Såre og vonde brystvorter

Det er vanlig å føle ømhet i starten av ammingen, men åpne sår er et tegn på at noe er galt. Den vanligste årsaken til såre eller vonde brystknopper er at barnet har et dårlig sugetak, og at brystknoppen havner mot den harde delen av ganen i stedet for lengre bak der det er mykt.

Bør jeg herde brystvortene før fødsel?

Det er en gammel myte at det er viktig med herding av brystvortene før fødsel. Å herde brystknoppene kan i mange tilfeller gjøre deg sår før du i det hele tatt har begynt å amme.

Barnet skal die fra brystet, ikke fra brystvorten. Såre brystvorter er et tegn på at dietaket er galt, enten på grunn av dårlig ammestilling, ugunstig måte å legge barnet til på, og/eller anatomiske utfordringer hos deg eller barnet. Dette finner du mer informasjon om lengre ned i denne artikkelen.

Bør jeg smøre med salve selv om jeg ikke er sår?

Det er ikke nødvendig å bruke salve på brystknoppene hvis du ikke har sår. Brystene dine lager faktisk sin egen salve! Det brune området rundt brystknoppen (areola) har noe som ser ut som små nupper (montgomerys kjertler). Disse bidrar blant annet til å smøre området og holde det mykt.

Du kan også klemme ut litt melk etter amming og la det tørke på brystknoppene.

Når bør jeg bruke salve?

Du kan bruke salve hvis du har fått noe som ser ut som skrubbsår eller små sprekker som danner en skorpe når det tørker. Sprekker og sår skal ikke lufttørke.

Salve kan lindre smertene og gjøre at du unngår at det danner seg en skorpe som sprekker opp hver gang du ammer. 

Du kan bruke en nøytral salve, enten ullfett (lanolin) hvis du tåler det, eller annen egnet salve. Spør på apoteket hvis du er usikker.

NB. Et gammelt kjerringråd er å smøre honning på såre brystknopper. Spedbarn under 12 måneder skal ikke få i seg honning på grunn av faren for spedbarnsbotulisme, så det anbefales ikke å smøre ren honning på brystknoppene.

Det finnes imidlertid salver basert på medisinsk honning (medihoney) som er bestrålt slik at bakteriesporen som kan gi sykdom ikke er aktiv. RELIS skriver at disse er trygge å bruke på såre brystknopper. Les mer om hvilke typer salver dette gjelder.

Er det vanlig å bli sår eller å ha smerter ved amming?

Det er vanlig at det er ømt når barnet tar tak, men dette skal gå over i løpet av de første sugetakene. Du skal ikke ha vondt gjennom hele ammestunden.

Det er vanlig å føle generell ømhet eller sårhet i starten av ammeperioden, men åpne sår og/eller store smerter er ikke normalt. Dette er som regel et tegn på et dårlig sugetak.

Sår og smerter kan forårsakes av hvordan barnet legges til brystet, eller i enkelte tilfeller også stramt tungebånd hos barnet. 

Av og til kan det være særegenheter med selve brystet som gjør det vanskelig for barnet å få et optimalt sugetak, for eksempel innadvendte brystknopper.

Les mer om sugetaket i avsnittet under som handler om hvordan du forebygger såre brystknopper, og i artikkelen vår om sugetak.

Dersom sårene skyldes et dårlig sugetak vil sårheten som regel forsvinne så fort dere har funnet årsaken(e) til det dårlige sugetaket, og at disse er rettet opp i – med mindre det er infeksjon i sårene.

Hvis det er infeksjon i sårene gror ikke sårene før infeksjonen er behandlet. Dette finner du mer om i avsnittet under som heter «Hva gjør jeg hvis sårheten ikke går over?»

Smertefull utdrivningsrefleks

Enkelte har smerter i forbindelse med utdrivingsrefleksen. Dette vil som regel gi seg etterhvert som barnet vokser til.

Vonde, men ikke såre brystknopper

Vonde, men ikke såre brystknopper, kan for eksempel skyldes en tett melkegang i nærheten av brystknoppen, eller en melkeblemme.

Det er vanlig å være sår dersom barnet har dårlig sugetak, men symptomene kan også «bare» være smerter.

Raynauds fenomen eller vasospasmer (hvite brystknopper) kan gi smerter i brystknoppene. Disse tilstandene kan komme som en «følgefeil» dersom barnet har dårlig sugetak og brystknoppen blir avklemt.

Kelly Bonyata IBCLC har skrevet en artikkel med mer informasjon om vasospasmer og Raynauds.

Hvis du plutselig opplever at det er vondt å amme, og at brystknoppene er ømme uten at du har sår, så kan dette skyldes hormonelle endringer i forbindelse med eggløsning eller menstruasjon. Hvis dette er tilfelle vil ømheten gå over i løpet av noen få dager – og sannsynligvis komme tilbake på omtrent samme tid i neste syklus. Les mer om amming og menstruasjon.

Vondt på/under areola (det brune området)

Dersom det er vondt på/under areola (det brune området), og ikke i brystknoppen, kan det skyldes en tett melkegang under areola eller en betent montgomerykjertel.

Hvordan forebygger jeg såre brystknopper?

Å la det være igjen noen dråper morsmelk som tørker på brystknoppen etter amming kan virke forebyggende på sårhet.

Finn en god ammestilling

Bruk den ammestillingen som føles mest behagelig. Du skal kunne holde barnet uten å bli sliten i armer, nakke eller rygg, så det er viktig med god støtte.

En tilbakelent stilling stimulerer barnets reflekser og gir som regel et godt sugetak. Prøv ulike stillinger for å finne ut hvilke du og barnet trives best med.

En vanlig feil når barnet legges til i vuggestilling er at barnet ligger for langt inn armkroken i forhold til brystknoppen.

Det gjør ofte at brystknoppen peker mot barnets munn eller hake, i stedet for å peke mot barnets nese når barnet skal ta tak. Barnet skal ligge midt foran deg og tippe hodet bakover så det strekker litt på nakken.

Legg barnet riktig til brystet, og sørg for et godt sugetak

Sugetaket blir som regel bra dersom barnet er riktig plassert i forhold til brystet, gaper høyt og får nok bryst i munnen.

Barnet dier riktig dersom du ikke har vondt, og barnet får i seg melken det har behov for.

Et godt sugetak forebygger også tette melkeganger og såre brystknopper og er med på å sikre en optimal melkeprodusjon. 

Les mer og se filmer om hvordan sikre et godt sugetak.

Ikke dra i brystet for å sjekke sugetaket til barnet etter at det har tatt tak. Det kan føre til at barnet får dårligere tak. Kjenn heller etter om det føles riktig eller ikke. Hvis det er smertefullt utover de første takene er det noe som må nøstes opp i.

Når barnet har et godt sugetak skal brystknoppen ligge bak mot den bløte delen av ganen. Brystvorten skal være rund etter amming og kan godt se litt lengre ut enn den vanligvis er.

Men hvis den er den skjev eller flat på ene siden, eller er avklemt og hvit, har ikke brystknoppen ligget langt nok bak i ganen, men gnisset mot den fremre, harde delen.

Dette kan være smertefullt, og kan også gi gnagsår på brystknoppen.

Global Health Media har laget en fin film som viser hvordan brystknoppen skal ligge i barnets munn, og som viser teknikker for å få til et godt sugetak.

Be om hjelp til å få vurdert sugetaket dersom det er vondt å amme. Ikke slå deg til ro dersom noen sier at «taket ser fint ut».

Det hjelper nemlig ikke om taket ser fint ut dersom du har smerter gjennom hele ammestunden, har sår på brystknoppene, eller dersom barnet ikke får i seg nok melk.

Bruk Cottermans grep ved brystspreng

Brystspreng gjør at brystene kan bli harde, spente og vanskelige å få godt tak på. Brystspreng kommer rundt 2.-4. dag etter fødsel og kan vare i omtrent 1-2 uker.

Bruk Cottermans grep for å myke opp brystet slik at det blir lettere for barnet å få optimalt tak.

Tørk vekk eventuelt melkesøl med en ren klut før du legger til barnet, slik at brystet ikke blir så glatt at barnet får problemer med taket.

Håndmelk før amming ved melkespreng

Etter at den første brystsprengen er over og melkeproduksjonen er kommet godt i gang vil du kunne oppleve melkespreng. Du kan også oppleve melkespreng dersom det er lenge siden siste amming.

Dette kan gjøre det vanskelig for enkelte barn å få tak. Dersom du tenker at dette gjelder for dere kan du gjøre brystet mykere ved å håndmelke før amming. Stadig melkespreng kan tyde på overproduksjon av melk.

Tørk vekk eventuelt melkesøl med en ren klut før du legger til barnet, slik at brystet ikke blir så glatt at barnet får problemer med taket.

Hva skal jeg gjøre hvis jeg har fått såre brystknopper?

Hvis du bare er generelt sår og øm kan du klemme ut noen dråper morsmelk som du lar tørke på brystknoppen.

Helsedirektoratet har en side for helsepersonell med informasjon om behandling av sår og andre tilstander på brystknoppene. Her kan man se bilder av ulike typer sår og informasjon om anbefalt behandling. Du kan evt vise dette til lege eller annet helsepersonell.

Ikke lufttørk, og ikke ta på brystknoppen

NB! Sår og sprekker skal ikke lufttørke. I tilfelle åpne sår må du unngå at det danner seg en skorpe som sprekker opp hver gang du ammer.

Dette gjør du ved å dekke såret med en ammevennlig salve eller kompress / skumbandasje etter amming. Spør på apoteket om noe som egner seg. På denne måten vil såret kunne gro innenfra.

