Månedens laktosaur: Anna Strand

- Den biten av kvinnekulturen som dreier seg om svangerskap, fødsel, amming og småbarnstid er uhyre betydningsfull. Enten man ser det med kvinneøyne eller fra samfunnets vinkling – det er og blir det mest grunnleggende av alt.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»

Det første møtet høsten 1968

I en artikkel i Alle Kvinners Blad [nr. 34, 1968] oppfordrer Elisabet Helsing mødre med amme-erfaring om å ta kontakt med henne. Hun har planer om å samle en gruppe jenter som kan støtte og hjelpe medsøstre som vil amme sine barn, men som savner hjelp og støtte til å klare det.

Sant å si så hadde jeg ofte undret meg over at det var så mange flaskebarn blant venninners og kusiners barn. Allikevel trodde jeg det var lite å gjøre med den slags, selv om mine bestemødre hadde ammet sine mange barn og min mor hadde forsynt sine fire barn med morsmelk.

Jeg tenkte meg nøye om, og så skrev jeg til Elisabet og «meldte meg til tjeneste». Etter en stund fikk jeg jeg så invitasjon til historiens første ammemøte i Thor Olsensgate. Litt spent var jeg nok da jeg mønstret, men jeg trøstet meg med at uansett hvor de andre jentene kom fra, så hadde vi i alle fall noe felles.

Hos Elisabet var det gjestfritt og romslig. Et stort tretrau med deilige nystekte boller stod på bordet, det var mormors bidrag til det første ammemøtet. En passe gjeng på ti-tolv stykker møtte fram. Mange var Elisabets kjente fra før. Og så var Eli Heiberg Endresen der.

Elisabet og Eli snakka med glød og iver om ammesak og ammeproblemer. De var alt i gang med en brosjyre med råd og veiledning til gravide og barselkvinner.

Haken ved saken var: hvordan få den gjennom nåløyet, som her var Helsedirektoratet. Her var det altså en lærer og en fysioterapeut som dristet seg inn på andres enemerker, og man været motgang.

Dette var begynnelsen på en spennende tid. Elisabet holdt oss nøye underrettet om sakens gang angående brosjyren. Møter ble holdt hvor Elisabet med stjerner i øynene fortalte om det amerikanske [La Leche League], som bl.a. hadde møter for gravide og mødre med nyfødte.

Vi fikk i oppdrag å ta oss av de bydelene hvor vi bodde – ta kontakt med helsestasjoner, få opp plakater og komme i gang med ammemøter i egne hjem. Elisabets kunnskap om tilbud og etterspørsel i ammingen var logisk, men vi var nok litt i tvil.

Det mest grunnleggende av alt

Årene i Ammehjelpen har vært givende på mange måter. For min del, innflytter som jeg er i [Oslo], har det også betydd mye at jeg fikk god sosial kontakt med uendelig mange positive og ressurssterke medsøstre.

Den biten av kvinnekulturen som dreier seg om svangerskap, fødsel, amming og småbarnstid, modning til omsorg for ikke bare egne barn, men også for andre mødre og deres barn, regner jeg for uhyre betydningsfull.

Enten man ser det med kvinneøyne eller også fra samfunnets vinkling – det er og blir det mest grunnleggende av alt.

Jubileumshilsen gjengitt med tillatelse fra Anna Strand. En noe lengre versjon av denne teksten ble publisert i spesialutgave av Ammenytt nr. 3, 1993, årgang 24.

Om Anna Strand

Anna Strand (f. 1933) i Folldal, vokste opp på liten fjellgård der arbeidslyst var nødvendig. Hun var interessert i småbarn fra hun var liten jente. Det sosiale livet besto i stå i sangkor og ungdomslag.

Av utdanning kan nevnes folkeskole, framhaldsskole, folkehøgskole og husmorskole. Anna hadde sesongarbeid på Bjørnhollia i Rondane i DNTs regi. Hun reiste til Oslo i 1954 og tok jobb i serverings- og tekstilbransjen.

Anna giftet seg i 1958 og fikk barn i 1960 og 1964. Hun tok mange kveldskurs i psykologi på Friundervisningen i en tiårsperiode.

I 1966 fikk Anna jobb i Oslo kommune som dagmamma, og hadde ansvar for totalt 33 barn de neste 33 årene.

Anna organiserte seg i Norsk kommuneforbund og var aktiv som tillitsvalgt for å forbedre arbeidsvilkår.

Anna ble medlem av Ammehjelpen 1968. Hun rettet besvarelser i en periode og var aktiv ammehjelper per telefon og hjemmebesøk i 15 år. Anna Strand er nå æresmedlem av Ammehjelpen.

Vil du lese flere laktosaur-historier?
Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Else Nielsen (1938-2022)

- Jeg fikk avslag da jeg spurte om å få dele ut informasjon om ammehjelp på et svangerskapskurs på helsestasjonen. Begrunnelsen var at om jeg skulle reklamere for «mitt produkt» (morsmelk), så måtte også produsentene av morsmelkerstatning få slippe til.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»

Jeg tenker mange ganger på hva som hadde skjedd om ikke vi hadde tatt tak i dette med amming…

Jeg er vokst opp i en liten bygd i Steigen i Nordland og eldst av fire søsken som alle er født hjemme i stua, hvor alle ble ammet. Amming var en naturlig del av min hverdag som barn.

I 1970 var jeg gravid med mitt første barn, bodde i Oslo og hadde ingen nær familie der. Tror ikke jeg tenkte så mye på amming akkurat da. De fleste av mine venninner hadde større barn, og jeg tror ikke mange av dem hadde ammet.

Sagene helsestasjon, som jeg tilhørte, tilbød svangerskapskurs – og jeg meldte meg på der høsten 1969. På én av de siste kurskveldene ble Elisabet Helsing «smuglet» inn for å snakke om amming. Tror hun var venninne av fysioterapeuten, eller i alle fall en bekjent. Amming sto i alle fall ikke på programmet for kurset.

Elisabet snakket entusiastisk om at alle kunne amme. Det var bare spørsmål om kunnskaper og støtte. Jeg tror alle som var der ble oppglødd og tenkte gjennom saken, om man ikke hadde tenkt så mye på dette tidligere. Mine tanker om amming ble i alle fall vekket den dagen.

Vi fikk et inntrykk av at dette var noe vi ikke skulle ta opp med helsestasjonen, uten at det ble sagt direkte. Vi fikk en håndskrevet lapp av Elisabet med navn og telefonnummer vi kunne ringe om vi ønsket å snakke med noen om problemer som oppsto.

Jeg kontaktet aldri Elisabet, men telefonnummeret lå i nattbordskuffen min under hele ammeperioden. Alt hun sa stemte jo med det jeg husket fra min barndom.

I mars fødte jeg Cato på Josefinegaten fødselsklinikk. Dagen etter gikk turen, med drosje, til Ullevål sykehus.

Barseltiden ble ikke slik jeg hadde tenkt meg. Cato lå på et rom og jeg på et annet. Vi fikk bare låne barna i 20 minutter hver tredje time. Cato var alltid «god og mett» når han kom på besøk. Vi kunne bare kose oss, jeg hadde jo ikke melk likevel.

Alle hadde det vel slik den gangen, men jeg hadde vel ikke tenkt så mye på det. Det var mange forklaringer på hvorfor jeg ikke hadde melk. Blant annet ble min høye alder som førstegangsfødende brukt mot meg.

Etter fem dager skulle jeg reise heim, og hadde da bare klart 30 gram til ett måltid. Beskjed kom om å kjøpe melkepulver som måtte være klart når jeg kom heim.

Jeg sa at jeg ikke ville bruke melkepulver, og at bare jeg kom heim, så ville alt rette på seg. Elisabets ord hadde overbevist meg om at også jeg skulle klare dette.

Oppholdet ble forlenget med en dag, uten at noe i rutinene ble endret. Jeg lå i senga og gråt da en gammel pleier kom inn til meg. Hun lukket døra og sa at om jeg ønsket å amme, så ville jeg klare det. Millioner av kvinner har ammet sine barn i generasjoner, sa hun.

Så fikk jeg telefonnummeret til et firma hvor jeg kunne leie pumpe. Så kunne jeg pumpe meg mens barnet sov, og melkemengden ville øke om jeg ammet eller pumpet meg ofte.

Jeg var uendelig takknemlig for denne beskjeden, men lei meg for at ikke alle fikk vite dette. Selv leide jeg ikke pumpe, med det var en «sikkerhet» i tilfelle mitt barn ikke klarte å øke melkemengden.

Jeg ammet i ti måneder selv om jeg begynte å jobbe etter seks måneder. Tror lønnet permisjon den gangen var tre måneder.

Boken om amming kom ut i 1970, og den ble kjøpt og lest ut: En hvit bok med myke permer hvor en mor satt på ryggen av en ku og ammet. Boka lå under hodeputa og ble den som hjalp meg gjennom ammeperioden.

Ikke bare kunnskapen var viktig, men også oppmuntringen og bevisstgjøringen om at dette var det eneste riktige.

Lokalgruppe i Bodø

I 1973 var jeg flyttet til Bodø og hadde født mitt andre barn. Ammingen gikk selvsagt mye lettere denne gangen, men også nå var det «skjær i sjøen».

I Bodø var det allerede en Ammehjelpsgruppe, startet i 1970. Jeg hadde bestemt meg for å være heime med mine barn noen år og å studere ved Høgskolen i Bodø. Jeg var 35 år og hadde jobbet i nesten 20 år, men hadde alltid hatt lyst til å studere.

En liten annonse i Menighetsbladet viste at Ammehjelpen i Bodø trengte flere medlemmer. Jeg hadde masse ledig tid, men ikke barnehageplass, så det passet meg å jobbe hjemmefra. Dette ble starten på en spennende og lærerik tid.

Selv mente jeg at jeg hadde ganske mye erfaring med amming og ville gjerne dele mine kunnskaper. Jeg var heller ikke redd for å ta ordet på møter, og det ble til at jeg meldte meg til å besøke fødeavdelingen på Bodø sykehus.

Leger og jordmødre var positive til våre besøk, men barnepleierne var ikke så glade i oss. I etterkant har flere av dem sagt at det ble alt for mye spørsmål og mas når vi hadde vært på besøk.

Sett med mine øyne var besøkene på fødeavdelingene viktig i denne perioden. Mangel på kunnskap og litteratur var stor. Etter hvert hadde ikke mødrene til de unge fødende selv ammet, og de kunne dermed ikke føre over sine erfaringer.

Ammehjelpsgruppen i Bodø hadde møter hver måned hvor vi lærte opp de nye medlemmene til å bli ammehjelpere. Det var viktig ettersom det var mangel på litteratur om amming.

Vi noterte og anonymiserte alle spørsmål og svar vi fikk fra ammende kvinner og diskuterte dem. Hensikten var at alle skulle få så likt svar som mulig uavhengig av hvem de kontaktet. Tror også at vi etterhvert greide det ganske bra.

I ettertid har en helsesøster vært imponert over at vi ga så like svar. Du vet, på et lite sted som Bodø, hendte det at mødrene ringte flere av oss med det samme spørsmålet.

Helsestasjonene var en annen utfordring. Som småbarnsmødre var vi helt avhengig av å ha et godt forhold til helsesøstrene. Selv hadde jeg en jente som hele tiden lå langt under i vektstatistikken og måtte forsvare meg. Britt var et særlig aktivt barn og hadde ikke noe ekstra fett på kroppen.

Forholdet til helsestasjonene bedret seg etter hvert, men jeg vil ta med en liten episode fra 1970/80 tallet:

Jeg hadde fått tilgang til et svangerskapskurs, fordi jeg kjente fysioterapeuten, og av egen erfaring følte jeg at dette var riktig tidspunkt for å informere om Ammehjelpen og våre tilbud. Men så overtok kommunen kursene, og der ønsket ikke å ha mange forelesere, bare sine egne.

