Puppedyret
Ekorn, bjørn, kyr og mennesker gir melk. Hvorfor ble vi pattedyr?
Innlegget ble først publisert i Klassekampen 8.11.2019.
I vår og sommer har jeg i denne spalte skrevet om menneskets og andre dyrs graviditet (den som bare kunne lagt et egg!), og om det å plutselig bli overmannet av sine egne og babyens dyriske instinkter når den vel er ute.
Etter en sommer som pungdyr med babyen på magen omtrent 24-7, har vi kommet til det stadiet der babyen begynner å spise fast føde. Og det er foranledningen til den siste oppdateringen på dyrefronten for denne gang: et dypdykk i livet som pattedyr, eller skulle man kanskje si puppedyr.
For det er jo faktisk melkekjertlene våre, som definerer vår gruppe i livets tre. Vi gir ungene våre flytende mat gjennom omdannede svettekjertler, og vår gruppe inneholder alt fra nebbdyret (som riktignok ikke har pupper, men som skiller ut melk rett i pelsen, som ungene så lepjer opp med det søte lille babynebbet sitt), til flaggermus, kenguruer, elefanter, marsvin, hester og nettopp mennesker.
Hvorfor ble vi pattedyr?
Forskerne er ganske enige om at før den næringsrike melken oppstod, utskilte våre formødre en slags svettevæske som de brukte til å beskytte eggene sine mot uttørking eller kanskje infeksjoner.
Denne svettevæsken blei langsomt mer og mer næringsrik samtidig som evolusjonen sørga for at eggene ikke ble lagt utenfor kroppen, men at fostrene utvikla seg inni kroppen.
Til slutt stod vi der uten eggeskall men med fostre inni et spesialutviklet organ, livmoren, og pupper fulle av melk som det nyfødte barnet kunne koble seg rett på.
Enten du er ekorn, brunbjørn, ku eller menneske, så har arten din melk tilpasset akkurat din arts barn. Det er antistoffer og celler som bekjemper bakterier, og ulike typer næringsstoffer avhengig av hva babyen trenger i ulike aldersstadier.
Det er til og med forskning som viser at når babyen dier, trekkes litt spytt inn i brystet og gjør at melka tilpasser seg barnet enda mer – det frigjøres antibakterielle stoffer som bidrar til å skape de gode bakteriesamfunnene i babyens munn.
Tenk på det hvis du syns det er litt ekkelt å legge den snørrete ungen din til brystet, den snørra gjør melka enda bedre for babyen.
Flaks at vi ikke er edderkopper
Pupper er altså laga for å gi babyer melk, ikke for å selge biler, som de ofte brukes til i dag, i en lettkledd versjon. Og hvis vi sammenligner oss med andre dyr, er det normalt for oss å amme til ungen er mellom to og sju år.
Da jeg amma min svært taleføre nesten-toåring, fikk jeg høre at det var rart å amme når hun selv kunne be om pupp.
Men altså, hvis jeg skal slutte å gi ungene mine mat bare fordi de lærer seg navnet på maten de spiser, blir det veldig lite de kan spise etterhvert.
Systemet med melk er egentlig ganske smart, sånn evolusjonært sett. Vi har maten til ungen klar til å brukes når den trengs. Andre dyr, uten melk, må finne andre løsninger.
Hos noen arter, som de fleste insekter, må ungene ut i verden for å finne mat selv straks de kommer ut av egget. Hos andre igjen, som noen edderkopparter og noen få typer amfibier, spiser ungene moren sin.
Det kan være greit å huske på at det finnes andre mødre som har det verre.
Verden går heldigvis framover
Og selv om vi har dette systemet, som stort sett fungerer greit (jeg kimser ikke av såre brystvorter og brystbetennelser altså – og jeg er veldig glad for at vi kan se ungene våre vokse opp til friske og fine folk med morsmelkerstatning når vi ikke kan eller vil amme), har vi ofte prøvd å ødelegge det opp gjennom tidene.
I boka «Pupp?» Beskriver Kristin Grue og Mina Lystad hvordan man på Island på slutten av 1700-tallet ammet i en uke, og så ga ungene rå kumelk, kjøtt og opptygget fisk. De døde jo som fluer.
Det er ikke mer enn et par tiår siden man i Norge anbefalte å ikke amme oftere enn hver tredje time, og la ungene trene lungene (altså hyle) i mellomtida.
Heldigvis har vi nå skjønt at naturens systemer ofte funker ganske bra, og så står vi klar til å hjelpe til med moderne teknologi når det ikke går.
Jeg har ammet babyen min det som føles som fem hundre millioner ganger. I sine yngre dager var han en (veldig søt) melkesugende igle.
Jeg har vært sliten, og jeg har vært lei. Jeg har følt meg som ei ku der jeg står og pumper melk på jobb, så ungen har mat til dagen etter.
Men hver gang jeg ser et ammende puppedyr, enten det er en hund, en annen menneskemor, en flaggermus eller ei ku som er så heldig at den får ha kalven hos seg, føler jeg slektskapet mellom melkekjertlene våre.
Det er faktisk dette som definerer oss.
Var artikkelen nyttig?
Tema
Oppdatert 11.11.22
