Våre mest leste artikler

Dette var de mest populære artiklene på nettsiden vår i 2021:

1. Oppbevaring av morsmelk
2. Avføring hos det fullammede barnet
3. Nattamming
4. Ammestart (samleside)
5. Hvor ofte skal jeg amme?
6. Kveldsamming og kveldsuro
7. Hva kan jeg spise og drikke?
8. Brystbetennelse
9. Fast føde
10. Hvordan få et godt sugetak?
11. Har jeg nok melk?
12. Tilbakelent amming
13. Samsoving
14. Såre og vonde brystvorter
15. Amming og alkohol
16. Pumping
17. Langsom flaskemating
18. Hva hvis den nyfødte er veldig trøtt?
19. Økedager
20. Kolikk og unormalt mye gråt
21. Brystspreng
22. Smokk eller ikke smokk?
23. Ammeslutt
24. Hvordan fungerer melkeproduksjonen?
25. Morsmelkerstatning
26. Amming og koronavirus
27. Tette melkeganger
28. Får den nyfødte nok melk?
29. Gulp og rap – hva er normalt?
30. Kjære nybakte pappa, medmor, bestemor, farfar, tante og alle dere andre

Tema

Ammeinnlegget

Hvordan starte med fast føde til babyen?

Helsedirektoratet anbefaler fullamming i seks måneder, hvis du og babyen trives med det. Fast føde (altså annen mat enn morsmelk/mme) skal deretter gradvis bli en del av barnets kosthold. Det anbefales at du fortsetter å amme som før når babyen begynner med fast føde.

Hvem gir råd og anbefalinger omkring innføring av fast føde?

⚠️ Ammehjelpen gir ikke egne råd eller anbefalinger omkring fast føde. Dette er helsemyndighetenes ansvar.

Vi bringer videre informasjon om innføring av fast føde fra norske og internasjonale helsemyndigheter og andre trygge kilder.

Her finner du råd og anbefalinger fra norske helsemyndigheter omkring amming, morsmelkerstatning og fast føde:

📍 Helsenorge: Å starte med fast føde til barnet
📍 Helsenorge: Alt om spedbarnsmat
📍 Helsedirektoratet: Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring

Når kan babyen begynne med fast føde?

Retningslinjene for spedbarnsernæring¹ fra Helsedirektoratet slår fast at «Morsmelk er den beste maten for spedbarnet. Barnet kan trygt få kun morsmelk de første seks månedene, med tilskudd av D-vitamin, dersom barn og mor trives med det».

Deretter bør fast føde gradvis introduseres, med morsmelk som en del av kostholdet i barnets første leveår og gjerne lenger dersom mor og barn trives¹ .

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler fullamming (altså at babyen bare får morsmelk) i seks måneder og å fortsette ammingen til barnet er to år, og gjerne lenger.

Hvis babyen både viser tegn på at hen trenger mer mat, og samtidig viser tegn på at det er modent nok til å håndtere fast føde (se avsnitt under), kan det være på tide å starte med fast føde før seks måneder – men ikke før fire måneder¹.

Snakk med helsesykepleier hvis du lurer på noe omkring innføring av fast føde, eller er usikker på hva som er riktig tidspunkt for dere å starte på.

Kan jeg gi fast føde før fire måneder?

Nei. Fast føde skal ikke gis før 4 måneder, dvs 17 uker¹.

Morsmelkerstatning er det eneste alternativet når spedbarn under fire måneder trenger tillegg til morsmelk.

Før dette er ikke fordøyelsen og nyrene utviklet nok til å bearbeide noe annet enn morsmelk eller morsmelkerstatning¹.

Helsepersonell skal i utgangspunktet følge retningslinjene fra Helsedirektoratet. De bør derfor ikke anbefale oppstart av fast føde eller innføring av smaksprøver før babyen er minst fire måneder / 17 uker.

Hvordan vet jeg om babyen trenger fast føde?

Barn er naturlig interessert i omgivelsene sine og nye gjenstander. At babyen viser interesse for annen mat bør derfor ikke alene tolkes som om det er på tide å starte med fast føde.

Tegn på at babyen trenger annen næring i tillegg til morsmelk før hun er seks måneder kan være utilstrekkelig vektøkning og/eller vekst i følge helsestasjon eller lege, til tross for god ammeveiledning.

Barn over fire måneder bør få fast føde i stedet for morsmelkerstatning hvis de har behov for tillegg til morsmelk¹. Fast føde er av erfaring mindre forstyrrende for ammingen enn å gi morsmelkerstatning.

Barn over seks måneder har behov for fast føde i tillegg til morsmelk/morsmelkerstatning for å dekke behovet for energi og næringsstoffer, spesielt jern¹.

Hvordan vet jeg om babyen er klar for fast føde?

Tegn på modenhet hos babyen:

• god hodekontroll
• kan sitte (alene eller med støtte) og bøye seg fram – uten å falle sammen som en potetsekk.
• kan gripe mat og føre den mot munnen
• kan gi signal om at hen er mett, for eksempel ved å snu hodet vekk
• Klarer å tygge mat. (babyen trenger ikke ha tenner, men tygge med gommene)

De fleste babyer er klare for fast føde omkring 6 måneder. (kilde: Alt om spedbarnsmat / helsenorge.no)

Er det lurt å begynne med grøt hvis babyen våkner ofte om nettene?

Det er ikke uvanlig at babyer rundt fire måneder plutselig våkner mer om nettene enn de har gjort før. Noen kaller dette «søvnregresjon«, men det handler egentlig om barnets utvikling.

Det er vanlig å tenke at babyen våkner oftere enn før fordi han er sulten, og at han derfor vil sove bedre hvis han får fast føde som kveldsmat. Dette stemmer for noen, men ikke for alle.

Noen babyer vil ammes mindre om natta når de begynner med fast føde. Men fast føde er ingen garanti for bedre søvn. Noen babyer sover akkurat som før, og det kan også gi dårligere søvn.

Det er fordi det kan være mange andre grunner enn sult til at babyer våkner om natta – akkurat som hos oss voksne.

Innføring av fast føde kan dessuten gi forstoppelse, mageknip og gjøre barnet tørstere enn før, noe som også kan gi urolige netter.

❓Hva er egentlig søvnregresjoner?

❓Alt du trenger å vite om nattamming

Bør jeg starte tidlig med smaksprøver for å unngå at babyen blir kresen?

Det er viktig å la babyen smake på mange ulike matvarer med ulik konsistens fra starten av. Dette kan bidra til at hun aksepterer mange ulike smaker og konsistenser, også senere i barneårene, og blir mindre kresen.

Grønnsaker aksepteres for eksempel lett når barnet starter med annen mat og drikke enn morsmelk/morsmelkerstatning, men ikke nødvendigvis like lett når det er blitt litt eldre – rundt 2–4 år gammelt.

Det er likevel ikke grunnlag for å si at mat må introduseres innenfor et konkret aldersvindu (smaksvindu)¹.

Noen får høre at det er lurt å begynne med fast føde ved fire måneder for å unngå at barnet blir kresent.

Vi hører også argumenter om at det er lurt å begynne med fast føde fra fire måneder fordi det tar tid å venne barnet til fast føde.

Men det er ikke grunnlag for å si at fullamming i seks måneder har negativ effekt på verken appetitt eller aksept av matvarer – ut fra den kunnskapen vi har i dag¹.

Babyer får faktisk smaksprøver på mors kosthold allerede mens de ligger i magen.

I en studie ga de gravide mødre kapsler med konsentrert gulrot (søtt) og konsentrert grønnkål (bittert), og undersøkte deretter fosterets ansiktsuttrykk ved hjelp av ultralyd i uke 32 og 36 ¹⁹.

Screenshots fra studien «Flavor Sensing in Utero and Emerging Discriminative Behaviors in the Human Fetus«:

Forskning viser også at morsmelk tar smak av det mor spiser^17,18. Babyer som ammes eksponeres dermed for ulike smaker lenge før de har begynt med fast føde.

Dette kan gjøre at babyen enklere aksepterer ulike smaker når fast føde introduseres. Her kan du finne mer informasjon og referanser til forskning på dette området.

Til å begynne med er hensikten med introduksjon av fast føde først og fremst å la barnet venne seg til nye smaker, ny konsistens og å venne kroppen til å fordøye annet enn melk.

Annen mat skal introduseres gradvis som tillegg til morsmelken/morsmelkerstatningen, og mengden økes i takt med barnets behov og signaler.

Det er individuelt hvor lang tid barnet bruker på denne prosessen.

Anbefalingene for spedbarnsernæring har tatt høyde for at noen barn bruker lengre tid enn andre på å venne seg til fast føde¹.

Hvor mye skal jeg amme i tillegg?

Det anbefales at du fortsetter å amme som før i den perioden fast føde introduseres¹.

Fordi morsmelk er den viktigste maten hele det første året kan det ofte være lurt å amme først, og gi fast føde etterpå. Amming som del av måltidet opprettholder melkeproduksjonen (Kilde: Alt om spedbarnsmat).

Morsmelk er «sikringskosten» som legger grunnlaget for at babyen får i seg det meste av det den trenger det første året.

Morsmelk skal altså fortsatt være den viktigste maten for barnet ditt, og ikke den nye maten du begynner å gi. Det er ikke meningen at den nye maten skal erstatte morsmelken.

Hvis barnet har fått både morsmelk og morsmelkerstatning de første fire månedene, så skal fast føde først og fremst dekke noe av næringen som tidligere ble dekket av morsmelkerstatningen.

Fast føde skal i utgangspunktet komme i tillegg for å møte babyens stadig økende behov for næringsstoffer og energi¹. Det samme gjelder også for barn som får morsmelkerstatning. Derfor er det et poeng at innføringen av fast føde skjer gradvis, fordi barnets næringsbehov øker gradvis (og ikke over natta).

Det er naturlig at ammemønsteret endrer seg i takt med at barnet spiser mer og mer fast føde. Hvor mye morsmelk (eller mme) babyen får i seg i forhold til fast føde vil gradvis endre seg i løpet av den perioden babyen ammes eller får mme.

Illustrasjonen over er lånt av svenske Livsmedelsverket, som tilsvarer Mattilsynet/Helsedirektoratet i Norge. Her kan du se hvor mye av barnets behov som kan dekkes av morsmelk (eller morsmelkerstatning) og annen mat mellom 0-24 måneder. (zoom for å lese tekst på bildet)

Fra Helsenorge.no/Alt om spedbarnsmat:

«Fra omkring 6 måneder er det på tide å starte med fast føde til barnet. Morsmelk gir fortsatt halvparten eller mer av energi og næringsstoffer i alderen 6-12 måneder. I andre leveår kan morsmelk gjerne dekke omkring en tredjedel av barnets behov for energi og næringsstoffer.»

Morsmelk kan altså dekke store deler av energibehovet i både det første og det andre året i barnets liv. Det er altså ikke et mål at fast føde skal «ta over» for morsmelken i løpet av det første året.

Men at morsmelken kan dekke dette behovet betyr ikke at den må gjøre det.

Noen vil for eksempel oppleve at babyen raskt ønsker mer fast føde, og at dette går ut over hvor mye de vil ammes. Det er vanlig å oppleve brystvegring på dagtid i denne perioden. Så lenge man fortsetter å tilby uten å presse, så vil det som regel gå seg til.

Noen lurer på om de må gi morsmelkerstatning i tillegg i slike perioder – men så lenge babyen fortsatt ammes, så er det i utgangspunktet ikke nødvendig å gi morsmelkerstatning i tillegg.

Morsmelk er bra og viktig for barnet, uansett mengde. Du kan amme eller gi morsmelk så lenge du vil. Det er anbefalt at babyer får morsmelk hele det første året – og gjerne lenger, hvis du og barnet trives med det.

Mer informasjon:

• Hvor lenge er det greit å amme?
• Hvor ofte er det er vanlig å amme?
• Forskjellene mellom morsmelk og morsmelkerstatning?

Hvor mye morsmelk (eller mme) trenger babyen etter oppstart av fast føde?

En frisk, fullammet baby som øker som normalt i vekt får i seg i gjennomsnitt ca 7-8 dl morsmelk pr døgn.

Det er som nevnt i forrige avsnitt anbefalt at man i størst mulig grad ammer som før når fast føde introduseres. Mengden melk vil i begynnelsen være den samme som før babyen fikk annen mat. 

Men noen opplever at babyen raskt kommer opp i store mengder fast føde, og at dette går ut over hvor ofte babyen vil ammes.

Spørsmålet som ofte melder seg da er hvor mye melk babyen bør få i seg for at det skal kunne defineres som «nok». 

Hvis man tar utgangspunkt i kalsium som er et viktig mineral for barn i vekst, så vil omtrent 5 dl melk (morsmelk eller mme) dekke en stor del av behovet, noe som tilsvarer ca 5 gode amminger i døgnet, som nevnt i avsnittet om kalsium.

Eksempelet med kalsium ble valgt fordi morsmelk og mme er en viktig kilde til dette, men det er jo ikke bare kalsium som er viktig.

Snakk med helsepersonell hvis du er usikker på om kostholdet til babyen dekker babyens behov for kalorier, næringsstoffer, vitaminer og mineraler.

Hvordan starter jeg med fast føde?

Det finnes ingen fasit for hvordan du skal introdusere fast føde. Hva som introduseres og hvordan det skjer kommer an på babyens alder og modenhet¹.

Mange babyer spiser selv fra rundt seks måneder, mens andre bruker lengre tid. Erfaring viser at de fleste gradvis begynne å spise mer selv rundt 8-9 måneders alder.

Dette er en gradvis prosess. Overgangen i antall og størrelsen på måltidene kommer an på babyens appetitt og utvikling¹.

Les mer på helsenorge.no / Alt om spedbarnsmat: Å starte med fast føde til barnet

Hvor og hvordan bør babyen sitte?

Det er fint at babyen får sitte ved bordet (enten i fanget eller i stol) og spise sammen med resten av familien. Babyen lærer om måltider og mat ved å spise sammen med andre.

Mange bruker vippestol eller nyfødtsetet på tripptrappstolen når babyen blir matet med grøt eller mos. Det anbefales i utgangspunktet ikke. Å sitte bakoverlent øker risikoen for at at maten setter seg fast i luftrøret slik at de ikke får puste.Det kan dessuten være ubehagelig å ligge bakover når man spiser. For noen babyer kan dette gjøre at de vegrer seg for å spise.

Barnet skal alltid sitte oppreist⁸ (i fanget eller i høystol med rett rygg) for å ha best mulig kontroll på maten i munnen. Dette gjør det enklere å få maten ut og opp hvis de brekker seg, noe som er spesielt viktig hvis babyen spiser selv. Babyer som spiser selv skal aldri ligge bakover.

Uansett om babyen sitter i fanget ditt eller i høystol er det viktig med god støtte og stabilitet. Hvis babyen sitter i høystol, men ikke sitter helt stødig på egen hånd, kan du bruke håndklær eller små puter i sidene og bak ryggen til babyen for å hindre henne i å falle bakover eller sidelengs i den tiden måltidet varer, ca 15-20 minutter. Det er også viktig med støtte under beina for å gi mer stabilitet til kroppen.

Hvorfor er det viktig å stoppe når babyen viser at hen er mett?

Ett av de viktigste prinsippene når babyer skal begynne å spise noe annet enn melk er at de får anledning til å bestemme inntaket selv, og at de får tid til å kjenne etter om de har fått nok. Dette legger grunnlaget for sunne spisevaner og kan hindre overvekt senere.

Babyen skal selv få regulere hvor mye mat som går inn, på samme måte som når babyen bare fikk melk. Dette kalles responsiv mating. Det handler om å tolke barnas signaler for når de er sultne og når det er mette, og reagere på dette.

Dette er en fortsettelse av det som ligger bak prinsippet om selvregulering ved amming og «langsom flaskemating» som prøver å etterligne hvordan brystet fungerer.

