Månedens laktosaur: Marianne Steen
- Vårt overordnede mål var - og er - det samme: Å bli overflødig. Men siden vi ikke har blitt det på 50 år, må nok våre medsøstre fortsette sitt utrettelige, flotte arbeid med å spre informasjon og dele raust av sin kunnskap.
16 tåteflasker i skapet
Jeg var innlagt på klinikken og ventet tvillinger i 1978, og hjemme sto 16 tåteflasker i skapet og ventet.
Jeg ble jo unektelig litt nysgjerrig kvinnen i nabosenga som satt i skredderstilling og ammet det femte barnet sitt fra første stund.
– Les boken som ligger der borte under Bibelen først, så snakker vi etterpå, sa kvinnen i nabosenga.
Det var nok mitt livs viktigste råd. Det var Boken om amming av Elisabet Helsing med Gösta Hammarlunds flotte illustrasjon på forsiden. Jeg ble hekta fra første stund, jeg slukte boken rått og en ny verden åpnet seg.
Samtalene med moren i nabosenga var gode og hun formidlet videre det hun hadde lært av sin svigerinne, Siri Gjessing, som var ammehjelper.
Vel hjemme og godt i gang med vårt nye ammeliv, var mitt livs største seier å bytte inn alle de 16 tåteflaskene i butikken!
Tvillingkontakt i Ammehjelpen
En dag kom nabo Sidsel Bjelland innom på visitt. Hun var en sterk, aktiv kvinne på mange fronter og talte varmt om Ammehjelpen og om Oslo-gruppa som trengte en tvillingkontakt.
Senere da jeg satt på mitt første møte i Holtegaten, der kontoret lå og Oslo-gruppa hadde sine møter den gangen, var jeg veldig nervøs.
Jeg hadde en lite vellykket amming i tre slitsomme måneder med førstemann fem år tidligere. Den gang var permisjonen tre måneder, og etter jobbstarten opphørte ammingen. Denne gangen, i 1978, var jeg «bare» husmor som vi kunne være den gangen, og hadde ikke hatt noen reelle ammeproblemer.
Det praktiske løste jeg selv, og Elisabets ord i boken, var «Bautaen» i våre nye liv der den lå på ammeplassen vår. Ammingen bare gikk av seg selv liksom, fra starten på Aker sykehus og i de ni månedene det varte.
Og så satt jeg der da, på det første møtet mitt som godkjent Ammehjelper i 1979.
– Kunne jeg bidra i en hjelpeorganisasjon?
En klok ammehjelper, Anna Strand, sa at jeg framover skulle komme til å lære så utrolig mye som ikke kunne læres på noe kurs.
– Så det løser seg av seg selv gjennom erfaringen du nå kommer til å få, sa Anna.
Kontorlivet i Ammehjelpen
Jeg kom raskt inn i det praktiske livet i organisasjonen, og fant jeg min rolle i Ammehjelpen. Etter en tid ble jeg frivillig medhjelper på kontoret og et livslangt samarbeids-vennskap med Anne-Karin Paulsen ble grunnlagt.
Senere flyttet vi til et nytt kontor Ammehjelpen fikk låne/leie av Mental Helse i St. Olavsgate. Vi i Oslo-gruppa sendte ut Ammenytt på dugnad derfra. Det ble fine kvelder med kombinerte møter dersom vi var mange nok.
Vi hadde også gjester som Else Nielsen fra Bodø som var på Oslobesøk, hun var ikke sen om å brette opp ermene. Hun var en stor inspirator med masse erfaring.
Redaksjonen for Ammenytt var den gang i Oslo og jeg ble ønsket velkommen av redaktør Øyvor Helle. I stuen hennes fikk jeg nyttige erfaringer og en arena som layout-medarbeider og kunne bidra med mitt.
Materiellet ble sendt oss av ammehjelpere rundt i landet, og vi sakset friskt i vei fra pressen for så å lime opp på A3-sider og sende til trykking. Vi hadde ikke data den gangen, det var kun fantasien som satte grensene.
– Ikke amming for enhver pris
Opp gjennom årene som Ammehjelper fikk jeg bidra med mye som var fint og morsomt. Men jeg holdt hele tiden hardest tak i det som var det viktigste for meg, nemlig grasrotarbeidet, det å gi ammeråd.
Utallige var samtalene med ofte svært fortvilete mødre. Godt var det når en gråtende mor ble forvandlet til en smilende da hun la på etter at vi hadde vært gjennom det som måtte til for at hun atter skulle få troen på at dette kunne hun klare.
Ofte var det viktig å bekrefte at det en mor tenkte for seg og sitt barn, faktisk var riktig, en enkel styrke å formidle videre.