Jeg kontaktet da ledende helsesøster og ba om å få dele ut Bodøgruppens egen brosjyre om ammehjelp til deltagerne. Svaret var nei. Begrunnelsen var at om jeg skulle få drive reklame for MITT PRODUKT (morsmelk), så måtte også Nestlé og Collett slippe til. Reklamen fra melkepulverprodusentene var enorm.

Jeg tenker mange ganger på hva som hadde skjedd om ikke vi hadde tatt tak i dette med amming..?

Godt at verden har gått videre.
Masse hilsen fra Else Nielsen i Bodø.

Om Else Nielsen

Else Nielsen (1938-2022) kom fra Steigen i Nordland og var eldst av fire søsken som alle ble født hjemme i stua, hvor de ble ammet.

Nielsen gikk god gammeldags folkeskole. Hun fikk to barn som begge ble ammet, det siste i Bodø da hun var 35 år. Hun tok høyere utdannelse ved Nordland Distriktshøgskole i Bodø og fullførte seks år med økonomistudier.

Else Nielsen var leder i Ammehjelpens Bodøgruppe i mange år. Hun tok i tillegg på seg retting av 400 ammehjelpsoppgaver fra hele landet, på opp til 30 håndskrevne sider per besvarelse, og la ned minst 3000 timeverk i arbeidet.

Som datakyndig førte hun dessuten Ammehjelpens medlemsarkiv i en periode. Nielsen var aktiv ammehjelper på grasrotplan i over 40 år, fra 1973-2016.

Hun ble utnevnt til æresmedlem i 2018, på Ammehjelpens 50-års jubileum.

Her kan du lese historiene til flere av laktosaurene.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Eli Heiberg (1935-2023)

- Det var en sterk intuisjon og egen erfaring som drev meg til å gå imot gjeldende retningslinjer og praksis, og utfordre rådene som ble gitt.

Om prosjektet Månedens laktosaur.

En historie om intuisjon

Da jeg fikk mitt første barn i 1958, var ammeregimet strengt. Man skulle amme fra ett bryst av gangen, tømme det som en bøtte, og så gi erstatning om barnet trengte mer. Det føltes bare ikke riktig.

Da jeg fikk flere barn (1960), begynte jeg for meg selv å prøve ut alternativer som føltes mer naturlig. Det med at brystet var som en bøtte var så kortsiktig tenkt. Man forstod ikke at det var kontinuerlig produksjon. Det fant jeg ut av på egen hånd.

Etter å ha tatt fysioterapeut-utdannelse i Sverige og jobbet der noen år, flyttet jeg tilbake til Oslo med mann og to små barn i 1961. Jeg begynte etter hvert å vie mye tid til å holde svangerskapskurs, og det var på et av disse at Elisabet Helsing var deltager.

Jeg leste ivrig engasjert alt jeg kunne finne om fødsel – i en tid da oppfatningen var at den fødende kvinne skulle ligge i sengen. Men fødsel er jo bevegelse, både for mor og barnet, og det føltes ikke riktig at man skulle ligge stille.

Amerikanske eksperter hadde begynt å skrive om muligheten for å være oppe, prøve ut ulike stillinger som kunne bidra til fødselsgangen. Jeg var overbevist om at det var noe i dette.

Jeg deltok i å organisere en større spørreundersøkelse om gravides kår gjennom Institutt for forebyggende medisin. De studerte opplevelser av fødsler. Svarprosenten var høy, og tilbakemeldingene var blandede. Det var absolutt fokus på at moren skulle ivaretas, men hun fikk ikke bestemme så mye selv.

Jeg tok på meg oppgaven med å reise rundt til jordmødre i distriktene og innhente spørreskjemaer. Ut av dette vokste det et stort nettverk og nære vennskap av jordmødre rundt i landet. Mine barn har gode minner fra turer med bil – mor med fire barn i baksetet, på tur til småbygder på Vestlandet og nordover. Træna var et høydepunkt.

Det var faktisk de eldste jordmødrene som var mest enige i det jeg var overbevist om – at fødsel ikke nødvendigvis skulle være en liggende affære.

På denne tiden fikk jeg også kontakt med Brigitte Jordan i USA, en pionér som skrev mye om fødsler. Vi brevvekslet i årevis. Jeg inviterte henne til Norge, og jeg husker godt øyeblikket da vi endelig møttes på Østbanen etter all brevvekslingen. Det ble dager med konstant prat.

Jeg hadde også ordnet et foredrag for henne på Rikshospitalet. Jordmødrene der hørte på med vantro og interesse.

En stund etter at Elisabet Helsing hadde deltatt på svangerskapskurs, møttes vi igjen tilfeldig, og etter det ble vi samarbeidspartnere. Et nært vennskap vokste frem.

Vi var begge levende opptatt av svangerskap og amming. Også amming sto for meg som noe som var altfor regulert, noe som burde være mer naturlig.

Det var en sterk intuisjon og egen erfaring som drev meg til å gå imot gjeldende retningslinjer og praksis, og utfordre rådene som ble gitt.

Sammen med Elisabet arrangerte vi ammeslabbraser for en liten krets damer som var pådrivere for endring. «Diegivende mødres hjelpeforening» ble starten på Ammehjelpen.

Elisabet ledet an. Hun var en sterk og kreativ person, eventyrlysten og reiseglad. Hun inspirerte. Hun brevvekslet med en rekke internasjonale eksperter. Elisabet hadde skrevet i flere år. Jeg begynte etter hvert også å skrive.

Vi skrev og utgav mye sammen, blant annet brosjyren «Hvordan du ammer ditt barn» (1968) som ble godkjent av Gro Harlem Brundtland, da i Helsedirektoratet. Den ble distribuert rundt i landet og ble rådende som ammeveileder.

Elisabet fikk pressen interessert i ammearbeidet fordi hun var entusiastisk, ung og vakker. Det ble mye skriverier i aviser, i tillegg til radioprogrammer med Olga Meyer i NRK som var opptatt av kvinnesaken. Hun intervjuet de «rare» damene, hjelpemødrene, som holdt på sitt til tross for majoriteten som holdt seg til ammesystemet. Vi representerte en «motmakt» som underminerte systemet.

Etter hvert fikk vi komme inn på noen fødeavdelinger og snakke om amming. Vi ble observert, og det vi sa ble nøye kontrollert. Men etter hvert vokste forståelsen av at de medisinske rådene til da ikke var gode nok. De var rett og slett ikke gode. De brakte mange kvinner ut i svært krevende situasjoner.

Dersom jeg har bidratt til endring gjennom å drive frem nye måter å se på fødsel og amming, og har tilført andre ny kunnskap, er det fint.

Jeg holder den dag i dag kontakt med likesinnede venninner fra denne banebrytende tiden. Jeg har stor takknemlighet for vennskap og samarbeid som vokste ut av arbeidet med å utfordre etablerte normer og retningslinjer.

Denne teksten er basert på samtaler med Eli Heiberg, hovedsakelig med hennes svigerdatter Elisabeth Lothe (vinteren 2021), men også med Kari Paalgard Pape og Sidsel Pape (sommeren 2020).

Eli Heiberg fortsatte med å holde svangerskapskurs i regi av Sanitetsforeningene i mange år og trivdes med undervisningssituasjonen.

Det er liten tvil om at Elis bidrag til utvikling av synet på og kunnskap om fødsel og amming i Norge er uten sidestykke. Selv vil Eli trekke fram Elisabet Helsing.

Om Eli Heiberg

Eli Heiberg (1935-2023) ble utdannet til fysioterapeut i Sverige 1965, og var en norsk fysioterapeut og sosialantropolog. Hun var særlig kjent for sitt arbeid med svangerskap og fødsel. Heiberg har utgitt en rekke bøker, skrifter og veiledninger om disse temaene.

Hun var også sentral i utformingen av norsk jordmorutdanning og i svangerskapsforberedende kurs der også menn er med. Heiberg var tilknyttet Folkehelseinstituttet som gjesteforsker.

I 1986 tok hun hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo på en hovedoppgave med tittelen «For sikkerhets skyld: Rutiner og ritualer i svangerskapskontrollen».

Heiberg var norsk ansvarlig for «Samarbeidsprogram for helse i Barentsregionen 1999-2003» finansiert av Utenriksdepartementet og Folkehelseinstituttet.

Kongen utnevnte i 2006 Heiberg til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «helsefremmende arbeid innen svangerskap og fødsel».

Hun er æresmedlem av Ammehjelpen.

Om prosjektet Månedens laktosaur.

.

.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Sidsel Bjelland

- På senteret hadde de til og med til salgs den perfekte ammedressen – en kjeledress med glidelås i rød eller blå stretchfrotte senere kalt ammedressen. Ned med glidelåsen – frem med puppen. Den dressen var det mange som kjøpte.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Vekkelsen i sandkassen på vestkanten

Første gang jeg traff Elisabet var i parken. Det var i parken eller ved sandkassen vi møttes alle vi nyetablerte som hadde flyttet til Lybekkveien på Holmen i Oslo. Jeg kom fra Trondhjem i 1967 med ektemann, liten datter, Mette på tre år, og barn i magen.

Det var lett å bli kjent med hverandre i sandkassen. Om sommeren var det et yrende liv av mødre og barn. Sinkbaljer med vann og badebaljer var trukket fram fra kjeller og loft og maten ble inntatt på plenen og ved sandkassen. Samtalen dreide seg mye om barn. Amming var et veldig aktuelt tema oss mødrene imellom.

Min norske venninne i Amerika sendte brev der hun skrev at amming var noe ordentlig klin. Hun forherliget flaskemating. Da hun fikk barn på sykehus, fikk hun en pille så hun ble ferdig med de greiene der. Sykehusoppholdet var enestående, synes hun, fordi hun hadde fått enerom og menyvalg langt vekk fra andre nybakte mødre. Denne historien synes vi i Lybekkveien var skremmende.

Det var på disse tider at Elisabet kom med ideen om «ammeslabberas». Alle de vi hadde sett eller hørt om med baby i magen eller vogn, ble invitert til Elisabet på ammeslabberas. Ikke kaffeslabberas, men ammeslabberas. Der utvekslet vi gode og dårlige erfaringer om amming, men også hvordan vi kunne hjelpe andre mødre å komme i gang.

I en bruktbutikk for barneklær på Holmensenteret, fikk vi sette opp plakater om ammehjelp og ammeslabberas. Vi ble ganske gode kunder både med kjøp og salg av brukt barnetøy.

På senteret hadde de til og med til salgs den perfekte ammedressen – en kjeledress med glidelås i rød eller blå stretchfrotte senere kalt ammedressen. Ned med glidelåsen – frem med puppen. Den dressen var det mange som kjøpte.

Det var alle typer mennesker med på ammeslabberas. En nabo som var medlem av Maran Ata hadde mange barn og god lyst til å amme, men fikk det ikke til. Hun mente at melken hennes var for blå og for tynn, men etter å ha vært på et par av de seks – syv ammeslabberasene vi holdt, så fikk hun dreisen på det.

Min gode nabo i etasjen over, Anne Svendsen, var den første jeg så som ammet barnet sitt på trikken. Hun ammet også min sønn, Hans Petter, en gang vi var ved Bogstadvannet for å bade.

Jeg var på svømmetur, og babyen min begynte å gråte. Anne tok ham opp og la ham til sitt bryst. Jeg ble litt paff da jeg så dette, men det tok bare et par sekunder før jeg tenkte – så fint! Sånn gjorde man det i gamle dager.

Det var ikke bare amming vi diskuterte i Lybekkveien på syttitallet. Feministiske tanker blomstret. Vi hadde valgt utdannelse som var grei å kombinere med å være gift.