Hvis en baby får spise selv, som ved BLW, så er det babyen som bestemmer hva som går inn og ut av munnen. Dette er én av årsakene til at det er viktig å la babyen få sjansen til å spise selv.

Dette er litt vanskeligere å få til med skje-mating, men det er ikke umulig. Tenk på samme prinsipp som ved langsom flaskemating:

Babyen må få kunne ta pauser, få tid til å kjenne på en følelse av metthet. Den som gir maten må være sensitiv for babyens signaler på at han har fått nok, som at babyen ikke gaper eller kniper munnen sammen.

Mange sier at de vet at babyen har fått nok når han snur hodet vekk – men dette kan også være et ganske seint tegn. Hvis du holder skjeen i nærheten av munnen, gaper babyen villig og viser tegn til å ville ha den, eller er han mer lunken? Hva sier kroppsspråket og ansiktsuttrykket?

Hvis man ikke er sensitiv i måten man mater på, så kan det være lett å «tråkke over streken» ved å dytte skjeen inn i munnen på barnet, leke «fly eller bil som skal inn i garasjen» eller på andre måter prøver å lure babyen til å åpne munnen. Dette er det motsatte av responsiv mating.

Du bestemmer hva som ligger på fatet. Barnet bestemmer hvor mye han/hun vil spise av det. Tving aldri mat i barnet. Det er normalt at det kan bli grisete og at det kan ligge mat igjen når barnet er ferdig.

Det er babyen som skal bestemme når han er mett, ikke om det er melk igjen i flaska eller mat igjen på fatet.

Man skal altså ikke lirke og lure, men følge babyens signaler. 

Dette er mye enklere å få til hvis man spiser sammen, og der babyen får en variant av det de(n) voksne spiser.

Måltidene blir dessuten som regel mye hyggeligere hvis vi ser på det som en sosial greie der babyen skal lære å spise, samtidig som vi prøver å ha det fint sammen.

Å være responsiv og sensitiv overfor barnet i matesituasjoner er like viktig som å være responsiv og sensitiv overfor barnet i andre situasjoner.

Hvordan mate babyen med skje?

Hvis babyen er nærmere 4 måneder enn 6 måneder, så vil det være naturlig å starte med most mat.

Ha litt mat på skjeen og vekk barnets interesse (hvis det trengs) ved å la skjeen berøre munnen til babyen. Følg babyens signaler som forklart i forrige avsnitt.

Hvis maten kommer ut igjen med en gang, kan det skyldes at tungen på refleks dytter maten ut i stedet for å føre den bakover mot svelget. Denne refleksen forsvinner som regel gradvis fra 4-6 måneder, og er ett av tegnene på at babyen er klar for å spise noe annet enn melk.

Hvis all mat kommer ut igjen og/eller at babyen vegrer seg for å åpne munnen, ta noen dagers pause før du prøver på nytt.

Eller – hvis babyen er moden for det, la henne prøve seg på egen hånd og se om det vekker interessen.

Hvordan kan babyen spise maten selv?

Å få lov til å kjenne på maten, og spise selv, skaper både matglede og mestringsfølelse.

At babyen spiser selv kalles ofte for babystyrt mattilvenning / baby-led weaning ( BLW ). Hovedpoenget med babystyrt mattilvenning er at barnet selv får styre overgangen fra flytende til fast føde.

Babyen trenger ikke tenner for å kunne spise på denne måten. Babyer som er klare for fast føde tygger godt med gommene.

Legg mat i passende stykker og med passende konsistens foran barnet. Barnet styrer selv hva som puttes i munnen, hvor mye av det som blir spist, og i hvilket tempo. I starten vil det kanskje være mer utforsking og gris enn spising, og dette er en del av læringsprosessen.

Hvis barnet avviser mye av maten som tilbys, prøv å variere med andre kombinasjoner, smaker og konsistenser.

Hvilken mat skal babyen begynne med?

Det finnes ingen regler for hvilken mat man bør begynne med. Helsedirektoratet anbefaler imidlertid å gi jernrik og næringstett mat, uansett om den er most eller i biter¹.

Du kan godt blande i litt morsmelk i maten for å gjøre overgangen enklere. Enzymene i morsmelken hjelper barnet å fordøye måltidet og vil gjøre at maten blir litt tynnere. Hvis det gjelder grøt: Ikke tilsett mer grøtpulver eller melblanding når dette skjer¹.

Du finner forslag til hva slags mat du kan gi babyen på Helsenorge / Alt om spedbarnsmat.

Hvordan lage grøten selv?

Hvis du ønsker å gi hjemmelaget grøt til barnet, kan du bruke jernrike kornsorter som hirse eller sammalt mel av havre, hvete, bygg eller rug. For å frigjøre jern fra kornet bør de bløtlegges i minst én time før det kokes tykt med vann. Tilsett deretter morsmelk eller morsmelkerstatning til ønsket konsistens¹. og tilsett en c-vitaminkilde for å øke opptaket av jern. (se eget punkt om jern litt lengre ned i denne teksten)

Årsaken til at man ikke skal koke melken sammen med kornet er at dette reduserer innholdet av næringsstoffer og andre stoffer, særlig i morsmelk.

Noen har fått høre at det er viktig å blande grøten med morsmelkerstatning fordi den inneholder mer jern enn morsmelk. Men ettersom opptaket av jern fra morsmelk er høyere enn fra mme, så vil opptaket av jern være omtrent det samme, uansett om man bruker morsmelk eller mme. Du finner en forklaring på dette i avsnittet om jern litt lengre ned i teksten.

Oppskrift på hjemmelaget grøt fra HelsaDi, som er Helsedirektoratet i sosiale medier:

• 2 ss sammalt mel (havre, hvete, bygg rug) eller hirseflak
• 1/2 – 1 dl vann
• 1/2 – 1 dl morsmelk eller morsmelkerstatning

Bland mel/flak og vann. Bløtlegg i minst én time, eller i kjøleskapet over natta.

Kok opp blandingen under omrøring. La det koke i ca 5 minutter.

Avkjøl grøten og bland inn morsmelk eller morsmelkerstatning.

Servér med frukt, bær eller grønnsaker med C-vitamin.

Noen ønsker at barnet skal spise mest mulig selv, og tenker at dette ikke er mulig å få til med grøt. Dette kan løses ved å lage grøtlapper eller tjukk grøt som kan spises med hendene fram til barnet mestrer å bruke skje.

Hva hvis barnet brekker seg og får maten «i vranghalsen»?

Mange foreldre bekymrer seg for at barnet blir kvalt hvis de får større matbiter i munnen. Det er ikke funnet noen forskjell i risiko for kvelning mellom at barnet spiser selv eller mates med skje⁶.

Et barn som spiser må imidlertid alltid være under oppsyn.

Husk at det er forskjell mellom at babyen brekker seg og hoster (luftveiene er åpne) og at babyen kveles (luftveiene blokkeres). Det kan være lurt å vite litt om dette før du starter med fast føde til babyen.

Selv om det kan se ubehagelig ut når babyen brekker seg, så er brekningsrefleksen der for å beskytte barnet.

Det er vanlig at babyer brekker seg innimellom, uansett om de får mat som er most eller i biter. Babyer brekker seg som regel lettere enn eldre barn og voksne fordi brekningsrefleksen trigges lengre foran på tungen. Babyer vil som regel gradvis brekke seg mindre etterhvert, spesielt hvis de får prøve seg på mat med ulike konsistenser helt fra start.

Finn mer info og se filmer av babyer som brekker seg: Solid starts

Små, harde og glatte matbiter (for eksempel hele nøtter, hele blåbær, hele druer, rått eple, rå gulrot og runde pølsebiter) kan sette seg fast i luftveiene og bør ikke gis til små barn. Nøtter kan i stedet gis som nøttesmør, druer kan deles på langs i fire biter, epler kan raspes eller kokes, og gulrot kan raspes eller kokes, osv.

⚠️ Et barn som er i ferd med å kveles fordi det har mat eller noe annet sittende fast i luftveiene vil ikke klare å gråte eller lage normale lyder. Barnet får ikke puste. Det kan være helt stille eller komme pipende/hvesende lyder. Fargen i ansiktet kan bli blå/lilla eller gråaktig.

Ring 113 med én gang hvis dette skjer.

Helsenorge: Førstehjelp hvis noe sitter fast i halsen eller nesen

Mange helsestasjoner tilbyr gratis førstehjelpskurs som kan gjøre at du føler deg tryggere og vet hva du skal gjøre i tilfelle det skulle skje noe med barnet ditt.

Hvordan kan jeg sikre at babyen får i seg nok vitaminer og mineraler?

Morsmelk eller morsmelkerstatning sammen med et variert og næringsrikt kosthold skal kunne gi babyen det den trenger. Snakk med helsesykepleier hvis du har spørsmål rundt dette.

Dette er noen av vitaminene/mineralene som mange foreldre har spørsmål om:

Jern

Det er lite jern i morsmelk, men det jernet som er der tas lett opp av kroppen.

Det er anslått at spedbarn kan ta opp rundt 50 prosent av jernet i morsmelk, mot omkring 10 prosent fra morsmelkerstatning, der jernet er tilsatt^26-28.

Morsmelkerstatning er derfor tilsatt en mengde jern som gir et opptak som tilsvarer mengden barnet tar opp fra morsmelk¹. Det betyr at selv om morsmelkerstatning inneholder mer jern pr 100 ml enn det morsmelk gjør, så tar kroppen opp omtrent samme mengde jern – uansett om babyen får morsmelk eller morsmelkerstatning.

Fra seks måneders alder trenger babyer jern gjennom fast føde i tillegg til det som finnes i morsmelk eller morsmelkerstatning. Det er fordi babyer fødes med et jernlager som varer til de er omtrent seks måneder gamle¹.

Det betyr ikke at jernlageret går tomt over natta. Det er en gradvis prosess, og lageret kan holde kortere eller lengre enn seks måneder. Hvor lenge det faktisk varer kommer an på mange faktorer, for eksempel om babyen er prematur, om navlestrengen ble kuttet for tidlig, eller hvis mor hadde svært lave nivåer av jern i svangerskapet^25,26.

Anbefalingen for babyer mellom 6-11 måneder er at de får i seg 8 mg jern per dag. Kroppen til babyen tar imidlertid ikke opp alt dette. Det er beregnet at spedbarnet må ta opp 0,5–1,5 mg jern per dag. 

Du som forelder bør være oppmerksom på jerninnholdet i maten du gir babyen din – men du skal ikke trenge å regne på hvor mye jern eller andre stoffer babyen din får i seg pr dag.

Å finne ut nøyaktig hvor mye jern ditt barn får i seg pr dag vil være et vanskelig regnestykke. Det handler blant annet om at ulike matvarer har ulik biotilgjengelighet av jern – noe som betyr at det er ulikt hvor mye jern kroppen tar opp fra ulike matvarer – og om at matvarene påvirker hverandre slik at opptaket av jern kan variere. Det kan også være ulikt fra barn til barn.

Jernbehovet kan dekkes fra et variert utvalg av fast føde, i tillegg til det babyen får i seg gjennom morsmelk eller morsmelkerstatning.

Gode kilder til jern er grove kornprodukter (brød og hjemmelaget grøt), kjøtt (inkludert lever og leverpostei), fisk, egg, tofu, bønner, linser, erter og pulvergrøt tilsatt jern.

Jern i kjøtt og fisk tas bedre opp i kroppen enn jern i kornprodukter, andre plantematvarer¹ og pulvergrøt tilsatt jern³⁰.

Matvarer som inneholder C-vitamin øker opptaket av jern i barnets tarm. Paprika, sitrusfrukter, kiwi, jordbær o.l. er gode kilder til C-vitamin¹⁰.

Babyen skal ha nok jern. Men det er ikke sånn at jo mer jern, jo bedre. For mye jern kan være skadelig.

Jerntilskudd er ikke anbefalt for friske barn født til termin. Det anbefales stort sett kun hvis babyen er prematur, eller hadde lav fødselsvekt, og da skal du i såfall få informasjon om dette fra helsepersonell etter fødsel. Jerntilskudd kan også være nødvendig hvis babyen har fått påvist jernmangel ved blodprøve.

Hvis du som ammer tar jerntilskudd vil det kunne øke dine jernlagre hvis det er behov for det, men det gir ikke høyere innhold av jern i melka²⁹.

Kontakt helsepersonell hvis du lurer på noe omkring jern og babyer.

B12

Noen har fått høre at det er for lite B12 i morsmelk, og at det derfor er viktig å starte med fast føde ved fire måneder. Dette stemmer ikke.

Forskning gjort på på 175 norske mødre med god B12-status og deres barn viser at selv om mødrenes B12-status var uendret, sank nivåene av B12 i morsmelken utover i ammeperioden. Forskerne har konkludert med at lave nivåer av B12 ser ut til å være naturlig hos friske, ammede barn.

Hvis du som ammer har lave nivåer av vitaminer eller mineraler, så vil dette kunne påvirke innholdet i melken. Kontakt helsepersonell hvis du er usikker på noe omkring dette.

D-vitamin

Tran anbefales ikke det første leveåret.

Barn som ammes, bør få tilskudd av D-vitamin fra ca. en ukes alder. D-vitamin kan gis i form av D-vitamindråper.

Barn som delammes, bør også få tilskudd av D-vitamin, men mengden kan reduseres avhengig av hvor mye morsmelkerstatning barnet får.

Barn som bare får morsmelkerstating trenger ikke tilskudd av D-vitamin eller annet.

Dette kan du lese mer om på Alt om spedbarnsmat / Helsenorge.no.

Kalsium

En baby mellom 6-11 måneder trenger omtrent 540 mg kalsium pr døgn¹.

Kalsium i morsmelk tas lettere opp av kroppen enn kalsium fra kumelk (67% fra morsmelk mot 25% fra mme). Derfor er innholdet av kalsium høyere i morsmelkerstatning enn i morsmelk²⁴.

Omtrent 5 dl melk (morsmelk eller mme) dekker en stor del av behovet, noe som tilsvarer ca 5 gode amminger i døgnet. 

I tillegg kan man inkludere mengden melk i hjemmelaget grøt laget med morsmelk/mme eller kjøpegrøt tilsatt melkepulver.

Pålegg som ost, prim, sesampasta (tahini), sardiner, bønner, linser, erter og grønne grønnsaker er også gode kilder til kalsium. Fra ti måneder kan babyen få yoghurt og andre syrnede melkeprodukter¹. Alt dette kan tas med i kalsiumregnskapet i tillegg til morsmelk, mme og grøt.

Hvordan forebygge allergi?

Bør man være forsiktig med noen matvarer for å forhindre allergi?

Å holde tilbake potensielt allergifremkallende matvarer forebygger ikke allergi. Tvert imot bør slike matvarer introduseres jevnlig før fylte ett år – fra og med oppstart av fast føde – og gjerne i samme periode som barnet får morsmelk¹.

Slike matvarer kan være nøtter (i form av nøttesmør for å forebygge kvelning), hvete, kokt egg og meieriprodukter.

Bør jeg starte med smaksprøver tidligere enn fire måneder for å unngå allergi?

Har du fått høre at det er viktig å gi babyen smaksprøver på matvarer som kan gi allergi, allerede fra babyen er 3 måneder gammel?

Dette er ikke noe som per i dag anbefales av norske helsemyndigheter. 

Helsestasjoner skal følge norske helsemyndigheter sine anbefalinger når de gir råd til foreldre omkring innføring av fast føde og smaksprøver: 

Fullamming til seks måneder er hovedanbefalingen, men man kan starte med smaksprøver på fast føde fra tidligst fire måneder (17 uker) ved behov hos mor eller barn.