De som har satt dypest spor i meg er fortvilete mødre som ikke ammet, av en eller annen grunn, og som var helt nedbrutt av presset de følte og den utrolige dårlige samvittigheten de hadde.
Elisabet Helsing sa en gang at det er ikke amming for enhver pris, de ordene har hjulpet flere. Det var godt når disse mødrene fikk tilbake tryggheten på sine valg og kunne gå rakrygget videre. Vi kan tross alt lese og har råd til «melkepulver for spedbarn», som jeg kaller det, vi har både kjeler, rent vann og strøm, alle forutsetninger for at det finnes en god løsning for en mamma og hennes valg.
A for Ammehjelpen
Rådgivningen stjal mange middager og familien kom ofte i andre rekke. I 20 år stod jeg oppført i Telefonkatalogen under A – for Ammehjelpen, en oppføring vi betalte for selv. Televerket kunne dessverre ikke gi oss gratis oppføring, vi søkte jo selvfølgelig om det også.
I mange år sendte jeg ut Kolikkbrosjyren (Kolikkbarnet 1979) fra kjøkkenet. Utallige var pakkene som ble sendt til helsestasjonene med håndskrevne fakturaer inni.
Som sagt, så var min arena på det praktiske planet og det ble mange fine opplevelser ut av det. Som leder i Oslo-gruppa i flere år ble jeg kjent med mange utrolig flotte jenter. Fra de eldste ammepionérene som hadde vært med fra den spede begynnelse og som var breddfulle av erfaringer, til de nye med brennende engasjement og stå på-vilje. Flere av dem er fortsatt nære i mitt liv den dag i dag.
Det var en morsom tid, der vi dro rundt til hverandre og inntok stuene mens mann og barn ble forvist.
Brystkarameller
Vi planla kakelotterier, stands og deltakelse på det årlige markedet på Folkemuseet med fokus på mat og friluftsliv.
Til Ammehjelpens stand med ammekrok og stellemuligheter på Folkemuseet, innhentet jeg gratis bleier og våtservietter fra Saba Mølnlycke i Tønsberg. Esker med Brystkarameller kom fra Brynhildsen i Fredrikstad. På dem vi fikk lov å sette på Ammehjelpens lille klistremerke og selge til inntekt for Oslo-gruppa. Selv poser på ruller fra fruktavdelingen fikk vi gratis av min lokale Rimi. Vi fikk gratis pizza av Domino til våre åpne informasjonsmøter.
Det var aldri vanskelig å ringe rundt og tigge for Ammehjelpen, det bare ble litt kostbart innimellom siden jeg måtte ringe på dagtid med høyere telefontakster.
Jeg var med på stensil-skriving og ormig-kopiering (datidens mer besværlige kopieringsprosess) bestilling av de første klistremerkene siden en ektemann jobbet der de hadde startet opp med dette nye revolusjonerende produktet, og vi kunne få det billig.
Innpass på fødeavdelinger og aksept på helsestasjoner
Klistremerket med ordlyden «Tanken som aldri blir tom» prydet biler, og bakskjermen på min 35 år gamle sykkel den dag i dag. Jeg var med på flere produksjoner av informasjonsplakater, pamfletter og brosjyrer. Innhenting av tillatelser fra rettighetseiere om bruk av tegninger til Ammenytt og takkediplomer, var spennende og lærerikt.
Et morsomt løft var da vi fikk tilskudd til å annonsere for Ammehjelpen i pressen. Det ble to enkeltspalter, en i Kvinner & Klær og en i Allers. Nok en ammehjelpers mann jobbet i redaksjonen, og vi fikk full uttelling for det bevilgete beløpet. Så vidt jeg husker ble det ikke så veldig stor respons på akkurat det. Vår arena var nok kvinne til kvinne og jungeltelegrafen.
Det at vi fikk innpass lørdager på fødeavdelinger, samt at vi fikk mer og mer aksept på helsestasjoner, hjalp godt til å få spredd informasjonen om Ammehjelpen. Vi skulle bli ansett «som en ressurs til det norske Helsevesen», som det så fantastisk sto i en Stortingsmelding en gang. Det var stort og DA var det mange bryst i Norges land som svulmet av stolthet!
Jeg sydde en Ammehjelpsfane til 20-års jubileet på Haraldsheim ungdomsherberge i Oslo. Jeg designet også anhenget som ble kalt Ammesmykke. Det ble laget i gull og sølv av Gullsmed Ingun Kleppan og solgt til kostpris, pluss 50 kroner i fortjeneste til Ammehjelpen. Utgangspunktet var mitt bumerke og noen gamle ødelagte gullrester jeg hadde liggende. Morsomt var det at Elisabet Helsing kjøpte mange anheng og tok med som gaver til verdige mottakere på flere av sine utenlandsreiser. Så anhengene er spredd ikke bare i vårt lange rare land, men også ute i den store verden.
