Månedens laktosaur: Kari Paalgard Pape

- Det stod faktisk at det var forbudt å gi fra begge bryst! Men jeg brøt «loven». Jeg var visst en rebell allerede den gang. Kanskje var det en ubevisst protest mot det fastlåste og strenge systemet og alle de ubrukelige «rådene» vi fikk? «Råd»som vi trodde fullt og fast på, og som alle var skrevet av menn?

Helst ble de slett ikke matet om natten – moren måtte hvile!

Prof. Løvset var sjef på føde/barselavdelingen da mitt første barn ble født på Haukeland sykehus i Bergen 1964. Pappaene fikk selvfølgelig ikke være med på fødselen.

Men Løvset må likevel på mange måter ha vært forut for sin tid, for de nyfødte lå i sine senger inne hos oss hele dagen. Vi kunne sitte i fotenden av sengen og bare beundre dem.

Jeg har ikke full oversikt over hvordan det var ellers i landet, men den gangen var det ikke vanlig at barna var inne hos mammaene. Vanligvis ble de båret inn til mammaene til de fastlagte måltidene og ut igjen etter 20 minutter. Helst ble de slett ikke matet om natten – moren måtte hvile! De ble veiet etter hver mating, og mengden ble høyt og tydelig annonsert. Stakkars den som hadde lite.

Det var vanlig å være på barselavdelingen i 5 dager og gjerne lenger, hvis det var grunn til det. Vi var fem glade og lettede mødre på rommet, og vi ble stelt og vartet opp på alle måter.

Barna ble vasket og stelt inne hos oss, mens vi så på – vi fikk selvfølgelig ikke gjøre det selv (!) Barna ble også undersøkt av barnelegen der, han ryddet plass på mammaens seng, og jeg glemmer aldri gleden da han kunne fortelle at hun var et fullbårent og friskt barn.

– Vi fikk råd om å kjøpe flasker og tillegg på vei hjem fra klinikken

Hjelp med å legge barnet til brystet fikk vi også. Alt gikk greit, barnet sugde iherdig, og melken kom. Vi fikk riktignok råd om å kjøpe flasker og tillegg på vei hjem fra klinikken, men vi hadde dårlig råd og tenkte vi først ville prøve uten. Jeg trøstet meg med at mor hadde ammet oss alle fire.

Jeg må ha sett det mange ganger, men merkelig nok kan jeg ikke huske noe av det. Jeg må i det hele tatt ha sett mange barn bli ammet. I min oppvekst var det krig og matmangel, og de aller fleste barna ble ammet.

Var jeg bare trygg på at det var slik spedbarn fikk mat? Jeg vet ikke.

Men jeg fikk likevel erfare hvor lett det kunne ha gått helt galt, også med meg og ammingen.

– Hva? Men det går vel ikke an, det er jo forbudt?

Vi trodde på «reglene» vi leste oss til i bøker og brosjyrer. En viktig «regel» var at brystet måtte tømmes helt etter hver mating. Som vi strevde. Vi håndmelket og håndmelket, det ble jo aldri tomt. Vi ga til slutt opp, men tenk så mange dyrebare dråper som bare gikk til spille!

Da barnet var tre måneder, ble det av en eller annen grunn «lite melk». Jeg var sikker på at nå var det slutt på ammingen for oss to også – akkurat som for mine venninner som hadde født barn før meg og som gråt fordi de ikke fikk til ammingen.

Da visste jeg ingenting om amming og ammeteknikk. Jeg kunne slett ikke hjelpe dem.

Jeg klaget over «lite melk» til min gamle vertinne som sa: «Gi på begge bryst! Det gjorde vi alltid i gamle dager.»

Hva? Men det går vel ikke an, det er jo forbudt?

I brosjyrer og bøker sto det: «Bare ett bryst til hvert måltid, det andre må spares til neste måltid».

Det var flaskeregler som var direkte overført til amming, og som ble helt feil. Men det visste vi ikke, og vi trodde på det vi leste.

Ett sted sto det faktisk at det var forbudt! Men jeg brøt «loven», jeg var visst en rebell allerede den gang. Kanskje var det en ubevisst protest mot det fastlåste og strenge systemet og alle de ubrukelige «rådene» vi fikk? Som vi trodde fullt og fast på, og som alle var skrevet av menn?

Men jeg ga på begge bryst – og melken flommet. Siden var det aldri noe problem, og jeg er min gamle vertinne evig takknemlig. Ammingen kunne like gjerne ha stoppet opp for oss der og da.

– Brystene er til for å mate barn med. Bare bli sittende!

Jeg husker en fin sommerdag vi alle satt ute på gresset, og jeg ammet. Da kom det to – for meg – helt fremmede menn på besøk – og jeg ville gjemme meg bort.

Da var mor riktig streng – hun som slett ikke var noen streng dame: «Hva er det du gjør? Brystene er til for å mate barn med. Bare bli sittende!» Og jeg satt, og jeg ammet! Det må ha vært en viktig vekker for meg.

Mor var oppvokst på en gård og hadde mange søsken. Hun må ha sett amming som den helt naturlige måten å mate barn på.

– Hun gråt, og jeg gråt

Mitt andre barn, også en jente, ble født på Rikshospitalet i 1967. Det ble en ganske annerledes, vond og vanskelig opplevelse. Hun måtte opereres bare fire dager gammel for en sjelden sykdom. Vi visste ikke om hun ville overleve.

Prof. Knutrud som skulle operere henne spurte alvorlig om jeg hadde ammet mitt første barn. Han var streng da han sa at det var enda viktigere at dette barnet ble ammet. Hans ord hadde tyngde.

Men det ble et strev. Jeg leide elektrisk pumpe og pumpet meg iherdig de ti dagene hun var på sykehuset. Den hyppige pumpingen ga mye melk, og jeg reiste ned på Rikshospitalet hver dag og leverte melken. De spurte pent om de kunne gi min melk til de andre nyopererte barna. Min datter fikk likevel bare melken dråpevis med pipette.

Hele den tiden hun var der, fikk jeg slett ikke røre henne. Jeg måtte stå utenfor en glassdør og se henne ligge i kuvøsen.

Hun gråt, og jeg gråt.

Vi vet nå at en slik tvungen adskillelse gir både mor og barn store traumer og dype sår som kan ta mange, mange år å hele.

Denne opplevelsen var nok med på å vekke min interesse for hvor viktig det tidlige mor-barn-forholdet er og hvor avgjørende det er at det blir tatt hensyn til.

– Det skulle ammes i 9 måneder, ikke lenger!

Da jeg endelig fikk henne hjem etter ti dager forlangte hun mat hvert tiende minutt hele døgnet. Den hyppige ammingen gjorde at jeg fikk masse melk. Heldigvis bodde jeg hos mine foreldre den tiden og kunne konsentrere meg helt om barna.

Langsomt innstilte hun seg på et mer normalt matemønster, og jeg ammet henne i 14 måneder. Da var hun blitt så stor at hun løp etter meg og kneppet opp blusen. Hun lå hele tiden godt over gjennomsnittet både i lengde og vekst.

Å amme så lenge var jo heller ikke «lov». Det skulle ammes i 9 måneder, ikke lenger! Vi ville gjerne vite hvem som hadde funnet på DET rådet! Kanskje mange av oss ammet mye lenger – også den gangen, men jeg fortalte det i hvert fall ikke til noen, ikke på helsestasjonen heller.

– Jeg visste straks at dette ville jeg være med på

Vi flyttet mye rundt i landet, og mitt tredje barn – en gutt – ble født på Hamar i begynnelsen av 1970. Da hadde jeg lest Elisabet Helsings «Boken om amming», og ammingen gikk helt fint, selvfølgelig.

Nå skjønte jeg også for første gang hva en utdrivningsrefleks var, det hadde jeg aldri registrert tidligere. I det hele tatt lærte jeg masse fra brosjyren: «Hvordan du ammer ditt barn» som Eli Heiberg Endresen og Elisabet Helsing skrev sammen, og fra Elisabets bok.

Allerede i slutten av 1969 hørte jeg Elisabet snakke på radio om amming og ammehjelpgrupper i programmet som het: «Husmorens fem minutter» som ble redigert av Olga Meyer. Jeg visste straks at dette ville jeg være med på.

Jeg skrev til Elisabet om at jeg svært gjerne ville være med i Ammehjelpgruppa på Hamar. Svaret kom raskt og var typisk for Elisabet: «Det finnes dessverre ingen ammehjelpgruppe på Hamar, men det passer veldig fint at du starter en!».

Elisabet var enestående og en mester til å organisere. Hun bevisstgjorde oss som melkeprodusenter samtidig som hun inspirerte og hjalp oss til å bli gode i de oppgavene hun ga oss. Ikke minst skapte hun gode rom for fruktbart samarbeide.

Dermed ble det startet Ammehjelpgruppe på Hamar allerede i 1970.

Om Kari Pape

Kari Paalgard Pape (f. 1939) er utdannet fysioterapeut og har arbeidet ved Felix Platter Spital i Basel (Sveits), Haukeland sykehus og Rikshospitalet.

Fra 1979 arbeidet hun i mange år innen eldreomsorgen, bl.a. i forskningsprosjektene «Områdegeriatri» og «Senter for fagutvikling og forskning» ved Aker sykehus. Der utviklet hun sansehager for demensrammede ved Oslos sykehjem i årene 2005-2019.

Kari har tre barn og var aktiv ammehjelper gjennom hele 70-tallet. Hun startet lokallag i Hamar og Elverum og var aktiv i utviklingen av Ammehjelpen i Oslogruppa fra 1973. Videre deltok hun i internasjonale nettverk av ammehjelpgrupper på 80-tallet. Kari har bidratt til departementale rapporter om amming i tillegg til å ha skrevet publiserte artikler for lokale historielag.

Hun er æresmedlem i Ammehjelpen.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»: Fortellinger fra Ammehjelpens opprinnelse.

Tema

Ammeinnlegget

Barseltid: Hva er viktig å vite om tiden etter fødsel?

Er du gravid eller fersk mamma? Lurer du på hva som er vanlig å oppleve i barseltiden? Vi har laget en guide som kan hjelpe deg på veien.

Denne teksten gir et innblikk i hva dere kan forvente i barseltiden, hva som er normalt å oppleve, og en oversikt over hvor dere kan få hjelp hvis dere trenger det.

Barseltiden defineres ofte som de første seks ukene etter fødsel.

Vi skriver «du» og «dere» litt om hverandre i de ulike avsnittene, og mye er rettet mot den som føder. Det betyr ikke at vi mener at informasjonen ikke er relevant for partner – tvert i mot. Det er viktig at begge er informert om hva som kan være i vente i barseltiden.

Vi har i tillegg disse artiklene som kan være relevante:

❓Til pappa/medmamma: Hva er vanlig å oppleve i barseltiden?

❓Hvordan skrive barselplan?

Alt som handler om ammestart har vi samlet her, og dette er lurt å lese før fødsel:

❓Hvordan få en god start på ammingen?

Og her kan du lese hva du kan forvente av babyen:

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Hvordan blir barseltiden?

Gruer du deg til barseltiden, fordi «alle» har sagt at det blir så strevsomt? Eller bare gleder du deg? Har du ikke tenkt på det i det hele tatt? Eller noe midt i mellom?

Hva som venter på den andre siden er kanskje ikke så lett å se for seg, fordi fødselen står som en vegg foran. Noen ganger kan vi se det for oss i glimt, gjennom et filter av forventninger som er farget av historier vi har hørt, og menneskene rundt oss.

Kanskje blir det sånn, kanskje ikke.

Det kan skje ting vi ikke hadde sett for oss, både gode og dårlige.

Kanskje vil alt gå på skinner. Kanskje ikke.

Du kan ikke vite hvordan din barseltid kommer til å bli – men det er likevel noe som er felles for veldig mange.

Kanskje noe sånt som dette?

Du har nettopp vært gjennom én av livets største hendelser.

Kroppen din har gått gjennom graviditet og fødsel. Du har en hjerne som oversvømmes av hormoner, i enda større grad enn da du gikk gjennom puberteten.

Fødselen har i mange måneder vært målet langt der framme, men det er nå det faktisk starter.

Det er et nytt lite menneske i livet deres som dere skal bli kjent med – og som det er deres ansvar å holde liv i.

Det kan føles både fantastisk, magisk, overveldende og vanskelig på samme tid.

De fleste førstegangsforeldre har mange spørsmål de første dagene på barselavdelingen. Det kan føles trygt og helt nødvendig å ha helsepersonell i nærheten.

Så skal dere dra hjem. Alene. Det kan føles surrealistisk å skulle ta den nyfødte med hjem, som om man gjør noe ulovlig eller uansvarlig.

Det er vanlig å føle at man ikke helt vet hva man driver med og at det snart må komme noen voksne for å ordne opp. Men som regel blir dere eksperter på eget barn fortere enn dere hadde trodd på forhånd.

Det er svært vanlig å bli overrasket over hvor mye tid man bruker på å dekke babyens grunnleggende behov de første dagene, ukene og månedene – og hvor lite kapasitet som er igjen til alt annet.

Det er ulikt hvordan vi takler dette.

Noen syns det fantastiske ved å få baby veier opp for det slitsomme og uvante: Overgangen er enkel, problemene er små, og de lar seg lett løse hvis de dukker opp.

For andre, så kan de første ukene og månedene være en tåke som de ikke aner hvordan de skal klare å komme seg ut av.

Du kan elske babyen – og samtidig savne det gamle livet ditt, eller synes at tilværelsen som forelder kan være tøff.

Det kan også ta litt tid før de varme følelsene kommer og du føler deg som mamma eller pappa.

Det er ikke meningen at dere skal gå gjennom barseltiden alene.

Husk dette: Uansett hva du syns er vanskelig, så er du sannsynligvis ikke alene om å oppleve akkurat det du opplever. Det skal være hjelp å få.

Du har instinkter som kan hjelpe deg med å finne ut av det nye livet. Det har babyen også. Det er ikke alltid like lett å få tak i dem, og å stole på dem – men de er der. 

Vi håper at denne teksten kan bidra til å gi deg både trygghet og kunnskap. Begge deler kan være nyttig uansett hvordan akkurat din barseltid blir.

Hva trenger vi av utstyr?