Helsedirektoratet¹ skriver følgende om allergi og spedbarn:

«Med dagens kunnskapsgrunnlag er det ikke belegg for å si om introduksjon av fast føde ved fire måneder eller ved seks måneders alder kan forebygge utvikling av allergi/atopisk sykdom. Alle spedbarn bør imidlertid få mat som også kan være allergifremkallende i løpet av det første året.»

De systematiske kunnskaps-oppsummeringene som finnes per i dag når det gjelder tidspunkt for introduksjon av fast føde og allergi, tyder ikke på at det er noen fordel å starte med fast føde før seks måneders alder^21-23, i følge Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har laget en systematisk kunnskapsoversikt² der de ser på tidspunkt for introduksjon av fast føde, men også på andre helseutfall. De tar for seg alt av relevant forskning, både forskning på infeksjoner, senere sykdom og forebygging av allergi.

Det har også kommet oppdaterte nordiske anbefalinger for ernæring³.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet skal gå gjennom de oppdaterte anbefalingene og vurdere om det er grunnlag for å endre de norske anbefalingene. 

Helsemyndigheter ser ikke bare på enkeltstudier når de kommer med faglige råd – men på samlet forskning under ett. 

(Kilder: Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet)

Hvilke matvarer skal ikke gis til babyer?

Det finnes en del matvarer man enten ikke bør gi spedbarn, eller som man bør være forsiktig med¹.

Lista under er hentet fra Alt om spedbarnsmat. Du finner hele oversikten (med grundige forklaringer og lenker til mer informasjon) på Alt om spedbarnsmat / Helsenorge.no.

🧂 Salt: Unngå å salte babyens mat. Babyens nyrer ikke er ferdig utviklet, noe som påvirker hvordan saltbalansen reguleres. For mye salt kan dessuten øke blodtrykket. Det betyr ikke at babyen ikke kan få salt i det hele tatt, men at man skal være forsiktig med salt og saltet mat.

🍭 Sukker: Unngå mat med mye sukker. Det betyr ikke at babyen aldri kan få smake på noe som inneholder sukker. Men sukker er tomme kalorier, og det gir ingen viktige næringsstoffer som barnet trenger.

🥩 Lever: Inntaket av leverpostei bør begrenses til 1–2 brødskiver om dagen på grunn av høyt innhold av A-vitamin.

🍯 Honning: Skal ikke gis til barn under ett år på grunn av risiko for spedbarnsbotulisme.

🥬 Nitrat: Barn under ett år bør ikke få grønnsaker med mye nitrat (spinat, ruccola, rødbete og nesle).

🌰 Små harde, glatte biter: Kan sette seg fast i luftveiene og forårsake kvelning.

🍚 Rismelk og riskaker: Inneholder stoffet arsen som kan være helseskadelig.

🥣 Kanel: Unngå jevnlig bruk av kanel, for eksempel hver dag på grøt. Kanel Inneholder stoffet kumarin som kan gi leverskade. Ceylonkanel inneholder mindre kumarin enn cassiakanel.

🍇 Rosiner: Kan ha et høyt innhold av muggsoppgift.

🦠 Probiotika: Daglig tilskudd av probiotika kan forstyrre utviklingen av barnets egen tarmflora.

🍓Klemmeposer: Det er viktig at barn lærer seg å tygge mat. Klemmeposer der barnet suger i seg maten kan forstyrre denne spisemotoriske utviklingen. Klemmeposer gjør dessuten at barnet går glipp av matens lukt, utseende og farge. Klemmeposer fra butikken inneholder ofte mye fruktsukker, noe som kan være skadelig for tennene. De kan også gi mye energi på kort tid, noe som kan bidra til overvekt.

🐮 Kumelk: Unngå kumelk som drikke og i grøt til barnet har fylt ett år. Årsaken er at kumelka inneholder lite jern og kan fortrenge mer jernrike matvarer fra kostholdet.

I tillegg advarer Mattilsynet mot at barn (og gravide og ammende) spiser mat som inneholder mye miljøgifter:

🎣 ferskvannsfisk fra selvfangst (gjedde, abbor, ørret, røye)

🐟 fiskelever

🐠 rognleverpostei (Svolværpostei, Lofotpostei)

🥩 viltkjøtt med blyrester

🥚 måseegg

🦀 brun krabbemat (hvitt krabbekjøtt er regnet som trygt)

Du finner hele oversikten (med forklaringer) hos Mattilsynet: Amming og spedbarn

Mister melka næring etter x antall måneder?

Noen får høre at morsmelka mister næring etter en viss alder, at den for eksempel bare fungerer som tørstedrikk etter seks måneder. Og at dette er årsaken til at det er viktig å raska på med fast føde. Dette stemmer ikke.

Årsaken til at det er anbefalt å starte med fast føde ved seks måneder er ikke at morsmelken over natta blir mindre næringsrik, men at babyen på dette tidspunktet trenger å vennes til noe mer enn morsmelk, og at dette skal skje gradvis og i et tempo som passer for babyen.

I følge foreløpig upublisert norsk forskning, så økte faktisk næringsinnholdet i melka i takt med varighet på ammeperioden. De har blant annet undersøkt morsmelk fra mødre med babyer mellom 0-12 måneder.

Som du kan se av grafen, så er det også stor forskjell i kaloriinnhold i morgen- og kveldsmelk.

I denne forskningen har de sett på innholdet i morsmelk når barnet er eldre enn ett år. De fant blant annet dette. (oppsummering lånt herfra)

• Laktoseinnholdet ble betydelig lavere etter 18 måneder.
• Det var mest fett og protein i melka til mødre som hadde ammet i mer enn to år.
• Melk fra mødre som hadde ammet i mer enn to år hadde omtrent 60 prosent mer kalorier pr ounce (30 ml) i forhold til mødre som hadde ammet under 12 måneder.
• Kvinner som ammet sitt andre barn hadde mer protein i melka etter 12 måneder enn kvinner som ammet sitt første barn.
• Hvis en toåring plutselig ammer mer enn vanlig, synker protein- og fettinnholdet i melka, mens innholdet av karbohydrater øker.

Morsmelken endrer seg altså etter barnets behov, uansett alder – og den vil aldri slutte å være verdifull for barnet.

Hva kan babyen drikke?

Morsmelk eller morsmelkerstatning er den viktigste maten for babyen det første året¹.

Barn som ikke har begynt med fast føde trenger ikke vann, selv ikke når det er veldig varmt ute. Morsmelk inneholder 88 prosent vann. Dette kan du lese mer om her: Trenger babyen vann i tillegg til morsmelk?

Hvis babyen er over fire måneder og får fast føde, så kan du gi litt vann til måltidene, gjerne fra kopp. Men du kan også amme eller gi morsmelk på andre måter i forbindelse med måltidet.

Morsmelkerstatning er det eneste alternativet til morsmelk hele det første året. Spedbarn over seks måneder kan også få tilskuddsblanding (merket med 2).

Tilskuddsblanding og melkedrikk / juniormelk er ofte merket med 2, 3 eller 4. Dette er i følge Helsedirektoratet unødvendige produkter. Les mer i artikkelen vår om morsmelkerstatning.

Vanlig kumelk (lettmelk) inneholder for eksempel både mer protein, kalsium og b12 enn ultraprosessert melkedrikk/juniormelk. (kilde: Produsentenes innholdsfortegnelser)

Barn over 12 måneder kan få kumelk eller beriket plantemelk (soya eller havre). Hvis barnet ammes, så trenger det ikke nødvendigvis annen melk i tillegg. Det kan finnes unntak, så snakk med helsepersonell hvis du lurer på hva som er riktig for ditt barn.

—

Kos dere med maten 💛

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Anne-Karin Paulsen

- De få årene Ammehjelpens internasjonale gruppe (AHIG) eksisterte, synes jeg vi fikk til mye. Vi var for eksempel i kontakt med nødhjelpsorganisasjoner for å lære dem hvilke uheldige konsekvenser utdeling av gratis melkepulver hadde. AHIG var også primus motor i arbeidet med Nestlé-boikotten i Norge og var voktere av WHO-koden for etisk markedsføring av barnematprodukter.

Les mer om prosjektet «Månedens laktosaur».

Av Anne-Karin Paulsen, laktosaur.

Tanken på at jeg kunne ringe Ammehjelpen

I ti år hadde jeg verdens morsomste og mest givende jobb: Jeg var Ammehjelpens opplysningssekretær.

Da jeg fikk mitt andre barn hadde jeg lest Boken om amming fra perm til perm, så det var derfor helt naturlig at jeg skulle amme. Jeg hadde ikke da tatt i betraktning at det kunne oppstå skjær i sjøen på grunn av kolikk 24/7 i tre måneder.

Det som fikk meg til å fortsette var tanken på at jeg kunne ringe Ammehjelpen. Da disse månedene var over og helsesøster hadde overbevist meg om at det sovende barn var helt friskt, ringte jeg Ammehjelpen og spurte om de hadde bruk for meg og mine erfaringer. Det hadde de, heldigvis, og slik ble jeg med i verdens beste organisasjon, hvor ryggmargsrefleksen var «jente er jente best, vi bygger opp hverandre».

Når du må pumpe ut melk

Da vår yngste sønn ble født på Aker, hadde Vibeke Sæther og fotograf Morten Krogvold vært der året før. De hadde gitt Ammehjelpen et godt rykte. Så da barsel fikk vite at jeg var ammehjelper, ble jeg aktivt brukt til rådgivning og hjelp.

En av medsøstrene på barsel hadde født for tidlig og strevde veldig med pumping. Hun ble sendt hjem med pumpe, uten barn, og fikk ikke ut en dråpe. Jeg inviterte henne hjem til meg, og mens vi snakket begynte min lille gutt å gråte. Da strømmet melken hennes. Da lærte jeg viktigheten av andre stimuli siden pumpen ikke berører brystknoppen direkte.

Erfaringen inspirerte meg også til å skrive brosjyren Når du må pumpe ut melk.

Jeg meldte meg også som leverandør til morsmelksentralen, som det het den gang, da jeg tenkte at det kunne bli en nyttig erfaring å ha med seg for en ammehjelper.

Ammehjelpens internasjonale gruppe (AHIG)

Etter jobben som Ammehjelpens opplysningssekretær ble jeg med i Ammehjelpens Internasjonale Gruppe (AHIG). AHIG besto av ammehjelpere med interesse for internasjonalt arbeid og søstersolidaritet. Som nyfeminist opptatt av barns beste, var denne organisasjonen noe jeg kunne engasjere meg fullt ut i.

De få årene AHIG eksisterte, synes jeg vi fikk til mye. Blant annet ble Ammehjelpen én av de 40 kvinneorganisasjonene som var med i TV-aksjonen 1989.

Vi var i kontakt med nødhjelpsorganisasjoner for å lære dem hvilke uheldige konsekvenser utdeling av gratis melkepulver hadde.

Vi drev nettverksbygging med mor-til-mor organisasjoner og med forbrukerorganisasjoner som var opptatt av spedbarnsernæring.

Vi lobbet og skaffet penger til prosjekter om amming og ammeorganisasjoner rundt om i verden.

Vi deltok på FNs alternative kvinnekonferanser både i 1975, 1985 og 1995.

AHIG var også primus motor i arbeidet med Nestlé-boikotten i Norge og var voktere av WHO-koden for etisk markedsføring av barnematprodukter.

Om Anne-Karin Paulsen

Anne-Karin Paulsen (1947) er utdannet innen administrasjon, personalutvikling og ledelse. Hun har i tillegg til å ha vært Ammehjelpens opplysningssekretær fra 1977 til 1987 også jobbet innen helse-bransjen, it-bransjen og forsikringsbransjen.

Gjennom deltagelse i organisasjonslivet (Ammehjelpen og FOKUS) har hun arbeidet med internasjonale prosjekter: kunnskapsutveksling med søsterorganisasjoner innen nettverket av ammehjelpsgrupper, ledet bistandsprosjekt for å bygge opp Ammeorganisasjon/International Baby Food Action Network (IBFAN) for region fransktalende Afrika, et prosjekt finansiert av FOKUS/NORAD.

Hun har hatt flere verv, bl.a. ledet AHIG (Ammehjelpens Internasjonale Gruppe), vært styremedlem og medlem av valgkomiteen i FOKUS (Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål), sittet åtte år som styremedlem i UNICEF-komiteen i Norge, deltatt som Ammehjelpens representant ved NGO-kvinnekonferansen i Beijing, vært varamedlem i Oslo Skolestyre samt vært leder og styremedlem i eget borettslag og eget sameie.

Anne-Karin har tre barn og er æresmedlem av Ammehjelpen.

Les mer om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Ingeborg Seeberg

Ingeborg Seeberg møtte mye motstand da hun som ammehjelper uttalte seg om amming - uten å være helsepersonell. Hun ble blant annet hengt ut offentlig i form av en nidtegning i lokalavisen da hun utfordret helsevesenet på 70-tallet.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Ingeborg Seeberg, laktosaur.

Mistet mye blod, men ble kjeftet på

Ved min første fødsel på Betanien Hospital i Oslo i 1964, ble barnet fjernet etter at det ble stelt. I min uerfarenhet forsto jeg ikke hvorfor jeg ikke fikk barnet til meg. Jeg fikk beskjed om at mor og barn skulle hvile i 12 timer (!)

Følgen av dét var at jeg mistet 1/3 av blodmengden min fordi livmoren ikke fikk hjelp av ammingen til å trekke seg ordentlig sammen.

Jeg ble svært utmattet, men fikk nærmest en reprimande fordi jeg ikke orket å stå opp. Etter fire døgn var det streng beskjed om at jeg måtte opp, og jeg svarte jeg skulle gjøre det dersom noen sto ved sengen. Da jeg fikk bena på gulvet besvimte jeg, og jeg ble da behandlet på en helt annen måte. Først etter ett år hadde jeg fått opp blodprosenten igjen.

Men ammingen ble en stor skuffelse. Etter 11 døgn på fødeavdelingen ble jeg sendt hjem. Jeg måtte oppgi ammingen som jeg var så innstilt på å gjennomføre. 

Min andre fødsel var på Aker Sykehus og gikk meget greit: Barnet ble lagt til brystet, og alt fungerte – bortsett fra at ingen fortalte meg hvordan jeg selv kunne øke melkemengden. Så da ble det halv mengde morsmelk og halv mengde tillegg.

Møtet med Elisabet

Da jeg skulle ha mitt tredje barn hadde jeg lest Boken om Amming av Elisabet Helsing og fått en del kunnskap. Siden forfatteren hadde gått en klasse under meg på gymnaset, kjente jeg godt til henne. Hun gikk på Frogner og jeg på Nissen.

Nissen het opprinnelig Nissens Pikeskole, men da musikklinjen ble opprettet ble det adgang for gutter å søke, og i 1955 begynte det fem-seks gutter på Nissens gymnas. Frogner gymnas var opprinnelig gutteskole, men på et tidspunkt ble det åpnet for jenter. Jentene måtte ha gymnastikk hos oss på Nissen. Det var slik jeg ble kjent med henne.

Da jeg tok kontakt med Elisabet tidlig på 70-tallet, spurte hun om jeg kunne komme hjem til henne i Flyveien på Holmen i Oslo, hvilket jeg naturligvis gjorde. Egentlig tok jeg kontakt for å få råd, men det ble oppfattet som om jeg ville være med i Ammehjelpen.

Jeg følte at jeg var for uerfaren til å kunne råde andre, men sykehuserfaringene mine ble nyttig lærdom om hvor galt det sto til med kunnskapen blant jordmødre, syke- og barnepleiere. 

Vi starter ammehjelpsgruppe på Gjøvik

Etter min siste fødsel på Gjøvik sykehus i 1971 kom melken svært fort, og jeg var glad for det. Om natten fikk jeg kraftig melkespreng og ringte på for å få barnet inn for å suge. 

Men nei, det skulle jeg ikke fordi melken kom ikke før tredje dag, var svaret. Den som har hatt skikkelig melkespreng vet hvor vondt det er. Jeg ble sint og sto på mitt. De måtte gi seg, og jeg fikk barnet til brystet. 