Ikke ta direkte på brystknoppen hvis du har sår. Bruk en Q-tips til å ta salven med, slik at ikke salven blir infisert med eventuelle bakterier, eller klem ut litt salve midt i et rent ammeinnlegg før du legger det på brystet.

Tørk forsiktig vekk overflødig salve som har havnet på areola (det brune området) før amming, slik at området ikke er så glatt og hindrer barnet i å få et godt tak.

Du trenger ikke vaske vekk salve som kun er på brystknoppen før amming.

Skift ammeinnlegg ved hver amming

Bruk engangsinnlegg eller innlegg som kan vaskes i maskin på 60 grader. Ikke bruk albueskjell eller ammeinnlegg av ull direkte på brystet hvis du har mistanke om sopp eller bakterielle infeksjoner.

Du kan eventuelt legge en engangsinnlegg mellom brystet og ullinnlegget, eller du kan koke ullinnlegget etter bruk.

Rens med saltvann

Rens såret med saltvann, for eksempel ved å lage et saltvannsbad til brystene: Kok opp vann med 1 ts salt pr liter vann. Avkjøl nok til at det fortsatt er varmt, men ikke så varmt at du brenner deg. Ha vannet i en egnet bolle, og ha brystet i vannet i ca 10 minutter. Prøv dette et par ganger om dagen.

Du kan også vaske sårene med rene kompresser med saltvann etter amming, før du tar på ammevennlig salve og rene ammeinnlegg.

Stimuler utdrivningsrefleksen før barnet legges til

Hvis det er veldig smertefullt akkurat når barnet tar tak kan du prøve å stimulere utdrivningsrefleksen før du legger barnet til. Dette gjør at barnet ikke trenger å suge så hardt i begynnelsen. Legg til på brystet med minst smerter først.

Vær oppmerksom ved bruk av brystskjold

Brystskjold kan virke lindrende, og kan være med på å få deg over en vond kneik mens du får behandling og/eller eventuelt venter på å få hjelp til å korrigere ammestilling/sugetak.

Skjold gjør imidlertid ingenting med årsaken til sårheten. Bruk av skjold kan også føre til at barnet blir vant til en helt annen sugeteknikk, og det kan føre til dårligere utmelking av brystet. Det kan også være en utfordring å venne barnet av med å bruke skjold.

Dersom du ønsker å prøve skjold når du er sår må du være nøye med hygienen, koke skjoldet etter hver amming, og la det ligge tørt og bakteriefritt mellom ammingene.

Oppbevaringsboksene til skjold må også desinfiseres/kokes jevnlig, og alltid dersom det brukte skjoldet blir lagt tilbake i samme boksen før vask. Du kan lese mer om riktig bruk av brystskjold i artikkelen vår. 

Avlastning med håndmelking eller pumping

Dersom de såre brystknoppene er så smertefulle du ikke klarer å amme, kan du avlaste brystet med håndmelking eller pumping. Be om hjelp dersom du ikke klarer å finne årsaken til at huden skades.

Hva gjør jeg hvis sårheten ikke går over?

Dersom rådene over ikke hjelper og sårene ikke forsvinner til tross for tiltak, så kan det skyldes sopp eller infiserte brystknopper, innadvendte brystknopper, «smilehull» på brystknoppene, eller utfordringer hos barnet, for eksempel stramt tungebånd eller nakke-/leddplager. Dette finner du mer informasjon om i avsnittene under.

Få behandling ved sopp eller infiserte brystvorter

Bakterier

Det kan være tegn på infeksjon dersom du har dype sprekker som ikke gror, og som gir sterke, brennende smerter under og etter amming.

Kontakt lege og få tatt prøve av sårsekret og melk.

Ofte er det tilstrekkelig med vasking med saltvann, og eventuelt smøre med en bakteriedrepende salve. Spør legen eller apoteket om en egnet salve. Smør på et tynt lag etter hver gang du ammer eller pumper, slik at sårene er dekket av bakteriedrepende salve størst mulig del av døgnet.

Du kan tørke salven forsiktig av med en våt, helt ren klut før amming eller utmelking for å unngå at barnet får det i seg.

Det vanligste bakterien i sprukne brystknopper er gule stafylokokker. De er overalt på kroppen ellers, og skaper ikke problemer så lenge de holder seg på overflaten av huden.

Noen ganger må man ha antibiotika for å ta knekken på bakteriene. Det er viktig at du får riktig medikament. 

Sopp

Av og til er det ikke bakterier, men sopp i sprekkene på brystene. Det krever en annen type behandling. Sopp er vanligere dersom huden på brystknoppen er blitt skadet først.

Smertene beskrives som glødende og intense og kommer som regel mellom ammingene. Noen beskriver det som piggtråd som dras gjennom brystet. Bakterier kan gi lignende smerter. 

Få god og kyndig ammeveiledning

Søk hjelp på ammepoliklinikk eller helsestasjonen. Be om at noen sitter med deg gjennom en hel amming, slik at de kan legge merke til noe som eventuelt kan forklare hudskaden.

Du kan også kontakte en ammehjelper og høre om noen har anledning til å komme på hjemmebesøk eller hjelpe deg via en videosamtale.

Ikke slå deg til ro med utsagn som «taket ser fint ut». Hvis du har sår som ikke gror, eller smerter som ikke forsvinner, så er det noe som er galt. 

Sjekk om barnet har stramt tungebånd eller nakke/leddplager

Dersom sår ikke gror eller at det er vondt å amme til tross for tiltak, kan det være utfordringer hos barnet som er årsaken, for eksempel stramt tungebånd eller nakke/leddplager.

Et stramt tungebånd kan gjøre at barnet ikke får et godt sugetak fordi tungen ikke kan bevege seg normalt. Et barn med nakke-/leddplager kan ha utfordringer med å gape slik det skal.

Begge disse tilstandene kan forårsake smerter og sår hos deg, og kan gjøre at barnet ikke får i seg nok morsmelk.

Oppsøk ammekyndig helsepersonell dersom du mistenker dette.

Sjekk om du har delvis innadvendte brystknopper eller «smilehull» på brystknoppen

Noen kvinner som har en hudfold som ligner på et smilehull ytterst på brystknoppen. Dette kan være en variant av delvis innadvendte brystknopper.

Når brystknoppen dras utover i forbindelse med amming kan du få en rift i bunnen av dette «smilehullet».

I slike tilfeller kan det hjelpe å la brystknoppen strutte hele tiden mellom ammingene og ikke la den klappe sammen i den tilstanden den var i før ammingen begynte.

Det finnes ulike måter å gjøre dette på, for eksempel ved å bruke en tesil, melkeoppsamlingskopper eller brystknoppbeskyttere.

Gjør dette samtidig som du smører sårflaten med ammevennlig salve for å hindre skorpedannelse, slik at vevet under kan gro uforstyrret.

Fortsatt vondt? Kontakt ammekyndig helsepersonell eller en ammehjelper for videre veiledning dersom du føler du har prøvd alt og fortsatt er sår. 

Helsedirektoratet har en side for helsepersonell med informasjon om behandling av sår og andre tilstander på brystknoppene. Her kan man se bilder av ulike typer sår og informasjon om anbefalt behandling. Du kan vise dette til lege eller annet helsepersonell.

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Vil du bli ammehjelper? 

Som ammehjelper er du som regel grunnleggende viktig for dem du hjelper, uansett om du svarer på et enkelt spørsmål eller følger noen over lang tid.

🔸Alle kvinner med egen ammeerfaring (uansett varighet) kan bli ammehjelpere.

🔸Det viktige er at du har kjent ammingen på kroppen, og at du ønsker å hjelpe andre mødre.

🔸Du må også lese pensum, og få godkjent ammehjelperoppgaven.

🔸Du trenger ikke være helsepersonell.

Ammehjelpens gamle slagord er «hjelpende ord fra mor til mor».

Som ammehjelper kan du veilede mødre over telefon, meldinger, epost, videosamtaler, Ammehjelpsgruppen på Facebook, i andre sosiale medier og på hjemmebesøk.

Du kan selv velge hvilke kanaler du vil bruke, og du kan veksle mellom dem så ofte du vil, alt etter hva som passer for deg og din livssituasjon.

Som ammehjelper er du som regel grunnleggende viktig for dem du hjelper, uansett om du svarer på et enkelt spørsmål eller følger noen over lang tid. 

Å være ammehjelper er et frivillig verv. Du får altså ikke penger for å være ammehjelper. 

Men du FÅR betalt – bare på litt andre måter: 

🔹Vennskap og nettverk med andre ammehjelpere.

🔹Kunnskap om amming, morsmelk, veiledning og barselomsorg (blant annet).

🔹Takknemlighet.

Har du lyst til å bli en del av vår fine organisasjon? 

Du er hjertelig velkommen ❣️

Her finner du mer informasjon om hva det innebærer å være ammehjelper.

Her bestiller du ammehjelperpakken.

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Månedens laktosaur: Turi Hæg

I anledning 50-årsjubileet til den svenske Amningshjälpen lanserer vi laktosauren Turi Hæg som tok initiativ til å starte Ammehjelpens søsterorganisasjon i Stockholm i 1973.

– Eggedosis med konjakk på 17. mai

Året var 1959, og 19 år gammel fikk jeg mitt første barn – en sønn. Jeg fødte på badet i en ombygget tyskerbrakke på Ullevål sykehus.

Vi var to fødende med et skjermbrett mellom oss. Jeg fikk føde først, mens min «medføderske» fikk beskjed om å holde igjen.

