Brystspreng

Brystspreng starter ofte 2-4 dager etter fødselen, når melkeproduksjonen går over i en ny fase. Det er ikke er det samme som melkespreng. Brystspreng skyldes økt blodtilstrømming og væske i brystvevet. Hyppig amming lindrer denne tilstanden, som går over etter ca en ukes tid.

Hva er brystspreng?

Brystspreng er ikke er det samme som melkespreng. Brystspreng starter ofte 2-4 dager etter fødselen, samtidig som melkeproduksjonen går over i en ny fase. Råmelken skal endre seg til moden morsmelk.

I denne fasen øker blodtilstrømningen i brystene for å forberede dem på at de skal produsere mer melk. Med økt blodtilstrømning kommer det også mer væske ut i vevet. Brystspreng skyldes altså ødemer som kan gjøre brystene hovne og vonde.

Brystspreng kan gjøre at det blir vanskelig for barnet å få et godt tak på brystet. Dette kan gjøre at brystknoppen ikke kommer langt nok bak mot den myke delen av ganen i munnen til barnet, sugetaket blir dårlig, og du kan få smerter og såre brystknopper.

Mange opplever problemfri amming på sykehuset, men får problemer når de kommer hjem. Det er fordi hjemkomsten ofte skjer samtidig med at brystsprengen setter inn.

Brystspreng varer ca en uke, pluss/minus. Så snart melkekjertlene dine produserer moden morsmelk så vil hevelsene gradvis gå ned igjen.

Noen får følelsen av at «melken ble borte» fordi brystene virker litt slappere, men det er altså tvert i mot. Melkeproduksjonen din er godt i gang.

Hva kan lindre brystspreng?

Cottermans grep

Cottermans grep er en effektiv metode som gjør at ødemet (væskeoppsamlingen) presses vekk fra brystknoppen. Det kan gjøre det enklere for barnet å få tak. Det reduserer også trykket på melkegangene, noe som får melka til å flyte lettere.

For at metoden skal ha effekt er det viktig å holde grepet lenge nok. Du kan lese mer om hvordan du gjør dette i artikkelen vår om Cottermans grep.

Cottermans grep kan bidra til å sette i gang utdrivingsrefleksen. Hvis du trenger å mykne opp areola enda mer kan du prøve å håndmelke ut litt med fingertuppene.

Hvis du har kraftig brystspreng, så kan dette være nyttig for å skape plass for barnets hake, slik at barnet kan få et godt dypt tak ved brystet.

Amming

Barnet ditt er den beste til å lindre brystsprengen. La barnet die så ofte det vil. Hvis barnet ikke dier kan du håndmelke hver 1-2 time og gi barnet melka på kopp. Les mer om dette i artiklene vår om sugesvake og trøtte barn.

Kalde omslag (og varme)

Kalde omslag kan hjelpe mot hevelsene. Legg for eksempel en kald klut på mellom amminger. Et kjerringråd er kålblader, noe du kan lese om i denne artikkelen fra Kelly Bonyata IBCLC.

Noen syns varme kan lindre. Varme kan gjøre at det blir mer spreng – fordi blodtilførselen øker der hvor det er varmt. Men varme omslag rett før amming kan gjøre det enklere å få ut melk.

Lett stryking

Forsiktig tapping på brystet kombinert med håndmelking kan bidra til å redusere brystsprengen. Her finner du en film som viser dette, laget av IBCLC Maya Bolman.

Massasje anbefales ikke. Men det kan hjelpe å bruke en form for lymfedrenasje, der du stryker forsiktig fra brystknoppen, ut mot sidene av brystet og opp mot armhulen, for å lede væsken vekk. Det er viktig å stryke forsiktig, som om du skulle stryke over ansiktet på barnet ditt.

Kan jeg pumpe vekk brystsprengen?

Det kan føles som at brystene så fulle av melk at det må tiltak til for å tømme mest mulig og så ofte som mulig. Det kan være fristende å ta frem pumpa for å få ut melken.

Pumpa kan gjøre vondt verre fordi den lager vakuum og suger væske ut i vevet rundt brystknoppen. Dette kan gi hevelser og smerter og gjøre det enda vanskeligere for barnet å få tak.

Hva gjør jeg hvis sprengen ikke gir seg?

Dersom sprengen ikke gir seg i løpet av noen uker, og at du opplever å ha mye melk, kan du ha fått overproduksjon. Ta kontakt med en ammehjelper, så kan vi hjelpe deg videre.

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Vil du støtte Ammehjelpen?

Det er gratis å få hjelp av Ammehjelpen, og det skal det fortsette å være. Mange av dere har likevel etterlyst en enkel måte å gi oss penger på. Og nå er det mulig!

Støtt oss: bidra.ammehjelpen.no 💙

Hvert år hjelper vi i Ammehjelpen tusenvis av mødre.

Vil du bidra til at vi kan hjelpe enda flere?

Hvis du vil gi penger, så kan du nå velge om du vil gi en valgfri sum hver måned – eller om du vil gi en engangssum. Du kan bruke Vipps, noe som gjør prosessen mye enklere enn tidligere.

Du har rett til skattefradrag på gaver over 500 kroner pr år til frivillige organisasjoner, noe vi ordner for deg hvis du krysser av for at du ønsker dette.

Hvis du vil støtte oss, men ikke kan bidra med penger, så er det selvsagt også mulig:

Du kan for eksempel dele informasjon om oss i sosiale medier, snakke om oss til folk du kjenner – eller bli ammehjelper.

Du kan også like dette innlegget, eller dele det med andre ♡

Her finner du informasjon om alle måtene du kan støtte Ammehjelpen på:

bidra.ammehjelpen.no

T A K K 💙

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Hva er egentlig søvnregresjoner?

Har alle barn søvnregresjoner? Er det noe vi trenger å grue oss til? Og handler det egentlig om søvn?

Hva menes med «søvnregresjon»?

Se for deg følgende situasjon: En mamma spør om råd i sosiale medier fordi babyen hennes på åtte måneder plutselig våkner oftere og vil ammes mer om natta enn før. Det har dessuten blitt vanskeligere å få babyen til å sovne om kvelden, og søvnen er generelt kaos. Hvor lang tid tar det før det kommer en kommentar om at det sikkert skyldes «søvnregresjon» eller «8-10 month sleep regression»?

Hvis en baby plutselig…

• søker pupp/melk/trøst/kos oftere om natta
• har kortere dupper på dagtid
• ikke sovner som vanlig til dupp eller om kvelden
• trenger mer støtte og hjelp i forbindelse med søvn enn tidligere
• eller at ingenting av det man pleier å gjøre fungerer lenger

… forklares det ofte med søvnregresjon.

Noen ser for seg at det er søvnregresjoner i seg selv som er årsaken til at barnets søvnmønster endres til det verre, at perioden har en bestemt varighet, og at det er noe som kan forventes hos alle barn ved gitte tidspunkter.

Mange hevder for eksempel at disse søvnregresjonene skjer i faste intervaller, for eksempel ved fire måneder, 8-10 måneder, 12 måneder, 18 måneder.

Det er vanlig å tolke det som om barnet tilsynelatende har «mistet» en ferdighet knyttet til søvn, noe som fører til dårligere søvn for en periode. Regresjon betyr i denne sammenhengen å gå bakover i utvikling.

Men er det egentlig det som skjer? Og hva er det som gjør at «alle» skriver om søvnregresjoner?

Hvorfor er begrepet så mye brukt?

Søvnregresjon er et samlebegrep som rommer mange årsaker til at babyer og småbarn plutselig våkner oftere enn før.

Det er ikke så rart at begrepet har fått så sterkt fotfeste. Årsaken er at endringer omkring barnets søvn – som innebærer mindre søvn og/eller mer stress for oss – mildt sagt er vanskelige å unngå å legge merke til. Det kan være lett å tro at man som forelder har gjort noe feil, eller at det er noe feil med babyen.

Det kan derfor virke betryggende og trøstende å høre at mange opplever noe lignende. Og at det til og med har et navn som er lett å google!

Kanskje gjør det at vi føler oss mindre alene? Kanskje gir det en følelse av forutsigbarhet og kontroll i en tilværelse som ellers kjennes ganske kaotisk?

At begrepet dukker opp så mange steder kan tolkes som et bevis på at det er noe som finnes på ekte, og kanskje også at det er et problem som kan og bør løses. Og som de gode foreldrene vi er, ønsker vi selvsagt å finne ut om det er noe vi kan gjøre når det oppstår:

Et enkelt søk på sleep regressions gir enormt med treff. Begrepet er for eksempel mye brukt av ulike søvnveiledere som tilbyr diverse løsninger for å hjelpe deg «tilbake på sporet».

Noen av disse søvnveilederne fremstiller det som om du er ille ute hvis du ikke håndterer søvnregresjonene på én bestemt måte. Du kan nemlig visstnok (i følge dem) risikere at endringene blir permanente (!) hvis du ikke gjør tiltak, og at du kan forhindre dette ved å kjøpe kurs eller veiledning der du får vite ALT om disse spesielle tiltakene. De bruker altså begrepet til å tjene penger på trøtte og usikre foreldre.

❓Søvnråd i sosiale medier – hvem kan man stole på?

Men søvnregresjon er ikke et anerkjent begrep i forskning på barns søvn. Det finnes heller ikke forskning som støtter at søvnen krøller seg til etter x antall måneder i alle barns liv, som nevnt i første avsnitt – eller at du risikerer noe ved å ikke gjøre tiltak.

Å kalle det søvnregresjon vil også bidra til å opprettholde ideen om at det som skjer først og fremst handler om søvn, noe som ikke er helt riktig.

Hva er det egentlig som skjer?

Små barn utvikler seg i en enorm hastighet, og det er veldig mye som skjer på veldig kort tid. Baby- og småbarnshjernen er på alle måter en byggeplass der det skjer store og små ting nesten hele tiden. Hjernen dobles i størrelse bare det første året, og utviklingen skjer raskere enn på noe annet tidspunkt i livet. De går fra å ikke kunne røre seg av flekken til å reise seg på to bein, og de går fra pludring til ord og setninger.

Og all denne helt normale utviklingen kan påvirke hvordan barnet sover (1,2).

Det er helt normalt at babyer og småbarn som tidligere har sovet i lange strekk uten å gi lyd fra seg, plutselig en dag våkner oftere om natta, eller trenger mer støtte rundt soving enn de har gjort før.

Det kan være flere årsaker til dette, for eksempel:

• Sult og tørst
• Behov for nærhet
• Tannfrembrudd, sykdom og ubehag
• Søvnmønsteret modnes: Balansen mellom dyp og lett søvn justeres. Søvnbehovet synker gradvis.
• Separasjonsangst
• Barn utvikler seg: De lærer å smile, le, gripe, pludre, bable, rulle, sitte, krabbe, gå og kommunisere.

Hjernen jobber på høygir når nye ferdigheter skal læres, hele døgnet, noe som kan gjøre at de øver på de nye ferdighetene sine i søvne, som igjen vil påvirke hvordan de sover – eller ikke sover (1,2).

Hvordan babyer og småbarn sover vil i tillegg handle om mye annet, som normal atferd og temperament. Søvnen vil i tillegg kunne påvirkes av ytre faktorer som temperatur og støy.

Flere eksempler:

• Store livshendelser, som at mamma begynner på jobb igjen
• Barnehagestart
• Et nytt søsken

Barn er små mennesker som ikke er i stand til å dekke egne behov, og som derfor søker til oss når utfordringene de møter overgår ressursene de har til å takle det selv.

Les mer og finn kilder:
❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Det er dessuten ikke bare babyer og småbarn som opplever at søvnen påvirkes av at livet skjer:

Tenk deg at du skal ha eksamen, nettopp har startet i ny jobb, eller akkurat har blitt mamma. Plutselig er du i en situasjon der alt som var overkommelig å takle før, ikke er det mer. Hjernen spinner, det kan være vanskelig å sovne, og du sover kanskje dårligere. Du trenger mer støtte fra folk rundt deg, mer omsorg, flere klemmer, og kanskje å bli holdt rundt hvis du våkner om natta.

Kaller vi dette «360 months sleep regression»..? Neppe. Vi vil forklare slike perioder med at vi «går tilbake i utvikling»? Sannsynligvis ikke.

Er det kanskje så enkelt som at alle mennesker innimellom trenger litt ekstra støtte og forståelse, og at det ikke er uvanlig at vi i utfordrende perioder sover dårligere?

Barn går heller ikke tilbake i utvikling selv om søvnen oppleves vanskeligere enn før. Det er vel snarere vi voksne som kjenner at vi må «gå tilbake» ved å støtte barnet mer i forbindelse med søvn vi gjorde tidligere?

Det er altså ikke søvnregresjoner i seg selv som gjør at barnet våkner. Det er det barnet til enhver tid går igjennom som kan påvirke søvnen.

PS. Selv om «søvnregresjoner» kan være et misvisende begrep og en kilde til bekymringer, googling og stress for mange familier – så er det ikke sånn for alle. Hvis du kjenner at det hjelper deg å bruke begrepet søvnregresjon, så gjør du selvsagt det 🧡

Hva menes med utviklingssprang?

Kan man forklare årsaken til søvnregresjoner med utviklingssprang? Både ja og nei.

Teorier rundt tidsbestemte utviklingssprang («leaps») er utgangspunktet for en app/bok/nettside (Wonder Weeks), som brukes av en del foreldre. I følge teoriene som dette er basert på, vil det skje «regresjoner» med jevne mellomrom, rett før babyen lærer en ny ferdighet.

«Regresjonene», som markeres med en tordensky i kalenderen, kan være at barnet vil ammes oftere, gråter/sutrer mer, krever mer nærhet og/eller sover dårligere, og disse periodene skal visstnok skje ved bemerkelsesverdig like tidspunkt hos alle babyer og småbarn – altså ikke ulikt slik som søvnregresjoner ofte beskrives.

Alle babyer går gjennom faser med utvikling, og noen ganger skjer det mye på én gang. Dette kan som nevnt påvirke søvnen. Det er derfor ikke feil å kalle noe for utviklingssprang, eller å si at det kan påvirke hvordan barn sover.

Men er det egentlig sannsynlig at alle babyer vil gå gjennom trinn i utviklingen på et nøyaktig tidspunkt regnet fra termindato? Ikke i følge andre kilder på området, som påpeker at det alltid vil variere ved hvilket tidspunkt babyer og småbarn går gjennom ulike utviklingsfaser (3).

Det er dessuten delte meninger om treffsikkerheten. Noen opplever at tidspunktene for «utviklingssprang» innimellom kan stemme på en prikk, men også at det kan være helt off, omtrent som et baby-horoskop.

Psykologen bak de tidsbestemte utviklingssprangene hevder på sin side at han har forskning som backer påstandene han kommer med. Forskningen hans ble imidlertid gjort på en liten gruppe barn, og han ble i følge enkelte kilder utestengt fra universitetet for å prøve å hindre en doktorgradstudent i å publisere funn som ikke bekreftet forskningen hans.

En del foreldre finner likevel støtte og hjelp i å kunne lese om de ulike periodene som babyer kan gå gjennom, og de blir mer oppmerksomme på de små tingene som babyen lærer seg. Det kan dessuten være fint å bli oppmerksom på at barnets utvikling går i bølger, at dette kan påvirke hvordan barnet sover og oppfører seg, og at man får innspill til hvordan takle utfordrende perioder.

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen blir overtrøtt?

Hva kan være lurt å tenke på?

Selv om det for enkelte kan være til hjelp å få satt ord på det man opplever ved å kalle det søvnregresjon eller utviklingssprang – kan det også tenkes at det kan skape noen fallgruver?

Uro, gråt eller dårlige søvnperioder kan være helt normalt, men det kan også skyldes tilstander hos barnet som bør undersøkes av helsepersonell. Er barnet sykt eller smertepåvirket? Får babyen nok melk? Er vektoppgangen ok? Ved bekymringer omkring dette er det viktig å snakke med helsepersonell, og ikke automatisk avskrive det som en «tordensky-periode» eller en søvnregresjon.

Kan det tenkes at vi ved å grue oss til en tordensky-periode eller en søvnregresjon kan bli stresset, og at dette vil kunne smitte over på babyen og gi uro?

Kan en kalender med tordenskyer, eller en idé om at det lurer en «søvnregresjon» der framme, hindre oss i å se på babyen, være i øyeblikket, og ta ting som de kommer?

Les mer:

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen blir overtrøtt?

❓Økedager: Vil babyen plutselig ammes oftere enn før?

❓Har jeg nok melk?

Hva kan man gjøre?

Hvordan man angriper periodene med urolig søvn kommer an på hva som er årsaken(e). Hvis for eksempel årsaken er at babyen trenger mindre søvn enn før, vil det ikke hjelpe å amme, bysse eller bære for at babyen skal sovne igjen.

Man må derfor være litt detektiv og se om det er noen årsaker som virker mer sannsynlig enn andre, om det er mulig å gjøre tiltak, og i så fall hvilke – eller om man bare skal vente på at det går over.

Se for deg babyen som ble nevnt helt øverst i denne teksten. En baby på 8 måneder har kanskje akkurat lært seg å sitte eller krabbe, og noen klarer til og med å reise seg. Babyen øver på disse ferdighetene hele døgnet. Mamma har kanskje startet i jobb igjen, babyen kjenner på separasjonsangst og prøver å «ta igjen det tapte» på natta. Babyen får tenner, og det klør og er ubehagelig.

Det er mye som skjer på én gang i en liten kropp, og det er ikke så rart om søvnen blir mer urolig og at hun trenger mer støtte og trøst. Det er vanskelig å gjøre noe med årsakene til at babyen våkner, men det er mulig å gjøre tiltak der man både tar vare på babyens behov for støtte, og foreldrenes behov for søvn, for at hverdagen skal bli så god som mulig for både liten og stor.

Her finner du tips til hva du kan gjøre:

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen blir overtrøtt?

❓Hvordan få mest mulig søvn i baby-tiden?

Uansett hva man lander på, er det kanskje lurest å gjøre det som trengs her og nå for å sikre mest mulig søvn for flest mulig i familien. Denne ene urolige perioden vil ikke vare for alltid.

Når går det over?

En britisk søvnveileder har laget en søvn-graf basert på tilbakemeldinger fra foreldre hun har vært i kontakt med. Som du kan se, så viser hennes uformelle undersøkelse at en baby på rundt tre måneder sover «på sitt beste», og at søvnen etter dét er som en berg-og-dal-bane.

Denne grafen er for mange et mer realistisk bilde på hva man kan forvente av barnas søvn de første årene, enn at barnet sover bedre og bedre – selv om enkelte barn også gjør dette. 

Men selv om det er vanlig at foreldre rapporterer om dårligere søvn omkring disse tidspunktene, så kan det i teorien skje når som helst – eller ikke i det hele tatt – og det er ikke sikkert at det blir så ille som noen hadde sagt at det kom til å bli.

Frykten for søvnregresjoner og utviklingssprang kan ofte være verre enn det som faktisk skjer – men det kan også være motsatt, og at den ene vanskelige perioden avløser den andre.

Mange spør når det går over. Det vanskelige svaret er at det vil gå i bølger. Det vil bli mindre intenst. Men det vil alltid komme nye perioder der barnet ditt trenger mer støtte fra deg enn det gjorde før.