Mange gravide forbereder seg til barseltid ved å gjøre huset klart til babyen kommer, researche utstyr og å kjøpe det man (tror man) trenger. Dette er en del av redebyggingen, en del av forberedelsen til å bli mamma, noe som kan oppleves både meningsfylt og fint.

Problemet er at man ofte får veldig mange ulike råd om hva som er viktig å ha i hus. Det er ikke bare-bare å være gravid redebygger!

Vi har derfor laget en oversikten som tar for seg et utvalg av noen av de ulike produktene og hjelpemidlene som finnes, og som vi vet at mange foreldre bruker/kjøper.

Vi sier også litt om noen fordeler og ulemper ved de ulike produktene, og gir tips til hva du kan ha med i fødebagen:

❓Hva trenger jeg av utstyr til barseltiden?

Hva med fødebrev og barselplan?

Hvis du som leser dette er gravid, så har du sannsynligvis hørt om fødebrev. Enten så har du allerede skrevet et, eller så vurderer du å gjøre det?

Men visste du at det kan være minst like viktig å lage en plan for barseltiden?

Og at hvordan du opplever fødselen kan virke inn på hvordan du opplever barseltiden?

I en studie så de på hvordan mødre fødte, i hvilken grad de følte seg ivaretatt i forbindelse med fødsel og barsel, om de hadde symptomer på barseldepresjon. 

Dette ble blant annet satt opp mot hvordan mødrene i barseltiden vurderte babyens atferd og temperament, for eksempel i forbindelse med amming.

Kort og enkelt forklart, så vurderte mødre som hadde hatt en vanskelig opplevelse av fødselen babyene sine som «vanskeligere» enn mødre som hadde hatt en god opplevelse. 

Forskerne bak studien konkluderer med flere ting, blant annet dette, som sannsynligvis alle som har født kan skrive under på: 

Det er svært viktig med emosjonell støtte i tiden før, under og etter fødsel. Mødre trenger helhetlig omsorg, kontinuitet, kommunikasjon og forståelse.

En god fødselsopplevelse kan altså være med på å legge grunnlaget for en god barseltid.

Med god fødselsopplevelse mener vi ikke en perfekt fødsel, der alt går etter boka. Det finnes ingen «perfekte» fødsler. Alle fødsler er unike.

Det er i utgangspunktet vanskelig å forberede seg til noe man aldri har opplevd før. Men det kan komme godt med å ha grunnleggende kunnskap om hva som skjer med kroppen i fødsel, både vaginalt og ved keisersnitt.

En eksempel på dette er kunnskap om hormonet oksytocin, som fremmes av ro og avslapning. Det er også kjent som kjærlighetshormonet, som skilles ut når vi er nær noen vi er glad i.

Oksytocin driver riene som hjelper babyen ut av livmoren og kroppen din, og det hjelper melka ut av brystet ved amming.

Smerter og redsel kan hindre oksytocinet i å gjøre jobben sin effektivt. Det er vanskelig å unngå smerter helt under en fødsel, men det finnes ulike måter å takle smertene på.

Det kan for eksempel være nyttig å vite hvordan du kan bruke pust og avspenning slik at du har et godt utgangspunkt for å føle deg mest mulig trygg og avslappet, uansett hva som måtte skje. Dette kan hjelpe deg uansett hvordan fødselen går, og hvilken vei babyen kommer ut.

Det finnes teknikker som kan bidra til at du får en så god opplevelse av fødselen som mulig, uansett om det blir som du har sett for deg eller ikke.

Det finnes ulike fødselsforberedende kurs som tar for seg både det som skjer i kroppen og det som skjer i hodet i forbindelse med fødsel. Det er også noe du kan snakke med jordmor om i løpet av svangerskapet.

Å skrive et fødebrev kan bidra til å gi deg mer kontroll rundt selve fødselen, hvis du har behov for det. Det er også viktig å skrive litt om hva du ønsker omkring den første ammingen etter fødsel og hva slags hjelp du ønsker til amming på barsel.

Du kan lese mer om dette (inkludert fødebrev) i artikkelen vår om hvordan lage barselplan.

Det er mulig å ha en dårlig opplevelse av fødselen selv om den på papiret gikk fint. Og det er mulig å ha en fantastisk opplevelse selv om ingenting gikk som man hadde tenkt og håpet.

Uansett hvordan fødselen går, husk at det er din opplevelse av fødselen som er viktig, ikke hvordan helsepersonell eller andre opplevde den.

Bør vi lage en barselplan?

Mens fødebrevet er et hjelpemiddel for helsepersonell som skal veilede deg under og rett etter fødsel, så er barselplanen et hjelpemiddel for deg og partner i perioden etter hjemkomst fra barsel.

Ved å lage en barselplan må dere tenke gjennom ulike scenarier som kan oppstå etter fødsel. Det er kanskje ikke så lett å se for seg, men det kan være lurt å prøve.

Målet med en barselplan er å sørge for at dere vet hvor dere kan oppsøke oppdatert og pålitelig informasjon, og få støtte og hjelp, i tilfelle dere trenger det.

Dette kan forebygge problemer og legge et grunnlag for en god barseltid – uansett om dere vil trenge barselplanen eller ikke.

❓ Hvordan lage en barselplan?

Hva kan jeg forvente på barselavdelingen? 

Etter at fødselen er over får dere noen timer på fødestuen sammen før dere blir flyttet til en barselavdeling. Ved keisersnitt er du innom en postoperativ avdeling før du blir overført til barselavdeling.

Ved store sykehus finnes det barselhotell med mulighet for at partner kan overnatte mot betaling. Barselhotell er for friske mødre med ukomplisert fødselsforløp og friske babyer uten behov for oppfølging utenom det vanlige.

Ved enkelte barselavdelinger er det enkeltrom og lagt til rette for at partner kan overnatte. Ved andre barselavdelinger er det dobbeltrom, og partner kan kun overnatte hvis det er god plass på avdelingen og ingen andre mødre trenger den andre sengen.

Etter en fødsel, så er det naturlig å ha behov for hvile. Dette er dessverre ikke alltid like enkelt å få til på en barselavdeling. Det er mange nye rutiner og folk å forholde seg til, kanskje deler du rom med en annen mamma og hennes baby – og du skal ta vare på babyen din: Amme, mate, stelle, skifte bleier – og begynne å bli kjent med den lille.

Som hovedregel kan ikke personalet avlaste deg ved å passe babyen for deg, men de kan tilby dette i spesielle tilfeller, hvis de har tid.

Slapp av så mye du klarer, kos med babyen, og husk å spise og drikke.

Dra i snora hvis du lurer på noe. Ikke vær redd for å spørre personalet om hjelp til alt du trenger hjelp til.

Dette er noe av det som er vanlig å oppleve på en barselavdeling:

Det er ulikt fra sykehus til sykehus hvordan dette organiseres.

Mamma

Mye av tiden vil handle om å amme, lære seg å amme, eller få i babyen melk på andre måter. Du skal få hjelp til amming og/eller håndmelking. Dette er et for stort tema til at det får plass her, derfor har vi samlet alt i en egen artikkel: Hvordan få en god ammestart?

Personalet vil jevnlig sjekke blant annet blodtrykk, temperatur, sting hvis du er sydd og blødning i bindet. De vil også kjenne på magen din for å følge med på at livmoren trekker seg sammen slik den skal. Dette kan oppleves ømt og ubehagelig.

Hvis du har blitt sydd i underlivet, har hatt keisersnitt eller har smerter av andre årsaker vil du bli tilbudt smertestillende til faste tider. Det er viktig at du ikke har vondt. Du får smertestillende som er trygge å ta selv om du ammer.

Personalet vil spørre om du klarer å tisse og evt følge med på om det er mye urin igjen i blæra. Etter keisersnitt har du et kateter. Det tas som regel ut dagen etter fødsel.

Du kan også få tilbud om laktulose eller lignende for å gjøre avføringen mykere.

Baby

Personalet vil spørre om du har sett om babyen har tisset og bæsjet (det som kalles barnebek).

Hvis babyen står i fare for lavt blodsukker eller ved fare for infeksjon, så vil babyen følges opp med ekstra undersøkelser, temperaturmålinger og blodsukkermålinger.

Dagen etter fødsel blir alle babyer undersøkt av barnelege. Legen sjekker blant annet hjerte, lunger, reflekser og hofter.

Babyen vil i løpet av oppholdet sjekkes for tegn til gulsott. Før hjemreise tas det en hørselstest, og det kan også tas en liten blodprøve fra babyen for å sjekke for medfødte sykdommer.

Babyen vil også veies for å passe på at vekta ikke går for mye ned. Grensa for tiltak går ved 10 prosent vekttap.

De aller fleste nyfødte går ned i vekt de første dagene etter fødselen. Dette er både normalt og naturlig fordi de kvitter seg med et overskudd av væske i kroppen. Laveste vekt er som regel på dag 2, 3 eller 4.

Les mer:

❓Hva er normal vektøkning hos fullammede babyer?

Hva når vi kommer hjem?

Tidligere hadde vi storfamilier å komme hjem til (på godt og vondt) som kunne bidra, men nå er det bare dere to og den lille, ferske.

Mange syns dette er helt fantastisk – men mange føler seg også ganske lost.

Dere kommer sannsynligvis til å trenge mer hjelp og støtte i hverdagen enn dere tror at dere kommer til å gjøre. Dere skal bli kjent med babyen, du skal finne ut av amming og håndtere en kropp og et hode som går gjennom en stor omveltning.

Du skal ta vare på babyen, men du trenger også noen som tar vare på deg.

Du trenger like mye omsorg og oppfølging i det fjerde trimester som du fikk da du var gravid og under fødselen – altså i de tre første trimesterne.

Du vil kunne kjenne på uro hvis babyen ikke er i nærheten. Noen beskriver det som å forlate en kroppsdel hjemme, hvis de for eksempel tar seg en tur på butikken uten babyen, spesielt de første ukene.

Dette er egentlig ikke så langt fra sannheten. Babyens kropp ble laget av din kropp. Det kan føles som om babyen er en forlenget del av deg selv, noe partneren din sannsynligvis ikke kjenner på samme måte. Dette kan kjennes uvant og rart, men det er med på å sikre at babyen får mat og omsorg.

De fleste har partner (eller annen omsorgsperson) hjemme i to uker etter fødsel. Mange opplever at dette er er lite tid, og at de ikke kjenner seg klare til å være alene med babyen når ukene er omme.

I barselperioden er det uansett viktig at den som har født får tid og rom til å mestre amming, slappe av og komme seg til hektene igjen.

Dette kan bidra til å lette overgangen fra livmor til verden for den lille, og overgangen fra gravid til mamma for deg.

Det er ulikt hvordan nye familier løser dette. Kanskje er partners viktigste oppgave å ta ansvar for oppgaver i huset, være «portvakt» for besøk, og sørge for at mor har det hun trenger for å ha det bra?

Det er ikke meningen at dere skal gå gjennom barseltiden alene. Ikke vær redd for å be om praktisk hjelp fra venner og familie til matlaging, husarbeid, handling, lufte hunden og alt annet som trengs for å få livet til å gå rundt.

Men ikke alle har denne landsbyen rundt seg. Kanskje er du alene med babyen.

I slike tilfeller er det mulig å kontakte helsestasjonen og høre hvilke tilbud som finnes. Noen kan for eksempel få hjelp via tilbud som Home Start.

Hvordan få i seg mat?

Dette kan virke som et rart punkt å ha med – men det er mange som syns dette er vanskelig. Ikke fordi de ikke er sultne, men fordi de rett og slett ikke får tid til å lage seg noe.

De første ukene er det vanlig at man føler seg stuck i sofaen eller ammestolen. Amming kan være tidkrevende og hardt arbeid, og mange bruker tid på å mestre det.

Et begrep mange bruker er å sitte «ammefast». Det innebærer at du ikke kommer deg noe sted før babyen er ferdig med å die, noe som kan ta litt tid i starten.

I tillegg kommer bleieskift, byssing, raping, gulping og skifting, en evig runddans som gjør at det ofte blir lite tid til overs til å dekke dine egne grunnleggende behov som å gå på do, spise, drikke og dusje.

Bare det å komme seg til kjøkkenet, åpne kjøleskapet og lage en brødskive kan virke som en ekspedisjon for noen.

(Men ikke bli skremt. Det kommer ikke til å vare for alltid. Erfarne mødre kan amme mens de sitter på do eller lager middag – og dit kommer du sannsynligvis også en gang)

Amming gjør deg ofte både tørst og sulten, så det kan være lurt å sørge for at du har et sted å oppbevare vannflaske og snacks/mat rett i nærheten av der du har tenkt å tilbringe mye tid med babyen.

Når partner begynner på jobb igjen, så kan hen lage matpakke til deg før jobb og sørge for at du har alt du trenger innen rekkevidde.

Etter fødsel vil du måtte gjøre mye med én hånd fordi den andre er opptatt med å holde babyen. Dette gjelder også spising. Mat som kan spises med én hånd er derfor essensielt.

Og bæretøy.

I artikkelen vår om barselplan står det litt flere tips til hva det kan være lurt å forberede omkring mat i barseltiden.

Hvordan takle besøk?

Familie og venner kan ha en forventning om at de skal få se barnet på sykehuset, rett etter fødselen.

I dag er det vanlig at man er på barselavdelingen i 2-3 dager.

Hvis det er noen du virkelig ønsker besøk av på barsel, så inviterer du dem. Men det er viktig at du ikke føler deg presset til å ta i mot besøk, verken på sykehuset eller hjemme.

Det er helt ok å ikke ønske besøk i starten, eller å bare ønske seg besøk av noen få utvalgte. Ingen kan kreve å få komme på besøk, selv ikke besteforeldre.

Kanskje er denne forventningen om å få se babyen på sykehuset noe som henger igjen fra i «gamle dager» da mor og baby lå på sykehuset i opptil en uke, og det ikke fantes mobiltelefoner?

Det er du som har født som bør ha siste ordet når dere skal finne ut hvor grensene går for når det er riktig med besøk, og hvor lenge gjestene skal være der.

Det er fordi det er din kropp og psyke som nettopp har vært gjennom en stor påkjenning. Mange føler seg sårbare og slitne, både fysisk og mentalt.