Hvorfor var kvinneyrker dårligere? Hva kunne vi gjøre for å få mannen til å delta mere hjemme? Var vi flinke nok til å slippe mannen til på sin måte? Hvordan kunne vi bli flinkere til å snakke kvinnesak? Hvordan kunne vi klare å åpne kjeften i forsamlinger? Hvordan skulle vi gjøre oss gjeldende, borte fra grytene?

Mot slutten av 1960-tallet studerte Elisabet ernæringsfysiologi på Blindern. Der fikk hun se et oppslag om at Joe Freeman skulle holde et foredrag om Betty Friedan og hennes nylig oversatte bok Myten om Kvinnen (1963).

Vi var fem-seks kvinner fra Holmen og omegn som kom på møtet på «Frederikke» – reneste vekkelsesmøtet! Etter dette delte vi oss inn i små grupper som ble oppstarten til Nyfeminismen i Norge.

Jeg kom med i BB-gruppa, (Blid og Beinhard). Gro Nylander, Ragnhild Halvorsen, Nina Karin Monsen og Bitten Modal som ble redaktør av Sirene, var også med. Det var Elisabet som var den drivende kraft og inspirator, og det var Elisabet Helsing Almaas som senere ble kalt Ammehjelpens mor.

Om Sidsel Bjelland

Sidsel Bjelland (1940) har Artium, Ex.Phil og er utdannet ved kunst og håndverkskolen, Ecole des Art et Metier Vevey, Sveits. Bjelland har arbeidserfaring i dekorasjon/reklame, vindusutstillinger, messer, og innredninger.

Hun var i 15 år ansatt i Bydel Frogner som daglig leder ved Tidemandstuen Frivillighetssentral, også drevet av Røde Kors og Lions. Der hadde hun ansvar for aktiviteter som selvhjelpsgrupper, norskopplæring, litteraturgrupper, tegnekurs og diskusjonsfora.

Hun har to barn og ble med i Ammehjelpen i 1968 der hun var kasserer fra oppstarten.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Eva Fosse

- Elisabet Helsing ringte til meg. Hun hadde lest et innlegg jeg hadde hatt på Familiesiden i Aftenposten. (…) Tema: At jeg trosset legen på kontrollstasjonen som sa at jeg hadde for små bryst til å ha nok melk!

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Mitt første møte med Elisabet

Elisabet Helsing ringte til meg. Hun hadde lest et innlegg jeg hadde hatt på Familiesiden i Aftenposten. Jeg var inspirert av avisens serie om amming. Dette må ha vært i 1968, mer enn tre år siden jeg selv ammet!

Tema: At jeg trosset legen på kontrollstasjonen som sa at jeg hadde for små bryst til å ha nok melk!

Vår datter var født fire uker før termin, og veide selvfølgelig ikke det hun skulle ifølge normalen da hun ble presentert for den kunnskapsløse legen.

Men Anette var en kjempegod suger. Fornøyd hadde hun drukket min morsmelk siden to dager etter fødselen. Og hun hadde lagt på seg som hun skulle i forhold til alderen.

Men legen påla meg altså å begynne med tillegg! Ikke tale om! Hvorfor endre noe som var så naturlig for meg? Det var aldri en tåteflaske eller pakke med morsmelktillegg i vårt hjem.

Anette (1962) og Harald (1964) fikk morsmelk i omtrent ni måneder hver. Og gikk rett fra bryst til kopp!

Elisabet spurte om jeg var interessert i å være med på et møte for å bedre informasjonen om amming? Hun inviterte meg hjem til seg onsdag 6. november 1968 kl. 20 i Thor Olsens gate.

En spennende leilighet i et hus fra århundreskiftet, like ved Vor Frues Hospital og St. Sunniva skole. Vi satt på et stort, koselig kjøkken, fikk te og hjemmebakst. Husker ikke hvor mange, men Eli Heiberg Endresen var der.

Vi fikk god informasjon av en velinformert Elisabet. I samarbeid med Eli hadde hun gjort mye for å bedre situasjonen for diegivende mødre. Da hun selv ammet sin førstefødte i 1965, møtte hun flere mødre som ikke hadde lykkes med diegiving.

Hun fortalte at det nå bare var omtrent 28 prosent av barna som fikk morsmelk i mer enn tre måneder. Under krigen ble nesten alle spedbarn ammet.

I USA hadde bevegelsen La Leche League gitt ut håndboken «The Womanly Art of Breastfeeding» som Elisabet tilfeldig fikk i gave. I 1967 ble hun og Eli enige om å gjøre noe for å bedre ammerådgiving i Norge. Inspirert av denne håndboken forfattet de en brosjyre, omarbeidet til norske forhold.

De oppsøkte Helsedirektoratet og presenterte sin brosjyre for assistentlege Gro Harlem Brundtland, som da ventet sitt fjerde barn. Hun syntes brosjyren var god, og i løpet av 1968 ble den trykket og spredt. Elisabet fortalte også at hun og Eli hadde fått adgang til å besøke Vor Frues Hospital et par ganger i uken for å snakke med mødrene om amming.

På Elisabets kjøkken ble vi som var til stede enige om å være med i «Diegivende mødres hjelpeforening» som i 1969 ble til «Ammehjelpen».

Jeg har gjemt «Den 7de Sans» fra de årene. I 1968 var det antakelig to møter hos Elisabet, i 1969 var jeg med på seks «ammeslabberas» og ni både i 1970 og 1971. Alt begynte på Elisabets kjøkken.

Om Eva Fosse

Eva Fosse (1938) er journalist. Hun utdannet seg til dette yrket ved siden av å være småbarnsmor og i deltidsjobb. Før barna ble født hadde hun diverse sekretetærjobber.

Hjemmefra tok hun NKS-kurset i journalistikk med Carl Just som lærer. I årene 1965 til 1977 maskinskrev hun manuskripter for medisinske forskere ved Fysiologisk institutt, UiO. Hun er rask på skrivemaskin takket være artium fra Oslo Handelsgymnasium 1958 hvor hun bl.a. lærte touchsystemet.

To barn, født noen uker før termin i 1962 og 1964, ga henne god erfaring med amming. I 1968 ble hun kontaktet av Elisabet som hadde lest hennes leserinnlegg i Aftenposten om amming. Hun ble første redaktør for Ammenytt.

Fra 1972 hadde hun tillitsverv på barnas skole, var nestleder i Ullern bydelsutvalg to perioder og varamedlem i Oslo bystyre en periode. 1972 til 1978 deltids-studerte hun ved Universitetet i Oslo (mellomfag i litteraturvitenskap og engelsk, grunnfag i offentlig rett) og fikk sin Cand. Mag. 1978.

1978 til 1980 praktiserte hun som journalist og 1980 startet arbeidet som politisk journalist i Norpress (tidligere Høyres pressebyrå) til pressebyrået ble nedlagt 1998.

1990-2018 skrev hun også for tidsskriftet Helsenytt for alle, utgitt av Nasjonalforeningen for folkehelsen fra 1978 og nedlagt 2006.

Deretter for den nettbaserte Sinnets helse (2008-2018), begge med Terje Fugelli (bror av Per) som redaktør.

1999-2003 hadde hun bl.a. flere intervjuer med Gro Nylander.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Elisabet Helsing (1940 – 2019)

Her forteller Elisabet Helsing om hvordan hun startet «Diegivende mødres hjelpeforening» - som etterhvert ble til Ammehjelpen. Det er en historie om litt flaks, enormt med pågangsmot - og et stort kvinnefellesskap.

Foto: Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing. Fotografert av Kristine Teresa Grav Hardeberg (2007).

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Ammebrosjyren

Da jeg i 1965 ammet mitt første barn, var det bare 28 % av mine med-mødre som «var så heldige å ha nok melk til sine barn i mer enn tre måneder».

Heldigvis hadde ikke jeg lest denne setningen som sto i brosjyren til den ellers så utmerkede og snille barnelegen Dr. Riis, så jeg mistet ikke motet, men ammet Ingerid uten særlige vanskeligheter i de foreskrevne ni måneder.

Jeg møtte imidlertid mange av de «uheldige» andre to tredjedelene med-mødre, men så en dag støtte jeg på en venninne som fortalte meg at hun også hadde mistet melken, men hadde nektet å innrømme det.

Hun hadde lagt ungen til det tomme brystet ustanselig og – under over alle undere – melken kom tilbake, denne historien gjorde meg nysgjerrig!

Ett år senere fikk jeg tilfeldigvis La Leche League sin håndbok «The Womanly Art of Breastfeeding» forært. Jeg kom til å nevne dette for Eli Heiberg Endresen (min svangerskaps-guru som jeg tilfeldigvis møtte på Karl Johan).

Vi ble enige om at noe burde gjøres, det var åpenbart at det var endel feiltakelser ute og gikk med hensyn til ammerådgivningen i Norge.

For å gjøre en temmelig lang historie kort: vi skrev i løpet av 1967 en brosjyre sammen, inspirert av La Leche League, men totalt omarbeidet for norske forhold, dro ned til Helsedirektoratet og foreslo at man derfra burde se til å spre dette verk over hele kongeriket.

Og igjen skjedde et under: konsulenten vi ble henvist til, en Dr. Gro Harlem Brundtland, var gravid med sitt fjerde barn og syntes ideen var god. Brosjyren ble – etter mye konsultasjons- og revisjonsarbeid – trykt og spredd i løpet av 1968.

Det var mitt første og eneste møte med vår statsminister, og ingen dårlig begynnelse på sagaen om hvordan norske mødre gjenerobret ammingen.

Boken om amming

En journalist i «Alle Kvinner» – et ærverdig dameblad som nå er gått inn, men som den gang hadde utrolig mange lesere, syntes denne ammebrosjyren var en morsom ide, og ba om et intervju.

Jeg fortalte henne blant annet om den amerikanske ammehjelpgruppen, La Leche League International, og for å få kontakt med andre som skulle være interessert i å starte noe liknende i Norge, satte vi adressen min i bladet.

Det resulterte i en flom av post – ikke først og fremst fra organisasjons-interesserte, men fra fortvilte mødre som endelig i meg så muligheten for å få hjelp med sine ammeproblemer.

Jeg svarte så blekket sprutet, men det slo meg etterhvert at det var de samme problemene som gikk igjen, og det ville kanskje være en bedre ide å få ut en bok som sammenfattet svarene under to permer, fremfor å skrive til hver enkelt av dem som hadde problemer.

Først forsøkte jeg å oversette «The Womanly Art of Breastfeeding», men selv om jeg hadde syntes den var fin å lese fant jeg den umulig å oversette, den var for amerikansk.

Det fantes imidlertid noen andre bøker, blant annet Karen Pryors «Nursing your Baby», og jeg begynte en runde hos forleggerne for å finne interessenter til en norsk utgave.

Interessen var lunken, man så ikke på amming som noe det kunne skrives bøker om. «Enten kan man amme, eller så kan man ikke, og det er det ikke noe å gjøre ved», var en vanlig holdning.

Første napp fikk jeg hos Gyldendal, men konsulenten Sigmund Hoftun var ikke mye for en oversettelse. «Hvorfor skriver du ikke en bok selv» foreslo han – og det gjorde jeg så.

Den kom ut i 1970, og Gyldendal fant til sin forbauselse at den ble en bestselger.

Ammehjelpen blir til

I brevhaugen som fulgte intervjuet i «Alle Kvinner», var det også et titalls svar fra mødre som gjerne ville hjelpe andre, og som var interessert i å starte en norsk versjon av La Leche League.

Den skulle imidlertid ble heilnorsk, og fikk det høytidelige navn «Diegivende mødres hjelpeforening». Det ble imidlertid snart til Ammehjelpen.