Ungen fikk bare morsmelk i omtrent et år, og han ga seg ikke med suging før han var 17 måneder. Jeg vurderte at sykehusets rutiner og holdninger kunne være riktig å skrive om i Ammenytt, medlemsbladet til Ammehjelpen, som da var nokså nyoppstartet.

På dette tidspunktet følte jeg at jeg hadde erfaring nok til å kunne hjelpe andre. Jeg kjente to omtrent jevnaldrende som ventet barn, og vi laget etter hvert en ammehjelpsgruppe på Gjøvik.

Er ‘a kald ‘a?

Vi kontaktet lokalavisen som laget reportasje om Ammehjelpen. Responsen var så som så. Det var liksom ikke så populært. Reklamen fra produsenter av morsmelkerstatning var sterk, og de fleste mente nok det var det beste. Selv på helsestasjonen var det ikke særlig respons å hente.

Etter at innlegget om Ammehjelpen hadde stått i Oppland Arbeiderblad, kom en såkalt humoristisk tegning med teksten: «Ammehjelpen i Gjøvik vil at barn skal ha morsmelk til de blir større». Tegningen viser en kvinne med bart bryst sittende på en stol og et stort barn med skjeggstubb som henger foran puppen hennes: – Er ‘a kald ‘a?, spør guttungen. 

Jeg kontaktet avistegneren, Herbjørn Skogstad, men han forsto ikke særlig av hva amming var og hva det gjorde med kroppen til en mor etter fødsel. At det var samspill mellom mor og barn var jo helt utenkelig.

Tilsnakk fra fylkeshelseøster

Så ble jeg kontaktet av fylkeshelsesøster som sa fra at jeg ikke kunne snakke til andre om amming. Det var utenfor mitt fagfelt så det hadde jeg ikke noe med. Det var det bare helsepersonell som visste. 

En tid senere ble jeg kontaktet av fylkeslegen som selvfølgelig var indoktrinert av helsesøsteren og var uvitende om emnet. Etter at samtalen var avsluttet tenkte jeg meg om, ringte opp igjen og ba om å få treffe ham. Enden ble at vi hadde en meget hyggelig samtale og han fikk øynene opp for hva amming dreide seg om.

Det var ikke noen form for svangerskapskurs fra det offentlige i Gjøvik, men en opprinnelig dansk barnepleier drev på privat basis. Jeg kontaktet henne og spurte om hun var interessert i at jeg fortalte om mine ammeerfaringer, og det var hun var meget interessert i. 

Flere av deltakerne på kursene ringte meg og fortalte om sine problemer, og sammen klarte vi å løse det. Jeg ble meget glad for at jeg kunne hjelpe. Det var jo mine dårlige erfaringer som ble nyttigst for å kunne hjelpe andre.

Om Ingeborg Seeberg

Ingeborg Louise Seeberg (f. 1939, Oslo) vokste opp som enebarn ved Frogner plass. Hun tok examen artium ved Nissen gymnas, gikk sekretærlinjen, arbeidet som sekretær med forsikring, i et farmasøytisk firma og med kjølekomponenter. Senere tok hun husflidskole med vev som spesiale og åpnet husflidsutsalg sammen med andre på Gjøvik. Seeberg var sekretær for Mjøsaksjonen på 1970-tallet, en av Norges tidligste miljøaksjoner for å redusere fosfatutslipp i Mjøsa. Hun fikk tre gutter, og dermed nyttige barsel- og ammeerfaringer. Hun besvarte ammehjelperoppgaven som sertifiserte henne som ammehjelper. Hun startet ammehjelpgruppe i Gjøvik (1971-72), én av Ammehjelpens første lokalgrupper.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Kari Nerdrum Tangen

- Vi brettet opp ermene, spyttet i nevene og forberedte oss på lett match overfor de ansatte på byens fremste helsestasjon i sentrum. Ble vi godt mottatt? Nei.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Kari Nerdrum Tangen, laktosaur,

I denne beretningen gir hun oss et tilbakeblikk på sine 45 år som ammehjelper i Tromsø.

Den spede starten

På etterjulsvinteren i 1975 var ei gruppe jenter i Tromsø klare for tjeneste i Ammehjelpen. Eksamensoppgavene var kommet i retur med kjennelsen bestått. Alt lå klart for erobring av fødeavdeling, helsestasjon, vordende mødre og medsøstre med ammeproblemer.

Det startet med et møte mellom to av oss, småbarnsmødrene Mari Nilsen og meg. Jeg var studiekamerat av mannen til Mari.

Hun hadde gått igjennom to runder med tilnærmelsesvis problemløs amming.

Jeg, derimot – jeg mislyktes totalt i første forsøk. Da nestemann meldte sin ankomst, hadde jeg på forhånd kommet over en liten bok med Hammarlunds karakteristiske strek på forsiden. Illustrasjonen viste en ammende mor sittende på en liggende Dagros.

Boka, forfattet av Elisabet Helsing Almaas, var lettlest og nyttig tidtrøyte for meg som vordende mamma på mine mange og lange opphold på Kvinneklinikken i Tromsø sitt venteværelse. Boka var fylt med fantastiske historier, faktakunnskap om melkeproduksjon og det viktigste av alt: En mengde praktiske råd for hvordan lykkes med å gi den nyfødte morsmelk.

Med bokas budskap godt prentet inn i hjernebarken startet en innbitt kamp mot en hvitkledd verden opptatt av veiing, sukkervann og melketillegg.

Det hele startet etter ungens første vræl. Med boka i hånden ble ungen krevd utlevert hver gang hun skrek.

Hjemme fulgte en uke med en hyppighet på måltidene langt over det som var beskrevet av forfatterinnen. Troen og staheten var sterk selv om en fryktelig tanke dukket opp når det tettet til som verst:

– Enn om ikke antallet måltider går ned?

– Hva om ungen ikke får opp melkeproduksjonen slik boka sier?

Bekymringen var unødvendig. Rund og god ga hun seg forskriftsmessig med fråtseriet til fastsatt tid. Derpå gikk jeg inn i en ti-elleve måneders matingsperiode som slett ikke var problemfri, men du så herlig, bare på grunn av et sett med forståelige råd som jeg bestemte meg for å tro på.

Oppstart av Ammehjelpen i Tromsø

Etter endt amming kom den fikse idéen om at dette var noe flere måtte få kjennskap til. Tilfellet ville altså at vi to småbarnsmødre skulle treffe hverandre nettopp mens denne trangen til formidling var på det sterkeste.

Det viste seg at vi hadde sammenfallende interesser, og det beste av alt: Mari visste at det var dannet noe som ble kalt Ammehjelpen, lenger sør i landet. Formålet med organisasjonen var å få norske kvinner til å erstatte tåteflaska med brystet.

Hun hadde også plukket opp at det var et ønske om å få opprettet lokale grupper rundt om i landet. Hver på vår kant lette vi etter flere med ammeerfaring. Sneballen begynte å rulle, vips: Der satt vi en hel gruppe sertifisert for et liv som ammehjelpere, parate til å gå ut for å revolusjonere i vår lille lokale verden. 

Startskuddet var gått for Ammehjelpen i Tromsø. For Mari ble dette en mellomstasjon i en tid der amming og bleieskift fyller hverdagen.

Jeg, derimot, har holdt meg trofast innenfor organisasjonen i storm og stille, i fellesskap med de øvrige grunnleggerne mens de var med, alene da de forsvant, så igjen sammen med ei ny gruppe flotte jenter som hver for seg, eller sammen med hverandre, brenner for det vi tror mest på.

Vi brettet opp ermene og spyttet i nevene

Hvordan gikk det så med den idealistiske gjengen som startet det hele? Som sagt: Vi var klare for erobring av fødeavdelingen, helsestasjonen, samt vordende mødre og medsøstre med ammeproblemer.

Vi brettet opp ermene, spyttet i nevene og forberedte oss på lett match overfor de ansatte på byens fremste helsestasjon i sentrum.

De av oss med oppvekst fra Tromsø, hadde full tillit til at vi skulle få innpass i denne institusjonen. Utallige var de vaksinene helsesøstrene der hadde fylt oss med i løpet av et langt skoleliv.

Ble vi godt mottatt?

Nei.

Vi hadde oversett et for oss lite, men vesentlig, moment. På 70-tallet var Kvinnefronten og AKP m-l på sitt mest aggressive i Tromsø. Begge var fryktet av byens mer veletablerte borgere.

Helsesøster, som tilhørte min foreldregenerasjon og var mor til en av mine russekamerater, hørte høflig på oss og stilte en del relevante spørsmål om hva vi sto for.

Så kom det:

«Organisasjonen har sikkert en politisk slagside. Er dere venstrevridde? Hvordan kan mødre som ber dere om hjelp, være sikre på at dere ikke vil indoktrinere dem med politikken deres?»

Det hjalp lite å vise til plass på lister til stuerene partier ved siste kommunevalg. Ikke en gang plakaten vår fikk vi henge opp. Litt mindre optimistiske forlot vi helsestasjonen, men håpet på bedre tider oppe på sykehusets kvinneklinikk.

Det ble en blåkopi av besøket nede i sentrum. Heller ikke her fikk vi komme inn for rådgiving, utlegging av foldere eller for oppheng av ammehjelpsplakaten vår.

Byens tre apotek ga oss heldigvis et lite innsmett. Leger viste seg også positive. Utenfor bykjernen, på Kvaløysletta helsesenter, hengte distriktslegen opp ammehjelpsplakaten. Helsesøster på den andre siden av en åpen dør tillot det ikke!

Barnelege Kaare Haavard Torp på barneavdelingen på Regionssykehuset i Tromsø må trekkes frem spesielt. Han var imøtekommenheten personlig. På kort varsel lånte han oss ofte møterom på barneavdelingen. Flere ganger medførte dette møtekollisjoner der sykehusets ansatte måtte vike for at vi, halvstuderte røvere, skulle få beholde rommet.

Dette igjen førte til et litt anspent forhold mellom oss idealistiske spedbarnsmødre og mulige alliansepartnere inne på sykehuset. Byen var ikke større enn at vi fikk høre rykter om slikt.

Politikk vs ammeproblematikk

Ellers var harmonien og roen blant oss perfekt. Litt etter litt fikk vi en del arbeidsoppgaver. Dem ordnet vi på dugnad. Det gjaldt henvendelser fra mødre.

Etter hvert som helseetaten så at vi ikke gjorde stor skade, kom det også spørsmål fra jordmødre om ikke noen av oss kunne stille opp på kommunale svangerskapskurs. Den av oss som da hadde tid og lyst, tok på seg oppgaven. Dessverre ble det kutt i kursene da kommuneøkonomien begynte å skrante. Igjen var Ammehjelpen ute i kulda.

Omtrent samtidig rystet en helt annen historie gruppa vår. Det var februar måned. Et par av oss hadde deltatt på et forberedende møte foran 8. mars. Det ble antydet at vi ammehjelpere skulle få en sentral rolle i arrangementet.

Dette var på et tidspunkt da det å delta i demonstrasjoner på den dagen, medførte stemplet «kvinnefronter» og «m-l’er». Som gruppe var vi heller ikke modne for å være med på en såpass radikal markering. Jentegjengen delte seg med Mari på den ene siden, meg på den andre.

Jeg vant en kortvarig og dyrkjøpt seier med drahjelp fra Kari Pape i moderorganisasjonen. Hun ble meget betenkt da hun hørte at det nå skulle blandes politikk inn i ammeproblematikken og advarte mot deltakelse i demonstrasjonen.

Ammehjelpen i Tromsø ble ikke med det året. Ved nærmeste naturlige anledning meldte 8. mars-tilhengerne seg ut. Gruppa som hadde vært på seks-sju medlemmer, var plutselig halvert.

Ammehjelpen på Kvaløysletta

Av de fem som var igjen, var fire fra bydelen Kvaløysletta. Den ligger på Norges femte største øy, Kvaløya, vest for Tromsø sentrum på Tromsøya, ca 5 km utenfor bykjernen. De fire var Eldrid Løkholm Bergli, Kari Nes Mordal, Helen Thon og jeg.

Med hjelp fra legene på helsesenteret fikk vi etter hvert til et brukbart samarbeid også med helsesøstrene på øya. Via et Oslo-firma leide gruppa ut elektriske brystpumper både til trengende mødre og sykehuset. På det meste hadde vi seksten maskiner i drift.

Folk hørte oss både på nærradio og lokalradioen. De to avisene våre ga oss villig vekk spalteplass når vi ønsket det. Via våre andre kontaktpunkter fikk vi kvinner som ikke hadde til hensikt å bli aktive ammehjelpere, med på møtene våre. De hadde sammenfallende interesser med oss i arbeidet med å spre opplysninger om verdien av det å amme.

Fra det vi kaller «indre Troms», fikk vi melding om at det var startet ny gruppe. Den var grunnlagt på forsvaret og var oppegående så lenge ektemenn og etter hvert samboere var stasjonert her oppe.

Ut fra det vi hørte og så, lignet gruppa på vår i startperioden. De ville ha et møte med ammehjelpere i hele fylket. Alt var i boks. Vi skulle treffes på et sted 70, senere 90 km fra Tromsø.

Det hele gikk i vasken grunnet uvær med glatte veier. Noe nytt møte ble aldri berammet.

Vi drar sørover

Nå begynte en forsiktig tilnærming til resten av ammehjelps-Norge. Vi hadde en sponset soloopptreden på et årsmøte sørpå på slutten av 70-tallet. Representanten kom hjem og hadde sett lyset.

Det var vel da vi sendte søknad til en av byens banker om tildeling av overskuddsmidler. Gruppa ble tilgodesett med ti tusen kroner. Pengene var eneste inntektskilde i år fremover. Så ség Ammehjelpen i Tromsø tilbake i isolasjon. Den ble brutt høsten -82.

Gruppa fikk to dager på seg til å få sendt en av oss til årets generalforsamling i Stavanger. Moderorganisasjonen hadde fått tilskudd fra Kulturdepartementet og betalte kostnadene. Bare jeg fikk snudd meg rundt på så kort varsel.

Møtet med en mengde bevisste, og for meg, selvsikre jenter som det oste ekspertise av, var en så skremmende opplevelse at jeg ikke våget å åpne munnen under forhandlingene. Hadde det ikke vært for noen røffe jenter fra Nittedal og Nesodden, kunne dette lett ha blitt eneste gang jeg stilte opp sentralt for gruppa vår.

Tiltaket fikk derimot ny sjanse året etter, dét deretter, og dét etter der igjen. Nå ble jeg litt mer hørbar og prøvde å forfekte felles meninger så lenge det var noen å ha dem med. I en mellomperiode der jeg var alene, fant jeg meg alliansepartnere i grupper som syntes å ha samme syn som meg, spesielt på kontroversielle saker som ble tatt opp. 

Gruppemedlemmene begynte nå å flytte på seg. På slutten var én igjen foruten meg: Eldrid Bergli Løkholm. Hun flyttet til Lødingen sør for Harstad, men var fortsatt med i tromsøgruppa. Jeg fikk henne med på to generalforsamlinger, på den siste som nordlandsdame.

Gjengangere på generalforsamlinger vil vel helst huske hennes krav om røykfri samling grunnet slem astma, men sikkert også grunnet klare og hørbare synspunkter på langtidsamming i forbindelse med astma og allergier i familien.

Så var det bare én igjen

Det var dessverre ikke holdbart i lengden med gruppedannelse på distanse. Igjen ble jeg sittende alene og drev Ammehjelpen i Tromsø videre som et enmannsforetak. Offisiell definisjon på dette er «enkeltmedlem», og ting fungerte. Jeg fikk henvendelser på telefon, leide ut pumper og deltok på de årlige generalforsamlingene. Der fikk jeg til og med viktige oppgaver, blant annet som ordstyrer ved to generalforsamlinger.