Mange får en aha-opplevelse ved å snu tankene: 

• Hos friske barn går ikke utviklingen bakover (regresjon), den går framover (progresjon).
• Barnet utvikler seg. Det er bra. Det er normalt. Men ja – det kan oppleves slitsomt!

Barnets evne til å regulere og roe seg selv er noe som stadig endres og utvikles gjennom støtte fra omsorgspersoner. I ekstra intense perioder er det helt normalt at barn trenger ekstra kos og nærhet og støtte i forbindelse med søvn:

Når de er babyer eller småbarn kan det være at de får puppehjelp til å sovne, at du ligger ved siden av om natta, eller sitter ved senga på kvelden (selv om du egentlig hadde slutta).

Når de blir tenåringer kan det være noen kvelder der de trenger en ekstra klem eller noen gode ord før de klarer å sovne (selv om de lenge har «klart å sovne selv»).

Hvor mye barnet trenger kan variere fra dag til dag, og endre seg jevnt over tid. Å trenge mer eller mindre støtte fra folk rundt oss, er noe vi vil ha med oss hele livet.

Og er ikke det egentlig veldig fint å tenke på?

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Ammesorg: Historier fra mødre

Hvorfor oppstår ammesorg, og hvordan påvirker det livet? Her kan du lese mødrenes egne historier om ammesorg og hvordan de har opplevd det.

I september 2024 spurte vi om mødres erfaringer med ammesorg via Ammehjelpen på Instagram. Vi mottok flere hundre meldinger. Vi setter utrolig stor pris på at så mange tok seg tid til å dele historiene sine!

På denne siden kan du lese et tilfeldig utvalg av alt som ble sendt til oss.

Det er både sårt, vondt, engasjerende og rørende. Men kanskje kan det gi en følelse av trøst og fellesskap til deg som står i dette akkurat nå?

Historiene er grovt sortert under overskriftene. Det er ikke noe tydelig skille mellom historiene, men vi håper at de likevel gir deg et inntrykk av alle de forskjellige fortellingene fra mødre som på ulike måter og i ulik grad har kjent på ammesorgen.

Vil du lese mer om dette temaet?

❓Hva er ammesorg – og hvordan oppleves det?

❓Slutte å amme?

❓Henger amming og fødselsdepresjon sammen?

«Jeg hadde sånn lyst til å svare, men fikk ikke tid og «krefter» til å beskrive min ammesorg. Jeg sliter med depresjon som også er påvirket av den sorg og frustrasjon jeg har opplevd ved to ganger ikke å få til å amme. Barna mine er nå 3,5 og 1,5, men det fyller fortsatt MYE i livet mitt at jeg ikke fikk det til. Gleder meg veldig til å lese om andres opplevelser❤️»

Å føle seg sviktet av sin egen kropp

Jeg fikk aldri til ammingen ordentlig med førstemann, og måtte gi opp etter noen uker pga barnets lite økning i vekt og dehydrering. Følte jeg hadde sviktet som mor. Folk sier at kvinner har født og ammet barn i alle tider, men jeg fikk det ikke til. Og tanker om at mitt barn ikke ville ha overlevd for flere hundre år siden, dukket ofte opp. I tillegg følte jeg at jeg lett kunne byttes ut med hvilken som helst annen omsorgsperson, for jeg hadde mistet min primærfunksjon som mor – at barnet skulle livnæres av meg – og at vi to skulle være «ett» i en lengre periode også utenfor livmoren.

Jeg følte meg sviktet av egen kropp, da jeg fikk mitt første barn, og det vist seg at jeg ikke produserte nok melk til at babyen ble mett. Jeg strevde, og prøvde absolutt alt. Jeg fikk hjelp av dere i Ammehjelpen, etter å ha vært ut og inn på barsel på sykehuset og på helsestasjonen. Vi prøvde ut «alt», og jeg gråt og gråt, og kjemper med en baby som ikke orket å ligge på brystet, fordi det ikke var noe å hente. Det var så vondt å ikke få til «verdens mest naturlige ting». Det viser seg nemlig at jeg ikke har nok melkekjertler, og derfor ikke kan fullamme. Jeg pumpet og prøvde desperat, men etter 9 uker med slit og gråt, måtte jeg innse at baby hadde det like fint med mme, og at jeg nå egentlig bare prøvde å amme for min egen del. Men fy så vanskelig det var. Det føltes som om jeg ikke mestra det jeg skulle. Jeg skammet meg, turte ikke gå på barseltreff, og følte jeg måtte forsvare hvorfor jeg gav flaske. Det var helt grusomt.

Alle prøvde å trøste, sa at baby hadde det fint, etc. Men jeg hadde det ikke fint. Jeg måtte jobbe lenge med meg selv. Prosessere det hele, og ta den tiden det tok for å klare å selv se at alt egentlig gikk bra. At jeg var en god mamma, selv om jeg ikke kunne amme.

Jeg skulle ønske det ble snakket mer om oss som ikke kan amme. For det er så mange følelser. Sviktet av kroppen, skammen om ikke å være god nok, og sorgen over å miste den ubeskrivelige tilknytningen til babyen som amming er.

Jeg har opplevd ammesorg. 1,5 uke etter fødsel hadde lillegutt gått mye ned i vekt og jeg ble anbefalt å gå over på morsmelkerstatning av helsepleier. Jeg gikk rett ned i kjelleren og ble helt fra meg. Det å gå i butikken og kjøpe morsmelkserstatning føltes som et stort nederlag og hele verden var i grus. Jeg var tom inne i meg.

Ammesorgen var skamfullt og vondt. Jeg leste en gang at hvis man skal sammenligne det med noe som menn kanskje forstår bedre så er det som å bli impotent og ikke kunne prestere seksuelt. Amming er på en måte forventet at alle skal klare og når man da ikke får det til føler man seg som mindre kvinne. På en måte.

Manglende veiledning rundt ammeproblemer

I 2016 fikk jeg mitt første barn. Det haltet med ammingen fra start. Store åpne sprekker på brystvortene, overproduksjon, tette melkeganger og hylende baby. Vi fikk ikke god hjelp på barsel og fikk ikke komme til time på ammepol på grunn av sommeravvikling og lite ammekyndig personell på jobb. Vi haltet oss til 3mnd da baby ikke tok flaske, og da droppet baby gjennom vektkurvene. Vi var inn og ut av sykehus, og fikk igjen og igjen beskjed om å slutte å amme fordi det var visstnok min melk som ga stagnert vekt. Ingen ammekyndig hjelp å få, kun formaninger om å slutte til tross for at baby ikke tok flaske. ved 6mnd ble jeg overtalt til å slutte, og det løste ikke vektproblemene og han måtte få sonde ned i magesekken.

Ved 12mnd fant jeg selv ut av stramt tungebånd, og etter klipp tok han sin første flaske og spiste sin første brødskive. Jeg har så mye raseri, sorg, og bitterhet knyttet til det at vi ble tvunget til å slutte å amme uten å få skikkelig hjelp eller undersøkelser. Baby er nå en liten 8åring, og jeg er fremdeles bitter. Tilliten til helsevesenet fikk seg en skikkelig knekk den gangen, og det sitter i kroppen. Sorgen og bitterheten er, for min del, sterkt knyttet til et hjelpeapparat som ikke strakk til. Jeg hadde melk, baby ville spise, men fikk det ikke til. Det er ikke noe jeg eller baby har gjort feil, eller følelse av utilstrekkelighet – jeg var og er forbanna over at vi ikke møtte noen som var villig til å kjempe med oss for å kunne amme. Å stå alene mot helsepersonell for å få lov til å amme sitt eget barn var grusomt, og jeg angrer på at jeg ikke sto imot. Flaske var ingen løsning på problemet, og likevel måtte vi gi opp ammingen.

Ammesorg og måtte gi slipp etter 3-4 mnd. Jeg prøvde ALT: forskjellige pumper for å stimulere i tillegg til hyppig amming, «medisin», havremelk osv. En stor sorg jeg aldri så for meg i forkant! Følte meg så alene da dette prates veldig lite om, i tillegg lite veiledning fra HS bortsett fra å gå over på kun erstatning (ingen veiledning ifht amming).

Da jeg fødte mitt første barn for to år siden ble jeg møtt både på barsel og helsestasjonen med holdninger som «det blir barn av de som får morsmelkerstatning også» og «morsmelkerstatningen er ikke noe tap». Det var ingen veiledning og kartlegging rundt ammingen, bare antagelser om at jeg mest sannsynlig hadde et «stort» barn som trengte mer enn jeg kunne gi det. Jeg var så tydelig på at jeg ønsket å fullamme, men følte jeg sultet barnet mitt fordi jeg ikke hadde nok melk. Barnet hadde kolikk, og jeg fikk fødselsdepresjon. Nå fullammer jeg mitt andre barn.

Førstegangsmor som hadde en traumatisk fødsel. Var innlagt i en uke etterpå. Hadde mye melk helt fra start, og hadde gledet meg veldig til å amme. Fikk ikke til teknikken,  baby ble frustrert, jeg ble ganske sår og gråt mye etter fødsel. Er ikke den som roper høyest om hjelp, men spurte flere ganger om hjelp på barselavdelinga. Hadde x antall ulike pleiere som alle ga forskjellig informasjon. Alt ble veldig vanskelig. Dette var rett før julen 2023, og da vi kom hjem fikk vi besøk av en helsesykepleier som egentlig jobbet på skole, og hadde derfor ikke mye å komme med når det gjaldt amming. Helsestasjonen i kommunen var stengt i jula. Prøvde og prøvde å amme, leste alt på ammehjelpen, men det ble for utfordrende. Begynte å fullpumpe etter 2 mnd med prøving. Fullpumper fortsatt idag. Drømmer om å få til ammingen hvis det blir en ny baby engang. Da skal jeg ikke gi meg og spør om hjelp tidlig. Håper alle barselavdelinger/helsestasjoner får personell som er gode på å veilede de som sliter med amming. Takk for den gode jobben dere i ammehjelpen gjør.

Opplever dette nå med barn nummer to, det er mye mye tyngre enn hva jeg hadde trodd. Det verste er nok sikkert at ting ikke gikk som jeg hadde sett for meg, og like lett som sist gang. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle amme henne lenge, og mye lengre enn storebror. Men også at jeg ikke har fått noe svar enda, på hva som kanskje plager den lille. Jeg har mer og mer klart å slå meg til ro med å ikke vite men det har plaget meg skikkelig at jeg ikke vet grunnen til at hun vrir seg unna. Har snakket med Ammehjelpere maaange ganger i denne  prosessen, så glad for at dere fins!

Jeg opplevde ammesorg da min gutt var 4 mnd. gammel. Ved overgangen 2 mnd. til 3 mnd. begynte det å bli utfordrende med amming etter et enormt press fra helsestasjon og helsesykepleier ifht vekt og veiing, selv om han var fornøyd og gikk opp, gikk han aldri opp godt nok sa de. Henvendte meg til helsestasjon, som er sertifisert ammeveiledere, eneste de sa var fortsett å tilby, pumping og ikke gi MME/fast føde. De vektla mye at morsmelk var det beste og aller viktigste for barnet. Etter en mnd. nektet baby fullstendig, og det føltes som noen hadde frarøvet meg noe av det viktigste, sorgen var stor i et par mnd., men kjennes fremdeles etter 8 mnd. at det er sårt at det ikke gikk lengre.

Gutten min er nå 6uker gammel. Før fødsel har jeg hørt mange fine ammehistorier og ingen har handlet om smerter eller vansker… så jeg var ikke forberedt på det. Vi hadde en vanskelig start pga dårlig og minimalt veiledning på sykehus. Gutten min hadde stramt  tungebånd som ble klippet rett etter fødselen. Jeg fikk veldig rast såre og blødende brystknopper. Heime etter 1 grusom smertefull uke ble tungebånd klippet igjen på helsestasjon. Jeg fikk påvist en bakteriell infeksjon jeg tok med meg fra sykehuset… Jeg har masse melk, å gå over til MME føltes som tap, feil, å gi opp, å kunne ikke mate barnet mitt mens «alle andre kan». Jeg har fortalt til alle som sporte «hvordan går det» hvor vanskelig det er, og plutselig har mange andre fortalt meg hvor tøff de hadde det. Da følte jeg meg ikke så alene lenger. Tungebånd måtte klippes en 3. gang fra en kirurg på sykehus.Vi er på en bedre vei nå. Leppestift formet brystknopper er det fortsatt.. Jeg fikk hjelp fra en privat ammeveileder. Det finnes alt for lite i Norge… Noen ganger trenger man også praktisk hjelp heime selv om man har sett på og lest om alle tekniker. nfo om candida sopp /soor er også viktig syns jeg. Oh hvordan det kan behandles. Fet er mistanke om keg også har det, men har ikke fått hjelp fra legen…Takk fir jobben deres.

Vi hadde prøvd å fått barn i over 2 år, og ofte i mine drømmer, så ammet jeg. Masse. Gutten kom til verden, litt hard start med blodforgiftning, så han måtte få mme og morsmelk. Han var lang og tynn, og allerede på sykehuset kom presset om å gi mme og at han var for tynn. Men han var fornøyd, og sa alltid ifra når han var sulten. Dette skulle jeg få til, og var så stolt hver gang han lå til puppen og jeg følte på mestring. Kontrolltimene på helsestasjon (vi var en gang i uken over flere måneder pga vekten hans) var alltid nedslående, du må gi mer mme, han er for liten og tynn. Selvom han lå på sin kurve, og var fornøyd, han var også frempå på utviklingen. Som førstegangsmamma, som endelig hadde fått et lite mirakel, så hører du selvfølgelig på helsepersonell. Jeg forklarte flere gang om hvor mye jeg ønsket å amme, men fikk ingen videre hjelp. «Gi bare mme, så går ammingen seg til». Jeg var syk i en uke, og måtte trappe ned på ammingen, og pga stress klarte jeg ikke å pumpe. Da gikk det stort sett i MME.  Jeg ble frisk, og gråt for jeg klarte ikke en ny kamp med å øke produksjon, pumpe, håndmelking, nesespray og alt som fulgte med. Enda den dag i dag, har jeg ammesorg, og kan gråte over hvordan det gikk. Jeg vet heller ikke om jeg får en til sjanse. Jeg har en frisk gutt på 17 måneder, og han er enda veldig fornøyd og blid. Men skulle ønske jeg fortsatt kunne ammet han.

Jeg har opplevd og lever vel fremdeles med ammesorg. Jeg måtte slutte å amme når datteren vår var ca 1 mnd. Hun er nå 3 mnd. Alt startet egentlig med en fødsel som gikk fullstendig skeis. Jeg ble satt i gang mot mitt ønske, og etter to døgn med 0 fremgang så ble det besluttet keisersnitt. Jeg ble ikke informert i ettertid om at det ble administrert antibiotika. Denne antibiotikaen var mest sannsynlig årsaken til at jeg fikk sopp på brystvortene og datteren vår fikk trøske i munnen. Dette var det ingen i helsevesenet som oppdaget, til tross for problematikken vi opplevde med amming. Vi var tilogmed på amme poliklinikk på Haukeland, der stramt tungebånd ble vurdert (og ikke funnet). Det var ingen som så den hvite tungen og reagerte. Jeg så den men trodde det var melkebelegg. Hadde aldri hørt om trøske før, og visste hvertfall ikke at det var mulig å få sopp på brystvortene. Når jeg selv googlet meg til soppen og trøsken så var egentlig det for sent. Datteren vår var stor ved fødsel og hadde dermed en større appetitt. Dette gjorde at jeg ammet egentlig døgnet rundt, og ble sår. brystvortene sprakk opp og det kjentes ut som at det ble dradd piggtråd ut av de. Måtte bite tennene sammen og krølle tærene. Tårene rant og angsten for nesten gang jeg skulle amme ble sterkere og sterkere. Smertene i brystvortene varte til neste gang jeg skulle amme. Vi var veldig hardt angrepet, siden vi var gått nesten en måned ubehandlet. Beslutningen om å slutte ble tatt på bakgrunn av smerter og sår. Det vondeste med dette er at det kunne vært unngått, hadde bare NOEN sett den hvite tungen og reagert. Da hadde vi fått begynt med medisin mye raskere. Så jeg føler at jeg fikk ikke sjansen på grunn av eksterne faktorer. Det var og er kjempe vondt, og jeg går til psykolog for å ikke utvikle fødselsdepresjon.

Hei, jeg har stor sorg og skuffelse over sykehus som tok ikke alt på alvor når gutten var bare 1 uke gammel. Jeg mistenkte selv kort tungebånd og har snakket med jordmor på barsel poliklinikken, men fikk beskjed at ingen vil bruke tvang på babyen for å gjøre noe med og etter hennes undersøkelse mente at alt var greit. Gutten kavet ved puppen og jeg fikk ikke det til å amme han, startet å pumpe melken fordi jeg hadde så lyst å gi min melk til han. Det ble en helvete, fordi han fikk i seg så mye luft og startet mage plager med luft. Urolige barn, klarer ikke å pumpe i tiden pga hans uro førte til at jeg ble så sliten og frustrert. Barsel perioden ble ikke noe glede bare tårer, følte skuffer over meg selv. Når vi kom på kontroll hos barnelege på helsestasjon, lege undersøkte han og sa med en gang at sugge takk er feil. Henviste oss til øre-nesa-hals spesialist.hvor vi ventet 1 mnd til å komme til spesialisten og hvor ble klippet ganske mye tungebånd.

Det ble nye verden til gutten( fra 6 mnd flaske smokk gikk til nyfødt fordi han klarte å sugge godt) men å starte ammingen var for sent, han var ikke interesert lenger. Kjenner for så stor sorg når jeg ser noen ta ut bryst til barn å jeg tar frem flaske med min melk. Har gått 4 mnd og jeg ikke klarer enda å gå over den svikten på sykehus, hvor ingen tok på alvor, hvorfor han suget dårlig og mistet vakuum ved amming. Har mistet min gledes barsel tiden, og den tiden jeg får ikke tilbake…

Jeg er så takknemlig for dette og dere. Jeg blir presset fra både helsestasjon og allergilege (har ei på 8 mnd med MPA) om å kutte ned/ut nattamming pga hyppige oppvåkninger hvor pupp ofte er eneste som fungerer som trøst/søvnmiddel for oss begge. Selv blir jeg på gråten bare ved tanken, for jeg har en magefølelse som sier at lagringskapasiteten min ikke er forenlig med en så stor reduksjon + alt det fine og viktige med amming på både natt og generelt. Jeg vender det døve øret til, da jeg heldigvis har gode kilder med info om fordeler og ulemper både ved amming og nattamming, men det er jo tydelig et sårt tema når halve Stillehavet får plass på innsiden av brilleglassene bare ved tanken. Så tusen takk for at dere finnes, og tusen takk for den enormt viktige informasjonen dere står på og deler. Den har vært uvurderlig for så utrolig mange!