Vi var organisasjonsmessige amatører, men med meget pågangsmot. Budskapet om vår eksistens fikk vi gjennom avisene (Aftenpostens familiesider godtok en serie artikler om amming) og radioen («Husmorens fem minutter», redigert av Olga Meyer, hadde flere intervjuer som gikk over riksnettet klokka åtte om morgenen), og posthaugene vokste.

Vi prøvde også å få igang samarbeid med helsesystemet, i begynnelsen med vekslende hell.

Jeg bodde den gang i nærheten av en privat fødeklinikk (Vor Frues Hospital) i Oslo sentrum, og klarte faktisk å få lov til å gå runder der to ganger i uken, og snakke med mødrene om amming.

Det lærte vi mye av, og igjen var det slående hvordan det var de samme problemene som gikk igjen. Det var også slående hvor lite som skulle til for å hjelpe mødrene ut av uføret. Ofte hadde de selv forslag til hva de burde gjøre, men trengte oppmuntring og støtte til å følge sin sunne fornuft.

Vi fikk ofte erfare at det var langt igjen: rundene på vår lokale fødeavdeling tok en brå slutt da avdelingsgynekologens svigerdatter fikk barn, og ammeproblemer, og henvendte seg til Ammehjelpen for å få hjelp.

Vi rådet henne som best vi kunne, men dessverre sto våre råd i total motsetning til dem hun hadde fått fra svigerfar gynekologen.

Hun fulgte våre råd og lyktes i ammingen, men vi fikk høflig beskjed fra fødeavdelingen om at man ikke hadde bruk for våre tjenester mere.

De hadde åpenbart ikke hatt noen ide om hvilke revolusjonære ideer det var vi hadde gått rundt og spredd på avdelingen.

—

Teksten over er et lett omarbeidet utdrag fra «Norske mødre gjenerobrer ammingen – de første årene, 1967-1971, en personlig krønike av Elisabet Helsing».

Gjengitt med tillatelse fra Ingerid Helsing Almaas.

Siste del kan leses i Ammenytt nr. 3, 1993, årgang 24, som er å finne på Nasjonalbiblioteket.

Om Elisabet Helsing

Elisabet Helsing (1940-2019) grunnla Ammehjelpen i 1968 med en hensikt om å gi råd om amming. Det førte til at en økt andel kvinner begynte å amme fra 1970 og utover.

I 1969 begynte hun på ernæringsstudiet ved Universitetet i Oslo (UiO) og arbeidet med ernæring i både nasjonal og internasjonal sektor i mange år. Hun jobbet blant annet for å synliggjøre morsmelkens verdi som matvare i det nasjonale matvareregnskap.

Senere arbeidet hun også som ernæringsekspert for Det internasjonale Røde Kors under sultkatastrofen i Niger. Hun bisto Verdens matvareprogram i Bangladesh ved å implementere et ernæringsprogram til over en halv million kvinner og barn.

Hun var fra 1981-1984 seniorkonsulent ved Helsedirektoratet, hvor hun blant annet arbeidet for etableringen av «Den internasjonale koden for markedsføring av morsmelkerstatninger» sammen med Verdens helseorganisasjon.

I 1984 ble hun den første regionale ernæringsrådgiver ved Verdens helseorganisasjon i København. Her jobbet hun bl.a. med å implementere ernæringspolitiske mål i Europa med norsk ernæringspolitikk som mal, opprettelser av WHO Collaborating Centres ved universiteter, samt etableringen av The Baby-Friendly Hospitals Initiative under WHO og UNICEF.

Hun tok doktorgrad ved Universitetet i Athen i 1989. I hennes avhandling sammenlignet hun norsk og gresk ernæringspolitikk.

I 1996 jobbet hun som seniorkonsulent ved Seksjon for internasjonale spørsmål og helse i Helsedirektoratet.

Hun underviste også i ernæringsfysiologi ved UiO, og skrev en rekke bøker og vitenskapelige artikler.

Elisabet Helsing fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid med ernæring, amming, morsmelk og ammehjelp.

Elisabet Helsing forteller (Kvinnehistorie)

Elisabet Helsing: I front for brystmelken (Vårt Land)

Mer om Elisabet Helsing (Wikipedia)

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Hva er offentlige råd omkring søvn og nattamming?

Mange foreldre lurer på hvem de skal stole på, spesielt hvis rådene som gis omkring babysøvn og nattamming er motstridende. Her får du en oversikt over offentlige kilder og hvor de henter innholdet sitt fra.

Hva er offentlige kilder, og hva skriver de?

Offentlige råd og anbefalinger er det som står på offentlige nettsider, for eksempel helsenorge.no – i tillegg til i brosjyrer og apper som helsesykepleiere og annet offentlig helsepersonell anbefaler til foreldre.

Du finner en oversikt over de vanligste offentlige kildene til råd omkring søvn og nattamming i de neste avsnittene.

Som du kan se, så er det flere av disse som leverer innhold til hverandre, derfor vil mye av det de skriver være ganske likt.

Mange av de offentlige kildene fremmer ulike former for søvntrening, men de beskriver ikke alternativer til hvordan foreldre kan få mer søvn. Dette kan bidra til at foreldre tror at søvntrening er noe de må gjennom, uansett om det er noe de ønsker eller ikke.

Det finnes imidlertid mange ting man kan gjøre for å få mer søvn uten å bruke «søvntrening med ekstinksjonsmetoder» – noe vi har skrevet om i denne artikkelen: Hvordan få mest mulig søvn?

Bare én av de offentlige eller offentlig anbefalte kildene inneholder informasjon omkring hvordan rådene omkring søvn og nattammestopp kan påvirke amming og melkeproduksjon. Vår erfaring er at mødre ønsker informasjon om dette.

Råd til foreldre omkring babyer og søvn bør derfor tuftes på kunnskap om både søvn, melkeproduksjon, amming og normal spedbarnsatferd – og tilpasses den enkelte mor og barn sine individuelle behov – slik at mødre kan ta informerte valg. 

Vi kommenterer derfor kort hva de ulike kildene mangler av informasjon omkring amming og faktorer som kan påvirke ammingen og melkeproduksjonen. Utdypende informasjon om dette ligger i artiklene vi har lenket til nederst.

Helsenorge.no

Helsenorge.no er den offentlige nettsiden for informasjon om helse og helsetjenester i Norge. Det er mange som tror at alt innhold kommer fra Helsedirektoratet, men innholdet er levert av mange ulike aktører i helsesektoren.

Det som tidligere sto i artikkelen om barn og søvn på Helsenorge var for eksempel hentet fra «Gode Råd-serien» fra Farmasøytisk institutt (se neste avsnitt), noe en god del foreldre og helsepersonell har vært kritiske til i sosiale medier.

I august 2025 ble artikkelen oppdatert av Helsedirektoratet, og innholdet er nå en nyansert fremstilling av barns søvn de første årene. Amming og mors melkeproduksjon er inkludert, og artikkelen inneholder informasjon om hvordan amming og søvn henger sammen de første årene.

«Behovet for amming om natten etter 6 måneder varierer avhengig av alder, utvikling og hvor mye fast føde barnet får. Lagringskapasiteten i mors bryster spiller en rolle.  For noen kan det å begrense amming på natten for tidlig føre til mindre melkeproduksjon og dermed en kortere ammeperiode enn ønsket.

Det viktigste er at begge har det bra. Hvis både mor og barn trives med nattamming, er det bare å fortsette. For noen bidrar det til mer søvn og roligere netter for familien. Hvis amming på natten er krevende, kan helsesykepleier hjelpe til med å finne en løsning som passer dere.

Tilpass gradvis støtten barnet trenger for å sovne. Endringer kan være krevende og ta tid. Barnet trenger ikke lære å sovne uten hjelp fra deg. Her må du som forelder finne ut hva som passer for deg og barnet.»

Helsenorge: Søvn hos barn 0-2 år

Artikkelen om søvn for barn over to år er derimot ikke endret. Innholdet i denne står i kontrast til den nylig oppdaterte artikkelen for yngre barn, og er levert av Helsebiblioteket/BMJ. Artikkelen inneholder blant annet anbefalinger om søvntrening, der ett av punktene under hva som er definisjonen på søvnproblemer hos barn er at «de må tas inn i foreldrenes seng for å få sove». 

Det er mange som samsover med barn over 2 år, enten i samme seng eller med barnet på samme rom. Ikke alle er enige om at dette er et kjennetegn på et søvnproblem, noe vi har skrevet mer om litt lengre ned på denne siden og i artikkelen om normal søvn for babyer og småbarn.

Helsebiblioteket/ Foreldrebrosjyrer: Gode råd

Forskningsgruppen PharmaSafe ved Farmasøytisk institutt (UiO) har ansvar for Foreldrebrosjyrene i «Gode Råd»-serien. Flere av disse brosjyrene deles også ut ved ulike helsestasjoner og andre helseinstitusjoner.

Følgende er hentet fra fordypningsstoffet for foreldrebrosjyren (for helsepersonell): Søvnhygiene hos barn

«Spedbarn sover roligere og lengre, samt våkner sjeldnere når de ligger alene, så det kan være lurt å flytte barnet på eget rom når barnet er ca. 6 mnd.»

Landsforeningen uventet barnedød (LUB) og andre internasjonale organisasjoner som jobber med forebygging av krybbedød anbefaler imidlertid å ha babyen på samme rom som foreldrene i minumum seks måneder, ideelt sett hele det første året. Det anses som godt og trygt for babyen å høre og lukte foreldrenes nærvær.

Les mer og finn kilder: Hvordan sikre et tryggest mulig sovemiljø for babyen?

Både brosjyren rettet mot foreldre og fordypningsmaterialet rettet mot helsepersonell mangler informasjon om hvordan rådene de gir kan påvirke melkeproduksjonen hos mødre som ønsker å følge Helsedirektoratets anbefalinger om å amme eller gi barnet morsmelk i minst ett år.

Det står for eksempel:

«Når barn har begynt med fast føde, er ikke lenger måltider på natten nødvendig. Mange barn (og foreldre) trenger litt hjelp for å slutte med nattmåltid, for å lære seg å sovne igjen uten bryst eller flaske. Foreldre kan forvente noen slitsomme netter, men det er vel verdt strevet.» 

Det finnes såvidt vi vet ingen forskning som slår fast at spedbarn generelt ikke trenger «nattmat» etter seks måneder. Det finnes heller ikke forskning som viser at alle trenger det.

Om det trengs eller ikke er individuelt, noe som skyldes barnets unike behov for morsmelk, og mammaens unike melkeproduksjon og lagringskapasitet.

Innholdet i brosjyren står dessuten i kontrast til nasjonale anbefalinger om innføring av fast føde, der de ikke anbefaler å redusere amming i forbindelse med at fast føde innføres.

Helsdirektoratet skriver følgende på Helsenorge:

«Tilvenningen til fast føde skal skje sakte og gradvis. Det første året er morsmelk og morsmelkerstatning fortsatt den viktigste maten. Du kan gjerne amme like ofte og mye som før og gi annen mat etter at du har ammet. På denne måten opprettholder du melkeproduksjonen.»

Amming vil uansett være mer enn mat og måltider.

Les mer: Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Stine Sofie Foreldrepakke: 10 smarte tips for spedbarnsforeldre

Stine Sofie Foreldrepakke (der 10 smarte tips inngår) er et gratis informasjonsprogram laget av Stine Sofies Stiftelse, en privat stiftelse som jobber for å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn. Mange helsestasjoner bruker dette materialet i veiledning av foreldre.

Avsnittet Sov når du kan er et samarbeid med Nasjonalt senter for søvnmedisin (se neste avsnitt).