Alt gikk greit, men jeg lå adskilt fra min sønn og hadde «for lite melk». Han ble derfor tilleggsmatet med en blanding av kumelk, vann og sukker. Min beste opplevelse fra sykehusoppholdet var at vi fikk eggedosis med konjakk på 17. mai!

Jeg kunne ingenting om amming, men jeg kunne lese. Av min daværende svigermor, fikk jeg en bok om spedbarnsstell, første gang utgitt i 1937. Boken inneholdt en del kloke og velmenende råd, men selv etter 18 revisjoner over 20 år, var ammerådene håpløse.

Barnet skulle veies før og etter hver amming og mates etter et fastlagt skjema. Det var svært strevsomt, og den dag i dag, husker jeg min skrikende sønn ligge på den forhatte barnevekten.

Vekten kastet jeg ut etter et halvt år og ammet videre til min sønn var ni måneder. Jeg skulle imidlertid gjerne ha ammet lenger, men jeg fulgte slavisk det som sto i boken.

Kommunal hjelp

Mitt ekteskap ble oppløst etter fire år, og jeg ble eneforsørger. Jeg fikk en stilling i Rikstrygdeverket. Der hadde de heldagsbarnehage. Med jobb også på lørdager, og med lang reisevei, ble det en strevsom tid både for min sønn og meg.

Den gang fikk man hverken fri eller betalt ved sykt barn, men kommunen sørget for at en husmorvikar kom hjem til oss og bakte boller og leste eventyr for min sønn, mens jeg var på jobb.

Til tross for denne service fra det offentlige, synes jeg at jeg gikk glipp av så mye med mitt lille barn. Jeg satt i 6. etasje og skrev på maskin, mens han lekte i 1. etasje. Vi lengtet etter hverandre.

Etter noen år giftet jeg meg igjen, og min nye mann adopterte min sønn. I 1969 fikk vi en datter som ble født på Aker sykehus. Fødselen gikk greit, men jeg fikk ikke holde mitt nyfødte barn, noe jeg aldri kan tilgi jordmoren.

Min ammesituasjon var omtrent den samme som jeg hadde opplevd ti år tidligere. Nå ble imidlertid barnet mitt matet med et melkepulver tilsatt vann etter ammingen, helt til hun ble mett.

Jeg hørte om Ammehjelpen, men jeg var for sjenert til å ta kontakt. 

Min mann jobbet i et norsk firma, men skulle arbeide en periode i Sverige. Han søkte firmaet om litt pengestøtte til hjemreise av og til, men fikk avslag med den begrunnelse at man måtte forsake noe når man hadde jobb.

Han skulle altså ikke få følge sitt første barns utvikling. Sinnet steg i meg, og jeg tok resolutt ungene og tannbørsten og reiste etter. På den måten havnet vi i Sverige, hvor vi ble i over 10 år.

Elisabet Helsing som pådriver 

Jeg kjøpte Elisabet Helsings «Boken om amming» (1970) og studerte den nøye. Å amme fra begge bryst uten skjema, var det mulig?

Jeg våget å prøve, og min datter ble ammet til hun sa – «nei takk»!

Jeg opplevde at det å amme ikke bare var å gi barnet føde, men at det var et mellommenneskelig forhold – en måte å omgås på. For meg åpnet det seg en ny verden som ga morsrollen en ny dimensjon.

Samtidig følte jeg en stor sorg og forbitrelse over at jeg hadde gått glipp av så mye av dette fantastiske i løpet av ammetiden med min sønn.

Jeg tenkte at i fremtiden skulle aldri noen tvinges til å gå mot naturen, og at alle som ønsket å amme, skulle få de råd de behøvde slik at de selv kunne bestemme over egen amming.

Jeg skrev til Elisabet som sendte meg en god del ammemateriale og –brosjyrer som jeg etter hvert oversatte til svensk. Hun godkjente meg som ammehjelper i Ammehjelpen i 1970/71, og så kom hun til Stockholm.

Hun mente at jeg burde starte en tilsvarende organisasjon i Sverige. Det ville jeg gjerne, men vår datter hadde gjort natt til dag og omvendt. Resultatet ble at jeg omtrent aldri fikk en hel natts søvn. Jeg hadde ikke overskudd til å være ammehjelper.

Elisabet ga seg imidlertid ikke og kom tilbake året etter med samme budskapet. Jeg hadde søvnproblemer som tidligere. Min datter var en solstråle om dagen, men skrek som besatt hver annen time om natten. 

Da Elisabet imidlertid kom tilbake det tredje året, i 1972, sov gullungen. Da hadde vi allerede dannet en liten gruppe «hjälpmammor» i Stockholm. De fleste var tilknyttet helsevesenet og ble godkjent av meg.

Blant det ammematerialet som Elisabet Helsing hadde sendt meg var ammehjelperprøven, spørsmål som hjälpmammor måtte besvare for å bli godtatt som medlem i Amningshjälpen. 

Amningshjälpen dannes

Vi fikk vite om en gruppe i Uppsala som hadde arbeidet omtrent som oss, under ledelse av Eva Magnusson Hidman. I 1973 slo vi oss sammen og dannet «Amningshjälpen».

Eva ble leder og skulle utgi medlemsbladet Amningsnytt fire ganger i året, og jeg ble administrativ leder. Etter noen år, da foreningen hadde fått en mer strukturert form, alternerte Amningshjälpens sentraladministrasjon mellom forskjellige lokalgrupper, på samme måte som driftingen av Amningsnytt gjorde det. 

Både Eva og jeg skrev tekster om amming, små brosjyrer og bøker som ble kalt skrifter. De ble stensilert eller trykket opp og media fikk interesse for dem, noe som førte til at Amningshjälpen ble kjent. I 1974 kom Elisabet Helsings bok om amming ut på svensk, og den ble en slags bibel for alle hjälpmammorna.

Min tid som administrativ leder var en pionértid for Amningshjälpen. Det var viktig for meg at foreningen ikke skulle ha noen politisk profil. Enhver mor skulle føle seg velkommen.

Den første tiden fikk jeg ca. 25 brev om dagen i tillegg til at telefonen ustanselig ringte. Jeg ringte alltid tilbake når noen rådspurte meg, og på den måten lærte jeg stadig mer om hvilke råd som fungerte best.

Jeg husker spesielt en mor som ikke hadde klart å amme sine fire barn, men som etter gode råd og oppmuntring, klarte å amme det femte barnet! For å gi gode råd, måtte jeg få en oppfatning om hele kvinnens livssituasjon. 

Det ble mange hjemmebesøk hos mødre som også kom hjem til meg, og det ble mange møter med stadig flere lokalgrupper. Min datter utviklet seg til et stille, men nysgjerrig barn som var fornøyd hvis hun fikk litt tegnesaker og kunne pusle med sitt.

«De roliga ammisarna», kalte hun hjälpmammorna, og hun fulgte som oftest med meg på møtene.  

Lav ammefrekvens

Socialstyrelsen (tilsvarende Helsedirektoratet red. anm.) var bekymret for den lave ammefrekvensen i Sverige. Noe måtte tydeligvis gjøres, og dét fort. «Expertgrupp Amning» ble nedsatt av Socialstyrelsen i 1973 (tilsvarende den norske Sosialdepartementets Ammearbeidsgruppe, 1974-1976 red. anm.).

En sterk pådriver for at arbeidet ble satt i gang var Margaretha Lööf-Johanson som hadde flere barn. Hun jobbet i Socialstyrelsen og ble gruppens sekretær. Forøvrig besto den av 13 personer, de fleste hentet fra helsesektoren – barneleger, jordmødre, sykepleiere, barnepleiere, helsefagslærere, og jeg som representerte Amningshjälpen. 

Det ble en interessant tid. Vi tok opp alminnelige ammeråd, ammeproblemer og fedrenes rolle. Vi jobbet i ca. to år med å spre enhetlige råd til alle instanser som en blivende mor kunne komme i kontakt med.

Slik hadde Socialstyrelsen alltid drevet sin informasjonsvirksomhet, og rådene deres ble vanligvis implementert umiddelbart over hele landet. Rådene munnet ut i Amning – En skrift om amning och bröstmjölk, utgitt i 1975 av Socialstyrelsen. 

Den neste Expertgrupp Amning ble nedsatt rundt 1981, denne gangen ledet av professor Yngve Hofvander fra Akademiske sjukhuset i Uppsala. Gruppen besto av 11 fagpersoner og Amningshjälpen ble representert med fire medlemmer – Elisabeth Kylberg, Eva Magnusson Hidman, Carina Sjögren og Kristin Svensson.

Hofvander hadde forstått hvilken kompetanse hjälpmammorna hadde, og ville sikre at den kom med i gruppens rapport: Amning : en bok om amning och bröstmjölk (1982).

Både Elisabeth Kylberg og Kristin Svensson sitter i dag i Amningshjälpens styre.

Svensk ammerevolusjon

Kristin Svensson var med i Stockholmsgruppen fra starten. Kristin var bare 20 år da hun kom til å bety mye for at nye ammerutiner ble innført på fødselsklinikker i Sverige rundt 1972.

Hun arbeidet da som barnepleier på Karolinska universitetssjukhuset i Stockholm (i dag er hun universitetsbarnmorska spec. amning, dr.med.vet.). Hennes sjef var den legendariske barnelegen og professoren, John Lind, også tilknyttet Karolinska Institutet.

Dr. Lind var levende opptatt av tidlig mor/barn-kontakt ved fødselen. Da han fikk tilsendt Eva Magnusson Hidmans manuskript til Hur man ammar (1973) for å kommentere, ba han også Kristin Svensson lese gjennom.