Du kommer til å sitte med puppene ute, de vil etterhvert sannsynligvis lekke melk, underlivet kan være sårt og vondt, og du blør. Du kan også ha vært gjennom et keisersnitt og ha vanskeligheter med å bevege deg. Tårene kan sitte løst, og mange har følelsene utenpå kroppen.

Hvis dere ønsker besøk rett etter fødsel, så bør det være av noen du som barselkvinne er komfortabel med at ser deg i en sårbar situasjon og som ikke stresser deg.

Hvis dere ønsker besøk, så er det lov å lage rammer og avgrense besøket til et visst tidsrom. Det er også innafor å be gjestene ta med seg mat eller hjelpe dere med noe praktisk i forbindelse med besøket, som handling eller matlaging.

De som kommer på besøk vil ofte holde og bære babyen. Hvis det er mange tilstede, så går gjerne babyen fra fang til fang. Noen nybakte mammaer syns dette er helt topp.

Andre ønsker ikke at andre enn foreldre skal holde babyen helt i begynnelsen. Babyen kan også reagere med stress hvis hen blir sendt på rundgang.

Hvis mor eller baby blir stressa av det, så kan partner hjelpe til med å sette grenser. Noen har babyen i bæretøy under besøket og føler at dette hjelper dem med å sette grenser.

For å unngå unødvendige infeksjoner skal besøkende vaske hendene før de evt tar på barnets ansikt eller hender, ikke kysse barnet eller la barnet sutte på fingrene deres, for eksempel.

Noen har slekt eller venner som kommer for å bo hos dem den første tiden. Dette er vanlig i andre kulturer enn den vestlige. For noen kjennes dette helt naturlig, men for andre vil det oppleves stressende å ha andre enn partner så tett på.

NB! Hva du tenker omkring besøk før fødsel kan endre seg etter at babyen er født.

Husk at du kan ombestemme deg og si at det ikke passer med besøk selv om billetter er bestilt og du vet at det kan oppleves kjipt for den som ønsker å komme.

Hvor kan vi få hjelp?

Nybakte foreldre har ofte mange spørsmål om hva som er normalt og ikke, både i forhold til baby og barselkropp.

De første to ukene kan dere kontakte barselavdelingen, og det er også hjelp å få på helsestasjonen, hos fastlege og legevakt.

Du kan i tillegg ringe Foreldresupport hvis du trenger noen å snakke med. Det er en gratis og anonym telefon- og chattetjeneste for omsorgspersoner med barn under 18 år, som trenger hjelp, veiledning eller har behov for å lufte tankene sine med noen.

På Helsenorge finner dere oversikt over hva dere kan forvente av oppfølging fra helsestasjonen:

• Barsel og oppfølging etter fødsel
• 7-10 dagerskontroll: Hjemmebesøk av helsesykepleier
• Videre oppfølging på helsestasjonen

Det kan også være at du ønsker en grundigere sjekk av underliv og bekken. Det finnes fysioterapeuter og annet helsepersonell som har spesialisert seg på barselkvinner, men dette er noe du må oppsøke selv.

Til deg som har hatt keisersnitt

Det er svært varierende hvor god oppfølging kvinner får i etterkant av et keisersnitt. Ved andre store operasjoner som omfatter store muskelgrupper blir man ofte fulgt opp av fysioterapeut. Dette er ikke tilfelle ved et keisersnitt.

Som forfatteren av denne kommentaren skriver, når hun sammenligner oppfølging etter en kneoperasjon med oppfølging etter et keisersnitt:

«For ham sto det en fysioterapeut parat i fotenden av senga da han våknet fra narkosen. En han gikk til i månedsvis etterpå, og kun betalte egenandel for. Halvannet år etter min (i all beskjedenhet mer omfattende) operasjon har jeg ikke sett snurten av noen fysioterapeut. Eller annen spesialisert oppfølging, for den saks skyld. Ønsker jeg å sjekke bekkenet eller magemusklene, må jeg bestille time selv og betale fullpris fra egen lomme.»

Om barselomsorgen

Selv om mange foreldre opplever å få god hjelp i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel – så er det dessverre også mange som ikke får det.

Vi i Ammehjelpen har engasjert oss i dette. Vi snakker med svært mange kvinner som ikke får den hjelpen de har behov for i den offentlige helsevesenet. Sånn kan det ikke fortsette å være.

Dette er ikke kritikk av enkeltpersoner, men kritikk av et system som ikke fungerer som det burde.

Her kan du lese mer om hva vi mener bør gjøres:

❓Hvorfor er det er viktig at Ammehjelpen finnes?

Hvordan oppfører en normal baby seg?

Vi lever i en kultur der «den snille babyen» ofte fremheves som idealet.

How The Myth Of The ‘Good Baby’ Is Damaging Breastfeeding

Med en «snill baby» menes en baby som gråter lite, ikke vil ammes «for ofte», roer seg selv, sover i lange strekk uten å trenge noen form for hjelp fra foreldre.

Noen babyer bare er sånn. Men mange andre babyer vil spise ofte, vil bæres, er misfornøyde hvis de må ligge alene, våkner om nettene og trenger foreldrene for å finne ro.

Det betyr selvsagt ikke at de er slemme. De er i de aller fleste tilfeller helt normale. De er babyer som oppfører seg som babyer.

Det er ikke noe feil med babyen, eller med oss som foreldre. Det er heller ikke noe vi er nødt til å fikse.

Det enkleste er ofte å bare akseptere at det er sånn det er.

Slitsomt kan det absolutt være – og det er viktig å finne gode løsninger som gjør at livet føles greit for alle.

Men du trenger ikke pushe babyen til noe hen ikke er klar for enda.

Ved å gi barn akkurat passe støtte, så vil de over tid mestre å roe seg selv i større grad.

Det vil gå opp og ned hvor mye støtte som er nødvendig, og hvor lang tid det tar.

Alle barn er ulike og har ulike behov. Det finnes ingen fasit som passer for alle.

Det eneste som er sikkert er at det kommer til å bli enklere, uansett om vi tar grep eller ikke.

Les mer: 

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Hvorfor vil ikke babyen ligge for seg selv?

«Hun sover så godt på brystet mitt, men våkner og blir urolig hvis jeg legger henne ned. Hva gjør jeg feil?»

Kjære nybakte mamma eller pappa. Du gjør ingenting feil.

Å sitte med en sovende baby på brystet er viktig arbeid. Babyer kan ikke få for mye nærhet og kroppskontakt.

Nyfødte er avhengige av voksne for å overleve. Derfor vil de si klart fra hvis de føler seg utrygge eller har behov for nærhet.

De første månedene etter fødsel kalles ofte det fjerde trimester. Med dette menes det at den nyfødte bruker tid på å venne seg til tilværelsen utenfor magen.

Babyen vil ofte søke mot det hun kjenner best, som er mammaens lukt, hjerteslag og stemme – med partner på en veldig god andreplass.

Hun vet ikke nødvendigvis at hun er trygg når hun ligger i kurven eller i babynestet. Det er derfor helt normalt at hun bare er rolig og fornøyd når hun blir holdt eller får være inntil. Å være inntil deg regulerer blant annet pusten, hjerterytmen og kroppstemperaturen hennes. Det gjør at hun føler seg trygg.

Barn har ulikt temperament. Noen barn er mer zen enn andre, de er rolige og krever ikke så mye for å være fornøyde. Andre barn er mer aktive og krever oppmerksomhet og støtte på en helt annen måte for å være i balanse. Begge deler er normalt.

Men selv om det er normalt, så kan det oppleves slitsomt innimellom å ha en baby som krever mye av deg. Derfor er det viktig å ha mulighet til å dele på det med partner og med andre det er naturlig at holder babyen. Det kan også være fint å finne et bæretøy som fungerer for dere.

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Hva skal vi gjøre hvis babyen gråter?

Når babyen gråter betyr det hun trenger deg. Gråt er babyens måte å kommunisere på. Hun kan gråte fordi hun er sulten, trøtt, kald, varm, vil holdes, har vondt – eller noe helt annet. Det kan også være en kombinasjon av årsaker som gjør at hun gråter.

Voksne reagerer ofte instinktivt på barnegråt ved å ta opp babyen og prøve å trøste. Dette er viktig. Barn skal ikke gråte alene, verken dag eller natt.

Barn trenger en rolig voksen som kan hjelpe dem med å regulere følelsene. Ved å puste rolig og aktivt trøste barnet med kroppskontakt gjør du det lettere for barnet å lære å regulere følelsene sine selv. Jo mer stresset babyen er, jo mer trenger hun deg for å finne ro.

Les mer:

❓Hvordan kan jeg hjelpe en overtrøtt baby?

Barnet er ikke i stand til å hjelpe seg selv med disse tingene, og trenger derfor hjelp av deg. I begynnelsen kan det være vanskelig å skjønne nøyaktig HVA det er barnet trenger hjelp til.

Det viktigste er ikke at du klarer å stoppe gråten med det samme, men at du er tilstede for henne, og at du prøver å hjelpe.

Gråt er ofte et sent tegn på sult. Det er viktig å legge babyen til brystet når hun signaliserer at hun vil ammes – selv om dere tenker at hun «nettopp har spist». Spedbarn kan ikke klokka, og amming er mer enn mat for dem. 

❓Hvor ofte barnet bør babyen ammes?

Det er vanlig at spedbarn har urolige perioder på kveldstid der de bare vil ammes eller bæres, eller helst begge deler samtidig. 

❓Hva kan jeg gjøre hvis babyen er urolig om kvelden?

Noen ganger kan babyen gråte utrøstelig. Det vil si at hun ikke roer seg når dere forsøker de vanlige tingene som normalt roer henne. Da er det viktig å prøve å finne årsaken til at babyen gråter. Har han smerter, for eksempel? Snakk med lege eller helsestasjon hvis dere er usikre på hvordan dere skal hjelpe babyen. 

❓Om kolikk, unormalt mye gråt – og tips og råd som kan hjelpe

🆘 VIKTIG!

Hvis du kjenner at du blir så påvirket av gråtingen at du mister kontrollen:

Legg barnet fra deg på en trygg flate og gå unna for å roe deg ned. 

Ikke rist barnet! Dette kan gi livstruende skader.

Denne filmen handler blant annet om hvor viktig det er for barnets utvikling at de voksne responderer når barnet gråter eller søker trøst, uansett tid på døgnet.

Bør jeg bruke en app til å registrere amming, søvn osv?

Nei, du må ikke registrere alt babyen din gjør (eller ikke gjør) i en app – hvis du ikke vil.

✅Hvis du kjenner at det gjør deg godt å registrere, så registrerer du.

❌Hvis du kjenner at det stresser deg, så kan du faktisk bare slette appen.

Det kan kanskje føles som om det er helt nødvendig å ha oversikt over tidspunkter, intervaller mellom amminger og antall minutter søvn i døgnet – bare for å kjenne at du har kontroll på NOE i dette kaotiske mammalivet.

Og det gir kanskje en følelse av kontroll. Men noen opplever også at det gir unødvendige bekymringer å vite at babyen har spist x antall minutter mindre enn i går, eller har våknet y ganger i stedet for z ganger.

〰️Kan du se på babyen i stedet?

〰️Kjenne på magefølelsen?

〰️Ta ting som de kommer?

〰️Stole på at det babyen prøver å fortelle deg er sant?

Babyer er i stadig forandring. Du tror du ser et mønster, og vips, så tar det ikke lang tid før babyen lager et nytt.

Noen ganger skjønner du ingen verdens ting. Men det blir enklere – uansett om du registrerer alt eller ingenting. Vi lover!

Hva med parforholdet etter fødsel?

Samtidig som dere skal finne ut av hvordan dere skal ta vare på det lille mennesket som har dukket opp, så skal dere også finne ut hvem dere er som foreldre sammen.

Det er vanlig at man føler seg mer eller mindre likestilt før man blir foreldre.

Når en baby blir født er det mange som kjenner på at likestillingen tar noen steg tilbake.

De første ukene og månedene kan mor og baby virke som en forlengelse av hverandre. Selv om navlesnoren ikke lenger binder dem sammen, er mammaen fortsatt sentrum i barnets liv.

Som partner er det vanlig å føle seg avvist, «til overs» eller forbigått fordi babyen roer seg best på puppen hos mamma. I denne artikkelen finner du tips til hva du som partner kan gjøre, som ikke er amming. Hint: (nesten) alt annet!

Les mer: Bufdir – Pappa og baby

Den som nettopp har født kan både føle at hun ikke vil være ett sekund uten babyen og samtidig føle at det er urettferdig at alt ansvar for babyen havner på henne. Amming ER altoppslukende og tidkrevende i starten, og det er sparsomt med pauser.

Det kan kjennes urettferdig at du alltid må være tilgjengelig for babyen din fordi du ammer, mens partner er fri. Det VIL bli enklere, selv om det ikke føles sånn akkurat nå.

Noen mødre kan føle seg touched out på kroppskontakt, og trenger derfor ikke like mye kroppskontakt fra partner.

Noen er klare for sex tidlig, mens andre vil vente – også mye lengre enn de seks ukene som ofte blir sett på som en magisk grense. Ikke bli overrasket hvis det plutselig går et halvt år, eller mer.

Barseltiden er uansett unntakstilstand. Dere har sannsynligvis sovet mindre og mer oppstykket enn dere pleier, samtidig som livet er snudd på hodet for begge to – og man er ikke nødvendigvis den beste utgaven av seg selv på grunn av dette.

Snakk med hverandre, og vær rause, selv om det ofte kan være enklere sagt enn gjort.

Ikke vær redde for å snakke med helsestasjonen eller andre hjelpetjenester hvis dere strever med å takle den nye hverdagen sammen.

BBC: Having a baby can rock a marriage – and life post-children can be a challenge

Hvordan fordele ansvaret på hjemmebane?

Fra en tilværelse der dere sannsynligvis har delt på ansvar for husarbeid og matlaging, så kan dere forberede dere på at det i tiden etter fødsel sannsynligvis blir helt annerledes.

Vi har permisjon for å ta vare på babyen. Det er en fulltidsjobb å ta vare på en nyfødt baby, noe som ikke alltid er like lett å se for seg for den som ikke er hjemme.

Det kan også være utmattende å skulle være den som jobber og samtidig være 100 prosent til stede for mor og baby, pluss hus og hjem.