For 2,5 år siden fikk jeg min lille gutt og tenkte at selvfølgelig skulle jeg amme. At det skulle bli utfordringer kom som et lyn fra klar himmel. Jeg visste det var vanlig i starten, men med utdanning som spesialsykepleier hadde jeg selv gitt ammeveilening til andre og min mor var en erfaren ammehjelper. At jeg selv skulle ha utfordringer som ikke gikk over gled for over i skam og følelsen av å være mislykket som mor. Jeg forsøkte å ta det opp med Helsesykepleier men ble gang på gang trøstet med at flaske var fint det også før samtalen gikk over til andre temaer.

Utfordringen min var at hver gang jeg la sønnen min til brystet ble han stiv som en stokk og hylte. Han kastet seg bak over så melken føyk vegg i mellom. Det har nok av melk, så sorgen over å ikke da skulle få det til ble ekstra tøff. Jeg forsøkte skjold som gikk i en periode og så var det tilbake Til full nekt

Jeg opplevde meg alene med å ikke få til ammingen. Når alle satt i ring og ammet på barseltreffene gikk jeg på do for å pumpe meg og til slutt ble det også for tøft med ørten brystbetennelser, slik at jeg måtte gi nan for å få i han mat. Det ble delamming i 3,5 mnd. fortsatt den dag i dag kjenner jeg på vonde minner og et ønske om at Helsesykepleier så meg og lyttet mer. Jeg ville amme. Noen ganger er det jo riktig med trøst og støtte i at flaske er nok, men andre ganger trenger man noen som gir av sin tid og ser at ammingen her er viktig. Takk som belyser temaet. Det er rart hvor hardt det stikker.

Jeg har kjent på stor ammesorg helt siden fødsel pga problemer med sugetak og brystvegring. Har klamret meg fast til alle mulige åpninger i døgnet for når det var mest sannsynlig at jeg fikk ammet. Ekstremt slitsomt og ensomt å konstant være på vakt etter disse åpningene. Opplevde null forståelse fra de rundt meg fordi «vi fikk det jo til, han går jo perfekt opp i vekt». Ingen så til hvilken kostnad det var for meg, hverken partner eller hs. Jeg har grått fryktelig mye og alene pga vanskelighetene med ammingen og sorgen over hvordan «det burde være». Var slik helt til baby ble 4 mnd. Ammesorgen min roet seg gradvis etter at jeg fullstendig aksepterte at ammingen ikke kunne fortsette. På mitt verste før jeg sa stopp, følte jeg at barnet ikke trengte meg i det heletatt hvis jeg ikke kunne amme. Da ble jeg liksom fullstendig erstattelig. En stor trøst og lettelse har vært å klare fullpumping. Baby er nå straks 9mnd og får fremdeles mm uten tilskudd. Svært stolt over det. Også ammer vi på natt, og det funker bra for oss.

Baby var innlagt på sykehus hvor hun hadde fått antibiotika behandling da de trodde hun hadde hjernehinnebetennelse. Begynte å kaste opp og fikk diaré noen dager senere, tok ultralyd hvor de så betennelse i tarmen og gikk rett over til at hun hadde melkeproteinallergi (ingen andre symptomer på dette). Jeg ble tvunget (av helsepersonell) til å slutte å amme, selv om jeg tilbydde meg å spise melkefri diett. Trur det tyngste for min del var å bli fratatt valget om å slutte å amme, for det hadde eg aldri gjort om det var opp til meg. Men var i en sårbar posisjon hvor jeg så klart gjorde det jeg ble fortalt var best for hun. Jeg gråt hver gang jeg så på hun og hun ga tegn til sult, for det var så sårt at jeg ikke kunne amme hun. Noen måneder senere kjente jeg på ett enormt sinne, mest rettet mot helsepersonellet på sykehuset som hadde fratatt meg valget. I tillegg til misunnelse på andre som fikk lov å amme babyen sin. Følte meg lite ivaretatt og tatt på alvor av helsepersonell jeg gikk til med denne sorgen. Det var en type kjærlighetssorg jeg aldri har kjent på tidligere. Kunne ønske det var mer oppfølging av mor i disse tilfellene. Jeg kom meg gjennom det takket være gode venner og familie, og uten de hadde jeg ikke klart å klatret meg opp igjen på samme måte.

Utfordringer hos babyen

Jeg bidrar gjerne til en innsikt som ca 100 mødre i året opplever hvert år: at barnet deres blir født med spalte og ikke kan die. Barn nr 1 fullammet jeg og holdt på i nesten to år. Når barn nr 2 ble diagnostisert med totalspalte under ultralyd var det første jeg tenkte på amming. Å ikke kunne amme, noe jeg hadde nesten gledet meg mest til ved å få et barn til, ble en dyp sorg. Jeg fikk ekstraoppfølging av helsetjenesten og mye av samtalene dreide seg om amming. Det var en stor sorg og jeg hadde behov for bearbeiding av de vonde tankene omkring blant annet amming. Det å få et barn med spalte er noe annerledes når det gjelder amming fordi det er ikke du som ikke kan amme, men barnet som ikke kan die. Jeg har bestandig hatt en hard følelse inni meg og det er litt skamfullt å si, men jeg har vært litt sint på barnet mitt fordi han ikke fikk til å amme. Det ble viktig for meg å poengtere dette med at han ikke kan die, men jeg kan amme. Jeg hadde jo gjort det før. Det å gi morsmelk er det beste for barnet, det vet alle. Det skaper også et press som jeg vet meg selv og andre har vært utsatt for. Man føler at man må gjøre alt man kan for at barnet skal få morsmelk. Det gjorde til at jeg fullpumpet de første tre månedene i barnet mitt sitt liv. Det å pumpe er ikke lett. Det finnes alt for lite informasjon og alt for få å støtte seg til når det gjelder erfaring og kunnskap her i Norge. Det er stressende og slitsomt på mer enn en måte. Likevel presset jeg meg til det å pumpet ca. 8 ganger i døgnet. Sånn at han skulle få morsmelk. Etter tre måneder måtte jeg kutte ned på pumping fordi han var en sulten gutt som drakk over 1 liter i døgnet og det hadde jeg ikke nok melk til. Samt at jeg var sliten. Det å pumpe setter begrensninger på hvor lenge man kan være borte fra hus og utstyr. Han fikk heretter 50/50.

Poenget er at ammeslutt og ammesorg er mer enn en ting. Hva med de mødrene som kan, men ikke barnet? Dette gir en annen sorg enn når mamma ikke kan eller barnet er prematurt. Mitt barn var jo frisk og fullgått til over termin. Men kan ikke lage vakuum. Sorgen over at jeg ikke fikk ammet han vil sitte i meg i mange år pga det båndet det skaper. Nå kunne jo alle bare mate han. Jeg ble en melkeku som pumpet meg også kunne plutselig svigermor gi mat til mitt barn. Mistet jeg forholdet til barnet mitt som andre mødre som ammer fikk? Foretrekker han egentlig meg? Det ble mange tanker som var vonde. Jeg strakk meg langt for å gi barnet mitt morsmelk og det gjør jeg enda. Jeg følte meg alene i pumpingen og skulle ønske det var mer info og erfaring å hente. Hvor mange kjenner noen som har fullpumpet liksom?

Det er skam knyttet til å ikke gi morsmelk. Alle på barselgruppen min ammer. Jeg får nesten lyst til å skrike til tilfeldige forbipasserende at det er morsmelk han har i flaska og ikke erstatning, og hvis ikke det sier noe om presset om å amme så gjør ingenting det. Barnet mitt er friskt, lykkelig og en liten tjukkas. Jeg er veldig heldig. Men det er mye jeg ville gitt for å kunne amme han.

Har hatt amme utfordringer og tidlig ammeslutt med begge mine små. Måtte slutte etter 5-6 uker med første, og delammet til 5 mnd med siste. Ble tidlig flaske på begge to og jeg husker jeg var langt nede. Jeg slet med å slappe av, og følte meg mislykket som ikke fikk det til. Følte «alle» rundt meg fikk det til og at det var så lett.

Vi klippet stramme tungebånd, ringte sykehuset, var hos jordmor, ammehjelpen osv. Var desperat for å få det til, men ingenting hjalp. De fikk ikke i seg nok mat, selvom jeg hadde melk. Sugetaket var helt krise. Men jeg hadde silikon, og har en mistanke om at det var «tyven» hele veien. Det er jo ikke lett for en liten baby å få tak når puppen er som en vannmelon. Nå er silikonen fjernet, og jeg er gravid med nr 3. Er ved nytt mot, og vil gjerne amme. Men nå har jeg en annen ro, og vet at flaske også går. Min og alle andre mødres psykiske helse er viktigere enn å slite oss ut. Vi gjør så godt vi kan – og går det ikke så går det ikke.

Jeg fødte ei nydelig jente i juni 2024. Under graviditeten husker jeg at flere rundt meg sa at amming skulle gå så lett og at dette var noe jeg kom til å få til. Jeg husker at jeg ofte sa til meg selv at det gikk helt fint om jeg ikke fikk til amming og at å amme kom til å bli en bonus!  Så kom fødsel. Hastekeisersnitt og baby som ble innlagt på nyfødt intensiven. Amming kom sent i gang og baby hadde veldig svakt sugetak. Hadde ammetrening i flere uker etter fødsel. Ble på gråten av å se andre mødre rundt meg som ammet barna sine tilsynelatende uten problemer. Til slutt måtte jeg gi opp amming da det ikke gikk. Reaksjonen kom som en overraskelse på meg. Jeg trodde aldri at amming skulle føles så viktig ut for meg og at en bølge av skam, flauhet og skyldfølelse skulle komme når jeg ikke fikk det til. Sleit veldig med ammesorg i flere uker etter jeg sluttet. Var også veldig redd for at baby ikke skulle knytte seg skikkelig til meg fordi hun fikk flaske. Veit jo nå i ettertid at det selvfølgelig ikke stemmer. Ammesorg er fælt og en høyst reell opplevelse. Unner ingen andre mammaer den sorgen.

Jeg hadde veldig ammesorg med mitt andre barn. Første fikk jeg til å amme ganske problemfritt i 1,5 år. Men, når datteren min (yngste) var tre dager fikk vi telefon fra nyfødtscreeninga. Når ho var fire dager gammel bestod kosten hennes av lavprotein morsmelkerstatning, og jeg pumpet for å holde produksjonen oppe. Vi fikk innføre amming og morsmelk igjen et par dager seinere. Men, siden ho er født med PKU og må leve på en veldig streng lavprotein-diett må det naturlige proteinet ho får i seg reguleres strengt. Jeg pumpet, ammer og kjempet hardt for å gi ho morsmelk så lenge som mulig. Når ho var ca 5mnd måtte jeg gi opp ammingen, og det var en så stor sorg 💔 Jeg hadde klart å pumpe såpass at ho fikk morsmelk til 6mnd ❤️

Jeg prøvde hardt å få til amming. Baby var veldig liten ved fødsel og slet enormt med sugetak. Fikk til etterhvert med ammeskjold, men melkeproduksjon gikk ned. Mistenker at jeg mistet mye melk pga utrolig mye stress. Det var så lite jeg visste om amming på forhånd. Jeg fikk ikke ammekurs heller, falt nok litt mellom sprekken der. Fikk til å amme i to måneder, men måtte hele tiden supplerer med mme. Til slutt måtte jeg sette en strek, for min egen mentale helse. Følte meg ikke tilstrekkelig som mor, kan ikke engang mate barnet sitt liksom. Men jeg husker jeg gråt i flere uker, jeg hadde så utrolig sorg. Nå er baby 6 mnd, hun er frisk og rask og alt er bra ❤️ men tenker fortsatt på det i blant, hvor mye jeg skulle ønske jeg fikk det til.

Ingen som har fortalt meg at det var noe som het ammesorg. Fikk mitt første barn i feb 2024, etter en tøff fødsel hvor morkaken satt fast og jeg mistet 2000ml med blod fikk jeg ikke igang nok melkeproduksjon som håpet. Ikke fikk jeg hjelp på barsel heller, eneste jeg fikk forklart var at jeg ville ta tid ettersom jeg mistet så mye blod. Lille jenta var stor og fikk allerede mme på nyfødtintensiv, jeg gråt flere tårer og kjempet på i 4 mnd før jeg ikke hadde mer å gå på. Det verste var å ha en partner som ikke forstod hva jeg gikk gjennom, hvilken sorg jeg hadde . Jeg følte meg utilstrekkelig og følte at jeg ikke klarte å få den samme nærheten til barnet.  Så veldig bra at dere tar dette opp.

Når lillegutt ble født så var han så liten og hadde så mye gulsot så ammingen kom ikke I gang så fort som han trengte og han fikk bankmelk med en gang. Jeg pumpet for harde livet og prøvde å legge han til så ofte som jeg kunne. Opplevde å ikke få så god hjelp med amming og stillinger på sykehuset så det hjalp nok ikke d heller. Fikk vondt i rygg og dårlig stilling generelt med amming. Ble helt forferdelig når jeg kom hjem. Var sår i 3 måneder, delammet hele veien og prøvde å power pumpe flere perioder uten hell. Trodde d gikk, så gikk d dårlig igjen, så gikk d bedre og så ble jeg så sår at jeg ikke klarte og måtte pumpe. Jeg har vært super sta og holdt ut, men til ingen nytte.. for mye tid og krefter tatt fra både han og meg.. gav opp helt nå rett før 4 måneder.. en ganske ny verden med mye blidere baby med energi til å bruke på utvikling i stedet. Var hos helsestasjon for konsultasjon, og der funket d supert – kommer hjem -> funker ikke i det hele tatt. Mye gråt. Mye mye mye mye gråt og fortvilelse og tanker.  Var absolutt ikke forberedt på at jeg ikke skulle få nok melk, og absolutt ikke når det kom til hvor mye følelser som kom med det å ikke kunne amme. Det gjør fremdeles vondt i brystet og jeg får klump i halsen bare å tenke på det.

Alt begynte så bra. Fødte første barnet og brukte masse tid på å forberede meg til amming, da dette var noe jeg ønsket å gjøre. Baby hadde godt sugetak og la på seg den første uken etter fødsel. Jeg hadde ingen problemer eller «vondter». Ettersom ukene gikk begynte det å øke med kveldsuro og generelt mye uro hos baby. Jeg følte noe var galt, men fikk høre at alt dette var normalt. Etter noen uker var det tid for vektkontroll og baby hadde gått ned til 100gram under fødselsvekt. Dette var et sjokk og jeg følte meg som verdens verste mor som hadde sultet baby, til tross for at jeg ammet både dag og natt. Vi ble lagt inn på sykehus og baby fikk erstatning og vi merket en endring med en gang. Jeg fikk beskjed om å pumpe, amme og gi melk hver 3. time. Dette ble veldig tungt. Jeg gikk inn i dyp sorg, gråt både på grunn av skammen av å ikke ha kunnet lese eller se at baby var sulten, men også fordi det var en stor psykisk påkjenning å gå gjennom det nye «regimet». Jeg ønsket så sterkt å amme. Holdt ut, selv om jeg fikk ekstremt såre brystvorter og pumpingen ble et traume for min del. Det kom så og si nesten ingen melk ved pumping. Kanskje 10-20 ml. Fant aldri riktig størrelse på skjoldet og gråt hver gang jeg tok frem pumpen. Følte meg helt «lost» i alt. Etter hvert ble det så tungt både psykisk og fysisk at jeg bestemte meg for å gå helt over til flaske. Dette var en stor sorg. Jeg syns det var vanskelig å se andre ammende, og fortsatte å amme før jeg gav flaske så lenge baby ønsket.  Jeg føler selv at dersom jeg hadde fått mer veiledning og oppfølging med amming på sykehus og fra helsestasjon at jeg kunne fått det til. Dessverre er det ingen ammehjelpere her jeg bor. Nå er jeg gravid igjen og ønsker så gjerne å kunne amme. Følelsen fra sist sitter dypt i meg, jeg klarer ikke se tilbake på babybilder fra denne tiden uten å gråte. Jeg hadde aldri trodd at amming skulle føles så viktig og riktig for meg, men det gjør det.

Dårlig start på amminga etter hard fødsel og medtatt baby fleire døgn i etterkant.. Fekk ikkje produksjonen igong før etter 1 veke med pumping, baby fekk NAN på kopp. Prøvde amme, men etter 3 mnd måtte eg gje meg. Produksjonen stoppa opp og baby fekk for lite. Så det blei pumping det lille eg klarte i 6 mnd. Følte på savnet for å få til amminga pga kosen og meir praktisk enn alle flaskene og planlegginga. Enn hadde liksom hatt matfatet med seg overalt.

Ammesorg etter massiv brystvegring ved 6-7 mnd alder på førstemann. Var ikkje forberedt på det, men har i ettertid funne ut at det er ganske vanleg at baby plutseleg meiner verden rundt er meir spennande enn pupp. «Ingen» hadde råd om korleis komme seg gjennom perioder med brystvegring, sjølv om eg ytra eit stort ønske om å amme lenger på helsestasjonen. Dei råda oss til graut og mme. Eg las meg opp på eigenhand og var meir forberedt på denne perioden med nummer to. To mnd med amming på mørkt rom med ein innstilling om at det SKAL gå gjer at eg etter eit år framleis ammer nummer to. Ammesorgen etter nummer ein sit framleis godt i. Klarer ikkje leggje frå meg at me kunne fått det til med god veiledning frå td. helsestasjonen. Var bestemt på å amme til minst 2 år, men måtte slutte like før pga medisiner. Det gjorde så inderlig ildt å nekte kvar gong barnet ønska å amme, for det ville jo gjerne eg og! Over eit halvt år seinare spør fortsatt barnet om pupp (nesten daglig), som så smart seier vi kan kjøpe melk på butikken å fylle på sidan vi har sagt det er tomt. Løysningsorientert og hjerteskjærande på samme tid!