Deretter tok de sammen med barnelege Rutger Lagercrantz, initiativet til å forandre rutinene på fødselsklinikken.

Det ble slutt på å veie før og etter amming og mødrene fikk amme fritt. Det ble en stor suksess, en ammerevolusjon ført an av en ung kvinne som på dette tidspunktet selv ikke hadde barn.

Kristin mente at fedrene som oftest husket bedre enn mødrene som gjerne befant seg i ammetåka. Hun samlet dem til «pappaskötning» der fedrene lærte barnestell og fikk informasjon om amming.

Sangstundene som dr. Lind og Kristin holdt for mødre og barn, vitner ikke minst om en avskjed fra et skjemastyrt til et mer medmenneskelig system. 

Ett av mine beste minner fra denne tiden, hendte på en reise som barnepleier Kristin Svensson, sykepleier og hjälpmamma Hélèn Rotsman Axnäs og jeg foretok. Vi besøkte barselavdelinger i Sverige for å holde foredrag om hvordan man kunne forandre ammerutinen.

På de fleste steder fikk vi reservert mottakelse, men personalet ble som oftest overbevist etter en del diskusjoner.

På en barselavdeling i Nord-Sverige, ble det noe komisk:

Vi ankom med vårt budskap, men oppdaget til vår overraskelse at der var det bare fryd og gammen – mødre og barn var sammen, en vennlig og varm stemning var til å ta og føle på, alle mødrene ammet. 

– Nej, här har vi alltid gjort på vårt eget sätt och inte varit så intresserade av alla råd som kommit från Stockholm, sa barnelegen med et smil.

Vi som trodde vi kom med ny ammekunnskap, ble noe forvirret og litt lattermilde. 

Tilbake til Norge

I 1980 måtte vi flytte tilbake til Norge. Det var tungt å forlate gode venner og alle hjälpmammorna, folkedans og kammerkor. Alt måtte avsluttes.

Vel etablert i Oslo, fikk jeg telefonnummeret mitt i katalogen under Ammehjelpen og ga ammeråd på telefon. Jeg ble alltid invitert til ammemøter av omsorgsfulle Kari Paalgaard Pape som jeg blant andre ammehjelpere hadde samarbeidet med tidligere.

Etter noen år, tok jeg beslutningen om å bli støttemedlem i både Ammehjelpen og Amningshjälpen. Etter hvert fikk jeg dessuten mange barnebarn som ga meg mye glede og nye livsoppgaver.

Da vår store inspirator og kunnskapsformidler, Elisabet Helsing, døde i 2019, ble jeg under minnestunden sittende ved siden av Eli Heiberg. Hun fortalte bl.a. om sine svangerskapskurs.

Jeg mønstret Eli grundig, da husket jeg: Det var jo hos henne jeg i 1959 hadde lært pusteteknikker som senere hjalp meg under mine fødsler.

Endelig etter 60 år fikk jeg takket Eli for hennes innsats. Ringen var sluttet.

Om Turi Hæg

Turi Hæg er født i Oslo i 1939 og vokste opp i Norge, Sverige og Tyskland. Hun gikk latinlinjen på Berles skole i Oslo, utdannet seg til sjefssekretær ved Oslo Handelsgymnasium, senere som barnepleier i Järfälla utenfor Stockholm.

Turi var administrativ leder av Amningshjälpen på 1970-tallet. Hennes innsats kan sammenlignes med Kari Paalgard Papes bidrag til Ammehjelpen i Norge.

Turi har skrevet og oversatt ammelitteratur i Norge og Sverige. Hennes privatarkiv med foredrag, studiesirkler, brosjyrer (bl.a. for barn), artikler, notater om ammeproblemer og råd, er samlet og befinner seg på Gøteborgs Universitetsbibliotek, Kvinnohistoriska samlingar. 

Bibliografi:

Amning – En skrift om amning och bröstmjölk (1975) Socialstyrelsens nämd för hälsoupplysning, basert på Expertgrupp Amning’s faktaråd.

Amning : en bok om amning och bröstmjölk (1982) Socialstyrelsens nämd för hälsoupplysning, basert på Expertgrupp Amning’s faktaråd.

Helsing, Elisabet (1970) Boken om amming, Gyldendal. Oversatt til svensk (1974) Boken om amning, Bokförlaget Trevi, Stockholm.

Hidman, Eva Magnusson (1973) Hur man ammar, Miljöförlaget.

Dr. med. Sundal, Alfred (1937) Mor og barn – Svangerskapets hygiene, fødsel, barselseng, barnets utvikling og ernæring og stell i de to første leveår, Fabritius & Sønners Forlag, Oslo, 18. utgave av 1957

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Mødres rett til foreldrepermisjon og ammefri

Mødre bør ha mulighet til å ta 100% lønnet permisjon i minst 8 måneder etter fødselen, og reell rett til lønnet ammefri så lenge det trengs.

Ammehjelpen får ofte spørsmål om hvor vi står i debatten omkring foreldrepermisjon.

Dette er det vi mener:

Ammehjelpen mener at mødre bør ha mulighet til å ta 100% lønnet permisjon i minst 8 måneder etter fødselen, og reell rett til lønnet ammefri så lenge det trengs.

Alle ammende bør ha mulighet til å kunne følge den nasjonale anbefalingen om å fullamme i 6 måneder, med gradvis innføring av fast føde i andre levehalvår og mulighet til å gi barnet morsmelk i minst 12 måneder.

Det handler om barns rett til morsmelk like mye som mors rett til å amme. Amming har livsvarige helseeffekter for dem begge. Ammende mødre gir et solid bidrag til folkehelse, miljø og økonomi.

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om ammefri er pr i dag ikke etterlevd av store deler av norsk arbeidsliv, spesielt der hvor mange kvinner i reproduktiv alder er ansatt i turnusordninger.

Ammefri må bli en reell rettighet.

Samfunnet har alt å vinne på å legge til rette for at ALLE mødre har mulighet til å følge de nasjonale anbefalingene omkring amming – uansett hva de jobber med, hvor de jobber, og hvilken sosial og økonomisk status de har.

At vi landet på minst åtte måneder betalt permisjon, pluss reell rett til lønnet ammefri, er et resultat av en intern prosess i 2022 der alle våre mer enn 200 ammehjelpere hadde mulighet til å delta.

Det er svært mange hensyn å ta i denne diskusjonen. Permisjon er (i likhet med amming) et følsomt tema, og det vil aldri være enighet om hva som er riktig antall måneder. 

Vi har valgt å legge oss på samme linje som tidl. Enhet for amming ved FHI, Jordmorforbundet, Jordmorforeningen og Landsgruppen av helsesykepleiere som mener at mødre bør ha mulighet til å ta ut minst 8 måneder betalt permisjon etter fødsel.

I en kommentar i Aftenposten konkluderer de med følgende:

– Å sikre mor mulighet for minimum åtte måneders sammenhengende permisjon etter fødselen vil bidra til bedre mor-barn-helse og redusere klimaavtrykket.

Les mer:

Ammefri: Hva har jeg rett på?

Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?

Helseeffekter for den som ammer

Helseeffekter av morsmelk

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Månedens laktosaur: Sissel Traavik

- Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig. Det målet ser fortsatt ut til å være langt unna. Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre! Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

– Men er den tykk nok? spurte legen

Da jeg ble gravid, var noe av det første jeg gjorde å kjøpe Elisabet Helsings – Boken om amming (1970). Selv kjente jeg ingen som ammet eller hadde babyer da.

Det eneste jeg kunne huske om amming, var en gang foreldrene mine hadde besøk av et vennepar med fire barn.

Moren fortalte at hun hadde ammet de tre første og hadde hatt masse melk. Men med den fjerde hadde legen anbefalt flaske.

– Men jeg har jo så mye melk, hadde hun sagt.

– Men er den tykk nok? spurte legen, og da hun klemte ut litt, så hun at den var blålig, som skummetmelk.

Jeg var tenåring da, og husker jeg tenkte at hvis melken var bra nok for de tre første, burde den jo være bra nok for fjerdemann også?

Jeg lurte på om legen var dum.

Jeg fikk skjenn fordi jeg tok opp babyen min

Jeg fødte på Rikshospitalet forsommeren 1973, tre uker for tidlig. Der var det et strengt regime. Barna lå på egen sovesal langt nedover korridoren.

Jeg lå på et rom med fire eller fem andre mødre, og barna ble båret inn til oss for amming med noen timers mellomrom. Barnet mitt sov tungt hver gang, og jeg var ganske fortvilet.

Og det hjalp i hvert fall ikke at jeg etterpå fikk vite hvor mange gram han hadde fått i seg – da det stort sett dreide seg om mellom fem og ti gram. Ikke så rart, kanskje, han virket jo stappmett hver gang jeg fikk «låne» ham.

Midt på dagen ble alle barna trillet inn på rommet vårt, de små sengene ble satt i en rekke midt på gulvet. En gang hørte jeg at mitt barn begynte å klynke, så jeg sto opp og hentet ham.

Han roet seg og jeg prøvde å amme, men han hadde sovnet igjen.

Da personalet kom for å hente barna, fikk jeg skjenn fordi jeg hadde tatt ham opp. Barna skulle ikke røres, de skulle ha ro!

Morsmelkerstatning eller ikke?

Den dagen vi skulle hjem, kom barnelegen bort til meg, en varm og hyggelig eldre mann. Han anbefalte meg å kjøpe Nan-morsmelkerstatning, fordi barna ble så fete av Colletts.