Derfor er det viktig at dere snakker sammen om hvilke forventninger dere har til dere selv og til hverandre.

Både den som jobber og den som er i permisjon kan for eksempel ha forventninger om at den som er i permisjon skal gjøre nødvendig husarbeid og lage mat. Noen dager er dette realistisk. Andre dager vil det være helt umulig.

Dette gjelder ikke bare i barseltiden, altså de første seks ukene etter at babyen er født – men hele permisjonsperioden.

Hvordan ta vare på seg selv som fersk mamma?

Livet med en nyfødt kan være intenst. Du skal venne deg til en ny tilværelse, en ny kropp og et nytt ansvar – samtidig som du må lære deg mye nytt og prøve å forstå språket til et lite vesen som du ikke kjenner så godt enda.

Som nybakt mamma er du skrudd sammen slik at du gjør alt for at babyen din skal ha det bra.

Men for å kunne hjelpe andre, så må du ta på deg din egen oksygenmaske først, som de sier når man skal på flytur.

Derfor er det viktig at du finner lommer i hverdagen der du kan hente deg inn hvis du trenger det. Det trenger ikke alltid være snakk om mange timer alene. Femten minutter kan være bedre enn ingenting.

Vi får påfyll av mye forskjellig: Gå en tur, trene, frisk luft, dagslys, scrolle på mobilen? Alenetid, snakke med en venn, lese avisen, eller bare en kopp kaffe i fred?

Noen klarer best å finne ro med babyen i nærheten, mens andre trenger å være helt alene.

Søvn og hvile er viktig. Søvnen blir som regel mer oppstykket enn du er vant til, og mange trenger en dupp på dagtid.

Det er ikke alltid så lett å sove når babyen sover, men å få hvile kan være vel så bra.

Noen par velger å sove separat slik at ikke begge trenger å bli vekket om natta.

Les mer:

❓Hvordan få mest mulig søvn?

❓Psykisk helse i barseltiden

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Hva med den psykiske helsen i barseltiden?

Noen ganger blir ikke svangerskapet som man hadde håpet på. Kanskje blir ikke fødselen som du har tenkt. Kanskje blir ammingen mer altoppslukende enn du ser for deg. Kanskje føler du ikke det du trodde du skulle føle.

Det blir ikke bare født en baby. Det blir også født en mamma.

Mange har en forestilling om at vi skal kjenne på en umiddelbar lykke når barnet er født. Slik er det for noen, men ikke for alle.

Noen mødre kjenner på en sterk tilknytning og mammafølelse med det samme barnet kommer ut av magen. Men det er like vanlig å ikke føle noe som helst, annet enn for eksempel lettelse over at smertene endelig er over.

Noen bruker tid på å føle tilknytning til barnet. Dette gjelder både mor og partner. Ta kontakt med helsestasjonen dersom dere ønsker noen å snakke med omkring dette.

De første dagene etter fødsel er mors kropp et kaos av hormonforandringer. Fenomenet er kjent som «barselstårer». Følelsene skifter lett, og mange mødre gråter for et godt ord. Dette er normalt og veldig vanlig.

Søk hjelp hos helsepersonell hvis tilstanden varer etter den første uka etter fødsel, eller at situasjonen oppleves sterk og opprivende.

Det er spesielt viktig å søke hjelp hos helsestasjon eller lege hvis du blir irritert på babyen, er lite interessert i babyen, eller vegrer deg for å være i nærheten av babyen. Dette kan være tegn på depresjon eller andre psykiske lidelser som kan oppstå i etterkant av en fødsel.

Dette kan ramme både mor og partner.

Selv om noen trenger profesjonell hjelp, så skjer det mye oftere at vi bare trenger noen å snakke med om de hverdagslige utfordringene, kanskje noen som anerkjenner følelser uten å komme med løsninger – med mindre du ber om det?

Det kan være fint å snakke med venner som har vært gjennom det samme, med barselgruppa, med familie. Vi er flokkdyr, og når noe er vanskelig, så trenger vi ofte flokken vår.

Ikke alle har en flokk, noe som kan føles ekstra tøft når man nettopp har fått barn. Kontakt helsestasjonen, de skal hjelpe dere hvis dere trenger det.

❓Amming og fødselsdepresjon

Hvordan blir kroppen min etter fødsel?

Kroppene våre endrer seg gjennom livet, fra barn til ungdom, til gravid, til mamma, til eldre. Kroppene våre reagerer ulikt på fasene den går gjennom.

Det er vanlig at brystene endrer fasong og/eller blir større eller mindre etter graviditet og amming, på samme måte som resten av kroppen. Mange får for eksempel større føtter, strekkmerker, mykere mage og bredere hofter. Hjernene våre endrer seg også.

Den gravide magen hylles, men etter fødsel er det mange som tenker at magen må skjules – som om det er et mål at det ikke skal synes at man har født barn. Hvorfor det, egentlig?

Det er overraskende mange som trenger å høre dette:

Selv om det ligger en forventning i enkelte miljøer om at du skal gjøre en innsats for å komme «tilbake til den gamle kroppen» og inn i den gamle garderoben – så trenger du ikke det.

Du kan velge å akseptere den nye kroppen din akkurat som den er. Mammakroppen 💪🏻❤️

Du kan velge å trene og være i bevegelse fordi det gir deg overskudd eller fordi det gjør deg godt.

Noen kommer inn i de gamle buksene rett etter fødsel, uten å gjøre noe spesielt for det. Andre kommer aldri inn i de gamle buksene igjen. Det ene er ikke mer riktig enn det andre. Det som er feil er ideen om at du BØR inn i de gamle buksene igjen.

Det er ikke imponerende at du ikke kan se på en kropp at den har vært gravid, født og ammet. Noen kvinner er rett og slett bare skapt sånn.

Men alle kan vel være enige om at det er imponerende å kunne gro et helt nytt menneske, føde det, og holde det i live med kroppen sin etterpå?

PS. Selv om du kan bestemme deg for å akseptere hvordan kroppen ser ut, så skal du ikke akseptere at den ikke fungerer som før. Søk hjelp hvis du opplever fysiske plager i etterkant av fødsel.

.

Du har nå lest Ammehjelpens guide til en best mulig barseltid. Vi er veldig nysgjerrige på hva du syns om den, så legg gjerne igjen en tilbakemelding 🧡

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Anna Strand

- Den biten av kvinnekulturen som dreier seg om svangerskap, fødsel, amming og småbarnstid er uhyre betydningsfull. Enten man ser det med kvinneøyne eller fra samfunnets vinkling – det er og blir det mest grunnleggende av alt.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»

Det første møtet høsten 1968

I en artikkel i Alle Kvinners Blad [nr. 34, 1968] oppfordrer Elisabet Helsing mødre med amme-erfaring om å ta kontakt med henne. Hun har planer om å samle en gruppe jenter som kan støtte og hjelpe medsøstre som vil amme sine barn, men som savner hjelp og støtte til å klare det.

Sant å si så hadde jeg ofte undret meg over at det var så mange flaskebarn blant venninners og kusiners barn. Allikevel trodde jeg det var lite å gjøre med den slags, selv om mine bestemødre hadde ammet sine mange barn og min mor hadde forsynt sine fire barn med morsmelk.

Jeg tenkte meg nøye om, og så skrev jeg til Elisabet og «meldte meg til tjeneste». Etter en stund fikk jeg jeg så invitasjon til historiens første ammemøte i Thor Olsensgate. Litt spent var jeg nok da jeg mønstret, men jeg trøstet meg med at uansett hvor de andre jentene kom fra, så hadde vi i alle fall noe felles.

Hos Elisabet var det gjestfritt og romslig. Et stort tretrau med deilige nystekte boller stod på bordet, det var mormors bidrag til det første ammemøtet. En passe gjeng på ti-tolv stykker møtte fram. Mange var Elisabets kjente fra før. Og så var Eli Heiberg Endresen der.

Elisabet og Eli snakka med glød og iver om ammesak og ammeproblemer. De var alt i gang med en brosjyre med råd og veiledning til gravide og barselkvinner.

Haken ved saken var: hvordan få den gjennom nåløyet, som her var Helsedirektoratet. Her var det altså en lærer og en fysioterapeut som dristet seg inn på andres enemerker, og man været motgang.

Dette var begynnelsen på en spennende tid. Elisabet holdt oss nøye underrettet om sakens gang angående brosjyren. Møter ble holdt hvor Elisabet med stjerner i øynene fortalte om det amerikanske [La Leche League], som bl.a. hadde møter for gravide og mødre med nyfødte.

Vi fikk i oppdrag å ta oss av de bydelene hvor vi bodde – ta kontakt med helsestasjoner, få opp plakater og komme i gang med ammemøter i egne hjem. Elisabets kunnskap om tilbud og etterspørsel i ammingen var logisk, men vi var nok litt i tvil.

Det mest grunnleggende av alt

Årene i Ammehjelpen har vært givende på mange måter. For min del, innflytter som jeg er i [Oslo], har det også betydd mye at jeg fikk god sosial kontakt med uendelig mange positive og ressurssterke medsøstre.

Den biten av kvinnekulturen som dreier seg om svangerskap, fødsel, amming og småbarnstid, modning til omsorg for ikke bare egne barn, men også for andre mødre og deres barn, regner jeg for uhyre betydningsfull.

Enten man ser det med kvinneøyne eller også fra samfunnets vinkling – det er og blir det mest grunnleggende av alt.

Jubileumshilsen gjengitt med tillatelse fra Anna Strand. En noe lengre versjon av denne teksten ble publisert i spesialutgave av Ammenytt nr. 3, 1993, årgang 24.

Om Anna Strand

Anna Strand (f. 1933) i Folldal, vokste opp på liten fjellgård der arbeidslyst var nødvendig. Hun var interessert i småbarn fra hun var liten jente. Det sosiale livet besto i stå i sangkor og ungdomslag.

Av utdanning kan nevnes folkeskole, framhaldsskole, folkehøgskole og husmorskole. Anna hadde sesongarbeid på Bjørnhollia i Rondane i DNTs regi. Hun reiste til Oslo i 1954 og tok jobb i serverings- og tekstilbransjen.

Anna giftet seg i 1958 og fikk barn i 1960 og 1964. Hun tok mange kveldskurs i psykologi på Friundervisningen i en tiårsperiode.

I 1966 fikk Anna jobb i Oslo kommune som dagmamma, og hadde ansvar for totalt 33 barn de neste 33 årene.

Anna organiserte seg i Norsk kommuneforbund og var aktiv som tillitsvalgt for å forbedre arbeidsvilkår.

Anna ble medlem av Ammehjelpen 1968. Hun rettet besvarelser i en periode og var aktiv ammehjelper per telefon og hjemmebesøk i 15 år. Anna Strand er nå æresmedlem av Ammehjelpen.

Vil du lese flere laktosaur-historier?
Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Else Nielsen (1938-2022)

- Jeg fikk avslag da jeg spurte om å få dele ut informasjon om ammehjelp på et svangerskapskurs på helsestasjonen. Begrunnelsen var at om jeg skulle reklamere for «mitt produkt» (morsmelk), så måtte også produsentene av morsmelkerstatning få slippe til.

Mer om prosjektet «Månedens laktosaur»

Jeg tenker mange ganger på hva som hadde skjedd om ikke vi hadde tatt tak i dette med amming…

Jeg er vokst opp i en liten bygd i Steigen i Nordland og eldst av fire søsken som alle er født hjemme i stua, hvor alle ble ammet. Amming var en naturlig del av min hverdag som barn.

I 1970 var jeg gravid med mitt første barn, bodde i Oslo og hadde ingen nær familie der. Tror ikke jeg tenkte så mye på amming akkurat da. De fleste av mine venninner hadde større barn, og jeg tror ikke mange av dem hadde ammet.

Sagene helsestasjon, som jeg tilhørte, tilbød svangerskapskurs – og jeg meldte meg på der høsten 1969. På én av de siste kurskveldene ble Elisabet Helsing «smuglet» inn for å snakke om amming. Tror hun var venninne av fysioterapeuten, eller i alle fall en bekjent. Amming sto i alle fall ikke på programmet for kurset.

Elisabet snakket entusiastisk om at alle kunne amme. Det var bare spørsmål om kunnskaper og støtte. Jeg tror alle som var der ble oppglødd og tenkte gjennom saken, om man ikke hadde tenkt så mye på dette tidligere. Mine tanker om amming ble i alle fall vekket den dagen.

Vi fikk et inntrykk av at dette var noe vi ikke skulle ta opp med helsestasjonen, uten at det ble sagt direkte. Vi fikk en håndskrevet lapp av Elisabet med navn og telefonnummer vi kunne ringe om vi ønsket å snakke med noen om problemer som oppsto.

Jeg kontaktet aldri Elisabet, men telefonnummeret lå i nattbordskuffen min under hele ammeperioden. Alt hun sa stemte jo med det jeg husket fra min barndom.

I mars fødte jeg Cato på Josefinegaten fødselsklinikk. Dagen etter gikk turen, med drosje, til Ullevål sykehus.

Barseltiden ble ikke slik jeg hadde tenkt meg. Cato lå på et rom og jeg på et annet. Vi fikk bare låne barna i 20 minutter hver tredje time. Cato var alltid «god og mett» når han kom på besøk. Vi kunne bare kose oss, jeg hadde jo ikke melk likevel.

Alle hadde det vel slik den gangen, men jeg hadde vel ikke tenkt så mye på det. Det var mange forklaringer på hvorfor jeg ikke hadde melk. Blant annet ble min høye alder som førstegangsfødende brukt mot meg.

Etter fem dager skulle jeg reise heim, og hadde da bare klart 30 gram til ett måltid. Beskjed kom om å kjøpe melkepulver som måtte være klart når jeg kom heim.

Jeg sa at jeg ikke ville bruke melkepulver, og at bare jeg kom heim, så ville alt rette på seg. Elisabets ord hadde overbevist meg om at også jeg skulle klare dette.

Oppholdet ble forlenget med en dag, uten at noe i rutinene ble endret. Jeg lå i senga og gråt da en gammel pleier kom inn til meg. Hun lukket døra og sa at om jeg ønsket å amme, så ville jeg klare det. Millioner av kvinner har ammet sine barn i generasjoner, sa hun.