Senere var jeg noen år med i sentralstyret og redaktør i Ammenytt i dets sluttfase. Leder i sentralstyret Anita Schrøder og jeg var på årsmøte i svenske Amningshjälpen i Mariestad. Senere deltok jeg som representant fra Tromsø på Amningshjälpens årsmøte i Boden, bodde sammen med våre svenske medsøstre, og spiste deres lokale rett – «klubb» – identisk med en jeg ikke kan fordra fra Trøndelag, mens to utsendte fra sentralt hold bodde på hotell og ikke deltok i festmåltidet. 

Begge steder var målet at det skulle være så billig som mulig for alle delegater. Til min store overraskelse var også selve årsmøtet mindre preget av lover, regler og plikt for oppmøte enn hos oss. Sånn kan vi ta feil av våre granner i øst!

Når noen påpekte ensomheten det var å være alene, tok jeg i bruk galgenhumoren som vi nordfra er kjente for via typer som «han Oluf» og TV-underholdere som Tore Skoglund.

I disses ånd hevdet jeg både skriftlig og muntlig at det var store fordeler ved det å operere alene. I det minste slapp man å bruke tid på møter som tok halve natta, og kunne heller bruke kreftene på andre gjøremål.

Ulykken ville at flere ikke oppfattet humoren i dette samtidig med at jeg høylydt viste sportslige interesser så som å gå for å se på en simpel fotballkamp, semifinalekampen mellom Bodø Glimt og Brann på Brann stadion der «gutta fra nord» vant.

Oppvåkningen

Gruppa vår lå i en dvale som ville ta slutt. Oppvåkningen kom ved hjelp av mirakeldoktoren Gro Nylander. Det var på førjulsvinteren i 1993.

Gro lanserte en idé om mor-barn-vennlig sykehus. Et kriterium for godkjenning var samarbeide med, eller få i gang, ei ammehjelpsgruppe. Dette var en genistrek. Et to dagers seminar med gruppevirksomhet endte opp med at én ansatt på RiTø, Torhild Eliassen, sa seg villig til å bli medlem i den allerede etablerte ammehjelpsgruppa i Tromsø.

På en liten formiddag økte medlemsmassen med 100%. Nu måtte vi ha et styre. Torhild ble leder, jeg kasserer. Inn mot påske fikk vi tilskudd av jordmor Lotta Åkerrén Halvorsen. De to nye fikk tilsendt ammehjelperoppgaven.

I tilknytning til dette arbeidet gjorde de en viktig oppdagelse: Ikke nok med at de hadde ofret seg for en sak de trodde på, attpå til måtte de betale medlemsavgift for å jobbe gratis!

For meg var dette helt ukjente toner. Fra et langt liv som medlem og tillitsvalgt innen idrett og idealistiske organisasjoner var jeg vant til å måtte punge ut. Slik hadde det vært i gruppa både før vi fikk de ti tusen fra banken og i tiden etter at de var forsvunnet.

Denne forskjellen i oppfatning førte til en prinsippdebatt rundt spørsmål om personlig bruk av penger og idealisme. Diskusjonen var nyttig. Vi ble enige om å arbeide opp mot mulige sponsorer. Det skulle sikre en økonomi som sparte medlemmene for personlige pengeutlegg. På sikt endret dette totalt den økonomiske situasjonen for gruppa.

Puppeboller og fart i sakene

Lotta fikk tillitsverv i fagforeningen sin og tok farvel. Vi to andre fortsatte. Torhild slet seg igjennom opptaksprøven og ble godkjent ammehjelper våren 1994. Hun tok jobben sin som representant for et sykehus som ville oppnå sertifikat som «mor-barn-vennlig» meget alvorlig.

Sent på våren i -94 traff hun Grete-Lill. Hun brakte et friskt pust inn i gruppa. På rekordtid var hun godkjent ammehjelper og orget en masse foran årets ammeuke. Hun bakte puppeboller som ble servert på torget i sentrum på byens første vinterdag, og ordnet med lån av rom for folkemøte på Mor og barn i sentrum. Sannelig hadde tidene forandret seg!

Mon det ikke også var hennes fortjeneste at vi fikk et på forhånd avtalt tilskudd via statsbudsjettet fra fylkeslegen mot at vi sendte inn en begrunnet søknad. Nå ballet det på seg.

I 1995 økte gruppa med to fullverdige medlemmer. Det var Kari Birkelund Olsen og Unni Byrknes, to kolleger av Torhild fra RiTø. Begge ble vervet i 1994, men det drøyde med godkjenningen til et stykke ut i -95. Volumet på besvarelsen som måtte inn til retting, gjorde ikke den jobben særlig lystelig.

Siden kom Anita Korsberg, som senere ble valgt inn i sentralstyret. Hun bare ringte og sa at hun ville være med, men også hun hadde problem med å ete seg igjennom eksamensoppgaven.

Nå ble det skikkelig fart på sakene. Hun hadde kontakter i pressen og hos fylkeslegen. Begge steder fikk vi siden riktig god behandling. Dataalderen innhentet oss med Anita. Hun gikk i gang med en fargerik folder og tok bilder som skulle brukes. Vi tenkte hjemmeside og håpet på hjelp fra lokale datafriker.

Mona Johannesen jobbet seg så igjennom opptaksprøven i løpet av 1999 og var klar for telefonkatalogen. Der hadde Ammehjelpen i Tromsø hatt fast plass siden et sted på 80-tallet. I ventetiden stilte hun seg til disposisjon for telefoner fra Oslo-området. Vi andre ble oppringt fra hele landsdelen. Artig var det, men det føltes av og til litt sårt ikke å kunne stikke innom mødre som hadde problemer, men bodde langt unna.

Vi aksjonerte i ammeuka, deltok på alternativmesse sammen med Lotta, satt på sykehuset, hengte opp plakater på helsestasjoner, tok imot telefoner fra mødre, fedre og bestemødre, deltok på svangerskapskurs og var behjelpelige med svar på spørsmål fra studenter og skoleelever som ville skrive om amming. Agnetha Blix og Britt Mathisen fullførte ammehjelperoppgaven.

Vi står han av

Med fare for å slite oss ut, og at det kanskje skulle bli slutten for gruppa, sto vi i bresjen for første og foreløpig siste Ammehjelpens landstreff med generalforsamling i Tromsø. Ingen av oss hadde våget å tenke på noe slikt tidligere. Hvem ville vel komme til oss så langt mot nord? Vi «sto han av», som vi sier her oppe. Det ble en suksess! Blant andre var Elisabet Helsing med.

Etterpå fortsatte vi med arbeidet som hittil har vært rettet inn mot den ammende mor på fødestue, barselavdeling, hjemme og rundt om i vårt lokalsamfunn.

Unni Byrknes kom med i gruppen. Med henne ved roret rettet vi blikket østover, mot russiske Arkhangelsk godt hjulpet av Mette Lawlor fra bergensgruppa. Ringen var sluttet. I 1975 var en eldre helsesøster redd for at vi ville drive propaganda for vårt store nabofolk, i år 2000 ble hennes mistanke rettferdiggjort med vårt gryende engasjement i øst. Det var da, men itte no!

Gruppa vår skrumpet langsomt inn. Til slutt satt jeg der igjen alene og har fortsatt med det selv om en ny jentegjeng har startet opp. Fra sentralt hold fikk jeg vite at noe var i emning og deltok på første møte. Jeg kunne ha vært mammaen, kanskje bestemoren deres.

Tema

Ammeinnlegget

Amming når barnet er sykt

Morsmelk er ekstra viktig når barnet er sykt: Amming kan virke smertelindrende, og morsmelk bidrar med væske, næring og antistoffer.

🆘 Ha lav terskel for å kontakte helsepersonell hvis du er bekymret for barnet ditt.

Ps. Er du også syk? Som regel er ikke sykdom et hinder for å amme. Men hvis du er så syk at du ikke greier å amme, eller hvis de medikamentene du må bruke ikke er forenlig med amming, så må du finne andre alternativer.

❓Kan jeg amme hvis jeg er syk?

Hvorfor er morsmelk viktig når barnet er sykt?

Mange opplever at puppen er redningen når barnet blir sykt. Det er vanlig at syke barn søker seg til brystet oftere enn de pleier, av mange ulike årsaker. 

Amming er som regel gull verd i forbindelse med sykdom:

♦️Amming virker smertelindrende. Det er både selve sugingen, kroppskontakten og innholdet i melka som gjør at amming kan ha denne effekten (1,4).

🔸Barnet får i seg viktig næring og væske. Dette er spesielt viktig hvis barnet har omgangssyke, diare, feber eller dårlig matlyst av andre grunner. Innholdet i melka endrer seg etter barnets behov. Et barn som vanligvis spiser fast føde i tillegg vil som regel kunne klare seg fint på bare morsmelk en periode i forbindelse med sykdom.

🔹Barnet får i seg antistoffer og andre stoffer som hjelper immunforsvaret. Morsmelk inneholder antistoffer mot sykdommer og infeksjoner du har hatt eller fått vaksine mot. Dette vil kunne gjøre at barnet blir mindre sykt enn det kunne blitt, eller ved at sykdommen går fortere over enn den kunne gjort uten morsmelk. 

Enkelte antistoffer kan konsentreres i melka når det blir mindre av den, for eksempel hvis du delammer eller ammer et større barn som også spiser fast føde. Antistoffer er dessuten bare noe av det som påvirker og utvikler barnets immunsystem gjennom morsmelk (2).

❓Hva inneholder morsmelk?

❓Amming som smertelindring ved vaksiner og andre stikk

Hva hvis babyen ikke tar brystet som vanlig?

Hvis babyen ikke dier effektivt, så kan du hjelpe babyen til å få i seg mer melk ved å bruke melkekompresjoner og/eller vindusviskeramming.

❗️Hvis babyen vil die mye mindre enn vanlig, og antall tissebleier går ned, så kan du i tillegg til amming prøve å få i babyen melk på andre måter, for eksempel via kopp, flaske eller sprøyte. Følg med på babyens allmenntilstand, og kontakt helsepersonell hvis noe bekymrer deg.

Hvis barnet plutselig ikke dier like ofte og mye som vanlig, så kan du være utsatt for tette melkeganger og brystbetennelse. Følg med på symptomer, og pump eller håndmelk hvis det blir nødvendig.

Hvis barnet er innlagt på sykehus og er for sykt til å die, så kan du bruke noen av rådene i denne artikkelen som handler om å være adskilt fra barnet for å opprettholde melkeproduksjonen.

❓ Amming av hjertesyke barn?

Hva hvis barnet er innlagt på sykehus?

Stikk og undersøkelser kan være smertefulle for barnet, og situasjonen kan være stressende for både foreldre og barn.

Amming kan alltid brukes som smertelindring og trøst, også hvis barnet er innlagt på sykehus – med mindre amming er frarådet av medisinske årsaker.

Les mer her:

❓Amming som smertelindring ved vaksiner og andre stikk

Luftveisinfeksjoner?

Spedbarn som ammes (eller får morsmelk på andre måter) har bedre beskyttelse mot nedre luftveisinfeksjoner enn spedbarn som ikke ammes(5).

Forskning viser for eksempel at amming kan redusere risikoen for at babyen blir syk av RS-virus, alvorlighetsgraden av sykdommen, lengden på et eventuelt sykehusopphold og behovet for ekstra oksygen hvis babyen blir innlagt(6,7).

Fordi luftveiene hos spedbarn er trangere enn hos eldre barn og voksne, så kan tilstanden endre seg fort, og det er viktig å kontakte lege raskt hvis barnet strever med pusten.

Les mer på Helsenorge.no:

Bronkiolitt / RS-virus

Hoste hos barn

Tett nese?

Det kan hjelpe å justere ammestillingen og å holde barnet så oppreist som mulig, for eksempel i tilbakelent ammestilling.

Du kan også korte ned på ammingene og i stedet amme oftere.

Hvis det er mye snørr kan det være nyttig å dryppe saltvann eller morsmelk i barnets nesebor før amming (3) og å tørke/suge vekk så mye som mulig av snørret.

Les mer her:

❓Morsmelk som nesedråper?

Øreverk, halsvondt eller tannfrembrudd?

Ørebetennelse eller andre årsaker til vondt i ørene kan gjøre at barnet ikke klarer å ta brystet. Når barnet dier, må det skape vakuum noe som gir undertrykk i øret. Dette kan gjøre vondt for barnet.

Ved øreverk kan det hjelpe å endre ammestilling. Du kan for eksempel prøve å amme slik at barnet ikke trenger å ligge på det øret som verker, eller amme mer oppreist.

Hvis barnet har vondt i halsen eller i ørene, så kan det virke interessert i brystet, men slippe når det gjør vondt å svelge.

Det kan hjelpe med smertestillende. Ta kontakt med helsepersonell hvis du lurer på noe omkring dette.

Tannfrembrudd kan også gjøre det vondt for barnet å die.

Oppkast og omgangssyke?

Morsmelk er den perfekte væskererstatningen ved oppkast. Følg barnets signaler, og la barnet die så mye det orker.

Hvis barnet kaster opp under amming kan du prøve å korte ned på ammestudene, og heller amme hyppigere.

Følg med på tissebleier, og kontakt lege hvis du er bekymret for om barnet får i seg nok væske. 

Diaré?

Avføringen til et fullammet barn kan ofte se ut som diaré fordi den er flytende, sterk gul i fargen og med små korn i.

Det er svært uvanlig at barn som fullammes får ekte diaré. Diaré hos fullammede barn viser seg som økt mengde vandig avføring utover det som er vanlig for barnet, gjerne illeluktende. Ta kontakt med helsepersonell hvis du opplever dette.

Ved diaré bør du fortsette hyppig amming og følge med på barnets bleier og allmenntilstand.

Øyebetennelse?

Morsmelk har lenge vært brukt som behandling ved tette tårekanaler og lette øyebetennelser hos barn. Morsmelken inneholder antistoffer som beskytter slimhinner. I tillegg virker morsmelk antibakterielt og betennelsesdempende.

Ikke bruk morsmelk som øyedråper hvis du har brystbetennelse eller har fått påvist sykdomsfremkallende bakterier i melken.

Ta kontakt med lege hvis øyet ikke blir bedre, eller hvis det blir mer gul/grønt puss og øyet blir rødt. Det kan da være nødvendig med øyedråper med antibiotika.

Les mer:

❓Morsmelk som øyedråper?

Feber?

Et barn med feber trenger mye væske. La barnet ha fri tilgang til brystet, og/eller tilby væske på andre måter.

Les mer: Helsenorge – Feber hos barn.

Når bør jeg kontakte helsepersonell?

🆘 Kontakt helsepersonell hvis du er bekymret for barnet ditt.

❗️Kontakt alltid helsepersonell hvis en baby under tre måneder får feber eller hoster.

God bedring 💚

Tema

Ammeinnlegget

Temperatur ved blanding av MME: Hva er tryggest?

Hvorfor har helsemyndigheter og produsenter av MME ulike anbefalinger for blandingstemperatur? Og hvem sine råd bør man egentlig følge?

Både Helsedirektoratet, Mattilsynet og produsenter av morsmelkerstatning (MME) er klar over at MME kan inneholde bakterier eller andre skadelige stoffer, og de er enige om at det er risiko knyttet til blanding av og håndtering av MME.

De er likevel uenige om hvilken temperatur MME bør blandes ved, hvordan risikoen best skal håndteres, og hvem sitt ansvar det er å sørge for at spedbarn får et tryggest mulig produkt.

Vi mener at foreldre har krav på å vite hva som ligger bak helsemyndigheters og produsentenes anbefalinger rundt tilberedning av MME, fordi dette bidrar til at de kan ta informerte valg hvis de trenger å gi MME til barnet sitt.

I denne artikkelen beskriver vi bakgrunnen for uenighetene, og forklarer hvorfor helsemyndighetene har landet på ulike anbefalinger.