De skriver følgende om babyer og mat om natta:

«Fra ca. 6 måneder bør man ikke gi barnet mat når det våkner om natta, med mindre det har fysiologiske behov for det. Barn bør ikke mates for å sovne. Gi det heller mat en liten stund før normal leggetid. På denne måten kan man unngå at barnet vil ha mat for å finne søvnen igjen. At barnet av og til får mat rett før det skal sovne er selvsagt greit, og det må selvsagt få mat dersom det er sultent, det er praksisen med å mate babyen FOR at det skal sove mange fagpersoner mener er uheldig – fordi dette svekker barnets evne til å sovne uten slik stimulus.»

Her skilles det ikke mellom amming og mat. Det er ingen informasjon om hva som kan skje med melkeproduksjonen hvis man slutter å amme om natta. Det er ingen definisjon av hva de regner som natt, og det forklares heller ikke hva «fysiologiske behov» betyr.

At de hevder at mange fagpersoner mener det er uheldig å amme eller flaske babyen sin i søvn betyr ikke at alle fagpersoner mener dette.

Pupp er mer enn mat. Å amme i søvn er ikke uheldig hvis det er det som fungerer for mor og barn.

Nasjonalt senter for søvnmedisin (SOVno)

​SOVno skal spre forskningsbasert kunnskap om utredning og behandling av ulike typer søvnforstyrrelser. De retter seg både mot helsepersonell, pasienter, pårørende og befolkningen generelt.

I en artikkel om «søvnløshet hos barn» skriver de blant annet følgende:

«Man skiller normalt mellom to former for atferdsbasert søvnløshet hos barn. Den ene er relatert til at barnet har lært å forbinde innsovning med uhensiktsmessige stimuli, for eksempel foreldrenes tilstedeværelse, næringsinntak, bilkjøring, osv» (…)

«Når barnet er ca. 3-6 måneder gammelt kan det lære å sovne på egen hånd ved at foreldrene legger det når det er søvnig, men fremdeles våkent, og går fra det før det sovner. (…) Barn bør ikke mates for å sovne, gi det heller mat en stund før det normalt sovner. (…) Fra ca 5-6 måneder bør man ikke gi barnet mat ved oppvåkninger hvis barnet ikke har fysiologisk behov for dette. Dersom barnet våkner og er redd bør det trøstes i egen seng og ikke tas opp.»

De skriver at det de beskriver som søvnproblemer hos barn kan løses ved «ekstinksjonsbehandling». Målet med «behandlingen» er ikke at barnet skal våkne sjeldnere eller sove bedre, men at barnet skal slutte å signalisere at det er våkent:

«Ekstinksjon betyr utslukking og er basert på et generelt læringsprinsipp som innebærer at atferd (i dette tilfelle våkenhet) som ikke lenger gir ønsket respons (for eksempel foreldrekontakt) gradvis vil slukkes ut (gå ned i frekvens).»

«Ekstinksjonsbehandling» kalles ofte søvntrening eller «gråtekur». Ferbers metode er en variant av søvntrening med ekstinksjon. Les mer om dette i artikkelen vår om søvntrening.

De skriver også om det de kaller «full ekstinksjon», noe som innebærer at man ignorerer barnets signaler fra det legges om kvelden til det skal opp om morgenen:

«Når barnet er stille kan man gå inn for å sjekke at alt står bra til med det. Behandlingen gir normalt god effekt i løpet av noen få dager. Det har vært reist flere innvendinger mot denne ekstinksjonsvarianten, men metoden har vært brukt i over 50 år, og det finnes ingen dokumentasjon på at den er skadelig. På grunn av innvendingene og fordi mange foreldre opplever metoden som vanskelig å etterfølge konsekvent (som er en forutsetning for effekt) har de fleste likevel gått over til å bruke gradvis ekstinksjon som nevnt over. Vi anbefaler full ekstinksjon kun til dem som gjerne har brukt annen behandling uten respons. Denne ekstinksjonsvarianten bør helst gis under kyndig veiledning.»

Nasjonalt senter for søvnmedisin har tidligere fått kritikk for å fremme denne typen søvntrening.

Fra et ammeperspektiv er innvendingene mot rådene som SOVno gir omkring søvn og amming omtrent de samme som i forrige avsnitt, om Stine Sofies Foreldrepakke. De skiller ikke mellom amming og mating, og teksten viser ingen innsikt i hvordan melkeproduksjonen fungerer.

De omtaler dessuten «næringsinntak» som et «uhensiktsmessig stimuli» og én av årsakene til «atferdsbasert søvnløshet hos barn». Dette kan tolkes som at de mener at mødre som ammer i søvn påfører barna sine søvnproblemer.

Å amme i søvn er et verktøy som mødre kan bruke akkurat som de vil. Å amme i forbindelse med søvn kan gjøre at både mor og barn har rolige netter og sover godt. Dette er ikke noe mødre skal trenge å ha dårlig samvittighet for.

Dessuten: Ikke alle fagfolk er enige i at babyer har søvnproblemer i den utstrekning som beskrives i artikkelen fra SOVno. De mener at det heller kan handle om definisjonen av hva som er søvnproblemer, og at det som defineres som søvnproblem egentlig er helt normal søvn og atferd for babyer og småbarn. Dette kan du lese om i artikkelen vår om hvordan normale babyer sover og oppfører seg.

Bufdir/Foreldrehverdag

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er et statlig forvaltningsorgan som ligger under Barne-, og familiedepartementet (BFD). De står bak nettsiden Foreldrehverdag.no der man kan finne faglig baserte råd tilpasset alderen på barnet sitt.

I artikkelen Søvn og babyer skriver de blant annet:

«Barn er forskjellige og foreldre er forskjellige. Det finnes ikke metoder som passer for alle. Og det er ikke like viktig for alle at barnet lærer å sovne alene i egen seng. Noen synes det er koselig å amme, bysse, lese og synge barnet i søvn, og det er ikke mulig å gi et spedbarn for mye omsorg og nærhet.»

Artikkelen inneholder ikke informasjon om hvordan ulike metoder for å påvirke søvnen kan påvirke melkeproduksjonen.

Men denne teksten skiller seg positivt ut ved at amming ikke presenteres som en problem i forbindelse med søvn. Teksten er nyansert og ser på problemstillingen fra ulike vinkler.

Nørs

Appen Nørs (tidl. Helseoversikt) er laget av et privat selskap som tilbyr helseinformasjon for gravide og småbarnsforeldre. Noe av innholdet har de produsert selv, men det meste av innholdet er hentet fra offentlige aktører eller andre troverdige kilder. Mange helsestasjoner bruker denne appen og anbefaler den til foreldre.

De ulike artiklene deres om søvn og søvnproblemer er blant annet hentet fra Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer, Foreldrebrosjyrer/Gode råd, Foreldrehverdag og Helsenorge.no – altså de samme kildene som vi har nevnt over.

Ettersom de ulike aktørene har litt ulike syn på søvn, at appen henter info om amming fra helsenorge.no – pluss at de skriver noe selv – vil kunne gjøre at informasjonen om amming og søvn i appen kan virke noe sprikende.

Sov godt

Sov godt er et nettbasert selvhjelpsprogram utviklet av RBUP «for foreldre med barn fra 6 måneder til 3 år som har søvnproblemer». Programmet er gratis for foreldre, men foreldre har kun tilgang gjennom helsepersonell (fortrinnsvis helsestasjoner) som har hatt opplæring og som har kjøpt tilgang.

Programmet består av ulike deler, der fagpersonen først skal opprette en allianse med foreldrene, kartlegge utfordringene, bidra med kunnskap om søvn og søvnproblemer, og tilby planmessige behandlingsmetoder ved behov. Noen av disse metodene er tradisjonell søvntrening, mens andre handler om å holde barnet våkent lengre enn normalt og om å vekke barnet ved faste tidpsunkter.

De understreker at behandlingsmetodene ikke skal brukes om barnet er sykt, signaliserer smerte eller et fysiologisk behov for mat. Det beskrives ikke hvordan foreldre kan vurdere om barnets behov er fysiologisk eller ikke, eller hva de mener med det.

Amming er generelt sett på som et problem, mors melkeproduksjon er ikke nevnt, og i følge en beskrivelse av metoden blir det å amme i søvn til og med forklart som en «innsovningsforstyrrelse»:

«Dere har fortalt at det er vanskelig å få barnet til å sovne om kvelden. Hun godtar kun at mamma legger henne, fordi hun må ammes for å sovne. Dette er slitsomt fordi mamma alltid må være tilgjengelig, og dere er usikre på hva dere kan gjøre. Min forståelse av søvnproblemet heter på fagspråket ‘innsovningsforstyrrelse’.»

Grunnlaget for programmet er å hjelpe foreldre med barn med søvnvansker. Som vi har nevnt lengre opp på denne siden, er det flere fagfolk som har kritisert definisjonen av hva som regnes som søvnvansker for sped- og småbarn.

Hva mener Ammehjelpen?

Vi får stadig tilbakemeldinger fra mødre som lurer på hvorfor Ammehjelpen ikke har samme budskap om å amme i søvn og om å amme om natten som offentlig anbefalte brosjyrer og apper.

Noen lurer på hvem de skal stole på, og det skjønner vi. 

Ammehjelpen er en frivillig organisasjon som hjelper mødre som ønsker å amme.

Vi skriver for eksempel at du kan amme i søvn og amme om natten så lenge du vil, og forklarer hvorfor dette kan være positivt – samtidig som vi gir tips til hvordan du kan gå fram hvis du vil slutte.

Når vi skriver om nattammeslutt, så forklarer vi hvorfor dette kan påvirke den totale melkeproduksjonen, og hva du evt kan gjøre hvis det skjer – hvis det er viktig for deg å opprettholde melkeproduksjonen.

Vi er ikke en offentlig kilde, men vi regnes av mange som en pålitelig kilde til kunnskap om om amming, morsmelk og melkeproduksjon.

Vi har på «ammebrillene», mens de som har skrevet de offentlige søvnrådene har på «søvnbrillene».

I artiklene våre prøver vi likevel å løfte blikket og se på amming som en del av noe større. Man kommer for eksempel ikke unna at amming, søvn og psykisk helse henger tett sammen, spesielt det første året – og at det ene vil kunne påvirke det andre.

Vi prøver derfor å ha på oss flere «briller» samtidig for å klare å formidle så nyansert informasjon som mulig. Det er ikke alltid vi klarer det, men vi prøver så godt vi kan.

Dette kan du lese mer om her:

❓Hva er søvntrening? Og hvordan kan det påvirke amming og melkeproduksjon?

❓Alt du trenger å vite om nattamming

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

❓Lære babyen å sovne selv?

❓Hva er egentlig søvnregresjoner?

❓Hvordan få mest mulig søvn?

❓Hvor lenge kan jeg amme i søvn?

❓Alt du trenger å vite om samsoving

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen blir overtrøtt?

Tema

Ammeinnlegget

Håndmelking

Håndmelking er for mange en enkel måte å ta ut melk på, selv om noen må øve litt for å få det ordentlig til. Her finner du filmer og gode tips som kan hjelpe deg på veien.

Når kan jeg håndmelke?

Du kan håndmelke i svangerskapet fra uke 37 hvis babyen kan komme til å trenge tillegg etter fødsel.

Du kan håndmelke rett etter fødsel hvis babyen ikke dier, eller ikke dier ofte nok til å stimulere melkeproduksjonen (se avsnitt lengre ned i artikkelen).

Du kan håndmelke hvis du trenger å avlaste brystene på grunn av sår eller smerter, eller hvis du har melkespreng og trenger å gjøre brystene litt mykere så barnet kan få ordentlig tak.

Du kan håndmelke hvis du trenger å få ut melk en gang i blant, for eksempel hvis du er borte fra barnet og får melkespreng. Mange foretrekker å håndmelke framfor å pumpe fordi det er så lettvint. 