Med Kåre Willoch på Frokost-TV
Jeg var med da lokale helsestasjoner hadde temamøter for tvillingforeldre. To tvillingrådgivninger på telefon førte meg sammen med mødrene som ville danne en forening over samme lest som Ammehjelpen. Dette førte meg I 1984 inn i interimsstyret for «Tvillingforeldreforeningen», som det den gang het.
Den første saken styret fikk gjennom var at det ble nedkomststønad pr. barn og ikke pr. fødsel. Dette ble stadfestet på Frokost-TV av Kåre Willoch. Noen av oss fra foreningen var tilstede med tvillingene våre sammen med ham. Vi var alle litt slitne siden vi måtte være klare i studio fra klokka syv samme morgen.
Den andre perioden i Ammenytt-redaksjon var med Anne Sigrid Hamran som redaktør. I tre år hadde vi base på Anna-Pia Häggkvists hjemmekontor. Dette var flotte, viktige år for meg og de ble avsluttet med Jubileumsnummeret, en spesialutgave av Ammenytt, nr. 3 1993 årgang 24.
Det var 25-års jubileum og vi var på Generalforsamling i Bergen. Der fikk alle deltakere en 25-års «gullmedalje» av meg, produsert hjemme på kjøkkenet. Noen har den kanskje fortsatt på kjøleskapet siden den hadde en praktisk magnet på baksiden, flerbruk var og er viktig.
– Hva ville du ha gjort hvis du var alene på en øde øy?
Den sterkeste ammerådgivningshistorien min er beskrevet i spesialutgaven av Ammenytt (nr. 3 1993 årgang 24). Den er ført i pennen av Eline, mammaen til Alexander født med leppe- ganespalte.
Hun ringte meg ganske fortvilet fra telefonkiosken på barsel. Hun ville ikke gi ham flaske med lammesmokk som var alternativet for mating av barnet hennes, dette til stor forferdelse for de ansatte, noe som også var forståelig.
Etter at vi hadde snakket litt fram og tilbake og jeg fikk forståelsen av at denne kvinnen var utrolig sterk i troen på deres felles evner. Da jeg spurte henne:
– Hva ville du ha gjort dersom du var alene på en øde øy?
– Da ville jeg ha lagt ham til, svarte hun raskt.
Jeg husker at jeg sa:
– Gutten din vil jo leve og naturen har utstyrt ham med oppfinnsomheten, han finner sikkert sin måte å få melken ut av brystet på, i det minste kan han bli gitt sjansen.
Som sagt så gjort, det ble ikke helt akseptert på sykehuset i starten. Men da de så at Alexander fikk det til og vekten økte, ble mor og barn utskrevet.
Etter operasjonen Alexander måtte gjennom senere, ringte Eline meg og fortalte at hun igjen hadde avvist lammesmokkflasken og lagt ham til umiddelbart. En flott og sterk mamma med en sugevillig gutt som klarte å die sin mor. En god amming som varte mange måneder, og som var mulig i et land med trygg forvissning om hjelp i bakgrunnen.
– Vi fungerer som kvinnene i storfamilien og nære nabokoner
Jeg har vært stolt over å kunne kalle meg ammehjelper og fått tilhøre denne flotte organisasjonen. Jeg ville aldri vært disse 20 viktige årene i mitt liv foruten.
Vårt overordnede mål, den gang og nå, var og er det samme: Å bli overflødig.
Men siden vi ikke har blitt det på 50 år, må nok våre medsøstre fortsette sitt utrettelige, flotte arbeid med å spre informasjon og dele raust på sin kunnskap.
Vi fungerer vel som kvinnene i storfamilien og nære nabokoner gjorde fram til vel 100 år siden:
Den nye tiden kom da den gamle samfunnsformen tok slutt, vi flyttet til byene og alt skulle bli så meget bedre.
Om Marianne Steen
Marianne Steen (1952) er fra Oslo og mamma til tre barn. Hun er brukskunstner og var yrkesaktiv innen drift i helikopterselskap, farmasøytisk firma og oljeteknologisk firma. Hun er tidligere ammehjelper, nå pensjonist med vikaroppdrag på sin siste arbeidsplass, Diakonhjemmet sykehus.
Var artikkelen nyttig?
Tema
Oppdatert 10.02.23