Vi har blant annet tatt utgangspunkt i en oppsummering av klagesaken mellom Nestlé og Mattilsynet som tidligere var publisert hos Mattilsynet, og korrespondanse i klagesaken som vi har fått tilgang til.

Hva mener Ammehjelpen er tryggest?

Vi har fulgt debatten rundt temperatur ved blanding av morsmelkerstatning gjennom de siste årene, med helsemyndigheter på den ene siden, produsenter av MME på den andre siden – og usikre foreldre i midten som ikke vet hvem de skal stole på.

Ammehjelpen veileder i hovedsak mødre i spørsmål rundt amming og morsmelk. Flere som kontakter oss, bruker også morsmelkerstatning. Vi får en god del spørsmål rundt dette, blant annet hvilken temperatur som er tryggest når man skal blande MME.

Vi har samlet svar på noe av dette her:

❓ Morsmelkerstatning: Hva er viktig å vite?

Ammehjelpen har ikke egne anbefalinger rundt morsmelkerstatning. Vi henviser til informasjon fra norske og internasjonale helsemyndigheter.

De siste årene har dette vært utfordrende, fordi Helsedirektoratet og Mattilsynet har ulike anbefalinger rundt tilberedning av morsmelkerstatning.

Ammehjelpen har valgt å støtte Helsedirektoratets anbefalinger rundt dette, ettersom det er regnet som det tryggeste for å unngå unødvendig bakterievekst og sykdom.

Hva anbefaler Helsedirektoratet?

For å drepe bakterier som kan være i vannet, må vannet være kokt (100 grader). For å drepe farlige bakterier som kan finnes i pulveret – eller som kan overføres fra deg, omgivelsene eller utstyret som brukes – må alt vannet som møter pulveret være minst 70 grader, selv om det står noe annet på pakningen.

Anbefalingen fra Helsedirektoratet er på linje med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon (WHO), i tillegg til blant andre britiske og irske helsemyndigheter, og delvis også Danmark og USA, som anbefaler dette hvis babyen er under 2 måneder gammel, eller er prematur, eller har et svekket immunforsvar.

Vi ser at noen bekymrer seg for om næringsinnholdet reduseres ved å blande MME på høyere temperatur enn det produsentene anbefaler. I følge WHO vil næringsinnholdet påvirkes minimalt, selv om vannet er over 70 grader. Produsenten Nestlé skriver også dette på sine nettsider: «Produktene våre (…) er fortsatt egnet til bruk og har den samme høye kvaliteten dersom man følger veiledningen fra myndighetene og velger å blande ut pulveret i vann som holder 70 °C.»

Ferdig tilberedt morsmelkerstatning som selges i porsjonspakninger, er et sterilt produkt. Det betyr at det ikke inneholder farlige bakterier og trenger derfor ikke varmes over 70 grader.

Kan det være bakterier eller andre skadelige stoffer i morsmelkerstatning?

Det er ikke mulig å lage steril morsmelkerstatning i pulverform. Det kan derfor være bakterier i pulveret selv om pulveret er produsert under rene forhold og kontrollert av produsenten. Bakterier kan også overføres fra personer og utstyr etter åpning.

Disse bakteriene dør ved blanding av pulver og vann ved minst 70 grader.

Det er i hovedsak bakteriene Cronobacter Sakazakii og Salmonella som kan gjøre barn syke. Det varierer hvor syke barn kan bli av disse bakteriene: Mild mage-tarm-sykdom som går over av seg selv, eller i sjeldne tilfeller alvorlig infeksjon, sepsis og hjernehinnebetennelse.

I tillegg til bakterier, kan MME også være kilde til giftstoffer som cereulide og botulinum. Selv om disse giftstoffene ikke påvirkes av å blande morsmelkerstatning ved 70 grader, er dette likevel en viktig påminnelse om at produsenter av morsmelkerstatning ikke kan garantere at produktet er uten bakterier eller andre uønskede stoffer.

Vi ser at noen argumenterer med at det er strengere krav til hygiene og kontroll i Norge enn andre steder, men morsmelkerstatning som selges i Norge produseres ikke her, den importeres fra andre steder i Europa.

Mer info: First Steps Nutrition Trust: The bacterial contamination of powdered infant formula: What are the risks and do we need to review current instructions on safe preparation?

Hva med blandemaskiner som Babybrezza?

I Babybrezza er vannet som møter pulveret max 40 grader, og denne maskinen dreper derfor ikke bakterier som kan finnes i pulveret. Det kan også samle seg bakterier i selve maskinen.

Noen som bruker babybrezza forsvarer det med at babyen aldri har blitt syk av melka, eller at de ikke kjenner noen som har blitt syke. Dette er dessverre ingen garanti for at maskinen alltid er trygg å bruke. 

Vi ser også argumenter knyttet til at utstyr som Baby Brezza ikke hadde vært til salgs i butikkene hvis det hadde vært farlig for barn å drikke MME laget i denne maskinen. Så enkelt er det dessverre ikke. Det er mye som selges i norske butikker som ikke er anbefalt. Det er likevel ikke forbudt å selge det.

Forskerne bak en studie som handler om temperatur ved tilberedning av morsmelkerstatning i mme-maskinen fra Tomme Tippee konkluderer med følgende:

«Det er et sterkt behov for å styrke forbrukervernet knyttet til markedsføring av morsmelkerstatning og utstyr for tilberedning. Dette er viktig for at spedbarn skal være bedre beskyttet mot bakteriell forurensning fra MME-pulver, som kan føre til alvorlig sykdom og i verste fall død.»

Forskerne etterlyser også en bedre kartlegging i forbindelse med at spedbarn blir innlagt på sykehus med mage/tarm-infeksjoner, og at det registreres om babyene får morsmelkerstatning og ved hvilke temperaturer den har blitt tilberedt.

Har babyer og småbarn blitt syke av MME?

Årsaken til Helsedirektoratets anbefaling om 70 grader er ikke at svært mange barn blir syke av bakterier fra morsmelkerstatning, men at konsekvensene kan være så alvorlige hvis de først blir det. Det er samme logikk som ligger bak å sikre barn i bil. 

Det er heldigvis sjelden at barn blir alvorlig syke eller dør av bakterier eller andre stoffer i MME, men det skjer.

Helt siden morsmelkerstatning kom på markedet har det vært jevnlige tilfeller av infeksjoner hos spedbarn knyttet til cronobacter i morsmelkerstatning, blant annet i USA i 2021-2022, da to spedbarn døde.

Det har vært en rekke tilbakekallinger de siste årene knyttet til funn av Cronobacter sakazakii i produksjonslokaler for morsmelkerstatning, for eksempel her, her, her, her og her.

Fordi det ikke er påbudt å rapportere tilfeller av infeksjon med cronobacter i store deler av verden, finnes det ikke en nøyaktig oversikt over hvor mange babyer som rammes hvert år (kilde). Hvor mange som rammes vil dermed kunne være underrapportert.

I 2017-2018 var det et stort utbrudd av infeksjoner hos spedbarn i Frankrike på grunn av salmonella i morsmelkerstatning.

Høsten 2025 ble 51 spedbarn i USA behandlet for botulisme knyttet til innhold av Clostridium botulinum i morsmelkerstatning fra produsenten ByHeart. Botulisme forårsakes av et giftstoff som produseres av denne bakterien, og kan gi dødelige lammelser om tilstanden ikke behandles i tide. Dette er den samme bakterien som gjør at spedbarn ikke bør få honning.

I juni 2026 ble MME fra Nara Organics trukket tilbake fordi tre barn som hadde drukket MME fra denne produsenten ble innlagt på sykehus med botulisme.

Rundt jul og nyttår 2025/2026 ble morsmelkerstatning fra Nestlé tilbakekalt over hele verden på grunn av funn av giftstoffet cereulide, som kan gi kvalme og oppkast. Dette giftstoffet ble funnet både i pulver og i drikkeklar og sterilisert MME, som vanligvis er regnet som et tryggere valg enn pulver.

❓Når morsmelkerstatning trekkes tilbake: Hva er viktig å vite?

Hva er bakgrunnen for uenighetene rundt blandingstemperatur?

Debatten rundt temperatur og MME startet for alvor i Norge i 2020, da TV2 publiserte en sak om et spedbarn som ble sykt etter å ha drukket morsmelkerstatning blandet etter anvisning fra produsenten.

Noen tror at anbefalingen om tilberedning av MME ble endret på bakgrunn av dette ene tilfellet, men anbefalingen fra norske helsemyndigheter om å blande MME-pulver med kokt vann på minst 70 grader kom før dette. Innslaget på TV2 var et forsøk på å skape oppmerksomhet rundt helsemyndighetenes anbefaling for tryggest mulig tilberedning av MME.

Helsedirektoratet og Mattilsynet var i en lang periode samstemte omkring denne anbefalingen om blanding av MME. De oppfordret til å ikke følge produsentens anvisning, men i stedet blande ved minst 70 grader for å få et tryggest mulig produkt. De skrev for eksempel en artikkel sammen, som fortsatt er publisert på Babyverden.

På grunn av faren for bakterievekst påla Mattilsynet produsenter av morsmelkerstatning å endre bruksanvisningen slik at den var i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger om å blande pulver og vann ved minst 70 grader. Mens Hipp og Nutramigen etterfulgte dette, valgte Nestlé å klage på vedtaket.

VG publiserte flere artikler som belyste problematikken knyttet til uenighetene mellom Helsedirektoratet/Mattilsynet på den ene siden, og produsenter av morsmelkerstatning på den andre, blant annet her, her, her og her.

Klagesak mellom Nestlé og Mattilsynet

Klagen fra Nestlé var starten på en lang prosess med mye korrespondanse fram og tilbake mellom Nestlé og Mattilsynet fra 2021-2024.

Hva mener Nestlé?

Nestlé mener at utblanding ved 40 grader er «mest hensiktsmessig og gir forbrukerne et trygt produkt». De begrunner dette med at mulig vekst av sykdomsfremkallende bakterier begrenses «enkelt, praktisk og effektivt» ved å mate barnet umiddelbart etter utblanding. De skriver at de finner dekning for dette i følgende avsnitt hentet fra CAC/RCP 66-2008, en internasjonal hygienestandard for MME-produkter:

«I enkelte situasjoner, for eksempel når det er stor tillit til den mikrobiologiske kvaliteten på produktet og til at god hygiene følges ved tilberedning, håndtering og bruk av morsmelkerstatningen, eller når morsmelkerstatningen inneholder varmefølsomme komponenter, finnes det alternative risikohåndteringsstrategier til anbefalingen i FAO/WHO-retningslinjene om å blande pulveret med vann på 70 °C.»

Nestlé viser til at de har systemer som skal sikre trygge produkter for spedbarn, og påpeker at infeksjoner med cronobacter og salmonella er sjeldne.

De mener at utblanding ved minst 70 grader er upraktisk og utrygt på grunn av risikoen for brannskader, og at det kan dannes klumper i melka ved utblanding ved minst 70 grader.

De mener også at det er ulemper knyttet til endring av emballasje, og at råd om tilberedning ved 70 grader setter Norge i en særstilling sammen med få andre land.

Nestlé har oppfordret Mattilsynet til å tone ned advarslene om sykdomsfremkallende bakterier i informasjonen mot forbrukerne for å ikke skape unødvendig frykt hos foreldre som gir barnet morsmelkerstatning (kilde).

Hva mener Mattilsynet?

Følgende er hentet fra dokumentet: «Klagesaksenheten endrer delvis vedtaket om å endre bruksanvisning for tilberedning av morsmelkerstatning»:

«Under ingen omstendigheter reduseres risikoen ved utblanding med vann på 50°C. Det er bare i tilfeller der det ikke finnes tilgang på kokt vann at en bør blande ut pulveret på lavere temperatur, men det er viktig at den utblandede morsmelkerstatningen inntas umiddelbart(..). Regionens vedtak gir ikke grunnlag for å kommentere dette, men vi gjør oppmerksom på disse vurderingene. Etter vår vurdering av tilgjengelig faglig kunnskap mener vi at det er klart at utblanding ved 70°C eliminerer eventuelle bakterier i pulveret. Myndighetenes generelle anbefaling om utblanding ved 70°C er fortsatt gjeldende og anbefalt av Mattilsynet. For å sikre trygge næringsmidler for spedbarn, tilråder vi generelt ikke utblanding ved lavere temperatur.»

Her er altså Mattilsynet tydelige på at det er en risiko for at morsmelkerstatning kan inneholde bakterier som kan være farlige for spedbarn. De formidler at 70 grader er tryggest, hvorfor det er slik, og de understreker at Nestlé ikke kan kommentere på dette punktet.

Klagesaksenheten i Mattilsynet finner likevel ikke grunnlag for å overprøve Nestlés egne analyser, og skriver at produsenten selv er ansvarlig for å sørge for at produktene lages på en måte som sikrer mattrygghet, og at forbrukere får veiledning om hvordan produktet skal tilberedes, oppbevares og behandles korrekt.

De skriver også at de på grunn av lovverket ikke kan kreve en bestemt blandingstemperatur av produsentene, men påpeker at «De faglige rådene fra FAO/WHO som angir konkrete temperaturer for utblanding er ment å være en tydelig veiledning for trygg tilberedning».

FAO/WHO angir at å blande MME ved minst 70 grader er det eneste tiltaket som dreper bakterier i pulveret.

Men hvordan har Nestlé fulgt opp dette?

Hva ble resultatet av klagesaken?

Klagesaken endte med at Mattilsynet ga Nestlé delvis medhold i klagen i mai 2024.

Konklusjonen ble at Nestlés bruksanvisninger for MME «må inneholde veiledning om riktig tilbereding, oppbevaring og sluttbehandling av produktet, med advarsel om helserisikoer ved uriktig tilberedning og oppbevaring. Bruksanvisningen må også inneholde veiledning om risikoene ved utblanding ved ulike temperaturer.»

I etterkant av klagesaken fjernet Mattilsynet i juli 2024 den generelle anbefalingen om 70 grader fra forbrukerartikkelen om morsmelkerstatning og oppdaterte teksten med informasjon om at forbrukerne skal følge bruksanvisningen på pakken.

Nestlé skrev i pressemeldinger og annet materiale (her, her og her) at Mattilsynets oppdaterte anbefaling om å følge produsentens anvisning er basert på WHOs retningslinjer for trygg tilberedning, lagring og håndtering av morsmelkerstatning – noe som ikke er riktig.

Nestlé har heller ikke tatt hensyn til de faglige rådene fra FAO/WHO knyttet til temperatur, og vi har heller ikke funnet at de har inkludert «veiledning om risikoene ved utblanding ved ulike temperaturer» i sine oppdaterte bruksanvisninger. Faren for bakterievekst er nevnt i følgende ene setning:

«Barnet kan bli sykt dersom erstatningen blandes feil eller ved feil oppbevaring eller tilberedning, da dette potensielt kan fremme vekst av uønskede bakterier.»

Hvorfor fjernet Mattilsynet anbefalingen om 70 grader?

I feltet for endring øverst i forbrukerartikkelen forklares fjerningen av rådet om 70 grader med at tilberedningstemperaturen kan variere mellom produsenter.

Vår oppfatning er at dette tolkes (både av foreldre og helsepersonell) som at Mattilsynet mener det er trygt å blande ved 40 grader, og som at Mattilsynet mener det ikke lenger er nødvendig å blande morsmelkerstatning ved 70 grader – med mindre det står i produsentens bruksanvisning.

Forbrukerartikkelen gir dermed et misvisende inntrykk av hva som egentlig ligger bak endringen, ref. hva Mattilsynet formidler i klagesaken mellom dem og Nestlé.

Hvilken informasjon trenger forbrukerne?