Å ha valgt det selv, men likevel kjenne på sorg

I dag er det ei veka sidan eg tilbydde puppen for siste gong. Ho vakna 5:00 som vanleg, og eg la ho inntil i håp om å holda ho i senga minst ein time til. Då ho slapp taket maaange minutt seinare vakna eg av eit “plopp”. Då visste eg at det var siste gong, siste gong ho slapp taket og slutta å dia. Det har vore mitt ønske å slutta etter over 13 månader. Broren slutta av seg sjølv på same alder, og då var eg gravid igjen. Eg visste at det kom ein ny runde amming ganske snart. No har eg sagt at ho sjølvsagt skal få så lenge det er anbefalt, for det er jo fantastisk at eg kan amma. At det alltid har vore null problem for meg. Men at når ho har bikka året, så trur eg at eg må få kroppen min tilbake. Den har vore gjennom oppkast, graviditet, og amming – kontinuerleg, i snart 4 år. Eg har amma 27 av dei siste 34 månedane. Det kjennest overveldande ut, likevel har ammeslutt vore hardt for meg. Eg har følt meg som eit dårleg menneske som tek valet for ho. Endå det har gått innmari bra, og ho ikkje har krevd pupp ein einaste gong, så har eg fleire gonger stoppa meg sjølv frå å ta tak i ho og legga ho til. Både grunna samvittigheit, men òg lengselen etter nærleik. Heldigvis gjev ho meg gode klemmar og blaute sussar. Eg trudde aldri eg skulle få eit så ambivalent forhold til det heile. Eg trudde ikkje eg skulle kjenna på ammesorg over eit val eg tok sjølv, etter eit heilt år. Det gjorde eg, og det gjer eg framleis. Det burde me snakka meir om.  Vesle skatt. Du har vore ein utelukkande fryd å amma. Du kobla deg på utan problem frå start. Ein liten bylt på to kilo som visste akkurat kva ho skulle gjera. Du har vore rask og effektiv. Du har vokse godt, og sove godt. Du har elska det, og eg har elska det. No skal me visa kjærleik på andre måtar, heldigvis er me gode på det òg 💕

Å måtte slutte på grunn av sykdom eller operasjoner

Jeg forteller gjerne! Måtte nylig slutte å amme på grunn av behandling av kreft. Langt innlegg om ammesorg fra meg som står midt oppi det. Amming har for meg vært et stort ønske for mine to barn. Når jeg gikk gravid med mitt første barn hørte jeg på det meste av podcaster om graviditet og fødsel. I en av de var det snakk om at gravide brukte mye tid på å forberede seg til fødsel, men glemte å tenke på ammingen. Etter det kjøpte jeg boken til Gro Nylander som jeg leste perm til perm og senere brukte som oppslagsverk, hørte podcaster om amming og leste artikler fra ammehjelpen – dette skulle jeg få til, jeg skulle gi mitt (mine) barn det beste utgangspunktet i livet. Ammingen har ikke vært problemfri, begge mine små og jeg har jobbet hardt med sugetak, ammestillinger  og tungebånd i kampen om å få til ammingen. Men vi har klart det – til min store glede! Stor var derfor (amme)sorgen når jeg nå måtte avslutte ammingen av lillebror i en alder av 6,5 mnd. Gjennom en lang periode med utredning for kreft fikk jeg beskjed av leger om at ammingen måtte avsluttes så snart jeg begynte på cellegift. Det er rart, men amming og pumping i denne vente tiden som utredningen har vært ble en besettelse som fikk tankene mine vekk fra kreft og undersøkelser som legene jobbet med, dette ble min måte å gjøre noe konstruktivt og bra. En måte å utnytte og se det positive i all ventingen. Til tross fra råd fra helsepersonell, leger og helsestasjon som anbefalte meg å trappe ned ammingen med en gang har jeg fått ammet to måneder lenger enn først antatt.  Med god støtte og rådgiving fra en svært dyktig ammehjelper har jeg fått ammet min lille gutt så lenge som mulig og bygget opp et lite fryselager av «immunboostere». Hun har også hjulpet meg ved å lytte underveis i all usikkerheten og anerkjenne sorgen ved at ammingen ble avsluttet så alt for tidlig. Dette er følelser jeg har opplevd leger og andre helsepersonell har bagatellisert. Jeg er imponert over tilretteleggingen sykehusene har bidratt med for at jeg skal få ha min sønn med meg for mat og nærhet underveis i prosessen med sykehusinnleggelser og operasjoner.  Jeg er derimot skuffet over hvordan mammaen er ivaretatt med kompetanse og støtte. Både med tanke på hjelp til å lære flaskemating (som har vært en kamp), det emosjonelle ved å slutte å amme, fakta rundt konsekvenser ved å slutte å amme så tidlig og det praktiske ved hvordan ammepause og ammeslutt skulle håndteres i forbindelse med operasjoner og nå avsluttes ved oppstart av cellegiftbehandling.

Men nå er jeg her, har akseptert at slik er det og at min lille gutt har fått 6,5 mnd med morsmelk, 4 av de fullammet. Likevel gjør det vondt å ikke kunne tilby puppen, kosen og styrkedrikken når han har stått i sin første forkjølelse. Tankene og skyldfølelsen når han nå har fått eksem… «hva om jeg bare kunne ammet han»..?

Og her tenker jeg at dere i ammehjelpen har en viktig og kanskje undervurdert rolle. Hva med oss som ikke kan eller får til å amme..? Vi som ønsker å amme og gjør/har gjort en innsats for å få det til ø, vi vet så inderlig godt hvor viktig det er å amme, desto vondere er det å lese informasjonen på deres sider som gir lite rom for trygghetsfølelse rundt å bruke erstatning og bygger opp under skam og stigma rundt det å flaskemate med erstatning. Fordi morsmelk er førstevalget og det barnet bør få.. ja det vet vi så inderlig vell..

Det er lite faktabasert informasjon å få tak i og frykten for å trå feil i erstatningsverden er stor for mange av oss. Helsestasjonen har etter min erfaring lite kompetanse rundt erstatning og flaskemating og gir avvikende råd fra det som kommer fra helsemyndigheter. Lett blir det da å ty til feilaktig trygghet i forum og blant ufaglærte som deler av sin erfaring.

Amming har for meg vært en kamp og smerte, men mest glede, nærhet og kos. Det har vært mestringsfølelse over det jeg og mine barn har fått til sammen. Kvalitetstid, bare for oss.

Å måtte slutte å amme har gjort meg trist. Tidvis mye tristere enn det å ha kreft og skulle gjennom tøffe operasjoner og behandling. Den helsemessige konsekvensen for det mest dyrebare du har. Sorgen over tapt nærhet. Tapt morskap. Tapt kontroll. Mating blir brått noe skummelt – med fare for bakterievekst og sykdom. Mating blir brått noe alle kan gjøre.

Ammesorg er virkelig en SORG som ikke må undervurderes. Og for oss som kjenner på den vil faktabasert informasjon kanskje øke trygghet, redusere skammen og den dårlige samvittigheten. Kanskje vil det være lettere å finne kos, nærhet og tilknytning i forbindelse med flaskemating om det blir mer åpenhet rundt det.

Jeg ELSKET å amme min datter, det er noe av det fineste jeg har fått gjort i mitt liv. Jeg måtte slutte å amme henne da hun var 1,5 år da vi mistet vårt ufødte barn i magen. Måtte ta noe medisiner og fikk vite av de på sykehuset at det var lurt å slutte i den forbindelse. Vi har igjen mistet enda et barn og har fått vite at det blir vanskelig med flere barn.  Så jeg har to ammesorger, første fordi jeg ble «tvunget» til å slutte med min datter før jeg var klar. Og den andre sorgen fordi jeg kanskje aldri igjen får lov til å amme ett barn.

Ammet én uke med førstefødte, det gikk strålende. En nydelig følelse å kunne livnæret barnet mitt. Så fikk jeg fødselspsykose pga i hovedsak for lite søvn, men også angst og bekymring rundt barnet. Dette førte til at jeg ikke kunne ammet lengre fordi jeg ble lagt inn på psykiatrisk og fordi jeg gikk på sterke medisiner. Der og da var det ikke en sorg, sikkert fordi jeg hadde nok med meg selv. Men sorgen kom i ettertid da jeg ble frisk og fikk reflektert over det. Husker jeg synes det var vanskelig å se mine venninner amme sine barn og jeg ikke kunne. Har grått mine tårer over det. Ikke noe tull det der, med ammesorg. Og det og ufrivillig slutte 💔

Men nå har jeg ammet andremann i fem måneder og jeg elsker det! Når man har vært gjennom noe så tøft setter man virkelig pris på når det går den riktige veien ❤️

Tusen takk for at dere finnes, det er jeg glad for. Jeg har lært ekstremt mye av dere.  Takk for enkel, god og lett tilgjengelig informasjon! Og takk for jobben dere gjør! ❤️

Ammesorg: jeg ammet min nr 2 med melkeprotenallergi til hun var 14 mnd. Jeg ble da anbefalt å begynne med en betennelsesdempende medisin pga mistanke om reumatisk lidelse. Tok medisin i 2 dager før jeg så at man ikke kunne amme mens man gikk på disse. Ble da brått slutt og jeg var ikke forberedt på den bråe avslutningen på ammereisen vår. Minstemor taklet det veldig bra,verre for meg. Ble mye sorg og gråt for min del,noe som også overasket meg litt. Vi plages med smertefull amming til hun var 5 mnd før jeg fikk skikkelig hjelp,så når vi da fikk det til var det veldig sårt og måtte avslutte uten at det var på min eller hennes betingelser.💔

Jeg er midt i prosess med å slutte å amme, da jeg må begynne på medisiner. Jeg har vært syk siden slutten av svangerskapet men ikke funnet ut hva før nå når baby er 4 mnd. Jeg har hatt mye smerter, ikke kunnet bære barnet og vært helt avhengig av hjelp. Jeg var derfor veldig glad for at ammingen gikk så bra og gikk med følelsen av at jeg fikk vertfall til noe. Ettersom ammingen potensielt gjør meg sykere og jeg trenger medisiner for å bli bedre, har jeg måtte prøve å avslutte ganske raskt. Dette var ikke baby helt enig i og har ikke villet ta flaske. Det ble da veldig sårt å skulle ta fra henne denne formen for mat, nærhet og trygghet. Har tilslutt måtte drøye måltidene bare for å få babyen til å ta flasken. Å se barnet ditt lete etter pupp på brystet og gråte når man prøver å gi flaske har gjort veldig vondt. Blir sittende å gråte selv med en følelse av å torturere eget barn av egoistiske grunner. Det går imot alle instinkt og ikke skulle dekke barnets behov. Objektivt sett ser jeg at det er bedre for barnet med en frisk mamma og at jeg har mange andre måter å dekke hennes behov.

Kronisk syk mamma som MÅTTE gi slipp på ammingen etter 14 mnd for oppstart på biologiske medisiner. Ble anbefalt å ikke amme forbi 6 uker av spesialist pga behov for medisin, men samboer fikk overtatt permisjon slik at jeg kunne amme og fungere nogenlunde uten biologisk. Det funket i 14 mnd før kroppen og legene sa stopp. Forferdelig å føle seg fratatt valget om å fortsette eller ei, noe som gjør valget om å amme nestemann veldig vanskelig. Føler at ved å amme nr 2 gir jeg noe bra som jeg VET at jeg etterhvert MÅ gi opp og dermed føles det tyngre ut å sku begynne for så å ufrivillig slutte. Føler meg allerede ganske verdiløs som mamma til tider når kroppen krangler, og følte meg relativt håpløs på det sykehusrommet når dommen om ufrivillig ammeslutt av fullammet barn ble en realitet. Pga innleggelse ble også ammeslutten veldig brå (for oss alle) og jeg savnet veldig muligheten til å utføre ammeslutten gradvis. Jeg slet hele første året uten amming med både dårlig samvittighet og skyldfølelse. Syntes det var sårt å se andre amme sine barn og spesielt når barnehagevirusene kom på løpende bånd følte jeg skyld i å ikke kunne gi morsmelk. En helt forferdelig situasjon og periode i livet som jeg ikke unner noen å måtte gå gjennom. Takk for at dere ønsker å skrive om dette – det er virkelig en mangelvare! Støtten, resursene og tilgjengeligheten på hjelp ifbm ammesorg er virkelig et tema som trenger å belyses!

Går gjennom en ammesorg nå med en baby på 7 uker.  Brukte svangerskapet på å forberede meg på at amming kunne bli et problem siden jeg har tatt en brystreduksjon. Men etter fødselen så tok han puppen fint og alt så bra ut på sykehuset. Jeg fikk en kjempe mestring og elsket virkelig og amme og kosen det ga oss. Når vi kom hjem gikk han ikke tilstrekkelig opp i vekt og vi fant ut at jeg ikke fikk nok melk pga svak sugeevne hos lille. Vi prøvde oss fram på ulike måter i 4 uker og vekta hans var det eneste dagene handlet om de 4 første ukene. Endte med at han måtte få flaske etter hver amming og at jeg måtte pumpe etter amming.

Nå får han fremdeles ikke nok og får mer og mer MME på flaske. Jeg ammer og pumper for harde livet fordi jeg elsker den kosen jeg får av å ha han på brystet og vil så gjerne få det til. Men går gjennom en sorg hver dag og gråter ofte for at ammingen ikke ble sånn som jeg ønsket. Ønsket så sterkt å amme barnet mitt og det er en vond sorg og ikke klare det.

Å slutte å amme fordi andre mente det var på tide

Ammet begge mine to barn til de var ca 1 år og 3 måneder. Ammingen min gikk så og si knirkefritt med begge helt fra start. Jeg hadde god melkeproduksjon, så mye at jeg i tillegg donerte melk til sykehuset. Selv om nyfødt og småbarnsperioden var veldig tøff, så gjorde ammingen det til at jeg følte jeg lyktes i noe. Jeg følte at jeg mestret noe, og jeg gjorde det bra! I tilegg skapte det en nærhet mellom meg og barna som bare var vårt. Vi koste oss med amming. Den gleden til barn nr 2 når jeg hentet i barnehage og han endelig kunne få litt pupp og kos. Men, jeg måtte avslutte amming, ufrivillig med begge, da samboer syntes det var på tide å slutte. Han syntes at feks legging når jeg ikke var tilstede var vanskelig pga amming. Så jeg måtte slutte, selv om jeg ikke ville. Og dette fikk jeg, og har delvis enda, ammesorg over. Jeg får fortsatt klump i halsen og tårer i øyekroken når jeg ser andres barn som dier og søker trøst til brystet.

Angående ammesorg. Min lille er nå straks 1 år. Jeg er en ganske sliten 3-barnsmor som har ammet mine barn ca til 1 års alder. Denne gangen føles det annerledes å avslutte på dette tidspunktet. Jeg kjenner på press «utenfra», spesielt fra svigers som uttrykker at det er på tide å gi seg. De sier dette i sammenhenger når barnet viser tilknytningsatferd og gråter når jeg går. Jeg kjenner på ingen måte at jeg er klar, for synes det er så fint å ha ammestunden sammen. Jeg kan kjenne på et sinne over at andre har meninger om hva man skal/bør gjøre når det kommer til amming og avslutning av amming. Når jeg tenker på å avslutte kjenner jeg på en tristhet over at et så fint samspill er over. Spesielt denne gang, når det nok er det siste barnet. Jeg føler at ammingen er noe av det mest naturlige og fine man kan tilby babyen sin, og at det oppleves som et slags brudd å avslutte.

Lite kjertelvev og andre fysiologiske årsaker til lite melk

Jeg har fysiologiske årsaker til lite melk, og det fant jeg ikke ut før jeg fikk nr 3. En av mine største sorger i livet enda. Jeg har alltid tenkt at jeg skal amme. Alle andre damer i familien min har gjort det, det har alltid vært normalen. Men, jeg har alltid følt at jeg har hatt litt rare pupper. De ser liksom ikke helt ut som alle andres. Ikke like fine, de manglet liksom tyngden under. Skuffelsen var derfor enorm når det viste seg at alle pupper faktisk ikke er ammepupper. Noen pupper har for lite kjertelvev. Noen pupper har for flate brystvorter. Noen pupper gjør ikke jobben sin. Det er i det minste slik det føles. Sorgen har på mange måter blitt dobbelt opp. En over de faktisk rare puppene mine, en over å ikke kunne gi barnet mitt det det trenger. Størst er selvsagt det siste.

Jeg sørger over ammestunder som avsluttes så alt for tidlige av morsmelkerstatning. Jeg sørger over melkespreng som aldri helt blir tømt fordi den lille ikke vil ta brystet uten skjold. Jeg sørger over evige pumperegimer, medisiner og alle de velmenende rådene som ikke løser mitt problem. Jeg sørger over helsepersonell som ikke vet forskjellen på primære og sekundære årsaker til lav melkeproduksjon. Jeg sørger over at ingen kan forklare meg hvorfor puppene mine ikke produserer nok melk. Jeg sørger over samtaler og samvær med mødre som enkelt vipper ut puppen og gir barnet sitt det de trenger. Jeg sørger over at jeg føler jeg kommer til kort, at jeg er «feil», at jeg ikke får oppleve dette slik jeg hadde trodd. Jeg sørger over at jeg delammer, samtidig som jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve noe av dette i det hele tatt. Men sorgen er der, hele tiden.

Om å se andre amme

Vi slet med ammingen fra start, prøvde veldig mye forskjellig for å få det til å fungere. Til slutt sa helsestasjonen at de ikke hadde flere råd å gi. Så følte meg ganske alene om å prøve få til ammingen. Det endte med at jeg fullpumpet i 6 måneder til produksjonen gikk ned slik at gutten vår fikk MME i tillegg. Pumpet frem til han var 1 år. Det jeg opplevde som verst ved å ikke få det til, var flere ting. Først og fremst å kunne gi barnet mitt mat på «den naturlige måten». Alle tankene rundt bruk av plastflasker (mikroplast) og MME. Det jeg slet mest med personlig var skammen, tristhet (og av og til sinnet)jeg følte når jeg så andre amme, noe jeg tror kom fra en slags sjalusi og selvfølgelig sorgen over at andre fikk det til og ikke jeg. Gutten vår er nå 2,5 år gammel, og det er først nå jeg ikke får disse følelsene lengre ved å se andre amme. Når jeg ser tilbake på det, trengte jeg mer hjelp til å håndtere sorgen!

Ammesorg: Før fødselen trodde jeg var åpen for både amming og evt flaske hvis amming ikke skulle fungere. Men når alt kom til alt og amming ikke funket slo det mye hardere enn forventet. Tankene hvis dette hadde vært 100 år siden så hadde sønnen min ikke overlevd gjorde at jeg følte meg som verden dårligste mor. Jeg holdt meg mye inne, for når jeg var ute på kjøpesenter så jeg kun kvinner som ammet. Alle venninne rundt meg fikk tilsynelatende til amming uten problemer, så jeg orket nesten ikke besøke de. Partneren min prøvde å forstå, men klarte det ikke. Ammesorgen ga seg sakte men sikkert desto mer sønnen min begynte å spise fast føde. Nå to år senere kan jeg innimellom fortsatt kjenne på at ammingen ikke gikk, samtidig ser jeg flere som gir flaske nå, så noe tunnelsyn hadde jeg nok de første 6 mnd. I tillegg til at helgene i starten var laaange siden verken helsestasjon eller ammepoliklinikk var åpen og man stod der veldig alene med pumping, flaske og forsøke amming med en gråtende Baby som var sulten.

Eg fullamma ei lita jente i rundt 4 måneder der ammingen var smertefull fra start, og eg har gikk flere runder med meg sjøl om det var verdt det. Eg hadde masse melk, og ønska veldig å fullamme. Så det var en sorg der da det ikke gikk som eg hadde tenkt, mye gråting. Da jenta mi var rundt 4 måneder, så gikk det seg plutselig til, og alt var fint. Hadde en fin ammereise fram til hun var 1 år, og hun ikke ville mer. Da gikk eg på ny gjennom ammesorg, og hadde mye tanker om hvorfor hun slutta – at det var min feil. Nå er jenta mi 1,5 år, og eg kjenner ennå på savnet. Har tenkt noen ganger om eg kan ta opp igjen ammingen? Å kan bli oppriktig trist av å tenke på det. Eg kan også kjenne eg blir misunnelig og faktisk sint av å se andre amme offentlig, og eg heier på offentlig amming! Så det er vondt å kjenne på de følelsene, selv om det ikkje handler om ammingen, men mine følelser rundt det.