Jeg svarte at jeg hadde tenkt å amme.

Han sendte meg et overbærende blikk og sa:

– Du kan gjerne amme, men barnet må jo ha mat også.

Som om amming skulle være en slags bisarr hobby!

Jeg dro hjem med et barn på 2050 gram, kjøpte Nan og leide babyvekt på veien. Og jeg hadde naturligvis ikke nok melk den første dagen. Pappaen måtte gi Nan-flaske mens jeg gråt og følte meg som verdens verste mor.

Dagene etter ble det amming, veiing, amming og veiing. Jeg var jo livende redd for å sulte det bitte lille barnet. Så var det å legge sammen antall gram han hadde fått i seg per døgn og regne ut hvor mye det var i prosent av kroppsvekten. Heldigvis var det alltid mer enn 20 prosent, så det ble ikke flere Nan-måltider på ham.

På seksukerskontrollen hadde han lagt fint på seg, og jeg fortalte at han fortsatt spiste mer enn 20 prosent av kroppsvekten. Da fikk jeg klar beskjed om å kutte ut veiingen. Det var en lettelse.

Ny ammehjelper

I august 1973, da jeg hadde fått ammingen godt i gang, tenkte jeg at det var på tide å bli ammehjelper, og tok ammehjelpsprøven.

Da hadde jeg sett hvor ammefiendtlig og kunnskapsløst barselregimet kunne være, og hvor stort behov det var for Ammehjelpen.

Det var åpenbart at det var mye opplysningsarbeid som trengtes. Selv hadde jeg ikke klart meg uten Elisabets bok.

Det første ammehjelpmøtet jeg var med på, var hjemme hos Kari Paalgard Pape i Gimle Terrasse i Oslo. Foruten Kari var det Elisabet, Anna Strand, Sidsel Bjelland, Eli Heiberg, Eli Bruusgaard og Vibeke Sæther som jeg husker best fra den første tiden – glødende engasjerte, flotte damer.

En gang ble Elisabet, Kari og jeg intervjuet av Aftenposten hjemme hos Åse Gruda Skard. Det var en hyggelig kveld og det ble en fin artikkel om amming av det.

Da Elisabet etter hvert forsvant utenlands, var det Kari som tok på seg det meste. 

Vi hadde en postboks på Holmen postkontor. Jeg bodde den gangen på Hovseter, og da Anne Svendsen flyttet, var jeg den som bodde nærmest og fikk ansvaret for å tømme postboksen.

Det var noen år før vi fikk kontoret, og Karis hjem fungerte som et slags kontor. Mesteparten av innholdet i postboksen leverte jeg til henne.

Ammenytt

I 1975 ble jeg med i redaksjonen for Ammenytt. Det ble en travel og morsom tid. Kari sendte meg store, tykke konvolutter med stoff – utklipp fra aviser, tidsskrifter m.m.

Så var det å lese, klippe, skrive, lime. Alt ble sendt til vår dyktige maskinskriver Liv Lein. Jeg hadde ikke skrivemaskin.

Når stoffet kom tilbake, begynte uttegningen –  klippe ut bilder og tekst, lime inn på ark og sende trykkeriet. Tilbake kom kasser med Ammenytt, hefter i A5-format.

Neste skritt var å ta fram medlemskartoteket, både over ammehjelpere og støttemedlemmer, skrive på navn og adresser samt klistre på frimerker og levere heftene på postkontoret.

Vi hadde faktisk en del helsesøstre og jordmødre som var støttemedlemmer allerede den gangen, selv om de prosentvis selvfølgelig var forstemmende få…

Etter noen år følte jeg at det var på tide å få inn nye krefter i Ammenytt, og det var heldigvis flere som var interesserte i å overta jobben. 

Telefonkontakt

Så ble jeg satt opp som ammehjelper i telefonkatalogen, og var det i mange år. Det var både givende og krevende. Den gangen var man låst til telefonledningen og kunne ikke bevege seg noen steder.

På hjemmefronten var det stor forståelse for mine mange ukentlige timer ved telefonen. Unntaket var de gangene vi hadde besøk og jeg måtte prioritere en fortvilet mor framfor gjestene.

De fleste mødrene som ringte var redde for at de hadde for lite melk, en del slet med såre brystvorter eller brystbetennelse og noen lurte på hva de ikke burde spise.

Det var både en overraskelse og en glede å se hvor lite som skulle til for å hjelpe. Og alltid hyggelig når mødrene ringte tilbake og fortalte at rådene hadde virket.

– Til slutt slengte han på røret

Jeg husker ikke helt når jeg sluttet som telefonkontakt, men det er mange år siden nå. Likevel er det noen episoder som står tydelig fram når jeg tenker tilbake.

En eneste gang fikk jeg en svært ubehagelig telefon. Jeg var blitt oppringt av en mor som hadde problemer med utdrivingsrefleksen, så jeg rådet henne til å spørre legen sin om hun kunne få en resept på oxytocin.

Legen hennes ringte meg noen dager senere og var nærmest hysterisk av raseri, snakket på inn- og utpust så jeg omtrent ikke fikk sagt et ord.

Hvordan våget jeg å gi medisinske råd, hvem trodde jeg jeg var, det var han som var lege, og så videre.

Til slutt slengte han på røret.

En annen gang ringte en mor som ikke kunne forstå hvorfor barnet hylskrek hver eneste natt til søndag, men aldri ellers. Hun var jo så forsiktig med hva hun spiste – aldri løk, kål eller erter. Men hva spiste hun på lørdager? Jo, salat. Med kinakål. Jeg foreslo at hun skulle slutte med kinakål og se om det hjalp. Noen dager senere ringte hun tilbake; barnet sov hele natten.

Det hendte også en sjelden gang at jeg ble kontaktet av mødre som ville ha «tillatelse» til å gi flaske. Det å ikke se hvor mye barnet hadde spist gjorde dem engstelige, og flaskene jo er gjennomsiktige.

Jeg forklarte at Ammehjelpen ikke ønsket å presse noen til å amme, man ble ikke noen dårligere mor av å gi flaske. De viktigste for barnet var at mor var trygg og rolig.

Noen ganger fikk jeg slibrige telefoner fra menn som lurte på om jeg kunne si noe om ammepupper.

Fedrene stilte opp

Og noen få ganger fikk jeg telefoner fra fedrene, når mødrene var for fortvilte til å orke å ringe selv.

Spesielt godt husker jeg én av disse. Mannen fortalte at hans kone lå og gråt, så det var han som måtte ringe. De hadde vært på helsestasjonen, og der mente de at barnet ikke hadde lagt på seg nok, så de måtte begynne med tillegg og komme tilbake for kontroll noen dager senere.

Hva kunne de gjøre? De ville så gjerne få til ammingen.

Jeg foreslo en «økekur»: å amme hver time til det var nok melk, noe han syntes hørtes enkelt og greit ut. Noen dager senere ringte han tilbake og fortalte at alt gikk strålende, mor hadde fått mer enn nok melk, og de hadde vært på helsestasjonen og veid.

Der fortalte de at de hadde ringt Ammehjelpen og fått råd, så det var unødvendig med tillegg.

– Men, vet du, de virket nesten skuffet,» sa han.

Og la til:

– Ja, jeg er forresten lege selv, men jeg vet jo ingenting om amming.

Jeg skulle ønske flere i helsesektoren hadde hans positive innstilling til oss. Vi hadde dessverre mange innbitte motstandere som følte at vi ufaglærte «tråkket dem på tærne».

Da og nå

Ammehjelpen dekket åpenbart et stort behov hos mange mødre, og etter hvert ble vi også mer akseptert. En periode fikk vi lov til å besøke barselavdelingen på Rikshospitalet og levere brosjyren vår – Hvordan du ammer ditt barn (1968) av Elisabet Helsing og Eli Heiberg – til mødrene.

Målet vårt den gangen var å gjøre Ammehjelpen overflødig.

Men det målet ser fortsatt ut til å være langt unna.

Det er forstemmende for en laktosaur å se hvordan føde- og barselforholdene gradvis blir verre, ikke bedre!

Derfor er det godt å se at Ammehjelpen er høyst levende og oppegående.

Om Sissel Traavik

Sissel Traavik (1945) er født og oppvokst i Oslo. Hun er cand.real. med hovedfag i mykologi, samt mellomfag i kunsthistorie. Senere tok hun ettårig grunnkurs i journalistikk.

Hun har jobbet flere år som guide ved Akershus slott, vært manusvasker/korrekturleser i Forbrukerrapporten, korrekturleser og senere deskjournalist i Dagbladet, der hun også var verneombud en stund og etter hvert klubbleder for Handel- og kontor-klubben.

Det førte videre til diverse verv i avdelingsstyret for Oslo/Akershus Handel og kontor. Hun var også med i representantskapet for LO i Oslo.

Og så selvfølgelig ammehjelper i mange år, nå støttemedlem.

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Månedens laktosaur: Grethe Borgen

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!» sa ei jordmor i Årdal da Ammehjelpa ble starta der i 1979.

Hvor var hjelpen?

Jeg bodde i industrisamfunnet Årdal fra 1976 til 1990. Og som hjemmearbeidende og etter hvert utearbeidende småbarnsmor og innflytter fra Lillehammer så jeg meg rundt etter foreninger og aktiviteter i bygda.

Da jeg ganske uforberedt ble mor til tvillinger oppsto behovet for råd og veiledning i stereo-amming. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å amme eldstejenta, men med to var det verre. Jeg innså raskt at dette fiksa jeg ikke, hvor var hjelpen?