NB! Husk at håndmelking av råmelk under svangerskapet eller rett etter fødsel vil se annerledes ut enn håndmelking når produksjonen er godt etablert:

Ved håndmelking av råmelk vil det kunne dryppe eller piple melk. Ved en godt etablert melkeproduksjon og moden melk, så kan melka sprute når utdrivningsrefleksen er i gang, som på bildet øverst i artikkelen.

Hvordan håndmelker jeg?

Hvordan du håndmelker, og hva du kan forvente deg, kommer an på om du har en etablert melkeproduksjon eller ikke, for eksempel om du er gravid, akkurat har født – eller om barnet er noen uker eller måneder gammelt.

Her kan du se en video av en mamma som håndmelker råmelk:

I disse filmene har mor en etablert melkeproduksjon:

NB! Det skal ikke gjøre vondt å håndmelke seg.

• Gi deg selv god tid. Tidspress og stress hemmer utdrivningen av melk.

• Vask hendene, og varm dem hvis de er kalde.

• Sitt godt, ha noe å drikke tilgjengelig, og ha det varmt i rommet. Når du har teknikken under kontroll kan du lese, se på TV eller høre på musikk for å avlede din egen oppmerksomhet. Dersom du blir altfor opptatt av om det kommer noe, kan det hemme utdrivningen.

• Se gjerne på barnet hvis det er i nærheten, eller se på bilder eller film av barnet. Dette kan stimulere utdrivningsrefleksen.

• Masser brystene og brystknoppene for å stimulere utdrivningsrefleksen. Bruk forsiktig, lett trykk i sirkelbevegelser, rundt hele brystet fra ribbeina ut mot brystknoppen. Bruk fingertuppene for å stimulere brystknoppen. 

Denne filmen fra Maya Bolman IBCLC / Breastfeeding Medicine of Northeast Ohio viser hvordan du håndmelker og forsiktig masserer brystet for å lette utdrivingen av melk:

• Sett tommelen og to fingre et par centimeter bak tuppen av brystknoppen. Fingrene må være vis-à-vis tommelen. Utnytt tyngdekraften ved å lene deg litt forover.

• Trykk fingrene først rett innover i brystet, mot ribbeina. Klem deretter sammen for å hente frem melken idet de føres utover igjen med en rullende bevegelse. Unngå at fingrene sklir over huden. Tørk av dem hvis de blir våte. Når melken kommer, slipper du taket. Gjenta bevegelsen flere ganger rytmisk. Etter hvert vil du finne den teknikken som passer deg best. Flytt fingrene rundt areola for å melke alle områder av brystet.

• Hvor mye melk som kommer er avhengig av mange faktorer. Ved håndmelking av råmelk vil det som regel komme dråper av melk, men ved håndmelking av moden melk kan melka sprute ut når utdrivningsrefleksen er i gang. Tidspunkt på døgnet og avstand til forrige amming kan også spille inn på mengden melk som kommer.

• Hvor lenge du skal håndmelke er avhengig av hva som er formålet med håndmelkingen. Du må holde på lenger dersom du ønsker å tømme brystet enn dersom du bare vil få unna den verste sprengen. Gjenta på begge sider ved behov. Du kan også melke begge brystene samtidig, hvis du får til det.

• Ikke ta pause, da er vanskeligere å få melken i gang igjen.

• Det er vanlig at det kan kjennes litt vanskelig i starten. Med litt tålmodighet finner de fleste en teknikk som passer for dem.

• Her finner du informasjon om oppbevaring av melken som du håndmelker ut.

Hva bør jeg tenke på hvis jeg skal håndmelke rett etter fødsel?

Hvis barnet ikke dier eller ikke dier effektivt nok etter fødsel kan du håndmelke for å stimulere melkeproduksjonen. 

Det gjør du ved å håndmelke råmelken. Melken kan gis til barnet på sprøyte, kopp eller skje – etter rett i munnen på barnet.

Råmelk kommer i små mengder, og det vil bare dryppe fra brystene når du håndmelker. Dette er helt normalt.

Det kan være lett å tro at de små dråpene ikke har så mye å si fra eller til. Men de er tvert i mot verdifulle, små bomber av antistoffer og konsentrert næring som er perfekt tilpasset nyfødte.

Råmelk er som regel alt den nyfødte trenger de første dagene.

Les mer om råmelk.

Kan jeg håndmelke i svangerskapet?

Ja, du kan håndmelke når du er gravid. Dette er som regel ikke nødvendig, men det kan være hensiktsmessig i tilfeller der du vet at den nyfødte vil ha behov for tillegg etter fødsel. 

Hvis du…

• venter et lite barn, et sykt barn eller et stort barn
• har diabetes (inkl. svangerskapsdiabetes)
• er brystoperert (spes. brystreduksjon)
• har tuberøse bryst, lite kjertelvev eller andre sjeldne årsaker til mulig lav melkeproduksjon
• skal ta keisersnitt

…så kan barnet ha behov for tillegg til den melka du er i stand til å produsere de første dagene etter fødsel.

Hvis babyen har et medisinsk behov for tillegg, så er det mange barselavdelinger som for enkelhets skyld tilbyr morsmelkerstatning. Donormelk (altså morsmelk fra andre mødre) er som regel forbeholdt premature babyer.

❓Har det noe å si om babyen får morsmelk eller morsmelkerstatning?

Hvis du vil at babyen din skal få morsmelk, så kan du samle råmelk ved håndmelking de siste ukene i svangerskapet som du kan ta med til sykehuset.

Les mer og finn praktiske tips om håndmelking før fødsel:

❓Alt du trenger å vite om håndmelking i svangerskapet

Tema

Ammeinnlegget

Hvordan får nyfødte et godt sugetak?

Sugetaket blir som regel bra hvis babyen er riktig plassert i forhold til brystet, gaper høyt og får mye bryst i munnen. Sugetaket er godt hvis du ikke har vondt, og babyen får i seg melken hun har behov for. Et godt sugetak forebygger tette melkeganger og såre brystknopper.

Viktig!

❗️Noe av det aller, aller viktigste når du skal amme etter fødsel er at babyen har et godt sugetak. 

🔸Et godt sugetak legger grunnlaget for at babyen får i seg den melka han trenger, og øker i vekt slik han skal. 

🔹Et godt sugetak kan forebygge såre brystknopper, infeksjoner, antibiotikakurer og brystbetennelser.

📣Be om hjelp hvis det gjør vondt å amme. Det har ingenting å si at sugetaket ser bra ut fra utsiden. 

Hvis det er vondt å amme skyldes dette ofte at barnet har for lite bryst i munnen, bare suger på brystknoppen, og at tungen presser brystknoppen mot den harde delen av ganen.

Ettersom vi ikke har mulighet for å se hva som skjer på innsiden av barnets munn, så har vi fått laget denne illustrasjonen av hvordan det kan se ut når barnet har et godt sugetak.

Her ser du at babyen har en stor del av brystet i munnen, ikke bare brystknoppen.

Når brystknoppen treffer ganen, så utløses den refleksen som får babyen til å begynne å die/melke brystet. Brystknoppen går enda lengre bak mot svelget når babyen aktivt melker brystet med tungen og kjeven.

Hvordan får babyen et godt sugetak?

Det er vanlig at ammingen kan føles overveldende i starten, og dette med «et godt sugetak» kan være enklere sagt enn gjort. Husk at det ikke er ditt ansvar å få til dette alene. Du har krav på hjelp fra personalet på føde-/barselavdeling og på helsestasjonen.

Før du legger babyen til brystet:

• Se etter tegn på at babyen vil ammes: Smatter, tar fingrene til munnen, stikker ut tungen, vrir hodet fra side til side. Det er vanskelig å legge et gråtende barn til brystet, så legg barnet til mens det fortsatt er rolig og viser tidlige tegn. Her kan du lese mer om tegnene som den nyfødte gir når han vil ammes.

• Du bruker mye tid på å amme de første dagene, ukene og månedene. Ammingen skal være en avslappende stund for deg. Du skal hente nye krefter, ikke sitte stiv og anspent. Bruk puter for å støtte deg og barnet der det trengs. Ta kontakt med ammekyndig helsepersonell eller oss i Ammehjelpen ved behov for veiledning omkring dette.

• En tilbakelent ammestilling stimulerer barnets nyfødtreflekser bedre enn andre ammestillinger. Når babyen ligger stabilt mage mot mage på kroppen din gjør det at hun slapper av. Ofte vil denne stillingen gjøre at du ikke trenger å tenke så mye på teknikk omkring sugetaket. Tyngdekraften gir tett kontakt mellom bryst og baby, noe som legger grunnlaget for et godt sugetak. Det kan også gjøre det enklere for babyen å få ut promp og rap underveis i ammingen. I denne stillingen holder tyngdekraften barnet på plass, og du vil ikke ha behov for en ammepute. Det er i tillegg en svært avslappende stilling for deg. Bruk puter/pledd/dyner for å støtte din egen kropp. Her kan du lese mer om tilbakelent amming.

• En ammepute (eller andre puter) kan støtte armene dine i sittende stillinger slik at du slipper å bruke krefter på å holde barnet. Det er viktig at en ammepute brukes riktig. Hvis den brukes feil kan babyen komme for langt unna brystet, noe som kan gi et dårlig sugetak. Les mer om ammeputer i artikkelen vår om ammestillinger.

• Vi er ofte vant til å se babyer bli ammet klassisk vuggestilling, der barnet ligger i armkroken. Denne er dessverre ikke så godt egnet for nyfødte. Det er fordi barnet som regel havner i feil posisjon og får haka ned mot sitt eget bryst, noe som ikke gir et godt sugetak.

• For nyfødte vil det som kalles modifisert vuggestilling være det beste alternativet hvis du vil lære å amme sittende. Det er fordi du i denne stillingen kan forme brystet med den ene hånden og styre babyen med den andre. Denne måten å legge babyen til på kan brukes som et utgangspunkt for andre stillinger.

• Men du kan i utgangspunktet legge barnet til i den ammestillingen som er mest behagelig for deg og barnet, og som dere begge trives i.

• Det kan av og til være litt utfordrende å klare å få til et godt sugetak ved liggende amming i begynnelsen. Men det et er vel verd innsatsen fordi det gjør nattammingen enklere og mer avslappende og avlaster et sårt underliv eller et keisersnitt-sår. Her kan du lese mer om liggende amming og samsoving.

• Hvis du har brystspreng, noe de fleste får når den modne melka kommer etter ca 2-5 dager, så kan det være lurt å bruke Cottermans grep rett før du legger barnet til brystet. Dette vil gjøre det enklere for barnet å få tak. Trykk med lett bøyde fingertupper rundt det brune området (areola) med brystknoppen i midten. Hold 1-2 minutter eller mer. Dette er viktig for å presse væsken (ødemet) bort fra brystknoppen. Her kan du lese mer om Cottermans grep.

Når du skal legge babyen til brystet:

• Babyen skal ligge med hake, mage og knær i samme retning, inn mot deg. Han skal ikke måtte vri på hodet for å nå brystet. Pass på at babyens armer «gir brystet ditt en klem», altså én arm på hver side av brystet. Det skal ikke være en babyarm eller noe annet mellom deg og babyen. Hudkontakt er det ideelle helt i begynnelsen, men det fungerer også fint med et tynt lag med klær.

• Babyen trenger ikke ligge vannrett (—). Som oss voksne, vil ofte babyer foretrekke å spise med hodet høyere enn rumpa. Litt avhengig av kroppsfasong og bryststørrelse, så kan for eksempel babyen ha rumpa i fanget ditt og hodet på en pute.