Så fikk jeg telefonnummeret til et firma hvor jeg kunne leie pumpe. Så kunne jeg pumpe meg mens barnet sov, og melkemengden ville øke om jeg ammet eller pumpet meg ofte.

Jeg var uendelig takknemlig for denne beskjeden, men lei meg for at ikke alle fikk vite dette. Selv leide jeg ikke pumpe, med det var en «sikkerhet» i tilfelle mitt barn ikke klarte å øke melkemengden.

Jeg ammet i ti måneder selv om jeg begynte å jobbe etter seks måneder. Tror lønnet permisjon den gangen var tre måneder.

Boken om amming kom ut i 1970, og den ble kjøpt og lest ut: En hvit bok med myke permer hvor en mor satt på ryggen av en ku og ammet. Boka lå under hodeputa og ble den som hjalp meg gjennom ammeperioden.

Ikke bare kunnskapen var viktig, men også oppmuntringen og bevisstgjøringen om at dette var det eneste riktige.

Lokalgruppe i Bodø

I 1973 var jeg flyttet til Bodø og hadde født mitt andre barn. Ammingen gikk selvsagt mye lettere denne gangen, men også nå var det «skjær i sjøen».

I Bodø var det allerede en Ammehjelpsgruppe, startet i 1970. Jeg hadde bestemt meg for å være heime med mine barn noen år og å studere ved Høgskolen i Bodø. Jeg var 35 år og hadde jobbet i nesten 20 år, men hadde alltid hatt lyst til å studere.

En liten annonse i Menighetsbladet viste at Ammehjelpen i Bodø trengte flere medlemmer. Jeg hadde masse ledig tid, men ikke barnehageplass, så det passet meg å jobbe hjemmefra. Dette ble starten på en spennende og lærerik tid.

Selv mente jeg at jeg hadde ganske mye erfaring med amming og ville gjerne dele mine kunnskaper. Jeg var heller ikke redd for å ta ordet på møter, og det ble til at jeg meldte meg til å besøke fødeavdelingen på Bodø sykehus.

Leger og jordmødre var positive til våre besøk, men barnepleierne var ikke så glade i oss. I etterkant har flere av dem sagt at det ble alt for mye spørsmål og mas når vi hadde vært på besøk.

Sett med mine øyne var besøkene på fødeavdelingene viktig i denne perioden. Mangel på kunnskap og litteratur var stor. Etter hvert hadde ikke mødrene til de unge fødende selv ammet, og de kunne dermed ikke føre over sine erfaringer.

Ammehjelpsgruppen i Bodø hadde møter hver måned hvor vi lærte opp de nye medlemmene til å bli ammehjelpere. Det var viktig ettersom det var mangel på litteratur om amming.

Vi noterte og anonymiserte alle spørsmål og svar vi fikk fra ammende kvinner og diskuterte dem. Hensikten var at alle skulle få så likt svar som mulig uavhengig av hvem de kontaktet. Tror også at vi etterhvert greide det ganske bra.

I ettertid har en helsesøster vært imponert over at vi ga så like svar. Du vet, på et lite sted som Bodø, hendte det at mødrene ringte flere av oss med det samme spørsmålet.

Helsestasjonene var en annen utfordring. Som småbarnsmødre var vi helt avhengig av å ha et godt forhold til helsesøstrene. Selv hadde jeg en jente som hele tiden lå langt under i vektstatistikken og måtte forsvare meg. Britt var et særlig aktivt barn og hadde ikke noe ekstra fett på kroppen.

Forholdet til helsestasjonene bedret seg etter hvert, men jeg vil ta med en liten episode fra 1970/80 tallet:

Jeg hadde fått tilgang til et svangerskapskurs, fordi jeg kjente fysioterapeuten, og av egen erfaring følte jeg at dette var riktig tidspunkt for å informere om Ammehjelpen og våre tilbud. Men så overtok kommunen kursene, og der ønsket ikke å ha mange forelesere, bare sine egne.

Jeg kontaktet da ledende helsesøster og ba om å få dele ut Bodøgruppens egen brosjyre om ammehjelp til deltagerne. Svaret var nei. Begrunnelsen var at om jeg skulle få drive reklame for MITT PRODUKT (morsmelk), så måtte også Nestlé og Collett slippe til. Reklamen fra melkepulverprodusentene var enorm.

Jeg tenker mange ganger på hva som hadde skjedd om ikke vi hadde tatt tak i dette med amming..?

Godt at verden har gått videre.
Masse hilsen fra Else Nielsen i Bodø.

Om Else Nielsen

Else Nielsen (1938-2022) kom fra Steigen i Nordland og var eldst av fire søsken som alle ble født hjemme i stua, hvor de ble ammet.

Nielsen gikk god gammeldags folkeskole. Hun fikk to barn som begge ble ammet, det siste i Bodø da hun var 35 år. Hun tok høyere utdannelse ved Nordland Distriktshøgskole i Bodø og fullførte seks år med økonomistudier.

Else Nielsen var leder i Ammehjelpens Bodøgruppe i mange år. Hun tok i tillegg på seg retting av 400 ammehjelpsoppgaver fra hele landet, på opp til 30 håndskrevne sider per besvarelse, og la ned minst 3000 timeverk i arbeidet.

Som datakyndig førte hun dessuten Ammehjelpens medlemsarkiv i en periode. Nielsen var aktiv ammehjelper på grasrotplan i over 40 år, fra 1973-2016.

Hun ble utnevnt til æresmedlem i 2018, på Ammehjelpens 50-års jubileum.

Her kan du lese historiene til flere av laktosaurene.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Eli Heiberg (1935-2023)

- Det var en sterk intuisjon og egen erfaring som drev meg til å gå imot gjeldende retningslinjer og praksis, og utfordre rådene som ble gitt.

Om prosjektet Månedens laktosaur.

En historie om intuisjon

Da jeg fikk mitt første barn i 1958, var ammeregimet strengt. Man skulle amme fra ett bryst av gangen, tømme det som en bøtte, og så gi erstatning om barnet trengte mer. Det føltes bare ikke riktig.

Da jeg fikk flere barn (1960), begynte jeg for meg selv å prøve ut alternativer som føltes mer naturlig. Det med at brystet var som en bøtte var så kortsiktig tenkt. Man forstod ikke at det var kontinuerlig produksjon. Det fant jeg ut av på egen hånd.

Etter å ha tatt fysioterapeut-utdannelse i Sverige og jobbet der noen år, flyttet jeg tilbake til Oslo med mann og to små barn i 1961. Jeg begynte etter hvert å vie mye tid til å holde svangerskapskurs, og det var på et av disse at Elisabet Helsing var deltager.

Jeg leste ivrig engasjert alt jeg kunne finne om fødsel – i en tid da oppfatningen var at den fødende kvinne skulle ligge i sengen. Men fødsel er jo bevegelse, både for mor og barnet, og det føltes ikke riktig at man skulle ligge stille.

Amerikanske eksperter hadde begynt å skrive om muligheten for å være oppe, prøve ut ulike stillinger som kunne bidra til fødselsgangen. Jeg var overbevist om at det var noe i dette.

Jeg deltok i å organisere en større spørreundersøkelse om gravides kår gjennom Institutt for forebyggende medisin. De studerte opplevelser av fødsler. Svarprosenten var høy, og tilbakemeldingene var blandede. Det var absolutt fokus på at moren skulle ivaretas, men hun fikk ikke bestemme så mye selv.

Jeg tok på meg oppgaven med å reise rundt til jordmødre i distriktene og innhente spørreskjemaer. Ut av dette vokste det et stort nettverk og nære vennskap av jordmødre rundt i landet. Mine barn har gode minner fra turer med bil – mor med fire barn i baksetet, på tur til småbygder på Vestlandet og nordover. Træna var et høydepunkt.

Det var faktisk de eldste jordmødrene som var mest enige i det jeg var overbevist om – at fødsel ikke nødvendigvis skulle være en liggende affære.

På denne tiden fikk jeg også kontakt med Brigitte Jordan i USA, en pionér som skrev mye om fødsler. Vi brevvekslet i årevis. Jeg inviterte henne til Norge, og jeg husker godt øyeblikket da vi endelig møttes på Østbanen etter all brevvekslingen. Det ble dager med konstant prat.

Jeg hadde også ordnet et foredrag for henne på Rikshospitalet. Jordmødrene der hørte på med vantro og interesse.

En stund etter at Elisabet Helsing hadde deltatt på svangerskapskurs, møttes vi igjen tilfeldig, og etter det ble vi samarbeidspartnere. Et nært vennskap vokste frem.

Vi var begge levende opptatt av svangerskap og amming. Også amming sto for meg som noe som var altfor regulert, noe som burde være mer naturlig.

Det var en sterk intuisjon og egen erfaring som drev meg til å gå imot gjeldende retningslinjer og praksis, og utfordre rådene som ble gitt.

Sammen med Elisabet arrangerte vi ammeslabbraser for en liten krets damer som var pådrivere for endring. «Diegivende mødres hjelpeforening» ble starten på Ammehjelpen.

Elisabet ledet an. Hun var en sterk og kreativ person, eventyrlysten og reiseglad. Hun inspirerte. Hun brevvekslet med en rekke internasjonale eksperter. Elisabet hadde skrevet i flere år. Jeg begynte etter hvert også å skrive.

Vi skrev og utgav mye sammen, blant annet brosjyren «Hvordan du ammer ditt barn» (1968) som ble godkjent av Gro Harlem Brundtland, da i Helsedirektoratet. Den ble distribuert rundt i landet og ble rådende som ammeveileder.

Elisabet fikk pressen interessert i ammearbeidet fordi hun var entusiastisk, ung og vakker. Det ble mye skriverier i aviser, i tillegg til radioprogrammer med Olga Meyer i NRK som var opptatt av kvinnesaken. Hun intervjuet de «rare» damene, hjelpemødrene, som holdt på sitt til tross for majoriteten som holdt seg til ammesystemet. Vi representerte en «motmakt» som underminerte systemet.

Etter hvert fikk vi komme inn på noen fødeavdelinger og snakke om amming. Vi ble observert, og det vi sa ble nøye kontrollert. Men etter hvert vokste forståelsen av at de medisinske rådene til da ikke var gode nok. De var rett og slett ikke gode. De brakte mange kvinner ut i svært krevende situasjoner.

Dersom jeg har bidratt til endring gjennom å drive frem nye måter å se på fødsel og amming, og har tilført andre ny kunnskap, er det fint.

Jeg holder den dag i dag kontakt med likesinnede venninner fra denne banebrytende tiden. Jeg har stor takknemlighet for vennskap og samarbeid som vokste ut av arbeidet med å utfordre etablerte normer og retningslinjer.

Denne teksten er basert på samtaler med Eli Heiberg, hovedsakelig med hennes svigerdatter Elisabeth Lothe (vinteren 2021), men også med Kari Paalgard Pape og Sidsel Pape (sommeren 2020).

Eli Heiberg fortsatte med å holde svangerskapskurs i regi av Sanitetsforeningene i mange år og trivdes med undervisningssituasjonen.

Det er liten tvil om at Elis bidrag til utvikling av synet på og kunnskap om fødsel og amming i Norge er uten sidestykke. Selv vil Eli trekke fram Elisabet Helsing.

Om Eli Heiberg

Eli Heiberg (1935-2023) ble utdannet til fysioterapeut i Sverige 1965, og var en norsk fysioterapeut og sosialantropolog. Hun var særlig kjent for sitt arbeid med svangerskap og fødsel. Heiberg har utgitt en rekke bøker, skrifter og veiledninger om disse temaene.

Hun var også sentral i utformingen av norsk jordmorutdanning og i svangerskapsforberedende kurs der også menn er med. Heiberg var tilknyttet Folkehelseinstituttet som gjesteforsker.

I 1986 tok hun hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo på en hovedoppgave med tittelen «For sikkerhets skyld: Rutiner og ritualer i svangerskapskontrollen».

Heiberg var norsk ansvarlig for «Samarbeidsprogram for helse i Barentsregionen 1999-2003» finansiert av Utenriksdepartementet og Folkehelseinstituttet.

Kongen utnevnte i 2006 Heiberg til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «helsefremmende arbeid innen svangerskap og fødsel».

Hun er æresmedlem av Ammehjelpen.

Om prosjektet Månedens laktosaur.

.

.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Sidsel Bjelland

- På senteret hadde de til og med til salgs den perfekte ammedressen – en kjeledress med glidelås i rød eller blå stretchfrotte senere kalt ammedressen. Ned med glidelåsen – frem med puppen. Den dressen var det mange som kjøpte.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Vekkelsen i sandkassen på vestkanten

Første gang jeg traff Elisabet var i parken. Det var i parken eller ved sandkassen vi møttes alle vi nyetablerte som hadde flyttet til Lybekkveien på Holmen i Oslo. Jeg kom fra Trondhjem i 1967 med ektemann, liten datter, Mette på tre år, og barn i magen.

Det var lett å bli kjent med hverandre i sandkassen. Om sommeren var det et yrende liv av mødre og barn. Sinkbaljer med vann og badebaljer var trukket fram fra kjeller og loft og maten ble inntatt på plenen og ved sandkassen. Samtalen dreide seg mye om barn. Amming var et veldig aktuelt tema oss mødrene imellom.

Min norske venninne i Amerika sendte brev der hun skrev at amming var noe ordentlig klin. Hun forherliget flaskemating. Da hun fikk barn på sykehus, fikk hun en pille så hun ble ferdig med de greiene der. Sykehusoppholdet var enestående, synes hun, fordi hun hadde fått enerom og menyvalg langt vekk fra andre nybakte mødre. Denne historien synes vi i Lybekkveien var skremmende.

Det var på disse tider at Elisabet kom med ideen om «ammeslabberas». Alle de vi hadde sett eller hørt om med baby i magen eller vogn, ble invitert til Elisabet på ammeslabberas. Ikke kaffeslabberas, men ammeslabberas. Der utvekslet vi gode og dårlige erfaringer om amming, men også hvordan vi kunne hjelpe andre mødre å komme i gang.

I en bruktbutikk for barneklær på Holmensenteret, fikk vi sette opp plakater om ammehjelp og ammeslabberas. Vi ble ganske gode kunder både med kjøp og salg av brukt barnetøy.