Som nyinnflytta i Årdal kjente jeg ingen, og tanter og bestemødre med ammekunnskap var langt unna. Jeg fikk etter hvert hjelp fra jordmødre og helsesøstre – kontakter jeg hadde fått under svangerskapet.

Ammehjelpa i Årdal

Men – hva gjorde alle de andre småbarnsmødrene i bygda? De fleste var jo innflyttere som meg – og uten familienettverk til å hjelpe seg med amming. Jo – man startet ammehjelp i bygda.

Vi var flere småbarnsmødre i samme situasjon, vi kontaktet Ammehjelpen i Oslo, og registrerte oss som «Ammehjelpa i Årdal». (Dette var en nynorsk-kommune, må vite!)

Første reaksjon fra én av jordmødrene var som følger:

«Dette er et tiltak som det ikke er bruk for, og som snart går over!».

En slik replikk fikk meg til å anstrenge meg ytterligere for at Ammehjelpa skulle skape en forskjell for unge mødre i bygda.

Her var det ikke snakk om å gi seg i første omgang.

Vi studerte først all tilgjengelig litteratur om emnet før vi kunngjorde at vi i den lokale Ammehjelpa kunne bistå ammende mødre om de ønsket det.

Vi satte opp plakater på fødestua og tok raskt opp en fast besøksordning hvor vi delte ut brosjyrer og fikk fortalt hva vi kunne hjelpe med.

Den harde kjerne i denne gruppa var Ulrika Bergh (nå Widholm), Jessica Kathle og meg. Vi fikk raskt med oss flere interesserte damer både på Årdalstangen og i Øvre Årdal.

Fødselsførebuande kurs

Vi etablerte oss med faste møtekvelder og brosjyrer vi fikk fra Ammehjelpen sentralt. Vi ville utvide tilbudet for de ammende, og gikk etter hvert til innkjøp av brystpumpe til utlån.

Vi fikk kontakt med en fysioterapeut fra Årdal, Anne Brit Dræge, og fikk stabla på beina «fødselsførebuande kurs» for de gravide. Her deltok også fedrene på enkelte kvelder.

På denne måten fikk vi synliggjort den lokale Ammehjelpa og vi fikk god kontakt med de som venta barn i bygda.

De fleste fødslene skjedde på den lokale fødestua på Årdalstangen, men der det var venta kompliserte fødsler ble de sendt til sykehuset i Lærdal med ambulansebåt.

Etterhvert fikk vi et godt samarbeid med helsepersonell, jordmødre, helsesøster og de lokale legene i kommunen. Vi hadde styremøtene på rundgang hjemme hos hverandre, vi etablerte aldri eget lokale for foreningen i Årdal.

Og vi brukte mye tid på oppsøkende virksomhet også etter at mødrene var kommet hjem fra fødestua.

Jeg husker ei kokke som hadde fått tvillinger og ville amme. Jeg var på hjemmebesøk både for å tilby brukt spebarns-tøy etter mine egne tvillinger og for å prate om amming og utfordringer i så måte med to barn.

Hun fortalte at folk hadde spurt henne om hvordan hun hadde greid å få to unger på en gang.

«Det er samme oppskrifta – bare med flere egg!», sa kokka.

Sentralstyreverv

Ammehjelpsgruppa i Årdal fungerte godt, og etter noen år var vi klare til å ta på oss sentralstyre-vervet for Ammehjelpen i Norge.

En slik desentralisert styrefunksjon fungerte fint for oss. Vi hadde god kontakt med vår sekretær Anne-Karin Paulsen i Holtegata i Oslo. Post og telefon ble flittig brukt, og hun sendte ut papirer og brosjyrer, holdt styr på medlemsregister og andre papirer.

Det viktigste arbeidet i styreperioden var å avholde landsmøter. Jeg var med på et Landsmøte på Darbu ved Hønefoss og på Røros.

Jeg husker så vel at jeg nileste Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen» på togturen opp til Røros. Her skulle avstemmingenes framgangsmåte og regler pugges. Ville jo at alt skulle gå riktig for seg.

Heller ikke alle delegater og utsendinger var drilla i slike offisielle regler som avstemming- og vedtaksprosedyrer. Det gikk bra på Røros, og jeg lærte utrolig mye om lag- og foreningsarbeid som har kommet meg til gode seinere i livet.

Gruppa i Årdal hadde sentralstyrevervet i to år fra 1984 til 1986. Da satte jeg meg på flyet til Vigra for å møte den gjengen fra Ålesund som skulle ta over. Her ble det overlevert permer og materiell til dem, samt en orientering om styrearbeidet.

Møter som sitter

Det var fine år som ga oss godt kameratskap, kunnskap om viktigheten av amming, og drifting av en forening som Ammehjelpen.

Og utrolig mye latter og glede, og møter med barselkvinner. Møter som fremdeles sitter i meg som gode opplevelser jeg ikke ville ha vært foruten.

Ammesaken var viktig. Og vi følte at dette arbeidet var noe av det viktigste vi kunne bidra med for å fremme helse og trivsel for både mor og barn.

Og helt sikkert av betydning for selvsikkerheten til unge mødre i et industrisamfunn med stort sett tilflyttere uten egne nettverk på stedet.

Vi glemte jo aldri at morsmelk var best for barnet, det var jo hovedmotivasjonen for oss i Ammehjelpa.

Vi venninnene ble sveisa godt sammen. Den lille kjernegruppa som starta Ammehjelpa i Årdal har fremdeles god kontakt 40 år etter. Ulrika og Jessica fortsatte med ammehjelp etter at de flytta fra Årdal, jeg tok utdannelse i voksen alder og konsentrerte meg om det.

Om Grethe Borgen

Grethe (1951) er født og oppvokst på Lillehammer. Hun ble utdannet bibliotekar og har mellomfag i historie fra Universitet i Oslo. Hun jobbet som bibliotekar i Årdal, seinere ved Oppland fylkesbibliotek.

Fra 1998 var hun bibliotekar ved Lillehammer bibliotek – hvor hun også var biblioteksjef de fire siste årene før pensjonstid. I dag er Grethe leder av Fåberg og Lillehammer historielag, tilkallingshjelp på biblioteket og aktiv som litteraturformidler.

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Månedens laktosaur: Eli Bruusgaard

- Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen. Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Fotografiene på veggen

Jeg vokste opp med en mormor som var enke, og en mor som var fraskilt. Tre generasjoner kvinner!

Vi bodde i en romslig leilighet med hage i byen, og jeg hadde et stort barneværelse hvor vi krittet opp paradis på et grønnmalt gulv.

På veggene hang mange fotografier, blant annet vakre bilder av min ammende mormor i 1920 og min ammende mor med meg i 1943.

Da vi fikk vår førstefødte på E. C. Dahls Stiftelse i Trondheim i 1965, var amming det naturligste for meg. På klinikken lå jeg på et hyggelig 4-kvinnsrom, og barna ble lagt til brystet på behageligste måte.

Det så ut til å gå greit for de fleste, men flerbarnsmoren med de største og fineste puppene så ut til å streve.

Jeg kan ikke huske at det var noen regler for hva vi skulle eller når vi kunne ta opp barna, slik andre har beskrevet. Et høydepunkt var havresuppen med blåbær vi fikk hver morgen.

Dessuten var liggetiden fem døgn, så innen vi reiste hjem, var melkeproduksjonen i full gang.

Navnepoliti

Det eneste problemet jeg møtte på, var da de skulle notere barnets navn: Pernille.

Da la damen i resepsjonen fra seg pennen og sa at ingen voksne kunne hete Pernille, så det kunne vi ikke kalle barnet. Det ville bli så flaut.

Ung og usikker tvilte jeg også, og i full fart ble barnet oppkalt etter min mor. Navnet ble Trine.

Da jeg fortalte mannen min om denne sære seansen, godtok han heldigvis navnet tvert. Navn varierte tydeligvis fra landsdel til landsdel, akkurat som ammeråd gjorde.

Tre år senere ble vår Pernille født 22. desember 1968 i Oslo. Der var navnet greit.

Mannen min kjørte legevakt på julaften det året, og Rikshospitalet lot meg få permisjon så jeg kunne dra hjem noen timer til 3-åringen og julefeiring mens den nyfødte ble igjen på sykehuset. Fortsatt var liggetiden fem dager. Hvilken luksus i forhold til i dag!

Da tredje jenta, Marianne, kom i 1972 var rutiner og regler noe strengere. Ingen permisjon, og søsken fikk IKKE komme på besøk, men liggetiden var fortsatt 4-5 dager.

Jeg husker at det vekket noe oppsikt da jeg ammet henne en sankthansaften på en offentlig strand – selv om hun lå under ponchoen og bare beina stakk ut.

Ammehjelper på grasrota

Mitt engasjement som ammehjelper startet noen år før. I 1969 møtte jeg Elisabet Helsing på en messe på Sjølyst hvor hun kontaktet meg siden jeg gikk med barnevogn.

Jeg tror jeg fikk brosjyren om amming eller Ammehjelpen, og vi utvekslet telefonnumre. Senere ble jeg invitert på et ammemøte, og jeg forstod vel først da hvor problematisk amming kunne være.

Jeg ble ammehjelper på grasrota og inviterte til mange ammemøter der vi bodde i Skogenbuen i Bærum. Det ble mange telefonkonsultasjoner og noen hjemmebesøk.

Jeg var også ammehjelper på Rachel Grepp Heimen Familiesenter, som var et tilbud til gravide og enslige mødre med barn. Husmorlagene inviterte også oss ammehjelpere til møter.