• Ha barnet mage mot mage tett inntil deg, med brystknoppen mot barnets nese. Når haken berører brystet vil vanligvis gaperefleksen utløses. Barnet bøyer samtidig hodet lett bakover. Se for deg hvordan du selv bøyer hodet litt bakover når du skal drikke et glass vann. På denne måten vil brystknoppen lettere treffe barnets gane. Når brystknoppen treffer ganen, utløses den refleksen som får babyen til å begynne å die/melke brystet. På denne måten får barnet mye bryst i munnen, ikke bare brystknoppen. Dette er blant annet viktig for å unngå at du blir sår og for å sikre at babyen skal få i seg nok melk.

• Uansett hvilken ammestilling du bruker, så er det viktig å ikke presse eller klemme på barnets bakhode eller nakke med hånden eller fingrene dine. For at babyen skal kunne få et godt sugetak må han ha mulighet til bøye hodet bakover når han tar tak på brystet. Press mot barnets bakhode kan dessuten utløse en refleks om får barnet til å dra hodet unna brystet. Det kan også øke risiko for brystvegring hvis barnet føler seg presset til brystet.

• Husk at det er babyen som skal til brystet – det er ikke brystet som skal til babyen. Ikke fall for fristelsen til å «jakte» på babyens munn ved å flytte brystet fram og tilbake. Hvis babyen ligger feil i forhold til brystet, for eksempel at brystknoppen er på høyde med barnets hake, så kan du forsiktig dra babyen i babyens lengderetning til brystknoppen er på høyde med babyens nese. Hvis babyen ligger for lavt eller for høyt i forhold til brystet, så må du justere underlaget som babyen ligger på.

• Ved behov for å forme brystet: Bruk hånden som er på samme side som brystet du skal amme fra. Hold brystet med tommelen på den ene siden og fingrene på den andre siden, som en stor C. Ikke la fingrene komme i veien for barnets munn ved å holde for nært brystknoppen. Vi kaller det «hamburgergrepet» ettersom formen skal passe til barnets munn: Tenk på hvordan du ville holdt en hamburger foran munnen til barnet. Da må grepet tilpasses etter hvordan barnet ligger i forhold til brystet. Hold grepet til hun har godt tak og slipp sakte. Du kan se en film som viser dette i neste avsnitt.

• For å hjelpe babyen til brystet bruker du armen som er på motsatt side av den du skal amme fra. Hold underarmen og hånden slik at håndflaten er mellom skulderbladene til babyen og fingrene dine forsiktig kan støtte nakken til babyen.

• Når barnet gaper stort, så sikter du brystknoppen mot ganen hennes og trekker henne inntil deg ved å bruke nederste del av håndflaten mellom skulderbladene til barnet. Hodet til barnet skal som nevnt tidligere kunne bevege seg fritt bakover.

• Se hvordan du kan forme brystet og trekke babyen inntil deg i denne filmen:

• Noen trenger å bruke en teknikk som kalles «flipple» eller «nipple flip» for at barnet skal få mye bryst i munnen. Det gjøres ved å holde fingrene litt tettere inntil areola, tippe brystknoppen opp, sikte mot barnets gane, og flippe brystknoppen kjapt inn i munnen til barnet mens du drar barnet inntil deg og slipper grepet:

Når babyen har fått tak på brystet:

• Babyen bør være så tett inntil at kinnene berører brystet ditt, som på dette bildet:

• Haken skal være godt plantet i brystet ditt, nesen skal være fri, og hodet bøyd lett bakover.

• Babyen skal ikke suge på brystknoppen. Brystknoppen skal være oppe mot den bløte delen av ganen. Kjenn etter i din egen munn. Den bløte delen av ganen ligger bak den harde ganen, mot svelget.

• Det er ofte mer synlig brunt område (areola) over overleppen enn under underleppen.

• Underleppen skal være brettet ut, mens overleppen er i en nøytral posisjon. Det er imidlertid ikke sikkert at du kan se dette når barnet er så tett på brystet. Det er lett å falle for fristelsen til å sjekke, men da kan du risikere at barnet kniper sammen munnen eller glipper av brystet. Hvis sugetaket kjennes bra ut, så er det sannsynligvis dét.

• Munnen til barnet skal ikke se ut som en «fiskemunn» / trutmunn. Kinnene skal ikke suges inn. Barnet skal ikke måtte vri på hodet eller ha haken mot sitt eget bryst.

• Du kan både se og høre at barnet svelger når utdrivingen kommer i gang. Dette gjelder først og fremst når råmelka har gått over til moden melk, rundt dag 3-4 etter fødsel. Du kan høre at barnet svelger ved at det lager en lyd som kan høres ut som «keh». Du vil samtidig se at kjeven går ned, med en pause før kjeven går opp igjen. Du kan se et eksempel på dette i filmen i neste avsnitt som heter «Hvordan vet jeg at barnet har godt sugetak?»

• Kjennes det behagelig ut for deg? Det er vanlig at det er ømt de første sugetakene, og mange kan ha forbigående smerter i forbindelse med utdrivningen – men det skal ikke gjøre direkte vondt gjennom hele ammingen.

• Hvis du er i en sittende stilling, så kan du lene deg bakover når babyen har fått tak slik at tyngdekraften holder babyen for deg. Les mer om tilbakelent amming her.

• Dersom det kjennes feil, kan du koble barnet fra ved å stikke en finger forsiktig inn i barnets munnvik for å løsne vakuumet. Prøv å legge til barnet på nytt.

• Et selvregulert barn vil som regel slippe brystet når det har fått nok. Her kan du lese mer om hvor ofte du bør amme og hvilke tegn du skal se etter for å vite om den nyfødte får nok melk.

• Be om hjelp til å få vurdert sugetaket av ammekyndig helsepersonell eller en ammehjelper dersom du er usikker. Husk at selv om taket ser bra ut fra utsiden, så skal det også kjennes bra ut for deg. Amming skal ikke gjøre vondt.

Filmer om sugetak

Hva hvis barnet ikke får godt sugetak uansett hva jeg gjør?

Hvis sugetaket ikke blir optimalt og du har smerter til tross for tiltak, så kan det være anatomiske utfordringer med brystet (for eksempel innadvendte brystknopper) eller utfordringer hos barnet som er årsaken, for eksempel stramt tungebånd eller kjeve-, nakke- eller leddplager.

Kontakt ammekyndig helsepersonell eller en ammehjelper for videre veiledning.

Her kan du lese om hva du kan gjøre hvis du har fått såre og vonde brystknopper

Tema

Ammeinnlegget

«Langtidsamming»: Hvor lenge er det egentlig greit å amme?

Det blir ofte kalt «langtidsamming» når noen ammer ut over en viss alder. Vi kaller det bare amming. Morsmelk slutter ikke å være bra for barnet. Amming er også bra for deg som ammer. Du kan amme så lenge du og barnet trives med det.

Ammer du et barnehagebarn uten at det var planen da hun var nyfødt?

Gjennom vår kontakt med mødre, så vet vi at det er mange som ammer forbi det som anses som «normalt» av omgivelsene.

Du er ikke alene om å amme et barn som ikke lenger er en baby. Det er vanlig å oppleve at grensen for hvor lenge det føles ok å amme flyttes etterhvert som barnet blir større.

Vi er vant til å se mammaer som ammer babyer offentlig. De er ikke et like vanlig syn å se en mamma som ammer en 2-3-4-åring. Det betyr ikke at det ikke skjer. Det er faktisk ikke så uvanlig.

Men mange føler seg presset til å slutte å amme når barnet ikke lenger defineres som en baby. De møter fordommer, og de skammer seg. Det er det ingen grunn til.

Du kan amme så lenge du og barnet vil.

Og du kan både amme i søvn og amme om natta så lenge du og barnet vil.

Du kan amme hvor du vil og når du vil – uansett hvor gammelt barnet ditt er. Der du har rett til å være, der har du også rett til å amme.

🤱🏻 Kan jeg amme offentlig?

🦷 Amming og tannhelse

👶 Barnehagestart, søvn og amming?

Hva skjer med morsmelka når barnet blir eldre?

Har du fått høre at amming bare er kos for barnet etter en viss alder? Dette stemmer ikke. Det er kos og trygghet også, men det er aldri bare det. 

Du har kanskje også fått høre at morsmelka ikke har næring etter en viss alder? Dette stemmer heller ikke. Morsmelk er morsmelk.

Morsmelk slutter ikke å være bra for barnet. Det er faktisk noe av det sunneste og viktigste et barn kan få i seg. Og den endrer seg etter barnets behov, uansett alder.

I tillegg til karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer og mineraler – så inneholder morsmelk blant annet hormoner, probiotika, prebiotika, stamceller og antistoffer – som han ikke kan få i seg på andre måter enn gjennom morsmelk.

Noen av antistoffene som beskytter barnet mot sykdom konsentreres faktisk i melka når det blir mindre av den, og selv en liten skvett er gunstig for barnet.

Et barnehagebarn vil blir utsatt for en rekke infeksjoner. Amming er gull i perioder med sykdom når annen mat og drikke ikke går ned.

Det finnes forskning som viser at innholdet av antistoffer mot koronaviruset var mer enn dobbelt så høyt i melka hos mødre som hadde ammet i mer enn 24 måneder enn hos mødre som hadde ammet kortere.

I denne forskningen har de sett på innholdet i morsmelk når barnet er eldre enn ett år. De fant blant annet dette:

(oppsummering av lege og IBCLC Anne Eglash / IABLE)

• Laktoseinnholdet ble betydelig lavere etter 18 måneder.

• Det var mest fett og protein i melka til mødre som hadde ammet i mer enn to år.

• Melk fra mødre som hadde ammet i mer enn to år hadde omtrent 60 prosent mer kalorier pr ounce i forhold til mødre som hadde ammet under 12 måneder.

• Kvinner som ammet sitt andre barn hadde mer protein i melka etter 12 måneder enn kvinner som ammet sitt første barn.

• Hvis en toåring plutselig ammer mer enn vanlig, synker protein- og fettinnholdet i melka, mens innholdet av karbohydrater øker.

💧 Hva inneholder morsmelk?

💦 Hva er forskjellene mellom morsmelk og morsmelkerstatning?

Er det bra for kroppen min å amme lenge?

Noen påstår at en mamma som ammer etter en viss alder på barnet «bare ammer for sin egen del», og at dette på en eller annen måte skulle være galt.

Å ville amme «for sin egen del» er faktisk en veldig god grunn til å fortsette å amme:

Amming er viktig kvinnehelse. Jo flere måneder og år du ammer, jo lavere kan den statistiske risikoen for blant annet brystkreft og eggstokkreft være. Amming kan også redusere risikoen for ulike livsstilssykdommer som diabetes type 2 og hjerte-/karsykdommer.

🌟 Helseeffekter for den som ammer?

Å kunne produsere melk til barnet er en grunnleggende funksjon som de fleste kvinnekropper har. De fleste av oss ønsker å amme, på lik linje med at vi ønsker å bruke beina våre til å gå med, og ørene til å høre med.

Du kan altså trygt fortsette å amme bare fordi du liker å amme eller fordi du setter pris på helseffektene det gir deg.

Det er din kropp, og det er opp til deg hvor lenge (eller kort) du eventuelt ønsker å amme.

Barnet må selvsagt også være med på laget, ellers vil det ikke fungere. Det er ikke mulig å tvinge et barn til å die, hvis det ikke vil. (men brystvegring kan riktignok være forbigående)

Hva skal jeg svare hvis noen spør om det finnes forskning som støtter langvarig amming?

Du har kanskje fått spørsmål om det finnes forskning som støtter «langtidsamming»?

Noen av dem som spør har et oppriktig ønske om å vite mer. Da kan du vise dem denne artikkelen om hva morsmelk inneholder, eller artikkelen vår om hvilke helseeffekter amming har på kroppen til den som ammer.