Stress rundt amming fra helsepersonell

Jenta mi kom med akutt keisersnitt etter en delvis placentaløsning. Ble 6 dager på sykehuset hvor jeg ble fulgt opp hver dag, flere ganger om dagen i forhold til ammingen, og etter 6 dager fikk jeg komme hjem, da de følte jeg hadde fått god kontroll på det. Til tross for at hun ofte sovnet ved brystet da hun skulle prøve å få i seg melk. Noe kom ut i alle fall, og jeg falt til ro med at ting skulle gå bra. Dagen etter hjemreise fikk jeg besøk av personal fra helsestasjon, som mente at hun gikk opp alt for lite, de hørte «merkelige» lyder fra henne, og at jeg helst burde kontakte legevakten umiddelbart, samtidig som jeg også måtte starte med mme. Dette satt selvfølgelig skrekken i meg, som ringte både legevakt og barsel. Jeg opplyste om vekt osv, som de mente var helt innenfor. Men skaden har gjort. Jeg ble så redd og bekymret, at mme ble nesten tvunget på henne. Ammingen prøvde vi likevel iherdig å få til i 7 uker, men jeg opplevde meg som alt for stresset, og hun fikk veldig lite ut av meg. Etter de 7 ukene var jeg så nedbrutt at min kjære svigermor sa «nok er nok, du skal kunne nyte denne tiden med jenta di, ikke fortvile over å ikke strekke til». Så gikk hun en lang, lang trilletur med henne, mens jeg skrek i omtrent 3 timer. For meg var det godt at noen tok avgjørelsen for meg, men jeg hatet at jeg ikke kunne gi henne den ene tingen som jeg som mor kunne tilby, som ingen andre rundt henne kunne. Hver gang jeg var med andre venninner som bare kunne amme med en gang barnet var sultent, knuste hjertet litt, mens jenten min ble mer og mer utålmodig på den flasken hun måtte vente på… det tok flere måneder å godta situasjonen. Samtidig som du til stadighet fikk høre at hun på grunn av mangelen på morsmelk, alltid ville være syk, få alt av allergier, stadig ligge bak de andre osv. det var tungt å stå i! Heldigvis gikk det bra med nestemann, da gikk ammingen som en drøm, og jenta er i dag en supersterk 7 åring som nesten ikke har vært syk en dag i sitt liv.

Hei. Viser til innlegget dere skriver om ammesorg. Jeg har fått to barn hvor jeg har lagt all innsats i å få til ammingen, men som ikke ble noe av. Det var spesielt sårt første gangen,hvor jeg pumpet utallige ganger i døgnet for å prøve å øke produksjonen. I 2 måneder prøvde jeg å legge til,pumpe,legge til,gi på små sprøyter/flasker det jeg pumpet. Oppsøkte ammeveiledning og prøvde hjelpebryst. Fikk den nesesprayen for å hjelpe utdrivningen. Etter hvert som tiden gikk krevde min datter mer mat,og jeg klarte aldri å holde tritt med melk ift behov. Ble mer og mer erstatning, og mye stress hos meg. Var tøft å legge amming og pumping helt til siden. Det var tårer og følelse av å ikke få det til, men for en ny hverdag vi fikk når jeg endelig tok avgjørelsen med å legge pumping og amming til side. Datteren min tok flaske og erstatning og vi fikk endelig kun fokusere på å kose oss sammen.

Etter min andre fødsel var jeg innstilt på å få til ammingen med gode erfaringer med meg. Men heller ikke denne gangen skulle det vise seg å være enkelt. Min sønn ble født for tidlig, og var noe sugesvak og sov mye. Brukte all sin energi på å kave ved brystet og sovnet deretter. Her fikk jeg heldigvis god veiledning på sykehuset – og vi kom fort i gang med pumping,slik at vi dekte all hans behov med morsmelk. Ble samme opplegg denne gangen med å legge til,pumpe og gi det jeg pumpet. Han gikk sakte opp i vekt,men stagnerte aldri. Vi var annenhver dag på veiing på helsestasjon og det opplevdes stressende hvor opptatte de var av at han måtte opp i vekt,noe jeg kjenner i dag var nok grunnen til at produksjonen stagnerte. Det var vanskelig å pumpe ut nok etter hvert som tiden gikk,og samme denne gangen ble han forvirret på brystet da han allerede hadde fått smaken på flaske,og det var lite oppfølging på ammingen. Etter 3 uker måtte jeg starte gradvis med tillegg,og litt over 1 måned ble det kun erstatning. Jeg satt å pumpet 10 ganger i døgnet, produksjonen økte ikke og det var vanskelig med ammingen. Det var vondt denne gangen også, da jeg hadde så lyst. Men han måtte jo ha mat og jeg kjente på at oppi all styret med pumping og alt,vokste sønnen min fra meg og jeg kjente ikke på å kose meg. Valget ble lettere denne gangen. Og jeg har til tross for erstatning fått to flotte friske barn,og det ble for vår situasjon rett for oss at det til slutt ble som det ble.

Morsmelkerstatning fjerner ikke de vanskelige følelsene

Ammesorg. Så innmari vondt. Har følt meg ubrukelig og mislykket. Sorgen og skammen slår fortsatt innover meg. Jeg har mange ganger tenkt «det blir så godt når de andre mammaene også slutter å amme – da syns det ikke at jeg mislyktes lengre». Å ikke mestre amming føles så naturstridig. Jeg har gjemt meg når jeg har flaskematet. At andre har sagt «men MME er veldig bra det også» eller «barna som vokser opp med flaske får det like godt», hjelper ikke. Det gjør det bare litt vanskeligere å si at det er vondt og mislykkes. Jeg ville så inderlig få det til. Jeg ville så gjerne amme lenge. Men det ble ikke sånn. Og i skrivende stund minner det meg på en veldig vond tid som jeg egentlig bare vil late som at aldri har funnet sted. Jeg er bitter for at det ble som det ble. Det føles urettferdig. Jeg kan kjenne på irritasjon. Det føles som det aldri vil slutte å være vondt og tenke på – men som med all mulig annen sorg så vender man seg til å håndtere følelsene litt mer strategisk med tiden.

Amming er et utrolig sårt tema for meg, og jeg føler ikke at andre har forståelse for det. Så takk for at dere tar opp dette! Kort fortalt, helt siden start har jeg og lillemor slitt med både melkeproduksjon og sugeteknikk. På barsel fikk vi hovedsaklig god veiledning og oppfølging, men ble også utsatt for et enormt press fra en barnepleier. Det var da ammesorgen begynte for meg, og når vi reiste hjem var lillemor utsultet og jeg knust (med blødende brystvorter).  Vi har siden det prøvd alt, selv medisiner for å få igang produksjonen. Men uten hell. Hver dag har jeg blitt minnet på at jeg ikke kan tilby barnet mitt det beste og mest essensielle, hver dag har jeg følt meg som en mislykket mor og grinet meg til søvn – men aldri hatt noen å snakke om det med. Selv om det går litt bedre nå som jeg akseptert at jeg ikke kan amme, og lillemor har vokst seg stor og sterk på MME, vil ikke såret i mammahjertet gro.

Jeg ble overveldet av ammesorg med førstefødte. Han gikk for langt ned i vekt etter fødsel og måtte gi erstatning, noe som førte til sugeforvirring. Jeg husker jeg kjente på en sorg av at jeg ikke klarte å gjøre jobben man skulle som mamma, sorg over å ikke være god nok og mestre min viktigste oppgave – holde liv og næring i barnet. Det var også en sorg og en frykt for å ikke gi han riktig tilknytning, spesielt gjennom hud mot hud kontakt. Ser tilbake på den tiden som tøff, samtidig som jeg nå 3 år senere, kan se at mye var påvirket av hormoner, barseltårer, lite søvn osv. Den var i aller høyeste grad reel når sorgen stod på, men glad for at jeg ser i etterkant at det går helt fint med barnet selv om det ble MEE/delmming.

Pumping og delamming

Han har et så ekstremt stort matbehov, som han hadde helt fra starten av. Vi gir han litt for å dempe den verste sulten, så spiser han videre fra meg etterpå. Dersom vi ikke gir kaver han bare med brystet og blir frustrert. Jeg kjenner en sorg over at han ikke får alt han trenger fra meg!

Min ammesorg er at jeg ikke har fått til å fullamme verken første eller andre barnet. Har delammet begge gangene og gitt tillegg med mme. Har pumpet, vindusviskerammet, gått til privat ammehjelper, gått til kiropraktor og klippet tungebånd, prøvd så godt jeg kunne. Likevel er det ikke nok, og det er det en sorg i å erkjenne. Det er så viktig for meg å amme at nå mens jeg er midt oppi det med 3 måneder gammel baby, hvis jeg kunne velge mellom å vinne i Lotto eller å lykkes med fullamming med stor nok melkeproduksjon hadde jeg valgt ammingen tror jeg. Siden «nesten alle» har mulighet å produsere nok melk har jeg kjent på urettferdighet over å være en av mindretallet som har for lav produksjon. Og delamming oppleves krevende fordi vi bruker like lang tid på amming som andre men så må vi bruke mer tid på mme-måltider i tillegg. Med første kjente jeg på en mindreverdighetsfølelse, at jeg ikke var en sånn mamma som ammer «på ordentlig» siden baby trengte mme ved siden av. Men nå med nummer to tenker jeg at hun får all melken jeg har fått til og det er bra. Men drømmen om fullamming er vanskelig å komme helt over.

Ikkje direkte ammesorg, men kanskje dokke kan ta med litt om temaet likevel? Berører jo ganske mykje av de samme tenker eg. Det om å ikkje kunne fullamme, men måtte delamme pga for lite melk til fullamming. Kan fortsatt amme, og ammer meir enn eg gir tillegg. Men det var likevel blytungt å ei sorg å vite at eg ikkje kan gi babyen min nok mat sjølv.

Hmm, jeg vet ikke om vår opplevelse kvalifiserer til ammesorg, men jeg tror allikevel det er det jeg opplever. Jeg delammer min tre måneder gamle jente og supplerer med mme, så jeg er glad for de ammestundene vi har. Jeg håper vi får til å fortsette i godt over er år, men det er ikke sikkert. Jeg mistet over tre liter blod under og etter fødsel grunnet hasteoperasjon, og mistet dermed også mye viktig nærhet med min lille de første timene. Det, og en elendig form dagene etter fødsel, har nok ført til at melkeproduksjonen min aldri kan bli helt optimal (jeg har prøvd alle gode råd for å øke, men det har ikke fungert). Nå jobber vi med å opprettholde den melkeproduksjonen jeg har, slik at min lille kan fortsette å få mesteparten av næringen sin fra morsmelk. Da sikrer vi også noen måneder til med den fine nærheten amming gir oss. Men det kommer alltid til å være en slags sorg for meg at jeg ikke fikk til fullamming. Det er forferdelig å se sin lille ikke bli ordentlig mett. Jeg prøver fortsatt å være takknemlig for at vi har tilgang på mme, for det viktigste er jo at min lille får spist seg skikkelig mett og vokser som hun skal.

Del 1: Jeg har opplevd ammesorg to ganger. Med tvillingene og nå med minsten. Jeg delammet tvillingene ettersom vi praktiserte samkjøring. Pga dette fikk jeg aldri opp produksjonen selv om jeg pumpet mellom amming. Når tvillingene var rundt 4 mnd nektet de å ta brystet og det ble flaske videre. Da var jeg ganske kjørt av flaskevasking og dobbelt opp av alt at det var helt greit. Sorgen hadde jeg allerede hatt med at jeg ikke fikk fullammet og ikke fikk opp melkeproduksjonen. Denne gangen gledet jeg meg til å fullamme. Jeg hadde godt med råmelk og minsten var svært sugevillig. Problemet denne gangen var at h*n er født med ganespalte og klarer ikke lage vakuum. Jeg var fast bestemt med å prøve å amme, men h*n fikk ikke i seg nok melk. Da begynte pumpe»eventyret» nok en gang. Jeg har gjort ALT for å få opp produksjonen, men det er ikke så enkelt som «tilbud/etterspørsel». Stress, kosthold, stimuli fra baby, rett pumpeutstyr, avlasting for å kunne pumpe i ro osv osv spiller inn.

Del 2: Jeg skulle ønske at det var like mye veiledning på sykehuset for å få til pumping som amming. Med tvillingene dro vi ikke fra sykehuset før vi fikk til amming. Når jeg stilte spm ang pumping var det tydelig at det hadde de ikke nok kunnskap om på sykehuset og jeg brukte lenge feil str på trakt feks og all info jeg har ang pumping har jeg selv samlet. Det var virkelig sårt i starten å se mødre amme offentlig, og jeg var på gråten flere ganger når jeg måtte tilby baby mme når mm var tomt. Virkelig sårt å ikke kunne gi barnet det beste alternativet. Heg pumper enda, så baby får 2 måltider mm hver dag. Men detcer virkelig sårt.

Hei! Jeg så innlegget deres om ammesorg og ønsker å dele litt om min historie. Jeg har en datter på tre måneder som jeg fullammer nå, men veien hit har ikke vært enkel og det har vært veldig sårt. Da hun ble født klarte hun ikke få skikkelig sugetak og dette ble et vedvarende problem. Jeg hadde ikke melk i starten og ved håndmelking fikk jeg kun ut noen dråper som jeg ga til henne med skje. Pumpingen begynte å løsne litt ved hjemreise, men hun hadde gått ned 9,3% av fødselsvekt og vi måtte ha tiltak hvor vi vekket henne hver tredje time og mate henne minst en viss mengde, jeg måtte pumpe alt jeg kunne + supplere med erstatning, og prøve amming hver gang. Dette tok ekstremt mye tid og hverken jeg eller samboeren min fikk noe spesielt mye søvn da pumping, mating med kopp og sterilisering tok opp mot 1,5 time og da måtte hun vekkes 1,5 time senere for en ny runde.

Vi prøvde amming men hver gang vi skulle prøve så skrek hun, trakk seg unna og nektet å ta brystet. Jeg klarte å få henne til å ta brystet noen ganger, men da måtte vi omtrent holde henne fast og det føltes ekstremt ubehagelig. Dette var så sårt fordi det føltes som at jeg ikke klarte å mate barnet mitt. Jeg gikk ned 11 kilo på en uke, klarte ikke sove og klarte ikke ha besøk fordi jeg ikke ville vise at hun ikke ville amme ettersom jeg syntes det var flaut og belastende. Jeg følte meg så mislykket. Når folk spurte meg om hvordan ammingen gikk kunne jeg knekke helt sammen og klarte ikke snakke om det. Det var så sårt. Jeg kjente på en ulidelig sorg over at «alle» fikk til ammingen utenom meg. Etterhvert begynte hun å akseptere ammingen mer og jeg prøvde å amme hver dag men unngikk det litt da jeg følte meg så mislykket om det ikke gikk + at jeg måtte bruke brystskjold da hun ikke fikk tak hvis ikke.

Jeg kjente likevel på en vond klump i magen hver gang jeg snakket om amming, følte meg mislykket spesielt om jeg så andre som ammet og HATET hvis andre nevnte at jeg hadde et «delvis flaskebarn». Selv om hun kun fikk morsmelk følte jeg ikke at jeg matet henne «skikkelig». Etter to brystbetennelser pga overproduksjon de første åtte ukene var jeg på helsestasjonen og jeg ble oppfordret til å kutte ut pumping og kun prøve amming. Det var så skremmende og sårt, men løste seg etter noen uker og jeg fullammer nå uten pumping. Jeg ammer enda med skjold og jeg jobber med å komme meg gjennom sorgen over at jeg nok aldri klarer å amme helt «naturlig» uten hjelpemidler.

Jeg er så glad jeg ikke ga opp amming og pumping selv om jeg var inne på tanken flere ganger. Ammesorgen tok helt overhånd til tider og jeg ble en skygge av meg selv. Likevel var det verdt det for meg når det løste seg til slutt, men det var en mye lengre og tyngre reise enn jeg så for meg. Jeg ønsker å snakke høyt om dette da jeg føler det er lite fokus i samfunnet på ammingen, fokuset og omsorgen for kvinnen stopper litt opp etter fødsel, og det er ikke sånn at «alle» får til amming slik jeg trodde. Tusen takk for alt dere gjør og hvordan dere står opp for oss mødre.

Følte forøvrig også at jeg mistet «nærheten» med barnet mitt da jeg pumpet. Alle kunne gi henne mat og hun var ikke avhengig av meg. Følte til tider på en frykt for at hun ikke var glad i meg eller brydde seg om hvem som var mammaen hennes. Dette vet jeg og ser jeg nå bare er tull, men det var et savn etter å være den barnet mitt trengte.

Med bakgrunn i ingangssettelse, tidlig fødsel og tvillinger vart jeg forberedt på at ammingen kunne bli vanskelig, og at jeg skulle håndtere det fint om det ikke gikk som jeg håpte. Tvillingene hadde våte lunger etter fødsel, gulsot og var sugesvake. Fikk god hjelp på sankt Olavs av ammeveileder på avdeling. Ble sendt videre til vårt lokale sykehus for spisetrening en ekstra uke. Tvillingene gikk ikke nok opp i vekt, så ble anbefalt flaske av personalet på vårt lokale sykehus, slik at vi etterhvert kunne reise hjem. Bestemte meg for å pumpe for å kunne gi morsmelk på flaske. Det gikk i 2 måneder, men tok all min tid når ungene sov. Mengden ved pumping la føringen for min selvfølelse. Jeg vurderte å slutte mange ganger da det bare førte til gråt og frustrasjon. Kom til slutt til et punkt hvor det beste for familien var å slutte med pumpingen. Men hadde ammesorg og dårlig samvittighet til tvillingene passerte 10 måneder. Fikk god hjelp med dette på helsestasjonen, men samvittigheten i forhold til at man ga seg for tidlig, manglende kunnskap osv slapp ikke taket.

Om å ikke få hjelp og veiledning, og fødselsdepresjon

Fødte mitt første barn i slutten av juni. Var veldig innstilt på å amme han, og gledet meg. Fikk dessverre veldig dårlig oppfølging på barsel, til tross for at jeg ba om hjelp med teknikk og ammeobservasjon. «Alt ser bra ut». Har lært i etterkant at sugetaket var helt feil, og ble utrolig sår på brystknoppene til det punktet hvor de blødde. Satt gjennom utallige ammestunder og gråt av smerter. Oppsøkte poliklinikk på barsel for ammeveiledning og fikk hjelp fra to andre ammeveildere som hjalp meg med teknikken, og jeg følte at jeg fikk det til, men det var for vondt å stå i smertene på det tidspunktet. Endte med å pumpe for å avlaste, med håpet om at brystknoppene ville gro og at jeg kunne ta opp ammingen igjen på et senere tidspunkt. Dessverre ble de aldri noe bedre til tross for eksklusiv pumping. Har slitt så mye med vedvarende smerter, til tross for at det ikke lenger er åpne sår. Har oppsøkt alt jeg kan og tryglet og grått om hjelp – helsestasjon, fastlege, barsel, legevakt, ammeveileder hos dere. Alle klør seg i hodet og sender meg videre til neste person, så har virkelig fått kjenne på mangelen på kunnskap om amming og kvinnehelse i helseomsorgen. Har prøvd å bytte trakter, ulike pumper, soppkur og tiltak mot Raynauds. «Du har nok bare sensitive brystknopper, så det er ikke noe mer å gjøre». Blir stadig oppfordret til å forsøke å amme igjen, for «med riktig sugetak, så skal det bli bedre». Har forsøkt å amme litt, men det har vært for smertefullt å stå i. Har vært så standhaftig på at jeg vil gi babyen min morsmelk fordi jeg ønsker å gi han alle helsefordelene, så har stått i smertene ved pumping i 10 uker nå.