En gang hadde Vibeke Sæther og jeg et rollespill om amming på et slikt møte. Jeg husker at jeg gruet meg forferdelig, men Vibeke var en kjent tv-personlighet og dreven med skuespill, så det gikk bra.

Da ammehjelpen fikk lokaler i Holtegaten, sydde Nanna Paalgard Pape (søster av Kari Paalgard Pape) og jeg patchwork-gardiner til lokalene. Det flotte der var at vi hadde tilgang til rom hvor vi kunne ha ammemøter, foredrag og seminarer. Flere ganger hadde vi også loppemarkeder med vaffelsteking i bakgården.

Etter et slikt marked var familien invitert til noen venner. Eldstejenta, som hadde bidratt med vaffelsteking, ble så dårlig at hun kastet opp før middagen. Da kom det tørt fra verten: «Sånn går det når man steker vafler på morsmelk.» Det gjorde vi tross alt ikke!

Da to av mine døtre selv fikk barn, opplevde ikke de privilegiet med liggetiden, men havresuppen tidlige morgener var fremdeles høydepunkt på barsel. De har fulgt familiens ammetradisjon med sine tilsammen fire barn.

Jeg håper at amming også i framtidige generasjoner vil være den naturligste ting som det vernes om. For meg representerer amming og tiden i ammehjelpen gode minner.

Kanskje fotografiene på barneværelset har hatt betydning.

Om Eli Bruusgaard

Eli Bruusgaaard, født Hestbek (1943), vokste opp i Oslo og i Singapore.

Etter artium reiste hun med Sør-Amerikalinjen og bodde i Brasil 1962-63. Tilbake i Norge giftet hun seg i 1964.

Hun arbeidet åtte år på Friundervisningen før hun tok spes.ped. på Barnevernsakademiet i 1980. Hun arbeidet i PP-tjenesten i Oslo, senere på barneskoler og i barnehager, og avsluttet yrkeskarrieren som styrer i barnehage i 2009.

Eli var aktiv ammehjelper i og holdt mange ammemøter i sitt hjem på Snarøya i 1970-årene.

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Ammehjelpen søker ny daglig leder

Nåværende daglig leder går av med pensjon våren 2023, og vi søker derfor etter en ny daglig leder. Er du den vi leter etter?

Organisasjonen går for tiden igjennom en stor omstilling. Som daglig leder får du en unik mulighet til å være med på å forme fremtidens Ammehjelpen.

Vil du være med på å lede Ammehjelpen i årene som kommer?  

Vi leter etter deg som: 

• Ser det viktige arbeidet Ammehjelpen gjør
• Har erfaring med politisk arbeid. 
• Har god økonomisk forståelse. 
• Har gode kommunikasjonsevner.  
• Har erfaring med ledelse og/eller organisasjonsdrift 
• Har teknisk kompetanse og erfaring med administrativt arbeid 
• Kan arbeide selvstendig

Arbeidet som daglig leder innebærer blant annet: 

• Å lede det daglige arbeidet i Ammehjelpen  
• Registrering og oppfølging av ammehjelpere, medlemmer og givere 
• Kontakt med medier 
• Politisk arbeid og lobbyvirksomhet 
• Samarbeid med andre organisasjoner  
• Oppfølging av regnskap, løpende kontrakter og saksforberedelser til styremøter 
• Tett samarbeid med styreleder og redaktør for ammehjelpen.no

Arbeidsoppgaver kan tilpasses kunnskaper og erfaring hos den vi velger å ansette.  

Vi tilbyr:

• En sentral posisjon i Norges viktigste organisasjon for ammende
• Grunnleggende arbeid med amming, barselomsorg og folkehelse
• Fleksibel arbeidstid
• Hjemmekontor
• En variert arbeidshverdag
• Mulighet for å skape livslange relasjoner
• Lønn og stillingsprosent etter avtale, minimum 50% stilling

Er det deg vi leter etter?  

Send søknad og cv til Izabella.Abouradoine@ammehjelpen.no

Du kan også søke via Finn.no og Arbeidsplassen.

Søknadsfrist: 15. november 2022

Har du spørsmål omkring stillingen?

Kontakt styreleder Izabella Abouradoine Sætherø
E-post:
Izabella.Abouradoine@ammehjelpen.no
Telefon:
94 18 32 42

Om Ammehjelpen

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig frivillig humanitær organisasjon som har arbeidet for å verne og fremme amming siden 1968.

Vi ønsker at alle kvinner skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme.

Vi hjelper mødre via telefon, epost og sosiale medier.

Vi drifter og oppdaterer ammehjelpen.no, som med sine mer enn 100 artikler er Norges største nettbaserte kilde til informasjon om amming og morsmelk.

Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får korrekt informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Vil du vite mer om Ammehjelpen?

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Månedens laktosaur: Grete Botten

- Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen for medisinstudenter. Vi kalte det "laktasjon" slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk (fødselshjelp). Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet. Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Dette er et tilbakeblikk på mitt engasjement innen Ammehjelpen på 1970-80 tallet hvor min rolle var å være en faglig støtteperson mer enn en praktisk rådgiver.

Mitt poeng er å vise at Ammehjelpen hadde grener inn i mange fora og at det var mange roller en kunne utnytte.

Bevisstheten om kvinners rettigheter og muligheter og Ammehjelpen passet godt sammen, noe jeg selv fikk oppleve.

Ingen undervisning om amming

Da jeg studerte medisin på 1960-tallet, lærte vi ikke noe om amming, verken da vi hadde om graviditet og fødsel eller om barns utvikling og helse (pediatri).

Vi lærte å blande kumelk på en slik måte at det kunne brukes av spedbarn, men fikk høre at vi heller skulle kjøpe melkepulver (morsmelkerstatning). Dette var kumelk som var modifisert slik at den skulle ligne mer på morsmelk – underforstått at morsmelk var best.

Så skulle vi ut som leger og gi råd og få barn selv.

Da mitt eldste barn ble født i 1970, var det en selvfølge å bruke flaske, så lettvint og enkelt. Instinktivt syntes jeg det var galt, unger hadde da vokst opp ved å ammes i alle tider.

Jeg ville amme. Jeg bodde i Trysil, og det var ei til der som ville amme. Noen ammehjelpgruppe var det ikke der, og jeg skulle bare være der ei kort tid, så det var ikke aktuelt å starte opp.

Vi skaffet oss Boken om amming (1970) av Elisabet Helsing, og holdt ut. Boka kom i grevens tid, der fikk vi råd. Lite ante jeg da at jeg skulle dele kontor og samarbeide med Elisabet senere.

Faglig støtteperson

Da jeg flyttet til Oslo og fikk nok et barn, meldte jeg meg inn i Ammehjelpen. Men jeg ble aldri veldig aktiv i rollen som ammehjelper.

Min rolle ble å være en faglig støtteperson og det er det jeg skal fortelle om:

Jeg begynte på Institutt for Ernæringsforskning i 1973. Siden jeg hadde små barn fikk jeg som oppgave å undervise om amming og barnemat for de som skulle bli ernæringsfysiologer.

De hadde vel hatt om amming før og, men som mor med erfaring var nok jeg mer konkret på hvordan de skulle støtte mødre som ammet. I tillegg lærte de (og jeg) mye om morsmelkens innhold og positive egenskaper.

Nestléboikotten

I 1974 kom heftet The Baby Killer som omhandlet den aggressive markedsføringen som Nestlé drev med i fattige land. Der hadde mødre verken råd til å kjøpe melkepulver, og de hadde ikke rent vann. Barna døde av diaré.

Det tente mange, og det ble en omfattende boikott av Nestlés produkter rundt om i verden. Jeg var med, og fikk overtalt min student, Anne Bærug til å bli leder i for aksjonen i Norge. Det var veldig lurt, for hun er aktiv fremdeles innenfor amming. (Hun er æresmedlem i Ammehjelpen og ansatt ved Enhet for amming, FHI – red. anm)

Den dag i dag kjøper jeg ikke Nestléprodukter.

Undervisning av studenter

En annen seier jeg er litt stolt av, er undervisning av medisinske studenter. Å få innpass i pediatri anså jeg som fåfengt.

Men, jeg kjente godt og var nær nabo med dosent Julie Skjæråsen som underviste i fødselshjelp. Vi rottet oss sammen og fikk amming på timeplanen og kalte det laktasjon (melkeproduksjon) slik at det kunne forsvares under faget obstetrikk.

Da la jeg mye vekt på hva som stimulerte melkeproduksjon og snakket varmt om Ammehjelpen.

Jentene satt som tente lys, for unge kvinner som foreleste var en raritet.

Gutta leste Dagbladet, husker jeg. De ble bedt om å gå på gangen eller følge med.

Jeg vet ikke hvordan det undervises om amming i dag, men dette var hvert fall en sped begynnelse hvor Ammehjelpen ble framhevet som en hjelp framtidige leger kunne alliere seg med.

Amming som rettighet for barn

I 1979 ga det Internasjonale barneåret fokus på barns rettigheter rundt i verden. Ammehjelpen fikk invitert seg selv til å være med i den norske komiteen om barns helse i Norge.

Jeg påtok meg å være Ammehjelpens representant og sørget for at amming kom inn i dokumenter der det var relevant.

Amming som en rettighet for barn hadde lett blitt glemt uten Ammehjelpen.

Jeg hadde stor glede av å være med i dette arbeidet hvor jeg ble kjent med engasjerte kvinner fra mange fagområder.