Andre som stiller spørsmålet legger ikke skjul på at de negative til amming av barn som ikke lenger er babyer, og alt du sier om helseeffekter preller av.

Da kan du sende spørsmålet tilbake og be om at vedkommende finner anerkjent forskning som ikke støtter amming av barn som også spiser annen mat og kan gå selv.

Det er også mulig å stille spørsmål omkring hvorfor vi trenger å vise til forskning for å støtte amming, kortvarig eller langvarig.

Å kunne produsere melk til barnet er som vi nevnte i forrige avsnitt en grunnleggende funksjon som de fleste kvinnekropper har.

Vi trenger ikke vise til forskning som viser fordelene ved andre grunnleggende funksjoner, som å gå, spise, lukte, smake eller høre. Det samme bør gjelde for amming.

Dette er ikke det samme som å si at det ikke bør forskes på amming og morsmelk. Det bør det absolutt. Det er viktig å vite hvordan morsmelk og amming påvirker kroppen til mor og barn og dermed også den generelle folkehelsa i verden.

Men du trenger ikke vise til forskning for å rettferdiggjøre at du ammer – hvis du ikke vil.

Det holder at du sier at du vil amme – på samme måte som du vil bruke de andre funksjonene som kroppen din har.

Hva hvis noen sier at det er på tide å begynne med «vanlig melk» i stedet for morsmelk?

🐮De som sier dette tenker vanligvis på kumelk som «vanlig melk».

Men vanlig melk for menneskebarn er vel strengt tatt morsmelk?  

Barnet ditt kan drikke kumelk eller beriket plantemelk (soya eller havre) hvis hun er over 12 måneder – uansett om du ammer eller ikke.

Men hvis barnet får morsmelk, så trenger hun ikke nødvendigvis annen melk i tillegg.

🍓 Hvordan starte med fast føde til babyen?

🤓 Myter om amming

Hva hvis partner vil at jeg skal slutte å amme?

Noen får høre av partner (eller andre i nær familie/vennekrets) at det er på tide å slutte å amme. Noen får til og med høre at det er ekkelt, unødvendig eller rart å amme et barn som kan gå eller snakke eller har nådd en viss alder.

Dette kan utløse vanskelige konflikter, følelser og situasjoner.

Amming er mye mer enn «bare» overføring av morsmelk. Amming kan også være en superkraft som roer barnet, noe som gir nærhet og trygghet – og som er en fin pause i hverdagen for både mor og barn. Ingenting av dette er ekkelt, unødvendig eller rart.

Men hva ammingen betyr for mor og barn kan være vanskelig for en partner (eller andre) å forstå fullt og helt – spesielt hvis hen tenker at det er unormalt å amme ut over en viss alder.

En partner kan for eksempel synes at det er vanskelig at barnet bare søker til deg og puppen ved behov for trøst. Men det er mange barn som søker til mor for trøst hvis de kan velge – selv om de ikke ammes.

Dette betyr selvsagt ikke at barn ikke kan trøstes av andre hvis mamma ikke er der. Hvis du ikke er til stede, så finner partner og andre omsorgspersoner sine måter å trøste barnet på. Ettersom årene går vil det som regel gå opp og ned hvem av foreldrene barnet foretrekker å søke til i ulike situasjoner.

Norske helsemyndigheter sier at barn bør ammes eller få morsmelk i minst ett år, og gjerne lenger hvis mor og barn trives med det. 

WHO sier «up to 2 years or beyond». De gir altså ingen øvre grense. Det samme gjør den amerikanske barnelegeforeningen (AAP), som oppdaterte retningslinjene sine omkring dette i 2022. Årsaken er blant annet helseeffektene som kan følge med langvarig amming, men også at de vil normalisere amming forbi barnets første leveår.

Hva partner mener om ammingen tas ikke hensyn til i anbefalingene fra helsemyndighetene. Men partner må likevel få forståelse for sine følelser og meninger.

Endrer noe seg hvis han vet at det kan være bra for både mor og barn å amme, uansett hvor lenge?

Hvis dere fortsatt står på hver deres side av en stor kløft – så kan det være en god idé å snakke med noen på helsestasjonen, familievernkontoret eller en annen nøytral tredjepart for å få hjelp til å løse opp i situasjonen.

Hvor lenge er det vanlig å amme i Norge?

Hvor lenge det er vanlig å amme er knyttet til flere faktorer, for eksempel kultur, hva som forventes i familien og samfunnet, hva omgivelsene sier og mener, hva man leser om temaet, og strukturelle forhold som at mor starter på jobb igjen, eller andre årsaker til at ammingen begrenses, som nattammeslutt.

I følge statistikk fra Spedkost 3 ammet ca halvparten av mødrene i undersøkelsen ved 12 måneder. Ved to år ammet ca 8 prosent. (tall fra 2019)

Tall for fullamming, altså kun morsmelk, i parentes.

• 1 uke: 97 % (87 %)
• 1 måned: 93 % (81 %)
• 4 måneder: 82 % (39 %)
• 6 måneder: 78 % (2 %)
• 7 måneder: 72 %
• 9 måneder: 63 %
• 12 måneder: 48 %
• 13 måneder 34 %
• 15 måneder: 24 %
• 18 måneder 16 %
• 2 år: 8 %

Til sammenligning fikk 24 prosent av barna morsmelk ved 13 måneder, og 3 prosent ved 2 års alder i 2007. Andelen mødre som ammer lengre enn ett år har dermed økt.

Vi har ikke tall på hvor mange som ammer i mer enn to år.

Hvor lenge er det greit å amme?

Du og barnet kan sammen avgjøre når det er på tide å slutte. For de fleste vil dette skje gjennom en kombinasjon av egne ønsker og behov – og barnets ønsker og behov.

En ammeslutt der barnets behov og ønsker legges mye vekt på vil som regel foregå over lengre tid, der barnet gradvis dier mindre og mindre, eller hopper over ammestunder som tidligere var viktige for barnet. For mange vil dette være i 2-3-4-årsalderen. Dette bekreftes av forskning på amming i tradisjonelle samfunn (kilde og kilde).

Det finnes ingen forskning som viser at det er skadelig for et barn å ammes lengre enn det som defineres som normalt i vår vestlige kultur.

Fra den amerikanske barnelegeforeningen (AAP):

There is no upper limit to the duration of breastfeeding and no evidence of psychologic or developmental harm from breastfeeding into the third year of life or longer. (kilde)

Fra The American Academy of Family Physicians (AAFP):

There is no evidence that extended breastfeeding is harmful to parent or child. (…) There is no evidence that a specific age of weaning is preferred. Like other developmental milestones, self-weaning takes place when a child is ready, physically and psychologically. Anthropological data suggest a wide range of normal self-weaning ages, from two-and-a-half to seven years of age. (kilde)

De fleste barn mister evnen til å die (altså den bølgende bevegelsen som får ut melka) i god tid før melketennene faller ut. Det er veldig få barn som blir ammet til skolestart.

​De fortsetter altså ikke til de blir konfirmanter, slik enkelte folk i kommentarfeltene i sosiale medier liker å tro.

Amming er et sensitivt tema som kan bringe opp mange følelser. Noen blir åpenbart provoserte av å høre at noen ammer barna sine lenge. De som reagerer kraftigst har kanskje ikke ammet så lenge selv, ikke ammet i det hele tatt, eller hatt en vanskelig ammereise.

Her kan du lese mer om ammeslutt.

Amming er en god ting uansett om barnet er tre dager, tre måneder eller tre år. Hvis både mor og barn trives med det, så er det ingen grunn til å rulle inn puppen.

Det er ingenting som heter langtidsamming, på samme måte som det ikke er noe som heter korttidsamming.

Amming er amming ✌🏻

Hva skal til for å normalisere «langtidsamming»?

Det er dessverre ikke uvanlig at mødre føler at de må skjule at de ammer «store» barn, både for familie, venner og helsepersonell, for å unngå negative reaksjoner.

Det er sammensatte årsaker til de negative reaksjonene: Det kan for eksempel handle om samfunnets holdninger til (offentlig) amming, kulturens syn på hva som er normalt, forventninger til selvstendighet hos mor og barn osv.

Det handler sannsynligvis også i stor grad om manglende kunnskap omkring verdien av morsmelk og (langvarig) amming for mor og barn. Mange er for eksempel ikke klar over at det har positive helseeffekter for den som ammer å amme lenge.

I tillegg er det ikke alle som vet at amming ikke bare handler om mat, men at det også handler om trøst, kos, nærhet og trygghet – noe som er minst like viktig.

Dette er kunnskap som ikke bare mangler i den generelle befolkningen, men også hos helsepersonell som møter ammende. Det er dessverre ikke uvanlig at mødre får misvisende informasjon – av helsepersonell – om at amming ikke har verdi etter en viss alder.

Det trengs altså både en generell kunnskapsoppdatering og en holdningsendring.

Som ammende mamma kan du bidra til endring ved å amme barnet ditt (uansett alder) hvor du vil og når du vil.

Jo flere mødre som ammer barna sine åpent og offentlig, jo enklere kan det bli for andre å gjøre det samme. Dette bekreftes i en studie av svenske, irske og australske mødre.

På sikt kan dette, sakte men sikkert, lære omgivelsene at amming er amming – og at det både er normalt, fint, og viktig folkehelse – uansett hvor gammelt barnet er.

Hvorfor er det viktig at helsepersonell støtter amming forbi barnets første leveår?

Innimellom dukker det opp påstander om at amming (og spesielt langvarig amming) bare er viktig i land uten jevn tilgang på rent vann og med høy risiko for infeksjoner. Dette stemmer ikke. Både WHO og UNICEF anbefaler at alle barn ammes i minst to år, så lenge mor og barn trives med det.

Som nevnt litt lengre opp i denne artikkelen, så har den amerikanske barnelegeforeningen (AAP) nylig oppdatert anbefalingene sine omkring amming.

I 2012 anbefalte de amming (eller at barnet får morsmelk på andre måter) i minst ett år.

I 2022 ble dette utvidet til minst to år («2 years or beyond») hvis mor og barn trives med det. De legger seg dermed på samme linje som WHO og UNICEF.

Den oppdaterte anbefalingen er blant annet forankret i forskning der langvarig amming knyttes til redusert risiko for blant annet diabetes type 2, høyt blodtrykk, brystkreft og eggstokkreft hos den som ammer.

Å støtte amming er en langsiktig investering i folkehelsa, uansett hvor i verden man bor.

AAP ønsker også å normalisere amming forbi barnets første leveår.

De anerkjenner imidlertid at amming kan være utfordrende. Det er derfor avgjørende med støtte fra familie, leger, annet helsepersonell og arbeidsgiver.

AAP ønsker ikke at helsepersonell anbefaler kvinner å amme uten å samtidig gi veiledningen som trengs for å mestre amming.

Helsepersonell som møter ammende trenger kunnskap og ferdigheter for å kunne hjelpe mødre til å nå ammemålene sine – OG for å kunne støtte mødre der amming av ulike årsaker ikke er ønskelig eller mulig.

The Lancet: Breastfeeding Series 2023

Forskere vil ha slutt på markedsføring av morsmelkerstatning i hele verden

Hvor kan jeg lese mer?

• Legen svarer: Hun vil amme toåringen, men partneren er negativ. Hva skal hun gjøre? (Aftenposten)
• How long should I breastfeed? (Breastfeeding support)
• American Academy of Pediatrics Calls for More Support for Breastfeeding Mothers Within Updated Policy Recommendations (AAP)
• Family Physicians Supporting Breastfeeding (Position Paper) (AAFP)
• Extended Breastfeeding: Can You Nurse for Too Long? (Healthline)
• Still nursing? (La Leche League UK)
• Breastfeeding Past Infancy: Fact Sheet (Kelly Bonyata, IBCLC)

Tema

Ammeinnlegget