Så det er utgangspunktet mitt – nå over til ammesorgen.

Hadde som sagt et veldig stort ønske om å amme, og var innstilt og forberedt på det. Synes det har vært utrolig vondt å ikke få det til. Ja, så langt har jeg klart å gi han melka mi, men synes det har vært utrolig sårt at vi ikke har fått den intimiteten og kosen amming også innebærer – dette var jo noe vi to skulle dele sammen. Jeg elsket å amme han de gangene det gikk. Selv om jeg vet at det ikke er «min skyld», så bærer jeg likevel på dårlig samvittighet over å ha «berøvet» han muligheten til å amme fra brystet, da det er så mye mer enn bare mat. Det har gått utover nærheten mellom oss, da jeg ikke har klart å ha han inntil meg fordi jeg synes det er vondt at han søker brystet og jeg ikke kan gi han det. Amming er jo noe både jeg og babyen min er skapt for å gjøre, også får jeg det ikke til? Det har gått veldig utover selvfølelsen min i rollen som mamma. Har følt meg mislykket, og grått så mye hos fastlegen og helsestasjonen. Behandles for fødselsdepresjon på grunn av dette.

Status nå etter nesten tre måneder er at jeg har gått gjennom de ulike sorgstadiene. Har vært sint på barsel som ikke hjalp meg og ga meg bedre utgangspunkt for å lykkes med ammingen. Har vært sint på meg selv for å ikke få det til. Har vært trist og lei meg. Nå begynner jeg mer å akseptere at det er sånn det ble. Føler virkelig jeg har gjort alt jeg kan, men det ble ikke som jeg ønsket. Det går bedre, men får fremdeles en stor fysisk reaksjon av å se en annen baby bli ammet. Blir bitter, misunnelig på at andre mødre får det til og ikke jeg, og ufattelig trist. Løsningen har vært å unngå å bli eksponert for det der jeg kan.

Ønsker å legge til at jeg er veldig takknemlig for all informasjonen dere legger ut, og at det er veldig tydelig at dere er bevisste på dette perspektivet med at ikke alle får til ammingen i artiklene deres. Føler dere validerer oss, og at det ikke er samme «ammepress» man fort kan oppleve andre steder. Så tusen takk ❤️

Måtte ufrivillig delamme etter 3 uker fordi lillemann ikke la på seg nok og jeg hadde ikke nok melk. Dette førte til fødselsdepresjon og et sinnsykt strev mer amming, pumping og flasking i 6mnd før jeg valgte å slutte med ammingen. Ble ekstremt opptatt av melkeproduksjon, pumpet flere ganger på natta, klarte ikke sove ordentlig og fikk aldri ro. Følte jeg mistet de første 6mne pga. alt dette. Var en helt enorm sorg hele tiden. Jeg gruet meg til nesten alt med å få barn, men ammingen var den ene delen jeg så frem til. Det var det jeg hadde gledet meg til. Dette var jo noe alle fikk til og som alle gjorde. Da det ikke gikk som jeg tenkte falt verden i grus. Det begynte først å bli litt bedre da jeg sluttet med ammingen. Burde antakelig sluttet mye før, men var liksom ikke klar enda. Hadde hele tiden et håp om at det skulle løsne, men det gjorde det aldri.

Ammesorg med førstemann til å begynne med. Etter 10 timers aktiv fødsel april 2020 ble det hastekeisersnitt der partneren min ikke fikk lov til å være med. På grunn av covid restriksjoner eller underbemanning (???) tok det nesten 5 timer før jeg fikk babyen min igjen. Han var stor og de hadde allerede gitt han morsmelk erstatning. De fire dagene jeg var på sykehuset med han var et helvete der jeg prøvde å få i gang melkeproduksjon for en baby som var skrubbsulten, pumpet for harde livet, prøvde å gi pupp, varme opp erstatning. Kroppen min var i sjokk/ødelagt, vi var alene og jeg fikk en veldig vond kommentar av en sykepleier om at «lærer du deg ikke å amme på sykehuset, når skal du lære da?». Dette var en knusende erfaring, og jeg tenkte at kanskje flaske var tingen. Jeg kjempet for å få til amming i 4 mndr før jeg måtte gi opp. Lille hadde stramt tungebånd men ingen hjelp å få i det offentlige og privat hadde jeg ikke råd til. Det var som å gå inn i en depresjon som fortsatt sitter i kroppen.

Ammesorg som kommer tilbake

Da jeg fødte min første datter i 2020, var det lock down og jeg fikk veldig dårlig hjelp til ammingen. I tillegg var familien langt unna og pga covid fikk vi ikke noe særlig besøk de første ukene. Det resulterte i at babyen ikke la på seg nok og jeg ble oppfordret allerede på seksukerskontrollen til å gi MME for at hun skulle vokse tilfredsstillende. Dette var et stort nederlag for meg og jeg ble veldig trist, men fordi det var travelt og mye å lære med ny baby, så klarte jeg å legge det fra meg. Så fikk jeg et nytt barn i 2023, som jeg heldigvis fikk til å amme uten noen vansker. Jeg var veldig lettet når det gikk så bra andre gangen, men det trigget også en voldsom sorg over at jeg ikke hadde fått ammet mitt første barn når jeg endelig fikk oppleve hvor fint det var å amme. På en måte så var det som ammesorgen kom sterkere da enn da jeg måtte gi opp i 2020. I en periode så ble det nesten slik at jeg ble trist hver gang jeg skulle amme nr 2 nettopp fordi det var så fint. Jeg måtte jobbe veldig med å være tilstede og fokusere på babyen jeg ammet for at ikke ammesorgen skulle ta fra meg gleden over å amme denne gangen. Nå går det bedre, og jeg og nr 2 koser oss veldig med ammingen. Spesielt etter barnehageoppstart så har ammingen blitt veldig viktig for å lande på ettermiddagen.

Om å lære noe av andres ammesorg

Jeg ammer fortsatt min 9 mnd gamle baby (første barn). Jeg trives kjempegodt med amming og det har bare vært en positiv opplevelse. Jeg har gjennom SOME fått med meg konseptet ammesorg og sett flere som deler at de sluttet amming tidligere enn de ønsket pga press utenfor eller at de følte at de måtte slutte uten at de egentlig var klar for det. Dette har gjort meg bevisst på at jeg vil amme så lenge bebi ønsker og at ammereisen utelukkende skal avsluttes på bebiens ønske. Åpenhet rundt temaet har rett og slett gjort at jeg har blitt fokusert på at ammingen er mellom meg og bebi og ingenting skal få stoppe oss og at jeg nyter hver ammestund fordi plutselig kan det være den siste, uten at jeg vet det 🥹 bevisstheten om at det kan komme en sorg gjør at jeg lettere er i nuet rett og slett. Og til slutt: jeg elsker ammehjelpen ❤️ hva skulle jeg og samboeren gjort uten dere?! ❤️

Vil du lese mer om dette temaet?

❓Hva er ammesorg – og hvordan oppleves det?

❓Slutte å amme?

❓Henger amming og fødselsdepresjon sammen?

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Forskere vil ha slutt på markedsføring av morsmelkerstatning i hele verden

Forfatterne av en ny serie fra det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet vil ha mer kunnskap om normal spedbarnsatferd i samfunnet og forbud mot all markedsføring av morsmelkerstatning.

Kunnskap om normal spedbarnsatferd fremmer amming

Produsenter av morsmelkerstatning har over flere tiår brukt strategier for markedsføring som spiller på ferske foreldres usikkerhet.

Det skriver forfatterne av en serie forskningsrapporter nylig publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet (1).

Serien tar blant annet for seg hvordan vanlig spedbarnsatferd som uro og hyppige nattlige oppvåkninger blir fremstilt som unormalt.

I andre land, for eksempel i Storbritannia, er det vanlig med flere ulike typer morsmelkerstatning enn det vi har her. Det finnes blant annet mme som er merket med «sultne barn», anti-refluks og «god-natt». Produsentene har imidlertid ikke bevis for at det fungerer på den måten de framstiller det som.

I Norge har vi ikke alle disse ulike typene morsmelkerstatning, men vi har mange eksempler på hvordan morsmelkerstatning presenteres som løsningen på ulike utfordringer for babyer som i utgangspunktet fullammes:

• Lite søvn? Gi en flaske mme på kvelden for at babyen skal sove bedre

• Urolig baby? Kanskje allergisk mot kumelkprotein, prøv kumelkfri mme

• Baby «virker ikke fornøyd» etter amming? Tilby en flaske mme for å sjekke om han fortatt er sulten

• Babyen spiser «hele tiden»? Kanskje du har næringsfattig melk, prøv en flaske mme

Mange foreldre gir derfor morsmelkerstatning til babyen for å prøve å fikse det de oppfatter som et problem.

Disse rådene kan virke uskyldige. Men de er ikke nødvendigvis gode, og de kan ha stor innvirkning på melkeproduksjonen.

• Søvn- og våkenmønsteret den nyfødte har på morsmelk er i de fleste tilfeller både normalt og gunstig. Hyppige oppvåkninger er bra for den nyfødte, selv om det kan være slitsomt for oss. Amming om natta er viktig for melkeproduksjonen. Mme er tyngre å fordøye, og kan gi mageknip.

• At babyen er urolig kan ha mange andre årsaker enn allergi. Hvis babyen skulle være allergisk, så kan mammaen kutte kumelk fra egen kost og amme videre.

• Det er mange årsaker til at babyer ikke virker fornøyde. De fleste nyfødte vil dessuten på refleks svelge hvis de får melk i munnen for å beskytte luftveiene. Det betyr ikke alltid at de er sultne. De eneste sikre tegnene på at den nyfødte får for lite melk er færre bleier med tiss og bæsj, og at vektoppgangen ikke er som forventet.

• Det er normalt at nyfødte vil ammes tilnærmet hele tiden, gjerne hver 1-2 time. Amming dekker mange andre behov enn sult. Det er en myte at noen mødre har næringsfattig melk.

Hvis en mamma begynner å gi morsmelkerstatning fordi hun tror det er noe feil med måten babyen oppfører seg på, tviler på egen produksjon eller tror det er noe galt med melka, så er det lett å komme inn i en ond sirkel der melkeproduksjonen faktisk går ned. Én flaske blir lett til flere, og det gir mindre og mindre stimulering av melkeproduksjonen.

At en mamma tror at hun har for lite melk – selv om hun ikke nødvendigvis har det – er på verdensbasis den vanligste årsaken til å gi morsmelkerstatning (2). Det er også en vanlig årsak til at mødre slutter å amme før de egentlig hadde tenkt.

Forfatterne av rapportene i The Lancet kommer med en rekke anbefalinger. Én av dem er at myndighetene må sørge for at foreldre får oppdatert informasjon om amming og spedbarnsatferd, at foreldre får bedre støtte – og at helsepersonell og samfunnet ellers får mer kunnskap omkring dette temaet(2).

– Det er vanlig at babyer gråter, og det er vanlig at de er våkne om natten. Men undersøkelsene som er publisert i The Lancet, dokumenterer hvordan dette brukes bevisst i markedsføringen med slagord som «vi selger søvn», sier Anne Bærug ved Enhet for amming ved FHI til Aftenposten.

Bruk av morsmelkerstatning, og dermed mindre eller ingen amming, kan øke risikoen for ulike sykdommer hos både mor og barn. Det er altså ikke det samme om babyen får morsmelk eller morsmelkerstatning. Det kan du kan lese mer om her: Har det noe å si om babyen får morsmelk eller mme?

«How we feed and care for our young has a lifelong effect on individual, societal, and environmental wellbeing. The CMF industry deploys a sophisticated and highly effective marketing playbook to turn the care and concern of parents and caregivers into business opportunities. Although CMF is a commodity that serves a purpose for some families, it does not come close to breastfeeding and breastmilk in terms of composition, immune properties, and contribution to health and development.» (3).

– Et åpenbart forsøk på å prøve å omgå loven

Europeiske produsenter av morsmelkerstatning bruker tall på boksene for å gi inntrykk av at det er en stige du må følge fra nyfødt og oppover.

Men man kan i følge både Helsedirektoratet (8), WHO, Unicef (5,6) og engelske helsemyndigheter (NHS) bruke morsmelkerstatning merket med 1 hele det første året. Tilskuddsblanding er et unødvendig produkt, i følge Helsedirektoratet (8). NHS skriver at det i følge forskning ikke har noen fordeler for babyen å bytte til tilskuddsblanding (merket med 2) ved seks måneder.

I USA er det lov å reklamere for alle typer morsmelkerstatning, og der har de ikke en tallstige: De skiller mellom infant formula (fra 0-12 måneder) og toddler milk (fra 12 måneder).

I Norge er det ikke lov å reklamere for morsmelkerstatning eller tilskuddsblanding rettet mot spedbarn under 12 måneder, merket med 1 og 2.

Men det er lov å reklamere for det én av produsentene kaller melkedrikk, merket med 3 og 4, som er beregnet på barn over 12 måneder.

Melkedrikk (eller toddler milk) er imidlertid et unødvendig produkt, følge både Helsedirektoratet, WHO, Unicef (4), engelske helsemyndigheter (NHS) og amerikanske helsemyndigheter (CDC).

Måten produsentene omtaler disse produktene på får det til å høres ut som om de gir barnet helsegevinster, noe som ikke er riktig. I følge helsemyndighetene kan barna heller få kumelk eller beriket plantemelk fra 12 måneder.

Melkeerstatnings-produktene det i Norge kan reklameres for ligner både i navn og i utseende på produkter som det ikke er lov å reklamere for. Dette kan kalles krysspromotering, noe som betyr at man bruker et produkt for å reklamere for et annet.

På lederplass kaller The Lancet dette for et åpenbart forsøk på å omgå loven som forbyr reklame rettet mot spedbarn (1).

Les mer om dette i artikkelen vår om morsmelkerstatning.

Puppen har ikke et markedsføringsbudsjett

Industrien som produserer melkeerstatning er ikke regulert. Metodene de bruker i markedsføring og lobbyering påvirker den globale forekomsten av amming negativt, i følge forskningen forfatterne viser til i rapportene i The Lancet.

Industrien som produserer melkeerstatning genererer inntekter på rundt 550 milliarder kroner. Og de bruker rundt 30 milliarder kroner på markedsføringsaktiviteter – per år (1).

Puppen har naturlig nok ikke et tilsvarende markedsføringsbudsjett, og tjenester som støtter amming får ikke de ressursene som trengs – for eksempel vi i Ammehjelpen.

Under femti prosent av verdens babyer får morsmelk etter anbefalingene fra WHO, som er fullamming til seks måneder og morsmelk som en del av kosten til minst to år.

De oppfordrer derfor til en global enighet om forbud mot markedsføring av alle typer melkeerstatning rettet mot barn (3).

Nigel Rollins, med-forfatter og barnelege i WHO, sa følgende til The Guardian:

– Infant feeding affects survival, lifelong health and child development. That makes how it is sold different to deciding what fridge or running shoe to buy.

Informasjon om mating av spedbarn skal komme fra kilder uten bindinger til barnematindustrien og holdes helt unna kommersiell markedsføring.

Forfatterne mener blant annet at innholdet i melkeerstatningsprodukter bør reguleres like strengt som legemidler. Emballasjen bør være nøytral med tekst bestemt av nasjonale myndigheter, noe som vil hindre at emballasjen brukes i markedsføring.

I omtaler av produktene på nett og andre steder kommer produsentene i dag med ulike påstander om innholdet i produktene, for eksempel at innholdet gir ulike helseeffekter for barnet. I følge en ny studie publisert i det medisinske tidsskriftet BMJ har slike påstander som regel liten eller ingen støtte i robust forskning. Forskerne viser også til at markedsføring av morsmelkerstatning bidrar til å redusere forekomsten av amming. De ønsker derfor å forby at produsentene kan reklamere for produktet sitt gjennom å komme med påstander om helseeffekter (7).

Produsenter av morsmelkerstatning har informasjon om amming og morsmelk på nettsidene sine, i tillegg til tips og råd til prøvere, gravide og småbarnsforeldre (!) – og en oversikt over hvilke produkter de selger.

Forfatterne av rapportene i The Lancet mener at all informasjon som familier mottar om spedbarnsmat må være helt uavhengig fra påvirkning fra industrien for å sikre at foreldre kan ta informerte valg. 

I følge WHO-koden og mor-barn-vennlig standard skal ikke helsepersonell bruke produktnavn om morsmelkerstatning i samtale med foreldre. Fagmøter for helsepersonell skal heller ikke sponses av barnematindustrien, men vi vet at alt dette skjer i Norge.

Amming som en menneskerett

Forfatterne av rapportene knytter amming til menneskerettigheter. Mme-industriens markedsføringsmetoder bidrar til brudd på disse.

Myndighetene har plikt til å legge til rette for foreldre får informasjon om spedbarnsernæring fra troverdige kilder, ikke fra selskaper med kommersielle interesser.

FNs barnekonvensjon tar for seg barns menneskerettigheter og barns krav på spesiell beskyttelse. Den gjelder for alle barn i hele verden. 

«Barnet har rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard», står det i barnekonvensjonen. Dette handler om flere områder innenfor barns helse, blant annet ernæring.

Morsmelk den melka spedbarn er «ment» å skulle få. Morsmelk er standarden som alternativet må sammenlignes med. Les mer om forskjellene mellom morsmelk og morsmelkerstatning.

Morsmelk er ikke bare en rettighet for barna. Kvinner har også rett til å amme, og til å få den hjelpen og støtten de trenger til å nå målene sine:

Cecilia Tomori, én av forfatterne bak studien, sa følgende til CNN:

– We want to make sure that they understand that it is not up to individual women and mothers to do breastfeeding, that it’s actually their right, and it is part of health as a human right that they have all the support and the enabling environments that they deserve.

Dette betyr ikke at alle mødre må amme. Ikke alle kvinner kan amme. Det finnes mange grunner til at det både er nødvendig og riktig med morsmelkerstatning.

Alle mødre skal få den hjelpen og støtten de trenger, uansett om de fullammer, delammer eller ikke ammer i det hele tatt.

Kritikk av måten morsmelkerstatning markedsføres på er IKKE en kritikk av mødre som må eller vil bruke morsmelkerstatning.

Makt-ubalansen må jevnes ut

Forfatterne anbefaler videre:

• at kvinner må tilbys kvinnesentrert omsorg i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid

• at nasjonale myndigheter og samfunnet anerkjenner verdien av omsorgsarbeid

• at omsorgsarbeid synes i økonomiske systemer

• at kvinner og barns rettigheter beskyttes

De skriver imidlertid at hvis ikke makt-ubalansen mellom private kommersielle interesser og personer/instanser som har makt og myndighet til å beskytte mor og barns rettigheter ikke utjevnes, så vil det ikke skje noen endringer.

Men de har tro på det er mulig hvis anbefalingene de kommer med blir tatt på alvor.