Vi mener det bør komme fram i artikkelen at Mattilsynet legger til grunn at det er MME-produsenters ansvar å sørge for et trygt produkt gjennom å etterleve regelverket, og at produsentene har ansvar for å informere forbrukere om hvordan produktet skal tilberedes, oppbevares og sluttbehandles korrekt.

Artikkelen bør også inneholde informasjon om at det kan finnes bakterier i morsmelkerstatning, og oversikt over alle tiltak som gir lavest mulig risiko for bakterievekst, inkludert å blande MME ved minst 70 grader.

Ettersom Mattilsynet har konkludert med at de ikke kan anbefale en bestemt temperatur for tilberedning på grunn av begrensninger i regelverket de forholder seg til, kan et alternativ være å vise til anbefalinger fra Helsedirektoratet og WHO.

For at foreldre og helsepersonell skal kunne ta informerte valg, mener vi i Ammehjelpen at de trenger bakgrunnen for råd som formidles og vite noe om hvilke risikovurderinger de bygger på – noe også Mattilsynet påpeker overfor Nestlé i vedtaket:

«Informasjon om risikoen knyttet til bruken av morsmelkerstatning, samt måtene å begrense risikoen på, er opplysninger som forbrukere kan tillegge stor verdi (..). Disse opplysningene er også viktige for sikker bruk av produktet (..).»

To motstridende budskap?

I forbrukerartikkelen skriver Mattilsynet følgende: «Det kan utgjøre en helsefare for barnet om du ikke følger bruksanvisningen på produktet.» 

Det virker dermed som om Mattilsynet formidler to motstridende budskap:

Ut mot forbrukerne formidler de at det er helsefare knyttet til å ikke følge bruksanvisningen – som for svært mange MME-produkter innebærer å blande ved 40 grader. 

I dialog med Nestlé og i oppsummeringen av klagesaken formidler de at det er helsefare knyttet til å blande ved 40 grader på grunn av mulig bakterievekst.

Vi i Ammehjelpen har påpekt dette overfor Mattilsynet. I etterkant har oppsummeringen av klagesaken blitt fjernet fra Mattilsynets nettside. Mattilsynet har oppgitt at artikkelen ble fjernet for å unngå uklarhet om budskapet.

Oppsummeringen er imidlertid fortsatt tilgjengelig i et web-arkiv.

Hvor står saken i dag?

Helsedirektoratet og Mattilsynet har prøvd å bli enige om en felles anbefaling, men det har de dessverre ikke klart.

Mattilsynet har ansvar for å sikre helsemessig trygg mat, og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele kjeden for matproduksjon. De holder fast ved at regelverket de forholder seg til ikke angir et bestemt temperaturkrav for tilberedning av MME, og at det er produsentens ansvar å følge regelverket og sørge for trygge produkter som er tydelig merket med informasjon om riktig tilberedning og håndtering.

Ammehjelpen mener at dette i praksis er å overlate store deler av ansvaret for matsikkerheten for de minste og mest sårbare innbyggerne våre til en kommersiell aktør som Nestlé.

Helsedirektoratet skriver i en e-post til Mattilsynet i april 2026 at de har bestemt seg for å opprettholde anbefalingen om å blande MME ved 70 grader fordi dette er regnet som den tryggeste tilberedningsmåten. De knytter dette til Helsedirektoratets ansvar for å sikre best mulig helse for spedbarn, og understreker at de ikke kan gi råd om å blande ved lavere temperaturer, ettersom det er forbundet med mulig risiko for spedbarn.

Helsedirektoratet viser til en uttalelse fra WHO om at nasjonale helsemyndigheter har ansvar for å anbefale den tryggeste tilberedningsmåten basert på gjeldende risikovurdering og WHOs retningslinje, selv om produsentene kan ha ulike tilberedningsanvisninger på sine produkter.

Etter flere internasjonale tilbakekallinger og sykdomsutbrudd knyttet til morsmelkerstatning, har de internasjonale helsemyndighetene FAO og WHO nå satt i gang et arbeid med å oppdatere risikovurderingen for morsmelkerstatning, der de blant annet inkluderer tiltak rundt Cronobacter, Salmonella, Bacillus cereus og Clostridium botulinum.

Målet er å styrke kunnskapsgrunnlaget for framtidige internasjonale og nasjonale anbefalinger rundt tryggest mulig tilberedning av morsmelkerstatning.

Vi håper den oppdaterte risikovurderingen fra WHO/FAO kan bidra til at Helsedirektoratet og Mattilsynet kommer med en samstemt, tydelig og begrunnet anbefaling, slik at foreldre og helsepersonell slipper å lure på hvem sine råd de skal følge.

—

Har du flere spørsmål rundt bruk av MME?

❓ Morsmelkerstatning: Hva er viktig å vite?

Tema

Ammeinnlegget

Bør jeg lære babyen å sovne selv?

«Å lære babyen å sovne selv» blir ofte nevnt som en forutsetning for å få god søvn. Er det noe man må gjøre? Og er det så enkelt som det høres ut?

⚠️ Hvis du har havnet her etter å ha googlet for å finne en enkel oppskrift på hvordan du skal lære babyen å sovne selv, så må vi dessverre skuffe deg.

Vi i Ammehjelpen ønsker å bidra med grunnleggende forståelse av sped- og småbarns søvn, nyanseringer rundt holdninger til barns søvn, og hvordan dette kan knyttes til amming.

I denne teksten prøver vi å se nærmere på forventningene til å «lære babyen å sovne selv», hva det innebærer, om det er noe man må gjøre, og hvorfor metodene for å få til dette ikke fungerer for alle.

Du finner altså ikke enkle oppskrifter eller metoder i denne artikkelen, men vi håper at det vi skriver likevel kan være til hjelp 💛

Må jeg lære babyen å sovne selv?

Det er normalt at babyer og småbarn etterlyser hjelp og nærhet for å klare å sovne.

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Amming, byssing, bæring, vugging, trilling… Alt dette er eksempler på helt normale måter å hjelpe babyer og småbarn til å sovne på.

Likevel får de fleste foreldre på ett eller annet tidspunkt høre at det er viktig å lære babyen å sovne selv.

❓Hva er offentlige råd omkring søvn og nattamming?

Det er lett å få inntrykk av at det er babyen som sovner uten noe form for hjelp fra foreldrene som er idealet, og at det er vår oppgave som foreldre å «lære» barnet dette.

Noen barn har et medfødt temperament og en personlighet som gjør at de lettere finner ro enn andre. De er lette å trøste, og trenger kanskje ikke så mye hjelp når de skal sovne.

Da kan det være lett å føle seg mislykket og at du ikke «får det til» hvis du har et barn som trenger mer nærhet, og som ikke sovner uten amming, byssing eller kroppskontakt.

Alle barn er forskjellige, og alle vil – uten unntak – klare å sovne helt på egen hånd når de er klare for det. Det er bare ulikt når det skjer. Du gjør ikke noe galt, og du trenger ikke endre på noe hvis dere trives med situasjonen.

Men at noe er normalt betyr ikke at det ikke er lov å gjøre noe med situasjonen. Selv om det å hjelpe barnet i søvn ikke er feil, kan det oppleves slitsomt å være den som alltid ammer, bysser og bærer. En del foreldre kommer derfor til et punkt der de ønsker en endring.

Det finnes flere ulike måter å endre barnets sovevaner på, og det er viktig at dere finner en måte som passer for både dere og barnet.

Er det søvntrening?

Noen foreldre får høre at å lære barnet å sovne selv ikke handler om søvntrening, men om å legge til rette for sunne søvnvaner.

Så lenge barnet får nok søvn i trygge omgivelser, kan sunne søvnvaner se ut på mange ulike måter.

Om det å få babyen til å sovne uten hjelp kan kalles søvntrening eller ikke, kommer an på hvordan babyen reagerer og hvordan du responderer på barnets eventuelle signaler.  

Alle barn, også nyfødte, kan legges ned i senga «søvnig, men våken». Det er ikke søvntrening å være nysgjerrig på hva barnet er i stand til å mestre selv.

Søvntrening er når du med vilje ignorerer barnets gråt og signaler, der målet er at barnet skal slutte å gråte og sovne uten hjelp fra deg.

Slike former for søvntrening frarådes for barn under seks måneder, og for barn i alle aldre som er syke, har smerter, er redde eller sultne og lignende.

Søvntrening kan påvirke melkeproduksjon, melkeinntak og amming negativt, men ikke alle opplever dette.

Det er delte meninger om søvntrening, og fagfolk er uenige om det er noe de kan anbefale eller ikke.

Lærer barnet å roe seg selv, eller lærer det at det ikke nytter å gråte?

Det er et spørsmål uten et enkelt og klart svar, noe du kan lese mer om her:

❓Hva er søvntrening – og er det trygt eller skadelig?

Vår erfaring er at mange foreldre setter pris på å få vite at det finnes alternativer til søvntrening, og at de ønsker informasjon om hvordan tiltak som gjøres rundt søvn kan påvirke amming eller melkeproduksjon, slik at det blir enklere å ta informerte valg om hva de skal gjøre.

Søvnig, men våken?

Hvis du ønsker å prøve å venne babyen til å sovne alene, er det vanlig å få tips om søvntreningsmetoder som å sitte ved siden av barnet, gå inn og ut av rommet i faste intervaller, eller vente utenfor rommet til babyen slutter å gråte.

Felles for de fleste metodene som foreslås, er at babyen skal legges ned i senga «søvnig, men våken».

Tanken er at babyen på denne måten skal erfare at hen klarer å finne søvnen selv. Teorien er at måten babyen sovner om kvelden på også er det babyen forventer ved neste oppvåkning.

Det kan virke logisk. Problemet er bare at teori og praksis ikke alltid stemmer overens, og at alle babyer og foreldre er ulike.

Noen babyer sovner uten stress og med minimalt med gråt ved å bli lagt «søvnig, men våken». Da vil slike metoder kunne fungere.

Andre babyer går fra 0-100 i gråt med det samme de blir lagt i senga.

Mange befinner seg et sted midt imellom. Variasjonen er stor, og det aller meste er normalt.

De fleste babyer kan til en viss grad regulere/roe seg selv, men mulighetene er begrenset. De kan for eksempel ta hendene opp mot ansiktet, sutte på fingrene, vri hodet mot en koseklut eller se vekk fra stimuli. Noen finner trøst i en smokk. Disse strategiene fungerer som regel bare hvis barnet allerede er rolig.

Hvis babyen ikke klarer å sovne, handler det ikke nødvendigvis om at babyen ikke kan sovne uten hjelp, men om at det er noe i situasjonen som gjør at babyen ikke klarer å finne nok ro til å sovne alene. Dette gjelder også barn som ved andre tilfeller kan sovne uten hjelp.

Hvis stresset kommer over et visst nivå, trenger de hjelp fra oss. Babyer og små barn kan ikke trøste seg selv ned fra et høyt nivå av stress.

Årsaken til at mange babyer trenger hjelp til å finne ro, er blant annet at den delen av hjernen som hjelper oss til å trøste oss selv og regulere stress ikke er like utviklet som hos voksne.

Babyens nervesystem er umodent, og han «låner» derfor ditt for å klare å finne ro. Dette kalles samregulering, og barn trenger det i varierende grad.

I denne filmen forklares samregulering på en enkel og god måte (på engelsk):

Noen barn roer seg ved at du snakker eller synger rolig til dem, mens andre trenger tett kroppskontakt, og det er ulikt hvor lenge de trenger denne hjelpen.

Det er generelt sett på som viktig for barns utvikling at de voksne er sensitive overfor barns ulike behov. Foreldrene skal så godt de kan prøve å tune seg inn på hva barnet trenger og hjelpe til med å regulere dem når de ikke er i stand til det selv.

Se for deg en termostat eller dimmer som det er ditt ansvar å hjelpe barnet med å skru ned til et nivå der barnet er i balanse. Du fungerer som en «stressregulator» som hjelper barnet å regulere stressreaksjonene. Det viktigste er ikke at du alltid treffer riktig, men at du prøver. Slik lærer barnet seg gradvis å takle utfordringer på en sunn måte.

Les mer om dette på Medisinbloggen (UiO): Barnehjernens utvikling

Evnen til å sovne uten hjelp avhenger av hvordan barnet har det ellers. Et barn som vanligvis klarer å roe seg selv, kan i perioder trenge hjelp til å finne nok ro til å klare å sovne, for eksempel i perioder med stor utvikling, sykdom osv.

❓Hva er egentlig søvnregresjoner?

Noen barn sovner uten hjelp om kvelden, men våkner likevel ofte om natta og trenger hjelp til å sovne igjen. Andre barn ammes i søvn om kvelden, men våkner sjelden i løpet av natta og trenger ikke ammes for å sove videre.

Ingenting av dette tas hensyn til når foreldre får unyanserte råd om at den eneste måten barnet lærer å sovne selv på, er ved å legge barnet i senga «søvnig, men våkent.»

Dette betyr selvsagt ikke at babyer og småbarn ikke kan bli vant til å sovne mer selvstendig, hvis det er behov for det.

Men kanskje bør fremgangsmåtene for å få barn til å «sovne selv» være forskjellige, ut fra hvilket barn vi har foran oss?

Kan jeg få babyen til å sovne selv?

Det er et enkelt spørsmål, men vi har dessverre ikke et enkelt svar på det.

Som nevnt øverst i denne teksten kommer du ikke til å finne en enkel oppskrift her på hvordan du får barnet til å sovne selv. Som forklart i avsnittet om «søvnig, men våken» vil det være ulikt fra barn til barn hva som kreves for at de skal finne ro.

Babyer og søvn er et tema som krever nyanser og ulike tilnærminger. Barn har ulike behov, personlighet og temperament, og foreldre har ulik grad av ressurser og forutsetninger.

På nett og i sosiale medier deles det metoder for hvordan alle kan lære babyene sine å sovne uten hjelp. De fleste av disse er varianter av søvntrening, og som inneholder nøyaktige oppskrifter man skal følge for å få et bestemt resultat.

❓Søvnråd i sosiale medier – hvem kan man stole på?

Noen syns disse metodene kan være hjelpsomme, og at de fører til bedre søvn for hele familien.

Andre opplever at metodene verken fungerer for foreldre eller barn, og at det ikke fører til bedre søvn.

Noen metoder fremstilles som milde, men viser seg å ikke være det når det kommer til stykket. Noen foreldre beskriver dem derfor som «skrikekur i forkledning». Flere av metodene inneholder for eksempel klare føringer for hva man skal gjøre – og ikke gjøre – når barnet gråter, for eksempel å unngå å ta opp babyen etter at hen har blitt lagt i senga, unngå øyekontakt, eller å unngå å gå tilbake til å gi pupp i forbindelse med søvn, selv om babyen er syk.

Metodene kan også inneholde påstander om at babyens gråt i slike situasjoner bare handler om protest, frustrasjon eller sinne, og at denne typen gråt ikke trenger samme type respons som annen gråt.

Noen sier også at et barn ikke føler seg forlatt hvis man er i samme rom når barnet gråter i senga, eller hvis man er på 10 cm avstand. 

Det er ikke alle foreldre som er enige i dette, eller som er komfortable med å ignorere barnets signaler, ettersom det går på tvers av hvordan foreldre ellers oppfordres til å reagere på barnets signaler i andre situasjoner ellers i døgnet.

Det er for eksempel ikke uvanlig å ha et sterkt behov for endring, men å samtidig synes det er vanskelig å skulle gå direkte fra å amme i søvn til at barnet sovner uten hjelp. Det kan føles som om man enten må velge mellom å fortsette å gjøre som man gjør, eller å gjøre noe som ikke føles riktig.

Det er imidlertid mulig å gradvis venne barnet til andre måter å sovne på enn med pupp, samtidig som du tilbyr barnet samregulering i form av kroppskontakt ved behov.

Hvordan kan jeg gå fram?

Hvis du ikke ønsker å gå for metoder som innebærer å la være å løfte opp barnet når det gråter, så kan kanskje følgende tilnærming være til hjelp?