På senteret hadde de til og med til salgs den perfekte ammedressen – en kjeledress med glidelås i rød eller blå stretchfrotte senere kalt ammedressen. Ned med glidelåsen – frem med puppen. Den dressen var det mange som kjøpte.

Det var alle typer mennesker med på ammeslabberas. En nabo som var medlem av Maran Ata hadde mange barn og god lyst til å amme, men fikk det ikke til. Hun mente at melken hennes var for blå og for tynn, men etter å ha vært på et par av de seks – syv ammeslabberasene vi holdt, så fikk hun dreisen på det.

Min gode nabo i etasjen over, Anne Svendsen, var den første jeg så som ammet barnet sitt på trikken. Hun ammet også min sønn, Hans Petter, en gang vi var ved Bogstadvannet for å bade.

Jeg var på svømmetur, og babyen min begynte å gråte. Anne tok ham opp og la ham til sitt bryst. Jeg ble litt paff da jeg så dette, men det tok bare et par sekunder før jeg tenkte – så fint! Sånn gjorde man det i gamle dager.

Det var ikke bare amming vi diskuterte i Lybekkveien på syttitallet. Feministiske tanker blomstret. Vi hadde valgt utdannelse som var grei å kombinere med å være gift.

Hvorfor var kvinneyrker dårligere? Hva kunne vi gjøre for å få mannen til å delta mere hjemme? Var vi flinke nok til å slippe mannen til på sin måte? Hvordan kunne vi bli flinkere til å snakke kvinnesak? Hvordan kunne vi klare å åpne kjeften i forsamlinger? Hvordan skulle vi gjøre oss gjeldende, borte fra grytene?

Mot slutten av 1960-tallet studerte Elisabet ernæringsfysiologi på Blindern. Der fikk hun se et oppslag om at Joe Freeman skulle holde et foredrag om Betty Friedan og hennes nylig oversatte bok Myten om Kvinnen (1963).

Vi var fem-seks kvinner fra Holmen og omegn som kom på møtet på «Frederikke» – reneste vekkelsesmøtet! Etter dette delte vi oss inn i små grupper som ble oppstarten til Nyfeminismen i Norge.

Jeg kom med i BB-gruppa, (Blid og Beinhard). Gro Nylander, Ragnhild Halvorsen, Nina Karin Monsen og Bitten Modal som ble redaktør av Sirene, var også med. Det var Elisabet som var den drivende kraft og inspirator, og det var Elisabet Helsing Almaas som senere ble kalt Ammehjelpens mor.

Om Sidsel Bjelland

Sidsel Bjelland (1940) har Artium, Ex.Phil og er utdannet ved kunst og håndverkskolen, Ecole des Art et Metier Vevey, Sveits. Bjelland har arbeidserfaring i dekorasjon/reklame, vindusutstillinger, messer, og innredninger.

Hun var i 15 år ansatt i Bydel Frogner som daglig leder ved Tidemandstuen Frivillighetssentral, også drevet av Røde Kors og Lions. Der hadde hun ansvar for aktiviteter som selvhjelpsgrupper, norskopplæring, litteraturgrupper, tegnekurs og diskusjonsfora.

Hun har to barn og ble med i Ammehjelpen i 1968 der hun var kasserer fra oppstarten.

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Eva Fosse

- Elisabet Helsing ringte til meg. Hun hadde lest et innlegg jeg hadde hatt på Familiesiden i Aftenposten. (…) Tema: At jeg trosset legen på kontrollstasjonen som sa at jeg hadde for små bryst til å ha nok melk!

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Mitt første møte med Elisabet

Elisabet Helsing ringte til meg. Hun hadde lest et innlegg jeg hadde hatt på Familiesiden i Aftenposten. Jeg var inspirert av avisens serie om amming. Dette må ha vært i 1968, mer enn tre år siden jeg selv ammet!

Tema: At jeg trosset legen på kontrollstasjonen som sa at jeg hadde for små bryst til å ha nok melk!

Vår datter var født fire uker før termin, og veide selvfølgelig ikke det hun skulle ifølge normalen da hun ble presentert for den kunnskapsløse legen.

Men Anette var en kjempegod suger. Fornøyd hadde hun drukket min morsmelk siden to dager etter fødselen. Og hun hadde lagt på seg som hun skulle i forhold til alderen.

Men legen påla meg altså å begynne med tillegg! Ikke tale om! Hvorfor endre noe som var så naturlig for meg? Det var aldri en tåteflaske eller pakke med morsmelktillegg i vårt hjem.

Anette (1962) og Harald (1964) fikk morsmelk i omtrent ni måneder hver. Og gikk rett fra bryst til kopp!

Elisabet spurte om jeg var interessert i å være med på et møte for å bedre informasjonen om amming? Hun inviterte meg hjem til seg onsdag 6. november 1968 kl. 20 i Thor Olsens gate.

En spennende leilighet i et hus fra århundreskiftet, like ved Vor Frues Hospital og St. Sunniva skole. Vi satt på et stort, koselig kjøkken, fikk te og hjemmebakst. Husker ikke hvor mange, men Eli Heiberg Endresen var der.

Vi fikk god informasjon av en velinformert Elisabet. I samarbeid med Eli hadde hun gjort mye for å bedre situasjonen for diegivende mødre. Da hun selv ammet sin førstefødte i 1965, møtte hun flere mødre som ikke hadde lykkes med diegiving.

Hun fortalte at det nå bare var omtrent 28 prosent av barna som fikk morsmelk i mer enn tre måneder. Under krigen ble nesten alle spedbarn ammet.

I USA hadde bevegelsen La Leche League gitt ut håndboken «The Womanly Art of Breastfeeding» som Elisabet tilfeldig fikk i gave. I 1967 ble hun og Eli enige om å gjøre noe for å bedre ammerådgiving i Norge. Inspirert av denne håndboken forfattet de en brosjyre, omarbeidet til norske forhold.

De oppsøkte Helsedirektoratet og presenterte sin brosjyre for assistentlege Gro Harlem Brundtland, som da ventet sitt fjerde barn. Hun syntes brosjyren var god, og i løpet av 1968 ble den trykket og spredt. Elisabet fortalte også at hun og Eli hadde fått adgang til å besøke Vor Frues Hospital et par ganger i uken for å snakke med mødrene om amming.

På Elisabets kjøkken ble vi som var til stede enige om å være med i «Diegivende mødres hjelpeforening» som i 1969 ble til «Ammehjelpen».

Jeg har gjemt «Den 7de Sans» fra de årene. I 1968 var det antakelig to møter hos Elisabet, i 1969 var jeg med på seks «ammeslabberas» og ni både i 1970 og 1971. Alt begynte på Elisabets kjøkken.

Om Eva Fosse

Eva Fosse (1938) er journalist. Hun utdannet seg til dette yrket ved siden av å være småbarnsmor og i deltidsjobb. Før barna ble født hadde hun diverse sekretetærjobber.

Hjemmefra tok hun NKS-kurset i journalistikk med Carl Just som lærer. I årene 1965 til 1977 maskinskrev hun manuskripter for medisinske forskere ved Fysiologisk institutt, UiO. Hun er rask på skrivemaskin takket være artium fra Oslo Handelsgymnasium 1958 hvor hun bl.a. lærte touchsystemet.

To barn, født noen uker før termin i 1962 og 1964, ga henne god erfaring med amming. I 1968 ble hun kontaktet av Elisabet som hadde lest hennes leserinnlegg i Aftenposten om amming. Hun ble første redaktør for Ammenytt.

Fra 1972 hadde hun tillitsverv på barnas skole, var nestleder i Ullern bydelsutvalg to perioder og varamedlem i Oslo bystyre en periode. 1972 til 1978 deltids-studerte hun ved Universitetet i Oslo (mellomfag i litteraturvitenskap og engelsk, grunnfag i offentlig rett) og fikk sin Cand. Mag. 1978.

1978 til 1980 praktiserte hun som journalist og 1980 startet arbeidet som politisk journalist i Norpress (tidligere Høyres pressebyrå) til pressebyrået ble nedlagt 1998.

1990-2018 skrev hun også for tidsskriftet Helsenytt for alle, utgitt av Nasjonalforeningen for folkehelsen fra 1978 og nedlagt 2006.

Deretter for den nettbaserte Sinnets helse (2008-2018), begge med Terje Fugelli (bror av Per) som redaktør.

1999-2003 hadde hun bl.a. flere intervjuer med Gro Nylander.

Tema

Ammeinnlegget

Månedens laktosaur: Elisabet Helsing (1940 – 2019)

Her forteller Elisabet Helsing om hvordan hun startet «Diegivende mødres hjelpeforening» - som etterhvert ble til Ammehjelpen. Det er en historie om litt flaks, enormt med pågangsmot - og et stort kvinnefellesskap.

Foto: Ammehjelpens grunnlegger Elisabet Helsing. Fotografert av Kristine Teresa Grav Hardeberg (2007).

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Ammebrosjyren

Da jeg i 1965 ammet mitt første barn, var det bare 28 % av mine med-mødre som «var så heldige å ha nok melk til sine barn i mer enn tre måneder».

Heldigvis hadde ikke jeg lest denne setningen som sto i brosjyren til den ellers så utmerkede og snille barnelegen Dr. Riis, så jeg mistet ikke motet, men ammet Ingerid uten særlige vanskeligheter i de foreskrevne ni måneder.

Jeg møtte imidlertid mange av de «uheldige» andre to tredjedelene med-mødre, men så en dag støtte jeg på en venninne som fortalte meg at hun også hadde mistet melken, men hadde nektet å innrømme det.

Hun hadde lagt ungen til det tomme brystet ustanselig og – under over alle undere – melken kom tilbake, denne historien gjorde meg nysgjerrig!

Ett år senere fikk jeg tilfeldigvis La Leche League sin håndbok «The Womanly Art of Breastfeeding» forært. Jeg kom til å nevne dette for Eli Heiberg Endresen (min svangerskaps-guru som jeg tilfeldigvis møtte på Karl Johan).

Vi ble enige om at noe burde gjøres, det var åpenbart at det var endel feiltakelser ute og gikk med hensyn til ammerådgivningen i Norge.

For å gjøre en temmelig lang historie kort: vi skrev i løpet av 1967 en brosjyre sammen, inspirert av La Leche League, men totalt omarbeidet for norske forhold, dro ned til Helsedirektoratet og foreslo at man derfra burde se til å spre dette verk over hele kongeriket.

Og igjen skjedde et under: konsulenten vi ble henvist til, en Dr. Gro Harlem Brundtland, var gravid med sitt fjerde barn og syntes ideen var god. Brosjyren ble – etter mye konsultasjons- og revisjonsarbeid – trykt og spredd i løpet av 1968.

Det var mitt første og eneste møte med vår statsminister, og ingen dårlig begynnelse på sagaen om hvordan norske mødre gjenerobret ammingen.

Boken om amming

En journalist i «Alle Kvinner» – et ærverdig dameblad som nå er gått inn, men som den gang hadde utrolig mange lesere, syntes denne ammebrosjyren var en morsom ide, og ba om et intervju.

Jeg fortalte henne blant annet om den amerikanske ammehjelpgruppen, La Leche League International, og for å få kontakt med andre som skulle være interessert i å starte noe liknende i Norge, satte vi adressen min i bladet.

Det resulterte i en flom av post – ikke først og fremst fra organisasjons-interesserte, men fra fortvilte mødre som endelig i meg så muligheten for å få hjelp med sine ammeproblemer.

Jeg svarte så blekket sprutet, men det slo meg etterhvert at det var de samme problemene som gikk igjen, og det ville kanskje være en bedre ide å få ut en bok som sammenfattet svarene under to permer, fremfor å skrive til hver enkelt av dem som hadde problemer.

Først forsøkte jeg å oversette «The Womanly Art of Breastfeeding», men selv om jeg hadde syntes den var fin å lese fant jeg den umulig å oversette, den var for amerikansk.

Det fantes imidlertid noen andre bøker, blant annet Karen Pryors «Nursing your Baby», og jeg begynte en runde hos forleggerne for å finne interessenter til en norsk utgave.

Interessen var lunken, man så ikke på amming som noe det kunne skrives bøker om. «Enten kan man amme, eller så kan man ikke, og det er det ikke noe å gjøre ved», var en vanlig holdning.

Første napp fikk jeg hos Gyldendal, men konsulenten Sigmund Hoftun var ikke mye for en oversettelse. «Hvorfor skriver du ikke en bok selv» foreslo han – og det gjorde jeg så.

Den kom ut i 1970, og Gyldendal fant til sin forbauselse at den ble en bestselger.

Ammehjelpen blir til

I brevhaugen som fulgte intervjuet i «Alle Kvinner», var det også et titalls svar fra mødre som gjerne ville hjelpe andre, og som var interessert i å starte en norsk versjon av La Leche League.

Den skulle imidlertid ble heilnorsk, og fikk det høytidelige navn «Diegivende mødres hjelpeforening». Det ble imidlertid snart til Ammehjelpen.

Vi var organisasjonsmessige amatører, men med meget pågangsmot. Budskapet om vår eksistens fikk vi gjennom avisene (Aftenpostens familiesider godtok en serie artikler om amming) og radioen («Husmorens fem minutter», redigert av Olga Meyer, hadde flere intervjuer som gikk over riksnettet klokka åtte om morgenen), og posthaugene vokste.

Vi prøvde også å få igang samarbeid med helsesystemet, i begynnelsen med vekslende hell.

Jeg bodde den gang i nærheten av en privat fødeklinikk (Vor Frues Hospital) i Oslo sentrum, og klarte faktisk å få lov til å gå runder der to ganger i uken, og snakke med mødrene om amming.

Det lærte vi mye av, og igjen var det slående hvordan det var de samme problemene som gikk igjen. Det var også slående hvor lite som skulle til for å hjelpe mødrene ut av uføret. Ofte hadde de selv forslag til hva de burde gjøre, men trengte oppmuntring og støtte til å følge sin sunne fornuft.

Vi fikk ofte erfare at det var langt igjen: rundene på vår lokale fødeavdeling tok en brå slutt da avdelingsgynekologens svigerdatter fikk barn, og ammeproblemer, og henvendte seg til Ammehjelpen for å få hjelp.

Vi rådet henne som best vi kunne, men dessverre sto våre råd i total motsetning til dem hun hadde fått fra svigerfar gynekologen.