Morsmelk som matproduksjon

Noe av det morsomste jeg gjorde, skjedde da jeg satt i Statens Ernæringsråd, hvor det årlig lages en oversikt over matproduksjon i Norge.

Det finnes lignende rapporter i andre land. Maten var landbruksprodukter og fisk. Da slo det meg at morsmelk jo også var en matvare som blir produsert i Norge, og jeg fikk det inn i oversikten.

Spesialist i samfunnsernæring, Arne Oshaug, og jeg regnet ut hvor mye det dreide seg om ved å finne ut hvor mange barn som ble ammet og hvor lenge. Den gjennomsnittlige mengde melk i hvert måltid, hentet vi fra internasjonal litteratur.

Det ble en anselig mengde: 8.235 millioner liter.

I 1992 publiserte vi artikkelen Human milk in food supply statistics i det internasjonale tidsskriftet Food Policy og det fikk en del oppmerksomhet. Jeg tror ingen andre hadde tenkt på dette før.

Samarbeid med Elisabet Helsing

Jeg ble godt kjent med Elisabet Helsing og holdt i alle år kontakt med henne, om enn mindre i de senere år. Jeg ble imponert over hennes stå på-evne og alt hun fikk til. Hun var en inspirasjonskilde for meg og mange andre.

I noen år delte jeg kontor med Elisabet på ernæringsinstituttet, og vi hadde flere prosjekter sammen. Et av dem var rundt 1978-79: Rethinking infant feeding policy under changing socioeconomic conditions. Det var et internasjonalt prosjekt hvor amming i Brasil, Sri Lanka, Tanzania ble sammenlignet, og det førte til at amming kom mer på den politiske dagsorden i disse tre landene.

Jeg var ikke veldig aktiv i dette prosjektet, men jeg stilte opp og var med og skrev rapporter. Det ble min første av flere turer til Tanzania.

Morsmelkprodusentenes landsforbund

Inspirert av tall for melkeproduksjon og at morsmelka var så usynlig, stiftet Elisabet og jeg Morsmelkprodusentenes landsforbund, MOMELAF, etter modell av Melkeprodusentenes Landsforbund. Det var på begynnelsen av 1980-tallet.

Innmeldingen kostet to kroner i frimerker, jeg var sekretær og fikk etter hvert en mengde to-kroners frimerker som ble vekslet inn og satt inn på en konto. Jeg hadde medlemsliste og førte et enkelt regnskap.

Dette var nok mer en gimmik enn noe som fikk praktisk betydning, så langt jeg vet. Jeg overlot prosjektet til Ammehjelpen da jeg etter hvert begynte å arbeide med andre oppgaver innen forskning og undervisning og min «ammetid» var forbi.

I de senere år har jeg imidlertid vært litt med i et forskningsprosjekt om amming i Tanzania. Det er fint å vite at ammesituasjonen nå er blitt bedre enn da vi startet boikottaksjonen mot Nestlé og da jeg var i Tanzania første gang.

Om Grete Botten

Grete er født 28. april 1943 og vokste opp i Åsbygda i Romedal (nå Stange). Hun ble utdannet lege i Oslo i 1969 og har etter turnustjeneste alt vesentlig arbeidet ved Universitetet i Oslo, første ved Institutt for ernæringsforskning, så ved Institutt for forebyggende medisin.

Fra 1987 begynte hun ved Senter for helseadministrasjon og fortsatte der til hun gikk av med pensjon da hun var 70 år. Hun var første instituttleder ved Institutt for helse og samfunn ved Det medisinsk fakultet. Grete er nå Professor emeritus ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo.

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor

Ammehjelpens fagseminar 2022

Velkommen til Ammehjelpens fagseminar for helsepersonell 1. april 2022, på Gardemoen og digitalt. Årets hovedtema er amming og psykisk helse.

Praktisk info

Tid: Fredag 1. april 2022
Sted: Radisson Blu Airport Hotel, Gardermoen, Oslo
Det er også mulig å delta digitalt med tilgang til seminaret i én uke.

❗️Påmeldingsfrist:
Fysisk: 15. mars
Digitalt: 30. mars

❓Spørsmål? Send e-post til ammehjelpen.oslo@gmail.com

Ammehjelpens fagseminar er godkjent som tellende i program for klinisk fagstige med 7 timer for helsefagarbeidere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, barsel- og barnepleiere, sykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere, nyfødt- og barnesykepleiere.

Det er åpent for alle interesserte.

👉🏻 Her kan du melde deg på.

🌿 Meld deg inn i Ammehjelpsgruppen
🌷 Følg oss på Instagram
🌟 Følg oss på Facebook

📖 Vil du vite mer om boka Ammerevolusjonen 1968-1975?

Program

Årets hovedtema er amming og psykisk helse. De fleste av forelesningene vil bidra med ulike innfallsvinkler til dette temaet.

NB! Det kan bli endringer i programmet.

08.00 Registrering

09.00 Velkommen! Camilla Amundsen

09.15 Fra det personlige til det politiske – kampen for kvalifisert ammeveiledning. Cecilia Ingulstad og Lisa Eian, Barselopprøret.

09.45 How can we better support mothers who don’t meet their breastfeeding goals? Amy Brown (digitalt)

10.45 Pause

11.00 Håndmelking i svangerskapet: Kan det hjelpe kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller kvinner som av andre årsaker er ambivalente til amming? Julie Moustgaard

11.30 Lunsj/pause

12.30 Håndmelking før fødsel for gravide med diabetes. Gunnbjørg Andreassen

13.00 Melkebank; en bro til amming for syke og premature barn. Anne Grøvslien

13.20 Psykofarmaka og amming. Cecilie Revhaug

13.45 Pause

14.00 Tilstopninger og brystbetennelse – en ond sirkel? Nye tanker om tiltak og behandling. Beate Fossum Løland og Ina Landau Aasen

15.00 Is he good? How messages around infant routines can damage breastfeeding. Amy Brown (digitalt)

16.00-16.15 Premiere på én av Ammehjelpens nye filmer 🎬 🧡

Oppsummering og avslutning.

Velkommen tilbake neste år!

Om foredragsholderne

Camilla Amundsen
Camilla Amundsen er styreleder i Ammehjelpen, ammehjelper og administrator for Ammehjelpsgruppen på Facebook. Ammehjelpsgruppen er en lukket gruppe for ammende kvinner og kvinnelig helsepersonell. Her kan mødre stille spørsmål og få svar av både ammehjelpere og andre ammende. Gruppa har snart 40 000 medlemmer.

Cecilia Ingulstad
Cecilia Ingulstad er nestleder i Barselopprøret som hun var med å starte februar 2021 sammen med Aïda Leistad Thomassen. Barselopprøret er en organisasjon som jobber for bedre barselomsorg for kvinner i hele landet. Cecilia er utdannet statsviter og har studert i Tyskland og Frankrike. Hun jobber på Universitet i Oslo der hun har ansvar for Bachelor og Masterprogrammet i tysk og italiensk.

Lisa Eian
Lisa Eian er styremedlem i Barselopprøret. Hun er advokat med spesialisering i familierett og driver sitt eget advokatfirma. Som advokat er hun særlig opptatt av at dagens lovverket er mangelfullt, og at det er behov for å lovfeste rettigheter for å styrke fødsels- og barselomsorgen.

Amy Brown
Amy Brown er psykolog og professor i «maternal and child public health» ved Swansea University i Wales. Hun forsker spesielt på spedbarnsernæring, mental helse og normal spedbarnsadferd. Amy har skrevet flere bøker om amming, blant annet «Why breastfeeding grief and trauma matter», og «Breastfeeding Uncovered». Hun har nylig gitt ut boken «Covid babies – how pandemic health measures undermined pregnancy, birth and early parenting».

Julie Moustgaard
Julie Høst Moustgaard er helsefaglig koordinator/sundhedsplejerske (helsesykepleier) i Familieambulatoriet på Amager Hvidovre Hospital (tverrfaglig sammensatt spesialistenhet for psykisk sårbare/sosialt utsatte og eller rusmiddel/medisinavhengige gravide), IBCLC, NBO-serfisiert, Marte Meo-terapeut. Tidligere projektsundhedsplejerske i «Team for seksuelt misbrugte børn» på Rigshospitalet, København. Tidligere sundhedsplejerske i omegnskommune til København.

Gunnbjørg Andreassen
Gunnbjørg Andreassen er fag- og forskningsjordmor ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), Tromsø. Sammen med sine kollegaer har hun nylig publisert en forskningsartikkel om håndmelking før fødsel for kvinner med diabetes («Antenatal breastmilk expression for women with diabetes in pregnancy – a feasibility study» i International Breastfeeding Journal).

Anne Grøvslien
Anne Grøvslien er enhetsleder for spesialkjøkkenet for barneernæring og leder av melkebanken ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Hun har vært med helt fra oppstarten av melkebanken på Rikshospitalet, i 1995 og er kontaktperson for melkebankene i Norge. Anne er i tillegg ammeveileder, likeverdskontakt (flerkulturell helseveileder) og ammehjelper , og har vært med å etablere melkebanker i India.

Cecilie Revhaug
Cecilie Revhaug er spesialist i barnemedisin, ammehjelper og PhD. Hun jobber som barnelege ved sykehuset Telemark.

Beate Fossum Løland
Beate Fossum Løland er forsker og doktor i medisin. Hun jobber ved Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

Ina Landau Aasen
Ina Landau Aasen er jordmor, MNSc, IBCLC og ammehjelper. Hun er seksjonsleder for Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

👉🏻 Her kan du melde deg på.

Tema

AmmestartSmerter ved ammingUtfordringer hos mor