Dette er ikke en oppskrift eller en metode, men heller et utgangspunkt du kan tilpasse til den situasjonen dere står i, og alderen på barnet. Det er en kortere og bearbeidet versjon av det som er beskrevet i disse artiklene:

❓Hvor lenge kan jeg amme i søvn?
❓Søvn i baby- og småbarnstiden: Hva kan man gjøre?
❓Hvordan kan jeg hjelpe en overtrøtt baby?
❓Alt du trenger å vite om nattamming

Prøv å legge en trøtt, rolig og fornøyd baby ned i senga, og legg merke til hva som skjer: Hva er babyen i stand til å klare selv akkurat nå, og hva trenger babyen hjelp til?

Noen barn roer seg fort i senga med minimalt med hjelp, selv om man på forhånd ikke hadde trodd at de skulle gjøre det.

Andre barn viser tydelig at overgangen ble for brå og trenger å løftes opp og trøstes med kroppskontakt.

For noen er det rett og slett for vanskelig å plutselig skulle finne ro i alene sprinkelseng eller annen barneseng. De trenger kanskje at du ligger ved siden av? Noen foreldre syns gulv-seng er et praktisk alternativ, der de kan rulle seg vekk når barnet har sovnet.

Hvis barnet reagerer sterkt på at puppen (eller byssingen, yogaballen osv) ikke lenger er tilgjengelig, trenger barnet støtte til å takle de vanskelige følelsene.

Gjør ditt beste for å støtte barnet, bruk kroppsskontakt, stemme og det som er nødvendig av bevegelse.

Du kan prøve å hjelpe barnet ved å gi akkurat så mye støtte som trengs akkurat nå, og gradvis gi mindre og mindre støtte, i et tempo som passer for barnet. Dette er en tankegang som kan hjelpe dere i flere situasjoner enn bare knyttet til amming og søvn.

Du kan sette grenser for deg selv, samtidig som du viser barnet at du tåler følelsene som kommer fram.

Stikkord er tid, tålmodighet, ro og forståelse.

Pust rolig, og prøv å overføre din egen ro til barnet.

Del på oppgaven med andre omsorgspersoner hvis det blir for mye for deg. På samme måte som ro «smitter» over på barnet, så vil stress også kunne gjøre det.

Du kan velge å avslutte prosjektet når som helst. Du trenger ikke tvinge deg selv til å «stå i det» eller holde ut noe som kjennes helt feil for deg eller barnet.

Hva barnet trenger kan variere fra situasjon til situasjon. Det går an å prøve seg fram med å legge barnet ned med jevne mellomrom og se om det endrer seg hva barnet signaliserer at det trenger hjelp til.

Dette er en prosess som kan ta kortere eller lengre tid, avhengig av hva som passer for barnet ditt og for deg.

Det kan av og til virke som om du går ett skritt fram og to tilbake, men plutselig en dag, så blir det enklere, og du kan legge barnet i senga og i stedet roe barnet der, uten at det blir for mye for noen av dere.

Husk at alle barn ettervert vil sovne uten hjelp – uansett om dere øver på dette eller ikke 💛

PS. Du finner flere innspill via lenkene øverst i dette avsnittet, og under denne artikkelen 🔰

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Vibeke Sæther

Vibeke Sæther reiste rundt med gode råd og ammebrosjyrer - og ble på et tidspunkt kastet ut fra et sykehus (!) Men her får vi fortellingen om noe helt annet: Det handler om ballett, et hårbånd, en svane og en gås.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Av Vibeke Sæther, laktosaur.

– Hånden på stangen, første posisjon, bøy og opp på tå, hold! Ned og ut i andre posisjon, ropte ballettpedagogen.

Vi gikk på Eva Haalkes ballettskole i vår tidlige ungdom, Elisabet og jeg. Hun sto bak meg på rekken av små ballerinaer som tøyde og bøyde.

– Så er dere småsvaner, blir det kommandert: «Ut på gulvet. Hold sammen to og to. Og opp på tå!»

Det gjør så innmari vondt i stortåa når du har holdt på en stund. Tåspisskoene gnager på føttene. Jeg bare later som jeg spretter opp, men Elisabet biter tenna sammen opp på tå med en enorm viljestyrke. Fortsetter og fortsetter med meg på slep.

– Dette klarer du, hvisker hun til meg.

– Keep smiling!

Svane eller gås?

Etter ballettklasse brukte vi to å sitte og snakke sammen etter at de andre hadde gått hjem. Vi plastret våre vonde tær, strakk ut, stoppet tåspisskoene og pratet som to ungjenter i verste knisealder på begynnelsen inn i voksen verden.

Hva skulle vi bli når vi ble store?

Mine drømmer var flyvertinne eller sydame.

Elisabeth hadde større vyer.

Hun hadde stor fantasi og var hele tiden så brennende engasjert i alt hun uttalte seg om: Natur, mat, vevebånd, bondekultur og selvfølgelig ballett. For en ting var sikkert; hun påsto at vi begge hadde en framtid som svaner i den Norske Opera.

Med hennes tynne ballettkropp og rake, lett asketiske holdning, og med den stramme toppen i nakken, var fremtiden helt klar… for henne.

Verre var det med meg som var litt rund, mer i retning av en flaksende gås. Men hun var meget bestemt, så det var best å gjøre som hun sa. 

Samtidig hadde hun dette varme overbevisende smilet: «Du er en fortrollet svane!» sa hun og gav meg et av sine vevebånd i blått og rosa. «Bind dette båndet rundt håret ditt og du kjenner livsmagien fyller deg.»

Og jeg trodde på henne, en stund – for tåspisskoene mine ble til slutt lagt på hyllen, gås som jeg var.

Årene gikk og vi mistet kontakt. Men vevegaven beholdt jeg! Det var som en magisk kraft å tre inn i mitt voksne liv med et blått og rosa hårbånd i håret.

Gjensyn – og en ny scene

Mange år senere så jeg henne igjen. Selvfølgelig i ballettforestillingen «Svanesjøen» på Den Norske Opera. Hun var blitt tynnere, og mer markert, men like rakrygget og med denne kraftige utstrålingen i smilet.

Men det var ikke på scenen under operaens rampelys hun nå beveget seg, men i publikumsfoajeen mens vi ventet på å komme inn til forestillingen.

Selv om vi ikke hadde hatt kontakt etter ballettskolen, visste jeg om henne. Det hadde stått om Elisabet Helsing i avisen og ukeblader, og hun var blitt intervjuet både i radio og TV. 

I 1968 sto hun i spissen for organisasjonen Ammehjelpen. En liten aktiv gruppe som hjalp og støttet mødre som ville amme sine barn. Snart hadde gruppen vokst til et landsomfattende nettverk av mødre.

Og ammefrekvensen økte. Takket være en pilspiss av en rakrygget, bestemt kvinne med en drivkraft som bar evnen til å oppmuntre og delegere.

Så om det ikke var magiske hårbånd i rosa og blått hun brukte som lokkemiddel, var det en enorm begeistring for en sak hun trodde helt og fullt på.

Det hadde piplet fram allerede på ballettskolen hos den unge jenta.

Nå ble hun altså ikke svanedronning i Den Norske Opera. Det skal vi alle være glad for, i hvert fall tusenvis av små pattebarn.                              

Hun inntok hun en ny scene: Elisabet Helsing – Ammehjelpens dronning.

Om Vibeke Sæther

Vibeke Lalla Louise Sæther (f. 1943) er utdannet førskolelærer med musikk- og dramautdannelse. Hun har arbeidet i NRK fra 1969 som TV-journalist/programleder og ble ansatt som programsekretær i NRK Fjernsynet i 1969.

Vibekes interesse for amming ble vekket da hun gikk gravid med første barn i 1970. Året etter ble hun ammehjelper og tok telefoner fra fortvilte mammaer dag og natt.

Hun reiste rundt med gode råd også med ammebrosjyrer på sykehus, og ble kastet ut.

Hun jobbet i «Oslogruppa» som frivillig kopist og frimerkerslikker, dyktig på kopieringsmaskiner med blått blekk.

I 1978/79 laget hun bildebåndserien om «Amming» for Statens Filmsentral i samarbeid med Morten Krogvold, Svein Kojan og Kari Pape.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Anna Marie Frost

Anna Marie Frost lurte vakten utenfor Rikshospitalet der kronprinsesse Sonja nettopp hadde født prinsesse Märtha Louise, og fikk levert Ammeboka på fødeavdelingen - noe som ga Ammehjelpen et helsides oppslag i VG.

Les om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Leverte over 100 liter morsmelk

Jeg er født 9. mai 1946. Min mor ammet meg til jeg var ni måneder. Altså har jeg vokst opp med at det er en naturlig ting.

Jeg var russ i 1966 og fikk baby i april 1967. Katja og jeg produserte så mye melk at vi ukentlig leverte morsmelk til morsmelksentralen som den gang lå på Vaterland skole. Vi leverte over 100 liter, og fikk 56 kroner literen. Vi var kjempestolte!

Jeg ammet henne fortsatt da jeg møtte Anna Strand høsten 1968. Jeg var student på psykologi på Blindern, og min mann avtjente verneplikten som sivilarbeider. Jeg ble «gressenke», og vi derfor fikk tildelt Anna Strand som kommunal dagmamma, noe som var en lykke for oss!

Mitt første ammeslabberas var hos Anna Strand. Jeg ble godt kjent med både Elisabet Helsing, Kari Pape, Gro Nylander, Eli Heiberg og alle de andre. Høsten 1968 hadde jeg ammeslabberas hjemme hos oss i Fougstadgata. Billedbladet Aktuell var til stede for å lage en reportasje om Ammehjelpen.

Måtte sloss for å amme

I Amerika ga de på den tiden medisiner til de nybakte mødrene for å stoppe melkeproduksjonen, som rutine.

Min fetter var sjømannsprest i New York. Hans kone måtte bokstavelig slåss for å få lov til å amme.

Vi var sjokkerte, men vi skjønte alvoret i tide. Gjennom Ammehjelpen fikk vi opp kunnskapen om amming og melkeproduksjon hos det pattedyret som heter menneske.

Vi holdt studiesirkler. Elisabet Helsing skaffet til veie masse forskningsmateriale om melkeproduksjon hos alle slags pattedyr. Vi pløyde oss igjennom mye spennende litteratur!

Vi leste på engelsk og tysk og fransk i tillegg til norsk. Vi følte oss kyndige og stolte! Det var en stor seier da Boken om amming kom ut, og en enda større seier da brosjyren om Hvordan du ammer ditt barn ble trykket opp.

Jeg ga Ammeboka til kronprinsesse Sonja

Prinsesse Märtha Louise ble født 22. september 1971. Jeg bodde på St. Hanshaugen, og vi i Ammehjelpen besluttet derfor at det var jeg som skulle gå innom Rikshospitalet, som tidligere lå i dette området. Jeg skulle levere Ammeboka til den nybakte moren og ønske henne lykke til med ammingen.

Jeg trillet mitt andre barn i sportsvogn, som da var 11 måneder gammel. Jeg ante ikke at det ville være et oppbud av politi og journalister og sperrebånd utenfor inngangen til det gamle Rikshospitalet.

Det stod en mann i skyggelue og voktet inngangen. Jeg nærmet meg i frisk gange med vogna og gaven og babysaker i nettet på vogna, da en mann ropte på meg! Det var Tore Johannesen, en gammel klassekamerat fra Katta som da var journalist i VG:

– Hei Anna Marie! Hva gjør du her?

– Jeg skal bare levere Ammeboka fra Ammehjelpen til kronprinsesse Sonja.

– Og det tror du du får til?

– Bare vent, så skal du få se!

Jeg gikk bort til mannen i vaktbua og sa at jeg skulle til helsestasjonen, som lå på Rikshospitalet den gangen. Han smilte og nikket og hilste med lua.

Men – i stedet for å dreie til venstre der helsestasjonen var – så bråsnudde jeg i retning høyre. Dette var bak vaktbua, så vakten så oss ikke – og vips, så kunne jeg gå inn på fødeavdelingen og levere boka i resepsjonen.

Jeg visste ikke det da, men VGs fotograf tok et bilde av meg og vogna med flagrende frakkeskjøter på vei inn på Rikshospitalet!

Neste dag prydet bildet av meg og sportsvogna hele baksiden av VG med fet overskrift:

AMMEHJELPEN PÅ VEI TIL KRONPRINSESSE SONJA

Senere fikk vi takkekort fra slottet. Det ligger på loftet.

Ammehjelpen på Vor Frues Hospital

I 1970 fikk vi nummer to som ble ammet til han var tre år. Han var med til Rikshospitalet og leverte Ammeboka til kronprinsesse Sonja. Han var også med våren 1971 da jeg hver tirsdag klokka 13 møtte som representant for Ammehjelpen på barselavdelingen på Vor Frues Hospital.

Jeg tok på hvit frakk for å prate om amming med de nybakte mødrene. De ferske mødrene hadde utallige spørsmål. De var glade for å snakke om fødselen og ammingen som skulle komme i gang.

Det var et skrikende behov for opplysning. Det ble mange fine samtaler om amming, for mødrene lurte jo på så mye!

Jeg har senere møtt igjen flere ute i samfunnet som takket meg veldig på grunn av kunnskapen de fikk på Vor Frue. De mente det var gull verdt.

En dag jeg gikk trilletur i Telthusbakken ble jeg ropt på av en ung kvinne som kom til hageporten sin:

– Du! Du der! Var det ikke du som kom fra Ammehjelpen på Vor Frues da jeg fikk min baby for noen måneder siden?

Sant å si husket jeg ikke henne. Men hun pratet begeistret i vei om at jeg hadde snakket om at man kunne hjelpe hverandre med å amme, ved for eksempel å byttelåne babyer: En baby som var blitt flink til å die kunne «lånes bort» til en mamma som strevde litt med å få ammingen i gang – og at nybegynneren kunne få suge på en pupp der melken strømmet villig vekk.

Og det var nettopp dét denne kvinnen og hennes venninde hadde prøvd da de hadde fått babyer med noen ukers mellomrom. Og det hadde vært så vellykket! Så hun takket hjertelig mange ganger for den hjelpen de hadde opplevd å få. De hadde også fortalt dette til sine venninder igjen, og slik ble det glade budskap spredt videre.

Jeg trillet glad hjemover igjen og var fornøyd med innsatsen Ammehjelpen hadde kunnet bistå med på Vor Frues Hospital.

Jeg ønsker alle Ammehjelpere, gamle som nye – fortsatt lykke til i arbeidet!

Vi trengs fortsatt!

Om Anna Marie Frost

Jeg var som sosionomstudent høsten 1973 i praksis ved Stovner Helse- og sosialsenter – det første i landet som hadde helsestasjon og sosialkontor under samme tak. Det førte til et samarbeidsprosjekt om ammerådgivning: Jeg fra sosialkontoret, og helsesøster og lege fra den andre siden. Det førte igjen til at jeg skrev min hovedoppgave ved Sosialhøgskolen med tittelen «Ammerådgivning som en viktig del av forebyggende helsearbeid».

Jeg ble ferdig sosionom i 1974 og jobbet på sosialkontor i Oslo sentrum fra 1974-79. Deretter var jeg i PP-tjenesten i Oslo fra 1979-1992. Så flyttet jeg til Vestfold og jobbet i barneverntjenesten i Ramnes fra 1992-2002. Jeg jobbet i barnevernet i Re kommune fra 2002-2017, ti av årene som barnevernleder. I samarbeid med helsestasjonen ble vi «Barn og unge i RE».

I 1991 kom vårt første barnebarn til verden. Mamma Katja ammet ham, gikk inn i Ammehjelpen i Vestfold og var ammehjelper i flere år.

Les om prosjektet «Månedens laktosaur – fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse»

Tema

Ammeinnlegget