Hun fulgte våre råd og lyktes i ammingen, men vi fikk høflig beskjed fra fødeavdelingen om at man ikke hadde bruk for våre tjenester mere.

De hadde åpenbart ikke hatt noen ide om hvilke revolusjonære ideer det var vi hadde gått rundt og spredd på avdelingen.

—

Teksten over er et lett omarbeidet utdrag fra «Norske mødre gjenerobrer ammingen – de første årene, 1967-1971, en personlig krønike av Elisabet Helsing».

Gjengitt med tillatelse fra Ingerid Helsing Almaas.

Siste del kan leses i Ammenytt nr. 3, 1993, årgang 24, som er å finne på Nasjonalbiblioteket.

Om Elisabet Helsing

Elisabet Helsing (1940-2019) grunnla Ammehjelpen i 1968 med en hensikt om å gi råd om amming. Det førte til at en økt andel kvinner begynte å amme fra 1970 og utover.

I 1969 begynte hun på ernæringsstudiet ved Universitetet i Oslo (UiO) og arbeidet med ernæring i både nasjonal og internasjonal sektor i mange år. Hun jobbet blant annet for å synliggjøre morsmelkens verdi som matvare i det nasjonale matvareregnskap.

Senere arbeidet hun også som ernæringsekspert for Det internasjonale Røde Kors under sultkatastrofen i Niger. Hun bisto Verdens matvareprogram i Bangladesh ved å implementere et ernæringsprogram til over en halv million kvinner og barn.

Hun var fra 1981-1984 seniorkonsulent ved Helsedirektoratet, hvor hun blant annet arbeidet for etableringen av «Den internasjonale koden for markedsføring av morsmelkerstatninger» sammen med Verdens helseorganisasjon.

I 1984 ble hun den første regionale ernæringsrådgiver ved Verdens helseorganisasjon i København. Her jobbet hun bl.a. med å implementere ernæringspolitiske mål i Europa med norsk ernæringspolitikk som mal, opprettelser av WHO Collaborating Centres ved universiteter, samt etableringen av The Baby-Friendly Hospitals Initiative under WHO og UNICEF.

Hun tok doktorgrad ved Universitetet i Athen i 1989. I hennes avhandling sammenlignet hun norsk og gresk ernæringspolitikk.

I 1996 jobbet hun som seniorkonsulent ved Seksjon for internasjonale spørsmål og helse i Helsedirektoratet.

Hun underviste også i ernæringsfysiologi ved UiO, og skrev en rekke bøker og vitenskapelige artikler.

Elisabet Helsing fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid med ernæring, amming, morsmelk og ammehjelp.

Elisabet Helsing forteller (Kvinnehistorie)

Elisabet Helsing: I front for brystmelken (Vårt Land)

Mer om Elisabet Helsing (Wikipedia)

Om prosjektet «Månedens laktosaur».

Tema

Ammeinnlegget

Barselplan: Hvordan lage en plan for tiden etter fødsel?

Er du gravid? Da kan det vært lurt å lage en plan for de første ukene etter at babyen er født. Her får du tips til hvordan du gjør det.

PS. Denne «oppskriften» på barselplan henger sammen med, og bør leses i tillegg til, følgende artikler på nettsiden vår:

❓Barseltiden: Hva er viktig å vite?

❓Hvordan få en god start på ammingen etter fødsel?

Hvorfor lage en barselplan?

Hvis du som leser dette er gravid, så har du sannsynligvis hørt om fødebrev. Enten så har du allerede skrevet et, eller så vurderer du å gjøre det?

Men visste du at kan være minst like viktig å lage en plan for barseltida?

Mange gravide forbereder seg til barseltid ved å bruke mye tid og penger på å gjøre huset klart til babyen kommer. Å researche utstyr og å kjøpe det man (tror man) trenger er en del av redebyggingen. Det kan være en del av forberedelsen til å bli mamma, noe som kan oppleves både meningsfylt og fint.

Her finner du Ammehjelpens utstyrsguide.

Men dette bør ikke være den eneste måten du forbereder seg til barseltiden på. Som fersk mamma trenger du mer enn riktig utstyr 💛

Det aller viktigste du trenger er oppdatert informasjon og kunnskap om det du skal gjennom – og hjelp, veiledning og støtte, både fra kretsen rundt deg og fra helsepersonell.

Dette kommer ikke alltid av seg selv.

Å ta vare på et spedbarn er en fulltidsjobb, spesielt de første dagene og ukene.

Svært mange blir overrasket over hvor mye tid de bruker på å dekke spedbarnets grunnleggende behov – og hvor vanskelig det kan være å få dekket sine egne grunnleggende behov. 

Du trenger derfor å vite hvordan du best kan ta vare på deg selv slik at du på best mulig måte kan ta vare på babyen din.

Ved å lage en barselplan må dere tenke gjennom ulike scenarier som kan oppstå etter fødsel. Det er kanskje ikke så lett å se for seg, men det kan være lurt å prøve.

Målet med en barselplan er å gjøre dere tryggere på det som venter dere, og sørge for at dere vet hvor dere kan oppsøke oppdatert og pålitelig informasjon, og få støtte og hjelp, i tilfelle dere trenger det.

Mens fødebrevet er et hjelpemiddel for helsepersonell som skal hjelpe deg under og rett etter fødsel, så er barselplanen et hjelpemiddel for dere i perioden etter hjemkomst fra barsel.

Innholdet i denne artikkelen er rettet mot førstegangsforeldre, men vi håper at det vi skriver også kan være nyttig for dere som allerede har opplevd fødsel og barseltid.

Men før vi fortsetter å skrive om barselplanen, så må vi først innom fødebrevet en tur:

Hva bør fødebrevet inneholde?

Et fødebrev er noe du skriver til helsepersonell som skal være tilstede når du skal føde. Det er et viktig dokument som kan bidra til at helsepersonell skal kunne hjelpe deg på best mulig måte når du skal føde.

Du kan lese mer om forberedelse til fødsel, og hvordan fødsel kan påvirke barseltiden, i Ammehjelpens guide til en god barseltid.

Ved alvorlig fødselsangst eller andre årsaker til at du trenger det, så kan du snakke med helsepersonell om å lage en «fødeplan», altså en spesifikk plan eller avtale for akkurat din fødsel.

Artikkelen du leser nå handler mest om hvordan du kan lage en barselplan – og vi er derfor bare kort innom fødebrev, bortsett fra to punkter omkring amming.

Et fødebrev kan for eksempel inneholde:

• tanker og forventninger omkring fødselen
• tidligere erfaringer som det er viktig at helsepersonell vet om
• info om hva du trenger for å kjenne deg trygg
• tanker om smertelindring
• tanker om undersøkelser, prosedyrer, informasjon og samtykke
• ønsker om fødestilling
• hvordan du og partner vil involveres
• tanker om keisersnitt og ønsker i forbindelse med dette
• ønsker for amming etter fødsel

Ikke alle har med noe om amming i fødebrevet sitt. Og hvis man skriver noe, så er det ofte det korteste punktet.

Hvis man ikke har født før, så kan det være vanskelig å se for seg hva som skjer de første timene og dagene etter at babyen er født, og hvor mye av dette som enten handler om amming eller andre måter å få i babyen melk på.

Melkeproduksjonen starter i svangerskapet, og for alvor når babyen og morkaken er ute av kroppen din. Fra det øyeblikket babyen er ute må du altså forholde deg til amming, melkeproduksjon og ulike måter å få melk i babyen på – også selv om du ikke skal amme.

Det kan være vanskelig å ta inn informasjon i denne fasen rett etter at du har født. Det lønner seg derfor å ha skrive noen punkter om amming i fødebrevet, og å ha lest en del på forhånd.

Vi har samlet det som er viktigst å vite noe om her: Hvordan få en best mulig start på ammingen?

NB! Det er vanligere at et fødebrev leses av personalet på fødeavdelingen enn på barselavdelingen/barselhotellet. Ved store sykehus er dette separate avdelinger med ulike folk og ulike rutiner. Ikke alle som jobber på barsel tenker på at det står noe som er relevant for dem i et fødebrev.

Derfor kan det være lurt å opplyse om at du har skrevet om amming i fødebrevet ditt når du kommer til barselavdlingen og spørre om de har lest det.

De neste to avsnittene inneholder informasjon og spørsmål omkring amming og morsmelk som kan være viktige å stille seg før fødsel, og som kan være viktige å ta med i fødebrevet.

Disse avsnittene er primært rettet mot deg som ønsker å amme. Du finner utfyllende bakgrunnsinformasjon i artikkelen vår som handler om en best mulig ammestart.

Hvordan vil du ha hjelp til amming?

Du har ikke ammet før, og babyen har aldri diet fra et bryst. Babyen har imidlertid sterke reflekser og instinkter som forteller at han skal krabbe mot og søke etter brystet rett etter fødsel.

Du og babyen trenger hjelp til å mestre ammingen selv. Den beste måten å få til dette på er at helsepersonell står med armene på ryggen og forklarer deg hva du bør gjøre. De kan også legge hendene sine utenpå dine hender og hjelpe deg til å styre baby og pupp hvis du ønsker dette.

Noen tilbyr å være tettere på, og hjelper babyen med å få tak på brystet.

Uansett hvordan du får hjelp av personalet, og uansett hvilken ammestilling de veileder deg i, så er det viktig å ikke tvinge babyen på brystet, men å vente til babyen er interessert, og søker og gaper aktivt.

🔹 Er det noe som er viktig å vite for helsepersonell som skal hjelpe deg med amming? (brystoperasjoner, traumer?)

🔹 Vil du at babyen i størst mulig grad skal få mulighet til å lete seg fram til brystet på egen hånd rett etter fødsel?

🔹 Ved keisersnitt: Ønsker du hudkontakt og ingen adskillelse så snart babyen er ute?

🔹 Hvilke ammestillinger ønsker du veiledning i?

🔹 Vil du få hjelp til å klare ammingen selv, og at helsepersonell veileder deg muntlig?

🔹 Vil du ha hands-on ammeveiledning og «hektehjelp», altså at de tar på brystene dine og/eller på babyen?

🔹 Vil du at de skal spørre før de evt. tar på brystene dine?

De fleste spør hva du ønsker, og om det er greit at de er hands-on, men i en hektisk hverdag kan det glippe. Hvis dette er et viktig punkt for deg, så er det viktig å være tydelig på hva du ønsker og ikke ønsker.

Vil du at babyen skal få din melk ved behov for tillegg?

Råmelken som kommer de første dagene er som regel nok for friske babyer de første dagene fram til produksjonen av den modne melka starter opp. Babyer er født med en «matpakke» som gjør at de ikke trenger store mengder melk.

Men noen babyer kan trenge mer melk enn du har, for eksempel hvis babyen er prematur, syk eller har lavt blodsukker.

Hvis du ønsker å sikre deg at babyen din får mest mulig at din melk hvis det blir behov for tillegg, så kan du vurdere å håndmelke råmelk fra uke 37 i svangerskapet.

Dette kan du lese mer om i artikkelen vår: Håndmelking før fødsel

🔹 Ønsker du å håndmelke før fødsel?

🔹 Hvis du har håndmelket i svangerskapet: Hvordan vil du at melken din gis til babyen? 

🔹 Hvis du ikke har håndmelket i svangerskapet: Ønsker du hjelp til å amme eller håndmelke som første tiltak ved behov for tillegg?

🔹 Vil du at personalet skal spørre deg før tillegg gis, og evt forklare årsaken til at tillegg er nødvendig?

🔹 Hva tenker du om bruk av morsmelkerstatning?

🔹 Ønsker du/partner å gi tillegget selv?

… og nå går vi videre til barselplanen, som skal hjelpe dere når dere skal hjem fra sykehuset:

Hvordan lage en barselplan?

Å lage en barselplan kan forebygge problemer og legge et grunnlag for en god barseltid – uansett om dere vil trenge alt i barselplanen eller ikke. Les mer om dette øverst i denne teksten.

Hvis du har en partner, så er det viktig at dere samarbeider om å lage planen. En barselplan er ikke en fasit, men et utgangspunkt. Gjør rom for at planen kan endres og oppdateres ved behov.

En barselplan er individuell. For å hjelpe dere på vei har vi laget forslag til spørsmål dere kan prøve å svare på, omkring temaer som er relevante for de aller fleste ferske foreldre.

Å prøve å svare på spørsmålene kan gjøre det enklere å lage en plan som passer for dere. Poenget med spørsmålene er å sette i gang tankeprosesser hos dere, ikke at dere får alt ned på papiret.

NB. Det kan virke overveldende hvis dere tenker at dere må ta stilling til alt det spørres om. Velg ut temaene som kjennes viktigst og mest relevante, og ta det derfra.

Hvordan vil dere håndtere besøk?

Hva du ønsker omkring besøk kan endre seg etter at babyen er født. Kanskje hadde du på forhånd tenkt at besøk var null stress og noe du faktisk ønsket, men så endrer alt seg når babyen er født.

Det er helt ok å ikke ønske besøk i starten, eller å bare ønske seg besøk av noen få utvalgte. Ingen kan kreve å få komme på besøk, selv ikke besteforeldre.

Det er du som har født som bør ha siste ordet når dere skal finne ut hvor grensene går for når det er riktig med besøk, og hvor lenge gjestene skal være der.

Hvis dere ønsker besøk, så er det lov å lage rammer og avgrense besøket til et visst tidsrom. Det er også innafor å be gjestene ta med seg mat. Dette kan du lese mer om her.

🔹 Vil dere ha besøk på sykehuset – eller vil dere at folk skal vente til etter at dere har kommet hjem?

🔹 Er døra åpen for alle?

🔹 Hvem er dere komfortable med å ha tett innpå i en sårbar situasjon?

🔹 Er det noen dere IKKE ønsker plutselig besøk av?

🔹 Vil dere sette en grense på x antall dager ellr uker før dere tillater besøk?

🔹 Føles det ok å be slekt/venner ta med mat og/eller gjøre litt husarbeid hvis de kommer på besøk?

🔹 Vil dere komme med en konkret ønskeliste for barselgaver?

Hvem kan dere få praktisk hjelp av?