Les mer fra The Lancet:

The Lancet: Breastfeeding Series 2023

The Lancet Editorial: Unveiling the predatory tactics of the formula milk industry

Les også:

Redd Barna: Kampen mot melkepulvercowboyene

Redd Barna: Aggressiv markedsføring av morsmelkerstatning

WHO reveals shocking extent of exploitative formula milk marketing

WHO: Scope and impact of digital marketing strategies for promoting breastmilk substitutes

Referanser:

The Lancet: Breastfeeding Series 2023

1. The Lancet Editorial: Unveiling the predatory tactics of the formula milk industry

2. Breastfeeding: crucially important, but increasingly challenged in a market-driven world

3. Marketing of commercial milk formula: a system to capture parents, communities, science, and policy

4. The political economy of infant and young child feeding: confronting corporate power, overcoming structural barriers, and accelerating progress

5. Infant Milks

6. Responsive bottle feeding

7. Health and nutrition claims for infant formula: international cross sectional survey

8. Personlig kommunikasjon med spesialrådgiver i Helsedirektoratet mars 2023.

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Ammehjelpen har de beste støttespillerne

Medlemmene i Facebook-gruppa MoneyPenny Norge har stemt fram Ammehjelpen som vinner av årets 8. mars-spleis.

Hvert år avgjør medlemmene i gruppa hvilken frivillig organisasjon pengene skal gå til, og i år ble det altså oss.

Vi er både stolte, takknemlige og glade!

Vi i Ammehjelpen vil at alle ammende skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som vil fullamme, delamme og den som ønsker å slutte å amme.

Her finner du spleisen: spleis.no/project/309365

Her kan du lese mer om hvorfor de er viktig at Ammehjelpen finnes.

PS. Tusen takk til alle som støtter oss, spesielt til Miriam som både har støttet Ammehjelpen OG har skrevet så fine ord 🥺🧡

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Månedens laktosaur: Marianne Steen

- Vårt overordnede mål var - og er - det samme: Å bli overflødig. Men siden vi ikke har blitt det på 50 år, må nok våre medsøstre fortsette sitt utrettelige, flotte arbeid med å spre informasjon og dele raust av sin kunnskap.

16 tåteflasker i skapet

Jeg var innlagt på klinikken og ventet tvillinger i 1978, og hjemme sto 16 tåteflasker i skapet og ventet.

Jeg ble jo unektelig litt nysgjerrig kvinnen i nabosenga som satt i skredderstilling og ammet det femte barnet sitt fra første stund.

– Les boken som ligger der borte under Bibelen først, så snakker vi etterpå, sa kvinnen i nabosenga.

Det var nok mitt livs viktigste råd. Det var Boken om amming av Elisabet Helsing med Gösta Hammarlunds flotte illustrasjon på forsiden. Jeg ble hekta fra første stund, jeg slukte boken rått og en ny verden åpnet seg.

Samtalene med moren i nabosenga var gode og hun formidlet videre det hun hadde lært av sin svigerinne, Siri Gjessing, som var ammehjelper.

Vel hjemme og godt i gang med vårt nye ammeliv, var mitt livs største seier å bytte inn alle de 16 tåteflaskene i butikken!

Tvillingkontakt i Ammehjelpen

En dag kom nabo Sidsel Bjelland innom på visitt. Hun var en sterk, aktiv kvinne på mange fronter og talte varmt om Ammehjelpen og om Oslo-gruppa som trengte en tvillingkontakt.

Senere da jeg satt på mitt første møte i Holtegaten, der kontoret lå og Oslo-gruppa hadde sine møter den gangen, var jeg veldig nervøs.

Jeg hadde en lite vellykket amming i tre slitsomme måneder med førstemann fem år tidligere. Den gang var permisjonen tre måneder, og etter jobbstarten opphørte ammingen. Denne gangen, i 1978, var jeg «bare» husmor som vi kunne være den gangen, og hadde ikke hatt noen reelle ammeproblemer.

Det praktiske løste jeg selv, og Elisabets ord i boken, var «Bautaen» i våre nye liv der den lå på ammeplassen vår. Ammingen bare gikk av seg selv liksom, fra starten på Aker sykehus og i de ni månedene det varte.

Og så satt jeg der da, på det første møtet mitt som godkjent Ammehjelper i 1979.

– Kunne jeg bidra i en hjelpeorganisasjon?

En klok ammehjelper, Anna Strand, sa at jeg framover skulle komme til å lære så utrolig mye som ikke kunne læres på noe kurs.  

– Så det løser seg av seg selv gjennom erfaringen du nå kommer til å få, sa Anna.

Kontorlivet i Ammehjelpen

Jeg kom raskt inn i det praktiske livet i organisasjonen, og fant jeg min rolle i Ammehjelpen. Etter en tid ble jeg frivillig medhjelper på kontoret og et livslangt samarbeids-vennskap med Anne-Karin Paulsen ble grunnlagt.

Senere flyttet vi til et nytt kontor Ammehjelpen fikk låne/leie av Mental Helse i St. Olavsgate. Vi i Oslo-gruppa sendte ut Ammenytt på dugnad derfra. Det ble fine kvelder med kombinerte møter dersom vi var mange nok.

Vi hadde også gjester som Else Nielsen fra Bodø som var på Oslobesøk, hun var ikke sen om å brette opp ermene. Hun var en stor inspirator med masse erfaring.

Redaksjonen for Ammenytt var den gang i Oslo og jeg ble ønsket velkommen av redaktør Øyvor Helle. I stuen hennes fikk jeg nyttige erfaringer og en arena som layout-medarbeider og kunne bidra med mitt.

Materiellet ble sendt oss av ammehjelpere rundt i landet, og vi sakset friskt i vei fra pressen for så å lime opp på A3-sider og sende til trykking. Vi hadde ikke data den gangen, det var kun fantasien som satte grensene.

– Ikke amming for enhver pris

Opp gjennom årene som Ammehjelper fikk jeg bidra med mye som var fint og morsomt. Men jeg holdt hele tiden hardest tak i det som var det viktigste for meg, nemlig grasrotarbeidet, det å gi ammeråd.

Utallige var samtalene med ofte svært fortvilete mødre. Godt var det når en gråtende mor ble forvandlet til en smilende da hun la på etter at vi hadde vært gjennom det som måtte til for at hun atter skulle få troen på at dette kunne hun klare.

Ofte var det viktig å bekrefte at det en mor tenkte for seg og sitt barn, faktisk var riktig, en enkel styrke å formidle videre.

De som har satt dypest spor i meg er fortvilete mødre som ikke ammet, av en eller annen grunn, og som var helt nedbrutt av presset de følte og den utrolige dårlige samvittigheten de hadde.

Elisabet Helsing sa en gang at det er ikke amming for enhver pris, de ordene har hjulpet flere. Det var godt når disse mødrene fikk tilbake tryggheten på sine valg og kunne gå rakrygget videre. Vi kan tross alt lese og har råd til «melkepulver for spedbarn», som jeg kaller det, vi har både kjeler, rent vann og strøm, alle forutsetninger for at det finnes en god løsning for en mamma og hennes valg.

A for Ammehjelpen

Rådgivningen stjal mange middager og familien kom ofte i andre rekke. I 20 år stod jeg oppført i Telefonkatalogen under A – for Ammehjelpen, en oppføring vi betalte for selv. Televerket kunne dessverre ikke gi oss gratis oppføring, vi søkte jo selvfølgelig om det også.

I mange år sendte jeg ut Kolikkbrosjyren (Kolikkbarnet 1979) fra kjøkkenet. Utallige var pakkene som ble sendt til helsestasjonene med håndskrevne fakturaer inni.

Som sagt, så var min arena på det praktiske planet og det ble mange fine opplevelser ut av det. Som leder i Oslo-gruppa i flere år ble jeg kjent med mange utrolig flotte jenter. Fra de eldste ammepionérene som hadde vært med fra den spede begynnelse og som var breddfulle av erfaringer, til de nye med brennende engasjement og stå på-vilje. Flere av dem er fortsatt nære i mitt liv den dag i dag.

Det var en morsom tid, der vi dro rundt til hverandre og inntok stuene mens mann og barn ble forvist.

Brystkarameller

Vi planla kakelotterier, stands og deltakelse på det årlige markedet på Folkemuseet med fokus på mat og friluftsliv.

Til Ammehjelpens stand med ammekrok og stellemuligheter på Folkemuseet, innhentet jeg gratis bleier og våtservietter fra Saba Mølnlycke i Tønsberg. Esker med Brystkarameller kom fra Brynhildsen i Fredrikstad. På dem vi fikk lov å sette på Ammehjelpens lille klistremerke og selge til inntekt for Oslo-gruppa. Selv poser på ruller fra fruktavdelingen fikk vi gratis av min lokale Rimi. Vi fikk gratis pizza av Domino til våre åpne informasjonsmøter.

Det var aldri vanskelig å ringe rundt og tigge for Ammehjelpen, det bare ble litt kostbart innimellom siden jeg måtte ringe på dagtid med høyere telefontakster.

Jeg var med på stensil-skriving og ormig-kopiering (datidens mer besværlige kopieringsprosess) bestilling av de første klistremerkene siden en ektemann jobbet der de hadde startet opp med dette nye revolusjonerende produktet, og vi kunne få det billig.

Innpass på fødeavdelinger og aksept på helsestasjoner

Klistremerket med ordlyden «Tanken som aldri blir tom» prydet biler, og bakskjermen på min 35 år gamle sykkel den dag i dag. Jeg var med på flere produksjoner av informasjonsplakater, pamfletter og brosjyrer. Innhenting av tillatelser fra rettighetseiere om bruk av tegninger til Ammenytt og takkediplomer, var spennende og lærerikt.

Et morsomt løft var da vi fikk tilskudd til å annonsere for Ammehjelpen i pressen. Det ble to enkeltspalter, en i Kvinner & Klær og en i Allers. Nok en ammehjelpers mann jobbet i redaksjonen, og vi fikk full uttelling for det bevilgete beløpet. Så vidt jeg husker ble det ikke så veldig stor respons på akkurat det. Vår arena var nok kvinne til kvinne og jungeltelegrafen.

Det at vi fikk innpass lørdager på fødeavdelinger, samt at vi fikk mer og mer aksept på helsestasjoner, hjalp godt til å få spredd informasjonen om Ammehjelpen. Vi skulle bli ansett «som en ressurs til det norske Helsevesen», som det så fantastisk sto i en Stortingsmelding en gang. Det var stort og DA var det mange bryst i Norges land som svulmet av stolthet!

Jeg sydde en Ammehjelpsfane til 20-års jubileet på Haraldsheim ungdomsherberge i Oslo. Jeg designet også anhenget som ble kalt Ammesmykke. Det ble laget i gull og sølv av Gullsmed Ingun Kleppan og solgt til kostpris, pluss 50 kroner i fortjeneste til Ammehjelpen. Utgangspunktet var mitt bumerke og noen gamle ødelagte gullrester jeg hadde liggende. Morsomt var det at Elisabet Helsing kjøpte mange anheng og tok med som gaver til verdige mottakere på flere av sine utenlandsreiser. Så anhengene er spredd ikke bare i vårt lange rare land, men også ute i den store verden.

Med Kåre Willoch på Frokost-TV

Jeg var med da lokale helsestasjoner hadde temamøter for tvillingforeldre. To tvillingrådgivninger på telefon førte meg sammen med mødrene som ville danne en forening over samme lest som Ammehjelpen. Dette førte meg I 1984 inn i interimsstyret for «Tvillingforeldreforeningen», som det den gang het.

Den første saken styret fikk gjennom var at det ble nedkomststønad pr. barn og ikke pr. fødsel. Dette ble stadfestet på Frokost-TV av Kåre Willoch. Noen av oss fra foreningen var tilstede med tvillingene våre sammen med ham. Vi var alle litt slitne siden vi måtte være klare i studio fra klokka syv samme morgen.

Den andre perioden i Ammenytt-redaksjon var med Anne Sigrid Hamran som redaktør. I tre år hadde vi base på Anna-Pia Häggkvists hjemmekontor. Dette var flotte, viktige år for meg og de ble avsluttet med Jubileumsnummeret, en spesialutgave av Ammenytt, nr. 3 1993 årgang 24.

Det var 25-års jubileum og vi var på Generalforsamling i Bergen. Der fikk alle deltakere en 25-års «gullmedalje» av meg, produsert hjemme på kjøkkenet. Noen har den kanskje fortsatt på kjøleskapet siden den hadde en praktisk magnet på baksiden, flerbruk var og er viktig.

– Hva ville du ha gjort hvis du var alene på en øde øy?

Den sterkeste ammerådgivningshistorien min er beskrevet i spesialutgaven av Ammenytt (nr. 3 1993 årgang 24). Den er ført i pennen av Eline, mammaen til Alexander født med leppe- ganespalte.

Hun ringte meg ganske fortvilet fra telefonkiosken på barsel. Hun ville ikke gi ham flaske med lammesmokk som var alternativet for mating av barnet hennes, dette til stor forferdelse for de ansatte, noe som også var forståelig.

Etter at vi hadde snakket litt fram og tilbake og jeg fikk forståelsen av at denne kvinnen var utrolig sterk i troen på deres felles evner. Da jeg spurte henne:

– Hva ville du ha gjort dersom du var alene på en øde øy?

– Da ville jeg ha lagt ham til, svarte hun raskt.

Jeg husker at jeg sa:

– Gutten din vil jo leve og naturen har utstyrt ham med oppfinnsomheten, han finner sikkert sin måte å få melken ut av brystet på, i det minste kan han bli gitt sjansen.

Som sagt så gjort, det ble ikke helt akseptert på sykehuset i starten. Men da de så at Alexander fikk det til og vekten økte, ble mor og barn utskrevet.

Etter operasjonen Alexander måtte gjennom senere, ringte Eline meg og fortalte at hun igjen hadde avvist lammesmokkflasken og lagt ham til umiddelbart. En flott og sterk mamma med en sugevillig gutt som klarte å die sin mor. En god amming som varte mange måneder, og som var mulig i et land med trygg forvissning om hjelp i bakgrunnen.

– Vi fungerer som kvinnene i storfamilien og nære nabokoner

Jeg har vært stolt over å kunne kalle meg ammehjelper og fått tilhøre denne flotte organisasjonen. Jeg ville aldri vært disse 20 viktige årene i mitt liv foruten.

Vårt overordnede mål, den gang og nå, var og er det samme: Å bli overflødig.

Men siden vi ikke har blitt det på 50 år, må nok våre medsøstre fortsette sitt utrettelige, flotte arbeid med å spre informasjon og dele raust på sin kunnskap.

Vi fungerer vel som kvinnene i storfamilien og nære nabokoner gjorde fram til vel 100 år siden:

Den nye tiden kom da den gamle samfunnsformen tok slutt, vi flyttet til byene og alt skulle bli så meget bedre.

Om Marianne Steen

Marianne Steen (1952) er fra Oslo og mamma til tre barn. Hun er brukskunstner og var yrkesaktiv innen drift i helikopterselskap, farmasøytisk firma og oljeteknologisk firma. Hun er tidligere ammehjelper, nå pensjonist med vikaroppdrag på sin siste arbeidsplass, Diakonhjemmet sykehus.

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Norges største kilde til informasjon om amming og morsmelk

Hvis du lurer på noe omkring amming og morsmelk, så er du på riktig sted. Det finnes ingen andre norske nettsider som har like mye oppdatert kunnskap om amming og morsmelk.

Ammehjelpen er en frivillig organisasjon som ble startet i 1968.

Vi forholder oss til retningslinjer og anbefalinger omkring amming fra norske og internasjonale helsemyndigheter. Vi samarbeider med fagpersoner, og vi holder oversikt over hva som skjer i norske og internasjonale fag- og forskningsmiljøer.

Ammehjelpen.no oppdateres jevnlig med ny informasjon.

Si gjerne fra til oss hvis det er noe du er fornøyd med på nettsiden, hvis du finner noe som er feil eller misvisende, eller hvis det er noe du savner – som du skulle ønske vi skrev mer om.

Du kan enten gi en anonym tilbakemelding i feltet som ligger under hver artikkel, eller kontakte oss via e-post: nettside@ammehjelpen.no

Hvis du trenger mer hjelp enn det du kan lese deg til i artiklene våre, så kan du kontakte en ammehjelper. Ammehjelpere svarer på spørsmål om amming via telefon, epost eller i sosiale medier.

Vi ønsker at alle ammende skal få den hjelpen og støtten de trenger til å amme så lenge de selv ønsker. Vi støtter den som fullammer, delammer og den som ønsker å slutte å amme.

Vi jobber for at ingen skal være nødt til å slutte å amme eller delamme mot sin vilje fordi de ikke får riktig informasjon, god nok veiledning eller støtte i situasjonen.

Les mer om Ammehjelpen

Støtt Ammehjelpen

🌿 Meld deg inn i Ammehjelpsgruppen
🌷 Følg oss på Instagram
🌟 Følg oss på Facebook
💌 Meld deg på nyhetsbrev fra Ammehjelpen

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Ammehjelpens fagseminar 2023

Du kan blant annet lære mer om amming av premature, brystbetennelse, tolking av regelverk ved ammefri, og om barselpoliklinikken i Telemark som er åpen for alle kvinner så lenge de ammer.

❓Leter du etter program og påmelding for Ammehjelpens fagseminar i 2024?

✅ Det finner du her.

Tid: Fredag 14. april 2023
Sted: Radisson Blu Airport Hotel, Gardermoen, Oslo

Spørsmål? Send e-post til fagseminar@ammehjelpen.no

🌿 Meld deg inn i Ammehjelpsgruppen
🌷 Følg oss på Instagram
🌟 Følg oss på Facebook
💌 Meld deg på nyhetsbrev fra Ammehjelpen

Program

NB! Det kan bli endringer i programmet.

08.00 Registrering

09.00 Velkommen! Utdeling av Ammehjelpens begeistringspris. Anne Sigstad

09.15 Om AmmE-læring: Et gratis nettkurs i ammeveiledning rettet mot helsepersonell og studenter. Ann-Magrit Lona

09.40 Fra flerkulturell doula til ammehjelper. Rachel Myr, Heide Thorsen

10.00 Pause

10.15 Barselpoliklinikk uten grenser – Telemarksmodellen: Åpent for alle som ammer, så lenge de ammer. Karin Yderberg og Line Nystrand

11.00 Ammefri. Hvordan skal regelverket tolkes? Kvinner forteller om sine erfaringer. Lisa Nybrott og Lene Rørvik

11.30 Lunsjpause

12.30 Amming – et bærekraftig valg. Miljøavtrykk fra morsmelk og morsmelkerstatning. Ellen Cecilie Andresen

13.15 Verdien av kvinners morsmelksproduksjon for matsikkerhet, bærekraft og økonomi. Anne Bærug

14.00 Pause

14.15 Inflammasjonstilstander og brystbetennelse – en ond sirkel? Oppdaterte råd om diagnose og konservativ behandling. Ina Landau Aasen og Beate Fossum Løland

15.00 Om amming av premature og syke barn. Beth Kristin Jåtten

15.45-16.00 Oppsummering og avslutning.

Om foredragsholderne

Ann-Magrit Lona
Helsesykepleier og ammeveileder (IBCLC) ved Trondheims kommunale ammestasjon. Seniorrådgiver ved Enhet for amming, FHI. Prosjektleder for AmmE-læring, et tverrfaglig prosjektsamarbeid mellom NTNU, FHI og Trondheim kommune.

