å lede Ammehjelpen i årene som kommer?  

Vi leter etter deg som: 

Arbeidet som daglig leder innebærer blant annet: 

Arbeidsoppgaver kan tilpasses kunnskaper og erfaring hos den vi velger å ansette.  

Vi tilbyr:

Er det deg vi leter etter?  

Send søknad og cv til Izabella.Abouradoine@ammehjelpen.no

Du kan også søke via Finn.no og Arbeidsplassen.

Søknadsfrist: 15. november 2022

Har du spørsmål omkring stillingen?

Kontakt styreleder Izabella Abouradoine Sætherø
E-post:
Izabella.Abouradoine@ammehjelpen.no
Telefon:
94 18 32 42

Om Ammehjelpen

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig frivillig humanitær organisasjon som har arbeidet for å verne og fremme amming siden 1968.

Vi ønsker at alle kvinner skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme.

Vi hjelper mødre via telefon, epost og sosiale medier.

Vi drifter og oppdaterer ammehjelpen.no, som med sine mer enn 100 artikler er Norges største nettbaserte kilde til informasjon om amming og morsmelk.

Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får korrekt informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Vil du vite mer om Ammehjelpen?

Var artikkelen nyttig?

Ja
Nei
Tusen takk for tilbakemeldingen! Hvis du ønsker svar, send en e-post til nettside@ammehjelpen.no

Tema

Ammeinnlegget


Oppdatert 16.11.22