Dere kommer sannsynligvis til å trenge mer hjelp og støtte i hverdagen enn dere tror at du kommer til å gjøre. Dere skal bli kjent med babyen, finne ut av amming og håndtere en kropp og et hode som går gjennom en enorm omveltning.

Det er ikke meningen at dere skal gå gjennom barseltida alene. Ikke vær redd for å be om praktisk hjelp fra venner og familie til matlaging, husarbeid, handling, lufte hunden og alt annet som trengs for å få livet til å gå rundt.

🔹 Hvem i kretsen av familie og venner kan/vil hjelpe?

🔹 Ved manglende hjelp fra familie/venner: Hva finnes av hjelpetjenester i kommunen?

🔹 Er det praktiske oppgaver i huset som bør løses før fødsel?

🔹 Har dere råd til å kjøpe tjenester, som vasking osv?

Hva kan dere forberede av mat på forhånd?

De første dagene og ukene etter fødsel kan føles som om de kun består av amming, bleieskift, byssing, raping, gulping og skifting. Det er en evig runddans som gjør at det ofte blir lite tid til overs til å dekke egne grunnleggende behov som å gå på do, spise, drikke og dusje.

Det kan høres rart ut, men bare det å komme seg til kjøkkenet, åpne kjøleskapet og lage en brødskive kan virke som en ekspedisjon. Middag kan føles som en umulig oppgave.

Det trenger selvsagt ikke bli så hektisk. Og det kan godt være at dere får god tid til å lage mat.

Men er det ikke utrolig deilig å bare kunne varme opp noe? Eller å få noe levert på døra av snille folk?

🔹 Ønsker dere forberede mat på forhånd, og i tilfelle hva?

🔹 Hva kan dere fylle på med av varer på forhånd?

🔹 Trenger dere en middagsplan for de første ukene etter fødsel?

🔹 Kan noen lage mat for dere, som enten kan fryses ned, eller leveres på døra etter fødsel?

Hvem kan svare på spørsmål om barselkroppen?

Det er ikke uvanlig å oppleve store eller små plager i etterkant av fødsel.

Ved spørsmål om sting, blødning eller sårstell etter keisersnitt kan du i de fleste tilfeller kontakte barselavdelingen de første ukene etter fødsel.

Du kan også snakke med helsestasjon, fastlege eller legevakt.

Det kan også være at du ønsker en grundigere sjekk av underliv, bekkenbunn og magemuskler. Det finnes fysioterapeuter og annet helsepersonell som har spesialisert seg på barselkvinner. Mange av disse er aktive i sosiale medier.

🔹 Kontaktinfo til barselavdeling, helsestasjon, fastlege og legevakt?

🔹 Er det en fysioterapeut eller lignende helsepersonell i nærheten av der dere bor som har spesiell kunnskap om barselkroppen?

Hvordan fordele ansvaret på hjemmebane?

Fra en tilværelse der dere sannsynligvis har delt på ansvar for husarbeid og matlaging, så kan dere forberede dere på at tiden etter fødsel sannsynligvis blir unntakstilstand.

Det er ulikt hvordan nye familier løser dette. Kanskje er partners viktigste oppgave å ta ansvar for oppgaver i huset, være «portvakt» for besøk, og sørge for at mor har det hun trenger for å ha det bra.

Det er en fulltidsjobb å ta vare på en nyfødt baby, noe som ikke alltid er like lett å se for seg for den som ikke er hjemme.

Det kan også være utmattende å skulle jobbe og samtidig være 100 prosent til stede for mor og baby.

Derfor er det viktig at dere snakker sammen om hvilke forventninger dere har til dere selv og til hverandre.

🔹 Kan partner være hjemme i mer enn to uker?

🔹 Hvilke forventninger har dere til hverandre?

Hvordan ta vare på seg selv?

Som nybakt mamma er du skrudd sammen slik at du gjør alt for at babyen din skal ha det bra.

Men for å kunne hjelpe andre, så må du også ta vare på deg selv.

🔹 Hvilke behov har dere for søvn, alenetid osv?

🔹 Hvordan sørge for at begge foreldre får sovet og hvilt?

🔹 Hvordan legge til rette for å ta vare på seg selv i perioder med unntakstilstand?

🔹 Hvordan reagerer dere ved stress og søvnmangel?

🔹 Hva gir dere overskudd i en hektisk hverdag?

🔹 Kan noen dere kjenner være med babyen en stund på dagtid i tilfelle du trenger å sove eller hvile?

Les mer:

❓Psykisk helse i barseltiden

❓Hvordan få mest mulig søvn?

❓Hvordan sover og oppfører en normal baby seg?

Hvem kan dere snakke med?

Noen ganger blir ikke svangerskapet som man hadde håpet på. Kanskje blir ikke fødselen som du har tenkt. Kanskje blir ammingen mer altoppslukende og vanskeligere enn du ser for deg. Kanskje føler du ikke det du trodde du skulle føle.

Selv om noen trenger profesjonell hjelp, så skjer det mye oftere at vi bare trenger noen å snakke med om de hverdagslige utfordringene, kanskje noen som anerkjenner følelser uten å komme med løsninger – med mindre du ber om det?

Ikke alle har en flokk, noe som kan føles ekstra tøft når man nettopp har fått barn. Kontakt helsestasjonen, de skal hjelpe dere hvis dere trenger det.

🔹 Har dere noen i kretsen dere kan snakke med om både vanskelige og mindre vanskelige følelser?

🔹 Hvilke tilbud om profesjonell hjelp finnes ved den lokale helsestasjonen eller i kommunen? 

🔹 Kontakte Foreldresupport?

Les mer:

❓Amming og fødselsdepresjon

Hva hvis det blir utfordringer med amming/mating?

De fleste kan kontakte barselavdelingen på telefon døgnet rundt i 14 dager etter fødsel ved spørsmål om baby, amming, mating eller bekymringer og spørsmål knyttet til sting i underlivet, renselse (blødning) osv.

Sykehuset har ansvar for å gi beskjed til helsestasjonen, fastlegen og jordmortjenesten om at dere reiser hjem fra sykehuset. Dette kan ta noen dager. Derfor kan det være lurt at dere selv kontakter helsestasjonen for å si fra om at dere har kommet hjem.

Noen får hjemmebesøk av jordmor noen dager etter hjemkomst, men ikke alle. Helsesykepleier skal komme på hjemmebesøk 7-10 dager etter fødsel.

Helsestasjonen er åpen på dagtid, og ikke helger/helligdager. Hvis dere trenger hjelp til amming utenom dette, så finnes det ingen offentlige tilbud.

🔹 Telefonnummer til sykehus/barselavdeling? (ved store sykehus kan de ha flere barselavdelinger)

🔹 Er det ammepoliklinikk i tilknytning til sykehuset dere tilhører?

🔹 Vet dere hvor nærmeste helsestasjon ligger? Telefonnummer og åpningstider?

🔹 Kan helsestasjonen tilby hjemmebesøk før det har gått 7-10 dager etter fødsel?

🔹 Vet dere hvordan dere kontakter Ammehjelpen?

🔹 Ønsker dere å kontakte privat ammeveileder eller doula?

Les mer:

❓Hvordan få en god start på ammingen etter fødsel?

❓Barseltiden: Hva er viktig å vite?

Vil du følge oss i sosiale medier?

🎈 Instagram

🔰 Ammehjelpsgruppen (lukket gruppe)

➰ Ammehjelpen på Facebook (åpen side)

💌 Nyhetsbrev 

PS. Følgende setning kan gjerne kopieres inn i barselplanen:

Det er ikke meningen at vi skal gå gjennom barseltiden alene 💛

Du har nå lest Ammehjelpens forslag til hvordan dere kan lage en barselplan. Vi blir veldig glade hvis du svarer ja eller nei på om dette var nyttig eller ikke. Og si gjerne fra hvis du savner noe.

Tema

Ammeinnlegget

Håndmelking

Håndmelking er for mange en enkel måte å ta ut melk på, selv om noen må øve litt for å få det ordentlig til. Her finner du filmer og gode tips som kan hjelpe deg på veien.

Når kan jeg håndmelke?

Du kan håndmelke i svangerskapet fra uke 37 hvis babyen kan komme til å trenge tillegg etter fødsel.

Du kan håndmelke rett etter fødsel hvis babyen ikke dier, eller ikke dier ofte nok til å stimulere melkeproduksjonen (se avsnitt lengre ned i artikkelen).

Du kan håndmelke hvis du trenger å avlaste brystene på grunn av sår eller smerter, eller hvis du har melkespreng og trenger å gjøre brystene litt mykere så barnet kan få ordentlig tak.

Du kan håndmelke hvis du trenger å få ut melk en gang i blant, for eksempel hvis du er borte fra barnet og får melkespreng. Mange foretrekker å håndmelke framfor å pumpe fordi det er så lettvint. 

NB! Husk at håndmelking av råmelk under svangerskapet eller rett etter fødsel vil se annerledes ut enn håndmelking når produksjonen er godt etablert:

Ved håndmelking av råmelk vil det kunne dryppe eller piple melk. Ved en godt etablert melkeproduksjon og moden melk, så kan melka sprute når utdrivningsrefleksen er i gang, som på bildet øverst i artikkelen.

Hvordan håndmelker jeg?

Hvordan du håndmelker, og hva du kan forvente deg, kommer an på om du har en etablert melkeproduksjon eller ikke, for eksempel om du er gravid, akkurat har født – eller om barnet er noen uker eller måneder gammelt.

Her kan du se en video av en mamma som håndmelker råmelk:

I disse filmene har mor en etablert melkeproduksjon:

NB! Det skal ikke gjøre vondt å håndmelke seg.

• Gi deg selv god tid. Tidspress og stress hemmer utdrivningen av melk.

• Vask hendene, og varm dem hvis de er kalde.

• Sitt godt, ha noe å drikke tilgjengelig, og ha det varmt i rommet. Når du har teknikken under kontroll kan du lese, se på TV eller høre på musikk for å avlede din egen oppmerksomhet. Dersom du blir altfor opptatt av om det kommer noe, kan det hemme utdrivningen.

• Se gjerne på barnet hvis det er i nærheten, eller se på bilder eller film av barnet. Dette kan stimulere utdrivningsrefleksen.

• Masser brystene og brystknoppene for å stimulere utdrivningsrefleksen. Bruk forsiktig, lett trykk i sirkelbevegelser, rundt hele brystet fra ribbeina ut mot brystknoppen. Bruk fingertuppene for å stimulere brystknoppen. 

Denne filmen fra Maya Bolman IBCLC / Breastfeeding Medicine of Northeast Ohio viser hvordan du håndmelker og forsiktig masserer brystet for å lette utdrivingen av melk:

• Sett tommelen og to fingre et par centimeter bak tuppen av brystknoppen. Fingrene må være vis-à-vis tommelen. Utnytt tyngdekraften ved å lene deg litt forover.

• Trykk fingrene først rett innover i brystet, mot ribbeina. Klem deretter sammen for å hente frem melken idet de føres utover igjen med en rullende bevegelse. Unngå at fingrene sklir over huden. Tørk av dem hvis de blir våte. Når melken kommer, slipper du taket. Gjenta bevegelsen flere ganger rytmisk. Etter hvert vil du finne den teknikken som passer deg best. Flytt fingrene rundt areola for å melke alle områder av brystet.

• Hvor mye melk som kommer er avhengig av mange faktorer. Ved håndmelking av råmelk vil det som regel komme dråper av melk, men ved håndmelking av moden melk kan melka sprute ut når utdrivningsrefleksen er i gang. Tidspunkt på døgnet og avstand til forrige amming kan også spille inn på mengden melk som kommer.

• Hvor lenge du skal håndmelke er avhengig av hva som er formålet med håndmelkingen. Du må holde på lenger dersom du ønsker å tømme brystet enn dersom du bare vil få unna den verste sprengen. Gjenta på begge sider ved behov. Du kan også melke begge brystene samtidig, hvis du får til det.

• Ikke ta pause, da er vanskeligere å få melken i gang igjen.

• Det er vanlig at det kan kjennes litt vanskelig i starten. Med litt tålmodighet finner de fleste en teknikk som passer for dem.

• Her finner du informasjon om oppbevaring av melken som du håndmelker ut.

Hva bør jeg tenke på hvis jeg skal håndmelke rett etter fødsel?

Hvis barnet ikke dier eller ikke dier effektivt nok etter fødsel kan du håndmelke for å stimulere melkeproduksjonen. 

Det gjør du ved å håndmelke råmelken. Melken kan gis til barnet på sprøyte, kopp eller skje – etter rett i munnen på barnet.

Råmelk kommer i små mengder, og det vil bare dryppe fra brystene når du håndmelker. Dette er helt normalt.

Det kan være lett å tro at de små dråpene ikke har så mye å si fra eller til. Men de er tvert i mot verdifulle, små bomber av antistoffer og konsentrert næring som er perfekt tilpasset nyfødte.

Råmelk er som regel alt den nyfødte trenger de første dagene.

Les mer om råmelk.

Kan jeg håndmelke i svangerskapet?

Ja, du kan håndmelke når du er gravid. Dette er som regel ikke nødvendig, men det kan være hensiktsmessig i tilfeller der du vet at den nyfødte vil ha behov for tillegg etter fødsel. 

Hvis du…

• venter et lite barn, et sykt barn eller et stort barn
• har diabetes (inkl. svangerskapsdiabetes)
• er brystoperert (spes. brystreduksjon)
• har tuberøse bryst, lite kjertelvev eller andre sjeldne årsaker til mulig lav melkeproduksjon
• skal ta keisersnitt

…så kan barnet ha behov for tillegg til den melka du er i stand til å produsere de første dagene etter fødsel.

Hvis babyen har et medisinsk behov for tillegg, så er det mange barselavdelinger som for enkelhets skyld tilbyr morsmelkerstatning. Donormelk (altså morsmelk fra andre mødre) er som regel forbeholdt premature babyer.

❓Har det noe å si om babyen får morsmelk eller morsmelkerstatning?

Hvis du vil at babyen din skal få morsmelk, så kan du samle råmelk ved håndmelking de siste ukene i svangerskapet som du kan ta med til sykehuset.

Les mer og finn praktiske tips om håndmelking før fødsel:

❓Alt du trenger å vite om håndmelking i svangerskapet

Tema

Ammeinnlegget