Rachel Myr
Ammehjelper (1984), jordmor (1989), IBCLC (2000), MPH (2012). Styremedlem i Ammehjelpen og fagressurs for ammehjelpere. Supplerer pensjonen som privatpraktiserende IBCLC i Ammeklinikken AS.

Heide Thorsen
Diakon, doula, ammehjelper, spinning babies parent educator. Skriver for tiden bachelor i sykepleie med mål til å bli jordmor en dag.

Karin Yderberg
Jordmorutdannelse fra Sverige. Videreutdanning i amming. Jobber på barselpoliklinikken sykehuset Telemark, og som jordmor/ammeveileder på Porsgrunn helsestasjon.

Line Nystrand
Jordmor på barselpoliklinikken sykehuset Telemark. Har videreutdanning i amming. Jobber også som fagjordmor i delt stilling på barsel.

Lisa Nybrott
Lektor i sang. Sangpedagog i Innlandet. Står bak gruppa «Ammefri – råd og rettigheter» på Facebook sammen med Lene Rørvik. Der hjelper de kvinner (og helsepersonell) med å forstå det nye regelverket omkring ammefri i KS, slik at flest mulig kan fortsette å få ammefri – også etter at barnet har fylt ett år.

Lene Rørvik
Utdannet sosionom og arbeider på NAV Årstad.

Ellen Cecilie Andresen
MSc og PhD-stipendiat i ernæring. Les mer om prosjektet hennes:
Environmental Impact of Feeding with Infant Formula in Comparison with Breastfeeding

Anne Bærug
Forsker, ph.d, ernæringsfysiolog, æresmedlem i Ammehjelpen. Hun jobber ved Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

Beate Fossum Løland
Forsker og doktor i medisin. Hun jobber ved Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

Ina Landau Aasen
Jordmor, MNSc, IBCLC og ammehjelper. Hun er seksjonsleder for Enhet for amming ved FHI (tidl. Nasjonal kompetansetjeneste for amming)

Beth Kristin Jåtten
Sykepleier. Har jobbet 19 år på nyfødtintensiv i Stavanger. Ammeveileder og ammehjelper.

Priser

Det er også mulig å delta digitalt med tilgang til seminaret i én måned etterpå.

Ammehjelpens fagseminar er godkjent som tellende i program for klinisk fagstige med 7 timer for helsefagarbeidere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, barsel- og barnepleiere, sykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere, nyfødt- og barnesykepleiere.

Det er åpent for alle interesserte, både helsepersonell, studenter og andre.

Alle forelesninger er på norsk.

❗️Påmeldingsfrister:
Fysisk: 31. mars 2023
Digitalt: 12. april 2023

NB. Ammehjelpere får egen lenke til påmelding tilsendt på mail.

Priser:

Ordinære priser
Fysisk seminar: Kr. 1495,-
Digitalt seminar: Kr. 1195,-

Studentpriser
Fysisk seminar: Kr. 1195,-
Digitalt seminar: Kr. 900,-

▪️Prisen for fysisk seminar inkluderer lunsj og pausemat.
▪️Digital billett gir tilgang til opptaket i én måned fra 14. april.

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor

Ammesorg: Hva er det – og hva kan man gjøre?

Det er mange som kjenner på sorg hvis ammingen ikke går som de hadde tenkt. Andre følelser som kan dukke opp er sinne, misunnelse og skam.

Sitatene i kursiv er historier fra mødre, sendt til Ammehjelpen på Instagram i september 2024.

❓Ammehjelper og redaktør Camilla har snakket om ammesorg i podcasten Foreldrerådet. 

Hva er ammesorg?

«Jeg skulle ønske det ble snakket mer om oss som ikke kan amme. For det er så mange følelser. Sviktet av kroppen, skammen om ikke å være god nok, og sorgen over å miste den ubeskrivelige tilknytningen til babyen som amming er.»

Å kunne produsere melk og amme barnet er funksjon som de aller fleste kvinnekropper har, på samme måte som de fleste mennesker kan snakke og gå.

Ammesorg kan oppstå hvis ammingen er vanskeligere enn du hadde sett for deg, hvis du må delamme eller gi morsmelkerstatning uten å ville det, eller hvis du måtte slutte å amme før du var klar.

Mødre kan bli møtt med utsagn som «det viktigste er jo at babyen får mat», eller «mamming før amming«.

Dette blir ofte sagt i beste mening. Det kan likevel oppleves som bagatellisering av hva noen mødre føler omkring amming, og at det er feil å føle så sterkt omkring amming.

Men dine følelser ER viktige. Følelser er ikke feil. Noen forklarer de sterke følelsene som oppstår med at kroppen din ikke vet at babyen overlever uten amming.

«Da jeg fødte mitt første barn for to år siden ble jeg møtt både på barsel og helsestasjonen med holdninger som «det blir barn av de som får morsmelkerstatning også» og «morsmelkerstatningen er ikke noe tap». Det var ingen veiledning og kartlegging rundt ammingen, bare antagelser om at jeg mest sannsynlig hadde et «stort» barn som trengte mer enn jeg kunne gi det. Jeg var så tydelig på at jeg ønsket å fullamme, men følte jeg sultet barnet mitt fordi jeg ikke hadde nok melk. Barnet hadde kolikk, og jeg fikk fødselsdepresjon.»

Morsmelkerstatning gjør at babyen overlever, men det fikser ikke nødvendigvis mammaens følelser. Du kan for eksempel være takknemlig for at det finnes morsmelkerstatning, og samtidig sørge over at ammingen gikk tapt.

Det kan være utrolig vondt å ikke kunne gi noe du så veldig gjerne skulle gitt barnet sitt, eller å ikke få oppleve å være en ammende mamma så lenge som du selv ønsket.

Det kan i tillegg oppleves tungt å ikke amme i et samfunn der amming er normen.

Ammesorg kan også vise seg i andre store følelser, som sinne, frustrasjon og misunnelse, spesielt hvis du ser mødre som ammer, tilsynelatende problemfritt. Noen kjenner på press, skam og skyld.

Ammesorg er en undervurdert sorg. Det bør anerkjennes på samme måte som hvis vi mister eller har problemer en annen funksjon som kroppene våre skal ha, som syn eller hørsel.

Noen opplever en blanding av følelser. Du kan for eksempel både være lei deg eller sint fordi ammingen ikke gikk som du hadde tenkt, og samtidig være takknemlig for at det finnes morsmelkerstatning.

Mange mødre skylder på seg selv, og får dårlig samvittighet. Det er det ingen grunn til.

«Barn nr 1 fullammet jeg og holdt på i nesten to år. Når barn nr 2 ble diagnostisert med totalspalte under ultralyd var det første jeg tenkte på amming. Å ikke kunne amme, noe jeg hadde nesten gledet meg mest til ved å få et barn til, ble en dyp sorg. Jeg fikk ekstraoppfølging av helsetjenesten og mye av samtalene dreide seg om amming. Det var en stor sorg og jeg hadde behov for bearbeiding av de vonde tankene omkring blant annet amming.»

Hva kan hjelpe?

Hvis du sliter med vanskelige følelser som sorg, skam, eller sinne omkring at ammingen er vanskelig eller ikke går, så er det viktig at du får hjelp til å sortere følelsene av noen som tar deg på alvor – hvis du ønsker eller trenger det.

Du trenger kanskje å møte forståelse fra omgivelsene og få hjelp til å takle situasjonen på en best mulig måte? Og hjelp til å se på det store bildet?

Du kan snakke med helsesykepleier, psykolog, jordmor, annet helsepersonell – eller venner og familie.

Du kan også kontakte oss i Ammehjelpen. De fleste ammehjelpere har strevd med amming i større eller mindre grad. Mange tror at ammehjelpere bare hjelper mødre som ammer, men det stemmer ikke. Vi hjelper alle som har spørsmål omkring eller utfordringer rundt amming, også mødre som strever med vanskelige følelser rundt amming, eller som har sluttet å amme og trenger å snakke om det.

Velfungerende amming gir hudkontakt og gjør at både mor og barn skiller ut hormoner som får oss til å kjenne på velvære. Denne nærheten er det mange som savner hvis de må slutte å amme før de var klare for det.

Du kan prøve å etterligne ammesituasjonen når du gir flaske. Dette gjør du ved å holde babyen inntil deg, gi hudkontakt og øyekontakt, lar babyen regulere inntaket av melk, og lar måltidet vare omtrent like lenge som en ammestund.

Selv om det i teorien er flere som kan gi babyen din flaske, så har du rett til å la dette være noe som er forbeholdt deg (og/eller partner), hvis du ønsker det.

Her kan du lese mer om å mate babyen med flaske.

Hvis barnet tar brystet, kan du prøve å holde på ammingen ved å delamme eller bruke hjelpebryst. Dette skal du få hjelp til av helsepersonell.

«Jeg opplevde meg alene med å ikke få til ammingen. Når alle satt i ring og ammet på barseltreffene gikk jeg på do for å pumpe meg og til slutt ble det også for tøft med ørten brystbetennelser, slik at jeg måtte gi nan for å få i han mat. Det ble delamming i 3,5 mnd. fortsatt den dag i dag kjenner jeg på vonde minner og et ønske om at helsesykepleier så meg og lyttet mer. Jeg ville amme. Noen ganger er det jo riktig med trøst og støtte i at flaske er nok, men andre ganger trenger man noen som gir av sin tid og ser at ammingen her er viktig. Takk som belyser temaet. Det er rart hvor hardt det stikker.»

Henger ammesorg sammen med depresjon?

«Jeg elsket å amme han de gangene det gikk. Selv om jeg vet at det ikke er «min skyld», så bærer jeg likevel på dårlig samvittighet over å ha «berøvet» han muligheten til å amme fra brystet, da det er så mye mer enn bare mat. Det har gått utover nærheten mellom oss, da jeg ikke har klart å ha han inntil meg fordi jeg synes det er vondt at han søker brystet og jeg ikke kan gi han det. Amming er jo noe både jeg og babyen min er skapt for å gjøre, også får jeg det ikke til? Det har gått veldig utover selvfølelsen min i rollen som mamma. Har følt meg mislykket, og grått så mye hos fastlegen og helsestasjonen. Behandles for fødselsdepresjon på grunn av dette.»

I en studie (1) ble mødre spurt om årsaker til at de sluttet å amme i løpet av det første året, og dette ble knyttet opp mot hennes risiko for depresjon:

Mødre som ble nødt til å stoppe ammingen før de var klare for det hadde høyere risiko for depresjon. Også hvis mødrene sluttet å amme på grunn av problemer, var risikoen for depresjon økt. Men hvis mødrene sluttet å amme fordi de faktisk ville gå over til morsmelkerstatning i stedet, så var risikoen for depresjon lavere.

En mamma med fødselsdepresjon eller andre psykiske vansker kan i beste mening bli oppfordret til å slutte å amme for at alt skal bli enklere for henne. For noen kan dette hjelpe, men det kan også gjøre det verre, hvis hun virkelig ønsker å amme – og ammingen fungerer. I slike tilfeller kan ammingen være det som holder henne oppe.

❓Henger amming og fødselsdepresjon sammen?

❓Why Breastfeeding Grief and Trauma Matter

«Å måtte slutte å amme har gjort meg trist. Tidvis mye tristere enn det å ha kreft og skulle gjennom tøffe operasjoner og behandling. Den helsemessige konsekvensen for det mest dyrebare du har. Sorgen over tapt nærhet. Tapt morskap. Tapt kontroll. Mating blir brått noe skummelt – med fare for bakterievekst og sykdom. Mating blir brått noe alle kan gjøre.»

«Jeg sliter med depresjon som også er påvirket av den sorg og frustrasjon jeg har opplevd ved to ganger ikke å få til å amme. Barna mine er nå 3,5 og 1,5, men det fyller fortsatt MYE i livet mitt at jeg ikke fikk det til.»

Ammesorg etter frivillig ammeslutt?

Ikke alle som slutter å amme ufrivillig eller frivillig, opplever ammesorg. Ikke alle syns det er vanskelig å ikke amme. Noen syns det er en lettelse.

Men en del mødre slutter å amme helt frivillig og ønsket – men opplever likevel en sorgreaksjon. Ammesorg trenger altså ikke bare ramme de som veldig gjerne ville amme, men som ikke kunne.

Plutselig ammestopp kan skape et dropp i hormoner som kan bidra til at du kan få mer eller mindre kraftige humørsvingninger, eller føle deg trist, irritert eller deprimert (2).

Plutselig ammestopp kan gjøre at du står i fare for å utvikle komplikasjoner som brystbetennelse og abscess. Dette kan oppleves svært stressende og føre til sykehusinnleggelser og komplikasjoner.

Hvis du må eller vil slutte å amme, så vil en langsom ammeslutt være mest skånsomt, både for kropp og hode. Les mer om ammeslutt.

«Eg trudde ikkje eg skulle kjenna på ammesorg over eit val eg tok sjølv, etter eit heilt år. Det gjorde eg, og det gjer eg framleis. Det burde me snakka meir om. Vesle skatt. Du har vore ein utelukkande fryd å amma. Du kobla deg på utan problem frå start. Ein liten bylt på to kilo som visste akkurat kva ho skulle gjera. Du har vore rask og effektiv. Du har vokse godt, og sove godt. Du har elska det, og eg har elska det. No skal me visa kjærleik på andre måtar, heldigvis er me gode på det òg.»

Er løsningen å nedvurdere amming?

Å lese om alt det gode med morsmelk og amming kan være vondt hvis ammingen ikke fungerer slik man skulle ønske.

Vi i Ammehjelpen får av og til tilbakemeldinger på at mødre som strever med amming synes det er tøft å lese det vi skriver, og at det forsterker ammesorgen.

Vi kan ta ansvar for å formidle informasjon på en nyansert og sensitiv måte. Men vi kan ikke slutte å formidle informasjon fordi noen mødre føler skyld, skam, sorg, sinne eller andre vonde følelser ved å lese fakta om hva morsmelk inneholder eller hva som er helseeffekter av amming.

Vi kan ikke hindre at mødre føler seg mislykket fordi ammingen ikke gikk som de hadde håpet på, eller at vonde følelser trigges av å lese fakta om amming. 

Vi kan derimot prøve å få mødre til å løfte alle de vonde følelsene vekk fra seg selv og oss som prøver å hjelpe – og heller rette engasjementet mot dem som sitter med pengesekken og bestemmer hva som skal prioriteres i barselomsorgen.

Det er dessverre varierende hvor god ammeveiledning mødre får når de strever med amming. Noen får kyndig hjelp og veiledning, mens andre får lite eller dårlig veiledning.

Årsaken til at det er sånn, henger sammen med hvordan barselomsorgen er organisert. Helsepersonell har begrenset med kunnskap om komplekse ammutfordringer, og de har ingen å offentlige spesialister å henvise videre til. Det er få barselavdelinger og helsestasjoner som har utdannede ammeveiledere eller ammespesialister.

Vi i Ammehjelpen jobber for at alle mødre som ønsker å amme – og alle mødre som ikke kan eller vil amme – får den hjelpen, støtten og oppfølgingen de trenger, både praktisk og emosjonelt.

❓Vi krever følgende!

❓Hvorfor er det viktig at Ammehjelpen finnes?

Vi ser imidlertid eksempler på at både helsepersonell, familie og venner i beste mening nedvurderer betydningen av morsmelk i møte med mødre som sliter. Det gjør kanskje situasjonen enklere for den enkelte mamma der og da. Men vil ikke dette være å gjøre alle andre mødre en bjørnetjeneste?

Amming er viktig for både folkehelse, miljø og økonomi både i Norge og resten av verden.

Mødre ønsker dessuten å amme av mange flere årsaker enn at det er helsemessig optimalt, eller bra for økonomi og miljø. Å nedvurdere effekten av amming og morsmelk fikser ikke mødrenes opplevelse av tap av amming.

«Ammesorg. Så innmari vondt. Har følt meg ubrukelig og mislykket. Sorgen og skammen slår fortsatt innover meg. Jeg har mange ganger tenkt «det blir så godt når de andre mammaene også slutter å amme – da syns det ikke at jeg mislyktes lengre». Å ikke mestre amming føles så naturstridig. Jeg har gjemt meg når jeg har flaskematet. At andre har sagt «men MME er veldig bra det også» eller «barna som vokser opp med flaske får det like godt», hjelper ikke. Det gjør det bare litt vanskeligere å si at det er vondt og mislykkes. Jeg ville så inderlig få det til. Jeg ville så gjerne amme lenge. Men det ble ikke sånn. Og i skrivende stund minner det meg på en veldig vond tid som jeg egentlig bare vil late som at aldri har funnet sted. Jeg er bitter for at det ble som det ble. Det føles urettferdig. Jeg kan kjenne på irritasjon. Det føles som det aldri vil slutte å være vondt og tenke på – men som med all mulig annen sorg så vender man seg til å håndtere følelsene litt mer strategisk med tiden.»

Husk dette

Selv med god og kyndig veiledning, er det ikke alltid at amming er mulig.

Amming er ikke alltid er den beste løsningen for det enkelte mor/barn-par. 

Ikke alle mødre kan amme. Ikke alle mødre vil amme. Og noen ganger må man ta vanskelige valg.

Noen ganger er den beste løsningen å slutte å amme, eller å aldri begynne. Amming er bare én av faktorene som virker inn på helsa til mor og barn.

Du har rett til støtte og informasjon, uansett hvordan barnet ditt får melk, og uansett hva du strever med.

På samme måte som med amming, så har du rett til god veiledning fra helsepersonell, for eksempel omkring hvordan du mater barnet med flaske eller hvilke typer morsmelkerstatning du kan velge mellom.

Det er ikke du som svikter eller feiler hvis du må slutte å amme fordi ammingen blir for vanskelig – og du sliter med vanskelige følelser i kjølvannet av dette.

Som all annen sorg, så er det ikke sikkert at ammesorgen blir helt borte, men den kan bli lettere å bære med tiden. Mange får det bedre etterhvert som de får alt på avstand.

Husk at all amming, uansett varighet – og all morsmelk, uansett mengde, er verdifullt både for barnet og for deg. Dette gjelder altså om du ammet i to timer, to måneder eller to år.

Det burde være selvsagt, men vi vet at det er noen av dere som trenger å høre dette:

Å være en god mamma defineres ikke av om vi gir barna våre morsmelk eller morsmelkerstatning, eller om melka kommer via pupp eller flaske.

Det er ikke sikkert det hjelper å høre dette akkurat nå. Men det hjelper kanskje litt å vite at det er sant?

«Alle prøvde å trøste, sa at baby hadde det fint, etc. Men jeg hadde det ikke fint. Jeg måtte jobbe lenge med meg selv. Prosessere det hele, og ta den tiden det tok for å klare å selv se at alt egentlig gikk bra. At jeg var en god mamma, selv om jeg ikke kunne amme.»

Vil du lese mer?

I september 2024 spurte vi om mødres erfaringer med ammesorg via Ammehjelpen på Instagram. Vi mottok flere hundre meldinger. Her kan du lese et utvalg av historiene ❤️

❓Ammesorg: Mødrene forteller

Tema

AmmestartUtfordringer hos mor